Poesi og fotball

Jeg har merket meg at man kan påvirke kjønnsfordelingen i kommentarfeltet med hva man skriver om. Poster jeg dikt, for eksempel, er det flere damer enn menn som kommenterer. Poster jeg om fotball, sleezy stuff eller Hertug Skule, blir det flest menn.

Jeg vil ha 50-50, slik at søt musikk kan oppstå i kommentarfeltet under den trygge paraplyen av mine skriverier. Derfor tenkte jeg å kombinere, ved å poste denne fotballsangen som ikke fantes på nettet fra før.

Sangen rører meg alltid til klump-i-halsen-nivå. Fordi. På starten av åttitallet var Rosenborg også kledd i sort og hvitt og spissen het Iversen. Men forskjellen var at vi tapte. Vi hadde ikke vunnet noe som helst siden før jeg ble født. Og i denne skammen og fornedrelsen vokste jeg opp med vissheten om at trøndere ville alltid være underlegne de store klubbene på Østlandet, vi var født til å kravle rundt på trynet og bli pissa på.

Så et år spilte vi bra og det kulminerte i en ren seriefinale mot Lillestrøm. Rosenborg lå bak på tabellen og var tvunget til å vinne. All min livserfaring tilsa at det ikke lot seg gjøre. Og hvis dere kosovoalbanere som nå bor i barndomshjemmet mitt lurer på hva hullet i døra kommer av så stammer det fra da jeg gikk bananas den kvelden.

Melodi: CHEERIO (referenget, Lillestrøm = Cheerio)

Lillestrøm Lillestrøm bye bye
Lillestrø-øm it's too late to try
Når du våkne opp i mårra
så e du nummer to
Rosenborg e best i Norge no

*snufs* *hikst*

Bloggdag

Det er en greie i dag 31.august at man kan anbefale fem blogger. Jeg gidder ikke legge lenker nå merker jeg, du finner alle i høyre marg. Men fem avhengighetsskapende blogger for meg for tiden er Lord, Mihoe, Røverdatter, Kristin og Saccarina (hvor kvantiteten er lav for tida men kvaliteten høy). Avhengig av flere enn det, men man skulle nevne fem. Av de nyeste bloggene jeg har funnet lover forøvrig bloggene til femme fatale og åshild&gunn samantha veldig bra.

Forklaringen på trønderens overlegenhet

Vampus kjørte ut en ganske vellykket trøndermobbing her om dagen. I og med denne posten hos Vampus har de tre største bloggene* i dette strøket av bloggebyen mobbet trøndere. Vi lurer på hva all denne hetsen skyldes, og vi har snakket med bloggens forsker Helmut Brummkreisel for å finne svaret.
- Det kommer av misunnelse.
- Javel?
- Misunnelsen på sin side kommer av en lang rekke idrettstriumfer, særlig Rosenborgs tretten strake seriemesterskap.
- Jeg tviler egentlig på at Vampus er fotballinteressert ...
- Hør. Er det du eller jeg som er forskeren her?
- Du.
- LordX og Vampus vet ikke nødvendigvis hvorfor Oslo er misunnelig på Trondheim, de føler bare misunnelsen, på samme måte som man kan være sint uten å huske grunnen. Hvis en by var en mann, ville fotballaget vært tissefanten, det er knyttet stor skam og avmakt til det å ha et dårlig fotballag. Særlig for en by som Oslo, som isteden for en slagkraftig stolthet har flere ynkelige, gjennområtne, totalpatetiske unnskyl...
- Greit. Nå skal vi ikke fornærme leserne. Du har en teori for hvorfor Rosenborg ble så gode?
- Ja. Det skyldes CO2-økningen i atmosfæren.
- Jasså?
- CO2 er det samme stoffet som forårsaker drivhuseffekten. Det siste hundreåret har CO2-en i lufta økt, slik at alle mennesker, både trøndere og andre, får i seg mer CO2 enn de er bygd for. Min teori er at trøndere trives bedre i luft med mye CO2, og dermed presterer bedre.
- Hvorfor?
- Det skyldes bartemoten i Trøndelag. Alle mennesker puster inn oksygen og ut CO2. Uten bart suser CO2-en fra nesen ut i luften, men har man bart bremses gassen slik at mer av den blir med inn i neste åndedrag. Slik har trøndere med bart gjennom mange generasjoner vent seg til å puste inn mye CO2, på samme måte som sherpaene i Nepal har vent seg til tynn luft. Sherpaene presterer bedre enn alle andre i høyden, og trønderne presterer bedre enn alle andre i CO2-rik luft.
- Men ... det er noe som skurrer her.
- Ja?
- Hvis trøndere har bart vil jo de få dobbelt dose CO2 nå, både fra barten og lufta, og dermed skulle jo også de få overdose.
- Korrekt. Men bartemoten blant trendy trøndere gikk over på slutten av 80-tallet, omtrent da østlendingene begynte å mobbe dem. På åtti-tallet var det en del bart på Rosenborg, men hvis du ser på lagbildene til Rosenborg på nittitallet er det null bartkailler igjen. Uten barter fikk trønderne på RBK akkurat den mengden CO2 de var bygd for å tåle, mens alle konkurrentene fikk mer. RBK slo Milan med ni glattrakede trøndere på laget. Det er et historisk faktum at da Rosenborg tok barten begynte de å vinne.
- Jøss.
- Du ser den samme effekten i Oddvar Brås karriere. Han hadde bart, da han ble gammel mann og skulle lagt opp fjernet han barten og hentet hjem sitt livs beste OL-plassering. OL-rekorden på 800 meter løping kommer til å stå til dommedag, og er satt av en trønder uten bart. I siste ski-VM tok trønderne cirka dobbelt så mange gull som beste nasjon, ingen ble vunnet med bart. Jo mer du ser på denne teorien, jo sterkere blir den.

Bilde: Tore på sporet, merittert trøndersk kappgjenger. Uten et fjon på overleppa.

I've run out of complicated theories... NOT:
Hvorfor hai er porno
Hvorfor rike menn er stygge
Hvorfor svarte tissefanter er lengre enn hvite

Bloggosfæren quo vadis?

Debatten om bloggingens samfunnsbetydning går en ny runde. Pål Hivand i Depesjer hevder for eksempel at blogging er blitt det lyktestolper er for hunder. Redaktør Knut Olav Åmås har kalt bloggingen overhypet i Aftenposten, og Vampus svarer med å sparke tilbake til media.

Jeg liker i utgangspunktet et kritisk blikk på bloggingen. Skal vi påvirkes i en retning bør det være til å bli mer utadvente og ikke forsvinne inn i metadebatter, interne meldinger og navlebeskuing (lurt å melde i et meta-innlegg, men dog). Det er mitt håp at bloggverden kan være interessant også for de som ikke blogger selv.

Den store forskjellen mellom Main Stream Media og bloggene er ikke kvaliteten på skribentene. Du skal lete lenge etter en bransje med mindre nivåforskjell på proffer og amatører. Det som skiller er pressemeldingene. Uten dem ville media slitt, og skulle blogger etterhvert motta dem også blir det en annen dans.

Eksempel på hvordan prosessen fungerer: Da jeg jobbet i Teknisk Ukeblad valgte jeg sakene mine ut fra bunker med pressemeldinger som tikket inn. En dag plukket jeg ut en klage fra Gjøvik hvor brannvernsstudiet skulle legges ned med elendig begrunnelse fra departementet. Jeg liker konflikt, det er bra stoff. Dessuten gjør bilder avb brann seg godt på trykk. Da TU var utgitt plukket Aftenposten opp saken og kjørte den på forsida. Lille TU er ikke mye mektig, men Aftenposten leses av de som bestemmer i landet, og enden på visa ble at brannvernsstudiet likevel ikke ble nedlagt.

Jeg ville ikke kunnet grave opp saken selv, jeg måtte lene meg på pressemeldingen. Om jeg hadde skrevet om en slik sak i denne bloggen ville ikke Aftenposten eller departementet brydd seg. Derfor får ikke bloggere pressemeldinger - ennå.

Blogging er en generasjon X og Y - greie. Vi styrer ikke landet. Men mange av oss leser like mye blogg som avis, for egen del har blogglesingen erstattet mye av avislesningen, fordi jeg kan plukke meg de skribentene jeg liker og slipper å stange huet i veggen over ulikelige journalister. Seks millioner blogger i Frankrike forteller om noe mer enn et overgangsfenomen. Om en del år sitter det bloggere og ex-bloggere overalt i ledende posisjoner i næringsliv og media. Da kan mediebildet i landet se ganske annerledes ut. Blogging er interessant ikke bare pga. hva det er i dag, men like mye hva det kan bli.

Blogger banket kjendis

Blogging kan gi nye perspektiver på mange typer hendelser, på godt og vondt:

Dagbladet kunne en dag melde på forsiden at Aune Sand ble banket opp fordi han var kjendis. Det de ikke visste var at voldsmannen var blogger - og skrev om saken først! Machomannen slettet bloggposten sin da dimensjonene gikk opp for ham, men ordene ble reddet av Pathfinder.

I går, torsdag, på vei hjem fra byen havnet noen venner og meg i munnhuggeri med noen forbipaserende. Etter litt om og menn blir det klart hvem de forbipaserende er. Aune Sand, og en like infantil kunstner, Marianne Auli. Det hele dras igang av at Aune strekker armene i været å fyrer av; "vet dere ikke hvem jeg er? Har dere hørt om SAND? Og da var det gjort. Vi måtte nesten bare lekse litt opp fror han, fysisk og verbalt. Han fikk sef høre hvor lite spennende hans art-shit er. Uten at det egentlig trengs å poengtere. Og avsluttningen var som den burde være: en kraftig K.O. som resulterer i at idioten faller sammen på bakken...

FaNTASTISK MORSOMT. Nå skal det sies at jeg ikke er en av de som får en tilfredsstillelse av å gyve løs på andre mennesker. Og jeg har det heller ikke for vane. Men akkurat i dette spesielle tilfelle var det virkelig, ja, akkurat, tilfredsstillende. Det gjorde rett å slett godt. om det går ann å si det. For større idiot enn den mannen skal du lete lenge etter. For alle som kjenner hans bedritene kitsj-tull vet dette.. I tillegg er mannen så pretansiøs at det kan forårsake brekninger for noen og enhver.

Noen ganger er mild vold legitimert. I mine øyne..

... og lykke til med den holdningen.

Quo Vadis = Hvor går du (latin). Rølerbloggen vil nemlig også være så "pretansiøs" at det kan forårsake brekninger.

Null skikkelige ran i Norge i år

Hittil i år har det vært null ran av postkontorer, banker og verditransporter i Norge, i følge svensk TV. Det har vært ran av bensinstasjoner, men bare halvparten så mye som i fjor.

Det er jo en koselig nyhet. Så kan man spørre seg om det er uttrykk for en tendens, eller en tilfeldighet. I fjor hadde vi NOKAS-ranet, norgeshistoriens største ran og første mordran siden krigen. For en uke siden ble folk skutt på Aker Brygge. Det gir ikke inntrykk av at landet er mindre kriminelt enn før.

Likevel kan det fremstilles slik ved å sammenligne årets statistikk med fjorårets. Og det gjør media alt for ofte. De årene en stor båt går ned (Sleipner, Rocknes) får vi, når året er slutt, høre at "ulykker til havs i år økte i forhold til året før". Påfølgende år får vi høre at drukningsulykkene er redusert i forhold til fjoråret.

Svensk TV melder også at tilskuertallet til damallsvenskan har sunket. Tallet har falt over 10% siden i fjor. Om opplysningen alene gir riktig inntrykk av ståa kan diskuteres, for tilskuertallet økte ca. 1000% for noen år siden og er fortsatt oppsiktsvekkende høyt målt mot andre land.

Konklusjon: For så sjeldne hendelser som ran og havsulykker er en sammenligning med året før komplett verdiløs. Selv for mer vanlige hendelser er fjorårssammenligning ofte fordummende. Media burde bruke lengre perspektiv bakover hvis målet er å si noe fornuftig.

Mer om statistikk

Brann, VIF og Lyn: Norges skam

Brann spilte e-cup med et lag som bestod av sånn omtrent fysioterapeuten, kassereren og gamletanta til treneren. I går ble de derfor slått ut av et lag av snekkere og rørleggere fra de virkelig mørke dypene i det svenske divisjonssystemet, et lag som knapt ser solen bortsett fra når det kravler opp og banker den norske serielederen.

Lyn gjorde det samme i runden før og ble slått ut av Sleivsparkur FC fra Shetlandsk fjortendedivisjon, hvis jeg husker feil. Lyn er notoriske, de jagde også ut B-laget på banen for noen år siden i returkampen mot et godt gresk lag, selv om de først hadde vunnet bortekampen.

VIF lot 3.divisjonslaget sitt løpe rundt som blinde, oppskremte høns mot Steaua Bucuresti i fjor, siden det var viktigere for Rekdal å demonstrere at han er født uten hjerne enn å la klubben spille fotball.

De to siste kampene gikk på TV og var fullpatetisk reklame for VIF, Lyn og sporten.

I år tapte VIF mot Mlada Boreslav allerede ti minutter etter trekningen, da Rekdal redøpte dem til Hvada Borettslag. Hvilken motivator.

Det er et storbyfenomen. Start og Molde oppfører seg skikkelig i år, Viking og Tromsø bet bra fra seg i fjor. Det får de bedre ranking av. Bedre ranking er hemmeligheten bak Rosenborgs suksess i Champions League. Hvis Brann, Lyn og VIF eide en flik av ambisjoner ville de hatt dette i bakhodet, men neida, husmannsånden råder. Og dette ødelegger Norges ranking.

Når utøvere i annen idrett gjør fra seg på flagget kan de glemme å representere Norge flere ganger. Det burde selvfølgelig gjelde i fotball også. Steng VIF og Brann ute fra E-cup i fem sesonger. Ti for Lyn.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 6

Karusellen

En vinter fant min venn Loe veien til norgeseliten i ski (Dette kommer jeg tilbake til senere i serien.) Han var helt der oppe på resultatlistene sammen med Thomas Alsgaard, Frode Estil og Anders Aukland, og ut fra dette mente han at han nå også var god i orientering.

Han utbasunerte at han skulle vinne Karusellen til sommeren. Jeg mente han hadde mistet bakkekontakten. Selv hadde jeg parkert ham i alle løpene i Karusellen sesongen før, og for å vinne måtte han i tillegg slå en håndfull andre løpere i norgeseliten. I ett løp; kanskje, sammenlagt; aldri i verden.

Jeg sa at jeg skulle sleike ren løpstøyet hans med særlig vekt på skoene hvis han greide dette. Og det fikk han skriftlig.

Løpene begynte. Loe sprengte på som om han hadde stjålet både kart og kompass. Han vant ett løp. Han vant to. Jeg, som anså meg selv for favoritt, ble listeflesk. (Som tradisjonen er når jeg tror jeg er favoritt.) To seire var ikke nok til å vinne Karusellen sammenlagt, så jeg beholdt roen til jeg før det neste løpet fikk bronkitt og ikke kunne delta.

Loe stemplet feil i dette løpet, det tilsvarer å ta en port i skrevet i alpint. Men arrangørene glemte å diskvalifisere ham, og han fikk sin tredje seier. Nå kunne jeg ane skosmak i ganen.

Jeg fikk panikk. Jeg ble ikke sprek nok av bronkitten i tide til å ha vinnersjanse i det fjerde løpet. Men skoene hans ville jeg absolutt ikke sleike ren, det ville være den ultimate fornedrelse. Jeg prøvde derfor det samme som han, for å skape rettferdighet, jeg forsøkte å vinne uten å oppsøke alle postene. Det ble et nedrig og patetisk forsøk. Jeg ble disket så det suste. På toppen av det hele vant han igjen.

Da jeg endelig begynte å vinne var alt håp forlengst ute. Han slo meg også i det siste løpet, selv om han brukte noe tid på slutten med å grise seg skikkelig til i en særlig gjørmete myr.

Jeg husker fortsatt hvordan den myra smakte.

Alfalfa og den mannevonde gitaren

Fremskrittet gjør det nå mulig for Rølerbloggen å publisere poesien i form av musikkvideo. Ut fra forrige post skulle man tro det ville være en forbrytelse mot menneskeheten. Men i det minste har jeg sluttet å rope sangene siden den gang, ergo vi tester.



This is your life now
You've placed your bets
No help in sorrow, anger or regrets
They'll plant the roses
Over your grave
They call the shots now
It's already too late

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 7

Karaoke

Jeg har bedret meg, men i tenåra trodde jeg synging handlet om å lage mest mulig lyd. Jeg sang så stygt at musikklæreren kastet meg på gangen da klassen skulle ha allsang fordi han trodde jeg prøvde å sabotere. Jeg sang så stygt at bartendere og diskjockeyer pleide å kutte strømmen til karaokeutstyret halvveis i sangen når jeg fikk tak i det.

Men rett etter en konsert i Asker var ingen der til å redde tilskuerne. Da bandet hadde forlatt scenen klatret jeg opp og grep mikrofonen. Jeg hadde med to kompiser opp til å kore på referenget, versene sang jeg solo og a capella for et tresifret antall tilhørere. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg vet om mer perverse sangtekster enn den jeg sang. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var full. Men det kan jeg ikke. Denne kvelden var det ikke snakk om å ta den helt ut, denne kvelden handlet det om å rive den av og veive den over hodet.

Håndblogging

Drittslenging i kommentarfeltet

Kristin har blitt kåret til en av norges heitaste, og har ikke lagt skjul på det (hvorfor skulle hun?) Nå har hun fått drittslenging i kommentarfeltet:

alle som leser denne bloggen skjønner jo at du bare er misunnelig på de 100 som er på listen,kristin, spesielt fordi du drar d så ***** opp og faktisk skriver om d. (...)så skaff deg et liv, og gjør noe selv så du ikke trenger å være misunnelig på andre

Tonje fikk jobb gjennom bloggen sin, og har ikke lagt skjul på det (hvorfor skulle hun?) Hun fikk anonym drittslenging i kommentarfeltet.

Tonje er et pubertalt fjols som ynder å spre pikeromslogikk. (..) Hun er et feilvareprodukt, der hennes oppvekst er preget av pedagogiske brilletanter i en innestengt multikulturell indoktrineringsleir.(..)
Din art og vesen er fullstendig mekanisk i hodet. Men maskinisten var bare en flue.....

Hjorten skrev en rekke gripende innlegg da barnet hans døde. De postingene var av en høyere leseverdi enn det meste annet som produseres her, han fikk mange lesere, toppet SOLratings. Og fikk utrolig nok motbør i kommentarfeltet.

Groteskt. Dele bilde av begravelsen med hele verden. Er dette et stunt eller? For er dette ikke saker som er for personlig til å dele ut. Kanskje kristendommen har gått til hodet på dere. Sultefóret på ekte følelser.

I løpet av den tiden jeg har blogget har jeg vært intervjuet én gang i Main Stream Media. Jeg har også fått én drittslenging i kommentarfeltet. Drittslengingen hadde tilsynelatende ikke noe med intervjuet å gjøre. Men den kunne kommet når som helst i de 8 månedene jeg har blogget, den kom samme dag som intervjuet ble offentliggjort (13 t 42 min reaskjonstid).

Drittslengingen tok utgangspunkt i at jeg skrev valp med h. Kommentaren fra Anonymous var pyntet med bannskap og personlige fornærmelser, jeg var blant annet en **** bedreviter. Bannskap bryter med bloggens policy og gjorde at jeg dessverre måtte slette kommentaren.

(Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har lurt på hvem den anonyme er, dessuten er jeg utstyrt med en hjerne som henter frem all søpla folk har kastet i hodet mitt når jeg er som svakest. Men det var greit å få en slik anonym kommentar og oppleve at den ikke er av de verste, fordi den kommer av at jeg har gjort noe bra og ikke av at jeg har gjort noe galt.)

Vampus mener slik drittslenging er det ekte merket på kjendisstatus. Det er kanskje å ta i, men det er de bloggene som til enhver tid er mest i vinden som får oppleve mest av dette fenomenet. Vampus bor i vinden og snakker nok av erfaring.

Men hvem er drittslengerne? Man vil jo helst tro at de skriver med fingrene som tyter ut av tvangstrøya mens de venter på pillene sine. Men Hjortens basher beklaget seg etterpå og fremsto som et angrende, normalt menneske. Bildet er nyansert. Kanskje kan vi alle bli redskap for slike krefter i en gitt situasjon.

Misunnelse er dypt festet i menneskenaturen, i sum lager den en samfunnsmekanisme som skal dra ned de som går opp. I land og områder hvor folk er lite villige til å bekjempe sin egen misunnelse får man mye "jantelov", og det bidrar nok til at de fra slike områder i mindre grad lykkes. Når vi åpenbart er laget slik spør jeg meg om mekanismen kan ha en hensikt. Men inntil jeg finner et svar tror jeg på dette kinesiske ordtaket:

Ikke misunn noen hans triumfer, du kjenner ikke hans skjulte byrder.

Dødens Dal

Fotballkampen i forrige post skjedde i Dødens Dal, en dal som ligger på grensen mellom student-Trondheim og overklasse-Trondheim. I Adresseavisens spalter raste det en debatt rundt navnet "Dødens Dal". De bedrestilte på Singsaker mener at dalen heter Brodtkorpdalen eller Høyskoledalen, og at Dødens Dal er et vulgært og nyere påfunn.

Avisene bruker likevel navnet Dødens Dal, og du kan se navnet til stadighet på TV når NRK Svisj viser konsertopptak. I løpet av debatten ble det gjettet på opphavet til navnet, men ingen kom opp med noen holdbar teori. Og nettopp det at ingen vet hvordan Dødens Dal har fått sitt navn, leder meg til å tro at navnet ikke er ungt, men gammelt.

381 år gammelt.

Dalen vi kaller Dødens Dal ble nemlig til i 1625, da et solid jordras gravde ut både den og Duedalen lenger øst. Jordmassene meide Bakklandet ut i Nidelva, raset var så voldsomt at du i flere dager kunne gå tørrskodd over elva. Det må ha gått liv, uten at jeg fant antallet. Min teori er at navnet Dødens Dal stammer fra denne hendelsen.

Trondheim er bygd inni en elveslyng for å gjøre det lettere å forsvare seg mot fiender, men i 1625 var byen blitt for stor, og bydelen Bakklandet var nybygd på utsiden av elven. Jeg tipper den nye aktiviteten på Bakklandet var årsaken til at raset gikk akkurat i 1625.

Det lutfattige Bakklandet fikk kjørt seg det neste hundreåret. Det ble bygd opp igjen etter turen i elva, ble brent av svenskene første gang de tok byen, bygd opp igjen, brent av byboerne andre gang svenskene kom*. Da de fattige bygde husene sine for fjerde gang på under hundre år, fikk de Bakke kirke som trøst fra byboerne. Den står fremdeles.

Jeg har også en teori om at Lykkens Portal på Bybroen heter det den heter fordi den markerte skillet mellom de fattige på Bakklandet og de rike inne i byen. Men nå må jeg stoppe faktadumpingen.


* dette var den ene gangen Trondheim ikke ble erobret, som jeg nevnte da jeg snakket om byens patetiske krigshistorie.

Bilde 1: Dødens Dal, merk de bratte dalsidene som vitner om dalens unge alder.
Bilde 2: Lykkens Portal

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 8

Hydro-cup Fotball

Noe av det fine med å begynne på nytt et sted er at man blir kvitt tilnavn man ikke digger. Jeg hadde dimmet militæret, hvor de ga meg kallenavn etter diverse komiserier. Nå var jeg fersk på NTH og hadde fått en sjanse til å ikke være klovnen. Klassen min stilte lag i fotballturneringen, og jeg ble med.

Noen stor fotballstjerne er jeg ikke, men fremover på banen er jeg ikke helt ubrukbar. Jeg har for eksempel scoret vinnermålet mot Rosenborg i seriekamp. Vi burde egentlig møttes en gang i året vi som har gjort det, David Beckham, Thierry Henry, meg og de andre gutta. Det kunne jeg likt.

Nok om det, jeg gikk på linjen for industriell økonomi, hvor alle vil opp og frem og alle har sterke viljer, mine advarsler ble ikke hørt, det endte med at Esquil ble plassert i midtforsvaret. Jeg pleide å spille dårlig med vilje når treneren satte meg i forsvar, den vanen måtte brytes skulle jeg få gjort det gode førsteinntrykket.

Vi slet i den innledende kampen, men keeperen vår ryddet unna det som kom, og 0-0 så ut til å holde seg. Vi nådde den fasen hvor det var bare å ri av sluttstormen. Der jeg stod på midtstopperplassen, rett foran mål, fikk jeg en enkel markkryper mot meg. Jeg planla å pole ballen til månen. Jeg traff hardt men utsøkt dårlig. Ballen gikk i en praktfull bue bak meg og utagbart i krysset bak vår keeper. Vi røk ut av cupen med hud og hår. Og formen på ballbanen sørget for at jeg startet NTH-karrieren med tilnavnet Banan-Esquil.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 9

C-trenerkurs Langrenn: Stryk

Jeg kunne ikke å gå på ski. Men jeg valgte likevel trenerkurset i langrenn som valgfag på videregående fordi det ga mye tid til egen trening. For å bli langrennstrener på såpass høyt nivå som dette må du, o sjokk, bevise at du kan å gå på ski. Jeg brukte egenmeldingene til å sleipe meg unna prøvene i skigåing gjennom vinteren. Karakteren kom tross alt på vitnemålet, og jeg foretrakk å la dem tro at jeg var dårlig på ski heller enn å ta testen og fjerne all tvil. Da snøen smeltet og våren kom følte jeg meg trygg.

Til den vakre forsommerdagen da læreren slo kloa i meg. Han lesset på meg et par rulleski og ville teste meg i klassisk stil, enkeltdans, dobbeldans, padling og russerdans på parkeringsplassen utenfor skolen. Rulleski var en ny og ukjent verden for meg, så jeg fikk to timer til å lære meg å bruke skiene. Prøven ble vårens vakreste eventyr, ihvertfall for alle tilskuere med sadistiske trekk. Jeg bevegde meg som en oljedynket kråke. Sjelden har noen strøket så grundig.

Livet

Lenge siden jeg har postet noe poesi her nå. Så for dem som kan fremmede språk:

You are part of everyone
everyone are part of you

everyday somebody dies
everyday somebody new

is breathing for the first time
we enter and we leave life

like raindrops in a river
the river never dies

Dikteren har tydelig opplevd en fase hvor han har distansert seg fra livet på jorden, la oss si at han har vært nær døden. Og han har latt seg overraske over at han i denne skjebnesvangre stund finner trøst i at ulykken rammer han alene, at han ikke drar med seg flere mennesker ned. Selv om han har forlatt de levendes verden og oppdaget at den klarer seg fint uten ham, merker han at han fortsatt bryr seg.

Han har trukket den konklusjon at livet ikke handlet om hans liv, eller hvert enkelt liv, men livet i seg selv. Hans liv har forholdt seg til livet som en vanndråpe i forhold til en elv, slik dråpen starter oppe i elven, renner gjennom svingene og buktningene og tilslutt forlater elven har han reist gjennom livets ulike faser. Og her når han er i ferd med å renne ut i havet finner han trøst i at elven fortsatt vil være der, at livet alltid vil være der, selv om alle vanndråpene skiftes ut.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 10

Tenkte dra en serie med topp ti over mine dårligste prestasjoner. Selvfølgelig hører prestasjoner som min første date egentlig med på lista, men jeg har stort sett lagt fokuset på målbare prestasjoner. Så, nummer 10:

Norskstil 8.klasse: G/Ng
Under arbeidsuka i ungdomsskolen jobbet jeg i Posten. På C-post-sorteingen, der jeg havnet, jobbet man til litt etter lunsj. Deretter snek alle seg hjem, med unntak av en mann som skulle vokte telefonen i tilfelle sjefen ringte. Da klassen skulle skrive stil om arbeidsuka smurte jeg godt på og slepte arbeidsmoralen i postverket gjennom gjørma. Jeg titulerte verket ferieuka. For sent fant jeg ut at norsklæreren var gammel postmann. Han mente jeg hadde bommet på oppgaven og ga meg nuggen. Til ektefølt glede for resten av klassen som bare elsket det hver gang jeg gikk på trynet.

For lite kjønnskvotering.

Hah! Jeg vet hva du tenkte. Du tenkte: ikke søren om fyren klarer å holde seg seriøs gjennom tre hele innlegg om kjønnskvotering. Du sa det ikke kunne gjøres, så jeg .. eehh .. *host*

Utover på 2000-tallet så menn seg leie på å frivillig gi fra seg makt. De pillet vekk kvinnene fra maktposisjonene. I 2024 var likestillingen over, og menn satt igjen med all makten på planeten.

I 2024 var det to ting som opptok menneskeheten. Det medisinske prosjekt X, samt viruset GWB. GWB-viruset drepte småbarn. Barnedødeligheten var i denne perioden tett opptil 100%. Samtidig var genforskningen kommet svært langt, man kunne endre levende organismer via gendoping, så bekymringen var ikke for stor, det var åpenbart bare et tidsspørsmål før GWB-vaksinen kom.

I 2024 gikk en hel del penger til GWB-forskning. Men ti ganger mer gikk til forskning på prosjekt X. Kvinner var sterkt negative til de store bevilgningene prosjekt X fikk, de gikk i demonstrasjonstog i gatene med plakater som sa "Men hva med de stakkars barna?".

Kvinnene hadde ikke stemmerett, demonstrasjonene ble ikke vist på TV. TV-debattene handlet bare om prosjekt X. Selv partiskillene gikk nå etter hva folk mente om prosjekt X. Ryggunionen sanket stemmer på sitt ønske om å løse prosjekt X ved å øke antall ryggvirvler. Ekstensjonspartiet var likevel i klart flertall. Nakkefløyen stod også sterkt. I opposisjon fantes hundefraksjonen som var lite populær, men snakket med høy røst. Alle debattantene var på TV var menn.

Et tiår gikk med intens forskning. Prosjekt X så ut til å gå mot et kompromiss. Både Ryggunionen og Nakkefløyen hadde nådd igjennom med sine krav og fått en markant oppmykning. Ekstensjonspartiet hadde også hatt stor suksess i forhandlingene, mens hundefraksjonen som ville løse prosjekt X ved ekstrem tungeforlegning var ikke blitt hørt i det hele tatt. De stod utenfor parlamentene sammen med kvinnene og demonstrerte. I mellomtiden herjet GWB-viruset, barna døde, iblant var presidentene på TV og forsikret om at de tok barnedødsfallene svært alvorlig. Bevilgningene til GWB-forskning på verdensbasis var sågar økt fra 10% til nesten 12%. Resten av pengene gikk til prosjekt X.

I 2028 lyktes prosjekt X. Armin Riesenschwans fra Bayern ble prosjekt X's svar på Neil Armstrong, den første mann som lyktes. Milliarder av TV-tittere fulgte med mens han fikk de siste sprøytene, han krummet sin nakke mer enn noen noensinne hadde greid, han krummet sin rygg til uante grader, og jubelen brøt løs over jordkloden da Armin lyktes i å få sitt eget forlengede kjønnsorgan dypt inn i munnen. Prosjekt X var en suksess.

Det ble ville tilstander i ukene som fulgte. Over hele verden skulle menn ha produkt X. Salget slo alle tidligere rekorder for noe produkt på jorden, forskningspengene var tjent inn på kort tid. Damene som demonstrerte krevde at de nye pengene skulle gå til GWB-forskning, så man endelig fikk stoppet barnedødeligheten.

I den neste årene var makthaverne i mange land ofte på TV. De forsikret at nå ble GWB-prosjektet viet all oppmerksomhet. Øynene deres var glassaktig sløve mens de snakket. Noen slevet. Når TV viste bilder fra forskningslaboratoriene, for å bevise den intense forskningen, viste matte forskere som bevegde seg langsomt og hjulbent. Mennene som diskuterte på TV hadde klare konsentrasjonsvansker og gikk ofte på toalettet under sending.

I 2048 var den siste kvinnen blitt ufruktbar. Alle barna var døde av GWB. Menneskehetens skjebne var forseglet.

For mye kjønnskvotering

Skolen min, NTNU, ble laget på nittitallet ved at de slo sammen skolene NTH (norges tekniske høyskole) og AVH (den allmenvitenskapelige høyskolen). Den nye skolen skulle velge fire representanter til et styre (kollegium). Styret var kjønnskvotert, med 40% av hvert kjønn, det vil si at de måtte ha to kvinner og to menn.

AVH nominerte fire kvinner. NTH nominerte to menn og to kvinner. I valget stemte AVH-ere omtrent bare på de fire fra AVH. Stemmene deres fordelte seg jevnt på de fire kvinnene fra skolen. NTH-erne stemte på samme måte bare på NTH-erne. Det kunne blitt et jevnt valg, siden de to skolene var like store. Men på NTH fikk vi høre av noen luringer at vi skulle stemme på de to kvinnene våre. De to mennene drev ikke valgkamp. Dermed fikk de to NTH-kvinnene flest stemmer, dobbeltseier i valget og gikk inn i kollegiet. På 3. 4. 5. og 6.plass fulgte de fire kvinnene fra AVH, som alle ble kjønnskvotert ut. Sist kom de to NTH-mennene, som nesten uten stemmer fikk plass i kollegiet. Resultat, NTNU fikk et rent NTH-kollegium. Ironien blir ikke mindre av at NTH var den av de to skolene som står for de typiske mannsverdiene.

Poenget mitt er at her var skillet mellom skolene viktigere enn skillet mellom kjønnene, og at kollegiet heller burde vært skolekvotert enn kjønnskvotert.

Båstenkingen "mann" og "kvinne" dukker etter mitt skjønn opp i for mange sammenhenger. Selv burde jeg i de fleste saker ha mer til felles med en kvinnelig studine fra Trondheim enn med en mannlig trailersjåfør fra Drangedal, men jeg blir likevel oftere satt i bås med Sputnik.

Og når man sier kvinne setter man Mor Theresa, Maggie Thatcher, Big-Brother-Jessica, sykepleiere, børsmeglere, nonner, sleggekastere og ballerinaer, halve jordens befolkning, tre milliarder mennesker, inn i samme bås. Jeg har ikke mange meninger som gjelder for alle disse uten samtidig å gjelde noen menn. Mann og Kvinne er den grovest mulige båsinndelingen av jordens mennesker, man burde nyansere verden mer enn som så før man danner seg bastante oppfatninger.

Kjønnskvotering

De største bedriftene i landet skal etterhvert få minst 40% kvinner (og menn) i styrene. Kvinnene skal kvoteres inn. Jeg liker idéen fordi:

- Jeg har sett lite forskjell mellom kjønnene når det gjelder dyktighet i ledelse. De dyktigste mennene er forhåpentligvis allerede i styrene, så valget står her mellom å ta inn de dyktigste kvinnene eller de nest dyktigste mennene i miljøene man rekrutterer fra. Da må de flinkeste kvinnene i lengden være et bedre valg enn de nest flinkeste mennene.

- Kvinner er i gjennomsnitt mer opptatt av miljø, dømmes sjeldnere for økonomisk kriminalitet og er (antar jeg) mer kritisk til involvering i krig. Jeg er riktignok ikke sikker på at det blir gjennomsnittskvinnen som kommer inn i styrene, men jeg har likevel håp om at kvoteringen kan gi mer styring "med hjertet".

- Å bryte opp Gutteklubben Grei er gunstig. For den saks skyld kunne man like gjerne kvotert inn samer, innvandrere eller postfunksjonærer, det er heller ikke mange menn som har innpass i den klubben. Jeg tror ikke denne klikkdannelsen er bra for utviklingen av bedriftene, og at utviding av miljøet er gunstig.

- Jeg synes foreløpig myndighetene har lagt seg på en smidig linje, uten å presse frem endringen for raskt.

Så kan man innvende at 40% kvinner i styrene blir en pyrrhosseier, all den tid eieren likevel bestemmer. Man kan sammenligne det å kvotere inn kvinner i styrene med å kvotere inn Per Chr. Foss som finansminister i dag. Høyremannen kan fullt lovlig plasseres som minister i en rødgrønn regjering, men han blir da nødt til å føre rødgrønn politikk, hvis ikke kaster stortinget ham ut igjen. Altså er effekten liten. Et styre som trosser eierne beholder ikke jobben lenge. Men litt effekt er bedre enn ikke noe.

Generelt er det vel ingen som ønsker kjønnskvotering, eller annen kvotering, for kvoteringens skyld. Den vil alltid oppleves urettferdig fra noens ståsted. Men når kvoteringen fjerner enda større urettferdigheter, er det bedre å kjøre på. Så får vi håpe at vi en dag oppnår et samfunn hvor kvoteringer er unødvendige.

Dette var første del i en serie på tre om temaet kjønnskvotering.
Del 2 handler om overdreven kjønnskvotering, og del 3 om underdreven.

Fetisj 2

Inntas ikke sammen med fast føde.


Uværet var fryktelig, det både regnet og stormet. Per stod i stuevinduet og betraktet den ukjente bilen som rullet inn på tunet. Han kunne ikke forstå hvem som kom helt ut til gården hans i dette griseværet.

Straks banket det på ytterdøra. Han gikk for å åpne. Et lyn lyste opp himmelen i det han åpnet døra, i lysglimtet så han en mann med svarte klær og langt svart hår, en kirkebrenner-type, stå på trappen.

- Per Sandberg? sa mannen, tordenet overdøvet ordene men Per kjente
igjen sitt eget navn og nikket spørrende.

- Per Sandberg, Fremskrittspartiet, gjentok den svartkledte. Foran seg
holdt han en diger sprøyte. Per kjente lukt av grønnsåpe.

- Det er meg, sa Per.

- Si meg, Per, vet du hva et klystér er, sa mannen?

- Ja, det er et middel mot forstoppelse. Du fører det inn i endetarmen ...
Per stoppet i det øynene hans igjen falt på den hemningsløst digre sprøyta.
- Hvordan det, sa han nervøst.

Den svartkledde svarte ikke. Han hadde et trist drag rundt øynene i det han tok et steg mot Per. Panikken grep Per, og han prøvde å lukke døra.

Det var for sent, inntrengeren var for rask, for sterk.

Etter en kort kamp lå Per på magen. Han kjente den svartkleddes kne mot korsryggen.

- Det er en drittjobb, men noen må gjøre den, sa den svartkledde hult.


----------------
Faksimile:

Klystérmannen er tilbake

Den fryktede Klystérmannen, kjent fra avisen Pytonposten på åttitallet, er tilbake etter atten år i dvale. På åttitallet gikk han fra gård til gård og satte klystér på gårdbrukere. I år 2006 ser det ut til at ofrene er fremstående FrP-politikere.

Et av ofrene, Øystein Hedstrøm, uttaler:

- Jeg trodde jeg skulle dø. Det kjentes ut som om hele ryggraden var på vei ut.

Kristin Halvorsen, SV, sier i en kommentar:

- Å prøve å få dritten ut av FrP-politikere er jevngodt med drapsforsøk. For hvordan kan man være sikker på at de består av noe annet?

Sikre kilder sier at de største toppene i partiet skal ha rømt landet i frykt for Klystérmannen. Partikontoret har flyttet til Spania. Siw Jensen sover ikke lenger to netter i samme seng.

Kjennetegnene på gjerningsmannen er mørke klær og mørkt langt hår. Ingen kjenner hans identitet.


--------------------



Da den gråhårede mannen våknet trodde han at han hadde hørt en krangel, ikke mellom to ulike stemmer, men mellom samme stemme. Det var umulig. Han befant seg i en hytte langt inne på Hardangervidda. Han var sikker på at han var alene her inne på fjellet, han var sikker på at ingen visste hvor han var.

Da han kledte på seg, syntes han at han hørte stille gråt. Dette var ikke en drøm, denne hulkingen var ekte. Han tok på seg plaggene og åpnet ytterdøra. Der, på trappen, satt en svartkledd mann fremoverbøyd, det mørke håret dannet gardin foran ansiktet, men gråten var hørbar.
Den gråhårede satte seg tungt ned ved siden av ham på trappen.

- Jeg er egentlig et godt menneske, hikstet den svartkledte.

- Selvfølgelig, selvfølgelig, sa den gamle.

- Jeg ville aldri at det skulle gå så langt. Jeg vil ikke noen noe vondt.

- Da er det kanskje på tide at du stopper, sa den gamle.

Den svartkledte tørket tårene og børstet håret bakover. Han skuet ut over vidden.
- Alt er så vakkert, hvisket han.

- Ja, naturen er praktfull her.

- Nei, alt er så vakkert. At du og jeg sitter her, sammen. Og det vakre som
snart skal skje. Denne nære og ekte stunden som bare vi to skal dele.

- Sa du ikke at du skulle slutte?

- Nei, nei. Men du skal vite at det gjør mer vondt for meg enn det gjør for
deg, sa den mørke.

Den gråhårede skvatt opp, så etter et våpen å forsvare seg med. Han grep en oransje vannkanne av plast som stod lent opp mot veggen. Skjoldet hans så patetisk ut. Han skalv.

- Spar kreftene, gamle mann, du kommer til å trenge dem, sa den
svartkledde. Han reiste seg også, bevegelsen blottla den brutalt store
sprøyten han holdt i hånda.
- Jeg har bært grønnsåpe i hele natt bare for deg, sa han trist, og nærmet seg den gamle mannen.

Fuglene som satt på taket av hytta tok til vingene.

Fetisj

Jeg sitter i bilen på vei til byen, på jakt etter en butikk som selger klær for sadister og masochister. Lenker, pisker, håndjern, tommeskruer, slavetrøyer med stropper og tau. Den type ting.

Jeg er trettifire år og skilt. Jeg kan finne en ny dame snart eller jeg kan forbli singel en god stund. Sånt vet man aldri. Jeg er heteroseksuell og så streit at det er nesten pinlig. Jeg har ikke en gang en skikkelig fetisj.

Det er helt i orden for meg å være streit. Men hvis jeg skal bli gammel og enslig vil jeg ikke også samtidig være normal. Man må i det minste greie å bli beryktet. Derfor har jeg utviklet et alter ego, Hertug Skule, (bildet), som går i svart parykk og svarte gotherklær. Hvis jeg blir gammel og enslig, blir jeg Hertug Skule. Og for Hertug Skule er det ikke helt i orden å være streit.
Derfor er jeg i kveld på jakt etter en fetisj til Hertug Skule.

- S&M? sier Hertug Skule misfornøyd. - Kunne du ikke kommet opp med
en mer original fetisj?

- Ikke syt. Bondage passer bra til klesstilen din, svarer jeg.

- Tamskalle, sier Skule.

Jeg svarer ham ikke, jeg konsentrerer meg om veien, det ser dumt nok ut
at jeg sitter med svart parykk på hodet om jeg ikke også skal bli observert kranglende med meg selv.

Hertug Skule ser ikke slik på det. Hans jobb er tross alt å drite oss ut. Han bryter stillheten.

- Du har glemt en ting, sier han. S&M er two-player-game.

- Ja?

- Hele begrunnelsen for å skaffe fetisjen er at du vil være sær hvis du blir
en ensom gammel mann. Men en ensom gammel mann kan ikke bruke en sånn fetisj. Han er ensom, see? Klassisk Catch 22, sier Hertugen.

Han har et poeng. Hvis Hertug Skule kommer så langt at han får praktisert S&M, trenger jeg ikke Hertug Skule. Jeg stopper bilen.

- Sannelig. Fetisjer som involverer to mennesker kan ikke brukes, sier jeg. Vi må finne på en annen fetisj. Jeg prøver å tenke igjennom mulighetene. Men Hertug Skule vil ikke holde kjeft.

- Jeg vet. Og det triste er at det utelukker vannsport, sier Hertug Skule.

- Vannsport? spør jeg og angrer med en gang.

- Vannsport er det nære, ekte og vakre som skjer mellom to mennesker som er glade i hverandre, og som ønsker å uttrykke sin ubegrensede kjærlighet ved å dynke hverandres nakne, sitrende kropper med sine egne sekreter.

- Avføring?? Har du slike tilbøyeligheter? sier jeg.

- Det er hva jeg kaller en fetisj. Ikke disse kommersielle S&M-greiene dine, sier Hertugen.

- Du glemmer at jeg også er inni denne kroppen. Å bli pissa på er uaktuelt. Da er du historie, da går heller parykken i søpla.

- Kom opp med noe bedre da, sier Hertugen.

Bilen står i veikanten, jeg sitter i førersetet med svart polyesterhår og krangler med meg selv. En dame ser rart på meg. Jeg starter motoren og cruiser videre. Det er for tidlig å få tullingrykte, jeg innbiller meg fortsatt at
jeg har sjanse på damene.

Vi, det vil si jeg, kjører gatene opp og ned som en råner på bytur. som Jeg foreslår en ny fetisj for Skule.

- Det fins fot-fetisjer. Du kan bli en av disse stolte samfunnsstøttene som skriver inn til chatte-tjenestene på TV og spør spørsmål til chatvertinnen av type: Har du sokker på? Er de tykke? Hvilken farge har de? Hvordan ser skoene dine ut? sier jeg.

- Boooring, stønner Hertugen.

- Du kan piffe opp fot-fetisjen med å stjele damesko fra garderober, du
kan knabbe en betydelig samling. "Da politiet tok seg inn i leiligheten hos den gamle ensomme mannen fant de åtte hundre par damesko." Det tar seg bra ut. Sånt får man et Navn av. Fotfetisj burde funke.

- Neineinei. Altfor tamt.

- Du er så kravstor, utbryter jeg.

- Av den planen liker jeg bare innbruddsdelen. Hva med disse gutta som bryter seg inn hos folk og stjeler brukte, uvaskede dametruser? Der begynner du å ha en greie, sier Hertugen.

- Skitne dametruser?

- Jo lenger brukt, jo bedre.

- Du er bare disgusting. Du har ingen klasse. Du fortjener ikke
adelsnavnet ditt, utbryter jeg skuffet.

- Se for deg "Da Politiet slepte den siklende grisen ut, oppdaget de at
veggene og takene i leiligheten hans var dekt av tykke lag med brukte dametruser. Hver truse sirlig merket med tid, sted og navn. Dametruser fra alle kontinent, alle verdens land, samlet gjennom årtier." Da er du på nivå med Bajsmannen, på nivå med Hyttedriter'n, sånn blir du husket etter
din død.

- Jeg synes tydelig å huske at jeg fant opp deg for å SLIPPE å bli patetisk, sier jeg.

- All PR er god PR, sier Hertug Skule.

- Jeg nekter å bo i et hus med brukte dametruser på veggene.

Vi, det vil si jeg, kjører på måfå i gatene. Vi, det vil si jeg, mangler en destinasjon. Da tar Hertugen plutselig helt av.

- Idé!!! Oh! Denne er bra! Kjør til Sunnmøregata 12. Vi skal gjøre et brekk.

- Etter dametruser? Da nekter jeg.

- Jeg lover å ikke ta dametruser. Vi skal til en veterinær.

- Skal du bli sauepuler? Det teller ikke, det er ikke fetisj.

- Ikke sauer. Dette har ikke med dyr å gjøre. Bare kjør. Du kommer til å
like dette.

Jeg trykker ned gassen. Vi, det vil si jeg, finner greit frem til adressen. Både himmelen og huset er mørkt når vi, det vil si jeg, ruller inn foran stedet. Banen er klar. Og for å gjøre et langt innbrudd kort: Hertugen får opp vinduet i garasjen og åler seg inn. Han blir borte en stund. Da han kommer ut igjen har han med seg en gedigen sprøyte, ikke en menneskesprøyte men en sprøyte for å inseminere hester. Denne sprøyta kan ta litervis med væske.

Hertugen holder sprøyta i begge hendene, over hodet, som et trofé han
har vunnet. Øynene hans har et uhyggelig drag i det han snur seg mot byen.

- Jeg vet dere er der ute. Og dere vet at jeg kommer, sier Hertugen med en dyp, tonløs stemme.


Hertugen er en annen nå, det gløder av ham, han har funnet sitt kall. Jeg kjenner et anstrøk av angst. Ikke min egen, men andre menneskers angst. Jeg aner ikke hva det er. Jeg har bare en følelse av at verden ikke vil bli den samme igjen.

fortsettes

Bilde 1: Hertug Skule
Bilde 2: Må bare være der

Oslo og Trondheim braker sammen

Midtens Rike blir fra tid til annen utsatt for hets og misunnelse fra utkantstrøk. Sist var det en finnmarking som tryglet om bråk og fikk bank. Denne gangen er det Kent fra Oslo som har slengt med kjeften, han har blant annet kalt Trøndelag for pedoland og "pedofil-fylket Trødelag". Trøndelag er altså både flere bokstaver og flere fylker enn Kent klarer å håndtere, men uansett, det må bli en duell mellom Trondheim og Oslo.

Musikk:
Tre av "De Fire Store" er fra Oslo. (Raga Rockers, deLillos og Jokke&Valentinerne). Den fjerde er fra Trondheim (DumDumboys). Dumdum har dessuten rømt til Oslo, ikke flytta herfra de har rømt, men det veies opp mot at navnet Valentinerne er tatt fra en bydel i Trondheim. Trondheim - Oslo 1 - 3

Oppdagelser:
Sydpolen ble oppdaget fra Oslo. Nordvestpassasjen ble oppdaget fra Oslo. Ikke bare det, Nansens turer over Grønland og mot Nordpolen startet i Oslo. Ikke mange byer i verden kan måle seg med Oslo på dette punktet, kanskje London, Lisboa, et par norditalienske, neppe mange flere, og Oslo vet det, selvsikkert reiser han seg i stolen og utbryter "nå lille provinsby, hva har du å stille opp med, hæ, HÆ?", men Trondheim lar seg ikke imponere, Trondheim gjesper, gransker neglene sine, mon tro trenger de å renses, og han sier, som i en bisetning; "Amerika ble oppdaget fra Trondheim." Oslo synker sammen i stolen, han hadde glemt Leiv Eriksson, og han vet det, Amerika er en del større enn Sydpolen. Men Trondheim viser raushet, klapper ham på skuldra og lar ham få en 2-1 seier. Sammenlagt Trondheim - Oslo 2 - 5

Konger:
Dette burde favorisere Hovedstaden, siden det er der kongen bor, men det får gå. Kongene Haakon VII og Olav V bodde i Oslo, dessuten bor Harald V der nå. totalt 3. Kongene Olav Tryggvasson, Eirik Håkonsson, Svein Håkonsson, Olav den Hellige, Håkon Jarl, Magnus den Gode, Harald Hardråde og Magnus Haraldsson bodde i Trondheim. 8 - 3, totalt 10 - 8

Kollektivtransport:
Jeg hører iblant Osloboere klage over kollektivtilbudet i hovedstaden. Bah. Prøv en busstur med Trondheim Torturselskap. Bare en. Et poeng sendt sørover, Trondheim - Oslo 10 - 9


Stil og Klasse:
Ja da ja da 10 - 10

Slott:
Trondheim har ikke slott, byen har det store gule huset Stiftsgården, men ingen kaller den et slott. Oslo påstår de har slott. Den som har vært i Europa og sett slott vet at Oslo ikke har slott, de har i likhet med Trondheim et stort gult hus. Gult kort for filming, ett minuspoeng og 10 - 9


Hunks:
Siden vi sammenlignet damer sist, må vi sammenligne menn denne gangen. Det er jeg er ikke spesielt skikket til (kan noen forklare meg hvorfor James Blunt har draget? Hva med Kristian Valen?). Men jeg registrerer (i vennekretsen min) at østlandsdamene kommer hit for å finne seg mann. Det gjorde også TVNorge da de skulle finne den norske Ungkaren. Og Miss Universe-tettheten i Trondheim er så stor at selv en fyr som meg har hatt en inne i leiligheten min (altså, jeg har ikke hatt henne, men, OK, du skjønner hva jeg mener), damer og menn lages av de samme genene. Så vi gir Trondheim poenget på ren mistanke. 11 - 9


Defensiv Krigshistorie:
Trondheim har en patetisk krigshistorie. Alle som har prøvd å innta byen har greid det, fra birkebeinerne til nazistene. Det vil si, den tredje gangen svenskene skulle ta byen ble forsøket abortert, ikke pga. trøndersk motstand, men fordi svenskekongen (Karl 12.) ble skutt et helt annet sted, nærmere bestemt på Østlandet. Oslo greide dessuten å forsvare seg mot Blücher, mens Trøndelag ikke løsnet et skudd den dagen. Et Oslopoeng og et minuspoeng til Trondheim. 10 - 10

Offensiv krigshistorie:
Oslokongenes krigsinnsats målt mot Trondheimskongenes. Oslos Haakon VII sa "nei" da nazistene ville at Norge skulle overgi seg, og fikk masse ros for sitt mot. Deretter flyktet han til England. Trondheim: Olav Tryggvason døde i forsøk på å erobre Danmark, Harald Hardråde erobret Danmark og jagde danskekongen ut av landet, men han gadd ikke å beholde landet. Hardråde erobret også 80 nordafrikanske byer, fire byer med bymurer på Sicillia, samt en del småsnacks rundt Hellas og Jerusalem, før han døde i forsøket på å erobre England. Olav den Hellige kristnet landet med blod og jern, inntok Canterbury i England, og døde som de fleste gode trondheimskonger med støvlene på. Konklusjon, trønderkongene var tøffest, 11 - 10

Film:
Trondheim har fortsatt Liv Ullmann, men det holder heller ikke mot Hawaii, Oslo. 11 - 11

Domkirke:
Begge byene har domkirke, men jeg mener, hallo -allo -allo -allo -allo. 12 - 11

Hoppbakke:
Begge byene har også hoppbakke. Oslos er bygd for å ta seg godt ut, når den vises gjennom tåka. Trondheims er plassert i et iskaldt myrhøl hvor snøen ligger til juli, og er bygd for å brukes. Denne vektleggingen av fasade illustererer en annen vesensforskjell mellom byene, uten at vi skal dømme noen for det, et poeng hver. 13 - 12

Kunst, litteratur og Big Brother:
Oslo er full av innflyttede kulturmennesker. Hvem av dem som faktisk stammer fra byen er jeg usikker på, men siden jeg ga Trondheim et poeng på mistanke i sted, kan Oslo få to poeng her, ett for kunst, ett for litteratur, null for Big Brother. 13 - 14

Nærterreng:
Nordmarka er glimrende, med et slikt utfartsterreng ville Oslo feid gølvet med de fleste europeiske byer. Men her møter de Bymarka i Trondheim. Forskjellen ligger i Bymarkas store, faste myrer som lager hvite vidder og høyfjellsstemning om vinteren. Det er ikke tilfeldig at de fleste nordmenn som lever av å gå skiturer eller løpe i skog på ett eller annet tidspunkt har bodd i Trondheim. 14 - 14

Idol:
Det står 1-0 i Trondheims favør i antall idolvinnere. Det er ikke noe poeng i seg selv. Men det er påfallende at de fire norske idolvinnerne henholdsvis kommer fra den 2., 3., 4. og 5. største byen i landet, mens den folkerikeste byen ikke gidder å stemme frem en av sine. Det er et klart uttrykk for mindre lokalpatriotisme i Oslo, og poenget kommer på mistanke om at det har en årsak. 15 - 14

Fotball:
Siden vi tok for oss mannefotball sist blir det damefotball nå. I seriemesterskap for kvinner står det 7-3 til Trondheim. Vi kunne brukt mannefotball, der står det 19-7, men likestillingen redder et hederlig resultat for hovedstaden. 22-17

... og Oslofolk som mener jeg har glemt å trekke 30 p for Strømøy og Tande-P denne gangen bør gå veeeldig stille i dørene, for gutta er ikke fra Trondheim, derimot spiller de inn programmene sine i Oslo, og kringkaster dem fra Oslo.

Sluttresultat, Trondheim- Oslo 22-17, takk for kampen!

Bilder: stort gult hus versus kirke.

(Om overskriften: Jeg lurer alltid på om braker eller barker er mest rett. Jeg mistenker at det ene ordet har oppstått som en misstaving av det andre. Det samme mistenker jeg gjelder grunnlurt/rundlurt og rører/røler/rølper.)