
Jeg har en alvorlig karakterbrist. Jeg digger Melodi Grand Prix. Jeg ser alt ned til reprisene de svenske delfinalene, jeg har reist 1000 km for å se prøvene til den internasjonale finalen, CD-samlingen min inneholder tyrkiske og kroatiske samlinger med GP-bidrag, jeg kan ramse opp alle vinnerne fra siden jeg ble født.
Nå tror du selvfølgelig at jeg sitter her i dameundertøy. Inne i din fantasi vrikker jeg meg kanskje nedover en homseparade med påfuglfjær stikkende ut av ræva. Glem det. Jeg er så hetero at det er nesten pinlig. Likevel liker jeg Melodi Grand Prix.
I en fjern forgangen fortid pleide jeg å være enig i grand-prix-resultatene, den beste melodien havnet alltid høyt oppe. Jeg er fortsatt ganske enig med den nordiske "ekspert"-gjengen til Jostein Pedersen når de vurderer alle bidragene før finalen. Men i selve finalen? Vel, midt på nittitallet byttet de ut fagjuryene med telefonavstemning. Og nå forstår jeg ikke et kvidder av resultatene. Det er helt loddtrekning hvor den beste melodien havner.

Det samme fenomenet rammet også norsktoppen. Jeg hørte programmet fast og likte musikken fra 1980 og til de i 1993 gikk over til telefonstemming. Da vant plutselig dansebandet Ole Ivars alle norsktoppene i et helt år. Jeg la ned mye innsats i å fatte greia med Ole Ivars. Til slutt måtte jeg bare gi opp å høre på norsktoppen.
Det kan være meg det er noe galt med. Men jeg kunne (kan fremdeles) se en logikk i hitlister, altså hvilke plater som selger mest. Det leder meg til teorien om at de som ringer inn er en spesiell rase.
Det er tross alt et spesielt valg å ta, dette med å betale gode penger for å ringe inn til TV, i avstemninger som egentlig har null betydning, og hvor din stemme veldig lite trolig blir avgjørende. Jeg er ganske langt fra å ta det valget. Noen er altså nærmere. Hvem?
For å svare på det kan vi se på TVNorges valgdebatter i 1993. FrP var da et parti nær sperregrensa (4%). De stilte med fem forskjellige folk i de fem debattene. Og da TVNorge holdt telefonavstemning om hvem som vant debattene, viste det seg at FrP vant alle fem! FrP'ere må ha vært grovt overrepresentert blant de som ringte inn.
Den samme tendensen har vi sett i mange år i Holmgang. Jeg kan ikke huske at telefonavstemningen der har endt mot FrP's program. La oss ta et par eksempler jeg har snodd fra
Iskwews ofte oppdaterte blogg:
Er din holdning til svart arbeid negativ?
Holmgang:
Ja: 29,5% Nei: 70,5%
Seriøs meningsmåling (Opinion):
Ja: 62,0% Nei: 38,0%
Skal vi stenge grensene for flyktninger fra fjerne land?
Holmgang:
Ja: 89,4% Nei: 10,6%
Seriøs meningsmåling (Opinion):
Ja: 17,0% Nei: 83,0%

Så jeg tror tasterne er FrP'ere. Men hva er linken derfra og til musikksmaken? Jo. FrP er harry så det holder. Harryene i Norge stemmer FrP på samme måte som rednecks og cowboys i USA stemmer Bush. FrP drar faktisk på svenskehandel under årsmøtene sine.
Og danseband som Ole Ivars er offisielt harry. Med andre ord: det er harryene som styrer telefonavstemningene. Wig Wam er nesten definisjonen på harry. Og Wig Wam har det beste grand-prix-resultatet for Norge de siste årene. Antagelig er harryene over resten av Europa like taztehappy som våre.
Hvis vi sender Ole Ivars til grand-prix-finalen kan de andre landene like gjerne pakke sammen.

Siden telefonavstemning ble vanlig har FrP klatret fra rundt sperregrensa og opp til å bli Norges største parti. Det er sikkert flere grunner til det enn et tiårs påvirkning fra holmgangavstemninger. Men man kan likevel spørre seg hvem som egentlig har vært smartest. Er det sånne som meg, som synes det er harry å blåse penger på telefonstemming? Eller er det harryene, som på den måten har sikret seg total makt i tastedemokratiet?
Bildene: Band som kunne vunnet Melodi Grand Prix hvis tasterne hadde fått makten tidligere. Flere dansebandhooliganer på idiot.se.