Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 1

Nei har jeg sagt, jeg nekter å kåre ekteskapet mitt til nummer en.

Min dårligste prestasjon er dermed min første kjøretur. Hos de fleste unge menn vokser det frem et behov for å legge et ratt under sine pubertale fingre, gjerne i god tid før onkel blå sier det er lov. Men jeg er ikke bonde, faren min eide ikke noen traktor jeg kunne rægge rundt i fra bleiealderen, jeg var tvunget til å smugkjøre inne i boligfeltet mens naboene skulte bak gardinene.

Som moralsk støtte tok jeg med min venn Loe på jomfruturen. Hva vi snakket om på veien til moderens bil husker jeg ikke, men kanskje var det skigåing. Som sagt gikk min gode venn Loe ræva av norgestoppen i langrenn på den tiden, og det nærmet seg et mesterskap hvor Loe hadde seriøse vinnersjanser. Så jeg tipper han var fokusert på det i dagene rett før det store løpet. Antagelig snakket vi om skigåing mens vi satte oss inn i mamma Honda Civic.

Hondaen stod rett bak pappas nye BMW i vår trange oppkjørsel. BMWen var parkert inn, og jeg måtte starte kjørekarrieren med å rygge. På girspaken fant jeg tallene fra en til fem og en R. Skarp som jeg var skjønte jeg uten videre seremoni at R var revers. Enkelt, tenkte jeg, ingen vits i å ta førerutdanning for dette. Jeg trykte bilen i gir og vred om tenningsnøkkelen.

Å holde inn clutchen under oppstart var et ukjent konsept. Å trykke girspaken NED for å sette bilen i revers, var like ukjent. Ergo stod Hondaen i første gir. Da jeg vred om nøkkelen gjorde den et froskehopp fremover i retning pappas beamer. Konebilen ble heldigvis kvalt i tide, støtfangeren stoppet ti centimeter fra det hellige tyske vidunderet foran oss, en bil jeg knapt hadde lov å puste på.

Hjertet mitt startet opp igjen etter nestenkatastrofen, jeg gjenoppdaget pustingens kunst, og kommanderte Loe ut av bilen for å dytte den lenger vekk fra BMW'en. Det ville gi oss sikkerhetsmargin til et nytt forsøk. Mens Loe skviste seg inn mellom bilene befølte jeg girspaken. Jeg oppdaget at girstanga ikke skulle bomme mange centimetrene før det gled inn i sporet nest lengst til venstre. Det var selvfølgelig det jeg hadde gjort feil, fort gjort å bomme på giret, sånt kan hende i de beste familier.

Jeg la muskelkraft i oppgaven og trykte giret lenger inn i metallet til venstre enn det noensinne hadde vært, deretter frem. Nå var jeg så sikker på at Hondaen stod i revers at det var lite å vente med. Loe slet med hendene på panseret og jeg ville lette byrden hans med motorkraft.

Jeg vridde om tenninga en gang til.

Bilen gjorde samme patetiske sprang fremover som sist. Og denne gang med utgangspunkt nærmere BMW'en.

Loe vant ikke mesterskapet sitt den helgen. Det eneste som hindret bilene fra å klinke sammen var de to seige langrennsleggene som ble most mellom støtfangerne.

---

Oppsummert:

2.plass: Da jeg låste av meg selv med hengelås
3.plass: Griseknust i skirenn
4.plass: Stridsøvelse militæret
5.plass: Dårligste prøve på videregående
6.plass: Veddemål som bakfyrte
7.plass: Karaoke
8.plass: Selvmål
9.plass: Stryk på C-trenerkurs langrenn
10.plass: Min dårligste ungdomsskoleprøve

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 2

Jeg var den eneste på skolen som hadde Apachesykkel. Men de andre kidsa på Tonstad barne- og høkkertskole hadde inntatt for mye sprittusj, lynol og hasj til å oppdage at jeg eide skolens kuleste sykkel. Det er jeg bitter for den dag i dag. I en verden av blinde er den enøyde konge, heter det. Det er ikke min erfaring med menneskenaturen. I en verden av blinde er den enøyde føkkings ukule dust.

En mann satte dog pris på sykkelen, en kvalitetsbevisst ung herre ved navn Jim Roger. Jim Roger gikk to klassetrinn over meg, Jim Roger hadde kniv, og Jim Roger benyttet min sykkel, i friminuttene, hjem fra skolen, etc. Han satset på å skremme meg til taushet, men jeg mangler det genet, så jeg gikk til øvrigheta med sykkeltyveriene. Det satte Jim Roger bare sånn passe pris på. De neste årene demonstrerte han sin ekvillibrisme innen psykisk terror med kniv.

En dag under dette terrorregimet fant jeg en ganske liten, ulåst hengelås uten nøkkel på gata. Tankene gikk umiddelbart til Jim Roger, og nærmere bestemt mopeden hans. En beskjeden hengelås festet over kjedet burde lage bra med bonanza i kranken.

Jeg tok med låsen hjem og la mine onde planer i detalj. Jim Rogers moped stod rett utenfor vinduet hans, så jeg ventet på ly av mørket. I denne perioden oppdaget jeg at hengelåsen passet perfekt over det innerste leddet på tommelen min. Så perfekt buet, så kaldt og rettferdig var hevnens stål mot min hud, metallet klemte tommelen akkurat passe, litt godt vondt, og enda litt bedre vondt når jeg lukket låsen -

Jepp. Jeg lukket låsen. Og som sagt, ingen nøkkel. Jeg satt ved middagsbordet da det skjedde, og min eiegode mor og kjære bror var nær ved å forgå i latterkrampe mens jeg slet av all makt for å få hevnens stål av tommelen. Såpe og Zalo prellet av, møkkalåsen nektet, fortvilelsen steg.

Jeg trakk ut på gata og fant min mann på låser. Mannen kunne sikkert dirket seg ut av Ullersmo og tilbake inn en annen vei, men låsen min ble for mye for ham.
På flere måter. Også han var nær døden av latter.

Etter en lang kveld ble jeg nødt til å oppsøke Heimdal Politikammer. Politimannen fikk lirket en papplate inn mellom stålet og huden, deretter trakk han den største avbitersaksen jeg har sett og klippet låsen rett av. Også han hadde dette karakteristiske fliret rundt kjeften.

Så Jim Roger fikk aldri hengelås i kjedekassa. Jeg lærte noe om hevngjerrighet der. Jeg lærte noe om hengelåser. Og jeg lærte noe om skadefryd. Å glede sine medmennesker er ikke vanskeligere enn å sette lås på en kroppsdel i noen timer.

---

Plass 3,4 og 5 på lista

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 3

"5.plass" Sparebankcup i langrenn

Jeg kunne fortsatt ikke å gå på ski. Men jeg hadde en del kompiser i skimiljøet, og jeg kjente til sammenlagtkonkurransen som het Sparebank-cupen. En dag under en joggetur kom jeg over dette løpet med tynn deltagelse og cup-poeng på billigsalg. En kompis av meg var påmeldt, men hadde ikke møtt opp. Jeg ante at jeg hadde muligheten til å slå ham sammenlagt i cupen bare ved å fullføre løpet. Det ville sikret meg gode dager på skolen.

Jeg snoket til meg startnummeret han ikke hadde hentet. Jeg blodsprang hjem for å hente ski, og blodsprang tilbake igjen mens jeg bar skiutstyret. Det var 20 min hver vei, så da jeg startet langrennet hadde jeg løpt i en time og var passe kake. Jeg hadde ikke tid til å smøre om, det lå gammelt klister under skiene, og rennet var selvfølgelig i fristil. Siden jeg løp en del bedre enn jeg skøytet, fikk jeg i tillegg den lyse ideen å ta av meg skiene og løpe opp bakkene. Denne taktikken kostet mye tid, siden bindingene var umulig å få på igjen når skoa var pakket inn i snø. I tillegg ser det seff erketeit ut å løpe skirenn med skiene i henda, men tro meg, jeg hadde lite skikred å tape. Jeg så omtrent like teit ut med skiene på beina.

Jeg endte fjorten minutter bak nest siste mann, og jeg ble trippeldisket; for å gå på andres startnummer, for å gå uten å ha løst lisens, og for løping underveis.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 4

Stridsøvelse i militæret

Karakterene mine fra rekruttskolen er uslåelig militær norgesrekord. Etter rekruttskolen lesset de meg ned med premier for beste ditt og datt og sendte meg til Indre Troms. Der vant jeg det første infanteriløpet med trettiseks minutters margin. Det er mye. Du snakker med Den Perfekte Soldat. Den Fødte Drapsmaskin.

I teorien.

For en dag skulle Den Fødte Drapsmaskin testes i strid. Liksomkrig. Resten av troppen sperret av veien som fienden skulle kjøre på. Den Fødte Drapsmaskin hadde fått hovedrollen oppe i skråningen, hvor han ruget på en voksen mitraljøse og ventet på å skyte fiendens biler til sveitserost. Bilene kom og kjørte seg fast, alt gikk perfekt etter planen. Den Fødte Drapsmaskin skulle bare trykke inn avtrekkeren og sende disse onde menneskene til de virtuelle jaktmarker.

Den Fødte Drapsmaskin presterte imidlertid å få mitraljøsen til å låse seg før han hadde løsnet et skudd. Han visste hvor mye løpet veide, han visste hva alle delene het, men ikke hvordan han skulle fikse mitraljøsen hvis en rødfis kom skjevt inn. Nervene tok overhånd, og Den Fødte Drapsmaskin var bare tommeltotter mens fientlige soldater krydde opp skråningen med geværer i hendene og mord i blikket. Da han så hvitøyet på dem ga han opp plundringen med mitraljøsen og hev seg over maskingeværet, i håp om å ta flest mulig av dem med seg i døden. Geværet ville heller ikke snakke. Den Fødte Drapsmaskin hadde glemt å ta av sikringen.

Folk blir sure når du stopper bilen deres, folk blir ekstra sure når grunnen er at du vil pepre dem med kuler. Fienden hadde påfallende lite nåde for Den Fødte Drapsmaskin. Han holdt flere militære norgesrekorder, han holdt ikke femten sekunder i strid.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 5

Litteraturprøve: karakter 0/1

Jeg har alltid opplevd lekselesing som direkte useriøst. Derfor kunne det oppstå stygge tall når vi fikk uanmeldte prøver. På denne prøven valgte jeg å avsløre det til da ukjente homofile forholdet mellom Bjørnson og Ibsen, samt andre oppsiktsvekkende nyheter av denne typen. Det satte læreren akkurat såpass pris på at jeg fikk se både stolpe og smultring.

Siden jeg ikke fant prøven får min eksamen i operativsystemer, informatikk mellomfag, representere:

Min forskning viser at en illustrasjon hjelper lite på karakteren når du er ute og fossror.

Flere eksamenstips i helga, stay tuned, det blir bra.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 6

Karusellen

En vinter fant min venn Loe veien til norgeseliten i ski (Dette kommer jeg tilbake til senere i serien.) Han var helt der oppe på resultatlistene sammen med Thomas Alsgaard, Frode Estil og Anders Aukland, og ut fra dette mente han at han nå også var god i orientering.

Han utbasunerte at han skulle vinne Karusellen til sommeren. Jeg mente han hadde mistet bakkekontakten. Selv hadde jeg parkert ham i alle løpene i Karusellen sesongen før, og for å vinne måtte han i tillegg slå en håndfull andre løpere i norgeseliten. I ett løp; kanskje, sammenlagt; aldri i verden.

Jeg sa at jeg skulle sleike ren løpstøyet hans med særlig vekt på skoene hvis han greide dette. Og det fikk han skriftlig.

Løpene begynte. Loe sprengte på som om han hadde stjålet både kart og kompass. Han vant ett løp. Han vant to. Jeg, som anså meg selv for favoritt, ble listeflesk. (Som tradisjonen er når jeg tror jeg er favoritt.) To seire var ikke nok til å vinne Karusellen sammenlagt, så jeg beholdt roen til jeg før det neste løpet fikk bronkitt og ikke kunne delta.

Loe stemplet feil i dette løpet, det tilsvarer å ta en port i skrevet i alpint. Men arrangørene glemte å diskvalifisere ham, og han fikk sin tredje seier. Nå kunne jeg ane skosmak i ganen.

Jeg fikk panikk. Jeg ble ikke sprek nok av bronkitten i tide til å ha vinnersjanse i det fjerde løpet. Men skoene hans ville jeg absolutt ikke sleike ren, det ville være den ultimate fornedrelse. Jeg prøvde derfor det samme som han, for å skape rettferdighet, jeg forsøkte å vinne uten å oppsøke alle postene. Det ble et nedrig og patetisk forsøk. Jeg kom i mål med klipp fra poster som ikke eksisterte, og arrangøren ville ha en forklaring på hvor i huleste granskauen jeg hadde vært. Jeg ble disket så det suste. På toppen av det hele vant han igjen.

Da jeg endelig begynte å vinne var alt håp forlengst ute. Han slo meg også i det siste løpet, selv om han brukte noe tid på slutten med å grise seg skikkelig til i en særlig gjørmete myr.

Jeg husker fortsatt hvordan den myra smakte.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 7

Karaoke

Jeg har bedret meg, men i tenåra trodde jeg synging handlet om å lage mest mulig lyd. Jeg sang så stygt at musikklæreren kastet meg på gangen da klassen skulle ha allsang fordi han trodde jeg prøvde å sabotere. Jeg sang så stygt at bartendere og diskjockeyer pleide å kutte strømmen til karaokeutstyret halvveis i sangen når jeg fikk tak i det.

Men rett etter en konsert i Asker var ingen der til å redde tilskuerne. Da bandet hadde forlatt scenen klatret jeg opp og grep mikrofonen. Jeg hadde med to kompiser opp til å kore på referenget, versene sang jeg solo og a capella for et tresifret antall tilhørere. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg vet om mer perverse sangtekster enn den jeg sang. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var full. Men det kan jeg ikke. Denne kvelden var det ikke snakk om å ta den helt ut, denne kvelden handlet det om å rive den av og veive den over hodet.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 8

Hydro-cup Fotball

Noe av det fine med å begynne på nytt et sted er at man blir kvitt tilnavn man ikke digger. Jeg hadde dimmet militæret, hvor de ga meg kallenavn etter diverse komiserier. Nå var jeg fersk på NTH og hadde fått en sjanse til å ikke være klovnen. Klassen min stilte lag i fotballturneringen, og jeg ble med.

Noen stor fotballstjerne er jeg ikke, men fremover på banen er jeg ikke helt ubrukbar. Jeg har for eksempel scoret vinnermålet mot Rosenborg i seriekamp. Vi burde egentlig møttes en gang i året vi som har gjort det, David Beckham, Thierry Henry, meg og de andre gutta. Det kunne jeg likt.

Nok om det, jeg gikk på linjen for industriell økonomi, hvor alle vil opp og frem og alle har sterke viljer, mine advarsler ble ikke hørt, det endte med at Esquil ble plassert i midtforsvaret. Jeg pleide å spille dårlig med vilje når treneren satte meg i forsvar, den vanen måtte brytes skulle jeg få gjort det gode førsteinntrykket.

Vi slet i den innledende kampen, men keeperen vår ryddet unna det som kom, og 0-0 så ut til å holde seg. Vi nådde den fasen hvor det var bare å ri av sluttstormen. Der jeg stod på midtstopperplassen, rett foran mål, fikk jeg en enkel markkryper mot meg. Jeg planla å pole ballen til månen. Jeg traff hardt men utsøkt dårlig. Ballen gikk i en praktfull bue bak meg og utagbart i krysset bak vår keeper. Vi røk ut av cupen med hud og hår. Og formen på ballbanen sørget for at jeg startet NTH-karrieren med tilnavnet Banan-Esquil.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 9

C-trenerkurs Langrenn: Stryk

Jeg kunne ikke å gå på ski. Men jeg valgte likevel trenerkurset i langrenn som valgfag på videregående fordi det ga mye tid til egen trening. For å bli langrennstrener på såpass høyt nivå som dette må du, o sjokk, bevise at du kan å gå på ski. Jeg brukte egenmeldingene til å sleipe meg unna prøvene i skigåing gjennom vinteren. Karakteren kom tross alt på vitnemålet, og jeg foretrakk å la dem tro at jeg var dårlig på ski heller enn å ta testen og fjerne all tvil. Da snøen smeltet og våren kom følte jeg meg trygg.

Til den vakre forsommerdagen da læreren slo kloa i meg. Han lesset på meg et par rulleski og ville teste meg i klassisk stil, enkeltdans, dobbeldans, padling og russerdans på parkeringsplassen utenfor skolen. Rulleski var en ny og ukjent verden for meg, så jeg fikk to timer til å lære meg å bruke skiene. Prøven ble vårens vakreste eventyr, ihvertfall for alle tilskuere med sadistiske trekk. Jeg bevegde meg som en oljedynket kråke. Sjelden har noen strøket så grundig.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 10

Tenkte dra en serie med topp ti over mine dårligste prestasjoner. Selvfølgelig hører prestasjoner som min første date egentlig med på lista, men jeg har stort sett lagt fokuset på målbare prestasjoner. Så, nummer 10:

Norskstil 8.klasse: G/Ng
Under arbeidsuka i ungdomsskolen jobbet jeg i Posten. På C-post-sorteingen, der jeg havnet, jobbet man til litt etter lunsj. Deretter snek alle seg hjem, med unntak av en mann som skulle vokte telefonen i tilfelle sjefen ringte. Da klassen skulle skrive stil om arbeidsuka smurte jeg godt på og slepte arbeidsmoralen i postverket gjennom gjørma. Jeg titulerte verket ferieuka. For sent fant jeg ut at norsklæreren var gammel postmann. Han mente jeg hadde bommet på oppgaven og ga meg nuggen. Til ektefølt glede for resten av klassen som bare elsket det hver gang jeg gikk på trynet.