Jeg ligger i åttende etasje og lytter til taket. Dunk Dunk Dunk.
Naboen i niende pumper tusen watt trancemusikk inn i betongstrukturen, lyden er krydret med menneskestemmer, i frekvent ekstatisk hyling, tre meter over hodet mitt er verden overmåte festlig, inni hodet er stemningen diamentralt motsatt. Øreplugger hjelper ikke i natt, lyden forplanter seg via materien og setter kraniet i rytmisk bevegelse.
Dunk Dunk Dunk. Ikke mulig å sove. Jeg kler på meg og går ut i trappeoppgangen. Den femten år yngre Meg ville pilt opp trappene for å delta, den femten år eldre Meg ville slept seg opp trappene for å kjefte. Jeg tar meg heller ned åtte trapper, siger ut i natteluften og senker meg på nærmeste benk. En sigarett blir flammerov mot leppene mine. Tobakksrøyken blander seg med frostrøyken.
- Det er et slit, sier blokka.
- Ja, sier jeg.
- Et sabla slit å ha den lyden inni hodet hele kvelden, fortsetter hun, og beveger knapt ytterdøren mens hun snakker. Blokka kunne blitt en god buktaler.
- Ja, svarer jeg igjen.
- Kan få migrene av sånt vettu.
- Det tror jeg ikke, jeg har sjelden hodepine.
- Snakker ikke om deg. Snakker om meg. Tror ikke jeg klarer mer.
Først nå oppdager jeg det, ytterveggen går ikke snorrett til værs som den pleier, blokka krummer over meg, krumningen øker foran øynene mine, vinduet i niende etasje nærmer seg horisontal stilling. Menneskene der inne faller mot vindusruten, festen er en mølje av møbler, planter og folk som kaver mot glass.
En gedigen oppkastlyd i dyp bass forplanter seg gjennom natten i det vinduene i niende slår seg åpne. Festdeltagere drysser ned i dypsnøen, fortsatt hylende, men ikke lenger ekstatiske.
Stereoanlegget følger i andre spyrie, veggkjeftene forstummer i luften og synker ned i sin hvite grav. Trommehinnene mine slapper endelig av.
Blokka puster tungt. En ny, svakere buldring høres mens de siste stolene faller ut.
Blokka kommer seg, gradvis retter den seg opp.
- Bedre nå? spør jeg.
- Bedre nå.
Jeg ligger i åttende etasje og lytter til taket. Dunk Dunk Dunk.
Viser innlegg med etiketten lynfiksjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten lynfiksjon. Vis alle innlegg
8. februar 2007
2. februar 2007
Glimt av evighet
La oss si at du er død.
Ikke nylig. Du døde for lenge siden.
Se for deg livet etter døden, hvordan du enn forestiller deg det, se for deg at du sitter på en sky og spiller harpe, står i en alt for varm kjeller og spar kull, ligger innesperret av jord og en morken kiste, er en sky av invertert energi i en annen dimensjon, eller noe annet, fritt valg.
Tenk deg deretter at din avdøde sjel får et glimt tilbake til livet den levde på planeten Jorden. At Døde Deg ser og føler Levende Deg akkurat her og nå, mens du sitter og leser Rølerbloggen. Jepp, tenker sjelen din, sånn var det, jeg kjenner igjen følelsen av den kroppen, de samme problemene, den samme gleden. Det var tider det, tenker sjelen, og glir inn i minner og melankoli.
Dette er livet ditt. Hvert sekund.
Ikke nylig. Du døde for lenge siden.
Se for deg livet etter døden, hvordan du enn forestiller deg det, se for deg at du sitter på en sky og spiller harpe, står i en alt for varm kjeller og spar kull, ligger innesperret av jord og en morken kiste, er en sky av invertert energi i en annen dimensjon, eller noe annet, fritt valg.
Tenk deg deretter at din avdøde sjel får et glimt tilbake til livet den levde på planeten Jorden. At Døde Deg ser og føler Levende Deg akkurat her og nå, mens du sitter og leser Rølerbloggen. Jepp, tenker sjelen din, sånn var det, jeg kjenner igjen følelsen av den kroppen, de samme problemene, den samme gleden. Det var tider det, tenker sjelen, og glir inn i minner og melankoli.
Dette er livet ditt. Hvert sekund.
17. oktober 2006
Norge ble lurt med i Afghanistan
Da Al Quaida veltet World Trade Center i 2001 var Bush raskt frempå med å definere angrepet som en "act of war", en krigshandling. Et gjennomtenkt trekk, siden Atlanterhavspakten da forplikter andre NATO-land til å delta i motangrepet.
Jeg skjønte ikke da, og jeg skjønner ikke nå, hvordan verden kunne godta denne definisjonen. Når du etter god rettspraksis tar vekk konsekvensene den 11.september og ser på selve handlingen, står du igjen med atten mann med papirkniver, besluttsomhet og flaks. Selv NOKAS-ranerne utgjorde en mektigere invasjonsstyrke.
Vi gikk ikke inn i NATO av frykt for papirkniver. Vi gikk inn i NATO av frykt for atombomber. Og vi burde ikke akseptert så lett at Bush brukte pakten på denne måten.
Jeg sier ikke at det nødvendigvis var feil av Norge å støtte Operasjon Enduring Bullshit. Men når USA i dagens situasjon drar på en offensiv i Sør-Afghanistan er det deres sak og ikke vår. Bush viste allerede før 11.september at han er en krigspresident, han har sagt rett ut at han er en krigspresident, denne mannen ønsker krig og vil fortsette å ønske seg krig. Det stinker at senterpartiet ville være med på dansen. Heldigvis vant den gode siden av kraften.
Atten menn med papirkniver er ikke en krig. Atten menn med papirkniver er ikke en krig. Atten menn med papirkniver er ikke en krig.
Jeg skjønte ikke da, og jeg skjønner ikke nå, hvordan verden kunne godta denne definisjonen. Når du etter god rettspraksis tar vekk konsekvensene den 11.september og ser på selve handlingen, står du igjen med atten mann med papirkniver, besluttsomhet og flaks. Selv NOKAS-ranerne utgjorde en mektigere invasjonsstyrke.
Vi gikk ikke inn i NATO av frykt for papirkniver. Vi gikk inn i NATO av frykt for atombomber. Og vi burde ikke akseptert så lett at Bush brukte pakten på denne måten.
Jeg sier ikke at det nødvendigvis var feil av Norge å støtte Operasjon Enduring Bullshit. Men når USA i dagens situasjon drar på en offensiv i Sør-Afghanistan er det deres sak og ikke vår. Bush viste allerede før 11.september at han er en krigspresident, han har sagt rett ut at han er en krigspresident, denne mannen ønsker krig og vil fortsette å ønske seg krig. Det stinker at senterpartiet ville være med på dansen. Heldigvis vant den gode siden av kraften.
Atten menn med papirkniver er ikke en krig. Atten menn med papirkniver er ikke en krig. Atten menn med papirkniver er ikke en krig.
4. juli 2006
Hva skjedde med norsk media?
Da jeg var ung handlet avisforsidene om nyheter. Selv VG og Dagbladet hadde nyheter på forsiden. Nå er det Idol og Pia Haraldsen og Lene Alexandra. Her om dagen hadde TV2s tekst TV, som en av de fem toppnyhetene; "Paris Hilton krasjet med parkert bil". Blant det viktigste i Norge denne dagen var at en fra den nye samfunnsklassen "kjendis som er bare kjendis" bulket en bil i en annen verdensdel.
Når ble media så hjernedøde? De som jobber der skal jo være smarte, journalisthøyskolen leker ikke opptakskrav, du skal pugge mye tung historie og integralregning for å kvale inn til å dekke Big Brother-Jessicas forestående puppeoperasjon.
Mens forsidene forvitrer har Norge vært i krig nesten sammenhengende siden 1999. Vi gikk med i tre kriger på fem år. Det burde være flere skikkelige nyheter å skrive om nå enn på nittitallet.
Man kan nesten tro at alt pisset på forsidene er der for å ta tankene våre vekk fra krigene. En dag sent på nittitallet samlet statsministeren sammen Tinius og Lyn Gordon og Ballebrokk og hva de nå heter, disse tegneseriefigurene som eier norsk media, denne gutteklubben grei som styrer hva vi tenker. Og statsministeren må ha sagt noe a la
ikke spør hva landet deres kan gjøre for dere, spør hva dere kan gjøre for landet deres, for jeg har en drøm, en drøm om Det Norske Hus, en drøm om at gamle og unge, rike og fattige, svake og sterke kan leve sammen og dele norske verdier, og hvis du ikke tåler varmen, gå ut av kjøkkenet, for jeg har en drøm om at barn kan gå i tog i gatene med norske flagg, i Bagdad, i Beograd, i Kabul, og synge høyt JA vi ELSKER dette landet
Og når statsministeren var ferdig med å snakke var ikke en truse tørr og Tinius og gutta gikk til verket med å føkke opp norsk media slik at et land på fire millioner i utkanten av Europa fant det helt naturlig å delta i grisebombingen av Serbia fordi... who cares, vi fikk Reality-TV det året, og våre soldater støttet amerikanerne mens de bombet fengsler og bryllupsfester i Afghanistan til sand og beinmel, media stilte ingen spørsmål for jaggu viste det seg her hjemme at John Arne Riise prøvde å sjekke damer via SMS-meldinger, til og med mer enn en dame, og Norge ble med i okkupasjonen av Irak, norske soldater hjalp President Triggerhappy å lete etter Weapons of Mass Distraction mens irakerne døde som fluer og nøyaktig hva vi drev med i Irak vet ingen det vi vet noe om er at John Carew fikk en unge som han ikke ville vedstå seg og hva synes du bør Carew ta seg av sønnen sin send Carew til 1878 og si din mening.
Ingen spørsmål. Norske soldater er ikke i krig, de bevarer fred. Ingen spørsmål. Norske fly slipper ikke bomber, de støtter amerikanske fly. Ingen spørsmål. Nordmenn har ikke drept irakere. Ingen spørsmål. Knapt drept en afghaner. Ingen spørsmål. Ingen intervjuer med enkene, ingen bilder av de faderløse barna. Norske soldater er der for å dele ut tøybamser til unger og reparere vannledninger, og vi tror på det. Klasebombene våre skal ikke brukes, de skal ligge på lager. Vi tror på det.
Hvis vi i det hele tatt tenker over det. Vi har Aylar å glo på.
Når ble media så hjernedøde? De som jobber der skal jo være smarte, journalisthøyskolen leker ikke opptakskrav, du skal pugge mye tung historie og integralregning for å kvale inn til å dekke Big Brother-Jessicas forestående puppeoperasjon.
Mens forsidene forvitrer har Norge vært i krig nesten sammenhengende siden 1999. Vi gikk med i tre kriger på fem år. Det burde være flere skikkelige nyheter å skrive om nå enn på nittitallet.
Man kan nesten tro at alt pisset på forsidene er der for å ta tankene våre vekk fra krigene. En dag sent på nittitallet samlet statsministeren sammen Tinius og Lyn Gordon og Ballebrokk og hva de nå heter, disse tegneseriefigurene som eier norsk media, denne gutteklubben grei som styrer hva vi tenker. Og statsministeren må ha sagt noe a la
ikke spør hva landet deres kan gjøre for dere, spør hva dere kan gjøre for landet deres, for jeg har en drøm, en drøm om Det Norske Hus, en drøm om at gamle og unge, rike og fattige, svake og sterke kan leve sammen og dele norske verdier, og hvis du ikke tåler varmen, gå ut av kjøkkenet, for jeg har en drøm om at barn kan gå i tog i gatene med norske flagg, i Bagdad, i Beograd, i Kabul, og synge høyt JA vi ELSKER dette landet
Og når statsministeren var ferdig med å snakke var ikke en truse tørr og Tinius og gutta gikk til verket med å føkke opp norsk media slik at et land på fire millioner i utkanten av Europa fant det helt naturlig å delta i grisebombingen av Serbia fordi... who cares, vi fikk Reality-TV det året, og våre soldater støttet amerikanerne mens de bombet fengsler og bryllupsfester i Afghanistan til sand og beinmel, media stilte ingen spørsmål for jaggu viste det seg her hjemme at John Arne Riise prøvde å sjekke damer via SMS-meldinger, til og med mer enn en dame, og Norge ble med i okkupasjonen av Irak, norske soldater hjalp President Triggerhappy å lete etter Weapons of Mass Distraction mens irakerne døde som fluer og nøyaktig hva vi drev med i Irak vet ingen det vi vet noe om er at John Carew fikk en unge som han ikke ville vedstå seg og hva synes du bør Carew ta seg av sønnen sin send Carew til 1878 og si din mening.
Ingen spørsmål. Norske soldater er ikke i krig, de bevarer fred. Ingen spørsmål. Norske fly slipper ikke bomber, de støtter amerikanske fly. Ingen spørsmål. Nordmenn har ikke drept irakere. Ingen spørsmål. Knapt drept en afghaner. Ingen spørsmål. Ingen intervjuer med enkene, ingen bilder av de faderløse barna. Norske soldater er der for å dele ut tøybamser til unger og reparere vannledninger, og vi tror på det. Klasebombene våre skal ikke brukes, de skal ligge på lager. Vi tror på det.
Hvis vi i det hele tatt tenker over det. Vi har Aylar å glo på.
29. april 2006
Det teiteste VamPus har postet
Bloggeren VamPus kan imponere meg selv når jeg er uenig med henne, og sånne folk vokser ikke på trær. For som regel syns jeg folk skriver mye bedre når jeg er enig.
Men alle kan ha en dårlig dag. Her fremstilles Irans president som en flykaprer som truer med å sprenge flyet og drepe jøder, mens USA fremstilles som uskyldsrene. Det er så historieløst at jeg ikke skjønner hvorfor jeg linker til historien. (Til hennes forsvar har ikke VamPus skrevet den selv.)
For det første har ikke Iran truet med å sprenge bomber, eller truet med å lage bomber. Og i dag ga de IAEA igjen lov til å inspisere kjernekraftutbyggingen. Irans del av debatten har vi tatt. I dag skal det handle om USAs uskyld i forhold til Iran. Nærmere bestemt
Statskuppet i Iran 1953.
På femtitallet var det britene som utvant oljen i Iran. En britisk overklasse levde i sus og dus i det lutfattige landet. Irans folkevalgte statsminister ville at Iran selv skulle utvinne oljen så iranerne kunne få mer av rikdommen. Altså noe av det samme som da Norge begynte å gi sine oljekontrakter til Hydro og Statoil. Dette likte ikke USA.
Iran hadde på den tiden maktkamp mellom statministeren og kongen (sjahen). USA hevdet at statsministeren planla å kaste sjahen og gjøre landet til republikk med seg selv som president. Dette nektet statsministeren for at han hadde sagt. Men det hjelper ikke, da som nå er det hva USA mener at du har sagt som teller.
USA ga våpen til kuppmakere som ville styrte den folkevalgte statsministeren, vrake demokratiet og ha sjahen som diktator. Altså tullinger. Med amerikanske våpen går alt så meget bedre, og i 1953 tok kuppmakerne makten og veltet demokratiet i Iran. Jepp. USA kuppet demokratiet. (USAs siste vettuge utenriksminister, Madeleine Albright, beklaget kuppet offisielt i 2000, fordi det naturligvis satte demokratiutviklingen i landet tilbake, noe verden, Iran selv og særlig dets kvinner sliter med ennå.)
Dette er et eksempel på det Harold Pinter snakket om i sin Nobelpris-tale, at USA under den kalde krigen systematisk initierte statskupp rundt om i verden, kupp som handlet om USAs interesser og ikke mer om menneskerettigheter enn det passet. Disse kuppene ble forsøkt holdt unna media, og i Iran-kuppets tilfelle var det ganske vellykket. Du hadde ikke hørt om dette kuppet før, hadde du?
Etter sjahen ble innsatt som enehersker i 1953 fikk USA selv utvinne olje i Iran. Sjahen ble gradvis mer diktatorisk. Olje til USA, makt til Sjahen, diktatur til folket.
Sjahen rulet til 1979, da fundamentalistene til Ayatollah Khomeini tok makten. Den gjengen har beholdt makten til i dag. Og nei, de er ikke glade i USA. Poenget mitt er at de har meget gode grunner. Og at de ikke er ravende gale, at det ligger mer logikk bak det de sier og gjør i dag enn vår side vil innrømme, og at å behandle dem rettferdig og likeverdig over tid er en uprøvd løsning.
Og historien gjentar seg. Som før kuppet i 1953 legger USA ord i munnen på Irans leder for å få grunn til aksjon. Som før indianerkrigene fremstiller USA en svak motstander som skummel og blodtørstig.
Sverige har skjønt hvor planeten er på vei. Sverige skal gjøre seg uavhengige av olje innen 2020. Mens i USA er annenhver nybil en bensinslukende SUV og behovet for kontroll i Midt-Østen øker i takt med oljeprisen.
Flere linker
Bilde: Sjahens USA-sponsede soldater omringer parlamentet i Teheran, 19. august 1953
Men alle kan ha en dårlig dag. Her fremstilles Irans president som en flykaprer som truer med å sprenge flyet og drepe jøder, mens USA fremstilles som uskyldsrene. Det er så historieløst at jeg ikke skjønner hvorfor jeg linker til historien. (Til hennes forsvar har ikke VamPus skrevet den selv.)
For det første har ikke Iran truet med å sprenge bomber, eller truet med å lage bomber. Og i dag ga de IAEA igjen lov til å inspisere kjernekraftutbyggingen. Irans del av debatten har vi tatt. I dag skal det handle om USAs uskyld i forhold til Iran. Nærmere bestemt
Statskuppet i Iran 1953.
På femtitallet var det britene som utvant oljen i Iran. En britisk overklasse levde i sus og dus i det lutfattige landet. Irans folkevalgte statsminister ville at Iran selv skulle utvinne oljen så iranerne kunne få mer av rikdommen. Altså noe av det samme som da Norge begynte å gi sine oljekontrakter til Hydro og Statoil. Dette likte ikke USA.
Iran hadde på den tiden maktkamp mellom statministeren og kongen (sjahen). USA hevdet at statsministeren planla å kaste sjahen og gjøre landet til republikk med seg selv som president. Dette nektet statsministeren for at han hadde sagt. Men det hjelper ikke, da som nå er det hva USA mener at du har sagt som teller.
USA ga våpen til kuppmakere som ville styrte den folkevalgte statsministeren, vrake demokratiet og ha sjahen som diktator. Altså tullinger. Med amerikanske våpen går alt så meget bedre, og i 1953 tok kuppmakerne makten og veltet demokratiet i Iran. Jepp. USA kuppet demokratiet. (USAs siste vettuge utenriksminister, Madeleine Albright, beklaget kuppet offisielt i 2000, fordi det naturligvis satte demokratiutviklingen i landet tilbake, noe verden, Iran selv og særlig dets kvinner sliter med ennå.)Dette er et eksempel på det Harold Pinter snakket om i sin Nobelpris-tale, at USA under den kalde krigen systematisk initierte statskupp rundt om i verden, kupp som handlet om USAs interesser og ikke mer om menneskerettigheter enn det passet. Disse kuppene ble forsøkt holdt unna media, og i Iran-kuppets tilfelle var det ganske vellykket. Du hadde ikke hørt om dette kuppet før, hadde du?
Etter sjahen ble innsatt som enehersker i 1953 fikk USA selv utvinne olje i Iran. Sjahen ble gradvis mer diktatorisk. Olje til USA, makt til Sjahen, diktatur til folket.
Sjahen rulet til 1979, da fundamentalistene til Ayatollah Khomeini tok makten. Den gjengen har beholdt makten til i dag. Og nei, de er ikke glade i USA. Poenget mitt er at de har meget gode grunner. Og at de ikke er ravende gale, at det ligger mer logikk bak det de sier og gjør i dag enn vår side vil innrømme, og at å behandle dem rettferdig og likeverdig over tid er en uprøvd løsning.
Og historien gjentar seg. Som før kuppet i 1953 legger USA ord i munnen på Irans leder for å få grunn til aksjon. Som før indianerkrigene fremstiller USA en svak motstander som skummel og blodtørstig.
Sverige har skjønt hvor planeten er på vei. Sverige skal gjøre seg uavhengige av olje innen 2020. Mens i USA er annenhver nybil en bensinslukende SUV og behovet for kontroll i Midt-Østen øker i takt med oljeprisen.
Flere linker
Bilde: Sjahens USA-sponsede soldater omringer parlamentet i Teheran, 19. august 1953
22. april 2006
En has-been ser tilbake II
Ved å bruke metoden fra del en, kunne vi avsløre feil som FIFA hadde gjort. Jeg skrev høflige brev til FIFA, som Drillo signerte, for å få dem rettet opp. Jeg fant totalt fem feil de årene jeg fulgte rankingen. En kamp var registrert to ganger, flere kamper med aldersbestemte var ble registrert som A-landskamper, og en norsk 3-0 seier over New Zealand var registrert som 0-3 tap. Vi var dumsnille nok til også å rette feil som gavnet Norge, så effekten på ca tre plasser høyere per ranking kunne vært større. På New Zealand lurte de sikkert på hvorfor de plutselig falt seksten plasser uten å ha spilt kamp.
Media oppdaget meg, og det ble mye skryt de første årene. Kompisene mine kalte meg "tallmagiker" etter et VG-oppslag med den overskriften. Det ble helsider, dobbeltsider og forsider. Jeg fikk lunsje med hele landslaget, og Drillo tok meg med til VM i 1998 på sine personlige billetter.
Jeg utviklet et blikk for aviser, det tok et sekund fra jeg åpnet en avisside til jeg merket at navnet mitt stod der, selv om jeg ikke fant det like fort. Kjendiser har det også sånn, har jeg hørt. Jeg tror (håper..) ikke det har med narcissisme å gjøre, det er samme effekten som gjør at du kan høre navnet ditt bli nevnt selv om tusen samtaler blander seg til en mølje.
Norge holdt seg høyt på rankingen. FIFA-rankingen var veldig manipulerbar på nittitallet. Vi benyttet ikke de sleipeste triksene, hadde vi vært helt kyniske kunne vi tatt Norge til topps på rankingen. Men vi valgte en del gunstige motstandere. Dessuten visste vi å unngå fellene som en del andre gikk i, bl.a. gode lag som Nederland og Nigeria.
God ranking ga god seeding. Norge ble toppseedet både før VM 1998 og EM 2000. Puljene ble derfor overkommelige. Før Frankrike-VM kvalifiserte vi oss mot Sveits, Aserbajdsjan, Finland og Ungarn. I kvalifiseringen til EM 2000 var Slovenia vår hardeste motstander. Norge kvalifiserte seg som kjent til begge mesterskapene. Det var laget som spilte kampene og skal ha mesteparten av æren for den høye rankingen. Men at Drillos åpne holdning til matematikk spilte en rolle for at vi nådde de to mesterskapene, er på det rene.
Blant annet for å planlegge et gunstig kampprogram vurderte Drillo prosentsjansene for seier i kampene. Disse tallene brukte jeg til å regne ut sjansen for at Norge nådde VM eller EM. De var media forbausende interessert i. De ga ofte store oppslag rett etter landskamper, forsider meldte at tallene var "regnet ut av Eskil Åsmul eksklusivt for VG", og jeg fikk en litt klam følelse og merket fallhøyden. Jeg likte bedre å snakke med media om FIFA-ranking enn om prosentsjanser. De var ikke eksakt matematikk, det var vurderinger som ble fremstilt som vitenskap.
Drillo sluttet som landslagstrener i 1998 og Nils Johan Semb "arvet" meg. Drillo og jeg var nok mer like som typer, men Semb er en jovial kar og naturlig pratsom, så vi hadde lengre samtaler. Han hørte på rådene mine i blant, han hoppet over en kampdag i 1999 som ikke var gunstig å bruke. Men han ville spille utfordrende kamper, mens jeg ville ha kamper som kunne vinnes. Der hørte han ikke på meg, og den politikken var et skille fra Drillotiden.
Semb var ikke like matematikkvennlig som Drillo, det skulle litt til. Dagbladet trykte negative uttalelser fra Semb om prosentsjanse-utregningene mine. Uttalelsene kunne godt ha vært lirket ut av ham av Dagbladet. Media bygger opp folk og river dem ned, og følelsen min i 1999 var at rive-ned-fasen nærmet seg. Jeg ble parodiert i Aftenposten og i lokal-radioen. Mini var sur på meg i Adressa. Det kom fortsatt mye positivt også. Men jeg merket at hele greia ikke var like kul lenger.
Jeg sluttet å regne på rankingen og sluttet å svare media fra årsskiftet 1999/2000. I 2001 skrev jeg til Semb og takket for samarbeidet, siden har jeg ikke hørt fra NFF. Media hørte jeg fra i tre år, der holder det ikke med ett nei. Hele tiden mens jeg regnet på ranking og prosentsjanser visste jeg at dette var noe jeg skulle drive med bare en periode av livet. For å ikke bli for knyttet til dem tok jeg heller aldri penger for utregningene. Den utløsende årsaken til at jeg sluttet vil jeg ikke gå inn på, men det hadde ingen ting med Semb å gjøre, vi hadde et bra forhold.
På FIFA-rankingen holdt Norge seg rundt topp ti ut nittitallet, så begynte fallet. Vi fikk noen uheldige sesonger i 2000-2002. Åge Hareide gjør det meste riktig, men i dag er vi nummer førti, og faller sannsynligvis enda lavere til høsten.
Media oppdaget meg, og det ble mye skryt de første årene. Kompisene mine kalte meg "tallmagiker" etter et VG-oppslag med den overskriften. Det ble helsider, dobbeltsider og forsider. Jeg fikk lunsje med hele landslaget, og Drillo tok meg med til VM i 1998 på sine personlige billetter.
Jeg utviklet et blikk for aviser, det tok et sekund fra jeg åpnet en avisside til jeg merket at navnet mitt stod der, selv om jeg ikke fant det like fort. Kjendiser har det også sånn, har jeg hørt. Jeg tror (håper..) ikke det har med narcissisme å gjøre, det er samme effekten som gjør at du kan høre navnet ditt bli nevnt selv om tusen samtaler blander seg til en mølje.
Norge holdt seg høyt på rankingen. FIFA-rankingen var veldig manipulerbar på nittitallet. Vi benyttet ikke de sleipeste triksene, hadde vi vært helt kyniske kunne vi tatt Norge til topps på rankingen. Men vi valgte en del gunstige motstandere. Dessuten visste vi å unngå fellene som en del andre gikk i, bl.a. gode lag som Nederland og Nigeria.
God ranking ga god seeding. Norge ble toppseedet både før VM 1998 og EM 2000. Puljene ble derfor overkommelige. Før Frankrike-VM kvalifiserte vi oss mot Sveits, Aserbajdsjan, Finland og Ungarn. I kvalifiseringen til EM 2000 var Slovenia vår hardeste motstander. Norge kvalifiserte seg som kjent til begge mesterskapene. Det var laget som spilte kampene og skal ha mesteparten av æren for den høye rankingen. Men at Drillos åpne holdning til matematikk spilte en rolle for at vi nådde de to mesterskapene, er på det rene.
Blant annet for å planlegge et gunstig kampprogram vurderte Drillo prosentsjansene for seier i kampene. Disse tallene brukte jeg til å regne ut sjansen for at Norge nådde VM eller EM. De var media forbausende interessert i. De ga ofte store oppslag rett etter landskamper, forsider meldte at tallene var "regnet ut av Eskil Åsmul eksklusivt for VG", og jeg fikk en litt klam følelse og merket fallhøyden. Jeg likte bedre å snakke med media om FIFA-ranking enn om prosentsjanser. De var ikke eksakt matematikk, det var vurderinger som ble fremstilt som vitenskap.
Drillo sluttet som landslagstrener i 1998 og Nils Johan Semb "arvet" meg. Drillo og jeg var nok mer like som typer, men Semb er en jovial kar og naturlig pratsom, så vi hadde lengre samtaler. Han hørte på rådene mine i blant, han hoppet over en kampdag i 1999 som ikke var gunstig å bruke. Men han ville spille utfordrende kamper, mens jeg ville ha kamper som kunne vinnes. Der hørte han ikke på meg, og den politikken var et skille fra Drillotiden.
Semb var ikke like matematikkvennlig som Drillo, det skulle litt til. Dagbladet trykte negative uttalelser fra Semb om prosentsjanse-utregningene mine. Uttalelsene kunne godt ha vært lirket ut av ham av Dagbladet. Media bygger opp folk og river dem ned, og følelsen min i 1999 var at rive-ned-fasen nærmet seg. Jeg ble parodiert i Aftenposten og i lokal-radioen. Mini var sur på meg i Adressa. Det kom fortsatt mye positivt også. Men jeg merket at hele greia ikke var like kul lenger.
Jeg sluttet å regne på rankingen og sluttet å svare media fra årsskiftet 1999/2000. I 2001 skrev jeg til Semb og takket for samarbeidet, siden har jeg ikke hørt fra NFF. Media hørte jeg fra i tre år, der holder det ikke med ett nei. Hele tiden mens jeg regnet på ranking og prosentsjanser visste jeg at dette var noe jeg skulle drive med bare en periode av livet. For å ikke bli for knyttet til dem tok jeg heller aldri penger for utregningene. Den utløsende årsaken til at jeg sluttet vil jeg ikke gå inn på, men det hadde ingen ting med Semb å gjøre, vi hadde et bra forhold.
På FIFA-rankingen holdt Norge seg rundt topp ti ut nittitallet, så begynte fallet. Vi fikk noen uheldige sesonger i 2000-2002. Åge Hareide gjør det meste riktig, men i dag er vi nummer førti, og faller sannsynligvis enda lavere til høsten.
9. april 2006
En has-been ser tilbake I
For å si det på børgeouslandsk: Dette er historien om min nordpol.
På 90-tallet var Norge høyt oppe på FIFA-rankingen(2.plass både i -93 og -95), og jeg ble nysgjerrig på rankingen. På det da unge internettet var det flere over hele Europa som lurte på det samme og prøvde å finne svar. Mange prøvde, alle mislyktes. Jeg fikk lyst til å finne metoden bak rankingen.
FIFA-rankingen er en rangering for fotball-landslag. Den har betydning for hvem som møter hvem i fotball-VM, og i kvalifiseringen til VM. Utregningsmetoden er hemmelig.
Man har inn-tallene og ut-tallene, så jeg trodde regnestykket skulle la seg løse. Men rankingen dekker alle landskamper i verden i (nå) åtte år, ca 7-8000 kamper i alt. Og oppgaven ligner ikke på skolematematikk, for du vet ikke selve regnestykket. Du må gjette en måte å gjøre det på, deretter må du regne i en uke før du ser om du er inne på noe eller ikke. Så er det ny gjetting, ny uke. Jeg ga opp, men jeg lærte en del om rankingen.
Så da Drillo stod frem i Aftenposten sommeren 1996 og var irritert for at Norge falt på rankingen etter en seier, visste jeg årsaken. Jeg ringte lett skjelvende til Aftenposten, og de hørte på meg og trykte forklaringen. Det ga meg nok selvtillit til å ringe Drillo.
Det var forbausende lett å få tak i ham, det var bare å ringe NFF og spørre etter Egil Olsen. Samtalen ble givende for begge. Han hadde tenkt på å finne en matematiker, så det passet ham perfekt å få kontakt med meg. Og jeg likte mannen. Vi boundet.
Det neste trekket ble å skrive til FIFA. Jeg utga meg for sportsjournalist i Adresseavisen (hvilket jeg forsåvidt også var). Jeg skulle skrive en sak om Drillos første seks år i jobben, og lurte på om de kunne oppgi poengsummene for hver enkelt kamp Drillos hadde spilt i denne tiden. Seks år var ikke tilfeldig, på denne tiden telte rankingen seks år.
De fakset meg lista. Det var eneste gangen de gikk på limpinnen, de neste gangene jeg spurte var samme oppgave "teknisk umulig". Men jeg hadde nok tall til å knekke systemet hvis jeg gjettet rett formel.
Nå var den store oppgaven splittet i to: jeg hadde fått poengsummen for de norske kampene som en mellomstasjon mellom Norges resultater og Norges ranking.
Den vanskelige delen av formelen var den biten hvor man vurderte motstanderens styrke. Man hev inn egen og motstanderens rankingtall i en svart boks, og ut kom alltid et tall mellom null og to. Det kunne tyde på at den svarte boksen skjulte avanserte metoder (røtter, logaritmer, brøker som lager asymptoter), men jeg hadde en følelse av at formelen skulle være enkel. Og det er ikke mulig å finne en enkel formel som løser dette. Skal jeg tippe, vil jeg tro dette var punktet hvor mine "konkurrenter" ikke kom videre.
Jeg satset på at FIFA-rankingen ikke bygde på en formel, men på to. En formel for det beste laget og en formel for det dårligste. Jeg skisserte hvordan de to formlene måtte se ut. Så kom jobben med å justere dem så de stemte med FIFA-rankingen.
Jeg regnet ut poengene for hver kamp og plottet kampene inn som prikker i et ruteark. Deretter forandret jeg et tall eller tegn i formelen, og plottet på nytt. Målet var å få alle prikkene til å ligge på linje.
Jeg regnet i noen dager og det gikk noen ruteark. Du kan si at jeg kunne gjort det på data, men man trenger en nærhet til hva som skaper tallene, man må ha en feel med det man gjør. Matematikere er de som bruker datamaskinen minst på et universitet.
Prikkene mine var spredt som hakka møkk utover arket, og jeg begynte å tvile på den første gjetningen. Men i blant så det ut som det var fornuft i hvor noen av dem havnet, og det holdt meg i gang. En kveld kom prikkene brått og uventet inn på rekke. Det ga en sterk oppdagerfølelse, som om jeg så Tut-Ankh-Amons grav for første gang.
Jeg ringte Drillo tvert. Jeg hørtes sikkert ut som en gal gal mann, jeg var alt for gira.
Resten av formelen, fra kamptall til totalsum, lagde uventet mye problemer, og jeg begynte å angre på at jeg hadde ringt Drillo før jeg var ferdig. Det så ikke ut til å være noen logikk bak måten de seks årene ble lagt sammen på. Den lette delen av oppgaven ble den vanskelige, og jeg måtte tegne prikker igjen.
Etter mye slit avslørte prikkene hemmeligheten. De viste meg et trappemønster der jeg hadde forventet en rett linje. Det kom frem at FIFA har laget en ulogisk ranking. Den nesten dobler betydningen av kamper som nærmer seg ett-års-alder, hvis de blir spilt sent på kalenderåret.
Totalt sett tok det en uke å løse rankingen, og da gjettet jeg altså rett formel på første forsøk. Med noen få bommer først ville jeg aldri klart det.
Fortsettes
Abonner på:
Innlegg (Atom)