August 1988
Esquil 1988 glir gjennom terrenget, han er nervøs, dette mesterskapet er viktig, og terrenget er vanskelig. Han pleier å bli nummer fjorten, og fjorten holder ikke. Han har bedt til Gud om å få lov til å gjøre det bra. Det gjør han en gang i året.
August 2000
Esquil 2000 er også nervøs. Han ligger i senga i mørket og venter på henne. Hun har besøkt ham regelmessig, men det er fire måneder siden de har kunnet snakke sammen. Den første måneden pleide hun å komme klokken 13 hver dag. Den andre måneden, annenhver dag. Den tredje måneden dro hun på ferie til England. Nå kommer hun bare tirsdager og torsdager.
August 2008
Esquil 2008 er mindre nervøs enn de to andre, men spent, det er han. Han parkerer bilen, det blå skiltet med rullestolen som forteller verden at han er invalid, er godt synlig i frontruta. Han gir det fingeren og snører på seg de gamle løpeskoene. De har ikke vært på foten på ni år. De gnager.
Esquil 1988 tar igjen landets 8.beste løper, som startet to minutter foran. Esquil 1988 har sikret seg ryggen til en dreven kartleser, han kan legge kartet i lomma og henge med inn til en god plassering. Kanskje en fjerde-femteplass. Men før Esquil 1988 rekker å gli inn i hengemodus gjør konkurrenten et valg som Esquil 1988 ikke er enig i. Mannen tar den øverste gressletten. Esquil 1988 vil løpe på den nederste.
Tiden nærmer seg. Esquil 2000 bikker seg over på siden, og lar armen falle slapt frem til sengekanten. Dagens arbeidsinnsats. Hun kommer inn i rommet. Selv om øynene er dekt av et bind, skjærer lyset i som laserstråler i hodet når døra åpner seg. Han har ikke kunnet se henne på fire måneder, bare føle henne. Hun setter seg på sengekanten og griper hånden, holder den, lydløst.
Esquil 2008 tar de første løpestegene. Føttene er som tømmerstokker, det finnes ikke fraspark, det finnes ikke styrke i leddene. Spenst og balanse tilsvarer å ha stylter som føtter. Men det går fremover. Han stabber inn blant trær han kjenner, men ikke har sett på ti år.
Også Esquil 2008 tar igjen løperen som startet foran. Mannen har vært på skovtur. Konkurranseinstinktet vekkes, Esquil 2008 forsøker å følge etter. Ideen dreper ham nesten. Motstanderen løper to meter for hver meter Esquil løper.
Esquil 1988 dundrer gjennom løypen i kjempetempo, han kjenner ingen slitenhet, han flyter. Han nærmer seg den vanskeligste posten i løypen, den vanskeligste i hele sesongen. Og går spikerrett i. Nervene kommer. Han skjønner at gullet er innen rekkevidde.
Esquil 2000 er bekymret for forholdet, men kan ikke spørre henne. Hun kommuniserer riktignok med ham, når hun er i huset skriver hun korte lapper, som han klarer å lese sent på kvelden. Lappene er søte og pyntet med hjerter. Det fins ikke faresignaler i dem.
Men selv uten ord, lyd og synsinntrykk føler han at noe er galt. Hånden hennes er kald. Og hun lukter parfyme. Hun får utslett av parfyme, hun har ikke parfymert seg for hans skyld på mange år.
Hun blir ikke lenge.
Esquil 2008 får lykkekick av å finne den første posten. På den neste er kicket erstattet med eksploderende pulsslag som truer med å sprenge skallen. Bakkene fortsetter, under seg har han manet-føtter, små myke tentakler som er mest til pynt. Kroppen har et vanvittig blodslit. Sjelen har det vanvittig herlig.
Esquil 2000 ligger igjen alene i mørket. Tankene durer som en kvern. Han kan ikke spørre noen om sin mistanke. På veggen, to meter unna, henger postkortene hun sendte ham fra England. Hans mor hang dem på veggen som oppmuntring, fordi han ikke var frisk nok til å lese i det hele tatt den måneden kortene kom. Nå vil han ha føtter som kan bære ham de to metrene bort til veggen, så han kan plukke ned postkortene og lete etter tegn. Men veggen er et fjernt, mytisk land.
Esquil 1988 tvinger seg selv til å løpe saktere enn kroppen vil. Han vil holde hodet konsentrert, livredd for å miste storløpet på en tabbe på slutten. Men han har en hjerne som liker å dra sangtekster ut fra assosiasjoner. I det han leser seg inn og skal finne et siktepunkt mot nest siste post drar den Kylie Minogue-hit'en den sommeren
I've got to be, got to be certain.
I've got to be so sure
Esquil 2000 leter etter sovepillen som en blind mann, hånden famler i mørket, hver bevegelse tar minutter, til han gir opp, slår på lyset og tar den svimle ekle følelsen som lys gir. Batteriet av pilleglass skjærer i øynene, hjernen synger.
I've lived my life in the valleys
I've lived my life on the hills
I've lived my life with a broken heart
I've lived my life on pills
Hun kom ikke neste uke. Hun spontanflyttet til en annen by. En måned senere var han skilt.
Åtte år har gått, fingrene hans sjekker ikke lenger automatisk etter gifteringen, han sier ikke lenger navnet hennes, det plager ham ikke lenger at stereoanlegget blinker 'single'. Flashbackene som slo inn når han så ting som minte ham om henne, har forstummet for mange år siden. Men i det Esquil 2008 kommer inn døra i orienteringsdrakten, kicker overraskende et minne inn. For det er ni år siden han hadde på seg disse klærne, men det er enda mye lengre siden han var single i dem.
Han husker at han pleide å fortelle om løpet. Hun var god til å late som om hun brød seg.
Han rister av seg følelsen, går inn i dusjen, oppdager lårmusklene. Hjernen er fortsatt syngende, men det triste soundtracket er borte.
Ja så har jeg fått lår. Så har jeg fått lår, i år. Lår. Tralala lår. Tralala lår. Tralala lår. I år.
Esquil 1988 kommer i mål, og går spent mot resultatveggen. Han makter ikke holde seg kul når navnet hans kommer opp, han må slippe et jubelrop. Det er ikke at han endelig er mester, det er ikke alle de store navnene han har slått. Det er differansen han har vunnet med. Prosentmessig som å vinne OL-finalen på 100 meter med ett sekund. De andre på ti, en mann på ni blank. Det perfekte løp.
Esquil 2000 sovner ikke, tross pillen. Han blir liggende våken enda en natt, kjenne på den totalhavarerte kroppen. Smerten forteller at det kommer til å ta tid. I beste fall. På naborommet står en rullestol han bare kan drømme om. Han plages av tanken på om han noen gang kommer til å gå igjen.
Esquil 2008 forsøker å tøye ut, som i gamle dager, og lærer at tømmerstokker ikke er spesielt tøyelige. I samme rom står den tjue år gamle pokalen. Han har til nå trodd at den markerer hans største triumf i denne idretten.
Han innser at han tok feil.
---
Background story:
Frykten for helbredelsen
Kort Melding
Viser innlegg med etiketten Ut av mørket. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ut av mørket. Vis alle innlegg
15. august 2008
5. august 2008
Frykten for helbredelsen
Beate var en aktiv og dyktig blogger, hun ble kåret til Norges tredje beste blogg for to år siden. Deretter ble Beate for syk til å blogge. Hun havnet i det samme terror-komaet som tok mange år av mitt liv.
I juli tok hun Lightning Process, og vips var hun tilbake i bloggen. Denne behandlingsmåten har hjulpet mange ut av ME, med nesten mirakuløse resultater. Mens andre ikke får effekt.
Jeg begynner min Lightning Process om femtisju timer. Prosessen koster 1600 pund, nærmere 20000 kroner da jeg meldte meg på. Det er slike ågerpriser som Saccarina kan dele ut årets spolorm for. Men det er verdt det hvis det virker. Herre Gud, det er verdt det for at det hjalp på Beate, selv om det ikke skulle redde meg.
Jeg burde glede meg. Statistikken sier at jeg har en sjanse på ihvertfall 30%, kanskje mer, til å være skamløst mye friskere på denne tiden neste uke, og til å bli helt frisk.
Jeg gleder meg ikke, ikke så mye som jeg er dritredd.
Jeg er ikke redd for å bli frisk. Jeg vil veldig veldig gjerne blir frisk. Ekstremt intenst gjerne.
Men dette er ikke første forsøk. Jeg har prøvd fotsoneterapi, aurorix, homeopati, rivotril, tarmskylling, trilafon, nattlysolje, akupunktur, surmontil, fysioterapi, vallergan, kvantemedisin, fluanxol, healing, saroxat, cimetid, melatonin, klonozepam, diazepam, nonijuice, flagyl, treårs penicillinkur, seks år med psykiatri, sju år med B-12 sprøyter, pluss masse medisiner jeg ikke husker navnet på. Sikkert førti separate behandlinger.
Før hver kur var det håp om å bli frisk. Etter hver kur ble håpet knust. Håp som knuses gjør utrolig vondt.
For jeg har en mengde ting jeg ønsker å gjøre hvis jeg blir frisk. Alle disse tingene er stuet vekk bak i hodet. Å forsone seg med det jeg ikke kan gjøre, å forsone seg med at dette er mitt liv og at jeg må lære å elske det som det er, har vært en kolossal jobb. Jeg er stolt av den livskvaliteten jeg har greid å erobre meg innenfor trange rammer. Men for hver gang Håp tennes velter tingene jeg kunne ha gjort ut av skapet sitt, drømmene som får livet mitt til å se patetisk ut. Å pakke dem tilbake når kurene mislykkes og bygge ny livsglede på ruinene er og har vært en forferdelig tung prosess.
Derfor reagerer jeg ofte negativt når folk foreslår nye vidunderkurer for meg. Det skuffer sikkert mennesker som bare vil meg vel. Men å renne hodet i murveggen i full fart noenogførti ganger setter spor. Og frykten for at murveggen lurer rundt neste hjørne kaster lange skygger.
Wish me luck.
I juli tok hun Lightning Process, og vips var hun tilbake i bloggen. Denne behandlingsmåten har hjulpet mange ut av ME, med nesten mirakuløse resultater. Mens andre ikke får effekt.
Jeg begynner min Lightning Process om femtisju timer. Prosessen koster 1600 pund, nærmere 20000 kroner da jeg meldte meg på. Det er slike ågerpriser som Saccarina kan dele ut årets spolorm for. Men det er verdt det hvis det virker. Herre Gud, det er verdt det for at det hjalp på Beate, selv om det ikke skulle redde meg.
Jeg burde glede meg. Statistikken sier at jeg har en sjanse på ihvertfall 30%, kanskje mer, til å være skamløst mye friskere på denne tiden neste uke, og til å bli helt frisk.
Jeg gleder meg ikke, ikke så mye som jeg er dritredd.
Jeg er ikke redd for å bli frisk. Jeg vil veldig veldig gjerne blir frisk. Ekstremt intenst gjerne.
Men dette er ikke første forsøk. Jeg har prøvd fotsoneterapi, aurorix, homeopati, rivotril, tarmskylling, trilafon, nattlysolje, akupunktur, surmontil, fysioterapi, vallergan, kvantemedisin, fluanxol, healing, saroxat, cimetid, melatonin, klonozepam, diazepam, nonijuice, flagyl, treårs penicillinkur, seks år med psykiatri, sju år med B-12 sprøyter, pluss masse medisiner jeg ikke husker navnet på. Sikkert førti separate behandlinger.
Før hver kur var det håp om å bli frisk. Etter hver kur ble håpet knust. Håp som knuses gjør utrolig vondt.
For jeg har en mengde ting jeg ønsker å gjøre hvis jeg blir frisk. Alle disse tingene er stuet vekk bak i hodet. Å forsone seg med det jeg ikke kan gjøre, å forsone seg med at dette er mitt liv og at jeg må lære å elske det som det er, har vært en kolossal jobb. Jeg er stolt av den livskvaliteten jeg har greid å erobre meg innenfor trange rammer. Men for hver gang Håp tennes velter tingene jeg kunne ha gjort ut av skapet sitt, drømmene som får livet mitt til å se patetisk ut. Å pakke dem tilbake når kurene mislykkes og bygge ny livsglede på ruinene er og har vært en forferdelig tung prosess.
Derfor reagerer jeg ofte negativt når folk foreslår nye vidunderkurer for meg. Det skuffer sikkert mennesker som bare vil meg vel. Men å renne hodet i murveggen i full fart noenogførti ganger setter spor. Og frykten for at murveggen lurer rundt neste hjørne kaster lange skygger.
Wish me luck.
8. juni 2008
Uavhengighetsdag
Det starter som regel med en dårlig periode.
Tanker som var helt nøytrale dagen før, føles triste. Et sosialt liv som var tilfredsstillende, blir over natten ikke det, jeg lager for eksempel et problem ut av at jeg mangler single venner, at ingen der ute trenger meg like mye som jeg trenger dem. Og hun som ikke svarer, svarer ikke på grunn av de årsakene hun oppgir, men på grunn av at hun ikke liker meg lenger. Regnværsskyer på den indre himmelen, kroppen er ubehagelig, man føler at man ikke er der man vil være, men aner ikke om det fins et sted man kan trives.
Denne historien har soundtrack.
Sykdommen ligner veldig på noen parti i Darudes Sandstorm, hvor temaet gjentar seg fortere og fortere og fortere til gjentagelsene knapt kan skjelnes fra hverandre. Temaet, musikken, tankene, symptomene, munner ut i et klimaks, et crescendo. Og så - er det ikke over. Det tar fullstendig av.
Det kan skje på neste kjøretur. Jeg vet hvor langt jeg kan kjøre før jeg må hjem og legge meg, jeg kjenner det i kroppen når grensen nærmer seg. Men plutselig uteblir symptomene og jeg bare fortsetter å kjøre. Det kan skje på neste gåtur. Plutselig vil kroppen bare ha mer og mer av det som dagen før ville gjort den syk. Fremgangen skjer ikke sakte, den skjer i store trappetrinn, plutselige doblinger av tidligere yteevne. Regnværsskyene smuldrer hen, det er fyrverkeri inni og jeg går rundt og gliser, jeg fylles av varme og glede. Som da jeg gikk inn i nattkupéen på min første tur til Oslo. Som da jeg plutselig gikk en kilometer lenger enn forventet og våknet av rusen ved bredden av et vann jeg hadde savnet. Eller som Uavhengighetsdag.
Uavhengighetsdag startet med en av disse dårlige periodene, påfulgt av det ville innfallet å kjøre til Støren. Denne husklyngen rundt en jernbanestasjon har jeg ikke noe annet forhold til enn at det akkurat da føltes passe langt å kjøre. Stedet ligger fem mil fra Trondheim, dobbelt så langt som kapasiteten min. Jeg kunne ikke kjøre både til Støren og tilbake uten pause imellom, altså var jeg avhengig av å enten finne et hotell eller ligge i bilen.
Herberget hadde rom. Så jeg slapp å sove i bilen. Og jeg slapp å sove enda en natt i den mørke kjelleren hvor jeg har opplevd tusen av mitt livs verste døgn. Lett forbauset tilbrakte jeg natten i en hotellseng.
Bortsett fra sykehus hadde jeg fra før to overnattinger hjemmefra dette århundret (den ene ble vist i NRKs program om meg). Begge disse var slitsomme opplevelser som fortalte meg at jeg ikke ennå var frisk nok. Så jeg var spent på om det ble enda en natt med kroppstemperatur som svingte fra for varm til for kald og klisset, seig svette over hele kroppen.
Har du sett filmen Groundhog Day? Bill Murray er fanget i den samme dagen. Han lever den om og om og om igjen, hver natt legger han seg i en småby han ikke hører til i, og hver morgen våkner han til den samme sangen på radioen, de samme folkene i hotellgangen. Hver natt flyttes han ett døgn tilbake, livet står stille og dagene er helt like. Akkurat som livet mitt var. Dagene mine i det mørke rommet var ekstremt like, maten kom på de eksakt samme tidspunktene, det var den eksakt samme maten hver dag, og resten av døgnet så jeg inn i det eksakt samme stappmørket på innsiden av øyelokkene. Når dagene er så like oppstår en del merkelige effekter. Man tenker de samme tingene til de samme tidspunktene hver dag. En periode sjekket jeg klokken en gang hver formiddag, og hver dag når jeg så på klokken var den 11.44. Jeg prøvde selvfølgelig å bryte mønsteret for å bevise min frie vilje. Når tanken om å se på klokken kom, tenkte jeg, nå skal jeg ikke se på den, jeg skal spare de kreftene, for jeg skjønner at klokken er 11.44, Noen minutter senere sjekket kroppen min klokken som en autorefleks, uten at tanken gikk via bevisstheten. Og klokken viste 11.44.
En dag, når Bill Murray var blitt snill nok, var marerittet plutselig over. Livet sluttet å gå en dag tilbake hver natt. Han våknet, klokkeradioen spilte en annen sang, og han innså at det var neste dag.
Jeg følte meg som Bill Murray da jeg våknet i senga på Støren den morgenen. Jeg slo øynene opp og følte meg noe så sjeldent som utvilt. Det var blitt Neste Dag i livet mitt. Jeg var blitt frisk nok til å restituere andre steder enn hjemme, ergo, jeg var frisk nok til å reise, og ville bli frisk nok til å flytte hjemmefra. Morgenen på Støren var min Uavhengighetsdag.
Støren er noen måneder siden, etter det har jeg blant annet vært i Oslo. Nylig slapp kroppen meg igjen til på et nytt nivå, jeg doblet evnen min til å gå. Pulsen dundret i tohundre bare jeg gikk opp en bakke, lårene ble stive som om jeg hadde løpt. Følelsen av å bli varm av fysisk aktivitet, som jeg ikke hadde kjent på snart ti år, var mer feberaktig enn jeg husket den. Men jeg kom meg lengre inn i skogen. Jeg har sett stedene i Trondheim jeg kan nå med bil, men det er mange steder i skogene rundt byen som jeg har savnet og som jeg nå kan se igjen.
Tanker som var helt nøytrale dagen før, føles triste. Et sosialt liv som var tilfredsstillende, blir over natten ikke det, jeg lager for eksempel et problem ut av at jeg mangler single venner, at ingen der ute trenger meg like mye som jeg trenger dem. Og hun som ikke svarer, svarer ikke på grunn av de årsakene hun oppgir, men på grunn av at hun ikke liker meg lenger. Regnværsskyer på den indre himmelen, kroppen er ubehagelig, man føler at man ikke er der man vil være, men aner ikke om det fins et sted man kan trives.
Denne historien har soundtrack.
Sykdommen ligner veldig på noen parti i Darudes Sandstorm, hvor temaet gjentar seg fortere og fortere og fortere til gjentagelsene knapt kan skjelnes fra hverandre. Temaet, musikken, tankene, symptomene, munner ut i et klimaks, et crescendo. Og så - er det ikke over. Det tar fullstendig av.
Det kan skje på neste kjøretur. Jeg vet hvor langt jeg kan kjøre før jeg må hjem og legge meg, jeg kjenner det i kroppen når grensen nærmer seg. Men plutselig uteblir symptomene og jeg bare fortsetter å kjøre. Det kan skje på neste gåtur. Plutselig vil kroppen bare ha mer og mer av det som dagen før ville gjort den syk. Fremgangen skjer ikke sakte, den skjer i store trappetrinn, plutselige doblinger av tidligere yteevne. Regnværsskyene smuldrer hen, det er fyrverkeri inni og jeg går rundt og gliser, jeg fylles av varme og glede. Som da jeg gikk inn i nattkupéen på min første tur til Oslo. Som da jeg plutselig gikk en kilometer lenger enn forventet og våknet av rusen ved bredden av et vann jeg hadde savnet. Eller som Uavhengighetsdag.
Uavhengighetsdag startet med en av disse dårlige periodene, påfulgt av det ville innfallet å kjøre til Støren. Denne husklyngen rundt en jernbanestasjon har jeg ikke noe annet forhold til enn at det akkurat da føltes passe langt å kjøre. Stedet ligger fem mil fra Trondheim, dobbelt så langt som kapasiteten min. Jeg kunne ikke kjøre både til Støren og tilbake uten pause imellom, altså var jeg avhengig av å enten finne et hotell eller ligge i bilen.
Herberget hadde rom. Så jeg slapp å sove i bilen. Og jeg slapp å sove enda en natt i den mørke kjelleren hvor jeg har opplevd tusen av mitt livs verste døgn. Lett forbauset tilbrakte jeg natten i en hotellseng.
Bortsett fra sykehus hadde jeg fra før to overnattinger hjemmefra dette århundret (den ene ble vist i NRKs program om meg). Begge disse var slitsomme opplevelser som fortalte meg at jeg ikke ennå var frisk nok. Så jeg var spent på om det ble enda en natt med kroppstemperatur som svingte fra for varm til for kald og klisset, seig svette over hele kroppen.
Har du sett filmen Groundhog Day? Bill Murray er fanget i den samme dagen. Han lever den om og om og om igjen, hver natt legger han seg i en småby han ikke hører til i, og hver morgen våkner han til den samme sangen på radioen, de samme folkene i hotellgangen. Hver natt flyttes han ett døgn tilbake, livet står stille og dagene er helt like. Akkurat som livet mitt var. Dagene mine i det mørke rommet var ekstremt like, maten kom på de eksakt samme tidspunktene, det var den eksakt samme maten hver dag, og resten av døgnet så jeg inn i det eksakt samme stappmørket på innsiden av øyelokkene. Når dagene er så like oppstår en del merkelige effekter. Man tenker de samme tingene til de samme tidspunktene hver dag. En periode sjekket jeg klokken en gang hver formiddag, og hver dag når jeg så på klokken var den 11.44. Jeg prøvde selvfølgelig å bryte mønsteret for å bevise min frie vilje. Når tanken om å se på klokken kom, tenkte jeg, nå skal jeg ikke se på den, jeg skal spare de kreftene, for jeg skjønner at klokken er 11.44, Noen minutter senere sjekket kroppen min klokken som en autorefleks, uten at tanken gikk via bevisstheten. Og klokken viste 11.44.
En dag, når Bill Murray var blitt snill nok, var marerittet plutselig over. Livet sluttet å gå en dag tilbake hver natt. Han våknet, klokkeradioen spilte en annen sang, og han innså at det var neste dag.
Jeg følte meg som Bill Murray da jeg våknet i senga på Støren den morgenen. Jeg slo øynene opp og følte meg noe så sjeldent som utvilt. Det var blitt Neste Dag i livet mitt. Jeg var blitt frisk nok til å restituere andre steder enn hjemme, ergo, jeg var frisk nok til å reise, og ville bli frisk nok til å flytte hjemmefra. Morgenen på Støren var min Uavhengighetsdag.
Støren er noen måneder siden, etter det har jeg blant annet vært i Oslo. Nylig slapp kroppen meg igjen til på et nytt nivå, jeg doblet evnen min til å gå. Pulsen dundret i tohundre bare jeg gikk opp en bakke, lårene ble stive som om jeg hadde løpt. Følelsen av å bli varm av fysisk aktivitet, som jeg ikke hadde kjent på snart ti år, var mer feberaktig enn jeg husket den. Men jeg kom meg lengre inn i skogen. Jeg har sett stedene i Trondheim jeg kan nå med bil, men det er mange steder i skogene rundt byen som jeg har savnet og som jeg nå kan se igjen.
27. januar 2008
Nattengel
Ingenting mørkere enn mørket inni
ingenting skumlere enn mørket inni
ingen steder jeg mindre vil gå
Det klorer kliper biter sliter
river meg ned
dypere ned
jeg klamrer meg til restene av livet
til fingrene glipper
for mørke stormer
kraftige som om
luften var olje
jeg slukes
parteres
pulveriseres
så hardt
så vondt
så lenge
med tårer
lengsel
smerte
anger
sorg
betales gammel gjeld
lys stiger
fra innerst
i meg
sart
mykt
skjørt
med lys ut av øynene
lys ut av hendene
møter jeg mørket uten frykt
mørket skriker
jeg lyser
min vei
ut
ingenting skumlere enn mørket inni
ingen steder jeg mindre vil gå
Det klorer kliper biter sliter
river meg ned
dypere ned
jeg klamrer meg til restene av livet
til fingrene glipper
for mørke stormer
kraftige som om
luften var olje
jeg slukes
parteres
pulveriseres
så hardt
så vondt
så lenge
med tårer
lengsel
smerte
anger
sorg
betales gammel gjeld
lys stiger
fra innerst
i meg
sart
mykt
skjørt
med lys ut av øynene
lys ut av hendene
møter jeg mørket uten frykt
mørket skriker
jeg lyser
min vei
ut
30. november 2007
Ensomhet er et luksusproblem
- Joda det er det ... også når du er sånn på ... jeg vil bosette meg på en fjelltopp. langt unna folk. Og så går jeg bare ned til folk for å hente posten, snøvler han.
- Ja, det er nok ikke dumt, sier jeg.
- Men så har høsj smults mis jssj...
- Hæ?
- smjs eller på jeg var bedre en gang vet du, alt gikk greit
- Ja ...
- HEHEHEHEHE
Jeg er usikker på hva han ler av. Det er som om det foregår en egen historie inne i hodet hans, som om han snakker med både meg og en usynlig person samtidig.
- Jeg tror nok at de som bor ute i naturen kommer i kontakt med noe som vi som bor i byen har mistet, sier jeg.
- Nei. Det er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt. Det er mye stoffer man kommer borti.
- Å, har du prøvd noe du ikke skulle prøvd?
- Amfetamin.
Baren er rimelig fylt opp med folk til så tidlig på kvelden å være. Det tok meg en stund å finne en bar med folk i. Hvem som henger over bardisken på dette tidspunktet hadde jeg reflektert mindre over. Min nye kompis er skitten, jeg lurer på om han har tilbrakt natten utendørs. Men han virker snill, han er en bamseaktig kar som smiler og drikker og smiler og drikker, og jeg som har fusket i faget i et par år får endelig en sjanse til å studere ekte røling.
Sånn er lørdagskveldene nå. Selv om jeg er i byen jeg alltid har bodd i ligner livet på å flytte til en ny by. Jeg mangler et sosialt nettverk som er tilpasset singelliv. Når de få jeg kan be med på bar på kort varsel svikter, har jeg ingen alternativer. Prøver jeg å kontakte mer perifert kjente fører det til avtaler frem i tid, og frem i tid vet jeg aldri hvordan formen er.
Men jeg vet hvor jeg var.
Jeg spiser ikke og har nesten sluttet å drikke. Kroppen min er borte, musklene sa opp jobben, løsnet og ble til løsmasse, et lag gjørme mellom benene og huden som ikke kan brukes til noe og som ikke gir særlig motstand når jeg setter fingeren på det. Jeg kan ta på min egen overarm og kjenne rett på beinet gjennom huden, jeg tror jeg kjenner senene, ihvertfall er det en stram tråd der inne som følger beinet. Det samme gjelder underarm, lårben og legg. Som om lemmene mine er blitt en-strengs strengeinstrumenter trukket med hud.
Jeg kan måle hvor tynne lårene mine er blitt ved å legge dem i kors. Da kan jeg kjenne de ytre ankelkulene berøre hverandre. Ankelkulen har jobbet seg gradvis nedover utsiden av leggen etterhvert som lårmuskelen har forvitret, nå er jeg i stand til å klinke kulene sammen. Jeg treffer ikke helt midt på, men det er ikke langt unna. Prøv selv. Du er ikke i nærheten.
Hygienen har gått fullstendig under. Jeg vasker ikke en eneste del av kroppen. Man skulle tro det luktet død og fordervelse her inne, men i så fall kan jeg ikke merke det. Den første uken jeg ikke vasket meg merket jeg lukten, men etter en uke ble jeg luktfri. Det ser ut som om et nytt regelverk trer i kraft for huden når man skrinlegger hygienen. Jeg har fått et fettlag på huden som hjelper meg å holde varmen. Det føles som den naturligste ting av verden å ha der, jeg har ikke lyst til å vaske det vekk. Jeg begynner å skjønne hvorfor folk i middelalderen foretrakk å nøye seg med bare en kroppsvask i året.
Håret er fett, men også det nådde en tilstand hvor det ikke blir verre. Jeg vasker ikke håret, men jeg ligger så stille at jeg kan tørke støv av det.
En lege har vært her to ganger. Han stod i døråpningen og så på meg, han gikk ikke inn i rommet. Den ene gangen snakket han til meg. Jeg svarte ikke. Den andre gangen lyste han med lommelykt og fortalte pleieren at jeg fortsatt hadde fett igjen på bena. Det tror jeg ikke på, han lar seg lure av dette laget med muskelgjørme som ligger under huden min og som gir etter for trykk. Fett oppfører seg ikke sånn, et fettlag gir fingeren mer motstand. Men det er helt greit for meg at legen tror jeg er i form, jeg har ikke lyst til å bli flyttet til sykehus, og jeg har ihvertfall ikke lyst på å få en slange inn gjennom nesen. Jeg vil ligge helt i fred inne på rommet mitt, sveve i sengen og se på rare lysprikker som danser for øynene.
Det var en annen type ensomhet den gangen. Den ensomheten jeg kan oppleve nå, minner mer om da jeg kom meg ut på internettet for tre år siden, den eneste kommunikasjonsformen jeg kunne bruke var mail. Så jeg mailet mine venner en for en. Alle svarte entusiastisk. Jeg mailet dem på nytt en for en. Noen av dem svarte. De var vant til å sende meg mailer og postkort, en gang i måneden, en gang i halvåret, en gang i året, uten å få svar, mens mannen i sengen forsvant gradvis lenger ut av bevisstheten. Å gå fra en fyr man sender julekort til og til å bli en som man gjennomfører frekvent mailveksling med, glir ikke automatisk. Jeg var ikke lenger en del av noens omgangskrets.
Jeg mailet de som svarte på mail to. En svarte. Jeg mailet ham. Null svar. Og så var det over til å maile folk som ikke svarte for andre gang. Det var en veldig ensom følelse.
Nå etter tre år på nett er jeg i den andre enden, jeg får mer mail enn jeg er i stand til å svare på. Det er også et problem, men det gjør ikke like vondt.
I den virkelige verden, derimot, må jeg starte om igjen fra bunnen.
Jeg ba om rosiner, jeg mente oppriktig at jeg kunne greie å spise hvis jeg fikk rosiner. De ventet ikke en gang til neste dag, de kom i ens ærend med rosiner til meg. Men da rosinene stod på bordet ved sengekanten kom kvalmen og jeg klarte ikke å få i meg noe. Jeg sa jeg ville ha pærer istedet. De kom med pærer. På samme måte som sist kom kvalmen og nektet meg å spise pærer. Jeg ba om nøtter. De tror vel jeg driver gjøn med dem, men det gjør jeg ikke. Jeg tror oppriktig at jeg kunne fått i meg nøtter.
Iblant får jeg panikkangst. Da er jeg ikke redd for en bestemt ting, jeg er bare Redd. Total frykt i hele kroppen. Jeg er fullstendig maktesløs når angsten herjer, det er ingenting jeg kan gjøre for å bremse det stoppe det eller lindre det, frykten eier meg, den er kolossal og svart og endeløs, den griper meg som en klo i solar plexus, som om den trekker alle nervetrådene inn mot midten av kroppen og binder en stor knute. Jeg blir liggende i forsterstilling og holde rundt puten mens disse mørke kreftene svinger pisken vilt, sjelen min kastes rundt som om den er ballen i en fotballkamp mellom det onde og det grusomme.
Anfallene gir seg like brått som de kommer. Det føles som å bli skylt opp på land etter å ha vært herjet med av stormhavet. Så ligger jeg der i forsterstillingen og puster ut og prøver å hente meg inn, skremt over hvor fælt livet kan være.
Det må være hetebølge ute, det er for varmt i cellen. Jeg koker ihjel. Jeg er for svak til å si dette, jeg er ikke i nærheten av å få ut lyd av munnen, lungene har gitt opp, det kjennes ut som om hele innsiden av meg består av tykt slim, jeg ville hostet, men evnen til å hoste er borte. Men jeg greide såvidt å skrive ordet isvann på en lapp. De seks bokstavene var det siste jeg greide å skrive, nå ligger jeg her som total grønnsak.
Isvannet kom. De bar inn isvann i forigårs, i går og de har båret inn isvann i dag. Glimrende. Men isvannet er på termos. Armene mine er for svake til å skru lokket av en termos. Jeg er også for svak til å fortelle vokterne at jeg ikke kan åpne termosene. Jeg ligger og ser på termosen mens jeg forgår av varme. Som en mann som har slept seg gjennom ørkenen og ligger en meter fra oasen.
Vi sitter og drikker, han lager lyder som jeg er usikker på om er kommunikasjon.
- Snchnøl snj det er ikke bra
- Det er mye som ikke er bra, sier jeg, jeg aner ikke hva han snakker om og ser ingen hensikt i å spørre.
- Nei, det er ikke bra i det hele tatt. Snhø sjem pfffft HEHEHE
På barkrakken bortenfor min bamseaktige venn sitter en snauskalle med et militant utseende.
- Er det kompisen din, spør jeg.
- Ja, dro han nå, høeÖh, jeg hentet han ut av fengselet i morges.
- Fengselet? Jøssda. Hva gjorde han der?
- Schnsssjj sjljs sølhnsssjj olsj i går.
- Åja.
- Jeg liker ikke å slåss.
- Det er fornuftig.
- Nei. Jeg liker ikke å slåss.
- Du er en snill mann.
Iblant opplever jeg at jeg sanser sjelen til menneskene jeg kommer i nærheten av. Noen kjennes lyse og milde, andre harde, noen gir ikke tydelig følelse, noen klør. Alkoholikeren på barkrakken ved siden av meg snakker ikke sammenhengende, jeg forstår ikke halvparten, han smiler og ser på meg som om han forventer reakjsoner på ting jeg ikke har oppfattet eller som han bare har sagt inne i hodet sitt, men selv om han like gjerne kunne snakket moldovsk gir han meg en varm og deilig følelse i kroppen, som en sol, dette nedbombede mennesket har en av de beste sjelene jeg har kjent, han er som å sitte inntil en åndelig peis. Jeg vet ingenting om hans handlinger, men jeg vet at han er en snill mann.
Hjertet mitt slår alt for fort. Dunkingen kjennes tydelig inne i hodet, det har pågått lenge, jeg ligger totalt stille og hvilepulsen må være tresifret. Jeg aner ikke hvor fort hjertet slår, jeg er for syk til å se så lenge på klokken at jeg får telt den, jeg tester ved å telle pulsslagene på spansk. Jeg er ikke spesielt god i spansk, og hvis jeg faller av når jeg kommer til catorce, quince, dieciseis, - fjorten, femten, seksten -, vet jeg at pulsen går for fort. Hvis jeg henger med til tjue, er jeg innenfor kontroll.
Blodet kjennes ikke normalt ut i årene, det føles som sirup med levende, irriterte pissmaur i, jeg har en infernalsk kløe inni hele kroppen som følger blodårene.
Kroppsvarmen er borte. Jeg avgir ikke varme til omgivelsene, det er ingen temperaturforskjell på den delen av sengen der kroppen min ligger og der den ikke har ligget. Jeg fryser hele tiden, det er som om luften kan passere rett igjennom meg, jeg ligger i soveposen under dyna hele døgnet og forsøker å holde varmen.
Blodet slås ikke lenger ut årene, det bare renner ut. Jeg har ikke brukt hodeputen på ukesvis, jeg må ligge absolutt flatt for at blodet skal nå ut. Nå er det verre enn noen sinne. Følelsen av at blodet ikke går ut i årene er som om noe som alttid har vært en strek nå er en stiplet linje.
______----------...........
Taket på livet glipper, jeg kjenner at det som er meg ikke lenger dekker kroppen, hele kroppen er nummen som frosne tær, og jeg har blitt et bitte lite punkt. Jeg er ikke sikker på hvor dette punktet er, og jeg er ikke sikker på om det spiller noen rolle. Jeg kjenner lukt av svovel, jeg er sikker på at det er en hallusinasjonslukt. Jeg har hallusinert smaker, jeg kjente smaken av noe som lignet pære, men for å kontrollere fikk jeg dem til å bære inn en pære, og den smakte helt annerledes. Jeg kan hallusionere lukter og smaker som jeg aldri har kjent og som neppe finnes. Og nå kjenner jeg kruttsterk svovellukt. Lysflekkene foran øynene mine har i flere dager dannet silhuetten av en rytter. Jeg aner ikke hvem rytteren er, men han ligner på rytteren som er trykt på kortene i spillet RISK. Andre assosiasjoner jeg får er at det lukter svovel i helvete, og at rytteren er en av apokalypsens fire ryttere. Disse fire rytterne som omtales i Johannes' Åpenbaring er pest, død, krig og sult. Men jeg tror ikke på bibelen.
Lysflekkene har begynt å få farge. Jeg lå lenge og så på noe som så ut som en Milan-trøye, svart-røde striper. Etterhvert oppdaget jeg at det var ytterveggen på barndomshjemmet mitt. Jeg så veggen i skarp sol som kom inn fra siden, det svarte var skyggene som plankene dannet på hverandre. Deretter så jeg tydelig Donald Duck. Et gult veiskilt som begyte på A. Trærne i hagen fra barndommen, sett nedenfra, med skyfri himmel bak. Dette er ikke lenger diffuse lysflekker, det er knall skarpe bilder som jeg ser gjennom øynene. Det er erfaringsbilder fra livet mitt. Jeg ser igjen koppen jeg hadde tannkosten min i som gutt, en oransje kopp med ører. Jeg hadde glemt koppen. Bildene jeg ser av husveggen er fra et lavt perspektiv, som om jeg er veldig liten, kanskje fem-seks år. Jeg ser den rød- og hvitstripede tapeten fra barnerommet mitt, jeg ser den hvite muren som dekket peisen i stuen. Disse tingene fins ikke lenger. Men det er objekter jeg har sett mange ganger.
Bildene legger seg i hauger, de er vanskelige å skjelne fra hverandre, jeg ser biler, trær, veiskilter, platecovre, en mengde donaldfigurer, men ingen mennesker. Dette er livet mitt i en elendig redigert revy, og det er ingen mennesker her. Jeg kjenner en sterk savn etter menneskene, hvis jeg skal dø nå, vær så snill å la meg se noen jeg er glad i på veien ut.
Det er som om jeg løftes ut av kroppen, jeg kjenner den samme følelsen som når en heis starter opp. Bildene stopper brått, det er svart, men jeg beveger meg gjennom en tunnell av lysende ringer. Verden blir stillere, ikke på lyd men på alt. Jeg kjenner ikke kroppen min, jeg er fullstendig frigjort.
Tunnellen tar slutt, jeg er fremme på et spesielt sted. Foran meg er en vegg som ikke er av fast materiale, den har konsistens som en grå sky, men er jevn som en vegg. Det aner meg at det er veggen som skiller mellom liv og død. Jeg beveger meg ikke mot veggen, jeg beveger meg langs den. Jeg føler absolutt ingenting, fraværet av følelse er påfallende.
Jeg kjenner svovellukten og hører hovslag. Foran meg er det en mørk silhuett, en spøkelseskladd uten øyne, som omkranses av et gult, blafrende lys. Jeg er på en plass hvor jeg forventet å møte en Gud, et hvitt lys, Sankt Peter, ett eller annet godt som skulle ta meg den siste biten til etterlivet. Men jeg møter en helsvart skikkelse og kjenner svovellukt. Det er lite tvil om hvor jeg skal.
Jeg er på dette stedet i timevis, det er vanskelig å vite hvor lenge, tiden har mistet sin betydning. I blant er jeg i kontakt med kroppen min, iblant ikke. Jeg henger i grenselandet. På et tidspunkt beveger kroppen min armen sin, av seg selv, ikke som følge av et ønske fra meg. Den mørke silhuetten gjør samme bevegelse. Først nå skjønner jeg at det ikke er djevelen. I et rom helt uten lys ser jeg min egen skygge.
Slik dør jeg nesten, om og om igjen. Det starter omtrent til samme tid hver dag, det pleide å være i ellevetiden på formiddagen, men i løpet av noen uker har døden sakte forskjøvet seg og inntreffer nå på femtiden på ettermiddagen. Dødsstedet er det samme, jeg betrakter min egen skygge i time etter time. Det er et følelsesmessig iskaldt sted, men ingen følelser betyr ingen smerte.
- Sju år? Næhæhæhehehe, sier alkisen.
- Sju, ja, jeg har nettopp begynt å komme meg ut. Jeg har aldri vært i denne baren før, sier jeg.
- Snøl jms ledj, sier han, lener hodet tilbake og ser på meg mens han gliser.
- Du tror meg ikke? sier jeg.
- HEHEHEHEHE
Seidelen er tom. Jeg også.
- Jeg må gå nå, sier jeg.
- Det går nok bra med deg, sier han og klasker meg på skulderen.
- Det går nok bra med deg også, sier jeg og klasker tilbake.
- Det går nok bra med deg, gjentar han og klasker.
- Du er en snill mann.
- Det går nok bra.
Jeg går ut i kulda, en kvinne sitter på trappen og røker. Jeg kan ikke være lenge ute i kulden, og jeg har brukt opp ordene mine for i kveld. Men jeg har klart det jeg prøvde på. Ensomme sjeler er på vei inn i Trondheimsnatten. Min ensomhet er et luksusproblem.
Det er et veldig show inni hodet mitt, som om enorme bølger passerer gjennom meg. Jeg suges gjennom tunnelen, jeg er tilbake på plassen ved den grå disige veggen. Men denne gangen går jeg ikke langs den. Det er som om jeg stikker hodet inn i veggen. Jeg observerer en følelse som ligner på å stå på kanten av et stup og se ned, bare enda mer ekstremt, og det er den samme følelsen i alle retninger, det er uendelighet. Jeg har en følelse av at det på den andre siden av veggen er alt for stort og ufattelig for min lille menneskehjerne, jeg aner at jeg ikke er utstyrt med den type sanseapparat som man må ha for i det hele tatt å begynne å forstå hva som befinner seg på den andre siden. Jeg går tilbake, ut av veggen, jeg er fortsatt på dette stedet hvor det ikke eksisterer følelser, jeg aner min egen skygge, men det er som om rommet roteres. Jeg snur meg vekk fra skyggen og mot lyset som har vært bak meg hele denne tiden, lyset som har kastet skyggen. Et kolossalt, hvitt lys møter meg. Jeg slår øynene opp, jeg er tilbake i kroppen et sekund, jeg må sjekke om en bil med halogenlykter har kjørt inn i fangecellen. Det gjør ingen forskjell om jeg åpner eller lukker øynene, det er intenst hvitt lys overalt. Det gjør ikke vondt, og det er hvitere enn alt jeg noensinne har sett. Jeg kjenner følelser. Jeg kjenner en annens medfølelse og kjærlighet rettet mot meg. En intens følelse, et kort sekund. Så er jeg tilbake. Rommet er mørkt og lite, det samme kjedelige rommet som jeg har vært i hele tiden. Jeg har en god følelse i kroppen. Og jeg har lyst på mat.
Aus die reihe Ut av mørket
- Ja, det er nok ikke dumt, sier jeg.
- Men så har høsj smults mis jssj...
- Hæ?
- smjs eller på jeg var bedre en gang vet du, alt gikk greit
- Ja ...
- HEHEHEHEHE
Jeg er usikker på hva han ler av. Det er som om det foregår en egen historie inne i hodet hans, som om han snakker med både meg og en usynlig person samtidig.
- Jeg tror nok at de som bor ute i naturen kommer i kontakt med noe som vi som bor i byen har mistet, sier jeg.
- Nei. Det er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt. Det er mye stoffer man kommer borti.
- Å, har du prøvd noe du ikke skulle prøvd?
- Amfetamin.
Baren er rimelig fylt opp med folk til så tidlig på kvelden å være. Det tok meg en stund å finne en bar med folk i. Hvem som henger over bardisken på dette tidspunktet hadde jeg reflektert mindre over. Min nye kompis er skitten, jeg lurer på om han har tilbrakt natten utendørs. Men han virker snill, han er en bamseaktig kar som smiler og drikker og smiler og drikker, og jeg som har fusket i faget i et par år får endelig en sjanse til å studere ekte røling.
Sånn er lørdagskveldene nå. Selv om jeg er i byen jeg alltid har bodd i ligner livet på å flytte til en ny by. Jeg mangler et sosialt nettverk som er tilpasset singelliv. Når de få jeg kan be med på bar på kort varsel svikter, har jeg ingen alternativer. Prøver jeg å kontakte mer perifert kjente fører det til avtaler frem i tid, og frem i tid vet jeg aldri hvordan formen er.
Men jeg vet hvor jeg var.
Jeg spiser ikke og har nesten sluttet å drikke. Kroppen min er borte, musklene sa opp jobben, løsnet og ble til løsmasse, et lag gjørme mellom benene og huden som ikke kan brukes til noe og som ikke gir særlig motstand når jeg setter fingeren på det. Jeg kan ta på min egen overarm og kjenne rett på beinet gjennom huden, jeg tror jeg kjenner senene, ihvertfall er det en stram tråd der inne som følger beinet. Det samme gjelder underarm, lårben og legg. Som om lemmene mine er blitt en-strengs strengeinstrumenter trukket med hud.
Jeg kan måle hvor tynne lårene mine er blitt ved å legge dem i kors. Da kan jeg kjenne de ytre ankelkulene berøre hverandre. Ankelkulen har jobbet seg gradvis nedover utsiden av leggen etterhvert som lårmuskelen har forvitret, nå er jeg i stand til å klinke kulene sammen. Jeg treffer ikke helt midt på, men det er ikke langt unna. Prøv selv. Du er ikke i nærheten.
Hygienen har gått fullstendig under. Jeg vasker ikke en eneste del av kroppen. Man skulle tro det luktet død og fordervelse her inne, men i så fall kan jeg ikke merke det. Den første uken jeg ikke vasket meg merket jeg lukten, men etter en uke ble jeg luktfri. Det ser ut som om et nytt regelverk trer i kraft for huden når man skrinlegger hygienen. Jeg har fått et fettlag på huden som hjelper meg å holde varmen. Det føles som den naturligste ting av verden å ha der, jeg har ikke lyst til å vaske det vekk. Jeg begynner å skjønne hvorfor folk i middelalderen foretrakk å nøye seg med bare en kroppsvask i året.
Håret er fett, men også det nådde en tilstand hvor det ikke blir verre. Jeg vasker ikke håret, men jeg ligger så stille at jeg kan tørke støv av det.
En lege har vært her to ganger. Han stod i døråpningen og så på meg, han gikk ikke inn i rommet. Den ene gangen snakket han til meg. Jeg svarte ikke. Den andre gangen lyste han med lommelykt og fortalte pleieren at jeg fortsatt hadde fett igjen på bena. Det tror jeg ikke på, han lar seg lure av dette laget med muskelgjørme som ligger under huden min og som gir etter for trykk. Fett oppfører seg ikke sånn, et fettlag gir fingeren mer motstand. Men det er helt greit for meg at legen tror jeg er i form, jeg har ikke lyst til å bli flyttet til sykehus, og jeg har ihvertfall ikke lyst på å få en slange inn gjennom nesen. Jeg vil ligge helt i fred inne på rommet mitt, sveve i sengen og se på rare lysprikker som danser for øynene.
Det var en annen type ensomhet den gangen. Den ensomheten jeg kan oppleve nå, minner mer om da jeg kom meg ut på internettet for tre år siden, den eneste kommunikasjonsformen jeg kunne bruke var mail. Så jeg mailet mine venner en for en. Alle svarte entusiastisk. Jeg mailet dem på nytt en for en. Noen av dem svarte. De var vant til å sende meg mailer og postkort, en gang i måneden, en gang i halvåret, en gang i året, uten å få svar, mens mannen i sengen forsvant gradvis lenger ut av bevisstheten. Å gå fra en fyr man sender julekort til og til å bli en som man gjennomfører frekvent mailveksling med, glir ikke automatisk. Jeg var ikke lenger en del av noens omgangskrets.
Jeg mailet de som svarte på mail to. En svarte. Jeg mailet ham. Null svar. Og så var det over til å maile folk som ikke svarte for andre gang. Det var en veldig ensom følelse.
Nå etter tre år på nett er jeg i den andre enden, jeg får mer mail enn jeg er i stand til å svare på. Det er også et problem, men det gjør ikke like vondt.
I den virkelige verden, derimot, må jeg starte om igjen fra bunnen.
Jeg ba om rosiner, jeg mente oppriktig at jeg kunne greie å spise hvis jeg fikk rosiner. De ventet ikke en gang til neste dag, de kom i ens ærend med rosiner til meg. Men da rosinene stod på bordet ved sengekanten kom kvalmen og jeg klarte ikke å få i meg noe. Jeg sa jeg ville ha pærer istedet. De kom med pærer. På samme måte som sist kom kvalmen og nektet meg å spise pærer. Jeg ba om nøtter. De tror vel jeg driver gjøn med dem, men det gjør jeg ikke. Jeg tror oppriktig at jeg kunne fått i meg nøtter.
Iblant får jeg panikkangst. Da er jeg ikke redd for en bestemt ting, jeg er bare Redd. Total frykt i hele kroppen. Jeg er fullstendig maktesløs når angsten herjer, det er ingenting jeg kan gjøre for å bremse det stoppe det eller lindre det, frykten eier meg, den er kolossal og svart og endeløs, den griper meg som en klo i solar plexus, som om den trekker alle nervetrådene inn mot midten av kroppen og binder en stor knute. Jeg blir liggende i forsterstilling og holde rundt puten mens disse mørke kreftene svinger pisken vilt, sjelen min kastes rundt som om den er ballen i en fotballkamp mellom det onde og det grusomme.
Anfallene gir seg like brått som de kommer. Det føles som å bli skylt opp på land etter å ha vært herjet med av stormhavet. Så ligger jeg der i forsterstillingen og puster ut og prøver å hente meg inn, skremt over hvor fælt livet kan være.
Det må være hetebølge ute, det er for varmt i cellen. Jeg koker ihjel. Jeg er for svak til å si dette, jeg er ikke i nærheten av å få ut lyd av munnen, lungene har gitt opp, det kjennes ut som om hele innsiden av meg består av tykt slim, jeg ville hostet, men evnen til å hoste er borte. Men jeg greide såvidt å skrive ordet isvann på en lapp. De seks bokstavene var det siste jeg greide å skrive, nå ligger jeg her som total grønnsak.
Isvannet kom. De bar inn isvann i forigårs, i går og de har båret inn isvann i dag. Glimrende. Men isvannet er på termos. Armene mine er for svake til å skru lokket av en termos. Jeg er også for svak til å fortelle vokterne at jeg ikke kan åpne termosene. Jeg ligger og ser på termosen mens jeg forgår av varme. Som en mann som har slept seg gjennom ørkenen og ligger en meter fra oasen.
Vi sitter og drikker, han lager lyder som jeg er usikker på om er kommunikasjon.
- Snchnøl snj det er ikke bra
- Det er mye som ikke er bra, sier jeg, jeg aner ikke hva han snakker om og ser ingen hensikt i å spørre.
- Nei, det er ikke bra i det hele tatt. Snhø sjem pfffft HEHEHE
På barkrakken bortenfor min bamseaktige venn sitter en snauskalle med et militant utseende.
- Er det kompisen din, spør jeg.
- Ja, dro han nå, høeÖh, jeg hentet han ut av fengselet i morges.
- Fengselet? Jøssda. Hva gjorde han der?
- Schnsssjj sjljs sølhnsssjj olsj i går.
- Åja.
- Jeg liker ikke å slåss.
- Det er fornuftig.
- Nei. Jeg liker ikke å slåss.
- Du er en snill mann.
Iblant opplever jeg at jeg sanser sjelen til menneskene jeg kommer i nærheten av. Noen kjennes lyse og milde, andre harde, noen gir ikke tydelig følelse, noen klør. Alkoholikeren på barkrakken ved siden av meg snakker ikke sammenhengende, jeg forstår ikke halvparten, han smiler og ser på meg som om han forventer reakjsoner på ting jeg ikke har oppfattet eller som han bare har sagt inne i hodet sitt, men selv om han like gjerne kunne snakket moldovsk gir han meg en varm og deilig følelse i kroppen, som en sol, dette nedbombede mennesket har en av de beste sjelene jeg har kjent, han er som å sitte inntil en åndelig peis. Jeg vet ingenting om hans handlinger, men jeg vet at han er en snill mann.
Hjertet mitt slår alt for fort. Dunkingen kjennes tydelig inne i hodet, det har pågått lenge, jeg ligger totalt stille og hvilepulsen må være tresifret. Jeg aner ikke hvor fort hjertet slår, jeg er for syk til å se så lenge på klokken at jeg får telt den, jeg tester ved å telle pulsslagene på spansk. Jeg er ikke spesielt god i spansk, og hvis jeg faller av når jeg kommer til catorce, quince, dieciseis, - fjorten, femten, seksten -, vet jeg at pulsen går for fort. Hvis jeg henger med til tjue, er jeg innenfor kontroll.
Blodet kjennes ikke normalt ut i årene, det føles som sirup med levende, irriterte pissmaur i, jeg har en infernalsk kløe inni hele kroppen som følger blodårene.
Kroppsvarmen er borte. Jeg avgir ikke varme til omgivelsene, det er ingen temperaturforskjell på den delen av sengen der kroppen min ligger og der den ikke har ligget. Jeg fryser hele tiden, det er som om luften kan passere rett igjennom meg, jeg ligger i soveposen under dyna hele døgnet og forsøker å holde varmen.
Blodet slås ikke lenger ut årene, det bare renner ut. Jeg har ikke brukt hodeputen på ukesvis, jeg må ligge absolutt flatt for at blodet skal nå ut. Nå er det verre enn noen sinne. Følelsen av at blodet ikke går ut i årene er som om noe som alttid har vært en strek nå er en stiplet linje.
______----------...........
Taket på livet glipper, jeg kjenner at det som er meg ikke lenger dekker kroppen, hele kroppen er nummen som frosne tær, og jeg har blitt et bitte lite punkt. Jeg er ikke sikker på hvor dette punktet er, og jeg er ikke sikker på om det spiller noen rolle. Jeg kjenner lukt av svovel, jeg er sikker på at det er en hallusinasjonslukt. Jeg har hallusinert smaker, jeg kjente smaken av noe som lignet pære, men for å kontrollere fikk jeg dem til å bære inn en pære, og den smakte helt annerledes. Jeg kan hallusionere lukter og smaker som jeg aldri har kjent og som neppe finnes. Og nå kjenner jeg kruttsterk svovellukt. Lysflekkene foran øynene mine har i flere dager dannet silhuetten av en rytter. Jeg aner ikke hvem rytteren er, men han ligner på rytteren som er trykt på kortene i spillet RISK. Andre assosiasjoner jeg får er at det lukter svovel i helvete, og at rytteren er en av apokalypsens fire ryttere. Disse fire rytterne som omtales i Johannes' Åpenbaring er pest, død, krig og sult. Men jeg tror ikke på bibelen.
Lysflekkene har begynt å få farge. Jeg lå lenge og så på noe som så ut som en Milan-trøye, svart-røde striper. Etterhvert oppdaget jeg at det var ytterveggen på barndomshjemmet mitt. Jeg så veggen i skarp sol som kom inn fra siden, det svarte var skyggene som plankene dannet på hverandre. Deretter så jeg tydelig Donald Duck. Et gult veiskilt som begyte på A. Trærne i hagen fra barndommen, sett nedenfra, med skyfri himmel bak. Dette er ikke lenger diffuse lysflekker, det er knall skarpe bilder som jeg ser gjennom øynene. Det er erfaringsbilder fra livet mitt. Jeg ser igjen koppen jeg hadde tannkosten min i som gutt, en oransje kopp med ører. Jeg hadde glemt koppen. Bildene jeg ser av husveggen er fra et lavt perspektiv, som om jeg er veldig liten, kanskje fem-seks år. Jeg ser den rød- og hvitstripede tapeten fra barnerommet mitt, jeg ser den hvite muren som dekket peisen i stuen. Disse tingene fins ikke lenger. Men det er objekter jeg har sett mange ganger.
Bildene legger seg i hauger, de er vanskelige å skjelne fra hverandre, jeg ser biler, trær, veiskilter, platecovre, en mengde donaldfigurer, men ingen mennesker. Dette er livet mitt i en elendig redigert revy, og det er ingen mennesker her. Jeg kjenner en sterk savn etter menneskene, hvis jeg skal dø nå, vær så snill å la meg se noen jeg er glad i på veien ut.
Det er som om jeg løftes ut av kroppen, jeg kjenner den samme følelsen som når en heis starter opp. Bildene stopper brått, det er svart, men jeg beveger meg gjennom en tunnell av lysende ringer. Verden blir stillere, ikke på lyd men på alt. Jeg kjenner ikke kroppen min, jeg er fullstendig frigjort.
Tunnellen tar slutt, jeg er fremme på et spesielt sted. Foran meg er en vegg som ikke er av fast materiale, den har konsistens som en grå sky, men er jevn som en vegg. Det aner meg at det er veggen som skiller mellom liv og død. Jeg beveger meg ikke mot veggen, jeg beveger meg langs den. Jeg føler absolutt ingenting, fraværet av følelse er påfallende.
Jeg kjenner svovellukten og hører hovslag. Foran meg er det en mørk silhuett, en spøkelseskladd uten øyne, som omkranses av et gult, blafrende lys. Jeg er på en plass hvor jeg forventet å møte en Gud, et hvitt lys, Sankt Peter, ett eller annet godt som skulle ta meg den siste biten til etterlivet. Men jeg møter en helsvart skikkelse og kjenner svovellukt. Det er lite tvil om hvor jeg skal.
Jeg er på dette stedet i timevis, det er vanskelig å vite hvor lenge, tiden har mistet sin betydning. I blant er jeg i kontakt med kroppen min, iblant ikke. Jeg henger i grenselandet. På et tidspunkt beveger kroppen min armen sin, av seg selv, ikke som følge av et ønske fra meg. Den mørke silhuetten gjør samme bevegelse. Først nå skjønner jeg at det ikke er djevelen. I et rom helt uten lys ser jeg min egen skygge.
Slik dør jeg nesten, om og om igjen. Det starter omtrent til samme tid hver dag, det pleide å være i ellevetiden på formiddagen, men i løpet av noen uker har døden sakte forskjøvet seg og inntreffer nå på femtiden på ettermiddagen. Dødsstedet er det samme, jeg betrakter min egen skygge i time etter time. Det er et følelsesmessig iskaldt sted, men ingen følelser betyr ingen smerte.
- Sju år? Næhæhæhehehe, sier alkisen.
- Sju, ja, jeg har nettopp begynt å komme meg ut. Jeg har aldri vært i denne baren før, sier jeg.
- Snøl jms ledj, sier han, lener hodet tilbake og ser på meg mens han gliser.
- Du tror meg ikke? sier jeg.
- HEHEHEHEHE
Seidelen er tom. Jeg også.
- Jeg må gå nå, sier jeg.
- Det går nok bra med deg, sier han og klasker meg på skulderen.
- Det går nok bra med deg også, sier jeg og klasker tilbake.
- Det går nok bra med deg, gjentar han og klasker.
- Du er en snill mann.
- Det går nok bra.
Jeg går ut i kulda, en kvinne sitter på trappen og røker. Jeg kan ikke være lenge ute i kulden, og jeg har brukt opp ordene mine for i kveld. Men jeg har klart det jeg prøvde på. Ensomme sjeler er på vei inn i Trondheimsnatten. Min ensomhet er et luksusproblem.
Det er et veldig show inni hodet mitt, som om enorme bølger passerer gjennom meg. Jeg suges gjennom tunnelen, jeg er tilbake på plassen ved den grå disige veggen. Men denne gangen går jeg ikke langs den. Det er som om jeg stikker hodet inn i veggen. Jeg observerer en følelse som ligner på å stå på kanten av et stup og se ned, bare enda mer ekstremt, og det er den samme følelsen i alle retninger, det er uendelighet. Jeg har en følelse av at det på den andre siden av veggen er alt for stort og ufattelig for min lille menneskehjerne, jeg aner at jeg ikke er utstyrt med den type sanseapparat som man må ha for i det hele tatt å begynne å forstå hva som befinner seg på den andre siden. Jeg går tilbake, ut av veggen, jeg er fortsatt på dette stedet hvor det ikke eksisterer følelser, jeg aner min egen skygge, men det er som om rommet roteres. Jeg snur meg vekk fra skyggen og mot lyset som har vært bak meg hele denne tiden, lyset som har kastet skyggen. Et kolossalt, hvitt lys møter meg. Jeg slår øynene opp, jeg er tilbake i kroppen et sekund, jeg må sjekke om en bil med halogenlykter har kjørt inn i fangecellen. Det gjør ingen forskjell om jeg åpner eller lukker øynene, det er intenst hvitt lys overalt. Det gjør ikke vondt, og det er hvitere enn alt jeg noensinne har sett. Jeg kjenner følelser. Jeg kjenner en annens medfølelse og kjærlighet rettet mot meg. En intens følelse, et kort sekund. Så er jeg tilbake. Rommet er mørkt og lite, det samme kjedelige rommet som jeg har vært i hele tiden. Jeg har en god følelse i kroppen. Og jeg har lyst på mat.
Aus die reihe Ut av mørket
23. oktober 2007
Mennesker
Mennesker.
Det er noe mer med dere enn det jeg ser og det jeg hører. Jeg kan være ute blant dere, lukke øynene, ikke oppfatte et ord som blir sagt, og likevel fange en stemning i kroppen som er umulig å få når jeg er alene. Selv om trengsel pleide være plagsomt da jeg var ute blant dere ofte, styrker også trengsel den gode følelsen av menneske.
Forskjellige mennesker gir forskjellig følelse i kroppen, gode sjeler er gode å ferdes blant, og hvem vet, kanskje skaper summen av sjelene i en folkemengde følelsen man opplever når man går inn i den.
Går man ut en søndag føles verden annerledes, roligere, enn en ukedag. Atmosfæren på en ukedag er annerledes enn en lørdagskveld. For en som har levd uten følelsen av mennesker i mange år oppleves menneskefølelsen som om ikke alle komponentene formidles gjennom lys og lyd, lukter og berøring, men som om stemningen ligger inkorporert i luften på steder der folk ferdes.
Det gir noe å være blant dere. Selv når man ikke orker snakke.
Det er noe mer med dere enn det jeg ser og det jeg hører. Jeg kan være ute blant dere, lukke øynene, ikke oppfatte et ord som blir sagt, og likevel fange en stemning i kroppen som er umulig å få når jeg er alene. Selv om trengsel pleide være plagsomt da jeg var ute blant dere ofte, styrker også trengsel den gode følelsen av menneske.
Forskjellige mennesker gir forskjellig følelse i kroppen, gode sjeler er gode å ferdes blant, og hvem vet, kanskje skaper summen av sjelene i en folkemengde følelsen man opplever når man går inn i den.
Går man ut en søndag føles verden annerledes, roligere, enn en ukedag. Atmosfæren på en ukedag er annerledes enn en lørdagskveld. For en som har levd uten følelsen av mennesker i mange år oppleves menneskefølelsen som om ikke alle komponentene formidles gjennom lys og lyd, lukter og berøring, men som om stemningen ligger inkorporert i luften på steder der folk ferdes.
Det gir noe å være blant dere. Selv når man ikke orker snakke.
5. august 2007
Gjensyn
Det er en praktfull solskinnsdag på Ranheim, med blå himmel, grønt gress og sjøen i bakgrunnen. Jeg stanser bilen på parkeringsplassen, jeg har knapt kjørt så langt som dette hittil i århundret. Men det går bra, jeg tåler lengre og lengre turer.
Jeg tar stokken og karrer meg ut, jeg må gå et stykke fra parkeringsplassen. Jeg er her for å besøke bestemoren min. Det er åtte år siden sist jeg besøkte henne, jeg bodde på samme siden av byen som henne i et par år, men besøkte henne bare en gang. Den ene gangen kunne jeg bare være der en kort stund. Sånn var det alltid, festmiddager og sammenkomster ble forlatt for eksamener som skulle leses på og oppgaver som måtte løses. Begravelsen for tante, datteren hennes, stakk jeg tidlig av fra for å løpe orientering.
Men bestemor var alltid der, en stille, beskjeden kvinne som var flink med hendene. Hun har strikket det meste av ullsokkene mine, og hun snekret en brevhylle med navnet mitt på. Hyllen hang rett over hodet mitt i de sju årene jeg var sengeliggende. Jeg tenkte en del på bestemor da. Jeg har vært et dårlig barnebarn, men nå er jeg frisk nok, nå er jeg kommet for å gjøre det godt igjen.
Jeg har klart mye i ukene som har gått siden jeg kom meg ut. Det begynner å gå rutine i å gjøre nye ting, kickene blir mindre. Jeg har vært på grillparty, jeg har hørt vennene mine snakke sammen. Det er et savn man kanskje ikke forstår, men hvis det i det hele tatt forekom samtale i løpet av årene i kjelleren var jeg en del av den, for å høre jevnaldrende snakke sammen måtte jeg se reality-TV. Jeg kunne ikke se venner på fem år, i den perioden var jeg bitter på vennene mine fordi ikke en eneste av dem kunne karre seg på TV.
Jeg har fått en dragning mot barer. Hvis jeg drar dit sammen med venner og må prate er det hyggelig, men slitsomt. Hvis jeg går dit alene slipper jeg å prate og kan nyte besøket. Derfor blir det en del aleneturer på bar for tiden. Det er ikke kultur for det i Trondheim. I begynnelsen så jeg med jevne mellomrom på klokka og utgangsdøra, lot som om jeg ventet på noen for å slippe å bli oppfattet som en loner. Nå gir jeg blanke. Jeg sitter i et hjørne og ser på folk, føler på stemningen, bare det å være ute blant mennesker er en nytelse.
Jeg har sett igjen det meste av byen min siden jeg kom ut, ihvertfall av det man kan se fra inni bil. Hvis jeg stikker innom et solarium under kjøreturen får jeg ligget, og dermed kan jeg komme lenger hjemmefra. Jeg begynner å bli brun.
Ute på Ranheim surrer jeg rundt på gressplenene, jeg finner ikke frem. Bestemor bor ikke lenger der hun bodde for åtte år siden, ingen gjør det, og mamma har sagt jeg skal styre mot en tuja, men jeg vet ikke hva en tuja er, jeg kan ikke skille en tuja fra et vanlig grantre. Jeg bekymrer meg for om gåkapasiteten min snart er oppbrukt og at jeg må dra med uforrettet sak.
Da jeg ble liggende og oppdaget at jeg var ute av stand til å tåle lys og lyd, kjente jeg på kroppen at det kom til å ta lang tid å bli bra. I beste fall. Jeg ble redd for at jeg hadde sett en del mennesker for siste gang. Særlig en gammel mann jeg var blitt glad i og som hadde kreft. Nå sju år senere har han fortsatt kreft, han har dessuten skaffet seg parkinsons og gule stafylokokker, men han lever. De kan gi ham alle sykdommene i verden, han gir ikke opp. Han er gammel bokser. Som de sa i den siste Rocky-filmen: Det handler ikke om hvor hardt du slår, det handler om hvor mye juling du kan ta og fortsatt kjempe videre.
Når han ikke er smittsom lenger håper jeg å se ham. Men i dag er det bestemor.
Jeg finner gravstenen som ligger ved siden av tujaen. Den har blomster foran, noen har lagt en rekke runde stener på den. Jeg ser bestemors navn innrisset i granitt og føler meg fortsatt mest av alt som et dårlig barnebarn.
Da hun døde var jeg ute av stand til å snakke med noen, jeg tok sorgen kort og hardt og fortsatte kampen mot min egen sykdom. Jeg arvet en bibel av henne, bibelen bestefar pleide å lese juleevangeliet fra på julaften.
Dette skulle være min versjon av begravelsen jeg aldri kunne gå i. Men det er ingen begravelse, jeg føler meg alene her. Graven oppleves som stenen og blomstene jeg ser, og ikke noe mer. Kanskje er det en bra ting. Hodet er kaotisk, jeg forsøker å få tak i hva jeg føler. Prøver å få fatt i fortiden som forsvant.
---
Flere ut av mørket-historier:
Som en tidsreise
Rider igjen
Jeg tar stokken og karrer meg ut, jeg må gå et stykke fra parkeringsplassen. Jeg er her for å besøke bestemoren min. Det er åtte år siden sist jeg besøkte henne, jeg bodde på samme siden av byen som henne i et par år, men besøkte henne bare en gang. Den ene gangen kunne jeg bare være der en kort stund. Sånn var det alltid, festmiddager og sammenkomster ble forlatt for eksamener som skulle leses på og oppgaver som måtte løses. Begravelsen for tante, datteren hennes, stakk jeg tidlig av fra for å løpe orientering.
Men bestemor var alltid der, en stille, beskjeden kvinne som var flink med hendene. Hun har strikket det meste av ullsokkene mine, og hun snekret en brevhylle med navnet mitt på. Hyllen hang rett over hodet mitt i de sju årene jeg var sengeliggende. Jeg tenkte en del på bestemor da. Jeg har vært et dårlig barnebarn, men nå er jeg frisk nok, nå er jeg kommet for å gjøre det godt igjen.
Jeg har klart mye i ukene som har gått siden jeg kom meg ut. Det begynner å gå rutine i å gjøre nye ting, kickene blir mindre. Jeg har vært på grillparty, jeg har hørt vennene mine snakke sammen. Det er et savn man kanskje ikke forstår, men hvis det i det hele tatt forekom samtale i løpet av årene i kjelleren var jeg en del av den, for å høre jevnaldrende snakke sammen måtte jeg se reality-TV. Jeg kunne ikke se venner på fem år, i den perioden var jeg bitter på vennene mine fordi ikke en eneste av dem kunne karre seg på TV.
Jeg har fått en dragning mot barer. Hvis jeg drar dit sammen med venner og må prate er det hyggelig, men slitsomt. Hvis jeg går dit alene slipper jeg å prate og kan nyte besøket. Derfor blir det en del aleneturer på bar for tiden. Det er ikke kultur for det i Trondheim. I begynnelsen så jeg med jevne mellomrom på klokka og utgangsdøra, lot som om jeg ventet på noen for å slippe å bli oppfattet som en loner. Nå gir jeg blanke. Jeg sitter i et hjørne og ser på folk, føler på stemningen, bare det å være ute blant mennesker er en nytelse.
Jeg har sett igjen det meste av byen min siden jeg kom ut, ihvertfall av det man kan se fra inni bil. Hvis jeg stikker innom et solarium under kjøreturen får jeg ligget, og dermed kan jeg komme lenger hjemmefra. Jeg begynner å bli brun.
Ute på Ranheim surrer jeg rundt på gressplenene, jeg finner ikke frem. Bestemor bor ikke lenger der hun bodde for åtte år siden, ingen gjør det, og mamma har sagt jeg skal styre mot en tuja, men jeg vet ikke hva en tuja er, jeg kan ikke skille en tuja fra et vanlig grantre. Jeg bekymrer meg for om gåkapasiteten min snart er oppbrukt og at jeg må dra med uforrettet sak.
Da jeg ble liggende og oppdaget at jeg var ute av stand til å tåle lys og lyd, kjente jeg på kroppen at det kom til å ta lang tid å bli bra. I beste fall. Jeg ble redd for at jeg hadde sett en del mennesker for siste gang. Særlig en gammel mann jeg var blitt glad i og som hadde kreft. Nå sju år senere har han fortsatt kreft, han har dessuten skaffet seg parkinsons og gule stafylokokker, men han lever. De kan gi ham alle sykdommene i verden, han gir ikke opp. Han er gammel bokser. Som de sa i den siste Rocky-filmen: Det handler ikke om hvor hardt du slår, det handler om hvor mye juling du kan ta og fortsatt kjempe videre.
Når han ikke er smittsom lenger håper jeg å se ham. Men i dag er det bestemor.
Jeg finner gravstenen som ligger ved siden av tujaen. Den har blomster foran, noen har lagt en rekke runde stener på den. Jeg ser bestemors navn innrisset i granitt og føler meg fortsatt mest av alt som et dårlig barnebarn.
Da hun døde var jeg ute av stand til å snakke med noen, jeg tok sorgen kort og hardt og fortsatte kampen mot min egen sykdom. Jeg arvet en bibel av henne, bibelen bestefar pleide å lese juleevangeliet fra på julaften.
Dette skulle være min versjon av begravelsen jeg aldri kunne gå i. Men det er ingen begravelse, jeg føler meg alene her. Graven oppleves som stenen og blomstene jeg ser, og ikke noe mer. Kanskje er det en bra ting. Hodet er kaotisk, jeg forsøker å få tak i hva jeg føler. Prøver å få fatt i fortiden som forsvant.
---
Flere ut av mørket-historier:
Som en tidsreise
Rider igjen
10. juni 2007
Som en tidsreise
Så er man ute igjen. De grå, støvete veiene som dere bare passerer over, skiltene og husene som dere har sett en million ganger, er severdigheter for meg. Jeg subber rundt i trafikken langt under fartsgrensene mens SUV'er forsøker å tute inn trommehinnene mine, og bare SER.
Dere har ufattelig mange farger og lukter der ute.
Jeg har glemt trafikkreglene og finner ikke igjen førerkortet, men kjører hver dag. Jeg har latt meg imponere av "nye" Home Valley sentrum, jeg har sett "nye" bensinstasjoner innenfra, kjørt meg fast i "nye" blindveier, sett fargevalgene på "nye" Lerkendal stadion (hva TENKTE dere på?), gått inn i dvd-sjapper for første gang (eller heter de videosjapper ennå?), glodd på damer (følt muslim-kommer-til-norge-effekten), luktet på og lyttet til skogen, sett havet.
Havet var det største, ikke bare bokstavelig talt. Jeg har aldri hatt noe forhold til havet, men i årene innesperret merket jeg et behov for å se det igjen. Da jeg endelig kom dit følte jeg noe stort og åndelig som jeg ikke oppdaget mens jeg levde i hverdagsstøyet. Jeg kan godt forstå at naturmenneskene trodde på en egen sjøgud.
Jeg har sett mine venners barn, de av dem som bor nær nok. Det var gedigent. De sendte meg alltid bildene, jeg har lest om koner, hus, biler og unger, men det var først da jeg så ungene med egne øyne at underet gikk opp for meg.
Et sted lenger bak, hvis jeg kjenner etter, ligger vemodet. Man rykker opp en divisjon, men starter på bunnen, som det minst velfungerende mennesket. Alt jeg har fortrengt i disse årene blir synlig og tydelig. Verden min gikk videre. Jeg stod igjen.
(Rider igjen I)
Dere har ufattelig mange farger og lukter der ute.
Jeg har glemt trafikkreglene og finner ikke igjen førerkortet, men kjører hver dag. Jeg har latt meg imponere av "nye" Home Valley sentrum, jeg har sett "nye" bensinstasjoner innenfra, kjørt meg fast i "nye" blindveier, sett fargevalgene på "nye" Lerkendal stadion (hva TENKTE dere på?), gått inn i dvd-sjapper for første gang (eller heter de videosjapper ennå?), glodd på damer (følt muslim-kommer-til-norge-effekten), luktet på og lyttet til skogen, sett havet.
Havet var det største, ikke bare bokstavelig talt. Jeg har aldri hatt noe forhold til havet, men i årene innesperret merket jeg et behov for å se det igjen. Da jeg endelig kom dit følte jeg noe stort og åndelig som jeg ikke oppdaget mens jeg levde i hverdagsstøyet. Jeg kan godt forstå at naturmenneskene trodde på en egen sjøgud.
Jeg har sett mine venners barn, de av dem som bor nær nok. Det var gedigent. De sendte meg alltid bildene, jeg har lest om koner, hus, biler og unger, men det var først da jeg så ungene med egne øyne at underet gikk opp for meg.
Et sted lenger bak, hvis jeg kjenner etter, ligger vemodet. Man rykker opp en divisjon, men starter på bunnen, som det minst velfungerende mennesket. Alt jeg har fortrengt i disse årene blir synlig og tydelig. Verden min gikk videre. Jeg stod igjen.
(Rider igjen I)
28. mai 2007
Rider igjen
Jeg står i butikken. Eller, ikke inne i butikken, jeg står bak kassene, blant spilleautomatene. Et skilt ber folk om å passe på veska si, et annet nekter skolebarn å ta veska si med inn i butikken. Enda et sted hvor barn ikke er folk. Jeg har ikke veske, jeg har en stokk som jeg lener meg på mens jeg ser meg rundt. Ti tusen varer vil bli kjøpt, de danner et kor av visuelle skrik om oppmerksomhet, det er en fargeeksplosjon, for mye bråk, jeg kan ikke fokusere. Lydene er også for mange. Men ikke så mange som jeg husket.
No sleep
No sleep until I am done with finding the answer
Jeg ser på to småunger bak kassen, to venninner, en hvit og en svart, som meg glaner de inn i butikken uten å gå inn, kanskje sliter de med veskeforbudet. De kunne vært førskoleunger, men ranslene på ryggen deres røper at de er seks-sju år gamle. Jeg regner etter.
Forrige gang jeg var i en butikk, var de ikke født.
Won't stop
Won't stop before I find a cure for this cancer
Jeg har vært housebound siden forrige årtusen, bundet av husets fire vegger, i tre-fire år også av kanten på senga. Kroppen min har vært et ubevegelig kjøttfengsel. Smerten, svettetoktene, spasmene, søvnløsheten, apatien, panikkangsten, depresjonen, årene i mørke og stillhet er nå redusert til en ti sekunders film som iblant dundrer lynraskt gjennom hodet mitt.
Somehow
I just don't wanna stay and wait for a wonder
Skal du få betennelse, velg en annen kroppsdel enn hjernen. Det tar så lang tid å bli bra.
Lately I been walking, walking in circles
watching
waiting for something
Feel me touch me heal me, come take me higher
Jeg går ikke inn i selve butikken, jeg kan ikke gå så langt. Ikke ennå. Jeg går tilbake til bilen. Flat Hill ser annerledes ut enn for sju år siden. Bensinstasjonen er borte, videosjappa er borte, postkontoret er borte. Veldig borte, som om de aldri eksisterte. Butikken jeg gikk ut av, og parkeringsplassen jeg står på, var gress og skogholt sist jeg var her. Som magi.
I've been waiting
In the shadows
For my time
Jeg setter bilen i gir og ruller ut av parkeringsplassen. Jeg er en vanlig mann på vei hjem fra nærbutikken, en av tusen den dagen, ingen tar notis av meg.
I've been living
For tomorrows
All my life
Min lengsel var usynlig. Min jubel er uhørbar.
No sleep
No sleep until I am done with finding the answer
Jeg ser på to småunger bak kassen, to venninner, en hvit og en svart, som meg glaner de inn i butikken uten å gå inn, kanskje sliter de med veskeforbudet. De kunne vært førskoleunger, men ranslene på ryggen deres røper at de er seks-sju år gamle. Jeg regner etter.
Forrige gang jeg var i en butikk, var de ikke født.
Won't stop
Won't stop before I find a cure for this cancer
Jeg har vært housebound siden forrige årtusen, bundet av husets fire vegger, i tre-fire år også av kanten på senga. Kroppen min har vært et ubevegelig kjøttfengsel. Smerten, svettetoktene, spasmene, søvnløsheten, apatien, panikkangsten, depresjonen, årene i mørke og stillhet er nå redusert til en ti sekunders film som iblant dundrer lynraskt gjennom hodet mitt.
Somehow
I just don't wanna stay and wait for a wonder
Skal du få betennelse, velg en annen kroppsdel enn hjernen. Det tar så lang tid å bli bra.
Lately I been walking, walking in circles
watching
waiting for something
Feel me touch me heal me, come take me higher
Jeg går ikke inn i selve butikken, jeg kan ikke gå så langt. Ikke ennå. Jeg går tilbake til bilen. Flat Hill ser annerledes ut enn for sju år siden. Bensinstasjonen er borte, videosjappa er borte, postkontoret er borte. Veldig borte, som om de aldri eksisterte. Butikken jeg gikk ut av, og parkeringsplassen jeg står på, var gress og skogholt sist jeg var her. Som magi.
I've been waiting
In the shadows
For my time
Jeg setter bilen i gir og ruller ut av parkeringsplassen. Jeg er en vanlig mann på vei hjem fra nærbutikken, en av tusen den dagen, ingen tar notis av meg.
I've been living
For tomorrows
All my life
Min lengsel var usynlig. Min jubel er uhørbar.
Abonner på:
Innlegg (Atom)