Bilen som ble borte - del 4

Fortsatt fra del 3

Ukene gikk uten at jeg hørte noe mer fra politiet. I blant ringte jeg for å høre om det var noe nytt – men det var aldri noe nytt.

…og bøtene fortsatte å ramle inn hos meg. For det meste ulovlige bomringpasseringer.

Det var etter hvert gått over to måneder siden bilen ble stjålet… og jeg ringte politiet igjen. Denne gang Oslo Politidistrikt hvor jeg hadde meldt bilen min stjålet. Kanskje de hadde hørt noe?

Nei. De fortalte meg at det ikke var noe nytt i saken.

Neste dag ringte telefonen. Det var et bilbergingsfirma i Holmestrand som ringte. Samtalen gikk omtrent slik:

- Ja, hallo, det er Truls.
- Hei. Er det du som eier bil nr …. ? En toyota?
- Ja. Det stemmer, det. Hvordan det?
- Du… når har du tenkt å komme og hente den?
- Hente den?
- Ja. Nå har den stått her i 14 dager alt. Jeg tenkte jeg skulle ringe og purre på deg. Det blir j*vla dyrt for deg med all den døgnleien, vet du. Du må få opp farten litt.
- Døgnleie? Mener du at du har bilen min?
- Ja, klart det. Den står her fortsatt, den.
- Og den har stått der i 14 dager?
- Ja. Den tar opp plass. Det koster penger for hver dag, vet du.
- Oj… men jeg visste ikke at den var der. Bilen har vært stjålet, skjønner du.
- Ja, jeg antok jo det.
- Hvordan havnet den hos deg?
- Den sto midt ute på et jorde her i Holmestrand. Jeg måtte bare taue den inn.
- For to uker siden?
- Ja.
- Men hvorfor har ikke jeg fått vite dette før nå?
- Visste du det ikke?
- Nei.
- Altså… jeg ga beskjed til politiet med en gang, jeg. Det er to uker siden nå.
- Men de har ikke sagt noe til meg. Jeg ringte dem i går, og de sa at det ikke var noe nytt i saken.
- Hmpf… politiet. Det er ikke første gang dette skjer.
- Men må jeg virkelig betale døgnleie for 14 dager når jeg ikke har fått beskjed om at bilen var der?
- Hm…Noen må jo betale for at den har stått her, da. Jeg driver ikke gratis butikk heller.
- Ok, jeg skjønner.
- Men la gå. Siden du ikke visste om bilen, så kan jeg jo ikke belaste deg for alt dette. Det er politiet som ikke har gjort jobben sin.
- Så jeg slipper døgnleie, da?
- Ja… du skal få slippe døgnleie. Men fort deg litt da. Når kan du komme og hente den?
- Jeg kan komme i morgen.
- Fint. Da sier vi det.

… og så forklarte han meg veien. Hyggelig fyr tross alt – som lot meg slippe å betale for politiets feil. Det eneste jeg trengte å betale for var inntauingen og et døgn fra han ringte meg til jeg hentet bilen. Rundt 1500 kroner.

Neste dag fikk jeg med meg faren min som sjåfør ned til Holmestrand for å hente bilen.

Fortsettelse følger…

Bilen som ble borte - del 3

Fortsatt fra del 2

Jeg hadde nå fått telefonnummeret til politiet i Arendal.

I utgangspunktet er det ikke mitt bord å ringe rundt til diverse politidistrikt for sånt, men jeg var interessert i å få vite om det var noen fremdrift i saken. Nå hadde jeg vært uten bil i over en måned.

Jeg åpnet samtalen med å fortelle om hvordan bilen hadde blitt stjålet, bøtene i posten og telefonen fra bensinstasjoneieren. Så fikk han bilnummeret mitt. Samtalen derfra gikk omtrent slik:

- Å. Den bilen, ja… Er den din, den?
- Ja. Har dere funnet den?
- Vi har stanset den to ganger.
- To ganger?
- Ja. Det er noen som kjører rundt i den her nede.
- Men dere stanset den?
- Ja. De kjørte rundt uten førerkort.
- To ganger?
- Ja.
- Hvor står bilen nå, da?
- Det vet jeg ikke. De har den vel fortsatt, tenker jeg. Vi vet hvor de bor.
- ??
- Den er ikke i så veldig god stand. Da vi stanset den var det ene sidevinduet bak knust, og eksospotten var helt i stykker.
- Eh…ja vel.. Men hvordan får jeg tak i bilen, da?
- Ja, du vil gjerne ha den tilbake ja?
- Ja.
- Føreren skal inn til avhør hos oss for å ha kjørt uten førerkort. Vi kan godt spørre ham om bilen mens han er her.
- Ja vel. Det er kanskje det beste jeg kan håpe på.
- Ja, det er nok det.
- Når er det avhør, da?
- Jeg er litt usikker. Men vi skal spørre ham når han kommer.
- Ok. Vi får vel si det sånn, da.
- Ja. Ha det bra, og takk for at du ringte.

Dermed var jeg ett steg nærmere å finne bilen.

Ytterligere fortsettelse følger…

Bilen som ble borte - del 1

For noen år siden opplevde jeg at bilen min var borte. Det har for øvrig skjedd flere ganger, men den gangen jeg skal fortelle om nå førte med seg litt mer plunder enn vanlig.

Jeg hadde vært på jobb, og skulle hjem. Jeg gikk til den parkeringsplassen hvor jeg normalt parkerte. Men bilen min var ikke der.

Normalt når sånt skjer står bilen trygt hjemme i garasjen, og jeg kommer på at jeg ikke kjørte bil til jobb i dag likevel. Eller motsatt: Jeg kjører bil til jobb, og tar bussen hjem fordi jeg glemmer at jeg har bil. Det skjer fryktelig ofte. Men denne gang var jeg helt sikker på at jeg hadde kjørt bil. I hvert fall nesten helt sikker.

Jeg tok bussen hjem den dagen, mens jeg lurte på hvor i all verden bilen min kunne være. Kanskje jeg hadde parkert et annet sted? Det hadde jo hendt før.

Neste dag, da jeg skulle kjøre til jobb, ble jeg igjen påminnet på at jeg ikke hadde funnet bilen. Det var nemlig ingen bil i garasjen, og jeg ble nødt til å ta buss til jobb. Buss er fint nok det, men det nærmet seg en helg hvor jeg hadde behov for bilen. Derfor iverksatte jeg en brainstorm med meg selv for å finne ut hvor i all verden jeg kunne ha satt bilen. Uten resultat. Skjønt… jeg ble bare mer og mer sikker på at jeg faktisk hadde parkert bilen på den faste parkeringsplassen. Ikke var det parkering forbudt der heller, så den kunne ikke ha vært tauet vekk.

Etter hvert så jeg meg nødt til å gå til politistasjonen. Samtalen med politimannen foregikk omtrent slik:

- Eh... jeg tror bilen min kanskje kan være stjålet...
- Stjålet?
- Ja, jeg vet ikke hvor den er...
- Hmm… Da er det nok lurt om du melder den som stjålet, ja. Men så må du si ifra med én gang om den kommer til rette…
- OK, takk. Akkurat som med passet jeg ikke finner, altså…?
- Ja, omtrent slik.

Der og da fikk jeg registrert bilen som stjålet.

Etter at det hadde gått noen dager, begynte jeg å få noen indikasjoner på hvor bilen min kunne være. Jeg begynte nemlig å få en del brev i posten som fortalte meg at jeg hadde kjørt uanstendig fort forbi fartskontroller på E18 mellom Oslo og Stavanger. Dersom det hadde vært meg som hadde kjørt der, hadde jeg nok husket det, for jeg pleier å ha god kontroll på hvilken by jeg nylig har vært i. Da var nok bilen stjålet, ja, og biltyven brukte bilen flittig.

På en måte var det godt å vite at bilen virkelig var stjålet, og at det ikke var jeg som hadde rotet den vekk. Jeg hadde litt bedre samvittighet for politianmeldelsen da. Men det skulle vise seg at å bli frastjålet en bil medførte mer plunder enn jeg trodde på forhånd.

Fortsettelse følger...