Intimtyrannen 16

Sjå, en ny dag e din
som en gave
(Joern Hoel)

Det er grytidlig, og James og jeg jobber med det melankolske øyenbryntrikset. Jeg erkjenner at James har kommet lengst. Men han har stagnert.

Anlaug har hele tiden vært tydelig på at hun slår opp hvis jeg anlegger trønderbart. Det er fair og forståelig. Men Anlaug er borte noen dager, og jeg har gjort ting jeg ikke har lov å gjøre. Jeg har barbert om skjegget til en dugelig skurkebart med smak av lærhomse og trailersjåfør.

Skjegget mitt har noe rødskjær, så jeg gjør et forsøk på å bli mer svartmusket og skummel før jeg skal på trikken. Det eneste jeg har å farge skjegg med, er en gjenglemt mascara.

Mascaraen tåler ikke vann særlig bra, men hjalp litt. Her trener jeg på skumle ansikter, mens jeg lager frokost.

Merk at jeg steker eggene oppå brødskivene. Dette er et triks jeg har funnet på selv. Helt genialt når brødet er gammelt og du ikke har brødrister. Drømmen er å bli omtalt i VG som "Drillos brødskivegeni".
Dagens arbeidsantrekk blir solbriller og en T-skjorte fra Death Valley Choppers. Hvis du har lært engelsk av de som tekster amerikanske filmer, tror du kanskje at en chopper er et helikopter. Feil feil feil. Det er en motorsykkel med usaklig langt styre.

Jeg opplever at denne T-skjorten får ut det beste i min nye bart.


Jeg er så gjennomtøff på trikken til jobb at ingen tør å se på meg en gang.

På plass på jobb, for å skrive teknisk dokumentasjon for dataprogrammer. På vei til jobb tenker jeg på hvor heldig jeg er som har en jobb. Det er fint å ha noe å gå til på dagene, være et sted hvor man føler at man bidrar.


Noe skjer på jobben. Da jeg kommer inn i kontorlandskapet er det øde og forlatt. Vi er to mann og seksti tomme stoler. Den andre mannen sier at jeg skal bli med på allmøtet som plutselig har oppstått i etasjen under. Jeg værer dårlige nyheter.

Jeg tør ikke ta med kamera.

Jeg kommer inn i kantina, den er full av et par hundre ansatte. I det jeg kommer inn i rommet dropper sjefen nyheten. Finanskrisen har omsider fått tak i oss, og nitten folk skal permitteres.

Jeg er fersk her. Følger de ansennitetsprinsippet, er jeg ferdig mann.

Tilbake fra allmøtet. Merk angsten i øynene.

De som får sparken skal innkalles til møte per mail.


Jeg prøver å mekke de tekniske dokumentene ...
.. men mailboksen tar mye oppmerksomhet.

Jeg rekker å angre en del på barten, på at jeg kom for sent akkurat i dag, og på enhver useriøs manual jeg har skrevet.

Tjue minutter etter allmøtet kommer sjefen min og kaller meg inn til møte. Hjertet stopper. Jeg dør innvendig.


Møtet med sjefen er over, og arbeidsdagen er over, jeg tar meg hjem gjennom de vernede våtmarksområdene like ved jobben. På dette tidspunktet vet jeg hvorvidt jeg er arbeidsledig eller ikke.


Men menneskene på Nationalteateret stasjon vet ingenting, og jeg vet ingenting om dem, vi er bare skall for hverandre, vi kan ikke se stormvindene som herjer inne i hverandres sjeler.


Resten av dagen blekner selvfølgelig, spenningsmessig sett. På en kafe ved Nationalteateret kommer jeg ut for en obsternasig bagel. En kamp på liv og død følger. Jeg vinner og spiser motstanderen, slik store hårete dyr har gjort i millioner av år før meg. Men det var aldri spennende. Bagelen var sjanseløs fra start. Jeg ville ikke fått 1,01 på oddsen engang.

Hjemme følger den daglige kampen mot streikende hvitevarer.

På kvelden trekker jeg ut mot skogene for å slepe mitt overvektige legeme gjennom halvannen times skogsgamping.
Oppe ved femtepost, lengst unna mål, vrikker jeg venstrefoten. Jeg ligger på ryggen noen minutter og synes synd på meg selv, før jeg reiser meg og fortsetter.

Jeg vet jo at man får et uheldig løpssteg av å vrikke en fot, man legger tyngden på den andre og det kan føre til belastningsskader. Etter kun femti meter velter jeg på ny ned i lyngen, og innser at jeg har vrikket andre foten. Rutinert gjort av kroppen min.

Som et såret dyr sleper jeg meg ned fra fjellet. Å vrikke alt man har av føtter tar tid, og klokken åtte slutter arrangøren å ta tiden på folk. Jeg har det travelt. Jeg kravler i mål to minutter på åtte, som nest siste løper.


Men det er godt å ha løpt. Noen vrikkede pailabber blekner mot problemene jeg til nylig var vant til. Jeg blir stort sett griseknust av konkurrentene når jeg løper o-løp, men det er ikke mange andre av bilene på parkeringsplassen som har handicapbevis.


Og jeg har ikke noe annet å syte over. For møtet med sjefen handlet om at ingen av oss i teamet ble berørt av permitteringen. Her puster jeg lettet ut.

Stemningen løsnet, en andaktig medfølelse med de nitten som brått mister inntekten ble blandet med en lettelse over at man fortsatt har jobb. Her er jeg med Frode og Bjørn. Bjørn blogger både her og for Dagbladet.
Arbeidslivet fortsetter, og jeg kan skrive flere useriøse manualer.