6. november 2008

Livet er en langsom forråtnelse

For seks år siden hadde jeg en 'moralsk oppvåkning'. Jeg så lyset, og følte sterkt at man bør leve etter visse idealer. Jeg ble kanskje ikke helt bibelkristen, men blant idealene var å følge de ti bud, og å unngå de syv dødssyndene.

En del av den moralske oppvåkningen var å slutte å skryte. Selvskryt er fort hovmod, mener jeg, og det er en av dødssyndene. De første årene lå jeg bare i en seng i en kjeller, så da gikk det jo bra å være moralsk. Når jeg kom meg ut på nett forsøkte jeg å fremstille meg selv beskjedent når jeg møtte nye mennesker, og å la det være opp til dem å finne ut bra ting om meg. (Jeg tror ikke mange av dem gjorde det.) På veggen over PC'en hang ordene "Den største triumfen er den du ikke forteller til andre."

Med årene har moralen sakte forfalt. Eller blitt doblet. Som muligens kjent har vi banneforbud i denne bloggen, men nå tar jeg meg selv stadig oftere i å banne. Jeg sensurerer deres banning, mens jeg selv utgyter besvergelser. Ikke bra.

Og skrytingen ...

Langrennsløperen Petter Northug er kjent for å være relativt lite ydmyk. Når han går over mål etter en spurtseier, kan han brøle "DET E SÅ LÆTT", eller "BARNESKIRENN". Altså håning av konkurrenter etter en seier.

Northug er oppdratt i det samme trønderske langrennsmiljøet som var en del av min egen oppvekst. I epoken jeg refererer til som Idiot Days, gikk jeg skiklassen på Heimdal VGS. Vi var Northuger hele gjengen, eller rettere, han har blitt slik vi var. Etter enhver type seier var det lov å hovere. Jeg husker eksempelvis da jeg fikk 6 på en vanskelig matteprøve. Ingen av de andre hadde fått 6. I friminuttet, da læreren gikk ut, overtok jeg tavlen og holdt et lengre foredrag til klassen om hvordan jeg i fremtiden kom til å kjøre fet svart bil med privatsjåfør til viktige møter, mens de andre ville sitte i rennesteinen og tigge penger.
(Og publikum forsøkte å bruke kalkulatorene som fjernkontroller for å slå meg av.)

Hovmod stod for fall. Nå har de fete jobber, og jeg har tilbrakt århundret som trygdet pleiepasient.

Skryte-sjargongen er mer tull og teater enn det er vondt ment, både fra meg og Northug, men jeg tror ikke humoren oppfattes like godt utenfor miljøet.

Etter den moralske oppvåkningen hadde jeg et ideal om å ikke konkurrere for mye, fordi det å forsøke å gruse mennesker i en konkurranse interfererer med ønsket om å gjøre godt for andre. Jeg tror ikke konkurrering er sunt for meg hvis jeg vil holde sjelen ren. Men likevel har jeg gradvis konkurrert mer og mer, mens jeg lager meg unnskyldninger om at det ikke er så farlig. Og de gamle cocky greiene begynner å komme tilbake i personligheten min. Ydmykheten er gått rett i dass, før konkurranser kan jeg finne på å opplyse folk om at jeg skal gruse dem, fordi det gir mer spenning i situasjonen. Jeg skryter også igjen, og jeg får flau smak av det. Derfor slettet jeg skryteposten jeg postet tidligere i uka.

Moralsk sett går det nedover, og jeg greier ikke bremse. Hovmod ser kanskje ut som et moralsk luksusproblem, men man skal kunne forvente mer av meg enn av noen som lever f.eks. i fattigdom eller med dårlige mennesker rundt seg. Uansett er det en vanskelig verden å bevare idealer i.

Gudmund Skjeldal hadde også moralsk oppvåkning, sterk nok til at han sluttet med konkurranselangrenn. Jeg har trøstet meg med en bisetning han sa om den tiden, en del år etterpå: "Da jeg var på mitt mest idealistiske, ...". Implisitt, han er heller ikke like idealistisk lenger. Kanskje er vi alle slik, at idealene falmer med tid etter vi fikk dem. Kanskje er det en del av livet.

Farvel ydmykhet. Om noen år brenner jeg vel kirker.

24 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg digger skryteeskil! Hva er vitsen med å være best om en ikke skal fortelle alle andre om det? Jeg tror du tåler en god del mer moralsk forfall :)

Anonym sa...

Sletting av publisert materiale fordi det er flaut? Pføy!

Anonym sa...

Hmmm....nå tror jeg du har et laaaaangt stykke igjen før noen ville stemplet deg som et umoralsk menneske altså :-)

Anonym sa...

Moral schmoral. Jeg er nå hvertfall glad for å se at du tar ansvar og bruker refleks i storbyen.

Anonym sa...

"Skryte-sjargongen er mer tull og teater enn det er vondt ment, både fra meg og Northug, men jeg tror ikke humoren oppfattes like godt utenfor miljøet."

Det er vel rølerbloggen det heter her, ikke sant? Da syns jeg det er leserens ansvar å tune inn hjernen på ordene "humor", "ironi" og lignende før man leser.

Gudmund Skjeldal har nok alltid vært religiøs, men slett ikke alltid så beskjeden som imaget vil ha det til... Har friskt i minne broren Kristen blodrød i toppen og på ivrig jakt etter ett hull i bakken etter at Gudmund har ropt med bærende stemme over en hel hotellmatsal: "men Kristen... Du var nå vel ikkje SÅ dritartrengd at det er heile forklaringa på at du gjekk så dårlig i dag, vel?".

Anonym sa...

Jeg synes det er lett å se forskjell på "tøyse-skryting" og den usmakelige selvhevdelsen som enkelte bedriver. Nå kan sikkert humoren fungere som en unnskylding for å få utløp for litt virkelig selvhevdelse også, men jeg synes ikke det er så farlig. Så lenge man er bevisst på slike ting, står man neppe i fare for å bli en klyse.

Esquil sa...

takk beach. for jeg tror skryteeskil er tilbake for å *host* bli.

interessant ivers. du er så kåt på å få link til bloggen din at du vil ha tilbake innlegget, selv om det starter med "det billige bloggludderet iversen"?

cat, takk :)

fr makelele: du bare dagdrømmer. jeg er tross alt batman på kveldstid og må bevege meg i skyggene.

hvis du ikke er tungt ironisk. følte meg trafikkfarlig i kveld, med svarte og brune klær på sykkel uten lys.

beamer, jo, men de som ikke helt klarer det er ofte de som tror at røler er etternavnet til esquil.

abre, mulig.

men jeg husker hugh laurie=dr.house fortalte om en dag han som ganske stor gutt lette inne i klesskapet til faren sin. innerst inne i skapet fant han en sokk med noe tungt i. det viste seg å være et OL-gull. og slik fant han ut at faren hadde vært brukbar i roing. det syns jeg er klasse.

Esquil sa...

f.m: eller ... trodde du bildet av skjeldal var bilde av meg?

Anonym sa...

Tungt ironisk. Åpenbart.

Esquil sa...

du ror.

hvor var jeg da?

Anonym sa...

Hehe, når du sier det må jeg jo nesten innrømme det, selv om det ikke helt var i tankene mine da jeg kommenterte sist.

Egentlig misliker jeg bare at ting slettes på blogger. Innser jo at jeg ikke kan være et bloggepoliti som kjefter på alle som angrer på innlegg, men jeg syns det skal mye til før man bare sletter noe.

Esquil sa...

kommer litt an på hensikten med innlegget. å slette diskusjonsposter bare man får litt motbør syns jeg ikke er så kult. Det jeg har slettet er horeri (poster med sleezy overskrifter i headeren) og skryt, tekster som føles som om de havnet der for min egen del og ikke for leseren. pluss tekster som plutselig blir aktuelle for å komme på trykk. Det ser kanskje dust ut, men jeg kommer nok alltid til å slette poster og legge dem ut igjen.

Anonym sa...

Alt med måte. Du har fortsatt en bit igjen før "dårlig menneske" :-)

Esquil sa...

takk :) men er vel ikke gitt at dette er mitt eneste problem da.

ingen vet at jeg sniker på trikken
ingen vet at jeg snyter på skatten
ingen vet at jeg stjeler i butikken
ingen vet hva jeg gjør om natten
ingen vet at jeg piner katter
ingen vet at jeg kler meg i lær
ingen vet at jeg beføler min datter
ingen vet hvem jeg er

(raga)

..... sa...

Jeg synes ikke nødvendigvis skryting er så veldig umoralsk. Som regel er det bare et uttrykk for usikkerhet. Det er ikke umoralsk å være usikker.

Windingstad sa...

Det var jeg som skrev kommentaren over, men søster er sikkert enig:)

Esquil sa...

jupp, det er mye sant i det du sier. men usikkerhet er heller ikke noe å trakte etter.

Esquil sa...

på den annen side. jeg tror ikke skrytet i langrennsmiljøet, f.eks, nødvendigvis handler om usikkerhet. Mer er en måte å pushe hverandre videre på, og å tenne seg selv. Å gjøre en uviktig ting mer viktig slik at man gidder å gjøre en innsats.

Anonym sa...

Jeg syns å huske du har lova å gruse meg i sjakk.

Esquil sa...

det stemmer. you are a very good player, men noen må jo ta ansvar og pulverisere deg. de har sjakkbrett på biblioteket her, f.eks.

Anonym sa...

Jeg ror ikke, jeg svarer på (utvalgte) spørsmål.

snusmumriken.wordpress.com sa...

Det vemmeligste jeg vet kan oppsummeres med Aksel Lund Svinda en gang han hadde vunnet et ganske kort skirenn. Etter det raske korte skirennet sa han på radioen at "altså, det var så lett det her... det ække greia mi, - jeg gjør egentlig det her bare fordi det er så lett å vinne i... det jeg driver med er å gå fort og LANGT på ski.. ikke sånne SMÅ renn som det her". Og jeg skrudde av radioen og tenkte at "hva med alle de som liker å gå korte skirenn og har ofra alt i årevis for å bli flinke til å gå raskt og kort på ski. De må da føle seg forfærdelig ulykkelige etter denne kommentaren!"

Men sånn til hverdags. Blir man ikke gladere av å lære seg å anerkjenne det som er godt ved en selv? Blir man mer moralsk ved å fortelle seg selv og andre at selv det som er bra ved en er dårlig? Eller til og med, - er egentlig det å være overbeskjeden når man er dyktig i noe, egentlig å være litt Aksel Lund Svindal?

Jeg leste ikke den såkalte skryteposten, men for eksempel: Om jeg hadde beundra bokskrivinga di, og hadde tenkt at "tenkt om jeg en dag kan bli så flink til å skrive som eskil", og tenk jeg hadde fortalt deg hvor fantastisk jeg syntes du var, - og så hadde du svart at "åh. det der. Det var jo ikke noe bra i det hele tatt". Da tror jeg i grunnen ikke det hadde gjort at hverken du eller jeg hadde følt oss bedre. Da hadde jeg foretrukket et "Nå ble jeg glad. Jeg er i grunnen ganske fornøyd med det jeg har fått til."

(hyggelig å møte deg på fest, forresten. Du virka slettes ikke skrytete.)

Anonym sa...

Overlegenhet kan være veldig god humor. Utbredt også i deler av mitt vennemiljø :P

Esquil sa...

snusmumrik: skumlt at jeg ikke vet hvem du er nå... linken var ikke så infotung. men bra jeg ikke var skrytete. var sikkert hyggelig å møte deg også :)

jeg ser poenget ditt, men tror ikke jeg mener at man skal rakke ned på egne (og derigjennom andres) pretasjoner heller. selv om det kan skje ja.

i skiløperkulturen er skryt og selvhevdelse som sagt en del av kulturen, og tolkes nok mer sympatisk innad enn det gjør når det siver ut i intervjuer.

lurer på om du kanskje mener noen andre enn svindal, forresten. for han driver med nedoverski, og det høres ut som du siterer en bortoverskier. en langdistanseløper som har vunnet et sprintrenn. kanskje odd-bjørn hjelmeset?

Tor: det er sant. det er når internhumor blir eksportvare man bør være forsiktig.