I dag har jeg bursdag. Bursdager var en del artigere for et kvart århundre siden, gitt. Da var hele poenget med mars måned at den inneholdt bursdag.
Men siden du holder ut, kjære leser, skal du få bursdagsgave av meg. I form av mer tung norsk samtidsprosa. Takk til min eneste fan som minnet meg på at denne kunne tåle mer oppmerksomhet.
Og for sarte amerikanere: Several animals were harmed in the making of this story.
---
En mørk og dyster aften i mitt tolvte år snek jeg meg ut i min fars garasje. Der la jeg mine klamme kleptomanpølser på hans velfylte bensinkanne. Deretter trakk jeg ut i verden for å drepe og skade flest mulig.
Hva kan drive et barn i sitt beste alder til et så drastisk skritt? spør du forskrekket. Og jeg svarer MAUR.
Jeg hatet maur. Disse maksimalt stygge misfostrene som kryper og kravler og biter og pisser og som har fått alt for mange føtter for at de skal greie å slepe den feite ræva si gjennom skauen. Det er et mysterium hvordan noe så meningsløst heslig i det hele tatt greier å formere seg videre. Maur er bare enda ett av evolusjonen tragiske feilgrep. Det var min simple plikt å rette det opp.
De hadde vært etter meg hele livet. Fra jeg som forsvarsløs femåring ble med min mor på bærplukk og plasserte foten i en maurtue. Jeg merket ingenting før de var over hele meg, de var overalt og det var kroppen min de var ute etter, de forstod ikke barnegråt, de viste ingen nåde.
Slike barndomstraumer er alene nok til å prege et menneske. Men senere gikk det maur i takbjelken på hytta. Små svarte innendørsmaur dalte ned på puta mi om natta. Jeg våknet hver morgen i frykt for å snu meg i senga og se rett inn i noe grusomt stygt. Slik tok maurene fra meg min barndom så alt for tidlig. Menn skal ikke behøve å ha det sånn før de begynner å drikke og gå på byen.
Men var maurene ferdige med meg? Var det likt seg. Den sommeren hadde vi feriert på en campingplass på Sørlandet. Der var det en jente som jeg gjerne ville gjøre inntrykk på. Jeg visste ikke om noen fornuftig måte å starte en samtale med en ukjent jente, ikke da heller, så jeg satset på å oppholde meg i nærheten av henne. Hvis hun gikk i retning kiosken hadde jeg plutselig et ærend i kiosken, og så videre, du vet hvordan det fungerer.
Uheldigvis bodde vi langt unna toalettet og nær skogkanten, så jeg tok enkelte av de mer private ærend i skogen. Dette ble min bane. I køa til kiosken, med masse folk rundt meg og med yndlingsjenta bare fem meter unna, fikk jeg plutselig vondt i de mer avlange regioner av underlivet. Smertene var uutholdelige. Jeg måtte stikke hånda nedi shortsen og foreta feilsøk. Der stod jeg som en sprellemann med en hånd nedi buksa mens publikum gjorde store øyne. Ydmykelsen var total. Jeg krøket meg vekk i skam. Den jenta kunne jeg glemme.
Nedi buksa kjente jeg en utvekst på Massiva Ivar (mitt kallenavn på det aktuelle organet). Et sekund for alt jeg hadde hørt om kreft og pestbyller gjennom hodet, før svineriet løsnet seg fra kroppen min. Jeg hentet opp hånden, og hva åpenbarte seg mellom tommel og pekefinger? Selvfølgelig en maur.
Alle disse hendelsene var historie. Nå var det pay back time. Jeg tok meg ut i skogen og frem til en maurtue, passe langt unna bebyggelsen. De maurene som bodde her hadde riktignok aldri gjort meg noe. Men når begynte unge menn med fyrstikker og bensinkanne å ta slike smålige hensyn?
Bakken var lett fuktig, men skogsbunn i Trøndelag blir aldri helt tørr. Det er ikke noe argument for å la skadedyr leve. Jeg dynket maurtua i bensin, jeg søkte den fine balansen mellom å bruke nok til at tua brant skikkelig og likevel ikke så mye at faderen merket at bensinkannen hadde vært på skogtur. En bensinstripe langs bakken ble lunte og jeg bød på fyr.
Det startet som en kjempesuksess. Tua brant som Ålesund malt med nitroglyserin. Flammene varmet meg i både bokstavelig og overført betydning. Men brannen tapte seg fort, og ganske raskt bare ulmet det. Bakken var nok våtere enn jeg hadde trodd. På dette tidspunktet skulle jeg ha nytt synet av forkullede maurlik, men det var ingen å se. Krypene hadde ant faren og rømt ned i tua. Her måtte det spanderes mer bensin.
Jeg aner ikke hva jeg tenkte. Sannsynligvis tenkte jeg ikke. Jeg holdt bensinkannen rett over den fortsatt brennende maurtua og lot det renne en tynn stripe bensin ned i flammene.
Nøyaktig det gjorde jeg.
Brannen lot seg ikke be to ganger. Den tok strake veien opp langs bensinen og inn i kanna. Jeg kastet fra meg kanna og løp i dekning. Man har jo lært på film at bensintanker eksploderer bare man puster på dem, så jeg forventet et dugelig smell. Det kom heldigvis ikke. Bensinkanna hadde landet i stående stilling nedi lyngen. Med en beskjeden flamme ut av åpningen stod den der og brant stille for seg selv og oss som var til stede.
I mitt sarte barnesinn så jeg allerede min far fly i flint og hundre ukelønner fly mot evigheten. Jeg satte all energi inn på å berge bensinkanna. Jeg prøvde å skyve på plass lokket over åpningen for om mulig å kvele flammene. Lokket var av plast og i møtet med varmen antok den en mer abstrakt form. Panikken kom sigende. Her måtte det en endring til litt kjapt før også kanna ble ødelagt. Nok en gang valgte jeg å ikke tenke. Jeg tok tilløp som om jeg skulle ta straffespark i fotball, og polte grundig til bensinkanna.
Litt teori for de som vil prøve dette lure trekket etter meg: Fotballer er runde og ser derfor ut som om de bare beveger seg fremover når man sparker til dem. Hvis man sparker til en gjenstand som ikke er rund vil man tydelig se at den også roterer. Hvis gjenstanden i tillegg er fylt med brennende bensin, vel, da får man en dusj man sent glemmer.
---
Samtidig hadde brannen i maurtua dødd ut, og de modigste maurene kravlet opp til utgangene. En gammel og en ung maur var to av de første som så dagslys.
"Hva er det maksimalt stygge misfosteret?" spurte den unge.
"Det er et menneske, gutten min" svarte den eldre.
"Hvorfor satte han fyr på tua vår?"
"Sånt kan man aldri vite. De er bare dyr som handler på instinkt. De kan ikke tenke. Du kan ikke være sint på han."
"Hvorfor har han satt fyr på seg selv? Og hvorfor hopper han rundt og brøler?"
"Si det. Jeg tror det er en parringsdans. Han er et pattedyr, gutten min. Pattedyr lager gjerne litt leven når de vil tiltrekke seg en make."
"Hvorfor prøver han å ta av seg skallet sitt?"
"Det er ikke skallet, de går med plagg utenpå skallet. Jeg har hørt at de tar dem av før de parer seg. Dette er ytterst interessant, jeg tror faktisk vi skal få se menneskeparring. Det er en meget sjelden naturopplevelse. Hold deg i ro så vi ikke skremmer ham."
"Hvorfor ruller han seg rundt i lyngen?"
"Mennesker gjør det når de parer seg. Men dette er da merkelig. Jeg tror de må være to for å formere seg."
"Kanskje han ikke er så lur."
"Kanskje ikke." De to maurene holdt kjeft og betraktet det store dyret velte seg rundt på bakken en tid. Deretter ble det liggende helt stille. Før det sakte reiste seg, tok med seg en utbrent klump som engang hadde vært en bensinkanne, og forsvant duknakket inn mellom trærne.
"Når de er så stygge, og ikke vet hvordan de skal pare seg, hvordan har de egentlig overlevd?" spurte den unge mauren.
"Vel, gutten min, disse dyrene har vært på jorden en ganske kort tid. Mye kortere enn oss. De er nok bare enda ett av evolusjonens tragiske feilgrep."
