Pompeii

Det er ikke så rart Norge er så gode i idrett. Hemmeligheten er "trøndermetoden". Den ser sånn ut:

Hvis man i New Zealand eller Australia følger trøndermetoden, fryser man ihjel på vei inn mot Sydpolen. Hvis man bor i nærheten av ekvator og følger trøndermetoden, blir treningsturen på fem meter.

Men la oss prøve den i Norge og se hva som skjer. KALDT, Esquil?

Tror det.

Da er det, i henhold til metoden, på med treningstøyet.

Ivar? KALDT?

Jaggu. Hva om du og jeg tar en tur til Køben sammen?

Bare å begynne å løpe sørover.

Fortsatt kaldt, Ivar?

IVAR?

HUN ER AV STEIN, IVAR!

Forhekset av sirenenes sang blir Ivar igjen i Køben. Jørgen og Sigurd henger på til Paris.

Men i Paris hevder gutta at det er varmt nok. De har nådd STOPP i flytskjemaet.

Jeg forholder meg derimot til den modifiserte trøndermetoden.

Stå på, trykk ned i underlaget, spark fra med tåballene, trekk opp med lårmuskulaturen, jobbe jobbe jobbe.

Den modifiserte trøndermetoden ser sånn ut i sin fulle lengde.

Jeg har nådd sitrusfrukter og får lov til å stoppe.

I bakgrunnen, Vesuv. 

Vesuv, som begravde Pompeii i lava og aske i år 79. 

Pompeii er gravd ut igjen i vår tid. En hel by bevart under lava i nesten to årtusener. Et unikt historisk dokument.

Du kan fortsatt ane hjulspor i gatene fra romernes hestekjerrer.

Dette er noe annet enn et arkeologisk museum med noen mynter og flintspisser i glassmontere. Her står alt der det ble funnet, du får inntrykk av dimensjonene og sammensetningen av byen. Husene er for det meste små, noen luksushus innimellom, men egentlig uten noe rikmannsstrøk. Det er dårlig plass til ghettoer innenfor bymurene, her må det pakkes tett, for man må bo innenfor bymuren så ikke tjuver og lillestrømfans kommer rekende inn fra bygda.

Skiltene sier det samme som de kunne gjort i dag, det er vokt dem for hunden, det er rom til leie. Pompeii er et snapshot av dagligliv for to tusen år siden. Fascinerende hvor sivilisert de var, og så likt oss de tross alt levde.

Noen av rikingene har malt veggene sine, akkurat som meg.

Følelsen er som et museum, man tar ikke helt innover seg katastrofen som skjedde her før man kommer til menneskekroppene. Der snur stemningen.

Noen ser ut til å ha dødd brått, man kan tilogmed se de forvridde ansiktsuttrykkene.

Andre har forberedt seg på døden og lagt seg i stabilt sideleie.

Jeg blir litt satt ut her. Det føles som gravrøveri, for intimt, selv om det ikke egentlig er lik vi ser, det er avstøpninger, sement som ble fylt inn i hulrom i lavaen.

Jeg er ute igjen, og på markedsplassen. Nordover fra markedsplassen i Pompeii er Vesuv omtrent det eneste man ser i horisonten. Rundt den er det flatt. Det skulle egentlig ikke vært fjell der, men sånn blir det etterhvert når man skal flotte seg med et hull rett inn i jorda.

Vesuv ligger der uskyldsren og fredelig. "Jeg? Drept noen? Neineinei. Jeg gjør ikke sånn. Kom nærmereee ..."

Vesuv regnes for aktiv vulkan, men har ikke hostet på 70 år, og den gangen, i 1944, var det nok ikke vulkanen man var mest redd for. Bare enda en ting som smeller, liksom, join the f'cking queue, will yah? Det var nok det at den fikk så lite oppmerksomhet i 1944 som gjør at den holder igjen nå. Den er snurt. Den samler opp til et seriøst fyrverkeri.

De har bygd en ny Pompeii mellom den gamle og havet. Den har klart seg bra i 1935 år. Trolig stort sett befolket av dypt skuffede suicidale.

Noe av det mest bemerkelsesverdige i utgravningsområdet er dette. Tenk deg da de fant det.

- Kom og se! Det er en uskadet pizzeria her! 

- Nei?

- Og den er ÅPEN!

Og tenk deg lettelsen for personalet. Etter å ha stått der i nesten totusen år og ventet på kunder.

Selv nærmer jeg meg målet, trøndermetoden fullbyrdet.

Inn maratonporten på Pompeii stadion.

På tribunene er det dødt.

usj den var bløt

unnskyld