Egentlig liker jeg folk fra Oslo. Det er mange flinke folk der, og jeg liker flinke folk. Jeg liker mangfoldet av butikker, jeg liker at folk kan å kle seg, jeg liker klimaet, Nordmarka, kulturtilbudet og T-banen. Dessuten er det større forskjeller på folk i Oslo enn på folk andre steder i Norge, så det er mange som faller utenfor den kategoriseringen som nå følger.
De korte møtene man har med ukjente i løpet av dagen inneholder mindre varme enn andre steder. Man kan forstå at det er sånn. Oslo er den største ansamlingen av nordmenn du ikke kjenner, også om du er fra byen. I forhold til resten av landet møter Oslofolk flere ukjente i løpet av en dag, og da blir hvert møte av mindre verdi.
Jeg sliter med kodene i startfasen, sjargongen når du blir kjent med dem. Til nå har jeg snakket om tilfeldige møter, damen i kiosken eller mannen ved siden av deg på bussen. Når du møter folk du kanskje skal ha med å gjøre senere, nye studiekamerater, naboer, sjekking på byen, er det en annen situasjon. Og i Oslo, en helt annen situasjon.
Oslofolk er så utrolig sjarmerende, de gjør så flotte førsteinntrykk. Når jeg blir kjent med et Oslomenneske første gang, for eksempel på en fest, tenker jeg gjerne; 'dette er jo en fantatisk person som liker meg spesielt godt'. Men neste gang vi treffes er oslomennesket mindre oppmerksom på meg og mer oppmerksom på andre han/hun ikke har sett før. Dermed starter et forhold til en osloperson ofte på topp og utvikler seg nedover. Mens forhold til folk fra andre deler av landet gjerne starter nølende og forsiktig, og utvikler seg i positiv retning etterhvert som man blir trygge på hverandre.
Det er klart man blir god på førsteinntrykk i en by hvor man møter nye folk hele tiden. Men de sender signalet 'hyggelig å møtes' og jeg tolker 'du er det mennesket jeg har drømt om å treffe i hele mitt liv'. Samtidig sender jeg den trondhjemske versjonen av signalet 'hyggelig å møtes' og de mottar sikkert 'jeg vet ikke om jeg liker deg'. Eller 'hei, jeg er en fjordbonde rett fra fraukjelleren'. Det har lagd en del kluss opp igjennom årene. Men nå er jeg mer vant til det.
Er det bare jeg som har det sånn?
6 kommentarer:
Okseøye, Åsmul! Vi i Bærum føler det presis likedan. Hva er det med disse oslomenneskene?
Jeg flyttet til Oslo fra Bergen og hadde betydelig omstillingsproblemer i begynnelsen. Ikke minst at det sosiale livet er mye mer planlagt og mindre ad hoc her i hovedstaden. Dessuten er det sjeldnere å bare støte på kjente på gata eller ute på byen. Det skjeddde meg faktisk oftere i løpet av seks måneder på utveksling i Barcelona enn tilsvarende tidsperiode i Oslo.
"Dermed starter et forhold til en osloperson ofte på topp og utvikler seg nedover. Mens forhold til folk fra andre deler av landet gjerne starter nølende og forsiktig, og utvikler seg i positiv retning etterhvert som man blir trygge på hverandre."
Godt observert. Der ga du meg bøtte meg noe å tygge på...
Det er det jeg finner så skremmende ved Bergen, Einar. To runder rundt Torvalmenningen eller en utepils på Wesselstuens ute-etablissrement (det heter visst noe annet en moderhuset, var det "Logehaven"?), og du har fornemmelsen av å ha sveipet innom halve Rolodex'en. Det kan ikke hjelpes, men vi som verdsetter privatliv og fritt valgt distanse, blir litt fælen av slikt.
Point taken, Mr. Petterson. Men: Hvordan kan du forsvinne i mengden hvis du ikke har noen å forsvinne fra? "Den valgte distansen" har jo kun en mening ut fra dem/det man distanserer seg fra.
Jeg er ikke fra Oslo, men har bodd her i fem år nå. Det er på mange måter en bra by å bo i, og jeg har ingen planer om å flytte. Men jeg merker jeg er blitt mer skeptisk til fremmende, og årsaken tror jeg er at alle fremmende mennesker som kommer bort til meg på gata kun er ute etter å få noe fra meg - og det er ikke få i løpet av en dag. Først og fremst ligger problemet hos de profesjonelle tiggerne:
På den ene siden har du de "veldedige" organisasjonene som bruker agressive og pågående ungdommer til å rekruttere meg som giver. Jeg sier nå rutinert nei før jeg hører hva de spør om og albuer meg forbi dem. Sorry, kompis.
Og jeg orker ikke engang begynne med Hafslunds alarmselgere og denslags uvesen som sperrer gata...
Og så har du de som arbeider som tiggere, vanligvis personer fra Øst-Europa somewhere som jobber som tiggere noen måneder. Skuespillerkunsten disse framviser er ofte en Oscar-statuett verdt. "I'm in pain and I need food and I will die in five minutes if I don't get a 20-kroner from you, oooh help me." Yeah, right.
Opp i alt dette har du old skul-tiggerne, dvs. narkomane og de vi var vant til fra før her i byen. De trenger nok noen kroner. Utvilsomt.
Konklusjonen er at slike tilstander gjør noe med en enkel gutt fra bygda som har slått seg til i Oslo. Har altså pådratt meg en betydelig dose skepsis til mennesker etter hvert, men utrolig nok hender deg seg heldigvis at jeg kommer i snakk med nye folk i Oslo - folk som bare vil slå av en prat. Den kan skje den beste.
Legg inn en kommentar