Et oppsiktsvekkende eksperiment. Del 3. (siste del)

OK, så jeg fant ut at mine egne tider på 1000-meters intervaller tyder på at tiden går raskere nå enn for 20 år siden.

For å verifisere at det ikke var meg det var noe galt med, begynte jeg å samle data fra andre testobjekter. Dvs. andre som løp 1000-meters intervaller for 20 år siden og som kan løpe på nytt i år for å sammenligne tidene – gitt samme innsats.

For at testresultatene skulle bli mest mulig relevante, la jeg stor vekt på å ikke sammenligne epler og pærer. Derfor la jeg inn som regel at alle skulle måles opp mot sine egne tider – og ingen andre. Dette er tross alt seriøs forskning.

Det var heldigvis ikke meg det var noe galt med. Resultatene var like oppsiktsvekkende hos de andre testobjektene. Samtlige sa at det føltes som de løp like fort nå som for 20 år siden, men klokken viste noe helt annet. På samme måte som på mine egne intervaller.

Utvalget mitt var stort nok til å gi et statistisk signifikant forskningsresultat. Det synes derfor for meg bevist at klokkene går raskere nå enn for 20 år siden.

I analysearbeidet i ettertid har jeg prøvd å finne årsaker, konsekvenser og sammenhenger. La oss ta dette punkt for punkt:

1. Døgnets lengde.
Døgnets lengde var 24 klokketimer for 20 år siden. I dag er døgnets lengde fremdeles 24 klokketimer, og vi har nettopp bevist at en klokketime var lengre før. Ergo er døgnets lengde kortere nå enn for 20 år siden.

Dette forklarer det som ofte blir omtalt som tidsklemma:
- De timene vi har mellom jobb og sengetid er kortere nå enn for 20 år siden. Derfor får vi ikke utrettet like mye på fritiden.
- De timene vi har på jobb er kortere nå enn for 20 år siden. Derfor får vi ikke utrettet like mye på jobb.
- De timene vi har til å sove er kortere nå enn for 20 år siden. Derfor er vi ikke like uthvilt om morgenen nå som vi var den gang.

Døgnet sammenfaller med jordens rotasjon rundt sin egen akse. Siden vi fortsatt har sol om dagen og mørke om natten, betyr dette at jordens rotasjon nå har større hastighet. Dette forklarer økningen i antall orkaner og typisk ekstremvær. Prøv selv å rotere rundt din egen akse, og finn ut om det ikke blåser litt mer rundt ørene når du roterer fortere.

2. Årets lengde.
Årets lengde var 365,24 døgn for 20 år siden. I dag er døgnets lengde fremdeles 365,24 døgn, og vi har nettopp bevist at døgnets lengde er kortere nå enn for 20 år siden.

- Dette forklarer hvorfor årstidene synes å gå så mye raskere nå enn tidligere:
- Det forklarer hvorfor man ikke rekker å rydde vekk julepynten før påske, og påskepynten før jul.
- Det forklarer hvorfor dagens studenter ikke rekker igjennom like mye pensum i løpet av et studieår som tidligere års studenter.
- Det forklarer hvorfor sommerferien ikke lenger føles som en evighet, men mer som en utvidet langhelg.
- Det forklarer hvorfor folks forventede levetid i antall år har økt betraktelig. Vi lever like lenge som før, men det er bare året som er kortere.

Året sammenfaller med jordens rotasjon rundt solen. Siden vi fortsatt har sommer, høst, vinter og vår på tilnærmet rett plass, betyr dette at jorden snurrer roterer raskere rundt solen nå enn tidligere.

3. Jordens avstand til solen
Vi har nettopp vist at jorden i dag bruker kortere tid rundt solen enn tidligere. Dette kan ha to mulige årsaker: Enten har en ytre kraft aksellerert jordens hastighet i sin bane, eller så må jorden nå følge en kortere bane rundt solen.

Det er usannsynlig at jorden kan ha blitt tilført aksellererende krefter i det tomme verdensrommet. Dermed står vi igjen med at jorden nå må følge en kortere bane rundt solen. Som igjen betyr at radiusen i banen er mindre, og dermed at jordens avstand til solen er blitt kortere.

Dette forklarer hvorfor det er blitt så mye varmere i været:
- Det forklarer hvorfor gjennomsnittstemperaturen i verden har steget de senere årene.
- Det forklarer hvorfor isen smelter ved polene.
- Det forklarer hvorfor det nå knapt kommer snø om vinteren.

4. Hva som bragte jorden ut av bane
For at jorden skal kutte ned på radiusen i sin bane rundt solen, må enten gravitasjonskraften mellom jorden og solen ha blitt sterkere, eller så må jordens hastighet i sin bane ha avtatt.

Det er usannsynlig at jorden kan ha blitt tilført retarderende krefter i det tomme verdensrommet. Det er også usannsynlig at solen har økt sin egenvekt, så mye energi som avgis derfra. Dermed står vi igjen med at jorden nå må ha økt sin egenvekt slik at gravitasjonskraften mellom jorden og solen økte nok til å trekke jorden nærmere.

Fra fysikktimene på skolen husker vi at blant andre Einstein påviste en sammenheng mellom energi og masse. Som igjen betyr at jorden for å få økt sin masse må ha fått tilført energi som ikke har blitt avgitt. Lagring av energi vil med andre ord øke jordens masse.

I det normale kretsløpet tilføres jorden energi utenfra i form av stråling fra verdensrommet. En del av den tilførte energien kommer som lys- og varmeenergi fra solen. Gjennom fotosyntese overføres energien til nye former og blir føde for levende organismer – deriblant mennesker. De levende organismene forbrenner energien fortløpende, og avgir varme og gasser som stiger opp i atmosfæren og derfra tilbake til verdensrommet. Det er et nullsumspill.

Problemet oppstår dersom de levende organismene tar til seg mer energi i form av føde enn de klarer å forbrenne. Den energien som lagrer seg som bilringer rundt midjen avgis ikke til verdensrommet igjen, og bidrar derfor til å øke jordklodens totale masse.

Konklusjonen er at en gruppe mennesker rett og slett har spist for mye, og gjennom dette øket jordens vekt så mye at den ble trukket ut av sin bane.

5. Klokketid
Vi har vist at både døgnets og årets lengde har blitt kortere. Man skulle da tro at dette ville ha blitt avslørt av klokkene våre på den måten at døgnet ikke lenger inneholdt like mange klokketimer. Men slik er ikke virkeligheten. Alle klokkene ser ut til å ha fått justert hastigheten sin like mye, og dette går i takt med jordens rotasjonshastighet.

Dette tyder på at klokkene har blitt manipulert til å gå raskere, slik at ingen skal oppdage at døgnet har blitt kortere. Som igjen betyr at noen må kjenne til fenomenet – og kanskje også være de som har forårsaket det. Dvs. at de har spist for mye.

For å manipulere alle verdens klokker må man stå i ledetog med de som produserer klokker, eller bestikke dem. I dagens samfunn blir klokker produsert i enten Sveits eller i Asia. Teorien er derfor at de som har forårsaket fenomenet har bestukket både sveitserne og asiatene for å dekke over skaden.

- Dette forklarer hvorfor det er så mye penger på hemmelige kontoer i Sveits.
- Dette forklarer asiatenes økonomiske opptur i nyere tid.


6. Hvem som har bestukket klokkemakerne.
Når vi nå vet at klokkemakere i Sveits og Asia har blitt bestukket for å dekke over en stor fadese, er neste steg å finne ut hvem som har bestukket dem.

Det sikre tegnet man skal se etter, er at en nasjon har stor utenlandsgjeld. Den nasjonen som peker seg ut med stor utenlandsgjeld – og som har pådratt seg den i nyere tid – er USA. Det synes derfor som en naturlig konklusjon at det er USA som har bestukket klokkemakerne.

I denne sammenheng må vi skandinaver regnes som en uavhengig tredjepart – og det er viktig når man skal forske på dette nivået.

- I følge skandinavers generelle oppfatning er innbyggerne i USA overvektige – noe som underbygger teorien om at det er amerikanerne som har spist seg så korpulente at jorden har blitt bragt ut av bane.
- I følge skandinavers generelle oppfatning er størsteparten av amerikanernes forbruk knyttet til hamburgere og biler.

Tenk selv på dette en liten stund: Hamburgere er billig i USA. Biler er billig i USA. Hvordan skal de da kunne pådra seg så stor utenlandsgjeld om det ikke var for å bestikke asiater og sveitsere?

Jeg tror ytterligere bevis er overflødig.




7. Den totale sammenhengen
I mitt analysearbeid har jeg kommet frem til følgende:

A. Innbyggerne i USA har spist så mye og mosjonert så lite at de har blitt overvektige.

B. Dette har ført til at jordens totale masse har økt.

C. Dette har igjen ført til at gravitasjonen mellom jorden og solen har økt.

D. Som igjen har ført til at jorden har blitt trukket ut av sin bane, og fått en kortere radius i sin rotasjon rundt solen.

E. Dette får en del uheldige konsekvenser, slik som at temperaturen øker og ekstremvær herjer.

F. Det fører også til at både døgnet og året blir kortere.

G. USA har prøvd å dekke over fadesen ved å bestikke klokkemakere i Sveits og Asia til å justere klokkene.

H. Dermed opplever man en økonomisk opptur i Asia. Dermed er det så mye penger på hemmelige konti i Sveits.

I. Med justerte klokker føles det som om tiden går raskere, og vi rekker ikke å utføre så mye på en time nå som før.

J. USA har brukt så mye penger på bestikkelser at de nå har pådratt seg en stor utenlandsgjeld.

K. Dermed opplever de også et finanskrakk som følge av dette. De prøver å legge skylden over på bankene og bruker vanskelige fremmedord som subprime-lån for å skape et diffust bilde av virkeligheten.

L. Det samme USA prøver å legge skylden over på andre for at jordens gjennomsnittstemperatur har økt. Derfor sender de Al Gore rundt for blant annet å legge skylden på noen stakkars kuer som promper.


9. Noen kommentarer til slutt
Om du skal finne ytterligere bevis eller indisier kan du trekke frem en gammel filmavis fra NRK.

Hva tror du skjer om man tar opp en film på 20 minutter når tiden går sakte, og prøver å vise den på 20 minutter 50 år senere, når tiden går fort? Nettopp. Det ser ut som folk løper rundt i ”fort film”, og det virker som om kommentatoren på filmen snakker fryktelig fort.

Dette skjer ikke med filmer fra Hollywood. Hvorfor? Nettopp. Hollywood er i USA, USA kjenner til sin egen fadese, og amerikanerne har tidsjustert filmene sine for å dekke over den. Derfor er det bare i våre egne filmer vi vil se ”fort film”-effekten. Og for å være helt ærlig: Du trodde vel ikke at Juster var så hyper i virkeligheten?

Testresultatene mine, så vel som konklusjonene, viser hvordan verden har blitt holdt for narr. Dramatiske endringer i vårt samfunn har blitt normalisert, og folk har vent seg til begrep som tidsklemme og drivhuseffekt for å forklare det.

De skyldige klarte å holde sin fadese skjult i mange år, men ble avslørt momentant da mitt 3,20-drag ble målt til 4,34.

Og hva slags klokke målte jeg tiden med?

- En CASIO.

I rest my case.

Et oppsiktsvekkende eksperiment. Del 2

Da jeg var yngre løp jeg 1000-meters intervaller på tirsdagene. Langdistanseløpere gjør gjerne det. Ikke nødvendigvis på tirsdager, men intervaller på 1000 meter er kjent for de fleste. Det er så målbart. På mitt beste løp jeg dem ned mot 2.35. Hvis formen var dårlig løp jeg dem opp mot 3,25. Men som regel lå jeg i området 3,05-3,10.

Opp igjennom årene har jeg løpt fryktelig mange slike intervaller. Antallet er i hvert fall firesifret. Dette førte raskt til at jeg fikk en ”feeling” med tempoet. Om noen ba meg om å løpe på 3,14, kunne jeg time det ganske bra uten klokke. Jeg bare visste hvilket tempo det var.

Nylig, høsten 2008, tok jeg meg tid til å prøve 1000-meters intervaller igjen. Når du har blitt 37 år gammel er det noe rørende og nostalgisk over det å trene en økt som du også trente da du var ung. Og jeg må bare si det: Jeg har i perioder fått trent ganske bra i år, så formen er upåklagelig. Det føles likedan å løpe nå som den gang. Selv om jeg nå veier 90 kg, løper jeg like raskt.

Jeg skrudde på den gode ”feelingen” min, og stilte inn kroppsklokka på 3,20. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet på første drag.

Det gikk helt utmerket. Jeg duret av gårde i det eksakte tempoet som krevdes, og timet meg selv inn til ganske nøyaktig 3,20. Pluss minus to sekunder. Det er alltid litt usikkerhet inne i bildet, avhengig av vær, vind og andre ytre påvirkninger.

Det var på dét tidspunktet – allerede etter det første draget – at jeg skulle gjøre en oppsiktsvekkende oppdagelse. Jeg hadde nemlig på meg en digitalklokke, som jeg for moro skyld også tok tiden på. Og den viste noe helt annet enn de 3,20 jeg hadde timet meg inn på. Klokken min viste 4,34.

Dette var mystisk. Kunne klokken min virkelig gå så feil? Jeg antok at jeg hadde kommet borti en knapp på klokken, slik at tiden begynte å løpe et drøyt minutt for tidlig. Sånt skjer i blant.

Jeg bestemte meg for å prøve på nytt. Denne gang timet jeg meg inn til 3,10, siden det var drag nr. 2. Nok en gang løp jeg helt upåklagelig, og timet draget helt nøyaktig til 3,10 uten problemer.

Jeg løp som en klokke. Men det er kun billedlig talt. For klokken, den som jeg hadde på håndleddet, den viste 4,24. Den gjenspeilet slett ikke virkeligheten om det draget jeg nettopp hadde løpt på 3,10.

Lettere forvirret ga jeg på litt, og løp et drag på 3,00. Presis. Kanskje jeg til og med var et sekund under. Men klokken, den viste fortsatt feil tid. Den viste nå 4,12. For å gjøre en lang historie kort, så gjentok dette seg på hvert eneste drag i hele denne økten. Resultatet var oppsiktsvekkende. Klokken viste i underkant av 40% for mye på hvert eneste drag.

I ettertid har jeg fått verifisert at dette ikke kun gjaldt min egen klokke. Jeg har prøvd med flere klokker, og samtlige viser i underkant av 40% mer enn virkeligheten. Virkeligheten er at jeg har løpt dragene på 3,00-3,20. Det er det min egen indre klokke har vist, og den er ufeilbarlig.

Det var med andre ord tydelig at TIDEN går raskere nå enn for 20 år siden.

I morgen følger mer om disse oppsiktsvekkende resultatene, samt den tilhørende analysen.

Et oppsiktsvekkende eksperiment. Del 1

Har du lagt merke til det? Tiden går så fort.

Det er så mye jeg ikke har tid til å gjøre lenger. Tiden fra arbeidsdagen slutter til jeg går til sengs blir stadig kortere. Samtidig er det stadig mer jeg egentlig skulle gjort i denne lille tidslommen. Og etter hvert som det hoper seg opp, føles alt bare enda verre. Man blir litt apatisk, og tiden har skylda.

Da jeg var 16-18 år gammel… for omtrent 20 år siden… trente jeg ganske bra. Løp. Hver dag. Ofte to ganger om dagen. Ikke at jeg var noe god, jeg trente meg for mye i senk til det, men jeg hadde gleden av å trene. Og jeg hadde tid til det. All verdens tid. Jeg sluttet på skolen i 2-tiden, og gjorde aldri lekser. Begrepet ”dårlig tid” fantes ikke.

Det er en enorm forskjell mellom den gang og nå. Verden er ikke lenger slik at jeg har all verdens tid. Det handler om at jeg må ta meg tid. Jeg må prioritere vekk ting, gjerne jobb, for å gjøre andre ting.

Dette skaper grobunn for å filosofere: Finnes det noen naturlover som ennå ikke er kartlagt? For eksempel en lov tilsvarende entropi som forteller at antall gjøremål er i konstant utvidelse i løpet av et menneskes levetid? Eller kan det være naturlover knyttet mer direkte til tidsbegrepet?

La dette være foranledningen for et eksperiment jeg ved en tilfeldighet utførte nå i høst.

Resultatene vil forbløffe dere. Ikke bare fant jeg forklaringen på dette fenomenet, men resultatene gir faktisk svar på mange åpne spørsmål som har vært fokusert på i mediene den siste tiden.

Mer om dette i Del 2, som kommer i morgen.

Gjesteblogger i en ukes tid

Mens Esquil er opptatt med å flytte inn i ny bolig, tar jeg oppgaven med å holde bloggen varm så lenge. Esquil er tilbake når han har fått internettoppkoblingen til å fungere.

Jeg kan samtidig melde om at Esquil og jeg var med på en innspilling av en ny TV-serie i går. Vi hadde den prestisjefulle rollen som statister, så om dere er heldige kan dere se oss på skjermen i noen små sekunder på NRK når serien vises. Episoden vår er planlagt vist i januar 2010.

Bilen som brant...

I 1999 var jeg innleid som IT-konsulent hos NSB.

Jeg hadde kontor i Prinsens gate, og pleide å parkere på treperrongene på Tomtekaia - slik som alle NSB-ansatte gjorde.

En dag i mai - rett etter lunsj - kunne vi se en stor mørk sky utenfor vinduene. Det var tydelig at det brant et sted i nærheten av Oslo S.

Jeg tenkte ikke så nøye over det, men skyen var svært kraftig, så vi ble mer og mer oppmerksomme på skyen. Fra taket i Prinsens gate kunne vi se enda mer, og mye tydet på at det var ved Tomtekaia det brant.

Ganske riktig. I nettavisene så vi bilder av lagerbygningene på Tomtekaia. De sto i brann.

Da jeg skulle hjem den dagen, var jeg usikker på om jeg egentlig kunne få tak i bilen min. Var området avstengt? Eller var bilen en del av brannen? Sannsynligvis det siste.

Ved Tomtekaia var det fullt opp med brannmenn, og brannens omfang gjorde det helt klart at bilen min ikke ville være spesielt kjørbar. En brannmann stoppet meg og sa at området var avstengt, og at ingenting inne på plassen kunne reddes.

"Jaja, da får jeg ta bussen hjem i dag", tenkte jeg. Og så gjorde jeg det.

I dagene som fulgte sto det side opp og side ned i avisene om denne storbrannen. Over 40 biler hadde brent opp, og de store lagerbygningene var brent til grunnen.

De fleste kolleger på NSB hadde forsikret bilen sin, og tjente godt på å få forsikringsoppgjør og mulighet til å kjøpe ny bil.

Men jeg? Nei. Bilforsikring? Jeg driver ikke med sånt. Ihvertfall ikke kasko.

Det jeg fikk beskjed om fra politi og brannmenn, var at siden bilen sto på NSB sitt område, var det NSB sitt forsikringsselskap som skulle dekke skaden. Det kunne forsikringsselskapet bekrefte. De måtte bare få avklart hva som var brannårsaken, fikk jeg høre.

Unødvendig å si det, kanskje, men ingen var spesielt proaktive for å få betalt ut noen erstatning.

Etter et par ukers tid ringte jeg forsikringsselskapet for å høre etter hvordan det lå an:

- Hei, det gjelder bilen min som sto på Tomtekaia da det brant.

- Javel, var du forsikret hos oss.

- Nei, men NSB var.

- Ja, akkurat. Hva var det du lurte på?

- Har dere funnet ut hva som var årsaken til brannen?

- Ja. Konklusjonen vår er at noen hadde vært uforsiktige. Brannen ble startet av en sigarettglo.

- En sigarettglo?

- Ja.

- Jeg lurte på om det var noen mulighet for å få noen erstatning?

- Å, jeg må bare beklage, men det er ikke det.

- Hvorfor ikke?

- Det dekkes ikke av forsikringen.

- Hva dekkes ikke?

- Naturkatastrofer. Vi definerer denne brannen som en naturkatastrofe.

- Dekkes ikke naturkatastrofer av forsikringen?

- Nei.

- Nei vel. Men regner dere sigarettglo som en naturkatastrofe?

- Ja, vi har konkludert med det..

Nå er dette 9 år siden, så jeg husker ikke ordrett samtalen. Men poenget var ihvertfall at brannen var startet av en sigarettglo fra noen som hadde vært ute og røyket i lunsjen - og at det passet bra å regne dette som en naturkatastrofe siden forsikringen ikke dekket naturkatastrofer.

Det var en billig bil. Jeg har alltid billige biler. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å grave noe mer i dette. Jeg bare noterte meg i bakhodet at enkelte forsikringer er null verdt. Eller at enkelte forsikringsselskap kan definere de merkeligste ting hvis det kan spare dem for utlegg.

Etter enda noen uker fikk jeg en telefon fra det samme forsikringsselskapet:

- Hei, det var du som var eier av bil nr: XX00000..?

- Ja, det stemmer.

- Vi driver og rydder tomten nå. Og bilen din må fraktes vekk.

- Javel.

- Vi tenkte å tilby deg en byttehandel. Vi kjører bort bilen for deg og vraker den, så slipper du arbeidet med dette. Så aksepterer vi vrakpanten som betaling for dette.

- Så det betyr at dere tar vrakpanten min?

- Ja. Så slipper du å bry deg noe mer med bilen.

- Hmm.. javel. Jeg har jo ikke noe utstyr for å frakte den vekk.

- Nei, vi tenkte det.

- OK, så får vi vel si det, da.

Dermed sto jeg igjen uten bil - og uten engang å ha fått vrakpant for den brente bilen.

Jeg var ganske rask med å få ny bil igjen, så det var i grunnen ikke noe stort problem. Men jeg satt ihvertfall igjen med en snodig historie som kunne fortelles. Den historien er sikkert verdt mer enn bilen, så når jeg tenker på det, så gikk jeg egentlig i pluss... :)

Hare gra

Jeg har det med å mumle.

Ikke sånn uforståelig babbel som professoraktige typer med et snev av autisme går rundt og mumler for seg selv. Jeg mumler når jeg snakker med andre.

Det er ikke med vilje. Selvsagt er det ikke det. Jeg er bare født litt lat og med en lav stemme. Det er som om munnen ikke vil ta seg mer arbeid enn nødvendig. Som om stemmebåndene ikke vil ta seg arbeidet med å forme ordene. Og som om pusten ikke vil bry seg med å gi noe ekstra for å skape høyere lyd. Jeg lever i min egen lykkelige lille verden, og det gjør de nevnte kroppsfunksjonene også.

Oftest hører nok ikke folk hva jeg sier.

Hemmeligheten bak å mumle på denne måten er å si noe vettugt, men la ordene dø hen før de har kommet ordentlig ut av munnen. La konsonantene flyte sammen til en suppe, og la de late vokalene dominere lydbildet. De som lytter til meg hører noen lave lyder. Antakelig – hvis de er interessert i det – må de gjette seg til hva jeg sier. Og jeg er for lat til å gjøre noe med det.

Når jeg sier noe, velger munnen minste motstands vei. Det betyr at enkelte konsonanter etter hverandre ikke blir uttalt riktig. Et eksempel på dette er når noen spør meg hvordan jeg har det… og jeg skal svare ”bare bra”.

Kjenn litt på den.

”Bare Bra”. Spesielt B nummer to er litt ekstra anstrengende for munnen å uttale. Etter det første ordet står munnen åpen. Klar til nye bokstaver med åpen munn, men en B starter med lukket munn. Det er stress.

Munnen min velger enkleste utvei. Den sier ”Bare Gra” i stedet for ”Bare Bra”: Slik sparer den noen kalorier. I tillegg prater den lavt nok til at få hører feilen. Og de som faktisk lytter, ”perseptuerer” ”Bare Bra”, siden det var det de forventet å høre.

Egentlig er det genialt.

Men det stopper ikke der.

Den første delen av ordet kan også være litt anstrengende. Ofte blir det til at jeg sier ”Hare Gra” i stedet. Da slipper jeg også den første B-en. Enda flere kalorier spart.

Ordene jeg ender opp med er til forveksling lik ”Hare Gra”, som jeg sier når jeg skal ta farvel med folk. De sier ”Ha det bra”, og jeg gjentar ”Hare Gra” på en så mumlende måte at de tror jeg også sier ”Ha det bra”.

Jeg har også et problem med å lytte. Jeg går riktignok for å være en god lytter, men hørselen er ikke helt på topp. I forsvaret scoret jeg bare 2 på en skala fra 0 til 9, hvor 9 var best og 0 var døv. Jeg fikk beskjed om at jeg hørte de høye og de lave lydene, men at jeg ikke helt fikk med meg de i midten. Ørene mine er altså late, de også.

Ofte fører dette til at jeg svarer på det jeg tror folk spør om, uten at jeg helt har hørt hva de sier. Ofte tar jeg meg heller ikke tid til å tro, men svarer instinktivt. Det er det enkleste. Det blir veldig mye ”Hare Gra” av sånt. For når man tenker på det.. ”Bare bra”, ”Ha det bra”, ”Har det bra”, ”Det går bra”. Statistisk sett vil jeg tro at jeg får stor treffprosent hvis jeg svarer dette. Det tror i hvert fall instinktene mine.

Ofte er instinktene så på hugget at jeg nærmest er i ferd med å svare før jeg blir spurt. Typisk skjer dette i sosiale sammenhenger, hvor instinktene er vant til at folk spør meg hvordan jeg har det. Mange ganger går det bra.

Når den jeg håndhilser på derimot ikke spør om hvordan jeg har det, men spør om noe annet, så kan det føles litt merkelig med den ”Hare Gra” som allerede er på vei ut av munnen. Et ”Hare Gra” som jeg ikke får stoppet siden refleksene mine er for late til å reagere tidsnok når mitt late øre hører et annet spørsmål enn det jeg svarer på.

I ettertid skjønner jeg det. Ca. 5 sekunder senere. Piken på festen strakk ut hånden og sa ”Elisabeth”, og jeg var rask med å mumle ”Hare Gra” tilbake. Det skjer hele tiden.

Der og da kunne jeg korrigert meg selv, og sagt navnet mitt. Kanskje til og med et ”Unnskyld,,, jeg heter Truls”, for å være høflig. For jeg er da tross alt høflig. Men det blir sjelden til at jeg gjør det. Har munnen min gjort en feil tror den det er best å ikke grave for mye i det i ettertid. Den håper heller på at den jeg snakker med skal overse feilen. Kanskje til og med bli forledet til å tro at jeg ikke sa noe feil, men at de bare hørte feil. Som regel går det bra.

Om piken på festen mot formodning ønsker å videreføre samtalen, vil som regel noen nikk og et par hm og m-m gjøre nytten. Munnen trenger ikke engang å åpne. Hm uttaler jeg strengt tatt bare som h, med en innestengt gryntelyd etterpå uten at munnen åpnes. Men i blant ser jeg på min samtalepartner at hun venter på et litt fyldigere svar. Da er ”Hare Gra” lett å ty til. Instinktene velger for meg.

Jeg aner ikke på det tidspunktet om ”Hare Gra” er et godt svar. I grunnen vet jeg sjelden hva det har blitt spurt om. Men jeg sier det på en så mumlende måte at hun lett kan tro at jeg egentlig sa noe annet. Så jeg lar det stå til.

Ørene mine lytter. Absolutt, de lytter. De jobber bare litt sent. Først noen sekunder etter at mine lynraske instinkter har svart ”Hare Gra”, får ørene formidlet til hjernen hva samtalen dreier seg om. Og mens piken stirrer intenst på meg og lurer på hva jeg sa for noe, jobber hjernen på spreng for å vurdere om jeg skal korrigere det jeg sa. På en måte utdype det, for å være litt sofistikert. Eller om jeg skal stirre intenst tilbake og late som jeg egentlig sa noe fornuftig. Som regel blir det til det siste.

Når kvelden er omme, og hun sier noe sånt som at det var hyggelig å treffes, og lurer på om vi kanskje kommer til å ses igjen noen gang, svarer jeg gjerne ”Hare gra”… siden instinktene mine antar at hun sier ”Ha det bra”. For å avverge en merkelig situasjon griper jeg med en gang inn og svarer meg selv. ”Bare hyggelig”, svarer jeg. Eller ”Var yglig”, som det blir når det kommer ut av munnen min. Og så prøver jeg å smile meg ut av situasjonen. Enda mine smilemuskler er for late til å gjøre noen stor anstrengelse. For å unngå å komme enda mer ut på glattisen, velger jeg å forlate åstedet uten ytterligere kommentar.

Dette skjer noen ganger på jobb også. Jeg blir uventet spurt om noen ting, og svarer instinktivt ”Hare Gra”. Deretter retter jeg opp situasjonen ved å legge til ”var yglig” og forlater rommet. Slik redder jeg på en måte ansikt.

Er det noen som har det på lignende måte?

Pass til besvær - del 2

Fortsatt fra del 1

Normalt når jeg ikke finner passet mitt, eller andre ting for den saks skyld, ligger det et sted hjemme. Ikke en gang på et lurt sted, men på gulvet eller kjøkkenbordet eller ved inngangen. Iblant på toppen av kjøleskap eller skap. Iblant på badet. Og veldig ofte i bager, sekker eller i lommen på jakker eller bukser. Jeg antok at dette var tilfelle nå også.

De som kjenner meg, vet at det å lete etter ting i min leilighet ikke er en triviell oppgave. Det er faktisk et stort prosjekt i seg selv. Ikke fordi leiligheten min er så stor, men fordi jeg har så mange.... tja.... la oss kalle det eiendeler. Som er spredt jevnt utover, liksom for å skape likevekt i leiligheten. Da jeg studerte i Trondheim ble jeg portrettintervjuet av Esquil, og Esquils kommentar var at om Moholt ble rammet av jordskjelv, ville mitt rom ha blitt ryddigere... fordi alt annet ville vært en fysisk umulighet. Esquil kan en del om fysikk, så den uttalelsen er man nødt til å stole på.

Etter å ha tatt en kikk rundt på overflaten i leiligheten og på de mest naturlige stedene, vurderte jeg det til å ta et dypdykk i alt jeg har liggende fremme ville være mer tidkrevende enn jeg hadde mulighet til. Så jeg prøvde ut noen andre alternativer først.

Det siste stedet jeg hadde brukt passet, var Rimi. Så jeg prøvde der først. Jeg mottar i perioder store mengder rekommanderte sendinger fra utlandet, og må gå i "post i butikk" for å hente disse. Siden passet var min eneste gyldige legitimasjon, pleide jeg å bruke dette. Det var stort sett det eneste stedet jeg hadde brukt passet den siste tiden.

På Rimi var det imidlertid ingen som hadde sett passet mitt.

Deretter prøvde jeg å lete på jobb. Pulten min er av begrenset størrelse, så den var det mulig å lete igjennom. Ikke noe hell der heller.

Mens jeg var på jobb og lette, hadde en kollega av meg funnet noe annet jeg hadde lett etter noen uker i forveien:

- Hei, Truls. Savnet ikke du skoene dine?
- Skoene?
- Ja, et par brune sko?
- Jo, det stemmer jo. De har jeg ikke sett på flere uker.
- De ligger i bastuen i kjelleren - under benken.
(red.anm. Når jeg sykler eller løper til jobb, pleier jeg å dusje i kjelleren.)
- Under benken? Jaja, jeg har vel satt dem pent fra meg der, da...
- Ikke helt. De ligger litt i hver sin retning, en meter fra hverandre. Men de ligger nå der ihvertfall.
- Så fint. Takk. Lå det et pass der også?
- Nei. Ikke noe pass.

Ikke noe pass i bastuen på jobb heller, altså.

Jeg slo meg etterhvert til ro med at når passet ikke var i bilen, ikke på jobb og ikke på Rimi, så kunne det bare ligge hjemme. Sannsynligvis lå det på kjøkkengulvet et sted. Der lå det trygt.

Jeg fortsatte å få rekommanderte sendinger, og tilegnet meg etterhvert en egen teknikk for å hente ut pakker uten gyldig legitimasjon. I stedet for å vise frem legitimasjon, så skrev jeg på førerkortnummeret selv i de feltene på utleveringsbilaget som postbetjeningen skulle ha fylt ut. De var strålende fornøyde med at de slapp å skrive noe, og leverte ut pakkene med et smil. Det skal sies at jeg er stamkunde der og de kjenner ansiktet mitt godt, så det skulle da bare mangle:) Men jeg fikk ihvertfall pakkene mine.

Dette kunne selvsagt ikke pågå i evigheter. Det nærmet seg etterhvert et tidspunkt da jeg skulle til Stockholm for å delta i et møte. Jeg trengte med andre ord legitimasjon.

Nå er det sånn at jeg har en tendens til å involvere meg i alt for mange arbeidsoppgaver på jobb, så jeg fikk aldri tid til å lete igjennom kjøkkengulvet mitt for å finne passet. Til slutt så jeg ingen annen mulighet enn å gå til politiet og kjøpe et nytt.

- Du skal ha nytt pass, ja?
- Ja.
- Har du det gamle?
- Nei, jeg finner det ikke.
- Er det stjålet?
- Nei. Jeg tror ikke det. Det ligger nok hjemme på kjøkkenet et sted.
- Men du skal ha nytt?
- Ja. Jeg skal ut og reise i morgen, og trenger et pass akkurat nå.
- Ja vel. Da blir det et hastepass, da. Skal du bestille et vanlig pass med det samme?
- Ja, det er kanskje like greit det.
- Fint. Har du legitimasjon.
- Nei.
- Ikke bankkort eller førerkort?
- Nei.
- Ingenting som kan bevise hvem du er?
- Nei. Men jeg tenkte dere kanskje ville trenge noe. Så jeg har med en papirkopi av et gammelt pass.
- Jaha... La meg se... Men dette er en fotokopi av et gammelt pass?
- Ja. Det er en bekreftet fotokopi som jeg hadde liggende.
- Det er ikke gyldig lenger.
- Nei. Men det er det eneste jeg har.

Damen i skranken ba meg vente mens hun diskuterte dette med noen kolleger. Etter 5 minutter kom hun tilbake og sa at det var OK under tvil - siden jeg fortsatt kunne identifiseres ut fra bildet. Både på fotokopien og på det passet de hadde liggende i sitt system.

Så jeg kjøpte like godt to nye pass, og fikk beskjed om å levere inn hastepasset etter første reise, så skulle jeg få det nye.

Reisen til Stockholm gikk fint, og jeg kom fint hjem igjen et par dager senere. For første gang på over tre måneder kunne jeg vise frem et gyldig legitimasjon.

En uke etter at jeg hadde fått mitt nye pass, var jeg igjen på Rimi og handlet. Jeg er der ganske ofte siden det er min nærbutikk. De holder til i samme bygning som meg.

Piken som satt i skranken sa plutselig noe til meg:

- Hei, Truls. Er dette ditt?

...og så tok hun frem det passet som jeg hadde savnet i over tre måneder.

- Ja. Hvor fant du det?
- Du har glemt det igjen her.
- Ja... det kan sikkert stemme det. Men jeg har ikke funnet det på mange måneder.
- Nei, det har vært her lenge.
- Men jeg har spurt etter det hos de andre medarbeiderne her?
- Jeg har holdt det av til deg. Jeg så at det var ditt, så da tenkte jeg at jeg skulle gi deg det personlig neste gang du var og handlet her.
- Takk, det var jo snilt.
- Men du har jo ikke vært her på veldig lenge.
- Jeg handler her nesten hver dag om kvelden. Men jeg har ikke sett deg på lenge heller.
- Nei. Jeg jobber på dagtid.

Så enden på visa var at jeg fikk tilbake passet mitt etter over tre måneder... bare én uke etter at jeg hadde kjøpt meg et nytt. Takket være at en hyggelig pike i skranken på Rimi bestemte seg for at hun ville yte meg en personlig ekstratjeneste - siden hun så at det var mitt pass. Det må jeg jo - om ikke annet - ta som en kompliment :)

Pass til besvær - del 1

Jeg mistet passet mitt i februar.

Eller tidligere.

Jeg merket det en dag jeg måtte vise legitimasjon.

Siden førerkortet mitt er rent og pent etter å ha vært i vaskemaskinen, kan jeg ikke lenger identifiseres med det. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er skitten, men at bildet ikke ligner så mye. Problemet er at det bare kan identifisere meg som den usynlige mannen. Det er helt hvitt, og man kan bare ane konturene av hårkanten som omkranser det punktet hvor ansiktet mitt en gang var. Riktignok er jeg blek, men ikke så blek. Tror jeg.

Uten førerkort, og uten bankkort, er det bare passet igjen som er gyldig legitimasjon.

En dag jeg ble stoppet av politiet for å ha kjørt med åpent bensinlokk, ble jeg bedt om å vise frem vognkort og førerkort. Jeg lette og lette i bilen - og fant omsider vognkortet. Førerkortet hadde jeg ikke med meg.

Neivel, sa politimannen. Har du noen annen legitimasjon?

Et vanskelig spørsmål. Jeg fant ikke passet heller. Jeg sa at jeg nettopp hadde vært ute og trent, og at jeg ikke hadde med meg noe som kunne identifisere hvem jeg var. Sånn er det jo som regel når man er ute og trener.

- Ikke bankkort eller pass?
- Nei.
- Lånekort på biblioteket? Medlemskort noe sted?
- Nei.

Politimannen ringte flittig til hovedkontoret.

"Ja... En Ford Sierra... Stasjonsvogn... Føreren sier han heter Truls .... i 30-årene..."

Jeg prøvde å tenke... Kanskje jeg hadde et visittkort et sted? Jeg hadde greid meg med visittkort sist gang jeg ble stoppet. Politiet stoler som regel på en mann som kan vise seg som velutdannet.

Men uten visittkort... og uten noe som helst annet... så fremsto jeg ikke som veldig velutdannet. Ikke som så dannet i det hele tatt, kan jeg tenke meg. Fem dager gammelt skjegg, bilen i sitt sedvanlige kaos med kart og plastposer og sko og matrester og klær spredt utover. Jeg så for meg at min eneste utvei var å bli eskortert til noen som kjenner meg og la dem gå god for at jeg er meg.

Men så kom jeg på noe. Jeg hadde jo på meg orienteringsdrakten min. Den fine drakten i gult og blått som luktet gammelt myrvann og svette. De nye modellene vi har hatt i Bækkelaget i noen år nå har navnet vårt på ryggen.

Det var løsningen.

Jeg snudde meg i bilen og viste frem baksiden av drakten min.

Se her, sa jeg. Navnet mitt står på baksiden av drakten. Det er all legitimasjon jeg har.

Politimannen trakk på det, og lot det holde.

- Egentlig kunne jeg gitt deg bot for å ikke ha med førerkort, men jeg skal la det gå for denne gang. Neste gang husker du det, ikke sant?

- Ja, klart det.

Da jeg kom hjem begynte jeg å lete etter passet mitt. Men fant det ikke. Jeg var sikker på at det lå ett eller annet sted i leiligheten. Det gjorde som regel det. Men jeg fikk ikke øye på det.

Det skulle vise seg at jeg gikk uten legitimasjon i lang tid.

Fortsettelse følger.

Bilen som ble borte - del 5 (siste del)

Fortsatt fra del 4

Så var jeg altså i Holmestrand for å hente bilen.

Bingo. Der var bilen. Litt istykkerkjørt, men den levde fortsatt.

Jeg fant raskt ut at det stemte som politiet hadde sagt: Sideruten bak var knust, og eksospotten var løs.

Vinduet var lappet med sorte plastsekker. Det var fortsatt glasskår noen steder på gulvet, men det meste var ryddet vekk. Eksospotten hang og slang såpass mye at den nærmest skrapet i bakken.

Støtfangerne var løse. Både foran og bak. De hang litt skjevt, og jeg kunne fint dra dem 10 cm ut av stilling uten å bruke krefter. Det var tydelig at bilen hadde vært rånekjørt.

Jeg fikk betalt bilbergeren, og startet på den lange turen hjem.

Jeg fant ganske raskt ut at bremsene ikke var i helt tipp topp stand. De virket, men var svake. Jeg måtte planlegge noen sekunder i forveien når jeg skulle bremse. Normalt med en sånn bil ville jeg brukt håndbrekket aktivt, men da jeg prøvde å dra i håndbrekket ble det sittende igjen i hånden. Det var enda løsere enn bremsene. Jeg forsto at jeg måtte kjøre forsiktig og holde lav fart.

Turen hjemover gikk i rundt 40 km/t, og faren min fulgte i bil bak for å fange meg opp hvis bilen skulle streike. Utrolig nok skjedde det ikke noe spesielt på hjemturen, så noen timer senere sto jeg hjemme i leiligheten min i Oslo. I garasjen sto en bil som ikke hadde mange månedene igjen før den skulle vrakes. (Jo da – jeg hadde behov for bil litt til, så jeg beholdt den en stund før jeg vraket den. Det er kanskje den perioden i livet jeg har kjørt mest forsiktig.)

Jeg hadde tatt meg tid til å lete igjennom bilen og rydde opp litt. Rydding er for så vidt ikke min sterkeste side, men til gjengjeld er jeg svært nysgjerrig. Det hjelper når bilen er full av skrot fra folk som har stjålet bilen min. Jeg lærte litt om tyvene.

I bilen fant jeg piller skrevet ut på resept – med navn. Jeg fant personlige brev som lå i hanskerommet. De var av typen: ”Kjære … jeg elsker deg, men var ikke så glad for at du knuste ruten i bakdøren der jeg leier rom. Huseieren ble veldig sinna på meg. … og jeg liker ikke at dere bruker leiligheten min til å ryppe etc..” Jeg aner ikke hva det vil si å ryppe – men en kamerat av meg antok at det hadde noe med rohypnol å gjøre.

Jeg fant en verktøykasse. Ikke en liten puslete en heller… Det var en solid kasse med solide verktøy. Og jeg fant en sekk full av bøker. Bøker om healing, astrologi og alternativ behandling. Her var det tydelig at noen var interessert i det mer åndelige.

I bagasjerommet fant jeg to fulle esker med proteinpulver. Kostholdsbevisste folk dette, altså. Og så… kanskje det morsomste funnet: Et balltre. Et 52 cm langt, kraftig balltre. Laget i tre. Med reklamepåskrift.

"Inkassobyrået som ikke tror på rettslig inkasso..."

Jeg tenkte det kunne være en god idé å ringe politiet og fortelle at jeg hadde fått bilen. Jeg kunne også fortelle om observasjonene mine i bilen.

Etter at jeg hadde fått fortalt om bilbergerfirmaet, hentingen og så videre, dreiet samtalen inn på skadene på bilen og utleggene mine. Samtalen var omtrent slik:

- Jeg måtte betale 1500 kroner for å hente ut bilen min, og det blir nok dyrt å få reparert bilen også. Om jeg ikke vraker den, da. Men da må jeg jo kjøpe ny.
- Jo da, men sånt dekkes jo av forsikringen din.
- Jeg har ikke forsikring.
- Har du ikke?
- Nei. Det er jo en gammel bil.
- Ja, det er jo det.
- Jeg har ansvarsforsikring. Men det dekker jo ikke sånt.
- Nei.
- Så da blir det nok jeg som må ta kostnadene.
- Ja…Det er klart… eller så må gjerningsmannen betale. Du har jo anmeldt tyveriet, og da er det han som blir erstatningspliktig.
- Ja, det høres jo fornuftig ut. Det skjer kanskje automatisk, det?
- Vel… det er jo sjelden det skjer i det hele tatt. De har sjelden penger å betale med. Og så forutsetter det jo at gjerningsmannen blir funnet.
- Er han ikke funnet?
- Nei. Det er vanskelig å finne noen i sånne tilfeller. Om de ikke melder seg da – og tilstår. Da blir de erstatningpliktige.
- ..men bilen ble jo stoppet av politiet to ganger. Føreren ble jo også meldt inn til avhør for å ha kjørt uten førerkort. Da må det vel være registrert et sted hvem det var?
- Ja.. Vi vet hvem som kjørte rundt i bilen.
- Men hva er da problemet?
- Du skjønner. Det eneste vi vet er at de kjørte rundt i bilen. Vi vet ikke om det er de som har stjålet den.
- Nei vel?
- Med mindre de tilstår å ha stjålet den, da. Men det har de ikke gjort.
- Så det er ikke godt nok bevis at de kjørte rundt i den.
- Nei. Vi kan ikke ta dem for tyveriet. Men vi kan tiltale dem for heleri for å ha kjørt rundt i en stjålet bil.
- Og?
- Hvis vi gjør det, så kan de ikke tas for hærverk på bilen. For det kan de hevde var gjort før de overtok bilen. Vi vet heller ikke om det var de som satt den igjen på et jorde i Holmestrand slik at du fikk kostnader knyttet til det.
- Så da er det ikke håp om noen erstatning, da?
- Nei. Ikke hvis de ikke tilstår. Og selv da er det nok tvilsomt. Det er avhengig av om de har penger å betale med.
- Ja vel. Men jeg fikk i hvert fall bilen tilbake. Det var da noe.
- Ja, du var heldig der.

Så hørte jeg ikke noe mer fra politiet før jeg fikk en lapp i posten etter noen uker: ”Det gjelder din anmeldelse fra xx/xx-02 om en stjålet bil. Saken er henlagt på grunn av bevisets stilling.”

Det skal altså litt til før man blir tatt for tyveri her i landet.

Slik endte historien. Jeg hadde fått totalt 61 bøter i posten – fordelt på bomringpasseringer, fartsbøter etc. over hele sør-, øst- og vestlandet. Kjøringen frem og tilbake til Stavanger var i tiden før Nokas-ranene, så jeg har hatt noen artige tanker i ettertid om at kanskje bilen hadde vært innblandet på en eller annen måte. Arendal var vel også tilholdssted for enkelte involverte der? Men det er bare spekulasjoner.

Det positive var at da jeg hadde fått igjen bilen, fant jeg ut at tyvene hadde installert CD-spiller i bilen. Det var digre høyttalere i bakvinduet og i baksetet – og ledningene var trukket tvers igjennom bilen. Over skulderen på passasjersetet. Det var ikke det mest estetiske anlegget man kan tenke seg, men det var første gang noen sinne at jeg hadde CD-spiller i bilen. Det fikk jeg glede av på mange kjøreturer frem til bilen skulle vrakes.

Bilen som ble borte - del 4

Fortsatt fra del 3

Ukene gikk uten at jeg hørte noe mer fra politiet. I blant ringte jeg for å høre om det var noe nytt – men det var aldri noe nytt.

…og bøtene fortsatte å ramle inn hos meg. For det meste ulovlige bomringpasseringer.

Det var etter hvert gått over to måneder siden bilen ble stjålet… og jeg ringte politiet igjen. Denne gang Oslo Politidistrikt hvor jeg hadde meldt bilen min stjålet. Kanskje de hadde hørt noe?

Nei. De fortalte meg at det ikke var noe nytt i saken.

Neste dag ringte telefonen. Det var et bilbergingsfirma i Holmestrand som ringte. Samtalen gikk omtrent slik:

- Ja, hallo, det er Truls.
- Hei. Er det du som eier bil nr …. ? En toyota?
- Ja. Det stemmer, det. Hvordan det?
- Du… når har du tenkt å komme og hente den?
- Hente den?
- Ja. Nå har den stått her i 14 dager alt. Jeg tenkte jeg skulle ringe og purre på deg. Det blir j*vla dyrt for deg med all den døgnleien, vet du. Du må få opp farten litt.
- Døgnleie? Mener du at du har bilen min?
- Ja, klart det. Den står her fortsatt, den.
- Og den har stått der i 14 dager?
- Ja. Den tar opp plass. Det koster penger for hver dag, vet du.
- Oj… men jeg visste ikke at den var der. Bilen har vært stjålet, skjønner du.
- Ja, jeg antok jo det.
- Hvordan havnet den hos deg?
- Den sto midt ute på et jorde her i Holmestrand. Jeg måtte bare taue den inn.
- For to uker siden?
- Ja.
- Men hvorfor har ikke jeg fått vite dette før nå?
- Visste du det ikke?
- Nei.
- Altså… jeg ga beskjed til politiet med en gang, jeg. Det er to uker siden nå.
- Men de har ikke sagt noe til meg. Jeg ringte dem i går, og de sa at det ikke var noe nytt i saken.
- Hmpf… politiet. Det er ikke første gang dette skjer.
- Men må jeg virkelig betale døgnleie for 14 dager når jeg ikke har fått beskjed om at bilen var der?
- Hm…Noen må jo betale for at den har stått her, da. Jeg driver ikke gratis butikk heller.
- Ok, jeg skjønner.
- Men la gå. Siden du ikke visste om bilen, så kan jeg jo ikke belaste deg for alt dette. Det er politiet som ikke har gjort jobben sin.
- Så jeg slipper døgnleie, da?
- Ja… du skal få slippe døgnleie. Men fort deg litt da. Når kan du komme og hente den?
- Jeg kan komme i morgen.
- Fint. Da sier vi det.

… og så forklarte han meg veien. Hyggelig fyr tross alt – som lot meg slippe å betale for politiets feil. Det eneste jeg trengte å betale for var inntauingen og et døgn fra han ringte meg til jeg hentet bilen. Rundt 1500 kroner.

Neste dag fikk jeg med meg faren min som sjåfør ned til Holmestrand for å hente bilen.

Fortsettelse følger…

Bilen som ble borte - del 3

Fortsatt fra del 2

Jeg hadde nå fått telefonnummeret til politiet i Arendal.

I utgangspunktet er det ikke mitt bord å ringe rundt til diverse politidistrikt for sånt, men jeg var interessert i å få vite om det var noen fremdrift i saken. Nå hadde jeg vært uten bil i over en måned.

Jeg åpnet samtalen med å fortelle om hvordan bilen hadde blitt stjålet, bøtene i posten og telefonen fra bensinstasjoneieren. Så fikk han bilnummeret mitt. Samtalen derfra gikk omtrent slik:

- Å. Den bilen, ja… Er den din, den?
- Ja. Har dere funnet den?
- Vi har stanset den to ganger.
- To ganger?
- Ja. Det er noen som kjører rundt i den her nede.
- Men dere stanset den?
- Ja. De kjørte rundt uten førerkort.
- To ganger?
- Ja.
- Hvor står bilen nå, da?
- Det vet jeg ikke. De har den vel fortsatt, tenker jeg. Vi vet hvor de bor.
- ??
- Den er ikke i så veldig god stand. Da vi stanset den var det ene sidevinduet bak knust, og eksospotten var helt i stykker.
- Eh…ja vel.. Men hvordan får jeg tak i bilen, da?
- Ja, du vil gjerne ha den tilbake ja?
- Ja.
- Føreren skal inn til avhør hos oss for å ha kjørt uten førerkort. Vi kan godt spørre ham om bilen mens han er her.
- Ja vel. Det er kanskje det beste jeg kan håpe på.
- Ja, det er nok det.
- Når er det avhør, da?
- Jeg er litt usikker. Men vi skal spørre ham når han kommer.
- Ok. Vi får vel si det sånn, da.
- Ja. Ha det bra, og takk for at du ringte.

Dermed var jeg ett steg nærmere å finne bilen.

Ytterligere fortsettelse følger…

Bilen som ble borte - del 2

Fortsatt fra del 1

De fleste bileiere har forsikret bilen sin med kasko. Sånt driver ikke jeg med. Alle som kjenner meg vet at jeg bare kjøper brukte biler i 5-10.000-kronersklassen, og da er kasko en dårlig investering. Altså fantes det ikke noe forsikringsselskap som kunne rydde opp. Det måtte jeg gjøre selv.

Å få trafikkbøter i posten for en stjålet bil er i starten morsomt, men kan bli litt slitsomt etter hvert. Jeg måtte ta kontakt med avsender for hver enkelt bot – og forklare at bilen var stjålet og at det ikke var meg som var føreren. Etter hvert begynte det å komme en bot nesten hver eneste dag. Og jeg fikk forklaringen i retur fra bomselskaper etc. om at jeg måtte dokumentere at bilen var meldt stjålet.

Dokumentasjon på at bilen var meldt stjålet fikk jeg hos politiet. Jeg forklarte da politiet at det var registrert bompasseringer i Drammen og i Agder-fylkene for bilen. Mye så ut til å være konsentrert rundt Arendal. Jeg tenkte at den slags informasjon kunne være interessant for politiet å vite når de lette etter bilen. I den grad dette hadde noen som helst prioritet hos dem.

Bøtene fortsatte å tikke inn. Ulovlige bomstasjonpasseringer og parkeringsbøter. Noen av bøtene hadde til og med bilde av bilen med sjåfør, og jeg kunne følge riktig godt med på ferdene frem og tilbake mellom Arendal og Stavanger – og noen ganger til Oslo.

Tiden gikk. Jeg ringte iblant politiet for å høre om det var noe nytt i saken. Svaret var negativt. Ingen nyheter.

Etter en måneds tid ble jeg oppringt av en bensinstasjoneier i Arendal. Han hadde sett seg lei på at jeg (eller bilen min) hele tiden svingte inn på bensinstasjonen hans, fylte bensin, og stakk av uten å betale. Han hadde meg på video, og gjennom en bekjent hadde han fått sporet opp hvem som eide bilen med det registreringsnummeret. Nå ringte han meg for å ta saken i egne hender. Skjelle meg ut. True meg. Få meg til å forstå at dette ikke var noe jeg burde gjøre igjen. Politiet hadde ikke gitt ham mye hjelp.

Jeg fikk forklart den sinte bensinstasjoneieren at det ikke var meg som hadde vært der. At bilen min hadde vært stjålet i en måneds tid, og at den var meldt stjålet. Jeg fortalte om alle bøtene jeg hadde fått. Og mannen ble overbevist. Han stolte på meg da jeg sa at jeg var i Oslo, og ikke kunne vært på hans stasjon i Arendal for 5 minutter siden.

Bensinstasjoneieren fortalte meg at bilen stadig svingte innom, og at han visste hvilken bygd den holdt til i. Han var enda mer oppsatt på å få tatt synderen enn jeg var.

Den nye informasjonen jeg satt med nå kunne være til hjelp for politiet, tenkte jeg. Så jeg ringte politiet igjen. Denne gang foreløp samtalen omtrent slik:

- Hei, jeg har nye opplysninger om bilen min. Den er i Arendal.
- .???
- Ja… bilen som er stjålet. En bensinstasjoneier har sett den i Arendal – hvor føreren fylte bensin uten å betale. Han har dem på video.
- Er bilen din stjålet igjen?
- Hva mener du? Den har jo vært stjålet hele tiden.
- Den saken står som oppklart i datasystemet vårt. Bilen kom til rette for to uker siden.
- Kom til rette? Hvor da?
- Ved bomstasjonen i Drammen.
- Nei… nei, den var observert ved bomstasjonen i Drammen. Det var jeg som meldte fra om at bilen hadde vært der, siden jeg hadde fått bot for ulovlig bompassering.
- Så den fortsatt stjålet, da? Det står i IT-systemet vårt at den ikke er det.
- Ja, den er fortsatt stjålet.
- Er du sikker?
- Ja.
- Hmm… ok, da får vi vel si det, da. Jeg noterer den som fortsatt stjålet.
- Men Arendal, da?
- Hva med Arendal?
- Den var jo observert der.
- Og?
- Er ikke det nyttig i etterforskningen? Bensinstasjoneieren har anmeldt det til politiet, og har dem på video.
- Å, sånn å forstå, ja… Da tror jeg du må snakke direkte med politiet i Arendal. Det er de som har mottatt den anmeldelsen.
- Ok, har du telefonnummeret?
- …

Så fikk jeg telefonnummeret til politiet i Arendal.

Ytterligere fortsettelse følger...

Bilen som ble borte - del 1

For noen år siden opplevde jeg at bilen min var borte. Det har for øvrig skjedd flere ganger, men den gangen jeg skal fortelle om nå førte med seg litt mer plunder enn vanlig.

Jeg hadde vært på jobb, og skulle hjem. Jeg gikk til den parkeringsplassen hvor jeg normalt parkerte. Men bilen min var ikke der.

Normalt når sånt skjer står bilen trygt hjemme i garasjen, og jeg kommer på at jeg ikke kjørte bil til jobb i dag likevel. Eller motsatt: Jeg kjører bil til jobb, og tar bussen hjem fordi jeg glemmer at jeg har bil. Det skjer fryktelig ofte. Men denne gang var jeg helt sikker på at jeg hadde kjørt bil. I hvert fall nesten helt sikker.

Jeg tok bussen hjem den dagen, mens jeg lurte på hvor i all verden bilen min kunne være. Kanskje jeg hadde parkert et annet sted? Det hadde jo hendt før.

Neste dag, da jeg skulle kjøre til jobb, ble jeg igjen påminnet på at jeg ikke hadde funnet bilen. Det var nemlig ingen bil i garasjen, og jeg ble nødt til å ta buss til jobb. Buss er fint nok det, men det nærmet seg en helg hvor jeg hadde behov for bilen. Derfor iverksatte jeg en brainstorm med meg selv for å finne ut hvor i all verden jeg kunne ha satt bilen. Uten resultat. Skjønt… jeg ble bare mer og mer sikker på at jeg faktisk hadde parkert bilen på den faste parkeringsplassen. Ikke var det parkering forbudt der heller, så den kunne ikke ha vært tauet vekk.

Etter hvert så jeg meg nødt til å gå til politistasjonen. Samtalen med politimannen foregikk omtrent slik:

- Eh... jeg tror bilen min kanskje kan være stjålet...
- Stjålet?
- Ja, jeg vet ikke hvor den er...
- Hmm… Da er det nok lurt om du melder den som stjålet, ja. Men så må du si ifra med én gang om den kommer til rette…
- OK, takk. Akkurat som med passet jeg ikke finner, altså…?
- Ja, omtrent slik.

Der og da fikk jeg registrert bilen som stjålet.

Etter at det hadde gått noen dager, begynte jeg å få noen indikasjoner på hvor bilen min kunne være. Jeg begynte nemlig å få en del brev i posten som fortalte meg at jeg hadde kjørt uanstendig fort forbi fartskontroller på E18 mellom Oslo og Stavanger. Dersom det hadde vært meg som hadde kjørt der, hadde jeg nok husket det, for jeg pleier å ha god kontroll på hvilken by jeg nylig har vært i. Da var nok bilen stjålet, ja, og biltyven brukte bilen flittig.

På en måte var det godt å vite at bilen virkelig var stjålet, og at det ikke var jeg som hadde rotet den vekk. Jeg hadde litt bedre samvittighet for politianmeldelsen da. Men det skulle vise seg at å bli frastjålet en bil medførte mer plunder enn jeg trodde på forhånd.

Fortsettelse følger...

Hvor får jeg kjøpt melkekartonger uten skrukork?

Det virket som en fiffig oppfinnelse.

Skrukork på melkekartonger.

Det har definitivt gjort det enklere å åpne melkekartongene.

Det har blitt en så stor suksess at samtlige av mine nærbutikker kun har melkekartonger med skrukork, og ingen som åpnes på den gamle brettemåten.

Juicekartonger med samme utforming lider samme skjebne.

Kartongene er også lettere å lukke når melken bare er halvveis drukket opp.

Men... når jeg en nesten ferdig med å drikke, er det alltid en liten skvett igjen i kartongen som jeg ikke får ut, siden skrukorken ikke er plassert i et hjørne.

Og... når jeg skal brette sammen kartongen, er skrukorken i veien.

Det er umulig å lage en kartongkubbe, for eksempel, uten å måtte skjære av skrukorkene først. Er det noen som har tenkt på det? Papircontaineren blir fylt opp, siden ingen lenger bretter sammen kartongene sine.

Selv samler jeg dem fortsatt opp og skjærer av korkene - for jeg skal jo delta i returkartonglotteriet... Men det er jammen mer slit å delta nå enn det var da kartongene var brettevennlige...

Sjefen som sa FY

En gang tidlig i karrieren min var jeg ute for en sjef som hadde en noe spesiell lederstil. De fleste tilbakemeldinger jeg fikk fra ham var FY med store bokstaver, etterfulgt av utropstegn. Akkurat som om jeg var en katt som hadde tisset i sofaen hans.

Jeg hadde ikke vært ansatt der lenge før jeg hadde en møtekollisjon, slik at jeg ikke kunne komme på et møte med ham og noen kolleger. Jeg informerte ham via mail noen dager i forveien, hvorpå han svarte FY!! … Han sa ikke noe mer enn det. For sikkerhets skyld hadde han kopiert mailen til alle kollegene mine, slik at de kunne se at han kjeftet på meg. Og jo da… det virket. Jeg var ikke spesielt lysten på å dobbeltbooke en gang til.

Jeg er som kjent systemutvikler. Noen brukere hadde problemer med å bruke en applikasjon vi hadde laget. Sånt skjer jo ofte. Men listen og ambisjonsnivåene til sjefen var tydeligvis mye høyere enn hos mine tidligere sjefer. Sjefen videresendte mailen fra brukerne til hele utviklingsavdelingen. Han hadde ikke noe spesielt å tillegge, annet enn at han sa FY!!. Det var helt tydelig at han la all skylden på oss.

Dette gjentok seg til det kjedsommelige. Omtrent all kommunikasjon fra sjefen var akkurat slik. FY!!. Iblant flere ganger om dagen. Det var i grunnen ganske demotiverende. Selv når jeg hadde gjort ting jeg trodde var mer enn godt nok, var det bare fy og fy å få. Større ordforråd hadde han tilsynelatende ikke. Her gang dette ordet dukket opp på skjermen, kjente jeg grøsninger nedover ryggen. Jeg ble nesten helt handligslammet.

Etter å ha jobbet med Norway Cup i 25 år, vet jeg at en del mennesker har det slik. Jeg har møtt en del fotballforeldre som kjefter på barna sine, så jeg regnet med at sjefen var i samme kategori. Stakkars barn hvis han hadde noen.

Etter uker på uker… ja, måneder på måneder med negative tilbakemeldinger fra sjefen, turte jeg knapt å sende ham mail lenger. Alt jeg sendte risikerte å bli videresendt til resten av avdelingen med et stort FY!!. Det var pinlig, og det føltes blodig urettferdig. Mye av det han kjeftet på var slett ikke min skyld. Det var slett ikke avdelingens skyld heller. Og bare for å ha sagt det: Mye av det han kjeftet på var bra ting. Ting han burde rost i stedet. Jeg meldte at jeg var ferdig med oppgavene mine, og han fant en pervers glede i å skjelle meg ut foran resten av avdelingen. Jeg meldte at vi hadde et overskudd, og alt han kunne si var FY!!. Uten noen som helst nærmere forklaring.

Det er sånne ting som får deg til å seriøst vurdere å søke jobb et annet sted. Synd egentlig, for oppgavene i seg selv var morsomme. Men det finnes en grense for hvor lenge du orker å jobbe for en psykopat som bare skjeller deg ut ved å si FY!! hele tiden. Enda det bare var på mail. Hver gang jeg traff ham i gangen var han blid.

Året etter jobbet jeg der fortsatt. Jeg hadde nemlig oppdaget at sjefen ikke hadde skrevet FY!!. Han hadde skrevet FYI!. Altså en forkortelse. FYI! = For Your Information! Eller på norsk: ”Til info!”.

Tre av mine beste (verste?) o-prestasjoner

Esquil har hatt en serie hvor han har presentert sine dårligste prestasjoner med kart og kompass. Siden jeg en gang i min ungdom også var o-løper, kan jeg ikke være dårligere. Så jeg presenterer dem her i usortert rekkefølge:

1
En gang for lenge, lenge siden deltok jeg i et NM i nattorientering på Stord. Det er mange hardføre og veltrente o-løpere som kommer fra Stord, og jeg skulle etter hvert forstå hvorfor. Det er einerbusker overalt. I hvert fall føltes det sånn om natten. Man måtte kjempe seg gjennom kratt etter kratt.
Når du har begynt å klatre gjennom et einerkratt og har kommet halvveis… da er du rimelig stuck. Det var i hvert fall det som hendte med meg. Jeg kom halvveis inn i krattet, men ikke lenger. Jeg prøvde å snu, men kom ikke bakover heller. Jeg prøvde å sette foten i bakken, men jeg hang for høyt oppe i krattet. Lyset gikk selvsagt, siden ledningen på hodelykten hang fast i krattet… Og det var stummende mørkt. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg kom meg ut derfra, men det tok laaang tid. 5-10 minutter. Slikt føles som en evighet når du er ute og løper.
Men det som var den virkelige prestasjonen denne dagen, skjedde noen strekk tidligere. Jeg skulle løpe et helt vanlig strekk.. på kompasskurs. Skulle passere en vei og så en kjerrevei. Eller omvendt. Og jeg løp, og løp, og løp. I mange minutter. Kartet stemte bare sånn passe, men jeg passerte i hvert fall den ene veien, og så den andre, og så holdt jeg så stødig kurs jeg kunne. Avstandene var mye større enn jeg hadde trodd, men jeg klarte fortsatt å få kartet til å stemme sånn noenlunde. Og så endelig… så jeg posten. En refleksbrikke i det fjerne. Og jeg spurtet bort dit. På den tiden fantes ikke noe slikt som elektroniske strekktider, så det var postmannskap der som satt og noterte tider. Mens jeg tar ut veivalg til neste strekk, hører jeg litt humring fra postmannskapet. Så jeg sjekker koden.
Kan du gjette hvor jeg var kommet?
Riktig, jeg hadde løpt spik i den posten jeg hadde løpt ut fra. Et eller annet sted på strekket, mellom de to veiene jeg skulle passere, hadde jeg snudd kartet opp-ned, og holdt stødig kompasskurs samme vei tilbake som jeg kom.
Jeg tror jeg kom sist i det løpet. Eller nest sist. Etter å ha mistet lyset mitt snublet jeg meg videre i mørket inntil jeg traff en hyggelig konkurrent som tilbød meg lykten sin mot at han fikk henge på meg. ”Good choice”, tenkte jeg…

2
En gang for enda lenger siden deltok jeg i et lokalt løp i Oslo. Alle som har deltatt på o-løp kjenner konseptet med merking fra sistepost til mål. Det henger plastbånd som viser deg veien, slik at du kan spurte uten å måtte tenke på å finne frem.
Innløpet i dette løpet var ganske langt. Først var det merket ut på en vei, og så fulgte man veien noen hundre meter før man tok av til høyre og inn på samlingsplassen.
Jeg hadde tatt igjen en konkurrent som hang seg på 20 meter bak meg, og jeg prøvde å løpe ytterligere fra ham. I innløpet løp jeg det jeg kunne, og han likeså. Så fort at ingen av oss merket at plastbåndene tok av til høyre, mens vi fortsatte rett frem langs veien. Og vi løp. Løp. Løp. Nesten to kilometer. Først da skjønte vi at noe måtte være galt. Jeg snudde hodet og ropte til ham: ”Innmari langt innløp”. Vi fortsatte å løpe. Litt senere: ”Hvor ble det av merkebåndene”. Men vi fortsatte å løpe. Jeg ville ikke la ham ta meg igjen. ”Jeg vet ikke – jeg bare fulgte etter deg” fikk jeg som svar. Vi fortsatte å løpe, men var litt mer usikre. Fortsatt ingen merkebånd. Til slutt begynte vi å nøle. ”Jeg tror kanskje vi har mistet merkingen”. Så nølte vi så mye at vi stoppet opp. Studerte kartet sammen, og fant ut hva som hadde skjedd.
Deretter snudde vi, fant en snarvei, og luntet inn i målområdet fra helt feil retning. ”Har dere brutt”, husker jeg de spurte. Nei, svarte jeg selvsagt. For det var jo et rankingløp og jeg ville sanke de poengene jeg kunne… selv om jeg hadde løpt to kilometer for langt i innløpet og nesten to kilometer tilbake igjen. Det er faktisk ganske mye i denne sammenhengen.

3
OBS… For sarte sjeler: Dette punktet inneholder omtale av menneskelig avføring… ja… altså… jeg snakker om bæsj. Om du ikke tåler å lese slikt, anbefaler jeg at du hopper over dette punktet.
Maratonløpere kjenner selvsagt til uttrykket ”å ta en Grete Waitz”. I skogen har man uendelig med muligheter til det samme, all den tid det verken er tilskuere eller andre hindringer. Nok av busker å sette seg bak. Nok av mose å tørke seg med.
En gang karte jeg å drite meg ut… av pallen. Jeg hadde fått NM-medalje i nattorientering om det ikke hadde vært for at jeg måtte sette meg ned og gjøre fra meg noen kilometer før mål. Strekktidene viste det. I stedet havnet jeg helt nede på 7.plass, siden det var tett mellom 3. og 7.plass. Men slik er livet. Må man, så må man. Har man løs mage, har man rett og slett ikke noe valg.
Men nok om det. Dette handler om noe helt annet. Noe som skjedde for rundt 20 år siden. Jeg deltok i et løp i Oslo – og hadde løs mage. Jeg hadde løpt veldig bra, så jeg ville helst ikke ta meg tid til å sette meg ned. Men som sagt: Må man, så må man. Løpssteget ble trangere og trangere, og jeg regnet raskt ut i hodet at de 30-40 sekundene jeg ville bruke på å slippe ut litt, raskt ville bli tjent inn igjen ved å kunne lange ut ordentlig på de siste kilometerne. Jeg valgte derfor lynløsningen. Å sette meg raskt ned bak en busk, buksa på knærne, sprutbæsj ut, noen tørk og så løpe videre.
Som sagt, så gjort. Deilig.
Men hørte jeg noe bak meg?
Jo da… mens jeg sitter på huk og leter etter litt mose, snur jeg meg. Bak meg var en hel familie på landtur. Jeg vet ikke hvem som ble mest overrasket – dem eller jeg.
Jeg håper ikke jeg ødela appetitten helt for dem. Skjønt…noe forteller meg at det var nettopp det jeg gjorde.
Jeg kom meg i hvert fall raskt videre… Svært raskt. Sa ikke et ord. Bare løp.

Påskekrim: Episode 11: Oppklaringen

Etter den avslørende nyheten om badeandens kvinnelist, og Iversens uskyldighet, var det fortsatt spørsmål fra salen.

Stemme fra salen: Men hva med at Iversen sa at han var på Aruba og deltok i EM i kortbaneløp på skøyter? Er ikke det ganske suspekt med skøyteløp på Aruba? Og at EM arrangeres i Karibien?

Badeanden sa ikke et kvekk. Den hadde tydeligvis skjønt at alt den sa ville kunne brukes mot den.

Jeg svarte.

Truls: Vi må bruke de rette begrepene her. EM står for ”Endenes Mesterskap”, og idretten var kortbaneløp om bord på fiskeskøyter. Noe som det er helt naturlig å holde på med når man er i Aruba. Iversen deltok som lagleder.

Men la meg fortsette med oppklaringen av saken. Etter at badeanden hadde stjålet brødkniven fra Marina, og Marina selv hadde brukket sin fineste filetkniv på en hard østers, var Marina nødt til å finne en annen kniv å åpne østersene sine med. Hun visste om et sted det var mange kniver, og hvor de helt sikkert hadde noen til overs. Kjøkkenrommet på HvaHunSa Hotell. Hun snek seg inn der på kvelden og ”lånte” en kniv. Dagen etter var hun mett på østers, listet seg tilbake, og la kniven der hun hadde funnet den.

Min faste Bond-pike Beamer kom fra ingensteds, og jeg lurte lenge på hvem som kunne være hennes oppdragsgiver. Da hun ble forgiftet, trodde jeg det var fordi hun visste noe. At hun måtte ryddes av veien. Jeg kom frem til at den mystiske Habben, som ikke ville vise seg offentlig, hadde vært Beamers oppdragsgiver. Habben hadde opprinnelig kommet til bloggeby som eiendomsspekulant, og han var svært interessert i Emelies leilighet. Hans anonyme fremtreden viste en profesjonalitet som hang naturlig sammen med å leie inn hemmelige agenter. Han ville ikke engang slippe inn HvaHunSa da hun som et ledd i roomservice kom opp med muffins til ham. Svært mistenkelig. Jeg ville ha sluppet henne inn på rommet.

Noen i salen hadde fått en aha-opplevelse:

Stemme fra salen: Aha – så det var altså Habben som var bakmannen. Og så leide han inn Beamer for å drepe Emelie. Deretter forsøkte han å drepe Beamer som var den eneste som visste om ham?

Truls: Ja… sånn kunne det se ut til å henge sammen. Habben hadde motivet og midlene. Men han er uskyldig.

Grunnen til at Habben ikke kunne slippe inn HvaHunSa på rommet, var at han – mannemann som han er – hadde lurt med seg en resepsjonspike til noen slag ”Vri åtter” på rommet. De måtte spille for stengte dører, siden HvaHunSa ikke tillot kortspill i arbeidstiden, og siden Habben var redd for at hans kone skulle komme og røpe kortene hans. Med vissheten om at det på taket sto en mann med kamera, hadde de også gardinene trukket ned.

Habben var ikke spesielt glad i muffins. Derfor fikk han resepsjonspiken med jevne mellomrom til å gå ut til Driftwood-kiosken og kjøpe noen pølser til ham. Hun fikk låne hans hettegenser så hun ikke skulle bli gjenkjent og sette jobben sin i fare. Det var forresten denne resepsjonisten Lothiane hadde sett i stjernekikkerten sin.

Muffinsen brukte han som betaling til Beamer – som han ganske riktig hadde leid inn som hemmelig agent for å få avklart årsakene til Emelies skjebne. Han var veldig interessert i hennes bolig, men ville ikke sette seg selv i fare. Når husets eier har blitt drept, må saken oppklares før noen nye leieboere tør å flytte inn. Sånt tenker profesjonelle hushaier på. Men når det gjelder mordet… er både han og Beamer uskyldig.

Da Beamer ble forgiftet av den muffinsen hun hadde spist, falt mistanken umiddelbart på den nye butleren ved HvaHunSa hotell. Sonja hadde akkurat kommet hjem fra Butlerkonferanse og ble satt til å tilberede muffins til gjesten på rom 66. Alt tydet på at Sonja mente Habben – med god hjelp fra Beamer – visste for mye om hennes eskapader på fredagskvelden, og at hun dermed forsøkte å forgifte ham før han fikk meldt fra til politiet.

Nå gikk det opp et lys for mange. Med visshet om at ”Butleren gjorde det”, slik alle statistikker fra kriminalsjangeren skulle tyde på, følge alle nå at påskemysteriet var oppklart. Noen begynte å klappe.

Truls: Men vent… Sonja drepte heller ikke Emelie. Hun er uskyldig.

Grunnen til at Beamer ble forgiftet, var at hun hadde spist mat som var tilberedt med nettopp den kniven som var tilgriset av Marinas østers. Etter at bakteriene hadde fått godgjøre seg i noen dager. Marina hadde ikke vasket kniven da hun ”leverte” den tilbake. Dette visste ikke Sonja om da hun med stor kjærlighet tilberedte Habbens muffins. Sonja er uskyldig.

Nå begynte folk å undres. Hvem var det som satt i dette rommet som ennå ikke hadde blitt nevnt. De kikket på hverandre. En etter en. Og så festet de fleste blikk seg ved Sigurd. Var det Sigurd?

Truls: Sigurd er den fattige gutten som har fått seg et lite krypinn helt på bloggebys østkant. Da Emelie ble dumpet i grøftekanten, var han den nærmeste av de mistenkte, siden containeren han hevdet å sove i var rett ved funnstedet. Dette sammen med at han var nedsyltet i blod (som han hevdet var ketchup) og ikke nevnte at han også var en av de siste som hadde sett Emelie, gjorde ham svært suspekt. Det Sigurd ikke nevnte, var at Emelie hadde overrasket støttegruppen hans ved å gå rett inn i lokalet mens de satt og sang gale supportersanger. Hun hadde gått feil, men da var skaden allerede skjedd.

Pinlig berørt over å ha blitt avslørt mens han sang Brann-sanger, iført Brann-trøye, hadde Sigurd det ultimate motivet for å drepe Emelie. Hun måtte ryddes av veien før hun kom i skade for å fortelle noen om hans umusikalske eskapader.

Det var uro i salen nå.

Stemmer fra salen: Så det var Sigurd som gjorde det? Jeg har alltid visst at det var noe stein galt med den mannen…

Truls: Sigurd hadde definitivt motivet og muligheten, ja, men det var ikke han som drepte Emelie. Husk at ikkevoldsforkjemperen Esquil var på samme møte i samme støttegruppe. Esquil var selvsagt også pinlig berørt over å ha blitt fersket mens han sang noe annet enn Rosenborgsanger. Han var imidlertid mer scenevant enn Sigurd etter sin verdenssuksess med Kari-Pekka Kyrö, og klarte både å beherske seg selv og å dempe Sigurd sin aggresjon. Han hadde i tillegg et annet problem som flyttet oppmerksomheten vekk fra Emelie for en stund. Han var gravid.

Esquil har som kjent levd med spaltet personlighet i en tid nå. I det ene øyeblikket er han en sindig poet fra Flatåsen. I det andre øyeblikket er han Hertug Skule. Frustrasjonen over å synge fremmede fotballsanger i støttegruppen hadde øket Esquils indre uro så mye at han i løpet av støttegruppetimen hadde skiftet personlighet. Hertug Skule-personligheten avdekket så den graviditeten som Esquil-personligheten ikke visste om.

Det hadde seg slik at Hertug Skule-personligheten livnærte seg på barneblod, men at det sterke ikkevoldsgenet som han hadde i sitt fysiske jeg stadig satte en stopper for å drepe fremmede unger. La meg legge til her at Emelie heller ikke er en unge. Enhver oppegående etterforsker skjønner da at hans eneste mulighet var å produsere ungene selv. Med sin NTNU-erfaring var det en smal sak å eksperimentere med prøverørsbarn. La meg si det slik: Om du har hørt en rå og hysterisk latter fra kjemibygget på nattestid, så var det hertugen du hørte.

Rett etter at Emelie hadde forlatt rommet, kjente Esquil, som nå hadde hertugens personlighet, at vannet var i ferd med å gå. Det var viktig for ham å føde før han skiftet personlighet tilbake til Esquil igjen, for at Esquil ikke skulle oppdage hvilken fysisk tilstand han var i. Sigurd måtte hjelpe til med et keisersnitt på det nærmeste toalettet, bare for å finne ut at det ikke var noe barn der. På kjemilabben hadde hertugen bare klart å fremstille en innbilt graviditet. Det lange håret til tross er han fortsatt bare en mann, og er ikke fysisk i form til å bære frem et barn. Han kommer med andre ord aldri til å bli en selvberget primærhusholdning. Uansett… keisersnittet ble utført, og det var slik Sigurd ble nedsølt med blod.

Anderfo hadde sett en mistenkelig person med tysk aksent i byen drapsnatten. Den personen var ingen ringere enn hertugen. Etter at keisersnittet var ferdig hadde han blitt med Sigurd på byen for å synge dårlige sanger og dekke blodflekkene med ketchup. Når en utmattet trønder, nyoppfylt og beruset på innbilt barneblod, prøver å synge om Zlatan Ibrahimovic på svensk, minner det påfallende om tysk aksent. Trønderbarten og skinnvesten han for anledningen var ikledt forsterket tyskerassosiasjonen. Anderfo snakket dermed også sant, og hadde derfor alibi nok til å være utenfor mistanke.

Stemmer fra salen: Men hvorfor forsvant Esquil? Var det Sigurd som drepte ham?

Truls: Nei… jeg kommer til dette. Jeg funderte lenge på hvordan Sigurd hadde havnet i containeren, men så falt bitene på plass etter å ha gått igjennom Anderfos vitnemål. På utestedet brukte Sigurd så mye penger på sprit og ketchup at han ble helt blakk. Han hadde ikke penger til taxi hjem, og måtte finne et sted å overnatte. Så fikk han den ville idéen at om han solgte leiligheten sin og flyttet til et billigere sted nærmere sentrum, så ville han ha enda mer penger til å drikke seg full etter støttegruppemøtene. Det billigste alternative bostedet han fant var en container under Møkkablogger Highway. Så han bestemte seg for å prøvebo der en natt. Sigurd snakket altså sant da han sa hvor han hadde tilbragt natten. Han er uskyldig, og han sov for tungt til å kunne være et godt vitne for dumpingen av Emelie. Han gjorde heller ikke fysisk skade på Esquil.

Stemmer fra salen: Var det da Esquil som drepte Emelie? Og igjen: Hvorfor forsvant han. Du svarte ikke på det spørsmålet.

Truls: Esquil hadde samme motiv som Sigurd men heller ikke Esquil drepte Emelie. Kanskje han fornærmet henne og sa noen lite veloverveide ord som han angret i ettertid, men at Esquil skal kutte opp et menneske er like lite sannsynlig som at han skal klatre i en vegg. Esquil hadde ikke drukket fullt så mye som Sigurd, så han kom seg helskinnet hjem. Fortsatt med hertugens personlighet.

Da Esquil våknet igjen neste dag, har jeg konkludert med at minnene om både keisersnittet og fyllekulen var visket vekk. Han forsto ikke hvorfor han var så utmattet, og tenkte at det er vel denne hersens ME’en igjen. Han pleier å tenke sånn når hertugen har ført ham i dyp bakrus uten hans viten. Et ganske vanlig fenomen for folk med spaltet personlighet. I visshet om at han skulle komme på TV-skjermen 31.mars, tenkte han at det var best å komme seg unna litt og lade batteriene, slik at han lettere kunne takle den oppmerksomhetsbølgen som TV-programmet utvilsomt vil bringe med seg.

La meg til slutt nevne at Guri snakket bare delvis sant da hun sa at hun hadde sett Esquil og at hun var musikklæreren hans. Guri var Esquils faste psykolog, og ledet seansene der både Sigurd og Esquil sang dårlige fotballsanger. I den grad Lyn-sangen kan kalles musikk, snakket hun altså sant da hun kalte seg musikklærer. Men jeg tror vi alle kan være enige om at verken Lyn- eller Lillestrøm-sangene er i nærheten av å være musikk. Hun er dog uskyldig. Hennes elever har gitt henne alibi.

...og når det er sagt… verken Frøken Skavlan, Victoria, Tonita eller noen av dere andre har drept Emelie. Det vet jeg.

Nå satt alle igjen som levende spørsmålstegn i salen.

Stemmer fra salen: Men… hvem var det da som drepte Emelie?

Truls: Det var jeg.

Da Esquil dro fra byen overtok jeg ansvaret for Rølerbloggen. Det var min oppgave å skape underholdning. Jeg fant ut at det mest fornuftige ville være å drepe noen, for så skrive en påskekrim om detektivarbeidet i ettertid. Motivet mitt var å holde Esquils blogg varm inntil han kom tilbake igjen.

Da jeg henvendte meg til dere for å finne noen å drepe, var Emelie velvilligheten selv. Sånt liker jeg. Det kan være et herk å drepe noen som stritter imot, men Emelie la seg pent ned og tok imot mine hugg med kniven.

Stemmer fra salen: Drepte du virkelig et menneske bare for å lage underholdning? Og så Emelie, da, som vi er så glade i?

Truls: Hmm… ja. Men det var bare et bloggedrap. Hun er like frisk igjen nå. Bare se på bloggen hennes, så ser dere at hun har vært i live etter at hun ble ”drept”.

Som dere skjønner, så er det ikke noe spesielt som har skjedd i påsken i det hele tatt. Bare en rekke av normale, hverdagslige hendelser som har kommet omtrent samtidig, og som dere har tolket som mistenkelige.

Akkurat i det jeg var i ferd med å avslutte, kom Esquil inn i rommet.

Truls: Og her ser dere Esquil… Han lever i beste velgående.

Esquil: Men…. Hva har du gjort med logoen min?

Truls: Ah… endelig en som oppdaget det. Nå har det stått ”Esquil ruler” i stedet for ”Esquil røler” i over to uker, og du er den første som oppdager det. Så jeg må bare spørre, Esquil: Hvor årvåkne lesere har du, egentlig? Egner de seg som detektiver?

Så lo vi godt alle sammen... og snipp, snapp, snute...

Påskekrim. Episode 10: Sluttprosedyre del 1

Etter at vi hadde tatt oss en benstrekk og trukket litt frisk luft i noen dagers tid, fortsatte møtet. Det begynte å bli en utålmodig stemning i salen. Enkelte satt og bet negler og lurte på om de satt side ved side med en kaldblodig morder. Tonita var forvirret, siden hun trodde det var Esquil og ikke Truls som drev rølerbloggen. Andre igjen var utålmodige etter å komme seg hjem til familie, barn, sudoku og litt skikkelig påskelitteratur. Som for eksempel graylady, som gjespet høylydt og mente at det eneste som var drept her var spenningen.

Jeg snudde meg mot henne, og fortsatte min enetale som jeg hadde begynt på før pausen:

Truls: Graylady var en av de mange som hadde rømt byen etter mordet. Hun var også en av de som var raskest på åstedet på drapsdagen. Attpåtil viste hun en lemfeldig holdning til lovverket da hun oppfordret Petter til å begå datakriminalitet ved å bryte seg inn på Esquils PC. I utgangspunktet var dette mistenkelig nok i seg selv, men jeg var avhengig av å ha bevis og motiver før jeg eventuelt kunne oppgradert henne fra mistenkt til skyldig. Jeg gikk igjennom vitnemålene hennes flere ganger, men fant ikke noe som kunne felle henne. Dessuten, siden jeg med sikkerhet vet hvem som utførte drapet på Emelie, så går graylady fri. Petter, som avslørte seg selv som vanekriminell, går fri av samme grunn. Ingen motiv. Han er en innbruddstyv, men ingen drapsmann.

Stemmer fra salen: Men du har vel flere mistenkte? Hva med Lothiane, som stakk sin vei?

Alle snudde seg og kikket på Lothiane, som satt og så like uskyldig ut som hun pleier. Skinnet kan bedra, men var det også slik med henne?

Truls: Lothiane var tom for penger, og hun forsvant fra bloggeby i dagene etter mordet. Gjennom sin stjernekikkert hadde hun muligheten til å se inn i boligen til de fleste bloggere i bloggeby, og hadde dermed en enestående mulighet til å finne ut hvor folk gjemte verdisakene sine. Etterforskningen viste at Emelie hadde noen bloggeinnlegg som var gull verdt, og disse må Lothiane ha visst om. Gullinnlegg som kunne omsettes på det svarte markedet – eller i en annen bloggeby. Hennes økonomiske situasjon ga henne motivet. Dette kunne i så fall være et svar på hvorfor hun ble borte i noen dager etter mordet. Det er bare en dags ferd til nærmeste bloggeby, og der ville hun ha trengt et par dager på å få omsatt gullinnleggene.

Da vi undersøkte Lothianes stjernekikkert, var den permanent stilt inn mot politistasjonen, hvor jeg antar at hun håpet å få se menn i uniform. En litt mindre kikkert var rettet inn mot Iskwews plass, hvor hun kunne følge med på hvem som kjøpte pølse med lompe i Kiosk on Driftwood. Ved siden av kikkerten lå en blokk med notater og statistikker. Antall som har bestilt med ketchup, antall med løk, antall med sennep og lompe, og så videre, sirlig fordelt på ukedag, kundenes kjønn, kroppslengde og antatte alder. Det var også notert mørkkledd person med hettegenser flere ganger med store spørsmålstegn bak.

Lenge lurte jeg på hvorfor Lothiane hadde dratt fra byen, og hvorfor hun var så involvert i den distré selvmordsbomberen i Sandnes. Bitene falt på plass da et anonymt vitne forklarte at el Vera, som ikke hadde fått egen bolig på bloggebykartet, fikk husrom hos Lothiane etter at forhandlingene med Esquil strandet. Det var slik el Vera visste at Lothiane ikke var hjemme, og fattet mistanke. Det el Vera ikke visste, var at Lothiane hadde bestemt seg for å bo på nattoget noen dager for å bli vugget i søvn. I motsetning til å bli holdt våken av Norske Talenter, som el Vera pleide å ha på med alt for høyt volum mens hun vasket tøy ved midnattstider.

På politistasjonen har det dukket opp en egen sak om selvmordsbomberen i Sandnes. Lothiane snakket altså sant og må ha vært der. El Vera må ha vært hjemme siden hun visste at Lothiane ikke var hjemme. Begge to har gyldig alibi. De er ikke lenger mistenkt. Ingen av dem drepte Emelie.

I boligen ved siden av Lothianes stjerneobservatorium har Røverdatter flyttet inn. Røverdatter var lenge mistenkt etter at hun tilsynelatende bevisst distraherte Iversen mens Emelie ble dumpet.

Noen mennesker har det slik at når de er født med en guddommelig og velformet kropp, så ønsker de å bli sett. Det føles rett og slett bortkastet å ha en slik kropp hvis man ikke får vist den frem. Iversens bilder avslørte at Røverdatter hadde en slik kropp. Jeg har undersøkt papirene hennes i arkivet vårt. Hun er en kronisk og utagerende ekshibisjonist, og har flere avbrutte behandlinger bak seg.

Da hun i sin tid var på visning i Mattisborgen, så hun at naboen hadde stjernekikkert, og kjøpte leiligheten tvert. Stor var skuffelsen da hun fant ut at Lothiane var mest interessert i å spionere på pølsespisere og menn i uniform. Det hjalp ikke hvor mye Røverdatter spradet naken i leiligheten sin. I stedet ble hun reddet av en filminteressert gutt som etter hvert fikk fast tilskuerplass på taket av HvaHunSa Hotell.

Iversens bilder – som var merket med klokkeslett og dato – viser at Røverdatter var naken i sitt eget hjem ved drapstidspunktet. Etter hvert som jeg underøkte Iversens kamera, fant jeg ut at Røverdatter hadde vært naken i sitt hjem omtrent hvert tiende minutt de siste ukene, og at hun ”mistet” håndkleet på den samme mistenkelige måten flere ganger om dagen. Det var ingen ting spesielt ved hennes oppførsel ved draptidspunktet, og dermed frafalt mistanken.


Røverdatter var utålmodig etter at Iversen skulle få tilbake dette kameraet. Hun visste nemlig at Iversen pleide å sende inn bildene til KVM (Kinky Voyeur Magazine), og hun som artist pleide å få en andel av Iversens honorarer. Denne andelen trengte hun for å kjøpe ”beskyttelse” fra Hjorthen. Imidlertid var pengene hun fikk fra KVM svarte, og måtte hvitvaskes før hun turte å bruke dem. Det er her Eugenie kommer inn.

Eugenie har vaskerom i kjelleren, og fikk i oppdrag å hvitvaske Røverdatters penger. Skjønt, Røverdatter sa ikke at dette var svarte penger. Hun sa at hun hadde sølt litt kaffe på Ellos-katalogen, og lurte på om Eugenie kunne hjelpe henne å vaske det vekk. Eugenie så ikke så godt, men kjente at det var noe papir hun skulle vaske, og som den gode venninnen hun er gikk hun helhjertet inn for oppgaven. Etter hvert som det skummet vaskepulver opp trappene og den ukjente aromaen av nyvaskede 1000-kronersedler spredte seg i huset, ble Jarek mistenksom. En mistanke som var helt på sin plass, men som ikke var koblet til drapet på Emelie. Både Eugenie, Røverdatter og Jarek er uskyldige i dette drapet.

Som nevnt har Iversen de siste to årene har hatt en lidenskapelig hobby. Han står gjemt i mørket utenfor hos Røverdatter, og prøver å titte inn gjennom vinduene mens hun dusjer. Så tar han bilder til eget bruk og til KVM. Akkurat denne kvelden fryktet Iversen at Røverdatter skulle dra på påskeferie, så han la ekstra mye energi i å skaffe seg noen bilder så han hadde noe å se på i hennes fravær.

Kikking var i seg selv et suspekt alibi, og han umulig kunne ha stått så nær funnstedet uten å legge merke til at Emelie hadde blitt dumpet. Det var derfor en plausibel forklaring at Iversen hadde blitt fersket av Emelie, og at han derfor drepte henne og dumpet henne i nærmeste grøftekant. Det var også en plausibel teori at Iversen hadde vasket kniven i sitt eget badekar etterpå, og at han ville holde seg selv utenfor mistanke ved å selv melde fra om funnet av drapsvåpenet og spille overrasket.

Iversen kunne hatt det rette motivet, og han kunne definitivt hatt muligheten, men det var heller ikke han som drepte Emelie. Jeg har som sagt gått igjennom bildene hans, og de bildene som han tok i den aktuelle tidsperioden… wow… la meg si det sånn: Det finnes ikke den mann i verden som ville ha klart å ha oppmerksomheten noe annet sted enn på Røverdatter når hun poserer på den måten. Det er alibi nok til at jeg regner Iversen som uskyldig. Jeg tror jammen jeg skal stå der noen kvelder selv, jeg.

Jeg leverte kameraet til Iversen og sa; ”Vær så god. Jeg tror nok vi blir to der ute fremover… Det er vel plass til det?”

Truls: Lenge trodde jeg at kniven i Iversens badekar var blitt plantet der. Muligens av Iversen selv. Etter hvert som vitnemålene tikket inn, skjønte jeg imidlertid at jeg tok feil. Det var ikke Iversen som hadde lagt kniven der, men badeanden hans. Motivet var i stor grad sjalusi. Badeanden hadde gitt Iversen de beste årene av sitt liv, og lengtet stort etter oppmerksomhet. I lange tider hadde den ligget naken i badekaret og ventet på Iversen, men det eneste Iversen tenkte på, var å fotografere denne Røverdatteren som bodde i Mattisborgen.

Badeanden var en tur hos Marina, som den visste ikke klarte å holde rede på knivene sine. Der hadde den funnet en brødkniv som den hadde tatt med seg. Idéen hadde den fått en gang nettopp Marina matet den med brødsmuler i parken. Den skulle kutte seg selv litt slik at den blødde. Dette var ikke for å vekke sympati, men for at det skulle se ut som den hadde mensen. Badeanden var nemlig svært innstilt på å vise frem sin kvinnelighet til Iversen.

Da jeg så Iversens billett til Baku, med ekstra kolli, forsto jeg at badeandens utspekulerte plan hadde lykkes. Iversen hadde fått øynene opp for anden, og anden kunne få ham helt for seg selv på en romantisk ferie langt vekk fra Røverdatter. Baku er som kjent endenes ferieparadis, hvor man kan sitte i strandkanten og nippe til brødsmuler med parasoll på.

Jeg merket at en del av de mistenkte begynte å bli trette nå, så jeg foreslo at siste del av sluttprosedyren ble gjennomført lørdag formiddag. Da vil det også bli avslørt hvem som er morderen.

Påskekrim. Episode 9: Konklusjonene fra etterforskningen. Del 1

Det er et tøft liv å være privatetterforsker. Man må ha kontroll på alt. Til og med klokka. Derfor stilte jeg på langfredag om klokken min til vintertid. Det er fryktelig uvant å ha en klokke som ikke går en time feil, så jeg har vært litt døgnvill den siste tiden. Men jeg venner meg nok til det. Er man detektiv, så er man detektiv. Eventuelle tidspunkter som logges må være eksakte.

En del av dere lurer kanskje på hvor jeg var i går. Om det var klokken som spilte meg et puss? Det stemmer delvis. Men jeg hadde også en annen oppgave som tok tid. Som den ansvarsfulle hovedpersonen jeg er i denne påskekrimmen… lovens trygge lange arm og greier… så satt jeg ved Beamers sykeseng og våket over henne mens hun sov. Det er normal kodeks i krimdramaer at helten viser omsorg for den blendende vakre motspilleren i øyeblikk når hun selv ikke ser det. Typisk når hun sover etter å ha blitt forgiftet eller å ha hatt en annen nær døden-opplevelse. Kodeksen sier videre at han opptrer fullstendig likegyldig og sarkastisk overfor henne når de står ansikt til ansikt, men at hun mot slutten av dramaet – når det er på sitt mest spennende – oppdager at han er mer enn et hjerte av stein. Gjerne etter at en tredjeperson har røpet ham for henne. Og så lever de lykkelig i alle sine dager.

Men nok om det. Nå er jeg her i hvert fall, og jeg fikk omsider innkalt dere alle til et stort fellesmøte. Jeg presenterte der hva jeg har kommet frem til, og pekte ut den skyldige. Møtet var omtrent som følger:

Truls: Har dere noe i mot at jeg demper belysningen litt? Vi er mange samlet her, og rømningsveiene er stengt. Hvis noen prøver seg på noe er det mange vitner og det blir vanskelig å komme seg unna. Det burde med andre ord være ganske liten sjanse for å bli kuttet opp og solgt som trøndersodd.

Det var ingen som protesterte. Jeg gikk derfor rett på sak.

Truls: Som i de fleste andre påskekrimmer jeg har vært involvert i, eller vitne til, var det mange løse tråder med uklare sammenhenger. Alle innbyggere lot til å ha en kobling til saken, og det krevdes en mesterhjerne for å flette deres historier sammen til et hendelsesforløp. Jeg sikter da ikke til David Toska, men til meg selv. I all beskjedenhet. Med deres høyst ulike vitneutsagn har dere skapt et komplisert og sammensatt bilde, og det har vært min jobb å finne ut hvilken mose det var mest ugler i.

Jeg nippet litt til et glass vann, og fortsatte.

Truls: Hvor vil dere jeg skal begynne? Skal vi ta det fra starten av?

Ingen protesterte på det heller.

Truls: Drapet ble begått fredag kveld, mellom kl. 23.32 og 00.13. Rett før påsken 2008. På dette tidspunktet er folk gjerne på tangobarer på Grünerløkka eller på fotballpuber og synger sin hyllest til Zlatan Ibrahimovic. Det er mange som har vært blant folk, men det er få som har håndfaste alibier.

I tiden før drapet hadde det vært trangt om plassen i bloggeby, og eiendomsprisen på beste vestkant hadde skutt i været i kjølvannet av den kjente bloggelite-debatten. Bloggebyen var stadig truet av ytre krefter som ville inn, samt folk fra distriktene som hadde et anstrengt forhold til Elite Aveny og Elite Boulevard.

Høye boligpriser og farer som truet utenfra skaper et behov for å investere tungt i sikkerhet. Men bloggeby har ingen folkevalgt regjering som passer på for fellesskapet. Dette skapte grobunn for en mafia som under Hjorthens ledelse vokste seg stor i Bloggebys undergrunnsverden. Han tok ”Beskyttelsespenger” fra ulike beboere for å garantere for deres boligs videre eksistens. Hjorthen hadde kontakter i utenomverdenen og kunne trekke i de rette trådene.

Emelie bodde på beste vestkant. Med noen av bloggeverdenens mest profilerte personer som nærmeste naboer. Helt i enden av Frimurergate. Boligen hennes var verdifull, og trengte beskyttelse. Jeg har resonnert meg frem til at Emelie må ha stått på Hjorthens innkrevningsliste.

Emelies sinnstilstand i tiden før drapet kan best beskrives som lengtende. Hennes stadige dagdrømmer om en gutt som ikke var fysisk tilstede gjorde det vanskelig for henne å konsentrere seg fullt og helt om sine arbeidsoppgaver. Dette førte til at hun ikke fikk den inntekten hun behøvde for å betale Hjorthen. Parallelt med dette hadde Hjorthen stadig øket satsene for beskyttelse i håp om at noen beboere etter hvert ville velge å betale i naturalia.

Siden Emelie følte seg litt for monogam til å akseptere Hjorthens generøse tilbud, sto Emelie i fare for å miste sin beskyttelse. Det banet vei for at hun kunne bli myrdet uten at Hjorthen grep inn.

For Hjorthen var dette business. Han likte dårlig at en av hans kunder ikke betalte. Han innkalte derfor til et møte med hele mafiaen inkludert torpedoer. De møttes på Tiqui Inn - et sted de også hadde vært ved slike anledninger tidligere. Tiqui selv sa at hun ble overrasket over å se dem der, og at hun aldri hadde sett dem før. Det er en naturlig måte å vitne på når man vet at det er uheldig å avsløre at en selv huser medlemmer av mafiaen. Dessuten var hun redd for å bli klassifisert som tyster.

Flere begynte å bli urolige nå.

Stemmer fra salen: Var det altså Hjorthen som drepte Emelie?

Alle snudde seg og så på Hjorthen. Hjorten kikket rolig tilbake med det steinansiktet han er kjent for i underverdenen.

Truls: Hjorthen hadde motivet, og kunne gjort det. Funnstedet var bare et kvartal unna Hjorthen Tower. Men det var ikke Hjorthen som gjorde det. Noen kom ham i forkjøpet. Møtet Hjorthen avholdt på Tiqui Inn fant sted på mandag – over to døgn etter at drapet fant sted. Med andre ord visste ikke Hjorthen på dette tidspunktet at Emelie ikke lenger var blant oss. Både han og hans torpedoer er dermed frikjent.

Ny mumling i salen. Det var et ønske om at jeg skulle fortsette.

Truls: Emelie var ikke den eneste som hadde problemer med de høye satsene for ”beskyttelse”. Virrvarr, for eksempel, gikk stadig rundt med bæreposer fulle av penger for å betale Hjorthen. Det var mange som lurte på hvordan hun hadde råd til dette. En teori som har versert rundt i bloggeby var om hun hadde overtatt Emelie Building for å selge det.

Virrvarrs ektemann er en velkjent engelsk pirat. Det er enkelt å resonnere seg frem til at han kjenner mange i det kriminelle miljøet. Kontakter som kunne tatt jobben med å eliminere Emelie. De kunne med andre ord ryddet Emelie av veien mens de selv sov. Legg merke til at virrvarr i sitt vitneutsagn unngikk å si at hun ikke hadde drept emelie. Hun sa bare at hun og ektemannen sov, og brukte sin tvilsomme ektemann som vitne.

En person i salen reiste seg og pekte på Virrvarr.

Personen som reiste seg: Det er atltså virrvarr som er synderen. Jeg visste det!!

Truls: Virrvarr hadde motivet, og hun hadde muligheten. Hun bor også bare et kvartal unna funnstedet. Men det var heller ikke Virrvarr som gjorde det. Jeg kontrollerte om Emelie Building var solgt eller tinglyst i det siste. Det var den ikke. Pengene Virrvarr hadde kan med andre ord ikke stamme fra Emelie. Løsøre kunne heller ikke vært omsatt så fort. Emelie hadde ikke mange verdisaker liggende.

Virrvarr har i stedet tjent pengene sine som illegal gateselger. Hun har sittet på gatehjørner og tegnet kaniner til tilfeldige forbipasserende. Virrvarr kan muligens få et forenklet forelegg for dette, men hun slipper unna drapstiltale. Det er også godt mulig at politisjefen vil godta at forelegget betales med kanintegninger.

Virrvarr pustet lettet ut. Det er fullt mulig at hun hadde hatt skumle planer med Emelies bolig, men Emelie ble ryddet av veien før hun rakk å gjøre noe med det.

Truls: I samme gate som Virrvarr ligger politisjasjonen, MinneaPoliceStation. Minneapolise har ganske nylig tiltrådt stillingen.

I likhet med de fleste i dette strøket er også politisjefen avhengig av en jevn og god inntekt. Det betyr for politisjefens tilfelle at det må finnes kriminalitet. Kriminalitet som er mer alvorlig enn gatesalg av kaninbilder. De store inntektene kommer ved drap. Da får politiet sine etterlengtede tilskudd fra det offentlige. Og god pressedekning på kjøpet.

Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Minneapolise så godt skolert innen økonomi og ledelse at hun ganske umiddelbart så disse sammenhengene da hun tok stillingen.

Minneapolise bor sammen med en sjalu amerikansk samboer. Ønsker hun et mord, vil det være nok å bare blafre litt med øyenvippene til en fremmed, og samboeren vil ta seg av resten. Risikofritt for henne.

Når det gjelder Emelie, så er hun som kjent en kvinne. Unnskyld.. var en kvinne. Men hun er blant politisjefens nærmeste naboer. Noe som betyr at det blir lettere å planlegge et mord, i det hun stadig var der for å låne en kopp sukker. Emelie var det perfekte offeret. Populær nok til å bli savnet og skape store overskrifter. Viktig nok til at etterforskningen ville generere store tilskudd til politietaten.

Som politisjef kunne Minneapolise skyve mistanken vekk fra seg selv ved å sende ut en politirapport som hintet om at den skyldige hadde en svært rynkete panne. Noe hun selv ikke har. Legg merke til at politirapporten ikke sier noe om den rynkete personen er skyldig. Det står bare vagt at det er observert en rynkete person i området som kan være mistenkelig. Dermed kan det ikke påvises feil i rapporten, selv om innholdet er misledende.

Nok en gang hørtes mumling i salen. Det ble mumlet om photoshop, og folk så mistroisk bort på Minneapolise.

Truls: Men Minneapolise er ikke morderen. Ei heller hennes amerikanske samboer.

Min første tanke da jeg så politisjefen tukle med sitt eget ansiktsbilde var at hun tuklet med bevismateriale, og at kanskje vitner hadde gitt en beskrivelse som pekte på henne. Men så slo det meg at hun jo var politisjefen. Hun har i enhver anledning full kontroll på prosessen for å fremstille fantombilder av mistenkte, og har følgelig ikke behov for å manipulere dette i photoshop.

Jeg stusset fremdeles over hvorfor hun brukte tid på å retusjere et bilde av et ansikt som allerede i utgangspunktet var nesten helt perfekt. Den endelige konklusjonen min var at bildene var til bruk i den kulørte ukepressen. Der er det helt vanlig å prøve å retusjere perfekte ansikter til å bli enda mer perfekte.

Beviset for at konklusjonen min stemte, kom da jeg fikk et par vitneutsagn. Frøken Skavlan hadde i en pålitelig drøm sett Minneapolise ta av seg masken og den blonde parykken. Skavlan hevdet at Minneapolise hadde brunt hår under parykken – omtrent som Julia Roberts i Pretty Woman.

Det andre vitneutsagnet kom fra Marina, som hevdet at Minneapolise løy om været. Noe som tydet på at de befant seg på forskjellig sted – eller på forskjellig tidspunkt. Det viste seg å være det siste. Minneapolise er et helt typisk tilfelle av ”politisjef om dagen – glamourmodell om natten”, som vi finner igjen i utallige krimromaner.

Hun har kanskje hatt skumle hensikter, men har ikke drept Emelie.

Minneapolise visste ikke helt om hun skulle smile fra øre til øre over å bli frikjent, eller om hun skulle være litt indignert over at hennes hemmelige dobbeltliv ble avslørt. Hun valgte en mellomting.

Etter dette ba jeg om at vi tok en liten pause for en benstrekk, og at vi kunne fortsette på tirsdag kveld. Andre oppdrag kaller i mellomtiden.

Dere som ennå ikke er nevnt, er fortsatt under mistanke.