24. desember 2005

Å være tøff

Jeg har tidligere postet om det å høre en bestemt type musikk for å tøffe seg. Musikken er bare en del av tøffhetskulturen, slik jeg ser det. Et fellestrekk er at ting skal være ubehagelige. Ubehagelig musikk er tøft, ubehagelige klær er tøft, piercing og tattiser er tøft. Å gå til tannlegen eller løpe maraton gjør også vondt, men er ikke spesielt tøft, det er ikke selvdestruktivt. Derfor ser vi dessverre ikke punkere med smykker laget av de små lekene man får av tannlegen. Risikosport og farlige fremkomstmidler som motorsykkel er derimot selvdestruktivt og dermed tøft.

Jeg tror dette skyldes at vi er pattedyr. Aper, moskus og andre gjengpattedyr skaper seg et hierarki ut fra hvem som er sterkest, og den sterkeste får parre seg mest. Men en slåsskamp taper begge på, og for å unngå slåsskamp er tøffhet nyttig. Hvis du kan lure motstanderen til å tro at du gir helt beng i smerte, slipper du å slåss med ham.

Jeg prøvde også å bli tøff i mange år. Gjengen min valgte å være destruktive med sprayflasker, bensin og lightere. Men vi var pur unge og sammenhengen mellom image og musikksmak hadde ingen forklart oss. Vi malte grafitti på vegger, vi hørte på WHAM. Vi begikk innbrudd. Vi hørte på Whitney Houston. Vi terroriserte forstaden med hjemmelagde bomber. Vi hørte på Jennifer Rush (80-tallets Celine Dion). Vi brente biler og en buss. Vi hørte på Modern Talking. Gutta mine fatta skissa etter en tid og fylte tungmetaller i slepebrølerne, men jeg fikk ikke med meg endringen. Idretten hadde tatt meg og jeg skiftet miljø. Med dårligere medfødt kondis hadde jeg antagelig vært headbanger nå.

Jeg har gjort opp for meg, alt svineriet skjedde dessuten før kriminell lavalder. Mange av gjengene i strøket tøffet seg med mobbing og krøsting av småunger, jeg er glad jeg bare har ødelagt ting og ikke mennesker. Men mye av det absolutt mest idiotiske jeg har gjort i livet ble gjort for å tøffe seg.

I utholdenhetsidrettsmiljøet er det ikke spesielt viktig å være tøff, du får status etter prestasjoner. I nerdemiljøer får du status etter IQ, i korps og kor etter musikalske evner, og så videre. Har mannedyret et talent trenger han ikke å tøffe seg for å oppnå status og dermed parring. Men de talentløse har få andre muligheter enn å bli destruktive.

Jeg snakker om tendenser, ikke regler. Jeg sier ikke at tøffinger står nærmere apene enn andre. Jeg sier ikke at man flagger egen talentløshet ved å høre tungrock. Det fins absolutt talentfulle mennesker i denne gruppen, for eksempel Frode Øverli som tegner Pondus. Hans og hans likesinnedes hetsing av oss som hører popmusikk ga meg lyst til å slå tilbake. Håper jeg ikke slo for hardt for de tøffe gutta.

1 kommentar:

Anonym sa...

Enjoyed a lot! » » »