Sofa

Warning: Teksten kan være noe vovet i svingene.

---

Den nye kinoen på Grünerløkka har toseters sofaer. Jeg kunne gjerne tenkt meg å sitte i sofa under kinoforestilling. Men, jeg er single, og samfunnet har sine regler.

Jeg har to muligheter, å kjøpe two-playerbillett sammen med en mann, eller sammen med en dame.

Mann
Dette blogginnlegget er ikke første gang jeg syter over at jeg ikke kan bruke kinosofaen. Sist jeg klaget tilbød min gode venn Knut seg, riktignok ikke veldig entusiastisk, å dele sofa med meg.

Nå er det slik at de som sitter i sofaene stort sett er kjærester. Min gode venn Knut har dessuten lagt en del kontorer under sitt terrorregime på jobben, han er blitt sjef og lever av de ansattes respekt. La oss si at en av Knuts slaver får se oss i sofaen. Vi sitter på bakerste rad uten naturlige sperrer mellom våre kropper, deretter slukkes lyset og alt overlates til fantasien.

Neste mandag sitter kanskje Knut i enden av et langt møtebord og forsøker å forklare slavene hva de skal gjøre. Mannen som har sett oss i kinomørket sitter der også, og kanskje foretrekker Knut at mannens tankeprosesser skal bevege seg noenlunde a la: "Knut sier at sjøbunnen er spesielt kupert i dette området, derfor er det viktig at vi, oi Knut beveger seg på stolen, viktig at vi tar bilder over et stort område slik at vi lettere kan finne en god plass å stille oljeplattformen."

Men den ansatte har sett Knut på kino med en annen mann, og tenker: "Knut sier at sjøbunnen er spesielt kupert i dette området, derfor er det viktig at vi, oi Knut beveger seg på stolen, han sitter og vrir seg på stolen og ser på meg, jeg lurer på om det betyr at Knut har et avlangt objekt i tarmkanalen sin, jeg lurer på om objektet er en gulrot fra kantina, jeg lurer på om Knut legger gulerøttene tilbake i kantina etter han har utnyttet dem ... heumm ... jeg tror ikke jeg skal spise mer gulrot i kantina".

Vips, den ansatte er fullstendig avsporet, glemmer at han skal ta bilder over et stort område av havbunnen, og Knuts fall fra maktens tinder har begynt.

(Du og jeg er opplyste, fordomsfrie mennesker som ikke tenker i slike grumsete baner. Men man skal ikke forvente seg for mye av folk som ikke leser blogger.)

La oss si at en kvinne som har funnet ut at Knut er drømmemannen får se oss. Hennes hjerte brister, hun innser at Robbie Williams har rett i at all handsome men are gay, hun knøvler kinobilletten like innbitt som slugga i starten av Take On Me-videoen knøvler tegneseriebladet, hun trekker istedet ut til nærmeste bar for å drukne sine sorger, og mens Knut og jeg fortsatt ser film, blir noe som kunne vært Knuts vakreste kjærlighetshistorie taktfast smadret under en hundrekilos prustende bryggesjauer.

Jeg vil ikke mine mannevenner så vondt. Ergo gjenstår kun et alternativ:

Dame
Selv om jeg er single, hender det jeg går på kino med damer. Man har da jentevenner. Men greia med å ha jentevenner er at det fungerer så lenge man ikke blir for fysisk. Å bestille en sofa ville vært å krysse en terskel. I fiksjonens verden kunne det vært starten på noe vakkert. Eller noe som ledet til at en av oss tilbrakte neste dag i fosterstilling i dusjen. Men noen har plassert meg i virkeligheten, og her er det sannsynlige utfallet at en platonisk, knugende klamhet ville hengt over kinoseansen, med en viss tilleggssannsynlighet for at man ikke hører mer fra jentevennen.

Så da sitter jeg igjen med damer jeg forsatt kan bli sammen med. Et sted i utviklingen av et forhold mellom mann og kvinne må det naturlige punktet for sofa ligge.

Det ligger før man møter svigerforeldrene. Folk som har hverandres nøkler, kan lett bestille sofa. Og folk som hekker. Har man kommet en del dater ut i rekka og etterhvert blitt komfortabel med småklining, helt kult med sofa. Men alt dette peker vekk fra singellivet. Singellivet består av en rekke første-dater som havarerer. Så problemet mitt koker ned til dette:

Kan en mann bestille sofa på første date?

Jeg sier nei. OK, hvis du har plukket opp daten din på Karl Johan, hun er fra Nigeria og opptatt av å finne et hotellrom, så er et armlene på kino sikkert bare i veien. Men jeg har mer pripne idealdamer. Kanskje er drømmedama mi en skjør rose som trenger trygghet og noen å stole på før hun kan åpne kronbladene. Da ville en sofa på første date vært skjebnesvangert, jeg ville havnet i bås med alle mannegrisene som bare var ute etter kroppen hennes.

Konklusjon. Ikke noen sofa på meg.

(Hm. Grisebåser, ja. Note to self: ikke blogg mer om tarmkanalen til Knut.)