Neo-plastisisme for kjøkken

Smerten.

Hans E. Hansen, aka Emil Nolde, 1911 

Du kan ikke forestille deg smerten som kunstmalerne følte mens 1800-tallet gled over i 1900-tallet. De hadde valgt, ofte var de tilogmed født inn i, en profesjon som har gitt høystatus i århundrer. Rembrandt, Rubens, Michelangelo, Boticelli og gjengen ble digre på eksakte representasjoner av virkeligheten, ble underholdt av konger og paver og veltet seg i pupper og lår. Så kom daguerreotypien, kalotypien, fotografiet, verden kunne overføres til 2D med et klikk på en maskin, og brått satt kunstnerne fattige, survet og kuttet av seg ørene.

Et nytt tre vokser opp ved siden av det gamle. Det gamle må kroke og vri seg for å få lys. Det er på tide å finne på noe nytt.

Smerten.

Du kan ikke forestille deg smerten som interiørarkitektene følte mens 1900-tallet gled over i 2000-tallet. En gang var et spekter av farger og et artilleri av festlige tapeter aktuelle for å innrede et rom. Så kom realityprogrammer på TV hvor målet var å selge et hus dyrest mulig. Meglerne lærte menneskeheten at hvis du skal få krøstet kroner ut av huset, må alle veggene være hvite. Nå lever interiørarkitektene i en tid hvor alle skal ha hvite vegger. "Kan jeg få foreslå en frekk kremgul farge på denne veggen? Ikke det nei. Bare en liten stripe inni hjørnet? Ikke? En prikk, vær så snill, en liten kremgughuhul prikk?"

Smerten.

Piet Mondriaan, aka Piet Mondrian, 1914

Du kan ikke forestille deg smerten som Piet Mondrian bar på. Født inn i en malerfamilie i Amsterdam på slutten av 1800-tallet lærte han seg å male som Rembrandt av sin onkel. Han kopierte virkeligheten nesten like godt som et fotoapparat kunne gjøre. Nesten, og dyrere. Piet malte som Rembrant, gikk kunstakademier,  malte som Rembrant, flyttet til Paris, malte som Rembrandt. Piet gikk gjennom lag av smerte, fiklet med øreflippen, kvesset kniven, så tenkte han, screw this.

Piet valgte å gi blanke i hva han så gjennom øynene, og startet å uttrykke det som kom innenfra. Diehard Ekspresjonisme. Han samlet et kunstnerkollektiv, De Stijl. Det viste seg at det Mondrian hadde inni seg var firkanter i primærfarger, adskilt av svarte streker. Han kalte det Neo-plastisisme.

Smerten.

Du kan ikke forestille deg smerten jeg bar på, jeg som bor i et moderne hus på starten av 2000-tallet, hver eneste vegg i hele huset er hvit og har alltid vært hvit, til og med skapene er hvite, hyllene, lampene, alt så blankt, kommersielt og motstandsløst at hvis megleren ringer klokken tre på natten og brøler ESQUIL VI MÅ SELGE, er jeg klar.

Men hva med MEG da? Jeg bor her! Kan ikke en mann velge farge på sine egne vegger? Smerten vokste, fylte rommet, strakk seg frem i tid, strakk seg bakover, koblet seg til smerte som har vært og smerte som skal bli, en bro av smerte materialiserte seg og strakte seg gjennom århundrene, igjen stod en mann i Oslo by skjælvende av angst og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen. I et blaff husket jeg en dude jeg traff høyt oppe i trappene på New Yorks Guggenheim.

Piet Mondrian.

Neo-plastisisme ON. 

For å ta seg vekk fra det hvite må man starte med å male den hvite veggen sin hvit. Det virker ved første øyekast kontraproduktivt, men dette er som homeopati og orientering. I homeopati tar man bittelitt av det vonde som skal fordrives. Og alle de mest geniale veivalgene i orienteringshistorien har startet med å løpe i motsatt retning av posten man skal til.(*)  

Det hvite kalles grunning, det er en seig hvitmaling man legger for at malingen som kommer senere skal sitte. 

(*) Det er forøvrig også sånn alle de minst geniale veivalgene starter.

Man trenger rektangler i primærfarger. Det er ikke så vanskelig, bare legg malingen jevnt og pent, og for å legge den jevnt bruker man en rull som dette:

Du kjøper en slik hvit rull for hver farge du skal legge. Rengjør rullen grundig etter bruk og la den stå på høykant mens den tørker. Gjør du ikke det holder den seg ikke helt sylinderformet, malingen legger seg ujevnt, Mondrian roterer i graven, businesskontakter snur i døra, kone og unger flytter ut, du blir fattig og ensom, du har ikke noe å leve for, visner hen og dør, og det tar fire månader før de finner deg, halvt oppspist av insekter, liggende i fosterstilling foran din skammelige, patetiske, nederdrektige tolkning av Mondrian. Så vask rullene skikkelig.

Man kan ta av skapdørene og male i kontrollerte omgivelser. Jeg lot dem stort sett stå på, for å kunne være i touch med helheten i verket, for å kunne ha verket rundt meg på alle kanter, for å kunne smelte sammen med skapdører, pensler og De Stijl og gå opp i et lokalt plastisistisk nirvana.

Og mest fordi jeg er for lat til å demontere kjøkkenet mitt.

Mange tror at en mann som gjør dette med kjøkkenet sitt er en mann som ikke har noe å tape. Det er feil. Jeg har masse å tape.

EY! Vær litt grei da. Jeg jobbet lenge med vitsen.

 Å få stripene rette var ikke så lett. Jeg trodde det holdt å gjøre millimeternøyaktige målinger, legge tapen snorrett, og kline maling oppå.

Men da siver malingen inn under tapen og lager en ujevn strek.

Trikset er derfor å først male rødt oppå rødt, slik at det røde kan sive inn under tapen og tette igjen hullene. Deretter legger du det svarte.

Dette lager en helt genial rett strek, og tar dessuten så lang tid at tapen får festet seg skikkelig, slik at når du river den av river du også av malingen du la aller først.

Det er en evig kamp med elementene, du må grunne, la det tørke, legge den første fargen, la den tørke, legge tapen rett, male kjapt oppå med den første fargen, legge den andre fargen nesten før den første har rukket å tørke, men ikke mens den er så våt at den misfarger det nye fargelaget. Deretter river du tapen av umiddelbart etter den svarte streken er malt, i nitti graders vinkel på underlaget.

Blant lure trekk man kan gjøre er å legge lokket på gulvet med smørsiden opp ...

Deretter legge seg på gulvet selv for å male gult på gult.

Slik får man grå hår i hodet før tiden.

Penslene til et slikt prosjekt må man skaffe fra to steder, en del grovmalingspensler fra malingbøtte-pusjeren, og en del kunstmalerutstyr fra et sted som selger lerrett til kunstnerspirer.

Maling renner, maling drypper, maling legger seg på vasken, på gulvet, under avisene, på mine beste skjorter og bukser, maling siver inn i drømmene, jeg som ikke har noen kjent form for kroppsvarme i føttene velger likevel å male barbeint slik at jeg kan kjenne om den seige gugga er under føttene, slik at jeg kan stoppe meg selv fra å tråkke flere prikker over parketten, kjøkkenet kan ikke brukes, alle middager spises ute, brød, skjærefjøl og brødkniv ligger på stuebordet, oppvasken står innimellom malebøttene og koppene har matrester og maling på seg, og sånn har det vært i ukevis, jeg har ny jobb, prosjektet går med sneglefart, jeg skjønner godt at ekteskap ryker på oppussing, hadde jeg hatt samboer ville hun ha kaldkvelt meg forlengst. 

Men noe får jeg igjen.

Der borte begynner Verket å tre frem. 

Det er der inne et sted.