I 1994 sendte Kristopher Schau ut pressemelding hvor han utga seg for å være den ultrahippe britiske samtidstegneren Hugh Martin, og hvor han presenterte sine siste verker, svart-hvite tusjtegninger av forskjellige husdyr. Dagen etter var han eksponert på dobbeltsider i VG og omtalt med fete typer i Arbeiderbladet. Den som husker Team Antonsen husker at Kristopher Schau egentlig er helt elendig til å tegne. Bildene lignet på barnetegninger. Som på sin side heller ikke er ulike Picassos malerier.
Smak og behag er individuelt, men også sabla påvirkelig. Da van Gogh levde tok ingen notis av maleriene hans, plutselig en dag var de samme maleriene geniale. Min påstand er at hvis man pakket ned alle verdens malerier, brente alt som var skrevet om dem, ventet til alle som har ment noe om dem var døde og deretter hentet dem frem igjen, ville i stor grad helt andre malerier blitt berømte.
Jeg skal ikke ta diskusjonen om hvilke kunstnere som er blitt store på grunn av saueflokkmentalitet og keiserens nye klær-effekt. Men noen har blitt det. Og det samme gjelder forfattere.
Jeg leser til stadighet rosende anmeldelser av norsk litteratur i avisene, anmelderne får bøkene til å høres ut som ambrosia fra gudene. Deretter leser jeg boka og ser ikke et snev av storhet. Jeg leser Dagbladets ukentlige utdrag av starten på en norsk roman, og det som slår meg er at tekstene sjelden er bra eller dårlige, men i stor grad merkelige. To ganger har jeg tenkt BRA!!! og begge gangene var forfatteren dansk. Jeg leser mest utenlandsk litteratur, og jeg har trodd grunnen er at det fødes flere folk i utlandet, dermed flere genier der, og følgelig lages det flest geniale bøker der. Men nå lurer jeg også på om norsk kulturelite slipper frem de rette talentene.
Jeg føler at bok-Norge sliter med syndromet som norsk film slet med ut forrige århundre, det som ga oss en drøss Løkkeberg - og Wam og Vennerød - filmer og alt for få gode underholdningsfilmer av type Veiviseren, syndromet der kommersielt regnes som annenrangs, og i jakten på det geniale ukommersielle går man for langt, man dyrker frem merksnodigheter.
Nå kan det være at jeg er en idiot som ikke får grep på det spirituelle. Det er det jeg skal lures til å tro, og det var det jeg ble kalt sist jeg luftet lignende synspunkter. Men idiot er et målbart begrep, idioter er de som scorer under en viss poengsum på IQ-test.
Jeg kjenner eller vet av ganske mange målbart intelligente mennesker. Smaken disse har felles er ikke opphøyd litteratur av typen som vinner kåringer og priser. Hvis jeg skal peke på en fellesnevner må det bli humor (det kan du også ane hvis du sjekker ut Mensas forum). Den typiske smaken til hjernetrusten er ikke tungt tilgjengelig litteratur, men Monthy Python.
Jeg mener at det største geniet som utgir bøker i Norge i dag heter Frode Øverli, men hvis han vinner Dagbladets kåring av beste norske bok de siste 25 år skal jeg spise avisen. Pondus er ikke høyverdig, anmelderne renner ikke over av lange høysanger hvor de drøfter symbolikken i humoristiske tegneserier. 10 millioner solgte bøker hjelper ikke Kjell Hallbing inn på nevnte kåring, ei heller er Margit Sandemo nominert trass i 36 millioner solgte. Noens smak er mer verdt enn andre, OK, men peker kultureliten vår på de beste bøkene, eller kan du lure dem med uforståelig svada?
For å demonstrere at du kan opphøye nær sagt hva som helst, slik VG ufrivillig gjorde med Kristopher Schaus barnetegninger, vil jeg (inspirert av Dave Eggers analyse av sin egen bok) avslutte med å analysere den siste sesongen av Big Brother.
HOVEDTEMAER BIG BROTHER 2006:
Anton-Carina-dialektikken: hvordan Antons følelser for Carina veksler mellom kjærlighet og hat, måten en virkelighetstilstand her går over i den motsatte og skaper konflikt er dialektisk materialisme i sin klassiske utforming.
Jessica-Robin-dialektikken: i noe mindre utstrekning ser vi også her denne karakteristiske vekslingen mellom ømhet og konflikt, som understreker at dette er et av seriens absolutte hovedtema.
Aspektet ved letingen etter støtte, søkenen etter følelse av fellesskap i en oppkonstruert situasjon.
Seriens solipsisme: Det selvbevisste aspektet hos deltagerne er påtrengende, i særdeleshet er karakteren Jessica åpenbart tvilende til andre bevisstheters eksistens og virker henfallen til å tro at hennes jeg og dets tilstander er det eneste eksisterende; ergo er Jessica i sin natur grunnleggende solipsistisk.
Aspektet ved forhånelse av sublimering: ønsket om å overføre sine biologiske drifter, heriblant særlig seksualdriften, til annen adferd av sosial eller kunstnerisk natur virker på det nærmeste å være ikke-eksisterende, denne forhånelsen av sublimering blir i seg selv bevis på forsert solipsisme.
Foreldretap-dialektikken: Den foreldreløse Samuels adferd gjennomsyres av det såre ønsket om at kjærlighet og oppmerksomhet skal ødsles over ham, at de andre mannlige og kvinnelige deltagerne skal bli oppslukt av sympati og fascinasjon for gutten som er blitt foreldreløs, at han skulle bli kjendis innhyllet i patos, som erstatning for den uforutsigelige kjærligheten som aldri ble gitt eller holdt tilbake av foreldrene.
30. juli 2006
7. juli 2006
Hot Girl
Rølerbloggen har vært tynn på kjendisstoff i det siste, eller egentlig bestandig. Men vi er ikke mindre korrupte enn at vi gjør unntak for kjendiser som har linket til bloggen. Kristin har nettopp av TV2's Side2 blitt kåret til en av de 100 heteste under 25 år i Norge. Gratulerer!
Korrupsjon? Ooops. Mer om det senere.
5. juli 2006
Ikke bann, bloggeren er ikke helt god i hodet
Først en kompliment til mine lesere: jeg synes kommentatorfeltet i bloggen holder høy kvalitet. Det var kvaliteten jeg trøstet meg med da nesten ingen kommenterte her, men nå som dere er en del synes jeg fortsatt kvaliteten er høy.
Jeg forventet å måtte skrive dette innlegget lenge før, men etter hundre postinger hadde det fortsatt bare kommet ett banneord fra dere. Det er likevel på tide å forklare hvorfor banning ikke er tillatt her, når bloggen ellers inneholder nedrig språkbruk av typen du helst ser i sexnoveller.
For fire år siden smalt det i den store sikringsboksen, og etter det blir hjernen min slått ut av banning. Hvis jeg leste eller hørte banning i 2002 måtte jeg slå av alt lys og lyd og ligge i ro til jeg hadde tatt meg inn igjen, som om Mike Tyson hadde fått meg i bakken. Særlig ille ble det etter to banneord på rad. Nå har jeg blitt noe bedre, men fortsatt skifter jeg lynraskt TV-kanal hvis jeg hører banning for å unngå to-på-rad-effekten. CD-ene mine med norsk banning i er tatt ut av samlingen, jeg har lært hvorfor amerikanerne merker platene med "explisit language". Når jeg hører sanger på radioen med banning i, og ikke når knappen, overdøver jeg banningen med å brøle som en sovjetrussisk støysender mot Radio Free Europe.
Jeg tåler all banning som går på sex, typisk engelsk banning, men ikke banning som handler om ondskap. Forklaringen er at denne banningen treffer et eget sted i hjernen, og at jeg har fått en hjerneskade akkurat der. Eller "endring i hjernen" som medisinerne kaller det.
Det var dette som lå bak novellen Berømte første ord. Jeg prøvde å finne ut hva jeg hadde gjort for å fortjene en hjerneskade, men fant ikke noe svar, og kom til at tabben måtte ligge før jeg ble født. Problemet har også inspirert Helmut Brummkreisel, som ikke tåler ordet "Ni", i likhet med Monthy Pythons riddere av det runde bord. Reaksjonene mine ligner på riddernes reaksjoner på "Ni!" i den filmen, noe som får meg til å lure på om Monthy Python har kjent til dette problemet.
Det er lite banning i norske aviser og overkommelig mengde på TV og radio (med unntak av enkelte programmer). Folk jeg omgås banner heller ikke til meg. Det som irriterer meg akkurat nå er at norsk skjønnlitteratur inneholder unødvendig mye banning. Jeg skulle lese cocka-hola company, men det gikk ikke. Pornopung røk av samme grunn. Ari Behns debutbok måtte jeg kaste da jeg fikk hjerneskaden, jeg kunne ikke se tittelen i bokhylla. Mens med oversatt litteratur har banning aldri vært et problem. Hva er det med norske forfattere som gjør at det må bannes så mye?
Jeg forventet å måtte skrive dette innlegget lenge før, men etter hundre postinger hadde det fortsatt bare kommet ett banneord fra dere. Det er likevel på tide å forklare hvorfor banning ikke er tillatt her, når bloggen ellers inneholder nedrig språkbruk av typen du helst ser i sexnoveller.
For fire år siden smalt det i den store sikringsboksen, og etter det blir hjernen min slått ut av banning. Hvis jeg leste eller hørte banning i 2002 måtte jeg slå av alt lys og lyd og ligge i ro til jeg hadde tatt meg inn igjen, som om Mike Tyson hadde fått meg i bakken. Særlig ille ble det etter to banneord på rad. Nå har jeg blitt noe bedre, men fortsatt skifter jeg lynraskt TV-kanal hvis jeg hører banning for å unngå to-på-rad-effekten. CD-ene mine med norsk banning i er tatt ut av samlingen, jeg har lært hvorfor amerikanerne merker platene med "explisit language". Når jeg hører sanger på radioen med banning i, og ikke når knappen, overdøver jeg banningen med å brøle som en sovjetrussisk støysender mot Radio Free Europe.
Jeg tåler all banning som går på sex, typisk engelsk banning, men ikke banning som handler om ondskap. Forklaringen er at denne banningen treffer et eget sted i hjernen, og at jeg har fått en hjerneskade akkurat der. Eller "endring i hjernen" som medisinerne kaller det.
Det var dette som lå bak novellen Berømte første ord. Jeg prøvde å finne ut hva jeg hadde gjort for å fortjene en hjerneskade, men fant ikke noe svar, og kom til at tabben måtte ligge før jeg ble født. Problemet har også inspirert Helmut Brummkreisel, som ikke tåler ordet "Ni", i likhet med Monthy Pythons riddere av det runde bord. Reaksjonene mine ligner på riddernes reaksjoner på "Ni!" i den filmen, noe som får meg til å lure på om Monthy Python har kjent til dette problemet.
Det er lite banning i norske aviser og overkommelig mengde på TV og radio (med unntak av enkelte programmer). Folk jeg omgås banner heller ikke til meg. Det som irriterer meg akkurat nå er at norsk skjønnlitteratur inneholder unødvendig mye banning. Jeg skulle lese cocka-hola company, men det gikk ikke. Pornopung røk av samme grunn. Ari Behns debutbok måtte jeg kaste da jeg fikk hjerneskaden, jeg kunne ikke se tittelen i bokhylla. Mens med oversatt litteratur har banning aldri vært et problem. Hva er det med norske forfattere som gjør at det må bannes så mye?
4. juli 2006
Hva skjedde med norsk media?
Da jeg var ung handlet avisforsidene om nyheter. Selv VG og Dagbladet hadde nyheter på forsiden. Nå er det Idol og Pia Haraldsen og Lene Alexandra. Her om dagen hadde TV2s tekst TV, som en av de fem toppnyhetene; "Paris Hilton krasjet med parkert bil". Blant det viktigste i Norge denne dagen var at en fra den nye samfunnsklassen "kjendis som er bare kjendis" bulket en bil i en annen verdensdel.
Når ble media så hjernedøde? De som jobber der skal jo være smarte, journalisthøyskolen leker ikke opptakskrav, du skal pugge mye tung historie og integralregning for å kvale inn til å dekke Big Brother-Jessicas forestående puppeoperasjon.
Mens forsidene forvitrer har Norge vært i krig nesten sammenhengende siden 1999. Vi gikk med i tre kriger på fem år. Det burde være flere skikkelige nyheter å skrive om nå enn på nittitallet.
Man kan nesten tro at alt pisset på forsidene er der for å ta tankene våre vekk fra krigene. En dag sent på nittitallet samlet statsministeren sammen Tinius og Lyn Gordon og Ballebrokk og hva de nå heter, disse tegneseriefigurene som eier norsk media, denne gutteklubben grei som styrer hva vi tenker. Og statsministeren må ha sagt noe a la
ikke spør hva landet deres kan gjøre for dere, spør hva dere kan gjøre for landet deres, for jeg har en drøm, en drøm om Det Norske Hus, en drøm om at gamle og unge, rike og fattige, svake og sterke kan leve sammen og dele norske verdier, og hvis du ikke tåler varmen, gå ut av kjøkkenet, for jeg har en drøm om at barn kan gå i tog i gatene med norske flagg, i Bagdad, i Beograd, i Kabul, og synge høyt JA vi ELSKER dette landet
Og når statsministeren var ferdig med å snakke var ikke en truse tørr og Tinius og gutta gikk til verket med å føkke opp norsk media slik at et land på fire millioner i utkanten av Europa fant det helt naturlig å delta i grisebombingen av Serbia fordi... who cares, vi fikk Reality-TV det året, og våre soldater støttet amerikanerne mens de bombet fengsler og bryllupsfester i Afghanistan til sand og beinmel, media stilte ingen spørsmål for jaggu viste det seg her hjemme at John Arne Riise prøvde å sjekke damer via SMS-meldinger, til og med mer enn en dame, og Norge ble med i okkupasjonen av Irak, norske soldater hjalp President Triggerhappy å lete etter Weapons of Mass Distraction mens irakerne døde som fluer og nøyaktig hva vi drev med i Irak vet ingen det vi vet noe om er at John Carew fikk en unge som han ikke ville vedstå seg og hva synes du bør Carew ta seg av sønnen sin send Carew til 1878 og si din mening.
Ingen spørsmål. Norske soldater er ikke i krig, de bevarer fred. Ingen spørsmål. Norske fly slipper ikke bomber, de støtter amerikanske fly. Ingen spørsmål. Nordmenn har ikke drept irakere. Ingen spørsmål. Knapt drept en afghaner. Ingen spørsmål. Ingen intervjuer med enkene, ingen bilder av de faderløse barna. Norske soldater er der for å dele ut tøybamser til unger og reparere vannledninger, og vi tror på det. Klasebombene våre skal ikke brukes, de skal ligge på lager. Vi tror på det.
Hvis vi i det hele tatt tenker over det. Vi har Aylar å glo på.
Når ble media så hjernedøde? De som jobber der skal jo være smarte, journalisthøyskolen leker ikke opptakskrav, du skal pugge mye tung historie og integralregning for å kvale inn til å dekke Big Brother-Jessicas forestående puppeoperasjon.
Mens forsidene forvitrer har Norge vært i krig nesten sammenhengende siden 1999. Vi gikk med i tre kriger på fem år. Det burde være flere skikkelige nyheter å skrive om nå enn på nittitallet.
Man kan nesten tro at alt pisset på forsidene er der for å ta tankene våre vekk fra krigene. En dag sent på nittitallet samlet statsministeren sammen Tinius og Lyn Gordon og Ballebrokk og hva de nå heter, disse tegneseriefigurene som eier norsk media, denne gutteklubben grei som styrer hva vi tenker. Og statsministeren må ha sagt noe a la
ikke spør hva landet deres kan gjøre for dere, spør hva dere kan gjøre for landet deres, for jeg har en drøm, en drøm om Det Norske Hus, en drøm om at gamle og unge, rike og fattige, svake og sterke kan leve sammen og dele norske verdier, og hvis du ikke tåler varmen, gå ut av kjøkkenet, for jeg har en drøm om at barn kan gå i tog i gatene med norske flagg, i Bagdad, i Beograd, i Kabul, og synge høyt JA vi ELSKER dette landet
Og når statsministeren var ferdig med å snakke var ikke en truse tørr og Tinius og gutta gikk til verket med å føkke opp norsk media slik at et land på fire millioner i utkanten av Europa fant det helt naturlig å delta i grisebombingen av Serbia fordi... who cares, vi fikk Reality-TV det året, og våre soldater støttet amerikanerne mens de bombet fengsler og bryllupsfester i Afghanistan til sand og beinmel, media stilte ingen spørsmål for jaggu viste det seg her hjemme at John Arne Riise prøvde å sjekke damer via SMS-meldinger, til og med mer enn en dame, og Norge ble med i okkupasjonen av Irak, norske soldater hjalp President Triggerhappy å lete etter Weapons of Mass Distraction mens irakerne døde som fluer og nøyaktig hva vi drev med i Irak vet ingen det vi vet noe om er at John Carew fikk en unge som han ikke ville vedstå seg og hva synes du bør Carew ta seg av sønnen sin send Carew til 1878 og si din mening.
Ingen spørsmål. Norske soldater er ikke i krig, de bevarer fred. Ingen spørsmål. Norske fly slipper ikke bomber, de støtter amerikanske fly. Ingen spørsmål. Nordmenn har ikke drept irakere. Ingen spørsmål. Knapt drept en afghaner. Ingen spørsmål. Ingen intervjuer med enkene, ingen bilder av de faderløse barna. Norske soldater er der for å dele ut tøybamser til unger og reparere vannledninger, og vi tror på det. Klasebombene våre skal ikke brukes, de skal ligge på lager. Vi tror på det.
Hvis vi i det hele tatt tenker over det. Vi har Aylar å glo på.
2. juli 2006
Idiot Days 2: Min tid som politiker
Jeg var nestformann i FpU (Fremskrittspartiets Ungdom) i byen jeg bodde i fra 1992 til 1994. Jeg merker nå at jeg har lyst til å piske meg selv til blods foran dine øyne. Jeg skal begrense mine unnskyldninger til å si at jeg ville være ytterst, så det var enten FrP eller RV for meg, at jeg ikke tok politikk seriøst, at jeg har betalt min gjeld til samfunnet ved å stemme på andre partier i mange år nå, og at livet ville være ensomt hvis man ikke kunne møte seg selv i døra en gang iblant.
På det første FpU-møtet ble jeg valgt inn i styret. På det andre møtet valgte de meg til nestformann. Kométkarriere i starten, men deretter var det slutt på å slime seg opp stigen. Formannen min, som ikke var mann men dame (dette er FrP, remember), var dyktig. Hun ville nådd langt hvis hun ikke hadde blitt ekskludert til slutt. Folk i Fremskrittspartiet vil opp og frem, og da er det de dyktige det er mest prekært å kvitte seg med. Bortsett fra de få som trengs på TV-debatter.
Det indre partilivet bestod av møter i de fire lokallagene (byens og fylkets lag av FrP og FpU), møter med bystyregruppa og fylkestyregruppa, pluss dugnadsjobbing i lokalene. Det er dugnadene det er viktigst å møte opp på hvis du skal nå toppen. Dette fylket har aldri(!) fått frem en dyktig FrP-politiker, så veien til Stortinget herfra er å være med på mest mulig, smile og være blid, og tråkke færrest mulig på tærne.
Jobben min var å få opp partitopper fra Oslo som kunne holde kurs for oss. Jeg kontaktet partisekretær Eli Rally Hagen og fikk tak i en del storfint besøk.
Toppolitikere er som regel veldig karismatiske, den typen folk man blir glad i med en gang, den menneskelige ekvivalenten til listepop. Jan Simonsen var for eksempel veldig sånn. Også John Alvheim var en helt annen mann uten kamera på seg, han var en skikkelig trivelig bestefarstype. Den eneste toppolitikeren jeg har møtt som ikke er sprengkarismatisk er Børge Brende, (også ex-FpU'er), og det gir meg ekstra tro på ham, siden han må ha klatret veien på dyktighet alene.
Carl I. Hagen fikk jeg også oppover. Han var den som oppførte seg mest likt inntrykket fra TV. Tjuefire-timers-politiker den mannen, lite personlig touch selv blant kampfellene, selv om han sa ting mer rett ut enn han ville gjort til et kamera.
Min tid som nestformann sluttet offisielt da egoistene slo seg sammen og kastet liberalistene ut av partiet i 1994, deriblant de fleste i FpU, deriblant meg. FpU brente sine egne medlemslister som takk. Men før det hadde egoistene allerede foreslått å ekskludere meg personlig, fordi jeg marsjerte ut av nominasjonsmøtet i 1993 etter at de nominerte en skattesvindeldømt pornoimportør til Stortinget.
Vi hadde egoister i FpU også. Det lokallaget jeg var nestleder i slet med økonomien fordi kassereren hadde stukket av med kassa. Et par år etter jeg var ekskludert skjedde det igjen, da var det lederen som tok kassa.
Å oppdage FrP innenfra er som å løfte på en stein i skogen, den kan se pen og pyntelig ut ovenfra, men på undersiden kravler og yngler det som ikke tåler dagslys. Rasismen og egoismen var godt merkbar. Du kan få bakoversveis av å høre det disse folkene har å melde "off the record". Eksempel: "Samene kom kravlende opp av et hull på finnmarksvidda sammen med orm og andre krypdyr. Vi må finne det hullet og sende dem tilbake".
Det må bemerkes at de FrP'erne jeg snakker om nå kjente jeg bare overfladisk. De fleste mennesker har noe positivt med seg hvis man lærer å kjenne dem bedre. FpU'erne jeg ble kjent med var bra folk. Men så var FpU på den tiden bl.a. for fri innvandring, og ganske annerledes enn dagens FrP.
Vel, jeg skal ikke gå i politiske detaljer. Norge har gått til høyre, jeg har gått til venstre og the idiot days are over.
På det første FpU-møtet ble jeg valgt inn i styret. På det andre møtet valgte de meg til nestformann. Kométkarriere i starten, men deretter var det slutt på å slime seg opp stigen. Formannen min, som ikke var mann men dame (dette er FrP, remember), var dyktig. Hun ville nådd langt hvis hun ikke hadde blitt ekskludert til slutt. Folk i Fremskrittspartiet vil opp og frem, og da er det de dyktige det er mest prekært å kvitte seg med. Bortsett fra de få som trengs på TV-debatter.
Det indre partilivet bestod av møter i de fire lokallagene (byens og fylkets lag av FrP og FpU), møter med bystyregruppa og fylkestyregruppa, pluss dugnadsjobbing i lokalene. Det er dugnadene det er viktigst å møte opp på hvis du skal nå toppen. Dette fylket har aldri(!) fått frem en dyktig FrP-politiker, så veien til Stortinget herfra er å være med på mest mulig, smile og være blid, og tråkke færrest mulig på tærne.
Jobben min var å få opp partitopper fra Oslo som kunne holde kurs for oss. Jeg kontaktet partisekretær Eli Rally Hagen og fikk tak i en del storfint besøk.
Toppolitikere er som regel veldig karismatiske, den typen folk man blir glad i med en gang, den menneskelige ekvivalenten til listepop. Jan Simonsen var for eksempel veldig sånn. Også John Alvheim var en helt annen mann uten kamera på seg, han var en skikkelig trivelig bestefarstype. Den eneste toppolitikeren jeg har møtt som ikke er sprengkarismatisk er Børge Brende, (også ex-FpU'er), og det gir meg ekstra tro på ham, siden han må ha klatret veien på dyktighet alene.
Carl I. Hagen fikk jeg også oppover. Han var den som oppførte seg mest likt inntrykket fra TV. Tjuefire-timers-politiker den mannen, lite personlig touch selv blant kampfellene, selv om han sa ting mer rett ut enn han ville gjort til et kamera.
Min tid som nestformann sluttet offisielt da egoistene slo seg sammen og kastet liberalistene ut av partiet i 1994, deriblant de fleste i FpU, deriblant meg. FpU brente sine egne medlemslister som takk. Men før det hadde egoistene allerede foreslått å ekskludere meg personlig, fordi jeg marsjerte ut av nominasjonsmøtet i 1993 etter at de nominerte en skattesvindeldømt pornoimportør til Stortinget.
Vi hadde egoister i FpU også. Det lokallaget jeg var nestleder i slet med økonomien fordi kassereren hadde stukket av med kassa. Et par år etter jeg var ekskludert skjedde det igjen, da var det lederen som tok kassa.
Å oppdage FrP innenfra er som å løfte på en stein i skogen, den kan se pen og pyntelig ut ovenfra, men på undersiden kravler og yngler det som ikke tåler dagslys. Rasismen og egoismen var godt merkbar. Du kan få bakoversveis av å høre det disse folkene har å melde "off the record". Eksempel: "Samene kom kravlende opp av et hull på finnmarksvidda sammen med orm og andre krypdyr. Vi må finne det hullet og sende dem tilbake".
Det må bemerkes at de FrP'erne jeg snakker om nå kjente jeg bare overfladisk. De fleste mennesker har noe positivt med seg hvis man lærer å kjenne dem bedre. FpU'erne jeg ble kjent med var bra folk. Men så var FpU på den tiden bl.a. for fri innvandring, og ganske annerledes enn dagens FrP.
Vel, jeg skal ikke gå i politiske detaljer. Norge har gått til høyre, jeg har gått til venstre og the idiot days are over.
Abonner på:
Innlegg (Atom)