Karusellen
En vinter fant min venn Loe veien til norgeseliten i ski (Dette kommer jeg tilbake til senere i serien.) Han var helt der oppe på resultatlistene sammen med Thomas Alsgaard, Frode Estil og Anders Aukland, og ut fra dette mente han at han nå også var god i orientering.
Han utbasunerte at han skulle vinne Karusellen til sommeren. Jeg mente han hadde mistet bakkekontakten. Selv hadde jeg parkert ham i alle løpene i Karusellen sesongen før, og for å vinne måtte han i tillegg slå en håndfull andre løpere i norgeseliten. I ett løp; kanskje, sammenlagt; aldri i verden.
Jeg sa at jeg skulle sleike ren løpstøyet hans med særlig vekt på skoene hvis han greide dette. Og det fikk han skriftlig.
Løpene begynte. Loe sprengte på som om han hadde stjålet både kart og kompass. Han vant ett løp. Han vant to. Jeg, som anså meg selv for favoritt, ble listeflesk. (Som tradisjonen er når jeg tror jeg er favoritt.) To seire var ikke nok til å vinne Karusellen sammenlagt, så jeg beholdt roen til jeg før det neste løpet fikk bronkitt og ikke kunne delta.
Loe stemplet feil i dette løpet, det tilsvarer å ta en port i skrevet i alpint. Men arrangørene glemte å diskvalifisere ham, og han fikk sin tredje seier. Nå kunne jeg ane skosmak i ganen.
Jeg fikk panikk. Jeg ble ikke sprek nok av bronkitten i tide til å ha vinnersjanse i det fjerde løpet. Men skoene hans ville jeg absolutt ikke sleike ren, det ville være den ultimate fornedrelse. Jeg prøvde derfor det samme som han, for å skape rettferdighet, jeg forsøkte å vinne uten å oppsøke alle postene. Det ble et nedrig og patetisk forsøk. Jeg ble disket så det suste. På toppen av det hele vant han igjen.
Da jeg endelig begynte å vinne var alt håp forlengst ute. Han slo meg også i det siste løpet, selv om han brukte noe tid på slutten med å grise seg skikkelig til i en særlig gjørmete myr.
Jeg husker fortsatt hvordan den myra smakte.
22. august 2006
19. august 2006
Alfalfa og den mannevonde gitaren
Fremskrittet gjør det nå mulig for Rølerbloggen å publisere poesien i form av musikkvideo. Ut fra forrige post skulle man tro det ville være en forbrytelse mot menneskeheten. Men i det minste har jeg sluttet å rope sangene siden den gang, ergo vi tester.
This is your life now
You've placed your bets
No help in sorrow, anger or regrets
They'll plant the roses
Over your grave
They call the shots now
It's already too late
This is your life now
You've placed your bets
No help in sorrow, anger or regrets
They'll plant the roses
Over your grave
They call the shots now
It's already too late
Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 7
Karaoke
Jeg har bedret meg, men i tenåra trodde jeg synging handlet om å lage mest mulig lyd. Jeg sang så stygt at musikklæreren kastet meg på gangen da klassen skulle ha allsang fordi han trodde jeg prøvde å sabotere. Jeg sang så stygt at bartendere og diskjockeyer pleide å kutte strømmen til karaokeutstyret halvveis i sangen når jeg fikk tak i det.
Men rett etter en konsert i Asker var ingen der til å redde tilskuerne. Da bandet hadde forlatt scenen klatret jeg opp og grep mikrofonen. Jeg hadde med to kompiser opp til å kore på referenget, versene sang jeg solo og a capella for et tresifret antall tilhørere. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg vet om mer perverse sangtekster enn den jeg sang. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var full. Men det kan jeg ikke. Denne kvelden var det ikke snakk om å ta den helt ut, denne kvelden handlet det om å rive den av og veive den over hodet.
Jeg har bedret meg, men i tenåra trodde jeg synging handlet om å lage mest mulig lyd. Jeg sang så stygt at musikklæreren kastet meg på gangen da klassen skulle ha allsang fordi han trodde jeg prøvde å sabotere. Jeg sang så stygt at bartendere og diskjockeyer pleide å kutte strømmen til karaokeutstyret halvveis i sangen når jeg fikk tak i det.
Men rett etter en konsert i Asker var ingen der til å redde tilskuerne. Da bandet hadde forlatt scenen klatret jeg opp og grep mikrofonen. Jeg hadde med to kompiser opp til å kore på referenget, versene sang jeg solo og a capella for et tresifret antall tilhørere. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg vet om mer perverse sangtekster enn den jeg sang. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var full. Men det kan jeg ikke. Denne kvelden var det ikke snakk om å ta den helt ut, denne kvelden handlet det om å rive den av og veive den over hodet.
16. august 2006
15. august 2006
Drittslenging i kommentarfeltet
Kristin har blitt kåret til en av norges heitaste, og har ikke lagt skjul på det (hvorfor skulle hun?) Nå har hun fått drittslenging i kommentarfeltet:
Tonje fikk jobb gjennom bloggen sin, og har ikke lagt skjul på det (hvorfor skulle hun?) Hun fikk anonym drittslenging i kommentarfeltet.
Hjorten skrev en rekke gripende innlegg da barnet hans døde. De postingene var av en høyere leseverdi enn det meste annet som produseres her, han fikk mange lesere, toppet SOLratings. Og fikk utrolig nok motbør i kommentarfeltet.
I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg vært intervjuet én gang i Main Stream Media. Jeg har også fått én drittslenging i kommentarfeltet. Drittslengingen hadde tilsynelatende ikke noe med intervjuet å gjøre. Men den kunne kommet når som helst i de 8 månedene jeg har blogget, den kom samme dag som intervjuet ble offentliggjort (13 t 42 min reaskjonstid).
(Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har lurt på hvem den anonyme er, dessuten er jeg utstyrt med en hjerne som henter frem all søpla folk har kastet i hodet mitt når jeg er som svakest. Men det var greit å få en slik anonym kommentar og oppleve at den ikke er av de verste, fordi den kommer av at jeg har gjort noe bra og ikke av at jeg har gjort noe galt.)
Vampus mener slik drittslenging er det ekte merket på kjendisstatus. Det er kanskje å ta i, men det er de bloggene som til enhver tid er mest i vinden som får oppleve mest av dette fenomenet. Vampus bor i vinden og snakker nok av erfaring.
Men hvem er drittslengerne? Man vil jo helst tro at de skriver med fingrene som tyter ut av tvangstrøya mens de venter på pillene sine. Men Hjortens basher beklaget seg etterpå og fremsto som et angrende, normalt menneske. Bildet er nyansert. Kanskje kan vi alle bli redskap for slike krefter i en gitt situasjon.
Misunnelse er dypt festet i menneskenaturen, i sum lager den en samfunnsmekanisme som skal dra ned de som går opp. I land og områder hvor folk er lite villige til å bekjempe sin egen misunnelse får man mye "jantelov", og det bidrar nok til at de fra slike områder i mindre grad lykkes. Når vi åpenbart er laget slik spør jeg meg om mekanismen kan ha en hensikt. Men inntil jeg finner et svar tror jeg på dette kinesiske ordtaket:
Ikke misunn noen hans triumfer, du kjenner ikke hans skjulte byrder.
alle som leser denne bloggen skjønner jo at du bare er misunnelig på de 100 som er på listen,kristin, spesielt fordi du drar d så ***** opp og faktisk skriver om d. (...)så skaff deg et liv, og gjør noe selv så du ikke trenger å være misunnelig på andre
Tonje fikk jobb gjennom bloggen sin, og har ikke lagt skjul på det (hvorfor skulle hun?) Hun fikk anonym drittslenging i kommentarfeltet.
Tonje er et pubertalt fjols som ynder å spre pikeromslogikk. (..) Hun er et feilvareprodukt, der hennes oppvekst er preget av pedagogiske brilletanter i en innestengt multikulturell indoktrineringsleir.(..)
Din art og vesen er fullstendig mekanisk i hodet. Men maskinisten var bare en flue.....
Hjorten skrev en rekke gripende innlegg da barnet hans døde. De postingene var av en høyere leseverdi enn det meste annet som produseres her, han fikk mange lesere, toppet SOLratings. Og fikk utrolig nok motbør i kommentarfeltet.
Groteskt. Dele bilde av begravelsen med hele verden. Er dette et stunt eller? For er dette ikke saker som er for personlig til å dele ut. Kanskje kristendommen har gått til hodet på dere. Sultefóret på ekte følelser.
I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg vært intervjuet én gang i Main Stream Media. Jeg har også fått én drittslenging i kommentarfeltet. Drittslengingen hadde tilsynelatende ikke noe med intervjuet å gjøre. Men den kunne kommet når som helst i de 8 månedene jeg har blogget, den kom samme dag som intervjuet ble offentliggjort (13 t 42 min reaskjonstid).
Drittslengingen tok utgangspunkt i at jeg skrev valp med h. Kommentaren fra Anonymous var pyntet med bannskap og personlige fornærmelser, jeg var blant annet en **** bedreviter. Bannskap bryter med bloggens policy og gjorde at jeg dessverre måtte slette kommentaren.
(Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har lurt på hvem den anonyme er, dessuten er jeg utstyrt med en hjerne som henter frem all søpla folk har kastet i hodet mitt når jeg er som svakest. Men det var greit å få en slik anonym kommentar og oppleve at den ikke er av de verste, fordi den kommer av at jeg har gjort noe bra og ikke av at jeg har gjort noe galt.)
Vampus mener slik drittslenging er det ekte merket på kjendisstatus. Det er kanskje å ta i, men det er de bloggene som til enhver tid er mest i vinden som får oppleve mest av dette fenomenet. Vampus bor i vinden og snakker nok av erfaring.
Men hvem er drittslengerne? Man vil jo helst tro at de skriver med fingrene som tyter ut av tvangstrøya mens de venter på pillene sine. Men Hjortens basher beklaget seg etterpå og fremsto som et angrende, normalt menneske. Bildet er nyansert. Kanskje kan vi alle bli redskap for slike krefter i en gitt situasjon.
Misunnelse er dypt festet i menneskenaturen, i sum lager den en samfunnsmekanisme som skal dra ned de som går opp. I land og områder hvor folk er lite villige til å bekjempe sin egen misunnelse får man mye "jantelov", og det bidrar nok til at de fra slike områder i mindre grad lykkes. Når vi åpenbart er laget slik spør jeg meg om mekanismen kan ha en hensikt. Men inntil jeg finner et svar tror jeg på dette kinesiske ordtaket:
Ikke misunn noen hans triumfer, du kjenner ikke hans skjulte byrder.
14. august 2006
Dødens Dal
Fotballkampen i forrige post skjedde i Dødens Dal, en dal som ligger på grensen mellom student-Trondheim og overklasse-Trondheim. I Adresseavisens spalter raste det en debatt rundt navnet "Dødens Dal". De bedrestilte på Singsaker mener at dalen heter Brodtkorpdalen eller Høyskoledalen, og at Dødens Dal er et vulgært og nyere påfunn.
Avisene bruker likevel navnet Dødens Dal, og du kan se navnet til stadighet på TV når NRK Svisj viser konsertopptak. I løpet av debatten ble det gjettet på opphavet til navnet, men ingen kom opp med noen holdbar teori. Og nettopp det at ingen vet hvordan Dødens Dal har fått sitt navn, leder meg til å tro at navnet ikke er ungt, men gammelt.
381 år gammelt.
Dalen vi kaller Dødens Dal ble nemlig til i 1625, da et solid jordras gravde ut både den og Duedalen lenger øst. Jordmassene meide Bakklandet ut i Nidelva, raset var så voldsomt at du i flere dager kunne gå tørrskodd over elva. Det må ha gått liv, uten at jeg fant antallet. Min teori er at navnet Dødens Dal stammer fra denne hendelsen.
Trondheim er bygd inni en elveslyng for å gjøre det lettere å forsvare seg mot fiender, men i 1625 var byen blitt for stor, og bydelen Bakklandet var nybygd på utsiden av elven. Jeg tipper den nye aktiviteten på Bakklandet var årsaken til at raset gikk akkurat i 1625.
Det lutfattige Bakklandet fikk kjørt seg det neste hundreåret. Det ble bygd opp igjen etter turen i elva, ble brent av svenskene første gang de tok byen, bygd opp igjen, brent av byboerne andre gang svenskene kom*. Da de fattige bygde husene sine for fjerde gang på under hundre år, fikk de Bakke kirke som trøst fra byboerne. Den står fremdeles.
Jeg har også en teori om at Lykkens Portal på Bybroen heter det den heter fordi den markerte skillet mellom de fattige på Bakklandet og de rike inne i byen. Men nå må jeg stoppe faktadumpingen.
* dette var den ene gangen Trondheim ikke ble erobret, som jeg nevnte da jeg snakket om byens patetiske krigshistorie.
Bilde 1: Dødens Dal, merk de bratte dalsidene som vitner om dalens unge alder.
Bilde 2: Lykkens Portal
13. august 2006
Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 8
Hydro-cup Fotball
Noe av det fine med å begynne på nytt et sted er at man blir kvitt tilnavn man ikke digger. Jeg hadde dimmet militæret, hvor de ga meg kallenavn etter diverse komiserier. Nå var jeg fersk på NTH og hadde fått en sjanse til å ikke være klovnen. Klassen min stilte lag i fotballturneringen, og jeg ble med.
Noen stor fotballstjerne er jeg ikke, men fremover på banen er jeg ikke helt ubrukbar. Jeg har for eksempel scoret vinnermålet mot Rosenborg i seriekamp. Vi burde egentlig møttes en gang i året vi som har gjort det, David Beckham, Thierry Henry, meg og de andre gutta. Det kunne jeg likt.
Nok om det, jeg gikk på linjen for industriell økonomi, hvor alle vil opp og frem og alle har sterke viljer, mine advarsler ble ikke hørt, det endte med at Esquil ble plassert i midtforsvaret. Jeg pleide å spille dårlig med vilje når treneren satte meg i forsvar, den vanen måtte brytes skulle jeg få gjort det gode førsteinntrykket.
Vi slet i den innledende kampen, men keeperen vår ryddet unna det som kom, og 0-0 så ut til å holde seg. Vi nådde den fasen hvor det var bare å ri av sluttstormen. Der jeg stod på midtstopperplassen, rett foran mål, fikk jeg en enkel markkryper mot meg. Jeg planla å pole ballen til månen. Jeg traff hardt men utsøkt dårlig. Ballen gikk i en praktfull bue bak meg og utagbart i krysset bak vår keeper. Vi røk ut av cupen med hud og hår. Og formen på ballbanen sørget for at jeg startet NTH-karrieren med tilnavnet Banan-Esquil.
Noe av det fine med å begynne på nytt et sted er at man blir kvitt tilnavn man ikke digger. Jeg hadde dimmet militæret, hvor de ga meg kallenavn etter diverse komiserier. Nå var jeg fersk på NTH og hadde fått en sjanse til å ikke være klovnen. Klassen min stilte lag i fotballturneringen, og jeg ble med.
Noen stor fotballstjerne er jeg ikke, men fremover på banen er jeg ikke helt ubrukbar. Jeg har for eksempel scoret vinnermålet mot Rosenborg i seriekamp. Vi burde egentlig møttes en gang i året vi som har gjort det, David Beckham, Thierry Henry, meg og de andre gutta. Det kunne jeg likt.
Nok om det, jeg gikk på linjen for industriell økonomi, hvor alle vil opp og frem og alle har sterke viljer, mine advarsler ble ikke hørt, det endte med at Esquil ble plassert i midtforsvaret. Jeg pleide å spille dårlig med vilje når treneren satte meg i forsvar, den vanen måtte brytes skulle jeg få gjort det gode førsteinntrykket.
Vi slet i den innledende kampen, men keeperen vår ryddet unna det som kom, og 0-0 så ut til å holde seg. Vi nådde den fasen hvor det var bare å ri av sluttstormen. Der jeg stod på midtstopperplassen, rett foran mål, fikk jeg en enkel markkryper mot meg. Jeg planla å pole ballen til månen. Jeg traff hardt men utsøkt dårlig. Ballen gikk i en praktfull bue bak meg og utagbart i krysset bak vår keeper. Vi røk ut av cupen med hud og hår. Og formen på ballbanen sørget for at jeg startet NTH-karrieren med tilnavnet Banan-Esquil.
9. august 2006
Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 9
C-trenerkurs Langrenn: Stryk
Jeg kunne ikke å gå på ski. Men jeg valgte likevel trenerkurset i langrenn som valgfag på videregående fordi det ga mye tid til egen trening. For å bli langrennstrener på såpass høyt nivå som dette må du, o sjokk, bevise at du kan å gå på ski. Jeg brukte egenmeldingene til å sleipe meg unna prøvene i skigåing gjennom vinteren. Karakteren kom tross alt på vitnemålet, og jeg foretrakk å la dem tro at jeg var dårlig på ski heller enn å ta testen og fjerne all tvil. Da snøen smeltet og våren kom følte jeg meg trygg.
Til den vakre forsommerdagen da læreren slo kloa i meg. Han lesset på meg et par rulleski og ville teste meg i klassisk stil, enkeltdans, dobbeldans, padling og russerdans på parkeringsplassen utenfor skolen. Rulleski var en ny og ukjent verden for meg, så jeg fikk to timer til å lære meg å bruke skiene. Prøven ble vårens vakreste eventyr, ihvertfall for alle tilskuere med sadistiske trekk. Jeg bevegde meg som en oljedynket kråke. Sjelden har noen strøket så grundig.
Jeg kunne ikke å gå på ski. Men jeg valgte likevel trenerkurset i langrenn som valgfag på videregående fordi det ga mye tid til egen trening. For å bli langrennstrener på såpass høyt nivå som dette må du, o sjokk, bevise at du kan å gå på ski. Jeg brukte egenmeldingene til å sleipe meg unna prøvene i skigåing gjennom vinteren. Karakteren kom tross alt på vitnemålet, og jeg foretrakk å la dem tro at jeg var dårlig på ski heller enn å ta testen og fjerne all tvil. Da snøen smeltet og våren kom følte jeg meg trygg.
Til den vakre forsommerdagen da læreren slo kloa i meg. Han lesset på meg et par rulleski og ville teste meg i klassisk stil, enkeltdans, dobbeldans, padling og russerdans på parkeringsplassen utenfor skolen. Rulleski var en ny og ukjent verden for meg, så jeg fikk to timer til å lære meg å bruke skiene. Prøven ble vårens vakreste eventyr, ihvertfall for alle tilskuere med sadistiske trekk. Jeg bevegde meg som en oljedynket kråke. Sjelden har noen strøket så grundig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)