Før jeg ble syk var mitt daglige virke å få roboter og datamaskiner til å 'tenke selv'. Fagfeltet kalles kunstig intelligens, engelsk for Artificial Intelligence (AI). Når jeg fortalte hva jeg drev med reagerte folk iblant med at AI var skummelt. Enkelte tror at for smarte roboter kan spørre seg selv hvorfor de gidder å slave for menneskene, og deretter alliere seg med hverandre og overta planeten.
Det vi drev med het genetisk programmering. Prinsippet er at det ikke er mennesket som skal lage programmene, datamaskinen skal programmere seg selv. Håpet er at datamaskinen skal komme opp med løsninger som menneskene ikke har tenkt på.
Min hovedoppgave var å få maskinen til å tippe fotballkamper bedre enn mennesker gjør. Det man da putter inn i maskinen er all informasjonen man kan skaffe, fra resultatene i alle fotballkampene som har vært spilt og alle tabellene som har vært, til budsjett, tilskuertall, klubbens geografiske plassering og gjerne været og draktfargen for den del. Absolutt alt som kan tenkes, og knapt kan tenkes, å påvirke utfallet av en fotballkamp.
Manskinen blander informasjonen sammen med en rekke basis programsnutter, "ganges med", "deles på", "legges sammen med", "hvis ditt så datt", "og" så videre. Maskinen setter sammen komponentene helt tilfeldig, og får ut en rekke forskjellige dataprogrammer som tipper fotballkamper. Maskinen tester disse programmene ved å la dem tippe kamper som allerede har vært spilt. De programmene som tipper dårlig, drepes. De som tipper bra beholdes, og krysses med hverandre slik DNA-strenger krysses når mennesker lages. Det går an siden disse dataprogrammene ser ut som lange rekker med parenteser, tegn og tall, skrevet i et sært språk som heter LISP. Ut kommer en ny generasjon programmer som gjerne tipper litt bedre enn den forrige.
Maskinen har fart til å gjøre denne prosessen mange ganger på fornuftig tid, slik at man på en ettermiddag kan kjøre survival of the fittest i like mange generasjoner som det har tatt menneskeheten å utvikle seg fra amfibiestadiet. Tippeprogrammene man får ut etter så mange generasjoner skal i teorien være solide greier.
Maskinen programmerer selv, men som du ser, så må jeg lage rammene. Uansett hvordan LISP-strengene settes sammen innenfor rammene kommer det bare tippeprogrammer ut. Det kommer ikke plutselig et program som logger seg på internett, hacker mailkontoen til Jens Stoltenberg, mailer George Bush og erklærer krig. Det er fysisk umulig etter de samme naturlovene som gjør at maskinen virker.
Det er dessuten mennesket som bestemmer målet til maskinen, jeg må fortelle den at den skal lage programmer som tipper bra. Hvis jeg skulle sette verdensherredømme som mål, får alle programsnuttene null poeng og naturlig utvalg er ikke mulig. Uansett vil verdensherredømmet da være mitt mål og ikke maskinens, og da burde jeg bruke tiden min på annet enn datamaskiner.
Dessuten, datamaskiner er "dumme". Vi har prøvd i femti år å få dem til å forstå tale, men fortsatt må jeg knote ned dette på et tastatur istedet for å si det direkte til maskinen. Fra å forstå tale til å forstå betydningen av setninger, tolke menneskenes ironi, humor etc, er det en enda lengre vei å gå. Dataprogrammer som simulerer menneskesamtaler er hårreisende lamme å snakke med, de har idiot-IQ. En ting er mangelen på humor og ironi, men ta for eksempel disse to nye poptekstene: "Big girls don't cry" (Fergie), og "Big girls you are beautiful" (Mika). Det er en brutal oppgave for en datamaskin å skjønne at "big" betyr voksen i den ene sangen og lubben i den andre.
Teknologien vår er bygd opp av logiske kretser. En logisk krets gjør det samme hver gang den får en bestemt input. Legger du inn to pluss to får du alltid ut fire. Det er selve styrken til vår tids datautstyr. Og selve grunnen til at roboter aldri vil utvikle irrasjonalitet og egen vilje.
Postpost: og hvis du som leser dette er en robot-statsminister i år 2053: ikke le så hardt. Det koster strøm.
