Den kollektive sorgen

Jeg er overrasket. Jeg skulle ikke føle slik som dette, ikke så lenge. Jeg har absorbert fæle nyheter på TV i tredve år, mennesker jeg ikke kjente har dødd, jeg kan ha tatt det innover meg, blitt trist, men alltid gått videre.

PS, forresten, denne teksten er et forsøk på å prossesere noe, ikke ment som mitt bidrag i NM i sorg. Hvis du ikke tenker særlig mer på Utøyamassakren nå, en uke etter, så Gud velsigne deg, lev livet ditt, ingen skal redusere deg som menneske for det. I den grad vi har noe valg bør vi alle prøve å komme dit du er.

Men jeg er ikke der ennå. I går fikk dette galleriet meg til å gråte på arbeidsplassen min. Jeg sliter i dag også. 22.juli var som å gå på gata og falle ned i et kumlokk, det gikk fra lys til mørkt på ett sekund, og jeg er der nede ennå og ser ikke veien ut.

Jeg går rundt og sutrer for meg sjøl, tankene mine bærer sørgebånd. Jeg flykter inn i jobb. Kjæresten min flykter inn i Harry Potter, jeg savner henne. Sorg er ikke den mest romantiske følelsen å dele.

Så hva er dette grå teppet inni oss? Jeg kjente ingen som ble drept og knapt noen som kjenner noen. Jeg skulle gjerne sagt noe vakkert som at 'tankene mine går til de etterlatte', men de aller fleste tankene mine gjør jo ikke det. De etterlatte har en miste-ung-person-sorg pluss miste-noen-brått-sorg pluss den kollektive sorgen vi alle føler, det må være en apokalyptisk supersorg. De har rett til å sørge, hvilken rett har vi andre? Vi som aldri har sett eller snakket med en eneste av de som døde. Du kan ta bort eller legge til så mange navn du vil på dødslisten, vi ville ikke merket forskjellen. Hva syter vi over?

Jeg tror at vi henger sammen i sjelene våre, alle sammen. Når vi går på gaten ser vi ut som en og en, men på sjelenivå tror jeg vi er et nett, en sammenhengende enhet. No Man Is An Island. Jeg tror at under alt som bedøver oss i dagliglivet, alle småkranglene og konfliktene, bærer vi på en kjærlighet til hvert enkelt menneske. Det er den kjærligheten vi har vondt i nå.

Denne smerten betyr også at vi elsker millioner. Og den betyr at millioner elsker oss.

Unnskyld, Fremskrittspartiet

Jeg føler det samme sinnet mot Fremskrittspartiet som Petter Nome må gå canossagang for. Jeg skjønner at det ikke er greit. Jeg skjønner at FrP trolig var den mest moderate gjengen ABB var borti, og at det er en grusom ting å dytte dette på en bevegelse som spiller etter demokratiske spilleregler.

Men jeg ER sint på FrP, jeg kan ikke hjelpe det, jeg er sint på voldsretorikken deres, det er de som alltid vil ty til våpen når det er mulig, de er alltid først inn i den væpnede konflikten, alltid sist ut. De vil løse internasjonale konflikter ved å putte kuler inn i menneskekropper, vel, dette er sånn det ser ut.

Jeg er ikke sint på Siv Jensen spesielt, det er ikke hun som har bygd partiet, jeg er kanskje mer sint på Hagen og de han har hatt med seg på ytterfløyen. Akkurat nå føler jeg at Hagen gjennom en mannsalder har brukt sitt enorme politiske talent til å gjøre det stuerent å være en kald, kynisk egoist.

Det er antagelig urettferdig mot Hagen, og jeg tror ihvertfall ikke alle i FrP er kyniske egoister. Jeg tror det er mange flotte mennesker i FrP, jeg tror det var mange fra FrP i folkehavet som stod med roser på Rådhusplassen. Jeg er skikkelig kjip som er så sur på partiet deres nå.

Guns & Roses

Det er blomster og geværer i de regnvåte gatene. Oslohimmelen gråter med oss. Jeg er matt og utslitt av nyhetene, mitt indre landskap er fargeløst, jeg har en klump i magen. Bak sperringer står militærmenn med geværer. Mange kvartaler av byen er avlyst.



For to dager siden, da jeg gikk av bussen, ble jeg møtt av en vegg mennesker som panisk prøvde å komme seg på. De ville ikke slippe meg av først, slik de pleier. Stemmer traff mobiltelefoner og gikk i oppløsning, lukten minnet om røyk og krutt. Utenfor var rutene knuste.

Jeg gikk nedover Brugata, ansiktene nære smellet var grå, dystre og blodløse. Jeg trengte å se et smil, som et holdepunkt, som flyvertinnen som sier at alt er normalt, bare litt turbulens, skal det være en cola.

Hjernen min greier ikke nøste opp de logiske linjene bak hvorfor et folk som akkurat nå er kvalme av våpen trenger å få se våpen på hvert gatehjørne.

For all del, Statens bevæpnede menn har vært flinke, du skal ha bra guts for å gå ut på en øy og fange en som nærmer seg tresifret bodycount. Så, OK, de kan få låne byen noen dager. Bare ikke la dette bli starten på et annet Norge, med jern, gjerder, pistoler, røngtenscan, overvåkning og metalldetektorer, ikke gi oss hundre daglige påminnelser om ondskap, slik ABB ble minnet om al quaidas ondskap og fikk styrket sitt skrudde verdisett hver gang han skulle ta fly.



Vi er et folk av bra mennesker. Ikke la en gal mann få oss til å miste tilliten til hverandre.