Jeg sitter på kontoret på IT Fornebu og eier ingen form for planer for kvelden. I krypeavstand, i Telenor Arena, skal Rihanna og bandet hennes spille opp til dans. Nylig har jeg sett Rihanna på Roskilde. Rihanna har hatt så mange hits de siste årene at man lærer seg store deler av katalogen hennes bare ved normal radiolytting, og når man kan mange av sangene er det gøy å være på konsert. Jeg har som sagt ingen andre bekjente som deler dette resonnementet. Men hvor lenge skal man la seg kue av samfunnets normer? En plan tar form.
De andre ansatte går hjem, en etter en, uten å si åpent rett ut at du er gal mann, du er alt for gammel til å gå på Rihannakonsert, også alene da, tsktsk. Til slutt kneiser jeg stolt og alene i det øde kontorlandskapet.
For å gå ut må man gjennom to dører med kodelås. Den innerste kan åpnes med en knapp når du skal ut, men må åpnes med kort og kode når du skal inn. For å åpne den ytterste må du ha kort og kode begge veier. Genialt system, dog litt slitsomt å koste skjelettene og benrestene sammen i en haug hver mandags morgen.
Jeg klikker på knappen, og passerer gjennom den innerste døra. Da jeg skal ut den ytterste innser jeg at adgangskortet ligger igjen på pulten min. Jeg er fanget i ingenmannslandet mellom innerdør og ytterdør. Spillet er over. Jeg har visst det lenge, fellen lå og ventet på meg, den har hatt navnet mitt skrevet over seg i alle fire årene jeg har jobbet på Fornebu, nå når den endelig klapper sammen føler jeg selvfølgelig desperasjon, men følelsen har også en distinkt kvalitet av lettelse. Det har skjedd, ergo slipper jeg å grue meg mer for at det skal skje.
Det er ikke en levende sjel i mils omkrets, ingen kan høre mine såre rop om hjelp. Jeg stålsetter meg, forbereder meg på sulten og kulden, ser etter hvor det passer best å krype sammen i fosterstilling.
Da åpner vaskedama ytterdøra. Vaskedama pleier vanligvis å gå runden sin rundt klokka fire, ofte er det den plagsomme støvsugerlyden som får meg til å pakke sammen og avslutte arbeidsdagen. I dag er hun grovt forsinket. Skammelig. Punktlighet og presisjon er grunnpilarene som vårt firma er bygget på. Jeg gir henne en grundig skyllebøtte trøndersk grovkjeft.
Nei. Jeg gjør selvfølgelig ikke det. Jeg tar fullstendig av og er ganske nær å tvangskysse henne.
Slik går det til at jeg faktisk havner på Rihannakonsert likevel.
En gang var dette hjemmebanen til Stabæk og det grodde liflig grønt kunstgress her. Nå er det lagt asfalt. Det er tøffere for kroppen å stå mange timer på asfalt enn å stå på jordunderlaget man har på Roskide. Jeg setter meg til å ruge på genseren min og forsøker å få de første ventetimene billig.
På Rihannakonserten på Roskilde var det halvt om halvt med menn og damer. Jeg har ikke reflektert videre over det, jeg forventet meg vel mye repetisjon og ergo fifty-fifty menn og damer igjen. Istedet er det en kjønnsfordeling som gjør sykepleierhøyskolen macho. Hemningsløse mengder unge damer og ekstremt få menn. Det er ikkje så kult som ein skulle tru, det er stigmatiserende, man blender dårlig inn.
Vi får oppvarmingsband på scenen. Rap fra USA.
I starten havner jeg cirka tjue meter fra scenen, men har klar sikt helt frem. Mellom meg og scenen er et hav av blonde såter som er ett hode lavere enn meg. I dette havet stikker det opp øyer bestående av de få andre voksne mennene. I starten av konserten er vi spredt en og en, etterhvert samler vi oss i små manneklynger på tre-fire gubber som søker uuttalt brom4nce i jungelen av fjortisjenter.
Rihanna kommer på scenen tre kvarter etter oppsatt plan. Da har blodfansen stått temmelig lenge på asfalten foran scenen. Det gjør at det gjennom hele konserten er en jevn strøm av småpiker som må ut, slik at jeg avslutter konserten nær nok scenen til å kjenne varmen fra pyroteknikken.
To konserter med Rihanna i juli, enorm forskjell på publikummet. Oslopublikummet var en herlig gjeng tamskaller som stort sett stod med mobilen i lufta og filmet konserten, eller tok sytti snapchatbilder og sendte til de sytti venninnene som ikke var der. Jeg ville hoppe opp og ned og herje litt, men det er jo direkte farlig når det står terrakottadukker rundt deg på alle kanter som ikke beveger seg i takt. Derfor ville jeg fremover, det var svake tegn til liv helt inntil scenen.
Bilde fra Roskilde, til sammenligning. På Rihannakonserten der ble jeg blant annet sparket i hodet, og fyren ved siden av meg brukte en sprayboks som flammekaster. Selvfølgelig litt i overkant, men heller et kjærlig spark i hodet i godt lag, enn folk som står plantet som en saltstøtte hele konserten med en mobiltelefon i lufta. Når man har betalt et malawisk statsbudsjett for å komme inn på konserten, er det ens fordømte plikt å gå bananas der inne.
De andre ansatte går hjem, en etter en, uten å si åpent rett ut at du er gal mann, du er alt for gammel til å gå på Rihannakonsert, også alene da, tsktsk. Til slutt kneiser jeg stolt og alene i det øde kontorlandskapet.
For å gå ut må man gjennom to dører med kodelås. Den innerste kan åpnes med en knapp når du skal ut, men må åpnes med kort og kode når du skal inn. For å åpne den ytterste må du ha kort og kode begge veier. Genialt system, dog litt slitsomt å koste skjelettene og benrestene sammen i en haug hver mandags morgen.
Jeg klikker på knappen, og passerer gjennom den innerste døra. Da jeg skal ut den ytterste innser jeg at adgangskortet ligger igjen på pulten min. Jeg er fanget i ingenmannslandet mellom innerdør og ytterdør. Spillet er over. Jeg har visst det lenge, fellen lå og ventet på meg, den har hatt navnet mitt skrevet over seg i alle fire årene jeg har jobbet på Fornebu, nå når den endelig klapper sammen føler jeg selvfølgelig desperasjon, men følelsen har også en distinkt kvalitet av lettelse. Det har skjedd, ergo slipper jeg å grue meg mer for at det skal skje.
Det er ikke en levende sjel i mils omkrets, ingen kan høre mine såre rop om hjelp. Jeg stålsetter meg, forbereder meg på sulten og kulden, ser etter hvor det passer best å krype sammen i fosterstilling.
Da åpner vaskedama ytterdøra. Vaskedama pleier vanligvis å gå runden sin rundt klokka fire, ofte er det den plagsomme støvsugerlyden som får meg til å pakke sammen og avslutte arbeidsdagen. I dag er hun grovt forsinket. Skammelig. Punktlighet og presisjon er grunnpilarene som vårt firma er bygget på. Jeg gir henne en grundig skyllebøtte trøndersk grovkjeft.
Nei. Jeg gjør selvfølgelig ikke det. Jeg tar fullstendig av og er ganske nær å tvangskysse henne.
Slik går det til at jeg faktisk havner på Rihannakonsert likevel.
Jeg merker en tidlig forskjell fra Roskilde: Politi og jern. På Roskilde er alle venner, det henger folkemengdekjærlighet i luften. I Oslo får du tidlig et signal om at folka du skal på konsert med ikke er helt til å stole på, og forresten, det er ikke du heller.
Jeg leverer inn det hvite i øyet, pantsetter bestemor, og får en billett. Tre enkeltkonserter med Rihanna i Oslo tilsvarer de åtti konsertene og åtte dagene med Roskildefestival.
Du kan velge ståplass eller sitteplass. Det er et lurespørsmål. Sett helt bort fra at du er en geriatrisk tamskalle hvis du sitter på denne typen konsert, er sitteplassene i Telenor Arena enten vinklet veldig skrått på scenen eller plassert latterlig langt unna. Men det er en sammenheng mellom å sitte, være satt, og ha mye penger, derfor selger de de dårligste plassene dyrest og tar tusen kroner ræva.
Ståplass er det eneste riktige valget her.
På veien til arenaen møter jeg flere som lurer på om jeg vil kjøpe ørepropper, prisene er oppe i 69 kroner. Det er også lurespørsmål. Når man er inne i salen får man gratis ørepropper.
En mann med tinnitus skremte meg til å bruke ørepropper en del på Roskilde. Men dette er en enkeltkonsert og jeg kjører uten.
En gang var dette hjemmebanen til Stabæk og det grodde liflig grønt kunstgress her. Nå er det lagt asfalt. Det er tøffere for kroppen å stå mange timer på asfalt enn å stå på jordunderlaget man har på Roskide. Jeg setter meg til å ruge på genseren min og forsøker å få de første ventetimene billig.
På Rihannakonserten på Roskilde var det halvt om halvt med menn og damer. Jeg har ikke reflektert videre over det, jeg forventet meg vel mye repetisjon og ergo fifty-fifty menn og damer igjen. Istedet er det en kjønnsfordeling som gjør sykepleierhøyskolen macho. Hemningsløse mengder unge damer og ekstremt få menn. Det er ikkje så kult som ein skulle tru, det er stigmatiserende, man blender dårlig inn.
Vi får oppvarmingsband på scenen. Rap fra USA.
Oppvarmingsbandet suger kald eselballe. Jeg nyter heller de siste strålene solskinn sammen med andre raphatere. Merk forøvrig hvordan jeg allerede nå har greid å finne en gubbe å sitte ved siden av. Mer om dette senere.
Rihanna kom en halv time for sent på Roskilde. Da skulle Volbeat spille etter henne, de fikk forskjøvet sin konsert, ble bitre, disset Rihanna fra scenen, likevel tok hun kostnaden med å gi bæng. Jeg forventer meg at Rihanna kommer enda mer for sent her siden ingen skal spille etter henne. Jeg stresser ikke med å gå mot scenen selv om klokka blir 21.
I starten havner jeg cirka tjue meter fra scenen, men har klar sikt helt frem. Mellom meg og scenen er et hav av blonde såter som er ett hode lavere enn meg. I dette havet stikker det opp øyer bestående av de få andre voksne mennene. I starten av konserten er vi spredt en og en, etterhvert samler vi oss i små manneklynger på tre-fire gubber som søker uuttalt brom4nce i jungelen av fjortisjenter.
Rihanna kommer på scenen tre kvarter etter oppsatt plan. Da har blodfansen stått temmelig lenge på asfalten foran scenen. Det gjør at det gjennom hele konserten er en jevn strøm av småpiker som må ut, slik at jeg avslutter konserten nær nok scenen til å kjenne varmen fra pyroteknikken.
To konserter med Rihanna i juli, enorm forskjell på publikummet. Oslopublikummet var en herlig gjeng tamskaller som stort sett stod med mobilen i lufta og filmet konserten, eller tok sytti snapchatbilder og sendte til de sytti venninnene som ikke var der. Jeg ville hoppe opp og ned og herje litt, men det er jo direkte farlig når det står terrakottadukker rundt deg på alle kanter som ikke beveger seg i takt. Derfor ville jeg fremover, det var svake tegn til liv helt inntil scenen.
Bilde fra Roskilde, til sammenligning. På Rihannakonserten der ble jeg blant annet sparket i hodet, og fyren ved siden av meg brukte en sprayboks som flammekaster. Selvfølgelig litt i overkant, men heller et kjærlig spark i hodet i godt lag, enn folk som står plantet som en saltstøtte hele konserten med en mobiltelefon i lufta. Når man har betalt et malawisk statsbudsjett for å komme inn på konserten, er det ens fordømte plikt å gå bananas der inne.
Det vi ser her er forøvrig en moshpit. Jeg var ikke i noen moshpit på Rihannakonserten på Roskilde, men på en del andre, og fenomenet er verdt en introduksjon: En del av de mer anabole herrene i publikummet rydder en stor, åpen sirkel blant publikum, ved å rygge mot i folkemengden med muskelarmene utstrakt. Hvis du prøver å sabotere sirkelen, kommer fort en av de svære fyrene og dulter deg ut.
Så, når musikken kommer til et punkt, man skjønner det på stemningen når det skal skje, løper alle samtidig inn i sirkelen og kræsjer sammen. Hardt. Deretter hopper man rundt og dytter hverandre. Noen av gutta dyttet med hendene, jeg nøyde meg med å bumpe rundt med brystkassa. En to meter høy kis hadde misforstått og sto og slo på måfå inni folkemengden, han fikk inn en treffer på kjakepartiet mitt og jeg måtte ta stående telling i tjue minutter før jeg kunne moshpitte mer.
De tryggeste moshpittene er de hvor det er mange folk og trangt om plassen, hvis det er færre folk rekker fok å få opp ganske stor fart når de løper rett mot deg, og da må man holde guarden godt. Det er nok ikke noen nobelprisvinnende ide å være kjempefull i en sånn moshpit.
Iblant faller folk i den ville menneskemølja. Som oftest er det de laveste og letteste som går ned. Det som skjer da er vakkert, man ser at selv om vi leker tøft er det ingen som vil hverandre noe vondt, folket rygger, tar tak og får den falne opp på bena igjen. Så er det tilbake til gladvolden.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor, det er rimelig out of character for meg, men jeg syns moshpit er grisegøy.
Oslo er ikke i nærheten av dette nivået. Fansen står fortsatt plantet på bakken med mobilene i været.
Rihanna legger mer innsats i antrekk og sceneshow i Oslo, og spiller en lengre konsert enn på Roskilde. Siden jeg egentlig ikke er en Rihannafan, kjeder jeg meg dermed mer. Jeg har ikke et nært og ekte forhold til lydene hun vanner ut hitsene sine med for å få en plate.
Men på slutten av konserten er det hitparade. Og det fungerer igjen, det. Jeg velger å ta av og gå inn i transe. På dette tidspunktet har jeg dessuten driftet vekk fra porselensdukkene og havnet i en klynge av røslige karer som tåler at jeg lander på dem.
Så er det ut i natten. Vi har hatt vår moro, nå skal vaktene og oslopolitiet ha sin. Bare rett og rimelig, det. De har bygd lange trange jernsperringer for oss, og leker at de er cowboys og vi er kveg. Det tar tjue minutter med mølje, så er jeg fri og kan sykle hjem.
1 kommentar:
Humer, ler og er glad jeg ikke var der.
Legg inn en kommentar