PS, forresten, denne teksten er et forsøk på å prossesere noe, ikke ment som mitt bidrag i NM i sorg. Hvis du ikke tenker særlig mer på Utøyamassakren nå, en uke etter, så Gud velsigne deg, lev livet ditt, ingen skal redusere deg som menneske for det. I den grad vi har noe valg bør vi alle prøve å komme dit du er.
Men jeg er ikke der ennå. I går fikk dette galleriet meg til å gråte på arbeidsplassen min. Jeg sliter i dag også. 22.juli var som å gå på gata og falle ned i et kumlokk, det gikk fra lys til mørkt på ett sekund, og jeg er der nede ennå og ser ikke veien ut.
Jeg går rundt og sutrer for meg sjøl, tankene mine bærer sørgebånd. Jeg flykter inn i jobb. Kjæresten min flykter inn i Harry Potter, jeg savner henne. Sorg er ikke den mest romantiske følelsen å dele.
Så hva er dette grå teppet inni oss? Jeg kjente ingen som ble drept og knapt noen som kjenner noen. Jeg skulle gjerne sagt noe vakkert som at 'tankene mine går til de etterlatte', men de aller fleste tankene mine gjør jo ikke det. De etterlatte har en miste-ung-person-sorg pluss miste-noen-brått-sorg pluss den kollektive sorgen vi alle føler, det må være en apokalyptisk supersorg. De har rett til å sørge, hvilken rett har vi andre? Vi som aldri har sett eller snakket med en eneste av de som døde. Du kan ta bort eller legge til så mange navn du vil på dødslisten, vi ville ikke merket forskjellen. Hva syter vi over?
Jeg tror at vi henger sammen i sjelene våre, alle sammen. Når vi går på gaten ser vi ut som en og en, men på sjelenivå tror jeg vi er et nett, en sammenhengende enhet. No Man Is An Island. Jeg tror at under alt som bedøver oss i dagliglivet, alle småkranglene og konfliktene, bærer vi på en kjærlighet til hvert enkelt menneske. Det er den kjærligheten vi har vondt i nå.
Denne smerten betyr også at vi elsker millioner. Og den betyr at millioner elsker oss.
6 kommentarer:
Du beskriver så kjente følelser... Hva syter vi over? Vi trenger ikke kjenne en død eller såret for å bli rystet til kjernen av dette. Et slikt angrep ryster grunnpillarene i samfunnet vårt, man stiller spørsmål, det er en usikkerheten over om ting kommer til å bli det samme igjen, hvor trygt samfunnet vårt er. Det endrer oss som mennesker. Jeg er ikke den jeg var før 7 juli 2005. Det er mulig at mange ikke vil være de de var før 2 juli 2011.
Jeg er heller ikke ferdig med dette. Og jeg merker jeg er sint på dem som kritiserer folk allerede for nettopp å ikke være ferdige med det. Dette kan ta tid. I London fikk vi beskjed om at det ikke er unormalt at det kan ta 4-6 uker før hodet er tilbake til normalt igjen.
Jeg kjenner en i koma. Jeg vet ikke om vedkommende våkner, og om det er med eller uten hjerneskade. MEN det er ikke bare derfor jeg sørger over dette.
Norge skulle være et trygt og snilt sted å være. Akkurat nå føles det ikke lenger slik.
Av og til lurte jeg på hvordan jeg skulle takle det om noe slikt skjedde igjen. Nå holder jeg på å lære akkurat det.
De jeg tenker mest på, og dem jeg har mest vondt av, er forøvrig alle dem som skal bære minnene om dette med seg for resten av livet. Det er ikke en byrde jeg ønsker på noen.
(det skulle så klart stå 22. juli, ikke 2... Argh!)
Er det dette du sørger over: "Norge skulle være et trygt og snilt sted å være. Akkurat nå føles det ikke lenger slik."?
Kanskje er det avstanden jeg har til dette fysisk (bor i Kirkenes) som gjør at jeg ikke har følt for å gå i tog, kjøpe roser eller skrive i protokoller. Kanskje er jeg bare for gammel og kynisk til at jeg lar meg påvirke. Men, jeg sørger ikke og er heller ikke sint.
Nei, jeg tror nok heller dette er litt tilfeldig. Det var inge 6 år gamle jenter som ble drept. Da hadde jeg garantert grått. Jeg blir tårevåt av en av scenene i Dumo også, så jeg vet jeg har tårer på lager. Det ble bare ikke sånn detnne gangen.
Faktisk tror jeg det ble for svært og for grusomt og umenneskelig, til at det kunne treffe meg i hjertet. Hjernen tar over i slike tilfeller...
Jeg har for så vidt skrevet noe på bloggen min som kanskje illustrerer min reaksjon:
http://pappapasserpaa.abcblogg.no/1311521418_imagine.html
Dette synes jeg var godt og reflektert skrevet. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det. Jeg savner også menneskene rundt meg, men jeg er også glad for at de er der. Jeg er glad jeg kan klemme kjæresten min. Jeg er trist for så mange har dødd, letta fordi ingen av "mine" måtte bøte med livet.
Jeg er sjokkert over at et menneske kan forsøke å rettferdiggjøre drap for å vinne frem med sin sak og jeg skammer meg over hver dag jeg har lukka øynene for at Norge og andre har gjort det samme andre steder i verden.
Jeg har grått hver dag siden det skjedde, og jeg er ikke direkte berørt av det. Det nærmeste jeg kommer er en slektning som har mistet en venn.
Det er så pent det som skjer nå, men tankene inni meg er ikke pene. Jeg har lyst til å tenke på noe annet, men samtidig vil jeg bare tenke på det som har skjedd. Dag og natt vil jeg se for meg bildene i hodet, det kan liksom ikke bli nok, jeg vil ikke overlate dem til seg selv. Og enda er det langt unna det de faktisk opplevde, de som var der.
"Hvil i fred" sier de. Det gjør meg så fortvilet. Ingen 16-åringer har behov for å hvile i fred, det finnes knapt nok noen som er mer energisk og livsbejaende enn dem. Min sorg er først og fremst over alt det de ble frarøvet, de som mistet livet den dagen.
Legg inn en kommentar