Intimtyrannen 19: Leaving Bergen

Jeg våkner opp i et rom jeg ikke gjenkjenner. Foran meg står en ung kvinne med bustete hår. Jeg gripes av stundens alvor og begynner nesten å gråte, det er ikke rett at mennesker i år nitten...ehhvilket år er dette? Uansett, det er ikke rett at mennesker skal behøve å ha bustete hår, ikke rett at unge mennesker skal bli frarøvet en skikkelig hårsveis så tidlig i livet, og det aner meg at jeg burde gjenkjenne denne kvinnen, dette stedet, men hjernen er en betongblokk som nekter å samarbeide.
Jeg er på stuen, i et fremmed hus, i en fremmed by, kvinnen finner seg selv på bildene på veggen, av samtalen skjønner jeg at det er hennes onkel og tante hun sitter imellom. Bor hun her? Hvor er vi? Hvorfor virker ikke hjernen min?

De fremmede menneskene fører meg gjennom den ukjente byen og ned i grottene. Og jeg tenker, hvis det altså er slik det skal ende, med fangenskap på ubestemt tid i en mørk gruvegang, så håper jeg at jeg har fortjent min skjebne. Jeg håper jeg var et skikkelig svin. Jeg håper jeg hadde det gøy mens det stod på.

Jeg konsulterer hjernen min. Det eneste som skallefyllet mitt vil opplyse meg om er at Wilhelm Tell-ouvertyren var skrevet av Rossini. Fucking Rossini. Jeg overveldes av en bitterhet ved dette faktum, som om jeg intenst ville at den skulle ha vært skrevet av en annen.

Hvorfor skulle jeg bry meg om det? Er jeg syk? Hva er det som feiler hjernen min? Og hvorfor føles den som en utvasket, sammenballet klut?
En taubane tar oss opp av grottene. Jeg skulle likevel ikke sperres inne der nede.

Det regner, og jeg forsøker å resonnere, jeg har hørt om en by hvor det alltid regner. På høydene får vi utsikt over byen, dette burde hjelpe meg, og jeg forsøker å spørre hodet hvor jeg er. Hjernen er tydelig på at Palau skiftet hovedstad i 2006, til en liten husklynge som heter Melekeok, at den største byen heter Koror, og at den nest største byen heter Airai. Og det er alt hjernen har å si om den saken.

Hvorfor har jeg lært meg slike ting? Er jeg på Palau? Jo, det må være forklaringen.
Palau er vakkert, men været er surt.
Kvinnen er også vakker, og virker vennligsinnet. Og med ett demrer det. Jeg har sett de øynene før. I går, i et forsamlingslokale.Jeg får et tydelig flashback. Vi satt i en stor sal med mange mennesker. Og jeg husker det tydelig nå, kvinnen heter Tannlaus.
Mens solen glinser i de regnvåte hustakene på Palau, forsøker jeg å huske flere detaljer. Jeg er sikker på at jeg befant meg i det lokalet for å bekjempe en nemesis, en ond mann som en gang hadde påført meg grusomme lidelser.

Jeg forsøker å presse frem flere flashbacks, jeg må huske hvordan min nemesis ser ut før jeg treffer ham, hva om han renner et samuraisverd gjennom meg?Var det ham der til venstre i minnet? Var det Danseren?

Neiii ... jeg husker Danseren som en venn. En våpenbror i en felles, desperat kamp mot en overmakt så alt for stor.Tannlaus og hennes slektninger, som viser seg å hete Geir og Eli, fører meg gjennom de eldre delene av Palau, på baksiden av Palaus brygger. De forteller at Palau ble grunnlagt i 1070, og jeg føler en merkelig skadefryd ved dette, en lykke over at Palau bare er 900 år og ikke 1000, jeg kjenner at det hadde vært greit om Palau var grunnlagt i 998 eller senere, men grusomt om den var grunnlagt i 996 eller før. Hvorfor skulle jeg bry meg? Er jeg syk?

Min nemesis kan ligge på lur bak hvert hjørne. Jeg forsøker å huske gårsdagen.
Jeg husker mannen med pølsa. Er han min nemesis?

Nei ... Mannen med pølsa er på et annet nivå. Jeg vet bedre enn å yppe med mannen med pølsa.
Geir forteller om det lokale fotballaget på Palau, om deres kamp for triumfer som har gitt et mesterskap på førtifem år, og igjen siger denne merkelige skadefryden inn over meg, jeg får en tydelig følelse av at Palau har tapt både 0-9 og 0-10 mot et lag i hvite overdeler. Hvorfor skulle det minnet glede meg slik? Har Palau gjort meg noe?

Smugene er trange, og hva vet jeg, kanskje min fiende er ninja? Jeg forsøker igjen å huske hvem han er.

Med ett demrer det. Min nemesis heter Iversen. Jeg husker ikke om han heter Steffen eller Odd. Men jeg husker at han har en munn som spruter ild og svar på de umuligste ....
... filmspørsmål.

Min skuffelse er stor. Iversen ligger ikke på lur med et samuraisverd. Vi er bare en gjeng nerder.

Palau har Rema 1000. Det demrer at jeg ikke er på Palau. Jeg er i Bergen. Hjernen er kake etter tretten omganger quizspørsmål, jeg er prylt, skamslått og ydmyket, og alle jeg kjenner er norgesmestere.

Trøndere skal ikke være i Bergen. Det blir veldig feil. Vi tar første fly hjem.


Jeg finkjemmer den mentale baklomma etter trøst. Der ligger det noe hårete. Noe blodig.

Jeg smiler kaldt.

Det er skalpen til Iversen.