11. september 2009

Hva jeg skal stemme i år

Det er en klisjé. Man stemmer og stemmer på et parti. Endelig havner det i regjering. Regjeringen har med flere partier som alle skal bestemme noe. Dermed skjer ikke det velgeren trodde skulle skje når 'vi' fikk makta. Så slutter man å stemme på partiet.

Dette er effekten som gjør at vi nordmenn har kastet regjeringen ved de fire siste stortingsvalgene. Bondevik spekulerte i den, da han styrte i tre år, deretter gikk av og lot Stoltenberg få et år, slik at han kunne bli kastet og Bondevik få fire nye.

Jeg har stemt SV hele århundret, og var veldig oppmerksom på denne effekten da SV endelig kom i regjering i 2005. Jeg skulle tåle mye for å ikke stemme SV i 2009 også.

Nå er det 2009, og jeg syns SV-politikerne har klart seg bra som statsråder. Halvorsen har imponert som finansminister. Solheim begynner å få tyngde. Og jeg fikk det jeg stemte SV for, vi trakk de siste soldatene våre ut av Irak.

Men.

I forrige uke bombet våre allierte sivile afghanere som stod rundt en tankbil for å få bensin. 90 mistet livet.
- Ingen var i ett stykke. Hender, føtter og kroppsdeler var strødd over alt. De som var et stykke unna ble sterkt forbrent
Det er ikke første gang vi sprenger uskyldige i filler. Krigen kjempes på en amerikansk skyt-først-og-spør-etterpå-måte som kan være ukomfortabel og uvant for norske soldater. Det mangler respekt for menneskeliv.

Vi får høre veldig lite om hva nordmenn driver med der nede, politikerne later nærmest som om vi planter blomster. Soldat Tone Gunnes han nylig fortalt om de 20-25 menneskene hun drepte. Hvor mange flere mennesker som er drept i Afghanistan av nordmenn, er umulig for oss å vite. Men når Gunnes blir spurt om hun føler skyld, svarer hun helt korrekt:
Det er det norske folk gjennom Stortinget som har sendt oss til Afghanistan for å gjøre denne jobben.
Vi har blod på hendene våre. Ihvertfall jeg, som var med og stemte frem denne regjeringen. Jeg kan ikke være med på det igjen. Du kan dra så mange argumenter du vil om nødvendig dreping og at nå har vi drept så mange der, nå er de så sinte at nå er det direkte farlig å slutte å drepe dem. Jeg klarer ikke å være komfortabel med dette. Jeg er sikker inn til ryggmargen på at det vi gjør mot afghanerne er feil. Det gjør vondt djupt inni sjela.

Så i år må det bli Rødt.

Blogginnlegget er selvfølgelig filmatisert. Skulle bare mangle:

7 kommentarer:

Sigve Indregard sa...

Kjempebra, Esquil. På et moralsk plan er det faktisk ikke nødvendig å gjøre saken vanskeligere enn dette. De som insisterer på at vi alltid skal velge den utilitaristiske løsningen (det blir marginalt verre dersom vi ikke dreper dem) forsaker etter mitt syn selve demokratiets begrunnelse. Hvis det var kald beregning som skulle styre oss i ett og allting, skulle vi heller være styrt av maskiner.

På sikt er det også "utilitaristisk" å kjempe for en verden der medfølelse og menneskers verd betyr noe.

Iversen sa...

Det blir en ganske rødmusset valgvake, dette her. Vi sees. :)

Riglet sa...

Ja bra! Sense, at last! ;)

Daniel S. Jackson sa...

Flott! Vi har god sjanse til å komme inn fra Oslo, så får håpe flere tenker som deg. ;)

Konrad sa...

Alle de som moraliserte intenst over Israels angrep på Gaza er forunderlig lavmælte når det gjelder Afganistan. Tilfeldig? Neppe.

Marina sa...

Når jeg hører soldater som sier "vi gjorde bare hva vi fikk ordre om", vil jeg bare vise til Genève-konvensjonene. Jeg skulle tro norske soldater fremdeles forventes å ha kjennskap til dem.
Hvis de bomber sivile i filler har de begått en krigsforbrytelse, uansett hvem som sitter på Stortinget.
Så enkelt er det, egentlig.

Prinsesse Lea sa...

Det endte med Rødt for meg og, gitt, etter mye kvaler og tenking. Jeg er fortsatt ikke sikker på om det var riktig, men dette legger jo et tungt lodd på vekta, da.