Den dagen Jon Bing døde

Den dagen Jon Bing døde, gikk jeg til favorittpuben hans.

Jeg så han ofte der, men jeg snakket aldri med han. Jeg hilste aldri på ham. Jeg antar at han ville ha det sånn. Han pleide å komme innom på dagtid, bestille en øl og en dram samtidig, og det var det han bestilte. Han satt alene ved et bord og leste avisene. Så gikk han de femti metrene hjem.

Jeg kjente ikke Jon Bing, men Blindpassasjer er en del av oppveksten, jeg var ikke uberørt da han døde. Så jeg gikk til puben. Jeg tror jeg hadde forventet en form for markering, et eller annet temporært minnesmerke, men der var det nada. En stamgjest hadde dødd, nyheten var på forsiden av alle nettavisene. I puben var det business as usual.

Jeg spurte damen bak kassen om hun var klar over at en stamgjest var død. Hun var svensk, fersk, hadde aldri hørt om Jon Bing. Jeg foreslo at hun kunne åpne forsiden på hvilkensomhelst norsk nettavis, kanskje hun kom til å kjenne ham igjen. Det skjedde ikke. Lite fånig kund där, jatta med nu, snart har grabben druckit sin bajs och glömt hela grejen.

Poenget er ikke at damen i baren var svensk. Det er ikke pubens jobb å leke begravelseskontor, du ser ikke bilder av døde stamgjester på bardiskene. Men det hadde vært sabla stilig med ettellerannet som bare sa, «takk, Jon Bing, lykke til på reisen», akkurat den dagen, akkurat i den puben.

Og når en slik stillhet kan skje en mann som ham, vel, det minnet meg om hvor lett vi forsvinner. Alle disse stedene vi er tusenvis av ganger, i uformelle sammenhenger, de er der uavhengig av oss, har ikke noen hukommelse, vil bare fortsette uberørt når vi er borte.

Ikke et merke.

Det gjorde meg trist.

Den dagen Jon Bing døde, hilste jeg på Are Kalvø.

Jeg kjenner ikke Are Kalvø. Men jeg ser ham ofte, på butikken, på barer, restauranter, jeg har lest bøkene hans og det meste av bloggen, men snakker aldri med ham, jeg hilser aldri på ham, jeg tar den norske attityden når jeg treffer en kjendis, sjå kor eg bryr meg, til en viss grad er det jante, men det er også det som gjør at Michael Schumacher har hytte på Tynset. Kjendiser kan gå relativt uplaget rundt i gatene i Norge.

Denne dagen traff jeg ham i et fotgjengerfelt da jeg gikk hjem fra Jon Bings pub. Jeg slengte opp hånda og sa hei. Kalvø bare så på meg. Han har sett ukjente som hilser på ham før. 

Det jeg prøvde å si var, hør nå Are. Du og de andre mediatrynene. Vi spiller kule. Men vi ER glade i dere.