Den greske løsningen

Jeg snakker mindre og mindre politikk i bloggen, merker jeg. Ikke fordi jeg syns alt er bra i verden. Skatten min går fortsatt med til å sende folk til Afghanistan hvor de skyter hull i innbyggerne fordi de er radikale muslimer, slik at de andre muslimene blir sintere, slik at de radikaliseres, slik at vi får flere å skyte hull i.

Og ikke har jeg fått noen god forklaring på hva formålet er med å skyte hull i dem. Vil vi at de skal bli mindre fanatiske fordi de blir skutt på? Nahh, så dumme er vi ikke. Vil vi at de skal legge ned våpnene og overgi seg? Nahhh, så dumme er vi da heller ikke, de er jo selvmordsbombere, å skyte på selvmordsbombere er som å skremme en maschochist med pisken.
"You've been naughty".
"Yeeees *sigh* yeeees .... very naughty *gaahhhsp*".
Effektivt.
Så hva gjenstår da? Vil vi utrydde dem? Holder vi på med Den Endelige Løsningen på Talibanproblemet? Jeg mener det var en mann med liten bart som sist prøvde det trikset. Jeg trodde vi syntes at sånt var ganske ukult.

Whatever. Jeg har skrevet en haug bloggposter om dette, og det hjelper selvfølgelig ikke. Jeg har sånn cirka gitt opp.

Sett bort fra denne idiotien syns jeg faktisk vi lever i et velstyrt land. Det har hendt de siste årene at jeg har opplevd andre deler av norsk politikk som idiotisk. Det første jeg nevnte, da bloggen var to dager gammel, var idiotien i å ha frislepp av spilleautomater på kjøpesentre. Det tok Staten tak i. (Ikke på grunn av det jeg skrev, men fordi vi har en smart regjering.)

To år senere blogget jeg om en annen idioti, måten ligningsverdien på boligene settes i Norge. Greia er at det er samfunnsøkonomisk skadelig at bolig er et skattesmutthull. Også det problemet er regjeringen i ferd med å ta tak i. (Heller ikke på grunn av noe jeg har skrevet, men fordi vi hadde en smart finansminister.)

Problemet nå er å justere ligningsverdiene på boligene slik at systemet blir logisk og riktig. Staten forsøker å få ligningsverdiene opp til 25% av markedsverdi. (Det bør opp til 100% for å tette skattesnyterhullet, men det må vel tas i steg så ikke Røkke flytter til Monaco.) Men det vil alltid finnes urettferdigheter, fordi 'markedsverdi' er et ullent og flytende begrep, og dermed får du tilfeller over hele landet av to naboer i to like hus som er lignet helt forskjellig, slik at Trygve Hegnar og andre søkkrike får masse sjanser til å drite ut hele ligningsverdi-justeringen. Det er tøffe tak å sette en uangripelig ligningsverdi på tre komma sju millioner bygninger.

I Antikkens Hellas hadde de også skatt på bolig. Samme problemet, men med en helt genial løsning. Staten fastsatte ikke ligningsverdien på en eneste bolig. Hver huseier gjorde det selv.

Ikke så genialt, tenker du. For hva om en gnier i et kakseslott oppga huset sitt til å være verdt fem sure sild?

Jo. Da fikk han trøbbel med en snedig paragraf: Staten hadde uten videre lov å kjøpe boligen for ligningsverdien. Den som verdsatte huset sitt til fem sure sild fikk kjapt de fem sure sildene sine, som de kunne trøste seg med mens Staten resolgte huset til markedspris.

Dette er en for brutal politikk for Norge i 2009. Staten kaster ikke folk på gata. Men et beslektet system burde være mulig. Hvis alle satte sin egen ligningsverdi, og ligningsverdiene på alle boligene i Norge var like tilgjengelige på nett som ligningstallene er, ville det fort bli synlig hvem som gnukket. Så kunne man lagd reglene derfra. Staten ville spart ressursene den bruker på å selv oppdatere ligningsverdier på tre komma sju millioner bygninger, systemet ville antagelig blitt mer rettferdig, og skulle avisene skrive artikler om to nabohus som er lignet helt forskjellig, kan ikke eieren lenger stå på tunet og påstå at samfunnet har skylda.

Ex-soldater blir ofte mordere

New York Times har foretatt en studie som viser at amerikanske soldater hjemvendt fra Irak og Afghanistan har begått minst 121 drap de siste årene.

Hvert tredje offer var et nært familiemedlem, over halvparten av drapene ble begått med skytevåpen, og det yngste offeret avisen fant var en to år gammel jente som ble drept av den 20 år gamle faren sin, som var kommet hjem fra Irak der han hadde mistet en fot og fått store psykiske problemer etter en bombeeksplosjon i Falluja.

I julen leste jeg Ismael Beahs bok (bilde). Han var barnesoldat i Sierra Leone. Boken er en glimrende skildring av de psykologiske endringene hos mennesker i krig. Ismael prøvde å rømme fra krigen da den kom, sammen med broren sin og en del andre unge gutter. I hver nye by de kom til ble de tatt for opprørssoldater, siden opprørerne også var unge menn uten uniform, og det førte til en rekke stygge episoder hvor ungene som bare ville vekk fra krigen fikk juling og nesten ble drept. Tilliten til andre mennesker var totalt borte fra samfunnet, alle var på alerten. Ismaels flukt endte i en liten landsby som regjeringsstyrkene holdt, men som var omringet av opprørerne. Alle som rømte fra byen ble skutt ned, uansett om de var militær eller sivil. Å ta imot et gevær og kjempe ble det mest rasjonelle valget for Ismael.

Ismael var en "dyktig" soldat og drepte flere enn jeg klarte å telle i løpet av boka. FN kom etterhvert inn i situasjonen, og kjøpte ut barnesoldatene fra krigen. Ismael ble plassert på barnehjem i hovedstaden. Menneskene i hovesdstaden hadde ikke opplevd krig, de var omtrent så fredsæle som oss nordmenn. Mens Ismael og vennene hadde fått en helt annen psyke, aggresjonen deres og viljen til å drepe ga dem makt, og de brukte den. De kom med drapstrusler over en lav sko. Boken skildrer veldig godt det store spennet mellom krigspsyke og sivil psyke, det er ren logikk at drepingen fortsetter.

Kostnaden med å sende soldater i krig er stor også etter de har kommet hjem. Ismael og vennene hans tok fire liv i det sivile samfunnet etter krigen deres var over.

Så hva betyr det for oss? Jeg var sikker på at det var rett å sende soldater til Afghanistan i 2002. Jeg er ikke like sikker lenger. Forsvaret hjemme svekkes mens ressursene går til Afghanistan. Norge sender relativt til folketall fire ganger så mange soldater til Afghanistan som USA gjør. Vi kjemper sammen med amerikanere som har en helt annen militær utdanning, amerikanske soldater lærer inn skyt-først-og-spør-etterpå-mentalitet, med den menneskeforakten som ligger i dette. Taliban virker å få mer støtte i sivilbefolkningen på grunn av de utenlandske soldatene. Den afghanske regjeringen burde være øverste ledelse for hvilke militære trekk som foretas, men regjeringen ber amerikanerne roe ned bombingen av sivile. I tillegg utdanner altså krigen mordere som tar med krigen hjem i hodene sine, og som i sin tur kan bidra til et mer konfliktfylt norsk samfunn. Ondskap smitter.

Vi bør være veldig sikre på at verden totalt sett blir bedre av det før vi sender flere soldater til Afghanistan. Er vi?

Feminisme-Krig 112-3

Jeg skrev to innlegg. I samme blogg, i samme uke.

Det ene handlet om feministers retorikk. Det har fått 55 kommentarer til nå. Det utløste innlegg i andre blogger, som i skrivende stund har samlet hhv 36 kommentarer, mihoe, 6 kommentarer, Prinsesse Lea, 8 kommentarer, Fjordf*tte, og 7 kommentarer, Indregard. Jeg har debattert detaljformuleringene i innlegget mitt i flere døgn. Og nei, jeg hadde ikke planlagt oppstyret, jeg er overrasket.

Siterer Mihoe:

Når han undrer seg over hvorfor feminisme er et slikt dominerende tema blant norske, kvinnelige blogger sier nok det noe om hvilket utvalg av blogger Esquil leser.

Vel. Det andre innlegget jeg skrev handlet om TV-kanalen Fox' krigshissing mot Iran. Det fikk tre kommentarer, medregnet min egen. Shoaib fulgte opp saken, men har ikke fått kommentarer.

Sammenligner man antall kommentarer, som sier mye om debattens intensitet, får vi Feminisme - Krig 112-3. Og det er akkurat dette jeg snakker om når jeg undrer meg over det sterke feministfokuset i Bloggebyen. Jeg tror ikke noen mener at feminisme er så mye viktigere enn krig. Og jeg tror ikke det er intensjonene som mangler, jeg tror både på Leas forklaring, at feministene faktisk bryr seg om mer enn feminisme, og på Hjorthens, som mener bloggere snakker om feminisme fordi man kan dette best.

Men. Etter femtifire år sammenhengende fred og etter sekstifire år uten aggressive militæroperasjoner, tok det Stortinget en kjapp arbeidsdag å sende oss ut i krig i 1999. Det var knapt debatt på forhånd, hverken i media eller i stortingssalen, og Stortinget var enstemnig! Ikke fordi alle salen var for krig, men fordi USAs støttespillere hadde solgt inn tanken om at hvis det først var flertall for krig måtte man støtte troppene med enstemnighet. Alle representantene våre var nikkedukker for USA, og det er det pinligste øyeblikket i norsk parlamentarisme siden Vidkun Quisling satt i salen. Media var tause, folket var tause. Siden har vi glidd med i ytterligere to kriger, også for Afghanistans del uten debatt.

Alt tyder på at nordmenn ikke vet nok om utenriksforhold til å gjøre seg opp sterke meninger, og alt tyder på at Stortinget gjenspeiler folket. Dermed blir vi sårbare når Bushs menn kommer for å prate oss inn i enda en krig.

Hva som foregår i den pågående krigen i Afghanistan vet vi ikke. Offiserene våre tør ikke dele ut krigskorset fordi media da får navnet på soldaten, men at krigskorset vurderes utdelt betyr at det skjer krigshandlinger. Norge dreper mennesker. Du har blod på hendene.

Hvorfor? Afghanistan har ikke angrepet Norge. Vi er der fordi det lyktes George Bush å definere atten menn med papirkniver som en krigshandling istedet for en politisak, slik at NATO måtte delta i motangrep. I Afghanistan har NATO gradvis gått fra defensiv krigføring til offensiv, og de få rapportene som slipper ut tyder på at nå kjempes krigen med holdninger og metoder som vi ikke bør være stolte av. Samtidig sier Forsvarets egen rapport at NATO ikke kommer til å hjelpe oss i konflikter med Russland.

Jeg er redd historien gjentar seg her og nå. At Norge dilter bedøvd mot enda en krig mens de som har mental kapasitet diskuterer "viktigere" saker som hva man legger i ordet feminisme.

PS: Kvinnene på høyresiden bruker ikke mye tid på feminisme, og Vampus greier å blogge mer om utenrikspolitikk enn noen av de røde, intelligente feministbloggerne. Bare så synd at Vampus liker Bush.

Murdoch vil ha krig igjen

Denne videoen sammenligner Fox TV's nyhetssendinger før Irak-krigen med det som skjer på kanalen i disse dager:

Sist ble de andre amerikanske TV-kanalene dratt med på retorikken. Her er en underskriftsaksjon for å overtale dem til å ikke etterape Fox denne gangen. Disse underskriftene går da til presumptivt fornuftige folk, ikke til Fox.

Enda en soldat drept i Afghanistan

En norsk soldat fra Rørvik ble skutt og drept i Afghanistan i går. Kondolanser til familien og oss alle, og vi minnes samtidig
Tommy Rødningsby som ble drept av en rakett i 2004. Også samtidig en tanke til afghanerne som nordmenn har drept i denne krigen, både de vi har fått høre om og de vi ikke vet om. Hvil i fred.

Så til debatten. Kortversjon:

Torstein Dahle (Rødt): Regjeringen har skylden for at soldaten døde.
Forsvarsminister Erichsen (Ap): Vi er der på FN-mandat.

Jeg ville vel også gjort som forsvarsministeren og skyvd ansvaret over på utlendingene. De siste årene har krigen i Afghanistan dreid slik at de vestlige styrkene er unødig offensive. Det gjelder den såkalte offensiven i Sør-Afghanistan, og det gjelder generell amerikansk fremtreden i landet. Amerikanere utkjemper denne krigen på en måte de norske soldatene er ukomfortable med, og dette er ikke noe jeg dikter opp, jeg har kilder.

Vesten burde fortsatt i en meget defensiv rolle i Afghanistan, nøyd seg med å bidra med opplæring, sivile ressurser og luftforsvar. Afghanistans fjell gir enorme fordeler til den forsvarende part. Dette steinalderlandet stod imot engelske kolonistyrker og supermakten Sovjetunionen. Du driver ikke offensiver i et slikt land.

Det Al Qaida vi kjemper mot i dag er ikke lille Al Qaida fra 11.september 2001, det er et Al Qaida vi selv har skapt gjennom urimelig aggresjon i Irak og Afganistan.

Inntil våre allierte innser at det er mennesker på begge sider i konflikten, bør Norge unngå å ha bakkesoldater i Afghanistan.

Og hvorfor er det ingen fredsinitiativer? Hvor er vårt ellers så meglingskåte UD når det handler om å forhandle frem fred i vår egen krig?

Blø for Bush

Per million innbyggere var det til nå i ISAF-styrkene i Afghanistan
17 franskmenn
20 svensker
33 italienere
34 tyskere
39 amerikanere
87 briter
115 nordmenn

nå øker vi til
148 nordmenn

passerer Nederland og blir landet med flest soldater per innbygger i Afghanistan. Hvis du er norsk, er sjansen nesten fire ganger større for at noen du er glad i havner i Afghanistan, enn hvis du er amerikansk. Dette er vår krig.

Og hvis talibanerne ikke vil slåss, fremprovoserer våre allierte krigen med slike radiosendinger:

"Attention, Taliban, you are all cowardly dogs. You allowed your fighters to be laid down facing west and burned. You are too scared to retrieve their bodies. This just proves you are the lady boys we always believed you to be."

Man vet jo aldri, kanskje er Taliban en overhengende fare. Eller kanskje trenger president Triggerhappy en krig hvor man kan tegne frontlinjer og vise til fremskritt for å ta oppmerksomheten vekk fra mer mislykkede kriger.

"You attack and run away like women. You call yourself Talibs but you are a disgrace to the Muslim religion and you bring shame upon your family. Come and fight like men instead of the cowardly dogs you are."

Smart bombs my *ss

På The Sun kan du i dag se video av amerikanere som bomber engelskmenn i Irak. Såkalt friendly fire, enda et av disse koselige begrepene man fester på drap, lemlestelse, blod, ødelagte liv, produksjon av enker og faderløse. Transkripsjon av den 15 minutter lange videoen her. Det er en del sånt:

347.02 MANILA 34:
We are getting an initial brief that there was one killed and one wounded, over.

1347.18 POPOV35:
I’m going to be sick.

1347.24 POPOV36:
Ah f***.

1347.48 POPOV35:
Did you hear?

1347.51 POPOV36:
Yeah, this sucks.

1347.52 POPOV35:
We’re in jail dude.

1347.59 POPOV36:
Aaaahhhh.

1349.18 POPOV36:
F***. God f***ing s***.

1350.21 POPOV36:
Dammit. F***ing damn it.

1351.17 P0POV36:
F*** me dead (weeping).

Uansett hva du gjør, ikke rot deg ut i krig. Uansett hva du gjør, ikke stem for krig.

R.I.P.

655.000 døde i Irak

Sekshundreogfemtifem tusen.



R.I.P.

Norge ble lurt med i Afghanistan

Da Al Quaida veltet World Trade Center i 2001 var Bush raskt frempå med å definere angrepet som en "act of war", en krigshandling. Et gjennomtenkt trekk, siden Atlanterhavspakten da forplikter andre NATO-land til å delta i motangrepet.

Jeg skjønte ikke da, og jeg skjønner ikke nå, hvordan verden kunne godta denne definisjonen. Når du etter god rettspraksis tar vekk konsekvensene den 11.september og ser på selve handlingen, står du igjen med atten mann med papirkniver, besluttsomhet og flaks. Selv NOKAS-ranerne utgjorde en mektigere invasjonsstyrke.

Vi gikk ikke inn i NATO av frykt for papirkniver. Vi gikk inn i NATO av frykt for atombomber. Og vi burde ikke akseptert så lett at Bush brukte pakten på denne måten.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis var feil av Norge å støtte Operasjon Enduring Bullshit. Men når USA i dagens situasjon drar på en offensiv i Sør-Afghanistan er det deres sak og ikke vår. Bush viste allerede før 11.september at han er en krigspresident, han har sagt rett ut at han er en krigspresident, denne mannen ønsker krig og vil fortsette å ønske seg krig. Det stinker at senterpartiet ville være med på dansen. Heldigvis vant den gode siden av kraften.

Atten menn med papirkniver er ikke en krig. Atten menn med papirkniver er ikke en krig. Atten menn med papirkniver er ikke en krig.

Hva skjedde med norsk media?

Da jeg var ung handlet avisforsidene om nyheter. Selv VG og Dagbladet hadde nyheter på forsiden. Nå er det Idol og Pia Haraldsen og Lene Alexandra. Her om dagen hadde TV2s tekst TV, som en av de fem toppnyhetene; "Paris Hilton krasjet med parkert bil". Blant det viktigste i Norge denne dagen var at en fra den nye samfunnsklassen "kjendis som er bare kjendis" bulket en bil i en annen verdensdel.

Når ble media så hjernedøde? De som jobber der skal jo være smarte, journalisthøyskolen leker ikke opptakskrav, du skal pugge mye tung historie og integralregning for å kvale inn til å dekke Big Brother-Jessicas forestående puppeoperasjon.

Mens forsidene forvitrer har Norge vært i krig nesten sammenhengende siden 1999. Vi gikk med i tre kriger på fem år. Det burde være flere skikkelige nyheter å skrive om nå enn på nittitallet.

Man kan nesten tro at alt pisset på forsidene er der for å ta tankene våre vekk fra krigene. En dag sent på nittitallet samlet statsministeren sammen Tinius og Lyn Gordon og Ballebrokk og hva de nå heter, disse tegneseriefigurene som eier norsk media, denne gutteklubben grei som styrer hva vi tenker. Og statsministeren må ha sagt noe a la

ikke spør hva landet deres kan gjøre for dere, spør hva dere kan gjøre for landet deres, for jeg har en drøm, en drøm om Det Norske Hus, en drøm om at gamle og unge, rike og fattige, svake og sterke kan leve sammen og dele norske verdier, og hvis du ikke tåler varmen, gå ut av kjøkkenet, for jeg har en drøm om at barn kan gå i tog i gatene med norske flagg, i Bagdad, i Beograd, i Kabul, og synge høyt JA vi ELSKER dette landet

Og når statsministeren var ferdig med å snakke var ikke en truse tørr og Tinius og gutta gikk til verket med å føkke opp norsk media slik at et land på fire millioner i utkanten av Europa fant det helt naturlig å delta i grisebombingen av Serbia fordi... who cares, vi fikk Reality-TV det året, og våre soldater støttet amerikanerne mens de bombet fengsler og bryllupsfester i Afghanistan til sand og beinmel, media stilte ingen spørsmål for jaggu viste det seg her hjemme at John Arne Riise prøvde å sjekke damer via SMS-meldinger, til og med mer enn en dame, og Norge ble med i okkupasjonen av Irak, norske soldater hjalp President Triggerhappy å lete etter Weapons of Mass Distraction mens irakerne døde som fluer og nøyaktig hva vi drev med i Irak vet ingen det vi vet noe om er at John Carew fikk en unge som han ikke ville vedstå seg og hva synes du bør Carew ta seg av sønnen sin send Carew til 1878 og si din mening.

Ingen spørsmål. Norske soldater er ikke i krig, de bevarer fred. Ingen spørsmål. Norske fly slipper ikke bomber, de støtter amerikanske fly. Ingen spørsmål. Nordmenn har ikke drept irakere. Ingen spørsmål. Knapt drept en afghaner. Ingen spørsmål. Ingen intervjuer med enkene, ingen bilder av de faderløse barna. Norske soldater er der for å dele ut tøybamser til unger og reparere vannledninger, og vi tror på det. Klasebombene våre skal ikke brukes, de skal ligge på lager. Vi tror på det.

Hvis vi i det hele tatt tenker over det. Vi har Aylar å glo på.

Det teiteste VamPus har postet

Bloggeren VamPus kan imponere meg selv når jeg er uenig med henne, og sånne folk vokser ikke på trær. For som regel syns jeg folk skriver mye bedre når jeg er enig.

Men alle kan ha en dårlig dag. Her fremstilles Irans president som en flykaprer som truer med å sprenge flyet og drepe jøder, mens USA fremstilles som uskyldsrene. Det er så historieløst at jeg ikke skjønner hvorfor jeg linker til historien. (Til hennes forsvar har ikke VamPus skrevet den selv.)

For det første har ikke Iran truet med å sprenge bomber, eller truet med å lage bomber. Og i dag ga de IAEA igjen lov til å inspisere kjernekraftutbyggingen. Irans del av debatten har vi tatt. I dag skal det handle om USAs uskyld i forhold til Iran. Nærmere bestemt

Statskuppet i Iran 1953.

På femtitallet var det britene som utvant oljen i Iran. En britisk overklasse levde i sus og dus i det lutfattige landet. Irans folkevalgte statsminister ville at Iran selv skulle utvinne oljen så iranerne kunne få mer av rikdommen. Altså noe av det samme som da Norge begynte å gi sine oljekontrakter til Hydro og Statoil. Dette likte ikke USA.

Iran hadde på den tiden maktkamp mellom statministeren og kongen (sjahen). USA hevdet at statsministeren planla å kaste sjahen og gjøre landet til republikk med seg selv som president. Dette nektet statsministeren for at han hadde sagt. Men det hjelper ikke, da som nå er det hva USA mener at du har sagt som teller.

USA ga våpen til kuppmakere som ville styrte den folkevalgte statsministeren, vrake demokratiet og ha sjahen som diktator. Altså tullinger. Med amerikanske våpen går alt så meget bedre, og i 1953 tok kuppmakerne makten og veltet demokratiet i Iran. Jepp. USA kuppet demokratiet. (USAs siste vettuge utenriksminister, Madeleine Albright, beklaget kuppet offisielt i 2000, fordi det naturligvis satte demokratiutviklingen i landet tilbake, noe verden, Iran selv og særlig dets kvinner sliter med ennå.)

Dette er et eksempel på det Harold Pinter snakket om i sin Nobelpris-tale, at USA under den kalde krigen systematisk initierte statskupp rundt om i verden, kupp som handlet om USAs interesser og ikke mer om menneskerettigheter enn det passet. Disse kuppene ble forsøkt holdt unna media, og i Iran-kuppets tilfelle var det ganske vellykket. Du hadde ikke hørt om dette kuppet før, hadde du?

Etter sjahen ble innsatt som enehersker i 1953 fikk USA selv utvinne olje i Iran. Sjahen ble gradvis mer diktatorisk. Olje til USA, makt til Sjahen, diktatur til folket.

Sjahen rulet til 1979, da fundamentalistene til Ayatollah Khomeini tok makten. Den gjengen har beholdt makten til i dag. Og nei, de er ikke glade i USA. Poenget mitt er at de har meget gode grunner. Og at de ikke er ravende gale, at det ligger mer logikk bak det de sier og gjør i dag enn vår side vil innrømme, og at å behandle dem rettferdig og likeverdig over tid er en uprøvd løsning.

Og historien gjentar seg. Som før kuppet i 1953 legger USA ord i munnen på Irans leder for å få grunn til aksjon. Som før indianerkrigene fremstiller USA en svak motstander som skummel og blodtørstig.

Sverige har skjønt hvor planeten er på vei. Sverige skal gjøre seg uavhengige av olje innen 2020. Mens i USA er annenhver nybil en bensinslukende SUV og behovet for kontroll i Midt-Østen øker i takt med oljeprisen.

Flere linker

Bilde: Sjahens USA-sponsede soldater omringer parlamentet i Teheran, 19. august 1953

En has-been ser tilbake II

Ved å bruke metoden fra del en, kunne vi avsløre feil som FIFA hadde gjort. Jeg skrev høflige brev til FIFA, som Drillo signerte, for å få dem rettet opp. Jeg fant totalt fem feil de årene jeg fulgte rankingen. En kamp var registrert to ganger, flere kamper med aldersbestemte var ble registrert som A-landskamper, og en norsk 3-0 seier over New Zealand var registrert som 0-3 tap. Vi var dumsnille nok til også å rette feil som gavnet Norge, så effekten på ca tre plasser høyere per ranking kunne vært større. På New Zealand lurte de sikkert på hvorfor de plutselig falt seksten plasser uten å ha spilt kamp.

Media oppdaget meg, og det ble mye skryt de første årene. Kompisene mine kalte meg "tallmagiker" etter et VG-oppslag med den overskriften. Det ble helsider, dobbeltsider og forsider. Jeg fikk lunsje med hele landslaget, og Drillo tok meg med til VM i 1998 på sine personlige billetter.

Jeg utviklet et blikk for aviser, det tok et sekund fra jeg åpnet en avisside til jeg merket at navnet mitt stod der, selv om jeg ikke fant det like fort. Kjendiser har det også sånn, har jeg hørt. Jeg tror (håper..) ikke det har med narcissisme å gjøre, det er samme effekten som gjør at du kan høre navnet ditt bli nevnt selv om tusen samtaler blander seg til en mølje.

Norge holdt seg høyt på rankingen. FIFA-rankingen var veldig manipulerbar på nittitallet. Vi benyttet ikke de sleipeste triksene, hadde vi vært helt kyniske kunne vi tatt Norge til topps på rankingen. Men vi valgte en del gunstige motstandere. Dessuten visste vi å unngå fellene som en del andre gikk i, bl.a. gode lag som Nederland og Nigeria.

God ranking ga god seeding. Norge ble toppseedet både før VM 1998 og EM 2000. Puljene ble derfor overkommelige. Før Frankrike-VM kvalifiserte vi oss mot Sveits, Aserbajdsjan, Finland og Ungarn. I kvalifiseringen til EM 2000 var Slovenia vår hardeste motstander. Norge kvalifiserte seg som kjent til begge mesterskapene. Det var laget som spilte kampene og skal ha mesteparten av æren for den høye rankingen. Men at Drillos åpne holdning til matematikk spilte en rolle for at vi nådde de to mesterskapene, er på det rene.

Blant annet for å planlegge et gunstig kampprogram vurderte Drillo prosentsjansene for seier i kampene. Disse tallene brukte jeg til å regne ut sjansen for at Norge nådde VM eller EM. De var media forbausende interessert i. De ga ofte store oppslag rett etter landskamper, forsider meldte at tallene var "regnet ut av Eskil Åsmul eksklusivt for VG", og jeg fikk en litt klam følelse og merket fallhøyden. Jeg likte bedre å snakke med media om FIFA-ranking enn om prosentsjanser. De var ikke eksakt matematikk, det var vurderinger som ble fremstilt som vitenskap.

Drillo sluttet som landslagstrener i 1998 og Nils Johan Semb "arvet" meg. Drillo og jeg var nok mer like som typer, men Semb er en jovial kar og naturlig pratsom, så vi hadde lengre samtaler. Han hørte på rådene mine i blant, han hoppet over en kampdag i 1999 som ikke var gunstig å bruke. Men han ville spille utfordrende kamper, mens jeg ville ha kamper som kunne vinnes. Der hørte han ikke på meg, og den politikken var et skille fra Drillotiden.

Semb var ikke like matematikkvennlig som Drillo, det skulle litt til. Dagbladet trykte negative uttalelser fra Semb om prosentsjanse-utregningene mine. Uttalelsene kunne godt ha vært lirket ut av ham av Dagbladet. Media bygger opp folk og river dem ned, og følelsen min i 1999 var at rive-ned-fasen nærmet seg. Jeg ble parodiert i Aftenposten og i lokal-radioen. Mini var sur på meg i Adressa. Det kom fortsatt mye positivt også. Men jeg merket at hele greia ikke var like kul lenger.

Jeg sluttet å regne på rankingen og sluttet å svare media fra årsskiftet 1999/2000. I 2001 skrev jeg til Semb og takket for samarbeidet, siden har jeg ikke hørt fra NFF. Media hørte jeg fra i tre år, der holder det ikke med ett nei. Hele tiden mens jeg regnet på ranking og prosentsjanser visste jeg at dette var noe jeg skulle drive med bare en periode av livet. For å ikke bli for knyttet til dem tok jeg heller aldri penger for utregningene. Den utløsende årsaken til at jeg sluttet vil jeg ikke gå inn på, men det hadde ingen ting med Semb å gjøre, vi hadde et bra forhold.

På FIFA-rankingen holdt Norge seg rundt topp ti ut nittitallet, så begynte fallet. Vi fikk noen uheldige sesonger i 2000-2002. Åge Hareide gjør det meste riktig, men i dag er vi nummer førti, og faller sannsynligvis enda lavere til høsten.

En has-been ser tilbake I

For å si det på børgeouslandsk: Dette er historien om min nordpol.

På 90-tallet var Norge høyt oppe på FIFA-rankingen(2.plass både i -93 og -95), og jeg ble nysgjerrig på rankingen. På det da unge internettet var det flere over hele Europa som lurte på det samme og prøvde å finne svar. Mange prøvde, alle mislyktes. Jeg fikk lyst til å finne metoden bak rankingen.

FIFA-rankingen er en rangering for fotball-landslag. Den har betydning for hvem som møter hvem i fotball-VM, og i kvalifiseringen til VM. Utregningsmetoden er hemmelig.

Man har inn-tallene og ut-tallene, så jeg trodde regnestykket skulle la seg løse. Men rankingen dekker alle landskamper i verden i (nå) åtte år, ca 7-8000 kamper i alt. Og oppgaven ligner ikke på skolematematikk, for du vet ikke selve regnestykket. Du må gjette en måte å gjøre det på, deretter må du regne i en uke før du ser om du er inne på noe eller ikke. Så er det ny gjetting, ny uke. Jeg ga opp, men jeg lærte en del om rankingen.

Så da Drillo stod frem i Aftenposten sommeren 1996 og var irritert for at Norge falt på rankingen etter en seier, visste jeg årsaken. Jeg ringte lett skjelvende til Aftenposten, og de hørte på meg og trykte forklaringen. Det ga meg nok selvtillit til å ringe Drillo.


Det var forbausende lett å få tak i ham, det var bare å ringe NFF og spørre etter Egil Olsen. Samtalen ble givende for begge. Han hadde tenkt på å finne en matematiker, så det passet ham perfekt å få kontakt med meg. Og jeg likte mannen. Vi boundet.

Det neste trekket ble å skrive til FIFA. Jeg utga meg for sportsjournalist i Adresseavisen (hvilket jeg forsåvidt også var). Jeg skulle skrive en sak om Drillos første seks år i jobben, og lurte på om de kunne oppgi poengsummene for hver enkelt kamp Drillos hadde spilt i denne tiden. Seks år var ikke tilfeldig, på denne tiden telte rankingen seks år.

De fakset meg lista. Det var eneste gangen de gikk på limpinnen, de neste gangene jeg spurte var samme oppgave "teknisk umulig". Men jeg hadde nok tall til å knekke systemet hvis jeg gjettet rett formel.

Nå var den store oppgaven splittet i to: jeg hadde fått poengsummen for de norske kampene som en mellomstasjon mellom Norges resultater og Norges ranking.

Den vanskelige delen av formelen var den biten hvor man vurderte motstanderens styrke. Man hev inn egen og motstanderens rankingtall i en svart boks, og ut kom alltid et tall mellom null og to. Det kunne tyde på at den svarte boksen skjulte avanserte metoder (røtter, logaritmer, brøker som lager asymptoter), men jeg hadde en følelse av at formelen skulle være enkel. Og det er ikke mulig å finne en enkel formel som løser dette. Skal jeg tippe, vil jeg tro dette var punktet hvor mine "konkurrenter" ikke kom videre.

Jeg satset på at FIFA-rankingen ikke bygde på en formel, men på to. En formel for det beste laget og en formel for det dårligste. Jeg skisserte hvordan de to formlene måtte se ut. Så kom jobben med å justere dem så de stemte med FIFA-rankingen.

Jeg regnet ut poengene for hver kamp og plottet kampene inn som prikker i et ruteark. Deretter forandret jeg et tall eller tegn i formelen, og plottet på nytt. Målet var å få alle prikkene til å ligge på linje.

Jeg regnet i noen dager og det gikk noen ruteark. Du kan si at jeg kunne gjort det på data, men man trenger en nærhet til hva som skaper tallene, man må ha en feel med det man gjør. Matematikere er de som bruker datamaskinen minst på et universitet.

Prikkene mine var spredt som hakka møkk utover arket, og jeg begynte å tvile på den første gjetningen. Men i blant så det ut som det var fornuft i hvor noen av dem havnet, og det holdt meg i gang. En kveld kom prikkene brått og uventet inn på rekke. Det ga en sterk oppdagerfølelse, som om jeg så Tut-Ankh-Amons grav for første gang.

Jeg ringte Drillo tvert. Jeg hørtes sikkert ut som en gal gal mann, jeg var alt for gira.

Resten av formelen, fra kamptall til totalsum, lagde uventet mye problemer, og jeg begynte å angre på at jeg hadde ringt Drillo før jeg var ferdig. Det så ikke ut til å være noen logikk bak måten de seks årene ble lagt sammen på. Den lette delen av oppgaven ble den vanskelige, og jeg måtte tegne prikker igjen.

Etter mye slit avslørte prikkene hemmeligheten. De viste meg et trappemønster der jeg hadde forventet en rett linje. Det kom frem at FIFA har laget en ulogisk ranking. Den nesten dobler betydningen av kamper som nærmer seg ett-års-alder, hvis de blir spilt sent på kalenderåret.

Totalt sett tok det en uke å løse rankingen, og da gjettet jeg altså rett formel på første forsøk. Med noen få bommer først ville jeg aldri klart det.

Fortsettes