Eid

I går skulle jeg nyte en bedre skitur ved Sognsvann. Det betyr trikk til Storo, skifte til T-bane der, og skifte til ny T-bane på Ullevaal Stadion.

Jeg ga Storo et kaldt blikk da trikken gled inn. Sist jeg la ut på denne reisen, måtte jeg innom Storo to ganger. Jeg tok nemlig T-banen i feil retning, måtte hoppe av på Sinsen og reise tilbake gjennom Storo.

Når du skal fra A til B, er det teoretisk umulig at det lønner seg å passere C to ganger. Som gammel orienteringsløper legger jeg min ære i å finne beste vei fra A til B, og slike blemmer river i hjerterøttene. Jeg husker dem i årevis.

Men dette var aftenen for min ultimate triumf over Storo. Sist tok jeg høyre perrong, og siden jeg har hjerne og er i stand til å lære av mine feil, tok jeg denne gang venstre perrong. Jeg nølte ikke engang. Den latterlige T-banestasjonen derimot, hadde ingen hjerne, den hadde ingen mottrekk, den bare lå der og så dum ut mens jeg gled vekk og beviste at jeg eier den og hele T-bane-systemet.

På Ullevaal Stadion var det klart for å bytte T-bane. Dette behersket jeg til fingerspissene sist. Jeg gled nok en gang elegant over brua og inn på toget. Vi har kanskje ikke T-baner i Trøndelag, men vi har intelligens og kranier fulle av pulserende hjernemasse.

Da T-banen passerte Nydalen stasjon slo det meg at Oslo Sporveier hadde tegnet kartet sitt galt. På kartet så det ut som Sognsvannsbanen ikke gikk innom Nydalen, men det kunne jeg se med egne øyne at den gjorde. Jeg funderte over hvordan kartet deres egentlig burde vært tegnet, hvorvidt det mest elegante ville vært å flytte den gule streken som markerte Sognsvannsbanen, eller punktet som markerte Nydalen. Sånt kan jeg resonnere lekende elegant over, for jeg har hjerne.

Storo T-banestasjon, derimot, hadde aldri noen hjerne, den kunne ikke filosofere over T-bane-kart, den bare lå der og kopet like dumt som sist, rett utenfor vinduet. Jeg trodde ikke en millimeter av mine øyeballer, det var som å være med i twiligt zone. Dørene ble lukket før sammenhengen gikk opp for meg og jeg rakk å komme meg av.

Slik fikk jeg atter igjen gå av på Sinsen, dette punkt på jordens overflate som ingen mennesker som reiser fra Grünerløkka til Sognsvann noensinne skal behøve å reise innom. Og som jeg aldri har sviktet på selvsamme reise. Der var jeg ikke etterlatt med andre valg enn å skifte T-bane igjen.

Noe som påførte meg den utsøkte fornedrelsen å gli gjennom Storo for tredje gang.

Oppsummering:
Forrige reise fra A til B: to ganger gjennom punkt C
Gårsdagens reise fra A til B: tre ganger gjennom punkt C

Konklusjon:
Storo har kanskje ikke hjerne, men utvikler seg bedre enn meg.



Bilde av Storo: R.Schwandl