Poesi og fotball

Jeg har merket meg at man kan påvirke kjønnsfordelingen i kommentarfeltet med hva man skriver om. Poster jeg dikt, for eksempel, er det flere damer enn menn som kommenterer. Poster jeg om fotball, sleezy stuff eller Hertug Skule, blir det flest menn.

Jeg vil ha 50-50, slik at søt musikk kan oppstå i kommentarfeltet under den trygge paraplyen av mine skriverier. Derfor tenkte jeg å kombinere, ved å poste denne fotballsangen som ikke fantes på nettet fra før.

Sangen rører meg alltid til klump-i-halsen-nivå. Fordi. På starten av åttitallet var Rosenborg også kledd i sort og hvitt og spissen het Iversen. Men forskjellen var at vi tapte. Vi hadde ikke vunnet noe som helst siden før jeg ble født. Og i denne skammen og fornedrelsen vokste jeg opp med vissheten om at trøndere ville alltid være underlegne de store klubbene på Østlandet, vi var født til å kravle rundt på trynet og bli pissa på.

Så et år spilte vi bra og det kulminerte i en ren seriefinale mot Lillestrøm. Rosenborg lå bak på tabellen og var tvunget til å vinne. All min livserfaring tilsa at det ikke lot seg gjøre. Og hvis dere kosovoalbanere som nå bor i barndomshjemmet mitt lurer på hva hullet i døra kommer av så stammer det fra da jeg gikk bananas den kvelden.

Melodi: CHEERIO (referenget, Lillestrøm = Cheerio)

Lillestrøm Lillestrøm bye bye
Lillestrø-øm it's too late to try
Når du våkne opp i mårra
så e du nummer to
Rosenborg e best i Norge no

*snufs* *hikst*

Bloggdag

Det er en greie i dag 31.august at man kan anbefale fem blogger. Jeg gidder ikke legge lenker nå merker jeg, du finner alle i høyre marg. Men fem avhengighetsskapende blogger for meg for tiden er Lord, Mihoe, Røverdatter, Kristin og Saccarina (hvor kvantiteten er lav for tida men kvaliteten høy). Avhengig av flere enn det, men man skulle nevne fem. Av de nyeste bloggene jeg har funnet lover forøvrig bloggene til femme fatale og åshild&gunn samantha veldig bra.

Forklaringen på trønderens overlegenhet

Vampus kjørte ut en ganske vellykket trøndermobbing her om dagen. I og med denne posten hos Vampus har de tre største bloggene* i dette strøket av bloggebyen mobbet trøndere. Vi lurer på hva all denne hetsen skyldes, og vi har snakket med bloggens forsker Helmut Brummkreisel for å finne svaret.
- Det kommer av misunnelse.
- Javel?
- Misunnelsen på sin side kommer av en lang rekke idrettstriumfer, særlig Rosenborgs tretten strake seriemesterskap.
- Jeg tviler egentlig på at Vampus er fotballinteressert ...
- Hør. Er det du eller jeg som er forskeren her?
- Du.
- LordX og Vampus vet ikke nødvendigvis hvorfor Oslo er misunnelig på Trondheim, de føler bare misunnelsen, på samme måte som man kan være sint uten å huske grunnen. Hvis en by var en mann, ville fotballaget vært tissefanten, det er knyttet stor skam og avmakt til det å ha et dårlig fotballag. Særlig for en by som Oslo, som isteden for en slagkraftig stolthet har flere ynkelige, gjennområtne, totalpatetiske unnskyl...
- Greit. Nå skal vi ikke fornærme leserne. Du har en teori for hvorfor Rosenborg ble så gode?
- Ja. Det skyldes CO2-økningen i atmosfæren.
- Jasså?
- CO2 er det samme stoffet som forårsaker drivhuseffekten. Det siste hundreåret har CO2-en i lufta økt, slik at alle mennesker, både trøndere og andre, får i seg mer CO2 enn de er bygd for. Min teori er at trøndere trives bedre i luft med mye CO2, og dermed presterer bedre.
- Hvorfor?
- Det skyldes bartemoten i Trøndelag. Alle mennesker puster inn oksygen og ut CO2. Uten bart suser CO2-en fra nesen ut i luften, men har man bart bremses gassen slik at mer av den blir med inn i neste åndedrag. Slik har trøndere med bart gjennom mange generasjoner vent seg til å puste inn mye CO2, på samme måte som sherpaene i Nepal har vent seg til tynn luft. Sherpaene presterer bedre enn alle andre i høyden, og trønderne presterer bedre enn alle andre i CO2-rik luft.
- Men ... det er noe som skurrer her.
- Ja?
- Hvis trøndere har bart vil jo de få dobbelt dose CO2 nå, både fra barten og lufta, og dermed skulle jo også de få overdose.
- Korrekt. Men bartemoten blant trendy trøndere gikk over på slutten av 80-tallet, omtrent da østlendingene begynte å mobbe dem. På åtti-tallet var det en del bart på Rosenborg, men hvis du ser på lagbildene til Rosenborg på nittitallet er det null bartkailler igjen. Uten barter fikk trønderne på RBK akkurat den mengden CO2 de var bygd for å tåle, mens alle konkurrentene fikk mer. RBK slo Milan med ni glattrakede trøndere på laget. Det er et historisk faktum at da Rosenborg tok barten begynte de å vinne.
- Jøss.
- Du ser den samme effekten i Oddvar Brås karriere. Han hadde bart, da han ble gammel mann og skulle lagt opp fjernet han barten og hentet hjem sitt livs beste OL-plassering. OL-rekorden på 800 meter løping kommer til å stå til dommedag, og er satt av en trønder uten bart. I siste ski-VM tok trønderne cirka dobbelt så mange gull som beste nasjon, ingen ble vunnet med bart. Jo mer du ser på denne teorien, jo sterkere blir den.

Bilde: Tore på sporet, merittert trøndersk kappgjenger. Uten et fjon på overleppa.

I've run out of complicated theories... NOT:
Hvorfor hai er porno
Hvorfor rike menn er stygge
Hvorfor svarte tissefanter er lengre enn hvite

Bloggosfæren quo vadis?

Debatten om bloggingens samfunnsbetydning går en ny runde. Pål Hivand i Depesjer hevder for eksempel at blogging er blitt det lyktestolper er for hunder. Redaktør Knut Olav Åmås har kalt bloggingen overhypet i Aftenposten, og Vampus svarer med å sparke tilbake til media.

Jeg liker i utgangspunktet et kritisk blikk på bloggingen. Skal vi påvirkes i en retning bør det være til å bli mer utadvente og ikke forsvinne inn i metadebatter, interne meldinger og navlebeskuing (lurt å melde i et meta-innlegg, men dog). Det er mitt håp at bloggverden kan være interessant også for de som ikke blogger selv.

Den store forskjellen mellom Main Stream Media og bloggene er ikke kvaliteten på skribentene. Du skal lete lenge etter en bransje med mindre nivåforskjell på proffer og amatører. Det som skiller er pressemeldingene. Uten dem ville media slitt, og skulle blogger etterhvert motta dem også blir det en annen dans.

Eksempel på hvordan prosessen fungerer: Da jeg jobbet i Teknisk Ukeblad valgte jeg sakene mine ut fra bunker med pressemeldinger som tikket inn. En dag plukket jeg ut en klage fra Gjøvik hvor brannvernsstudiet skulle legges ned med elendig begrunnelse fra departementet. Jeg liker konflikt, det er bra stoff. Dessuten gjør bilder avb brann seg godt på trykk. Da TU var utgitt plukket Aftenposten opp saken og kjørte den på forsida. Lille TU er ikke mye mektig, men Aftenposten leses av de som bestemmer i landet, og enden på visa ble at brannvernsstudiet likevel ikke ble nedlagt.

Jeg ville ikke kunnet grave opp saken selv, jeg måtte lene meg på pressemeldingen. Om jeg hadde skrevet om en slik sak i denne bloggen ville ikke Aftenposten eller departementet brydd seg. Derfor får ikke bloggere pressemeldinger - ennå.

Blogging er en generasjon X og Y - greie. Vi styrer ikke landet. Men mange av oss leser like mye blogg som avis, for egen del har blogglesingen erstattet mye av avislesningen, fordi jeg kan plukke meg de skribentene jeg liker og slipper å stange huet i veggen over ulikelige journalister. Seks millioner blogger i Frankrike forteller om noe mer enn et overgangsfenomen. Om en del år sitter det bloggere og ex-bloggere overalt i ledende posisjoner i næringsliv og media. Da kan mediebildet i landet se ganske annerledes ut. Blogging er interessant ikke bare pga. hva det er i dag, men like mye hva det kan bli.

Blogger banket kjendis

Blogging kan gi nye perspektiver på mange typer hendelser, på godt og vondt:

Dagbladet kunne en dag melde på forsiden at Aune Sand ble banket opp fordi han var kjendis. Det de ikke visste var at voldsmannen var blogger - og skrev om saken først! Machomannen slettet bloggposten sin da dimensjonene gikk opp for ham, men ordene ble reddet av Pathfinder.

I går, torsdag, på vei hjem fra byen havnet noen venner og meg i munnhuggeri med noen forbipaserende. Etter litt om og menn blir det klart hvem de forbipaserende er. Aune Sand, og en like infantil kunstner, Marianne Auli. Det hele dras igang av at Aune strekker armene i været å fyrer av; "vet dere ikke hvem jeg er? Har dere hørt om SAND? Og da var det gjort. Vi måtte nesten bare lekse litt opp fror han, fysisk og verbalt. Han fikk sef høre hvor lite spennende hans art-shit er. Uten at det egentlig trengs å poengtere. Og avsluttningen var som den burde være: en kraftig K.O. som resulterer i at idioten faller sammen på bakken...

FaNTASTISK MORSOMT. Nå skal det sies at jeg ikke er en av de som får en tilfredsstillelse av å gyve løs på andre mennesker. Og jeg har det heller ikke for vane. Men akkurat i dette spesielle tilfelle var det virkelig, ja, akkurat, tilfredsstillende. Det gjorde rett å slett godt. om det går ann å si det. For større idiot enn den mannen skal du lete lenge etter. For alle som kjenner hans bedritene kitsj-tull vet dette.. I tillegg er mannen så pretansiøs at det kan forårsake brekninger for noen og enhver.

Noen ganger er mild vold legitimert. I mine øyne..

... og lykke til med den holdningen.

Quo Vadis = Hvor går du (latin). Rølerbloggen vil nemlig også være så "pretansiøs" at det kan forårsake brekninger.

Null skikkelige ran i Norge i år

Hittil i år har det vært null ran av postkontorer, banker og verditransporter i Norge, i følge svensk TV. Det har vært ran av bensinstasjoner, men bare halvparten så mye som i fjor.

Det er jo en koselig nyhet. Så kan man spørre seg om det er uttrykk for en tendens, eller en tilfeldighet. I fjor hadde vi NOKAS-ranet, norgeshistoriens største ran og første mordran siden krigen. For en uke siden ble folk skutt på Aker Brygge. Det gir ikke inntrykk av at landet er mindre kriminelt enn før.

Likevel kan det fremstilles slik ved å sammenligne årets statistikk med fjorårets. Og det gjør media alt for ofte. De årene en stor båt går ned (Sleipner, Rocknes) får vi, når året er slutt, høre at "ulykker til havs i år økte i forhold til året før". Påfølgende år får vi høre at drukningsulykkene er redusert i forhold til fjoråret.

Svensk TV melder også at tilskuertallet til damallsvenskan har sunket. Tallet har falt over 10% siden i fjor. Om opplysningen alene gir riktig inntrykk av ståa kan diskuteres, for tilskuertallet økte ca. 1000% for noen år siden og er fortsatt oppsiktsvekkende høyt målt mot andre land.

Konklusjon: For så sjeldne hendelser som ran og havsulykker er en sammenligning med året før komplett verdiløs. Selv for mer vanlige hendelser er fjorårssammenligning ofte fordummende. Media burde bruke lengre perspektiv bakover hvis målet er å si noe fornuftig.

Mer om statistikk

Brann, VIF og Lyn: Norges skam

Brann spilte e-cup med et lag som bestod av sånn omtrent fysioterapeuten, kassereren og gamletanta til treneren. I går ble de derfor slått ut av et lag av snekkere og rørleggere fra de virkelig mørke dypene i det svenske divisjonssystemet, et lag som knapt ser solen bortsett fra når det kravler opp og banker den norske serielederen.

Lyn gjorde det samme i runden før og ble slått ut av Sleivsparkur FC fra Shetlandsk fjortendedivisjon, hvis jeg husker feil. Lyn er notoriske, de jagde også ut B-laget på banen for noen år siden i returkampen mot et godt gresk lag, selv om de først hadde vunnet bortekampen.

VIF lot 3.divisjonslaget sitt løpe rundt som blinde, oppskremte høns mot Steaua Bucuresti i fjor, siden det var viktigere for Rekdal å demonstrere at han er født uten hjerne enn å la klubben spille fotball.

De to siste kampene gikk på TV og var fullpatetisk reklame for VIF, Lyn og sporten.

I år tapte VIF mot Mlada Boreslav allerede ti minutter etter trekningen, da Rekdal redøpte dem til Hvada Borettslag. Hvilken motivator.

Det er et storbyfenomen. Start og Molde oppfører seg skikkelig i år, Viking og Tromsø bet bra fra seg i fjor. Det får de bedre ranking av. Bedre ranking er hemmeligheten bak Rosenborgs suksess i Champions League. Hvis Brann, Lyn og VIF eide en flik av ambisjoner ville de hatt dette i bakhodet, men neida, husmannsånden råder. Og dette ødelegger Norges ranking.

Når utøvere i annen idrett gjør fra seg på flagget kan de glemme å representere Norge flere ganger. Det burde selvfølgelig gjelde i fotball også. Steng VIF og Brann ute fra E-cup i fem sesonger. Ti for Lyn.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 6

Karusellen

En vinter fant min venn Loe veien til norgeseliten i ski (Dette kommer jeg tilbake til senere i serien.) Han var helt der oppe på resultatlistene sammen med Thomas Alsgaard, Frode Estil og Anders Aukland, og ut fra dette mente han at han nå også var god i orientering.

Han utbasunerte at han skulle vinne Karusellen til sommeren. Jeg mente han hadde mistet bakkekontakten. Selv hadde jeg parkert ham i alle løpene i Karusellen sesongen før, og for å vinne måtte han i tillegg slå en håndfull andre løpere i norgeseliten. I ett løp; kanskje, sammenlagt; aldri i verden.

Jeg sa at jeg skulle sleike ren løpstøyet hans med særlig vekt på skoene hvis han greide dette. Og det fikk han skriftlig.

Løpene begynte. Loe sprengte på som om han hadde stjålet både kart og kompass. Han vant ett løp. Han vant to. Jeg, som anså meg selv for favoritt, ble listeflesk. (Som tradisjonen er når jeg tror jeg er favoritt.) To seire var ikke nok til å vinne Karusellen sammenlagt, så jeg beholdt roen til jeg før det neste løpet fikk bronkitt og ikke kunne delta.

Loe stemplet feil i dette løpet, det tilsvarer å ta en port i skrevet i alpint. Men arrangørene glemte å diskvalifisere ham, og han fikk sin tredje seier. Nå kunne jeg ane skosmak i ganen.

Jeg fikk panikk. Jeg ble ikke sprek nok av bronkitten i tide til å ha vinnersjanse i det fjerde løpet. Men skoene hans ville jeg absolutt ikke sleike ren, det ville være den ultimate fornedrelse. Jeg prøvde derfor det samme som han, for å skape rettferdighet, jeg forsøkte å vinne uten å oppsøke alle postene. Det ble et nedrig og patetisk forsøk. Jeg ble disket så det suste. På toppen av det hele vant han igjen.

Da jeg endelig begynte å vinne var alt håp forlengst ute. Han slo meg også i det siste løpet, selv om han brukte noe tid på slutten med å grise seg skikkelig til i en særlig gjørmete myr.

Jeg husker fortsatt hvordan den myra smakte.

Alfalfa og den mannevonde gitaren

Fremskrittet gjør det nå mulig for Rølerbloggen å publisere poesien i form av musikkvideo. Ut fra forrige post skulle man tro det ville være en forbrytelse mot menneskeheten. Men i det minste har jeg sluttet å rope sangene siden den gang, ergo vi tester.



This is your life now
You've placed your bets
No help in sorrow, anger or regrets
They'll plant the roses
Over your grave
They call the shots now
It's already too late