12. mars 2008
*Poff*
...til et menneske som har sett mer enn de andre, støtter en, letter tyngden noen sekunder, så klumpen i brystet løsner og man kan sette seg ned og gråte ut. Det hjelper en til å forstå den fulle vekten av det man bærer på. Det hjelper en til å innse at man bare ikke er sterk nok.
8. mars 2008
Utvidet kart over Bloggeliten
Elisabeth ba meg utvide kartet over Bloggebyen, og selv om dette ikke er tidsbruk som kan forsvares på noen fornuftig måte, kan jeg ikke godt si nei til en dame på kvinnedagen.
For å se detaljene må du klikke på bildet (og deretter klikke forstørrelsesglasset).
Begrepene som brukes på kartet er ikke mitt syn på Bloggebyen, men til en viss grad parodi på bloggelitedebatten. Kosegata er for eksempel oppkalt etter Bettys påstand om at "eliten koser i kommentarfeltene til hverandre", Frimurergate er oppkalt etter radiohodes uttrykk "bloggingens frimurerlosje", etc.
Jeg støtter Hjorthens ide om å begrave elitebegrepet og heller bruke super-noddys-tankegangen.
---
Hvis du ikke skjønner et plukk av dette pratet bør du glemme det og gå videre. Du går ikke glipp av noe viktig. Hvis du vil sette deg inn i bloggelitedebatt kan du starte her.
For å se detaljene må du klikke på bildet (og deretter klikke forstørrelsesglasset).
Begrepene som brukes på kartet er ikke mitt syn på Bloggebyen, men til en viss grad parodi på bloggelitedebatten. Kosegata er for eksempel oppkalt etter Bettys påstand om at "eliten koser i kommentarfeltene til hverandre", Frimurergate er oppkalt etter radiohodes uttrykk "bloggingens frimurerlosje", etc.
Jeg støtter Hjorthens ide om å begrave elitebegrepet og heller bruke super-noddys-tankegangen.
---
Hvis du ikke skjønner et plukk av dette pratet bør du glemme det og gå videre. Du går ikke glipp av noe viktig. Hvis du vil sette deg inn i bloggelitedebatt kan du starte her.
6. mars 2008
Kart over Bloggeliten
Idol-Victoria har foreslått at vi kårer bloggeliten en gang for alle, for å få slutt på debatten. Og hun har tagget meg til å utføre matematikken.
Jeg vil først si at jeg er imot hele begrepet bloggelite, det norske bloggmiljøet er ikke verdens navle, og ingen av oss er samfunnselite i en penge- eller makt-sammenheng, ikke som følge av bloggingen. Jeg mener vi er likestilte individer.
Men matematikeren i meg er pirret av oppgaven. Så det blir noe dobbeltmoralsk over det som nå skal skje.
Utdrag av forslaget hennes:
Jeg mener at 'alle' har laget slike lister, bloggrollene, jeg tror valget bloggerne tar i hvilke blogger de linker til ofte er sammenfallende med hvem de ville satt opp på en eliteliste. Når bloggere intervjues om hvem de liker best er det mange som henviser til blogrollen sin.
Videre vil jeg ta utgangspunkt i noe jeg tror Nicholas sa, at eliten defineres ut fra hvem som siteres av andre bloggere. I motsetning til hvem som drar flest googletreff eller topper bloggrevylistene. Jeg antar at de man gjerne siterer også fins i blogrollen.
Hvor stor eliten er aner jeg ikke. Jeg anerkjenner ikke begrepet, remember. Men jeg har valgt å gå ut fra tolv som det magiske tallet.
Metoden ble å gå igjennom blogrollene (altså linkelistene i margen) til en del aktive bloggere med en viss suksess og telle hvem som er mest linket til. Hvilke blogger man velger vil da ha mye å si. Jeg har tatt de tolv øverste bloggene på den nyeste utgaven av disse listene:
Tordenbloggen
Den Gyldne Q
Bloggidol
Technoratis liste
Mest plukket på Sonitus
Ratix.no, måned
Bloggrevyens populærliste, hele året
Størsta Wordpressblogger-listen
Forfatterbloggen populære blogger
VGBlogg mest kommenterte
Hjorthen står på seks av disse listene, Undre og Virrvarr på fire. Jeg teller selvfølgelig gjennom bloggrollene deres bare en gang uansett hvor mange lister de står på.
Metoden har noen svakheter; bloggroll er mer utbredt i noen bydeler av Bloggebyen enn andre. Bloggere som Glambibliotekaren, Hablog og Secular Blasphemy har enorme tall i telleren, men få innlinker fra andre store norske blogger. Men jeg kjørte på og telte linker. Det viser seg at Hjorthen, Virrvarr og Avil har flest. (Bortsett fra Rølerbloggen, som strykes fra undersøkelsen av statistiske hensyn. Hvis Bloggebob lager metoden vil Bloggebob ha større sannsynlighet for å havne i eliten.)
Jeg kom frem til følgende kart over Bloggebyen Sentrum.
Jeg vil først si at jeg er imot hele begrepet bloggelite, det norske bloggmiljøet er ikke verdens navle, og ingen av oss er samfunnselite i en penge- eller makt-sammenheng, ikke som følge av bloggingen. Jeg mener vi er likestilte individer.
Men matematikeren i meg er pirret av oppgaven. Så det blir noe dobbeltmoralsk over det som nå skal skje.
Utdrag av forslaget hennes:
Alle (..) lager hver sin liste. Sett opp hvem som er elite,
Jeg mener at 'alle' har laget slike lister, bloggrollene, jeg tror valget bloggerne tar i hvilke blogger de linker til ofte er sammenfallende med hvem de ville satt opp på en eliteliste. Når bloggere intervjues om hvem de liker best er det mange som henviser til blogrollen sin.
Videre vil jeg ta utgangspunkt i noe jeg tror Nicholas sa, at eliten defineres ut fra hvem som siteres av andre bloggere. I motsetning til hvem som drar flest googletreff eller topper bloggrevylistene. Jeg antar at de man gjerne siterer også fins i blogrollen.
Hvor stor eliten er aner jeg ikke. Jeg anerkjenner ikke begrepet, remember. Men jeg har valgt å gå ut fra tolv som det magiske tallet.
Metoden ble å gå igjennom blogrollene (altså linkelistene i margen) til en del aktive bloggere med en viss suksess og telle hvem som er mest linket til. Hvilke blogger man velger vil da ha mye å si. Jeg har tatt de tolv øverste bloggene på den nyeste utgaven av disse listene:
Tordenbloggen
Den Gyldne Q
Bloggidol
Technoratis liste
Mest plukket på Sonitus
Ratix.no, måned
Bloggrevyens populærliste, hele året
Størsta Wordpressblogger-listen
Forfatterbloggen populære blogger
VGBlogg mest kommenterte
Hjorthen står på seks av disse listene, Undre og Virrvarr på fire. Jeg teller selvfølgelig gjennom bloggrollene deres bare en gang uansett hvor mange lister de står på.
Metoden har noen svakheter; bloggroll er mer utbredt i noen bydeler av Bloggebyen enn andre. Bloggere som Glambibliotekaren, Hablog og Secular Blasphemy har enorme tall i telleren, men få innlinker fra andre store norske blogger. Men jeg kjørte på og telte linker. Det viser seg at Hjorthen, Virrvarr og Avil har flest. (Bortsett fra Rølerbloggen, som strykes fra undersøkelsen av statistiske hensyn. Hvis Bloggebob lager metoden vil Bloggebob ha større sannsynlighet for å havne i eliten.)
Jeg kom frem til følgende kart over Bloggebyen Sentrum.
Historiske bloggposter
Forskerne har endelig greid å gjenkonstruere deler av cybernett, altså det opprinnelige internettet som vi alle vet ble fullstendig ødelagt under andre verdenskrig. Mye interessant har kommet frem fra de antikvariske harddiskene. Her er noen av bloggpostene som ble funnet.
-------
Lykkeligst i Verden
Jeg har tenkt litt på å tatovere navnet til kjæresten min over ryggtavlen, slik som denne duden har gjort. Det ser fett ut.
OK, jeg vet hva du tenker, ingen kan være sikker på at kjærligheten varer. Men jeg vet inne i hjertet mitt at dette er for evig. Ingen kan skille oss. Jeg skal bestandig være sammen med kjæresten min. Vi skal gifte oss og flytte sammen og få barn og bli gamle sammen. Akkurat nå kan vi ikke gifte oss fordi hun er jødisk og ikke jeg, men det er ikke noe problem. Jeg tenker på å konvertere til jødedommen for å bli gift med henne. Hun er alt for meg.
Lagt inn av Adolf, 26/4/1919
----
Napoleonskake versjon 2.0
1 kg hvetemel
1 kg smør
5 dl vann
10 g salt
litt sitronsaft
100 g cannabisolje
Kaken tilberedes på samme måte som versjon 1.0, det eneste nye er cannabisoljen. Melet eltes godt med 100 g av smøret før cannabisoljen tilsettes som tredje ingrediens, altså før saltet. Vær forsiktig med kaken etter at den er stekt, den knekker lettere enn versjon 1.0.
Cannabisolje er noe nymotens greier vi fikk tak i her i Belgia. Den skal visstnok gi en helt ny dimensjon til bakverket. Vi tenkte å ha en skikkelig kakefest i teltleiren i kveld. Det skjer jo ingen verdens ting, dette er seriøst det kjedeligste felttoget jeg har vært med på. Ikke snev av fienden i noen retning, feige Wellington har gitt oss enda et land helt uten kamp. Når jeg ser meg rundt her er det nesten så jeg forstår ham, her er det bare jorder og kuer og bønder og gjørme overalt. Deprimerende plass. Men i kveld blir det ihvertfall kake på alle mann.
Postpost: Artig stedsnavn på byen vi passerte nettopp. Waterloo. Nesten som vannklosett.
Lagt inn av Napoleon, 17/6/1815
Posten er inspirert av en gammel LordX-ide
-------
Lykkeligst i Verden
Jeg har tenkt litt på å tatovere navnet til kjæresten min over ryggtavlen, slik som denne duden har gjort. Det ser fett ut.
OK, jeg vet hva du tenker, ingen kan være sikker på at kjærligheten varer. Men jeg vet inne i hjertet mitt at dette er for evig. Ingen kan skille oss. Jeg skal bestandig være sammen med kjæresten min. Vi skal gifte oss og flytte sammen og få barn og bli gamle sammen. Akkurat nå kan vi ikke gifte oss fordi hun er jødisk og ikke jeg, men det er ikke noe problem. Jeg tenker på å konvertere til jødedommen for å bli gift med henne. Hun er alt for meg.
Lagt inn av Adolf, 26/4/1919
----
Napoleonskake versjon 2.0
1 kg hvetemel
1 kg smør
5 dl vann
10 g salt
litt sitronsaft
100 g cannabisolje
Kaken tilberedes på samme måte som versjon 1.0, det eneste nye er cannabisoljen. Melet eltes godt med 100 g av smøret før cannabisoljen tilsettes som tredje ingrediens, altså før saltet. Vær forsiktig med kaken etter at den er stekt, den knekker lettere enn versjon 1.0.
Cannabisolje er noe nymotens greier vi fikk tak i her i Belgia. Den skal visstnok gi en helt ny dimensjon til bakverket. Vi tenkte å ha en skikkelig kakefest i teltleiren i kveld. Det skjer jo ingen verdens ting, dette er seriøst det kjedeligste felttoget jeg har vært med på. Ikke snev av fienden i noen retning, feige Wellington har gitt oss enda et land helt uten kamp. Når jeg ser meg rundt her er det nesten så jeg forstår ham, her er det bare jorder og kuer og bønder og gjørme overalt. Deprimerende plass. Men i kveld blir det ihvertfall kake på alle mann.
Postpost: Artig stedsnavn på byen vi passerte nettopp. Waterloo. Nesten som vannklosett.
Lagt inn av Napoleon, 17/6/1815
Posten er inspirert av en gammel LordX-ide
4. mars 2008
Norges Tsjernobyl
Om en russisk atomubåt som fikk kjernefysisk nedsmelting midt i den norske fiskesonen.
Da Sovjetunionen revnet rundt 1990, tødde også hemmeligholdelsen rundt det russiske forsvaret opp. Takket være dette hevder amerikanske historikere at de vet mer om russiske ubåter enn om amerikanske. Sovjetsoldaten, det russiske svaret på Forsvarets Forum, brakte denne historien i nummer 3, 1990. I 1998 ble historien oversatt til amerikansk, og jeg kom over den i 2001 da jeg drev research til Blodføre. Jeg har aldri sett historien fortalt på norsk, og Dagbladet har den ikke med når de lister opp ubåtkatastrofer.
Tabloiden ville nok nevnt episoden hvis avisen kjente til den, siden den skjedde i Norges fiskesone.
Båten het K-19, og den var med på en øvelse som het Polarsirkel. Oppdraget var å simulere en amerikansk ubåt som skulle ta seg usett forbi russiske antiubåt-styrker. Den hadde altså retning gjennom Norskehavet på vei mot Kolahalvøya.
Vannet var rolig, det var ingen stormer i sikte, og mannskapet forberedte seg på å komme hjem etter lengre tid i sjøen.
4 juli 1961 klokken 4:15 om morgenen var båten seksten mil nord for Jan Mayen. Norges økonomiske sone rundt Jan Mayen er den som splitter Smutthullet fra Smutthavet, de to internasjonale havområdene hvor islendinger og andre ikke-nordmenn kan beskatte den "norske" torskebestanden lovlig. Dette er hjemstedet til mye av torsken vi spiser. Her gikk alarmen ombord i den russiske ubåten.
En av reaktorene, de små atomanleggene som driver ubåtene, sluttet å virke. Et rør hadde gått i stykker, pumpen stoppet, kjølesystemet virket ikke lenger og det var ingenting som kunne stoppe den kjernefysiske nedsmeltingen. Brenselsstavene inne i reaktorens kjerne ble raskt varmere og varmere. Det er dette som kalles kinasyndromet, når brenselsstavene blir varme nok kan ingenting stoppe dem, i følge myten kan de lage hull tvers gjennom jorda og komme ut i Kina.
Da brenselsstavene nådde tusen grader begynte malingen å brenne på utsiden av reaktoren. Det var liten tid igjen. I full fart lagde mannskapet et nytt kjølesystem av båtens drikkevannsreserve. Det gikk an fordi en atomubåt har mye drikkevann, reaktoren produserer rent vann.
Men for å få installert det nye kjølesystemet måtte noen frivillig gå inn i reaktoren. Der inne var det nå en radioaktiv stråling som ville bety døden for den som gikk inn. Samtidig ville alle dø hvis ingen gikk inn. Da leker du ikke dilemma.
Den første som meldte seg frivillig til å dø var Løytnant Boris Korchilov. Han var på sitt første ubåt-tokt. Men det trengtes flere for å få kjølesystemet på plass. I alt åtte unge menn, eller gutter, gikk inn i reaktoren og ble inne i den intense varmen i to timer mens de mottok hundre ganger dødelig dose radioaktiv stråling.
Da de kom ut igjen var de i følge Ivan Kulakov, en 22-år gammel offiser som ventet utenfor, knapt i stand til å bevege seg, ikke i stand til å snakke, og ansiktene deres var forandret til det ugjenkjennelige. Likevel lyktes ikke innsatsen deres, det nye kjølesystemet falt fra hverandre, og noen måtte gå inn i armageddon og rette det opp igjen.
Kulakov meldte seg frivillig. Han var sikker på at han kunne gjøre jobben raskest av de som var igjen. Inne i reaktoren vasset han gjennom en sjø av radioaktivt vann i ankelhøyde, vannet brant seg gjennom lærskoene og begynte å lage brannsår på føttene hans. Både vannet og veggene var lett selvlysende.
Med brente hender åpnet han ventiler for å trekke damp vekk fra reaktoren, han kunne knapt se og knapt puste, og var mest redd for å falle ned i det selvlysende vannet og få samme type stadig voksende brannsår som han hadde på føttene over hele kroppen.
Da han gikk ut hadde han tatt fem ganger dødelig dose stråling. De åtte første reaktor-reparatørene var nå knapt i live, han var sikker på å dø selv. Men ventilen klappet sammen, og han måtte inn igjen.
Da brenselsstavene nådde 1470 grader begynte endelig det nye kjølesystemet å virke.
De første åtte mennene som gikk inn døde før uken var over. De ble begravet i blykister. Kapteinen selv overlevde i tre uker. Andre medlemmer av mannskapet som hadde kommet for nære den ytre døren til reaktoren varte en måned, noen litt lengre, før de også døde.
Kulakov, den siste mannen som var inne i reaktoren, måtte transplantere benmargen og amputere hender og føtter, men han overlevde. Det er han som har fortalt historien.
Til tross for nedsmeltingen ble ikke K-19 skrotet. Den ble satt i stand og sendt på flere oppdrag. Båten var for ettertiden kjent under kallenavnet Hiroshima.
----
På nittitallet økte den radioaktive strålingen utenfor norskekysten. Vi skyldte på renseanlegget Sellafield på den britiske kysten, og Børge Brende bidro som kjent til å stenge anlegget. Det som slår meg er at hvis Sellafield økte strålingen langs norsk kyst til plagsomme nivåer, og norsk kyst lå tusenvis av kilometer unna, hvorfor ville et sivilisert land som Storbritannia drive det på sin egen kyst?
Historien om K-19 minner oss om at når det skjer en katastrofe i en atomubåt utenfor kysten vår, får vi ikke høre om det. Arkivene viser at russiske atomubåter trafikkerte den norske kysten jevnlig fra slutten av femtitallet til Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Det er sannsynlig at turene fortsatt eksisterer. Båtene som skal øve mot USA går nord om Jan Mayen, båtene som skal til Europa går nærmere norskekysten.
Kanskje er tragedien ombord i K-19 den eneste kjernenedsmeltingen som har skjedd i norske farvann. Men, kanskje ikke.
Da Sovjetunionen revnet rundt 1990, tødde også hemmeligholdelsen rundt det russiske forsvaret opp. Takket være dette hevder amerikanske historikere at de vet mer om russiske ubåter enn om amerikanske. Sovjetsoldaten, det russiske svaret på Forsvarets Forum, brakte denne historien i nummer 3, 1990. I 1998 ble historien oversatt til amerikansk, og jeg kom over den i 2001 da jeg drev research til Blodføre. Jeg har aldri sett historien fortalt på norsk, og Dagbladet har den ikke med når de lister opp ubåtkatastrofer.
Tabloiden ville nok nevnt episoden hvis avisen kjente til den, siden den skjedde i Norges fiskesone.
Båten het K-19, og den var med på en øvelse som het Polarsirkel. Oppdraget var å simulere en amerikansk ubåt som skulle ta seg usett forbi russiske antiubåt-styrker. Den hadde altså retning gjennom Norskehavet på vei mot Kolahalvøya.
Vannet var rolig, det var ingen stormer i sikte, og mannskapet forberedte seg på å komme hjem etter lengre tid i sjøen.
4 juli 1961 klokken 4:15 om morgenen var båten seksten mil nord for Jan Mayen. Norges økonomiske sone rundt Jan Mayen er den som splitter Smutthullet fra Smutthavet, de to internasjonale havområdene hvor islendinger og andre ikke-nordmenn kan beskatte den "norske" torskebestanden lovlig. Dette er hjemstedet til mye av torsken vi spiser. Her gikk alarmen ombord i den russiske ubåten.
En av reaktorene, de små atomanleggene som driver ubåtene, sluttet å virke. Et rør hadde gått i stykker, pumpen stoppet, kjølesystemet virket ikke lenger og det var ingenting som kunne stoppe den kjernefysiske nedsmeltingen. Brenselsstavene inne i reaktorens kjerne ble raskt varmere og varmere. Det er dette som kalles kinasyndromet, når brenselsstavene blir varme nok kan ingenting stoppe dem, i følge myten kan de lage hull tvers gjennom jorda og komme ut i Kina.
Da brenselsstavene nådde tusen grader begynte malingen å brenne på utsiden av reaktoren. Det var liten tid igjen. I full fart lagde mannskapet et nytt kjølesystem av båtens drikkevannsreserve. Det gikk an fordi en atomubåt har mye drikkevann, reaktoren produserer rent vann.
Men for å få installert det nye kjølesystemet måtte noen frivillig gå inn i reaktoren. Der inne var det nå en radioaktiv stråling som ville bety døden for den som gikk inn. Samtidig ville alle dø hvis ingen gikk inn. Da leker du ikke dilemma.
Den første som meldte seg frivillig til å dø var Løytnant Boris Korchilov. Han var på sitt første ubåt-tokt. Men det trengtes flere for å få kjølesystemet på plass. I alt åtte unge menn, eller gutter, gikk inn i reaktoren og ble inne i den intense varmen i to timer mens de mottok hundre ganger dødelig dose radioaktiv stråling.
Da de kom ut igjen var de i følge Ivan Kulakov, en 22-år gammel offiser som ventet utenfor, knapt i stand til å bevege seg, ikke i stand til å snakke, og ansiktene deres var forandret til det ugjenkjennelige. Likevel lyktes ikke innsatsen deres, det nye kjølesystemet falt fra hverandre, og noen måtte gå inn i armageddon og rette det opp igjen.
Kulakov meldte seg frivillig. Han var sikker på at han kunne gjøre jobben raskest av de som var igjen. Inne i reaktoren vasset han gjennom en sjø av radioaktivt vann i ankelhøyde, vannet brant seg gjennom lærskoene og begynte å lage brannsår på føttene hans. Både vannet og veggene var lett selvlysende.
Med brente hender åpnet han ventiler for å trekke damp vekk fra reaktoren, han kunne knapt se og knapt puste, og var mest redd for å falle ned i det selvlysende vannet og få samme type stadig voksende brannsår som han hadde på føttene over hele kroppen.
Da han gikk ut hadde han tatt fem ganger dødelig dose stråling. De åtte første reaktor-reparatørene var nå knapt i live, han var sikker på å dø selv. Men ventilen klappet sammen, og han måtte inn igjen.
Da brenselsstavene nådde 1470 grader begynte endelig det nye kjølesystemet å virke.
De første åtte mennene som gikk inn døde før uken var over. De ble begravet i blykister. Kapteinen selv overlevde i tre uker. Andre medlemmer av mannskapet som hadde kommet for nære den ytre døren til reaktoren varte en måned, noen litt lengre, før de også døde.
Kulakov, den siste mannen som var inne i reaktoren, måtte transplantere benmargen og amputere hender og føtter, men han overlevde. Det er han som har fortalt historien.
Til tross for nedsmeltingen ble ikke K-19 skrotet. Den ble satt i stand og sendt på flere oppdrag. Båten var for ettertiden kjent under kallenavnet Hiroshima.
----
På nittitallet økte den radioaktive strålingen utenfor norskekysten. Vi skyldte på renseanlegget Sellafield på den britiske kysten, og Børge Brende bidro som kjent til å stenge anlegget. Det som slår meg er at hvis Sellafield økte strålingen langs norsk kyst til plagsomme nivåer, og norsk kyst lå tusenvis av kilometer unna, hvorfor ville et sivilisert land som Storbritannia drive det på sin egen kyst?
Historien om K-19 minner oss om at når det skjer en katastrofe i en atomubåt utenfor kysten vår, får vi ikke høre om det. Arkivene viser at russiske atomubåter trafikkerte den norske kysten jevnlig fra slutten av femtitallet til Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Det er sannsynlig at turene fortsatt eksisterer. Båtene som skal øve mot USA går nord om Jan Mayen, båtene som skal til Europa går nærmere norskekysten.
Kanskje er tragedien ombord i K-19 den eneste kjernenedsmeltingen som har skjedd i norske farvann. Men, kanskje ikke.
Ny musikk XXVI
Adele, Chasing Pavements. Begynte karrieren på nettet. Jeg støtter veldig at det går an å komme seg frem i platebransjen uten å se helt porno ut.
Buckcherry, Sorry. Dette referenget funker. Kommer til norsk radio om et halvår.
Buckcherry, Sorry. Dette referenget funker. Kommer til norsk radio om et halvår.
2. mars 2008
Flere sjakktrekk
Vi har hatt et kurs om gode sjakktrekk og ydmykhet, og det er på tide med en oppgave for å se om leksjonen er korrekt oppfattet.
Her ser vi kun de viktige trekkene før spillet er i gang. Hvem vant partiet?
RICARDOSILVA: YOU LOOK LIKE A DRUG DEALER
Snoop bloggy blogg: Thank you, baby
RICARDOSILVA: YOU WILL LOSE
RICARDOSILVA: TO BRASILLIAN MAN
Snoop bloggy blogg: Sure. Don't worry. I have no brain.
Bilde: brasilliansk narkolanger.
Her ser vi kun de viktige trekkene før spillet er i gang. Hvem vant partiet?
RICARDOSILVA: YOU LOOK LIKE A DRUG DEALER
Snoop bloggy blogg: Thank you, baby
RICARDOSILVA: YOU WILL LOSE
RICARDOSILVA: TO BRASILLIAN MAN
Snoop bloggy blogg: Sure. Don't worry. I have no brain.
Bilde: brasilliansk narkolanger.
1. mars 2008
Jomfrutitt på eget TV-program
I januar fortalte jeg at jeg skulle på TV i mars. Denne uken fikk jeg se det nesten-ferdige produktet. Det var et flott TV-program med mye hjerte.
Programmet tilhører serien Faktor og handler om ME, men fokuseres på min historie. Det inneholder en del intervjuer med foreldrene mine og vennene, de får frem mye av livet mitt, og NRK har tatt vekk mye av det dummeste jeg sa. Jeg følte under opptakene at NRK prøvde å fremstille meg i et godt lys, og det stemte. De ligger i en annen journalistisk sjanger enn sensasjonsblader og sladrepresse.
Godt lys bortsett fra utseendet, that is. Programmet starter med et horrorshow-nærbilde av meg i senga. Det er første gangen jeg er usminket på TV, jeg halvveis-ligger i en sofa under mye av intervjuet, og det tar bort ansiktskonturene og gir meg antydning til dobbelthake. Kanskje har de foretrukket de schtøggeste nå-bildene av meg, for å få kontrast til bildene fra tiden jeg var frisk.
Bloggingen får bare noen sekunders oppmerksomhet, mens jeg blar gjennom I Darfur spiser de ikke mandarin.
De to pinligste øyeblikkene for meg var da dette spøkelset fra idiot days ble avspilt, og da jeg begynte å synge. Heldigvis hadde jeg en god dag sangteknisk, men den ene teksten er veldig personlig.
Programmet var en gylden sjanse for en fersk bokarbeider til å promotere romanen på NRK i prime time, og så ... argh. Jeg er litt misfornøyd med at jeg brukte ordet "lappverk" for å beskrive Blodføre. (Boken er en sum av veldig mange korte skriveøkter). Jeg er en elendig selger.
Når man skal på TV er det fort gjort å fokusere på hvordan man selv fremstår. Jeg fremstår, logisk nok, syk. Men programmet setter lys på en sykdom som har slitt med lite oppmerksomhet. Det er det viktigste med disse tretti minuttene. Jeg tror det var riktig å stille opp.
Programmet skjer 31.mars 19.55.
Programmet tilhører serien Faktor og handler om ME, men fokuseres på min historie. Det inneholder en del intervjuer med foreldrene mine og vennene, de får frem mye av livet mitt, og NRK har tatt vekk mye av det dummeste jeg sa. Jeg følte under opptakene at NRK prøvde å fremstille meg i et godt lys, og det stemte. De ligger i en annen journalistisk sjanger enn sensasjonsblader og sladrepresse.
Godt lys bortsett fra utseendet, that is. Programmet starter med et horrorshow-nærbilde av meg i senga. Det er første gangen jeg er usminket på TV, jeg halvveis-ligger i en sofa under mye av intervjuet, og det tar bort ansiktskonturene og gir meg antydning til dobbelthake. Kanskje har de foretrukket de schtøggeste nå-bildene av meg, for å få kontrast til bildene fra tiden jeg var frisk.
Bloggingen får bare noen sekunders oppmerksomhet, mens jeg blar gjennom I Darfur spiser de ikke mandarin.
De to pinligste øyeblikkene for meg var da dette spøkelset fra idiot days ble avspilt, og da jeg begynte å synge. Heldigvis hadde jeg en god dag sangteknisk, men den ene teksten er veldig personlig.
Programmet var en gylden sjanse for en fersk bokarbeider til å promotere romanen på NRK i prime time, og så ... argh. Jeg er litt misfornøyd med at jeg brukte ordet "lappverk" for å beskrive Blodføre. (Boken er en sum av veldig mange korte skriveøkter). Jeg er en elendig selger.
Når man skal på TV er det fort gjort å fokusere på hvordan man selv fremstår. Jeg fremstår, logisk nok, syk. Men programmet setter lys på en sykdom som har slitt med lite oppmerksomhet. Det er det viktigste med disse tretti minuttene. Jeg tror det var riktig å stille opp.
Programmet skjer 31.mars 19.55.
Abonner på:
Innlegg (Atom)