Kunst, litteratur og Big Brother

I 1994 sendte Kristopher Schau ut pressemelding hvor han utga seg for å være den ultrahippe britiske samtidstegneren Hugh Martin, og hvor han presenterte sine siste verker, svart-hvite tusjtegninger av forskjellige husdyr. Dagen etter var han eksponert på dobbeltsider i VG og omtalt med fete typer i Arbeiderbladet. Den som husker Team Antonsen husker at Kristopher Schau egentlig er helt elendig til å tegne. Bildene lignet på barnetegninger. Som på sin side heller ikke er ulike Picassos malerier.

Smak og behag er individuelt, men også sabla påvirkelig. Da van Gogh levde tok ingen notis av maleriene hans, plutselig en dag var de samme maleriene geniale. Min påstand er at hvis man pakket ned alle verdens malerier, brente alt som var skrevet om dem, ventet til alle som har ment noe om dem var døde og deretter hentet dem frem igjen, ville i stor grad helt andre malerier blitt berømte.

Jeg skal ikke ta diskusjonen om hvilke kunstnere som er blitt store på grunn av saueflokkmentalitet og keiserens nye klær-effekt. Men noen har blitt det. Og det samme gjelder forfattere.

Jeg leser til stadighet rosende anmeldelser av norsk litteratur i avisene, anmelderne får bøkene til å høres ut som ambrosia fra gudene. Deretter leser jeg boka og ser ikke et snev av storhet. Jeg leser Dagbladets ukentlige utdrag av starten på en norsk roman, og det som slår meg er at tekstene sjelden er bra eller dårlige, men i stor grad merkelige. To ganger har jeg tenkt BRA!!! og begge gangene var forfatteren dansk. Jeg leser mest utenlandsk litteratur, og jeg har trodd grunnen er at det fødes flere folk i utlandet, dermed flere genier der, og følgelig lages det flest geniale bøker der. Men nå lurer jeg også på om norsk kulturelite slipper frem de rette talentene.

Jeg føler at bok-Norge sliter med syndromet som norsk film slet med ut forrige århundre, det som ga oss en drøss Løkkeberg - og Wam og Vennerød - filmer og alt for få gode underholdningsfilmer av type Veiviseren, syndromet der kommersielt regnes som annenrangs, og i jakten på det geniale ukommersielle går man for langt, man dyrker frem merksnodigheter.

Nå kan det være at jeg er en idiot som ikke får grep på det spirituelle. Det er det jeg skal lures til å tro, og det var det jeg ble kalt sist jeg luftet lignende synspunkter. Men idiot er et målbart begrep, idioter er de som scorer under en viss poengsum på IQ-test.

Jeg kjenner eller vet av ganske mange målbart intelligente mennesker. Smaken disse har felles er ikke opphøyd litteratur av typen som vinner kåringer og priser. Hvis jeg skal peke på en fellesnevner må det bli humor (det kan du også ane hvis du sjekker ut Mensas forum). Den typiske smaken til hjernetrusten er ikke tungt tilgjengelig litteratur, men Monthy Python.

Jeg mener at det største geniet som utgir bøker i Norge i dag heter Frode Øverli, men hvis han vinner Dagbladets kåring av beste norske bok de siste 25 år skal jeg spise avisen. Pondus er ikke høyverdig, anmelderne renner ikke over av lange høysanger hvor de drøfter symbolikken i humoristiske tegneserier. 10 millioner solgte bøker hjelper ikke Kjell Hallbing inn på nevnte kåring, ei heller er Margit Sandemo nominert trass i 36 millioner solgte. Noens smak er mer verdt enn andre, OK, men peker kultureliten vår på de beste bøkene, eller kan du lure dem med uforståelig svada?

For å demonstrere at du kan opphøye nær sagt hva som helst, slik VG ufrivillig gjorde med Kristopher Schaus barnetegninger, vil jeg (inspirert av Dave Eggers analyse av sin egen bok) avslutte med å analysere den siste sesongen av Big Brother.

HOVEDTEMAER BIG BROTHER 2006:

Anton-Carina-dialektikken: hvordan Antons følelser for Carina veksler mellom kjærlighet og hat, måten en virkelighetstilstand her går over i den motsatte og skaper konflikt er dialektisk materialisme i sin klassiske utforming.

Jessica-Robin-dialektikken: i noe mindre utstrekning ser vi også her denne karakteristiske vekslingen mellom ømhet og konflikt, som understreker at dette er et av seriens absolutte hovedtema.

Aspektet ved letingen etter støtte, søkenen etter følelse av fellesskap i en oppkonstruert situasjon.

Seriens solipsisme: Det selvbevisste aspektet hos deltagerne er påtrengende, i særdeleshet er karakteren Jessica åpenbart tvilende til andre bevisstheters eksistens og virker henfallen til å tro at hennes jeg og dets tilstander er det eneste eksisterende; ergo er Jessica i sin natur grunnleggende solipsistisk.

Aspektet ved forhånelse av sublimering: ønsket om å overføre sine biologiske drifter, heriblant særlig seksualdriften, til annen adferd av sosial eller kunstnerisk natur virker på det nærmeste å være ikke-eksisterende, denne forhånelsen av sublimering blir i seg selv bevis på forsert solipsisme.

Foreldretap-dialektikken: Den foreldreløse Samuels adferd gjennomsyres av det såre ønsket om at kjærlighet og oppmerksomhet skal ødsles over ham, at de andre mannlige og kvinnelige deltagerne skal bli oppslukt av sympati og fascinasjon for gutten som er blitt foreldreløs, at han skulle bli kjendis innhyllet i patos, som erstatning for den uforutsigelige kjærligheten som aldri ble gitt eller holdt tilbake av foreldrene.