Roskilde: kærligheden

Problemet med å lage denne bloggposten er dette gamle jungelordet:

What happens at Roskilde, stays at Roskilde

Jeg tenkte å skrive en utleverende tekst, jeg er jo åpen med deg, det er en deal du og jeg har, det tør jeg så lenge du er grei med meg og Knausgård ikke har skutt seg selv. Men den eneste jeg kan utlevere er meg. Så posten vil være utstyrt med forvirrende opplysninger og bilder tatt ut av sammenheng, all likhet med virkelige mennesker vil være fullstendig tilfeldig.

Vi bodde i en camp med to par, fem-seks single menn og to-fire single jenter.  Første kvelden ble en av de single gutta involvert i en utveksling av munnsekreter. Med en dame.

Det trigget konkurranseinstinkt. Vi hadde med oss et stortalent på området, og han lagde en oversikt inne i partyteltet. Navnene på gutta nedover i en kolonne, og så kunne man sette streker bortover for det man lyktes å oppnå innen nærkontakt av tredje grad, nærkontakt av andre grad, nærkontakt av første grad. (Formuleringene i partyteltet var mer eksplisitte, men vi vet begge at du er sart, min oppgave er å skåne deg.)

Som vi har etablert er jeg nysingle og har også konkurranseinstinkt. Ihvertfall prøvde jeg å pusse støvet av gamle casanovaskillz, som statistisk sett, målt i antall forhold delt på levealder,  gir napp en gang hvert tjuende år.

Jeg skaffet meg et rutinert wingcouple til å hjelpe meg. Jeg vet veldig lite om hvordan et wingcouple jobber for å få koblet opp en mann med en dame. Etterhvert viste det seg at, vel, det gjorde ikke de heller.

 Wingmannen hadde riktignok magiske evner som fikk plaggene i området til å fyke. Her skrur han på mojo'en, lirer av seg sitt magiske formular. La denne korte billedserien fortelle hva som skjer videre.

Det magiske formularet lyder antagelig  "Bønder. Piss meg i øret."

Dessverre fungerte det bare på veldig fulle menn. Men vi jobber videre, vi trener hver dag.

Enda en konkurrent flekset muskler og scoret strek i taket. Jeg stod fortsatt på null.
 

Wingdamen hjalp til med å temporært donere John Lennon-brillene. Selv kjøpte jeg en festlig hatt. Det kan ikke gå uten en festlig hatt.

Jeg tar selvfølgelig ikke kontakt med ukjente damer selv. Mamma lærte meg allerede da jeg var seks at jeg ikke skal snakke med fremmede, og mamma har alltid rett. Strategien var å tråle frem og tilbake gjennom folkemassen, henge i festivalområdet, og vente på at en dame overfalte meg og begynte å kline. Som en edderkopp venter i nettet.

Shocker alert, det bar ingen frukter. Etter et par dager identifiserte jeg et av de mange problemene med planen: det sendte kanskje ikke optimalt signal når jeg på disse turene i stor grad bevegde meg i tospann med wingdamen.

I en av de lange køene fikk jeg endelig kontakt med den fremmede rasen. To søte damer hadde stått lenge rett foran meg i køen når de oppdaget at boden ikke tok kort, bare penger, og at de ikke hadde penger, bare kort. Jeg lånte dem noen hundringser, og mens de tok ut penger fra minibanken kom vi i snakk.

Superhyggelige damer, vi hadde mye felles, men så fikk jeg pengene i hånden, jeg hadde ikke noen legitim grunn til å være der lenger, sjenertheten slo inn, jeg sa hadet og gikk. Jeg ante ikke hvor de bodde, hva de het eller hvordan jeg skulle treffe dem igjen. Fullstendig amatørmessig.

Dagene gikk, og Esquil holdt nullen like stødig som Dino Zoff i glansdagene. Wingcouplet satt utrygt i jobben.

Vi ga vel egentlig opp, stort sett hele bunten. Åtte dager, fem-seks single menn, femti tusen unge damer å ta av, og bare en kolonne i telttaket fikk såvidt noen streker, den som handlet om munn-til-munn-metoden. Det er ikke SÅ løssluppent på Roskilde som folk skal ha det til.

Vi var her for å høre på musikk. Egentlig.

En aften sitter jeg i et såkalt partytelt. På min venstre side har jeg en avslappet kar som røyker noe merksnodig. I høyre øyekant registrerer jeg noe blondt. I tråd med at vi har gitt opp ignorerer jeg at det er noe blondt der, og engasjerer meg i en lengre samtale om røyking og lovgivning.

På en eller annen måte, utpå kvelden, havner jeg likevel i samtale med det blonde i høyre øyekant. Det viser seg å være en sånn type person som man er takknemlig for at finnes på planeten, helt uansett. Samtalen flyter lett som en liflig vårbekk.

Akkurat her, når man trenger det minst, er det at edderkoppstrategien klaffer. En dame strener rett inn i partyteltet og forlanger at jeg kysser henne. Jeg slår til på tilbudet uten å tenke meg særlig om. Jeg innser etterpå at plusspoenget i konkurransen kan ha gitt minuspoeng i andre retninger.

Easy come easy go, damen som kom fra løse luften forsvinner i løse luften. Og jeg forsøker å forklare blond superdame at kysset gir meg poeng i en konkurranse. Fortsatt ligger kjeften stødig foran hjernen.

Jeg kan trampe rundt i klaveret så mye jeg vil, blunderne preller bare av henne. Vi snakker utover natten, til det er bare oss igjen i teltet og vi er bunnfrosne.

Vel hjemme utvider jeg konkurransen i taket med en ny kolonne. Åndelig connection.




Som sagt er jeg nysingle. I den siste tiden har problemstillingen som drøftes i denne sangen våknet en time tidligere enn meg. Jeg slumrer, for svak til å gjøre motstand, kverna i hodet går gnål gnål gnæg gnæg. Når psyken min endelig er våken nok til å jage Bruno vekk, får jeg være i fred resten av dagen, og har det bra. Men morgenstund har jaggu ikke mye gull i munn.

Denne morgenen, for første gang på et par måneder, er det ikke sånn. Jeg våkner i et telt som tror det er en badstu, på innsiden av skallen danser blondt hår, rosenblader og sommerfugler.

Vi raver rundt på konserter og tuller og fjaser, og jeg håper jo at hun skal dukke opp igjen, hun vet hvor hun kan finne meg, mens jeg derimot har som vanlig glemt å kartlegge hvor jeg kan finne henne.

Det skjer nada, deretter nada, men denne gangen er det litt tiltak i meg. Jeg vet av noen som kan tenkes å ha et telefonnummer. Wingmannen forteller meg hva jeg skal skrive i SMS-meldingen.

Jeg får telefonnummeret. Telefonnummeret startet med åtte siffer og slutter med tre ord. Og det er her jeg må være litt kryptisk, men de samme tre ordene hørte jeg også i 2000, som forklaring på hvorfor ekteskapet mitt gikk undas.

Story of my life, det går som det gikk da. Men, jeg fikk en dags pause fra Bruno.

I taket på partyteltet fins det også en parkonkurranse. Parene har noe lettere for å score streker, og gir full pinne.

Slik ser det forresten ut når man blir intimtyrannisert IRL.

Under Metallicakonserten, den nest siste kvelden, vinner Thomas og Lea på teknisk knock out. De forlover seg!
 
Thomas forteller meg nyheten via SMS. Jeg leser 'Jeg har forsovet meg'.

Men seriøst! THOMAS OG LEA FORLOVET SEG !


Og dette skal Thomas og Lea selvfølgelig ha mye av æren for. Ihvertfall 99%. Eller, make that 98%.

I 2008 arrangerte jeg halloweenfest i leiligheten min, og inviterte diverse bloggere. Deriblant Thomas og Lea, som aldri hadde snakket sammen før. I stua mi snakket de sammen og spilte TP til klokken 5 om natten. To uker senere var de sammen, nå, snart fem år senere, skal de gifte seg. Konklusjon: Les Rølerbloggen - Finn Lykken.

Mens vi likevel går ned memory lane, en av de mer vellykkede bloggeseriene jeg har lagd var da Hertug Skule moteblogget forberedelsene til den festen.

Thomas (til meg): - What happens at Roskilde stays at Roskilde.

Lea: - Betyr det at vi ikke er forlovet når Roskilde er ferdig?






Joda. Gratulerer!