Fetisj 2

Inntas ikke sammen med fast føde.


Uværet var fryktelig, det både regnet og stormet. Per stod i stuevinduet og betraktet den ukjente bilen som rullet inn på tunet. Han kunne ikke forstå hvem som kom helt ut til gården hans i dette griseværet.

Straks banket det på ytterdøra. Han gikk for å åpne. Et lyn lyste opp himmelen i det han åpnet døra, i lysglimtet så han en mann med svarte klær og langt svart hår, en kirkebrenner-type, stå på trappen.

- Per Sandberg? sa mannen, tordenet overdøvet ordene men Per kjente
igjen sitt eget navn og nikket spørrende.

- Per Sandberg, Fremskrittspartiet, gjentok den svartkledte. Foran seg
holdt han en diger sprøyte. Per kjente lukt av grønnsåpe.

- Det er meg, sa Per.

- Si meg, Per, vet du hva et klystér er, sa mannen?

- Ja, det er et middel mot forstoppelse. Du fører det inn i endetarmen ...
Per stoppet i det øynene hans igjen falt på den hemningsløst digre sprøyta.
- Hvordan det, sa han nervøst.

Den svartkledde svarte ikke. Han hadde et trist drag rundt øynene i det han tok et steg mot Per. Panikken grep Per, og han prøvde å lukke døra.

Det var for sent, inntrengeren var for rask, for sterk.

Etter en kort kamp lå Per på magen. Han kjente den svartkleddes kne mot korsryggen.

- Det er en drittjobb, men noen må gjøre den, sa den svartkledde hult.


----------------
Faksimile:

Klystérmannen er tilbake

Den fryktede Klystérmannen, kjent fra avisen Pytonposten på åttitallet, er tilbake etter atten år i dvale. På åttitallet gikk han fra gård til gård og satte klystér på gårdbrukere. I år 2006 ser det ut til at ofrene er fremstående FrP-politikere.

Et av ofrene, Øystein Hedstrøm, uttaler:

- Jeg trodde jeg skulle dø. Det kjentes ut som om hele ryggraden var på vei ut.

Kristin Halvorsen, SV, sier i en kommentar:

- Å prøve å få dritten ut av FrP-politikere er jevngodt med drapsforsøk. For hvordan kan man være sikker på at de består av noe annet?

Sikre kilder sier at de største toppene i partiet skal ha rømt landet i frykt for Klystérmannen. Partikontoret har flyttet til Spania. Siw Jensen sover ikke lenger to netter i samme seng.

Kjennetegnene på gjerningsmannen er mørke klær og mørkt langt hår. Ingen kjenner hans identitet.


--------------------



Da den gråhårede mannen våknet trodde han at han hadde hørt en krangel, ikke mellom to ulike stemmer, men mellom samme stemme. Det var umulig. Han befant seg i en hytte langt inne på Hardangervidda. Han var sikker på at han var alene her inne på fjellet, han var sikker på at ingen visste hvor han var.

Da han kledte på seg, syntes han at han hørte stille gråt. Dette var ikke en drøm, denne hulkingen var ekte. Han tok på seg plaggene og åpnet ytterdøra. Der, på trappen, satt en svartkledd mann fremoverbøyd, det mørke håret dannet gardin foran ansiktet, men gråten var hørbar.
Den gråhårede satte seg tungt ned ved siden av ham på trappen.

- Jeg er egentlig et godt menneske, hikstet den svartkledte.

- Selvfølgelig, selvfølgelig, sa den gamle.

- Jeg ville aldri at det skulle gå så langt. Jeg vil ikke noen noe vondt.

- Da er det kanskje på tide at du stopper, sa den gamle.

Den svartkledte tørket tårene og børstet håret bakover. Han skuet ut over vidden.
- Alt er så vakkert, hvisket han.

- Ja, naturen er praktfull her.

- Nei, alt er så vakkert. At du og jeg sitter her, sammen. Og det vakre som
snart skal skje. Denne nære og ekte stunden som bare vi to skal dele.

- Sa du ikke at du skulle slutte?

- Nei, nei. Men du skal vite at det gjør mer vondt for meg enn det gjør for
deg, sa den mørke.

Den gråhårede skvatt opp, så etter et våpen å forsvare seg med. Han grep en oransje vannkanne av plast som stod lent opp mot veggen. Skjoldet hans så patetisk ut. Han skalv.

- Spar kreftene, gamle mann, du kommer til å trenge dem, sa den
svartkledde. Han reiste seg også, bevegelsen blottla den brutalt store
sprøyten han holdt i hånda.
- Jeg har bært grønnsåpe i hele natt bare for deg, sa han trist, og nærmet seg den gamle mannen.

Fuglene som satt på taket av hytta tok til vingene.