Hvordan blir man romankarakter?

Så du har lyst til å bli romankarakter. Få din plass i litteraturen og la noen andre gjøre hele jobben. Men hvordan går du frem, hvis du ser en forfatter? Viser du flest mulig sider ved deg selv og håper at en fester seg? Eller satser du alt på å gjøre étt sært stunt og overlate resten til fantasien?

Jeg må ha glemt at det blir mørkt tidlig i november. Jeg plyndret automaten i varmestua for kaffe mens det mørknet utenfor. Da jeg skulle hjem var det fortsatt noe lys på det åpne området ved Kikuststua og på bilveien, jeg holdt meg til planen om å fortsette rundt Østre Fyllingen. Men da jeg kom inn på trangere veier ble det dystert. Den fislete lysdioden på sykkelen gjorde lite for meg utover å si 'her er jeg', og det var ingen å si det til, jeg var dypt inne i Nordmarka.

Jeg myste og forsøkte å følge skogsveiene inn i natten, jeg kunne ane hjulsporet som en orm av noe lysere foran meg, men jeg kunne for eksempel ikke skjelne grensen mellom veikanten og skauen. Sikkerheten var ikke helt tipptopp, jeg er det man kaller  'mellom sykkelhjelmer'. Et middels tre hadde veltet på den ene siden av veien, jeg så det aldri, men skvatt da grenene krafset meg på leggen. Kunne vært et tre. Kunne vært en zombie.

I et kryss valgte jeg feil skogsvei, trodde jeg kjente meg igjen, lurte meg selv i flere kilometer, så en innsjø jeg bare ignorerte, men da jeg passerte et kryss et sted hvor det definitivt ikke skulle være kryss innså jeg at jeg hadde syklet meg vill. Jeg tok opp mobilen for å orientere meg, og i det jeg åpnet Google maps gikk den tom for strøm. Scenen var helt til klisjéstadiet satt for klassisk skrekkfilm.

Jeg hadde ant konturene av et veiskilt i krysset, jeg rullet dit og løftet sykkelen opp til skiltet for å lese det med lysdioden: Bjørnholt 4 (umerket vei).

Bjørnholt vet jeg hvor er.  Jeg tok sjansen på den ukjente veien. Jeg jobbet i bukken, syklet så fort jeg torde inn i det usynlige, jeg var kald, sliten og nervøs, jeg ville hjem.

Veien var umerket, all right, men det skiltet ikke fortalte var dette:

Den stopper, av ukjente grunner, midt inne i skauen.

Det visste jeg ikke ennå, men jeg visste at jeg ikke hadde sett noe levende på en halvtime. Så jeg trodde først ikke det jeg så. Veien jeg syklet på hadde to hjulspor, og noe svart dukket opp i begge. En lav, svart flekk som kunne stemme med bikkje i venstre hjulspor, og parallelt, i mitt spor, en mørk høy silhuett. Han hadde ingen form for lys.

Jeg sa 'Hei'.

Etter å ikke ha sett folk på så lenge vil man gjerne høre en stemme. Det er vanligvis gjensidig, så dypt inni marka hilser selv Oslofolk. Dessuten ville jeg hinte om at jeg om kort tid kunne tenke meg å låne et hjulspor.

Han svarte ikke. Han gikk rett mot meg i hjulsporet jeg syklet i, mens det svarte dyret kom luntende i det andre.

Jeg sa 'God dag'.

Fortsatt ingen respons. Det begynte å ligne tindersamtalene mine.

Jeg måtte bremse ned. Han fortsatte som om jeg ikke var der.

Jeg endte opp parkert i hjulsporet to meter foran ham, han raget over meg, hodet mitt var i hans brystkassehøyde, og det var så mørkt at selv på dette holdet ikke kunne skjelne ansiktstrekk. Jeg hadde foten i bakken, jeg tok tak i styret og lempet sykkelen ut i retning den veikanten jeg ikke kunne se.

Jeg kom meg rundt ham. Han vek ikke en tomme. Han sa ikke et ord.

Jeg rakk så vidt å komme meg på veien igjen og få opp farten, så nådde jeg enden av veien. Hvor jeg  innså at jeg måtte snu og at jeg dessuten måtte passere ham igjen. Min begeistring var moderat.

Jeg syklet tilbake, i et hjulspor jeg nå kjente, sikkert tre ganger raskere enn hans tempo. På en blindvei uten sideveier, selv uten synlige stier, bare tett skog på begge sider. Han måtte da komme snart? Nå da? Nå da? WTF?

Jeg syklet hele veien tilbake. Jeg så ham aldri.

DET er en romankarakter.