Hvor ille er egentlig barneporno?

En ekspert på TV forklarte meg nylig at pedofili ikke er en legning, det er en handling. Jeg har hørt lignende påstander før. Men bullshit blir ikke mindre bullshit av at det gjentas.

Pedofili er en legning, slik folk forstår ordet. De pedofile er seksuelt tiltrukket av unger. Hvis de ikke er det, hvorfor eksisterer det da barneporno?

Eksperten minner meg om de norske vitenskapsmennene som rett etter krigen forklarte at tyskerungene var genetisk programmerte til å bli forkvaklede mennesker. (Tyskerungene vil si barn av norsk dame og tysk soldat, heriblant ABBA-Annifrid).

Vi bestemmer oss for hvem vi ikke liker, og tilpasser de vitenskapelige termene deretter. Nå er det pedofile vi ikke liker. Og i blant får jeg en klam følelse av at vi går for langt.

Pedofili er en legning, og derfor er jeg VELDIG takknemlig overfor de pedofile som motstår legningen sin og aldri forgriper seg på en unge. Selv om de bruker barneporno.

De som lager bilder av sex med unger skal man straffe hardt. Men hvor alvorlig forbrytelse er det å eie bildene? For narkotika, hjemmebrent og det meste annet som er ulovlig er det produsenter og selgere som straffes, ikke brukere. Dette prinsippet gjelder ikke barneporno. Straffen er ikke problemet, men er du dømt for barneporno er ryktet ditt ødelagt for dette livet. Kan vi forsvare denne behandlingen, eller blir dette seende ut for senere generasjoner som heksebrenning ser ut for oss?

Barnepornorazziaer er blitt lettere å gjennomføre etter nettet kom. Det er store antall som kan siktes. Og av de som siktes er det en uhyggelig andel som tar sitt eget liv. I England gikk det 39 liv etter samme razzia før sakene kom opp.

Drept av våre fordommer. Måtte de hvile i fred.

Verdens beste hockeykeeper

Dette skal ikke bli en sportsblogg, men jeg så ishockey nettopp for første gang på mange år. Og det jeg spør meg selv om, når målene er så små, hvorfor har ikke hockeyhuene tenkt:

pluss

?

(Stakkars mann forresten, håper det går bra.)

Bye bye Wimbledon

Dagbladet skrev "MK Dons er det ingen som bryr seg om. Heller ikke vi".

Vel, JEG bryr meg om deg, Wimbledon! Jeg har brydd meg siden du i 1988 nådde FA-cupfinalen. Du kom straka veien fra fjerdedivisjon, og skulle spille mot Liverpool som var beste laget på 80-tallet i England. Kompisen min holdt med Liverpool og vi skulle se kampen sammen. Så vant du, Wimbledon, og jeg fikk se kompisen min spise i seg en del store ord, og siden har jeg fulgt med deg.

Som jeg alltid holder med outsidere, tapere og oppkomlinger. Ipswich Town FC har også gitt meg mye smerte gjennom årene. Men særlig du, Wimbledon.

For noen år siden måtte du flytte til Milton Keynes, og skiftet navn til MK Dons, og siden da har det vært bare sorgen. I går rykket du ned enda en divisjon, etter å ha ligget under nedrykksstreken i nesten samfulle to år. Ett hakk til nå, så er du så langt ute i divisjonssystemet at jeg ikke kan følge deg lenger. Du er en satellitt på vei ut av solsystemet. Hvis Frode Øverlis teorier stemmer ender du som en klubb for mannlige frisører som liker å barbere av hverandre kroppshårene.

Lykke til på reisen og takk for alt.

Hamas kommer, Norge kulest i verden

Nå skal vi snakke om alvorlige saker igjen. Jeg må nesten si fra føler jeg.

Greia er som du vet at palestinerne fikk demokrati, og da valgte de en regjering som USA og EU har listet som terrorister. Isn't it ironic, don't you think?

Hamas, altså "terroristene", får nå ikke komme inn i USA og EU på statsbesøk, eller for noe annet for den saks skyld. Bush vil ikke snakke med dem. Vi i Norge kan og vil snakke med folk, men vi vil ikke terge president Triggerhappy. Så vi snakker bare med Hamas ute i søppelskuret eller noe sånt, ihvertfall ikke på statsrådens kontor.

Det kan jeg tilgi, for endelig er det vi som er kule og resten av Vesten som er stappteite. Man må SNAKKE med folk skal det bli fred. Hva slags politikere er det som sier slike folk snakker vi ikke med? Er de politikere i det hele tatt?

USA har jeg gitt opp de tre neste årene, men jeg hadde høyere tanker om Frankrike og resten av EU. Det er ikke akkurat for mye kommunikasjon mellom Vesten og araberlandene. Det er knapt en hvit mann å oppdrive som kan arabisk, litt forståelig, skriftsspråket til araberne er ikke akkurat planke. En liten bit av grunnen til Nord-Sør-konflikten for you right there tenker jeg.

Det er vanskelig å snakke med folk man ikke er enige med, men desto viktigere. Sperr dere inn på et lite rom med pizza og cola og krangle så busta fyker en hel helg til dere er så slitne og leie av å krangle at dere finner ihvertfall noe dere kan være enige om.

Jeg husker at Tutu, Wiesel, Mandela og en del andre fredsprisvinnere ble invitert til en konferanse i Oslo da fredsprisen feiret hundre år. Hvor de diskuterte hva som skaper fred, og ironisk nok ble så uenige at de nesten røk i tottene på hverandre. Men det er en annen sak. De lo av seg selv etterpå, og diskusjonen var helt genial. En av fredsprisvinnerne var José Ramos Horta fra Øst-Timor, som jeg knapt hadde hørt om. Og jeg kvad:

Du må tilgi de som prøvde å ødelegge deg
Det er den eneste veien til fred
sa Ramos Horta

og jeg tenkte
DET ER LETT Å SI

Ramos Horta
forhandlet fred med indoneserne
til han måtte reise
de hadde funnet søsknene hans
i en indonesisk massegrav

Ramos Horta
identifiserte likene
av sin bror og søster
skutte
forvridde
lemlestede
innsmurt i jord og blod

gravla søsknene på skikkelig måte
reiste tilbake
og forhandlet mer fred
med morderne deres

Du må tilgi de som prøvde å ødelegge deg
Det er den eneste veien til fred
gjentok Ramos Horta

og jeg
holdt kjeft

--

Poenget kom kanskje dårlig frem så jeg sier det rett ut: USA, EU og Israel må tilgi Hamas fortida og snakke med dem.

Toll / Tull

Det må være noe galt med hodet til tollerne i Norge. Her prøver jeg på ærlig måte å kjøpe klær, og for å få tak i gothklær som sparker rumpe må jeg bestille fra Tyskland. Utrolig nok, jeg hadde aldri trodd at Tyskland skulle bli Motelandet. Men som de sier, det er en ny verden, den beste rapperen er hvit, den beste golferen er svart og Tyskland er imot krig. Og det siste betyr noe for meg.

Men klærne fra Tyskland i 2006 glir ikke like lett inn i landet som soldatene deres gjorde i 1940. Klærne blir arrestert og lagt i jern på grensen, og så får jeg en lapp i posten hvor jeg skal fylle ut personnummer, underskrift, sted, dato og samtykke i at tollerne fortoller alle sendinger som kommer til meg fra nå og i evig tid. Og det har jeg gjort før, men HVER gang jeg bestiller noe fra utlandet skjer dette, jeg godtar at de fortoller ALLE sendinger til meg. Det er som de plakatene i butikker hvor det står "Vi anmelder alltid alle tyverier", som skulle bety at de alltid sitter på kontoret sitt og anmelder alle tyveriene om og om igjen, og det er det tollerne gjør, de sender om og om igjen det samme brevet som de har fått svar på.

Gothklærne kom omsider, men buksestørrelse 32 viste seg å være noe helt annet i Ulm enn i Trondheim, så en del av klærne måtte byttes. Nå har de kommet på nytt. Men ikke til meg. De ble som vanlig lagt i lenker og sperret inne på festningen på Oscarsborg eller hvor det nå er det tyske stoppes i våre dager. Og jeg fikk det samme imbesile brevet. Og for hundreogørtiende gang, tollvesenet, jeg godtar at alle sendinger fortolles, det er da jobben deres, jeg skjønner at det er vanskelig å fatte siden dette er en sending på null kroner med byttede klær men så ta nå de tjuefem prosentene av ingenting og slutt og plag meg.

Jeg svarte ikke det, jeg er for høflig. Jeg bet tenna sammen, fylte ut, sendte inn og ventet klærne, men neida, nå nærmer de seg storform i tollbua, jaggu kom det hjernedøde brevet for andre gang på samme sending. Jeg skriver personnummer til jeg blir blå i trynet men klær får jeg visst aldri.

De kan avlyse dommedag, tollvesenet kan ta jobben:

Goddag, det er tollvesenet, hva heter du?
Esquil.
Mhmmmm...... og Deres navn?
Esquil.
Jaha. Og hva heter du?
Esquil..
Så var det navnet?
Esquil...

Og så videre inn i evigheten.

Fri flyt av varer meg langt opp i de rektale gemakker.

Den første gangen jeg lo av David Letterman

Jeg ser The Late Show med David Letterman ganske ofte. Særlig den første halvdelen, før intervjuene. De driter ut Bush i nesten hvert program og det gjør godt for sjelen min.

Men jeg husker den første gangen jeg så programmet. Det var midt på nittitallet. TV-en var da full av søppelkanaler som fikk Hallmark til å fremstå som høybudsjetts. En kveld i kjedsomhet zappet jeg meg gjennom infokanaler og snø, og kom over denne gamle mannen som satt og snakket foran en billig pappkulisse med skyskrapere på. Jeg oppfattet at han prøvde å være morsom, og det har jeg sympati for, så jeg lot min telecomando hvile og ble på kanalen.

La oss innse det, David kan ha perioder på mange minutter uten et eneste godt poeng, og jeg traff i en slik fase. Jeg så på og ble mer og mer sikker på at dette var et skikkelig C-show, en bestefar som hadde slengt opp et kamera inni stua si og betalte kanalen for å vise det.

Etter at han hadde servert en lang rekke elendige vitser kom plutselig en herlig selvironisk en. Han sa: "Etter pausen skal vi ha besøk av Luciano Pavarotti". Yeah right, bestefar. Hvorfor ikke med det samme si at han blir bært inn av Michael Jackson og Paven. Jeg lo meg nesten fordervet.

Letterman var digert da som nå, Pavarotti dukket selvfølgelig opp i studio, og Esquil måtte ta en alvorlig reality check.

Sent første natten vi møttes

Da har jeg lagt meg ut med store folkegrupper som harryene (ca 30% av folket), FrP (30,9%), dansebandfansen (30%), de homofile (9%) og dansebandene (0,09%), i sum 99,99%. Hvilket helt sikkert betyr at du og jeg, kjære leser, nok en gang er alene igjen her i bloggen. Hallo? Du er der, hva?

Først vil jeg si deg at jeg prøver å avprostituere meg, så jeg har slettet telleren. Du trenger altså ikke løpe rundt på alle de maskinene hele dagen og late som om du er mange, for jeg kan ikke se deg likevel.

Og så tenkte jeg vi skulle ta en diktkveld. Som du vet unner jeg deg en variert blogg, og jeg har knapt postet et dikt siden forrige gang jeg postet et dikt. Så slå av lyset, tenn et stearinlys og la tankene vandre inn i poesien:

Sent første natten vi møttes
Fulgte du trofast med meg
Opp til de helt store høyder
Vennene takket pent nei

Der vi satt søkte jeg dine øyne
Du blunket og virket litt spent
Så uforberedt her på kanten
Av en verden som ikke var kjent

Og stillheten knuget oss begge
For noe måtte du si
Jeg lengtet slik etter din stemme
Du slapp ikke ordene fri

Da vendte jeg blikket mot havet
Og himmelens rødmende skjær
Der gyldne små striper fortalte
At en ny morgen var nær

Fjell stupte loddrett i sjøen
Måker gled langsomt derfra
Med rusten røst spurte jeg ”Ser du?”
Og du svarte nydelig ”Ja”

Vår taushet lå brukket tilbake
Og motet steg voldsomt i meg
Jeg snakket om mine tre damer
Jeg så de ble mange for deg

Dine øyne ble fuktet av tårer
Men du reiste deg ikke derfra
Du slo ikke til meg i sinne
Og jeg, jeg var jublende glad

Og så ga du meg alt det du hadde
Med hender som skalv i mot meg
Og jeg takket stille vårherre
For å ha skapt en som deg

Følelser så voldsomt sterke
Fikk jeg kjenne en gang i mitt liv
Sent første natten vi møttes
Til ditt siste pokerparti

Melodi Grand Fremskrittspartix

Jeg har en alvorlig karakterbrist. Jeg digger Melodi Grand Prix. Jeg ser alt ned til reprisene de svenske delfinalene, jeg har reist 1000 km for å se prøvene til den internasjonale finalen, CD-samlingen min inneholder tyrkiske og kroatiske samlinger med GP-bidrag, jeg kan ramse opp alle vinnerne fra siden jeg ble født.

Nå tror du selvfølgelig at jeg sitter her i dameundertøy. Inne i din fantasi vrikker jeg meg kanskje nedover en homseparade med påfuglfjær stikkende ut av ræva. Glem det. Jeg er så hetero at det er nesten pinlig. Likevel liker jeg Melodi Grand Prix.

I en fjern forgangen fortid pleide jeg å være enig i grand-prix-resultatene, den beste melodien havnet alltid høyt oppe. Jeg er fortsatt ganske enig med den nordiske "ekspert"-gjengen til Jostein Pedersen når de vurderer alle bidragene før finalen. Men i selve finalen? Vel, midt på nittitallet byttet de ut fagjuryene med telefonavstemning. Og nå forstår jeg ikke et kvidder av resultatene. Det er helt loddtrekning hvor den beste melodien havner.

Det samme fenomenet rammet også norsktoppen. Jeg hørte programmet fast og likte musikken fra 1980 og til de i 1993 gikk over til telefonstemming. Da vant plutselig dansebandet Ole Ivars alle norsktoppene i et helt år. Jeg la ned mye innsats i å fatte greia med Ole Ivars. Til slutt måtte jeg bare gi opp å høre på norsktoppen.


Det kan være meg det er noe galt med. Men jeg kunne (kan fremdeles) se en logikk i hitlister, altså hvilke plater som selger mest. Det leder meg til teorien om at de som ringer inn er en spesiell rase.

Det er tross alt et spesielt valg å ta, dette med å betale gode penger for å ringe inn til TV, i avstemninger som egentlig har null betydning, og hvor din stemme veldig lite trolig blir avgjørende. Jeg er ganske langt fra å ta det valget. Noen er altså nærmere. Hvem?

For å svare på det kan vi se på TVNorges valgdebatter i 1993. FrP var da et parti nær sperregrensa (4%). De stilte med fem forskjellige folk i de fem debattene. Og da TVNorge holdt telefonavstemning om hvem som vant debattene, viste det seg at FrP vant alle fem! FrP'ere må ha vært grovt overrepresentert blant de som ringte inn.

Den samme tendensen har vi sett i mange år i Holmgang. Jeg kan ikke huske at telefonavstemningen der har endt mot FrP's program. La oss ta et par eksempler jeg har snodd fra Iskwews ofte oppdaterte blogg:

Er din holdning til svart arbeid negativ?
Holmgang:
Ja: 29,5% Nei: 70,5%
Seriøs meningsmåling (Opinion):
Ja: 62,0% Nei: 38,0%

Skal vi stenge grensene for flyktninger fra fjerne land?
Holmgang:
Ja: 89,4% Nei: 10,6%
Seriøs meningsmåling (Opinion):
Ja: 17,0% Nei: 83,0%


Så jeg tror tasterne er FrP'ere. Men hva er linken derfra og til musikksmaken? Jo. FrP er harry så det holder. Harryene i Norge stemmer FrP på samme måte som rednecks og cowboys i USA stemmer Bush. FrP drar faktisk på svenskehandel under årsmøtene sine.

Og danseband som Ole Ivars er offisielt harry. Med andre ord: det er harryene som styrer telefonavstemningene. Wig Wam er nesten definisjonen på harry. Og Wig Wam har det beste grand-prix-resultatet for Norge de siste årene. Antagelig er harryene over resten av Europa like taztehappy som våre.

Hvis vi sender Ole Ivars til grand-prix-finalen kan de andre landene like gjerne pakke sammen.



Siden telefonavstemning ble vanlig har FrP klatret fra rundt sperregrensa og opp til å bli Norges største parti. Det er sikkert flere grunner til det enn et tiårs påvirkning fra holmgangavstemninger. Men man kan likevel spørre seg hvem som egentlig har vært smartest. Er det sånne som meg, som synes det er harry å blåse penger på telefonstemming? Eller er det harryene, som på den måten har sikret seg total makt i tastedemokratiet?

Bildene: Band som kunne vunnet Melodi Grand Prix hvis tasterne hadde fått makten tidligere. Flere dansebandhooliganer på idiot.se.