Naken står du foran ditt fotballmål

En dag ble jeg overbevist om at jeg var et fotballag. Dette er ikke helt sunt.

Det hele var kanskje en naturlig følge av at jeg heter Esqu I.L. Tidlig i oppveksten fant jeg ut at dette idrettslaget drev med orientering. Jeg konkluderte med at jeg var o-løper. I mange år løp jeg orientering uten at noen merket at jeg egentlig var gal. I så måte er det mye lettere å være en o-løper enn et helt fotballag. Fortsatt løper en drøss folk rundt og tror de er o-løpere uten å bli sperret inne.

Men jeg ble skadet, klarte etterhvert ikke å løpe o-løp mer, og jeg begynte å lure på om Esqu I.L. egentlig VAR et o-lag. Det er mye lettere for de som er døpt O.L. Ga, O.L. Aug osv, de trenger ikke å tvile. Men et idrettslag kan være hva som helst. Jeg konverterte og ble fotballklubb.

Jeg leide treningsbane, delte meg opp i to lag, og spilte i vei. Det gikk helt fint i flere måneder, jeg laget mange mål og stemningen var fin i klubben. I garderoben delte jeg ut ros til meg selv fordi jeg hadde vunnet treningskampen, og kjeftet meg huden full fordi jeg hadde tapt. Etterhvert vente jeg meg til å spille uavgjort mot meg selv på trening fordi jeg ble så lei av å få kjeft.

Man kan lure på hvorfor jeg ikke oppdaget noe allerede nå. Det kom mye av at jeg satset på kortpasningsspill, dermed klarte jeg stort sett ballmottakene og merket ikke at det var meg selv som hadde lagt pasningen. Jeg begynte å tvile av og til i dusjen etter kampene, fordi jeg ikke greide å klinke tiss med meg selv. Å klaske sammen kjønnsorganene i dusjen er en viktig del av det sosiale miljøet i fotballklubber, men jeg var rett og slett for få. Jeg slo meg imidlertid til ro med at Esqu I.L. var et strengt heteroseksuelt idrettslag.

Dessuten fikk jeg en del utenomsportslige problemer. Når et fotballag drar på byen tar det en del plass. Jeg kom dermed ikke nære nok damene til å få særlig draget. Dessuten lurte folk på hva jeg skulle med tre bord helt for meg selv. På toppen av det hele har du en ganske kraftig gjengmentalitet i en fotballklubb, og den styrkes av noen øl. Jeg lot meg derfor ikke pille på nesen, og det førte til mye juling. Jeg ble gang på gang overrasket over at alle trøndere jeg møtte var sterke nok til å banke en hel fotballklubb alene eller samen med en kompis, men jeg antok jeg hadde uflaks.

Det ble også innmari dyrt når klubben skulle dra på kino, ta bussen og så videre. Klubbkassa krympet og stemningen sank. Dette ga utslag i spillet.

Etter en lang tid med begredelig spill gjorde jeg som enhver anstendig fotballklubb, jeg sparket treneren. Jeg satt lenge hjemme og sturet fordi jeg hadde fått sparken, og fordi jeg var deppa fikk jeg ikke skaffet ny trener. Jeg kunne ikke spille kamper.

Etter en tung periode reengasjerte jeg meg som trener. Jeg besluttet å legge om spillestilen. Jeg tok nå etter mønsteret fra tysk fotball, og ville spille med libero. Libero fant jeg på supermarkedet. Det stod på pakken hvordan man gikk frem.

Men allerede på den første treninga kom menn i hvite frakker og hentet meg. Jeg prøvde å forklare dem om internasjonal spillestil, men de rølet bare om at det ikke gikk an for en voksen mann å løpe rundt naken bare iført bleier.

Disse folka trengte tydeligvis hjelp, så jeg ble en stund på anstalten deres. Der begynte ting endelig å gå bedre.

Jeg hadde jo tidligere innsett at jeg ikke var teknisk god nok, og visste hvor godt Drillos spillestil fungerte for slike lag. Jeg bestemte meg for å legge om spillestilen igjen. Jeg kom meg ut av anstalten, ned på banen, og begynte å spille langpasninger.

Det gikk naturligvis ikke. Det var aldri noen som tok imot ballen. Jeg trente og trente, men ikke EN langpasning gikk bra! Jeg tapet treningene på video. Tenk dere det sjokket da jeg så filmen og oppdaget at det bare var EN MANN på hele banen!!!

Jeg kjeftet og smelte på meg selv på grunn av det elendige oppmøtet. Men ingenting hjalp. Galgenhumoristisk skrev jeg om supporterropene fra "Det er bare ett lag på banen" til "Det er bare en mann på banen". Og sakte begynte det å sige innover meg: kanskje jeg rett og slett bare VAR en mann? EN skarve spiller?

Nå har jeg endelig kommet meg ut av problemet. Jeg vet nå at jeg ikke er en fotballklubb. Jeg har nå innsett at min oppgave i livet ikke er å løpe rundt i bleier og score mål på meg selv. Noe så sykt!

Jeg har gått over til enmannsidrett igjen og meldt meg inn i et skiskytterlag. I morgen skal jeg være med og arrangere renn, jeg skal stå ved strafferunden og telle hvor mange runder løperne går. Det blir fint og normalt.

Jeg har gjort hjemmeleksen, studert skiskytterne på TV, og det er lite tvil om at disse folka liker å gå på ski. Derfor er strafferunden ikke hard nok straff for dem. Jeg tar med meg en dugelig lærpisk.

AAaaahhh, det er godt å være normal!!!!