- Det er en stund siden de hendelsene som du nå skal fortelle om fant sted. Hvorfor har du valgt å gå ut med dem først nå?
- Jeg føler at jeg må dele mine erfaringer med andre for å hindre at flere må lide seg igjennom det samme som meg. Det har tatt lang tid å komme over disse tingene, men nå som jeg har fått det på såpass avstand føler jeg at jeg kan se tilbake på hendelsene og trekke svakt på smilebåndet. Det er denne selvironien som har hjulpet meg gjennom den harde tiden.
- Hva var det egentlig som hendte der borte i Sverige denne sommeren?
- Det er en lang historie. Sammen med to venner skulle jeg delta i svenske 5-dagers-festivalen i orientering. Vi dro ned med tog en stund i forveien. Ung og uerfaren som jeg var, trodde jeg at også svensker spiser brød, og tok derfor ikke med mors hjembakte. Da vi inntok den første livsmedel-forretningen fant vi imidlertid bare loff, samt grovbrød med gråsteinskonsistens og ditto farge, ingen mellomting. Gråsteinenes priser og utseende innba ikke til utstrakte investeringer, altså ble det loff. Og mer loff. Og forstoppelse. Og mer loff. Og mer forstoppelse. Etter fire dager på loffen klarte jeg ikke mer. Jeg hadde foretatt mange besøk på de svenske toalettene, men ingen hadde hittil blitt kronet med suksess. Jeg følte meg tyngre og tyngre i underlivet, og neste dag skulle konkurransene begynne. Som den vandrende drittsekken jeg var blitt, hadde jeg redusert sjansene mine betraktelig. Drevet til vanvidd av smerter og forventningspress oppsøkte jeg siste utvei: et svensk apotek. Jeg stod forresten bak Verdensmesteren i køa. Han skulle ha middel mot løs mage - heldiggrisen! Vel, selv kjøpte jeg to engangsklyster og tredve avføringstabletter, hvorpå jeg oppsøkte nærmeste herrtoa. Klysteret holdt hva det lovet, og den påfølgende blow-out'en var kanskje min eneste lykkelige stund denne ferien. Men det var i denne rusen at jeg også gjorde noe jeg kanskje ikke burde ha gjort: Jeg feiret suksessen med en dobbelt dose avføringspiller for å hindre mer trøbbel. Deretter svevde jeg - noen kilo lettere - tilbake til teltet.
- Men det var ikke over ennå?
- Akk, nei, det hadde knapt begynt. Neste morgen dro jeg glad og fornøyd til løpet. Da jeg kom til arenaen hadde jeg selvsagt glemt å ta med meg jakka mi av bussen. I den lå lommeboka med alle pengene, bankkortene, førerkortet, identifikasjonene mine og returbillettene hjem til Norge. Oppladninga ble dermed ikke den beste, jeg jaget rundt og satte klagebu, polis, himmel og jord i bevegelse, helt til det var i seneste laget å gå til start. Jeg løp derfor. Ca. halvveis til start var det på tide å presse ut nerveskvetten. Da jeg er hankjønn er det forsåvidt ganske enkelt, man tar oppstilling 5-10 meter fra veikanten med ryggen vendt mot de forbipasserende. Dem var det forøvrig ganske mange av i Svensk 5-dagers på denne tiden. Vel, jeg satte i gang, men midt under seansen fant gårsdagens avføringspiller ut at det var på tide å vise verden at de var vel så effektive som klysteret.
- Uffda...
- Ja, det kan du si. Jeg tipper at det nå sitter et tresifret antall svensker rundt om i broderlandet og forteller sine venner og bekjente om det bisarre synet de fikk se den morgenen. Og venner og bekjente ler godt og forteller historien videre til andre. Historien om nordmannen som løp baklengs/sidelengs inn i skogen med buksa på knærne og åpen kran i begge ender.
- Vi kan forstå at det har tatt lang tid å komme over dette. Men hvordan gikk det i løpet?
- Joda, jeg måtte i skogen ytterligere to ganger på vei til start, men takket være høyt trykk og hurtig løping imellom kom jeg akkurat tidsnok. Og løpet gikk veldig bra i begynnelsen. Etter fem poster hadde jeg null tidstap, og både tenningen og løpsformen var på topp. Da kom det beskjed fra tarmsystemet igjen. Jeg ville imidlertid ikke tape mer tid enn nødvendig, så da jeg var ferdig somlet jeg ikke bort tid med å lete etter blader og mose - oppvasken fikk jeg ta etter løpet. Etter den fine starten kjente jeg nemlig lukten av laubær og edle metaller. Nå kunne jeg svakt ane lukten av noe annet også, uten at vi skal gå nærmere inn på det. Vel, på neste post bommet jeg et anseelig antall minutter, og bommingen forplantet seg som den så ofte gjør også videre til resten av løypa. Dermed ble det svært gunstige etableringsvilkår for det jeg ikke fjernet uti skogen. Resultatet var at jeg fikk en ganske spesiell gangart til dusjen. Hvor jeg foretok oppvasken som varte i over en halvtime. Det var forferdelig.
- Hvorfor var det forferdelig? Det må da ha vært godt å bli kvitt dritten?
- Det var forferdelig av to grunner. For det første er dusjene i svensk 5-dagers enorme fellesdusjer, hvor du står oppå en slags scene når du dusjer deg. Jeg følte at jeg etterhvert hadde fanget oppmerksomheten til de fleste rundt meg. Man lurte nok på hva jeg hadde baki der å gjøre så lenge. Naturligvis satte jeg opp mitt mest lidende ansiktsuttrykk for å ikke forlede publikum til å tro at jeg nøt det, men allikevel. For det andre ble jeg ikke kvitt plagene. Om ikke ganglaget inn i dusjen hadde kvalifisert til bevilgning fra "Silly Walks Department", så hadde garantert det ut fra dusjen gjort det. Og plagene ble bare verre utover dagen. Nok en gang ble jeg drevet til det svenske apoteket.
- Hva er så galt med det da?
- Har du prøvd å stå inne på et svensk apotek i disse AIDS-tider, blant eldre svenske damer og herrer, og bestille "salve mot sårhet i endetarmen"?
- Neei..
- Men det har jeg! De så ikke spesielt pent på meg. Damen bak disken spurte "Har Ni hemorroider?", og jeg svarte "Nei, jeg er bare så forferdelig sår der". Blikkene mørknet, og jeg fikk tilslutt kjøpt en salve som skulle vise seg å ha det edle formål å fordoble smertene mine. Egentlig skulle jeg ha lett etter jakka mi etterpå, men nå var det blitt så forferdelig å gå at jeg resten av dagen bare kunne ligge på magen inne i teltet. Jeg kunne altså nesten ikke bevege meg, og det var fire løp igjen av festivalen! Og jeg var raka fant, åtti mil hjemmefra og med århundrets sjuttu!! Etter dette skal ingen komme og snakke til meg om hjemlengsel!
------
Som den seriøse idrettsutøveren jeg engang var, har jeg deltatt på få musikkfestivaler om sommeren. Men jeg har sjekket med Hjorthemannen, og begrepet "festival" kan tolkes vidt. Dermed er dette mitt innlegg i Sonitus' Sommerkonkurranse.
Viser innlegg med etiketten idiotdays. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten idiotdays. Vis alle innlegg
26. mai 2007
22. mai 2007
Idiot Days 6: Mine beste kollisjoner
3. plass: Jeg var på vei hjem fra Vassfjellet Skisenter, alene. Bilen var min Peugeot stridsvogn, arvet fra farfar, tung som et fjell og nådd myndighetsalder (bilen ja). Dårlige biler er mitt kjennetegn, jeg har aldri skjønt folk som betaler sekssifret for fire hjul og ratt. Dermed får jeg biler som kan konke ut hvorsomhelst, og det gjør jo livet mer variert. Peugeoten kokte over for et godt ord og måtte bl.a. trilles gjennom bomringen i Oslo.
Veien var glatt og jeg fikk sladd. Jeg hadde flere nestenulykker med seriesladd bak meg, altså hvor man lager et mønster i veibanen ikke ulikt det Lund Svindal og gutta lager i slalomløypene. Denne dagen kjørte jeg ut i første port, krysset motsatt kjørefelt og gnidde bilen min mot rekkverket.
2. plass: Jeg var på vei på vei opp Flat Hill, trøtt etter lang kjemitime. Bilen var min Golf, billigste bilen i bruktsjappa og enda eldre enn peugeoten. Ergo nok en historisk møkkabil som blant annet døde på danskebåten og måtte trilles gjennom tollen.
Denne vinterdagen var veien griseglatt og damen i bilen foran stoppet fordi hun skulle svinge av til High Branch. Golfen min så ikke helt poenget. Stopping var bare så åttitallet, og man har årgangsdekk, må vite. Den var locked on target for å torpedere hekken på bilen foran, men jeg slapp bremsen litt etter siste liten, gjorde unnamanøver og dundret ut i snøfonna. På vei ut i winter wonderland krøstet jeg bakskjermen hennes for ni tusen kroner. Farten min holdt til å kjøre forbi hennes bil selv om jeg pløyde brøytekanten på langs, så hun burde være takknemlig for den unnamanøveren jeg tross alt fikk til. Men vet du hva? Hun sa veldig mye, og det hørtes påfallende lite takknemlig ut.
1.plass: i mammas Golf, på vei hjem fra Jonsvannet. Sommerføre og nygruset vei. Førerkortet mitt var knapt blitt kaldt etter trykkingen og jeg hadde oppdaget brekksvingenes vidunderlige verden. Altså nappe i brekket og dra seg gjennom svingen med rallysladd. Dette stuntet ville jeg vise min gode venn Sig, som var uheldig passasjer for dagen. Vi kom til en gunstig sving, jeg dro i brekket, bilen fikk sladd for alle penga og mer til, fronten styrte mot fjellveggen, og i vill panikk vred jeg rattet så langt andre veien at vi vendte 135 grader, dundret ut på skogtur og stoppet hardt i et tre. Slik investerte jeg konfirmasjonspengene.
Siden treet var på hans side fikk Sig seg en trøkk, men ble ikke skadet. Jeg merket mindre. Trøsten var at treet lagde en lekker bue inn i panseret på bilen, så hver gang jeg parkerte de neste ukene kunne jeg more meg med å finne trær eller stolper som passet inn i bulken.
13. februar 2007
Idiot Days 5: Esquil på TV
Du tar igjen en saktere bil rett før en sving. Istedet for å bremse ned kan du bruke den høyere farten din, vrenge bilen ut i motsatt fil og passere hattkaillen. Ulempen er selvfølgelig at svingen kan skjule en møtende bil som du kan integreres med og bli moderne kunst.
Men hvis du bremser ned, legger deg bak bilen gjennom svingen og det likevel IKKE kommer en møtende grill, har du mistet verdifulle sekunder av livet som du aldri får igjen, og du må vansmekte bak støtfangeren til en sinke. Man skal ikke ta risiko i trafikken, og tilbake i idiotdagene var slike tidstap en risiko jeg ikke tok.
Ihvertfall var dette en del av retorikken som utgjorde filosofien fra den tiden. Fartsgrensene fant man ved å legge sammen skiltene på venstre og høyre side av veien, og brøt man fartsgrensen måtte man for all del ikke bryte den en gang til, altså måtte man holde seg på oversiden. Den som ikke til stadighet skviste bilen inn i andres sikkerhetsmarginer tok opp for mye plass, og å ikke drive bilen opp i maksfart hvorsomhelst mulig var skamløs løgn og nedrig uærlighet. Andre tok ungdomsopprøret med å spraye vegger, okkupere hus eller taue hjem en kjæreste mor og far helst ikke så i hjemmet sitt. Jeg kom inn i stua en dag og meldte "I kveld er jeg på TV".
Jeg vil presisere at jeg aldri har fått fartsbot i dette landet, og at det er mange år siden jeg kvalifiserte til en. Gjør som jeg gjør, ikke gjør som jeg sier.
Og, tradisjonen tro i denne serien, tar jeg fullstendig avstand fra meg selv.
Men hvis du bremser ned, legger deg bak bilen gjennom svingen og det likevel IKKE kommer en møtende grill, har du mistet verdifulle sekunder av livet som du aldri får igjen, og du må vansmekte bak støtfangeren til en sinke. Man skal ikke ta risiko i trafikken, og tilbake i idiotdagene var slike tidstap en risiko jeg ikke tok.
Ihvertfall var dette en del av retorikken som utgjorde filosofien fra den tiden. Fartsgrensene fant man ved å legge sammen skiltene på venstre og høyre side av veien, og brøt man fartsgrensen måtte man for all del ikke bryte den en gang til, altså måtte man holde seg på oversiden. Den som ikke til stadighet skviste bilen inn i andres sikkerhetsmarginer tok opp for mye plass, og å ikke drive bilen opp i maksfart hvorsomhelst mulig var skamløs løgn og nedrig uærlighet. Andre tok ungdomsopprøret med å spraye vegger, okkupere hus eller taue hjem en kjæreste mor og far helst ikke så i hjemmet sitt. Jeg kom inn i stua en dag og meldte "I kveld er jeg på TV".
Jeg vil presisere at jeg aldri har fått fartsbot i dette landet, og at det er mange år siden jeg kvalifiserte til en. Gjør som jeg gjør, ikke gjør som jeg sier.
Og, tradisjonen tro i denne serien, tar jeg fullstendig avstand fra meg selv.
28. januar 2007
2. juli 2006
Idiot Days 2: Min tid som politiker
Jeg var nestformann i FpU (Fremskrittspartiets Ungdom) i byen jeg bodde i fra 1992 til 1994. Jeg merker nå at jeg har lyst til å piske meg selv til blods foran dine øyne. Jeg skal begrense mine unnskyldninger til å si at jeg ville være ytterst, så det var enten FrP eller RV for meg, at jeg ikke tok politikk seriøst, at jeg har betalt min gjeld til samfunnet ved å stemme på andre partier i mange år nå, og at livet ville være ensomt hvis man ikke kunne møte seg selv i døra en gang iblant.
På det første FpU-møtet ble jeg valgt inn i styret. På det andre møtet valgte de meg til nestformann. Kométkarriere i starten, men deretter var det slutt på å slime seg opp stigen. Formannen min, som ikke var mann men dame (dette er FrP, remember), var dyktig. Hun ville nådd langt hvis hun ikke hadde blitt ekskludert til slutt. Folk i Fremskrittspartiet vil opp og frem, og da er det de dyktige det er mest prekært å kvitte seg med. Bortsett fra de få som trengs på TV-debatter.
Det indre partilivet bestod av møter i de fire lokallagene (byens og fylkets lag av FrP og FpU), møter med bystyregruppa og fylkestyregruppa, pluss dugnadsjobbing i lokalene. Det er dugnadene det er viktigst å møte opp på hvis du skal nå toppen. Dette fylket har aldri(!) fått frem en dyktig FrP-politiker, så veien til Stortinget herfra er å være med på mest mulig, smile og være blid, og tråkke færrest mulig på tærne.
Jobben min var å få opp partitopper fra Oslo som kunne holde kurs for oss. Jeg kontaktet partisekretær Eli Rally Hagen og fikk tak i en del storfint besøk.
Toppolitikere er som regel veldig karismatiske, den typen folk man blir glad i med en gang, den menneskelige ekvivalenten til listepop. Jan Simonsen var for eksempel veldig sånn. Også John Alvheim var en helt annen mann uten kamera på seg, han var en skikkelig trivelig bestefarstype. Den eneste toppolitikeren jeg har møtt som ikke er sprengkarismatisk er Børge Brende, (også ex-FpU'er), og det gir meg ekstra tro på ham, siden han må ha klatret veien på dyktighet alene.
Carl I. Hagen fikk jeg også oppover. Han var den som oppførte seg mest likt inntrykket fra TV. Tjuefire-timers-politiker den mannen, lite personlig touch selv blant kampfellene, selv om han sa ting mer rett ut enn han ville gjort til et kamera.
Min tid som nestformann sluttet offisielt da egoistene slo seg sammen og kastet liberalistene ut av partiet i 1994, deriblant de fleste i FpU, deriblant meg. FpU brente sine egne medlemslister som takk. Men før det hadde egoistene allerede foreslått å ekskludere meg personlig, fordi jeg marsjerte ut av nominasjonsmøtet i 1993 etter at de nominerte en skattesvindeldømt pornoimportør til Stortinget.
Vi hadde egoister i FpU også. Det lokallaget jeg var nestleder i slet med økonomien fordi kassereren hadde stukket av med kassa. Et par år etter jeg var ekskludert skjedde det igjen, da var det lederen som tok kassa.
Å oppdage FrP innenfra er som å løfte på en stein i skogen, den kan se pen og pyntelig ut ovenfra, men på undersiden kravler og yngler det som ikke tåler dagslys. Rasismen og egoismen var godt merkbar. Du kan få bakoversveis av å høre det disse folkene har å melde "off the record". Eksempel: "Samene kom kravlende opp av et hull på finnmarksvidda sammen med orm og andre krypdyr. Vi må finne det hullet og sende dem tilbake".
Det må bemerkes at de FrP'erne jeg snakker om nå kjente jeg bare overfladisk. De fleste mennesker har noe positivt med seg hvis man lærer å kjenne dem bedre. FpU'erne jeg ble kjent med var bra folk. Men så var FpU på den tiden bl.a. for fri innvandring, og ganske annerledes enn dagens FrP.
Vel, jeg skal ikke gå i politiske detaljer. Norge har gått til høyre, jeg har gått til venstre og the idiot days are over.
På det første FpU-møtet ble jeg valgt inn i styret. På det andre møtet valgte de meg til nestformann. Kométkarriere i starten, men deretter var det slutt på å slime seg opp stigen. Formannen min, som ikke var mann men dame (dette er FrP, remember), var dyktig. Hun ville nådd langt hvis hun ikke hadde blitt ekskludert til slutt. Folk i Fremskrittspartiet vil opp og frem, og da er det de dyktige det er mest prekært å kvitte seg med. Bortsett fra de få som trengs på TV-debatter.
Det indre partilivet bestod av møter i de fire lokallagene (byens og fylkets lag av FrP og FpU), møter med bystyregruppa og fylkestyregruppa, pluss dugnadsjobbing i lokalene. Det er dugnadene det er viktigst å møte opp på hvis du skal nå toppen. Dette fylket har aldri(!) fått frem en dyktig FrP-politiker, så veien til Stortinget herfra er å være med på mest mulig, smile og være blid, og tråkke færrest mulig på tærne.
Jobben min var å få opp partitopper fra Oslo som kunne holde kurs for oss. Jeg kontaktet partisekretær Eli Rally Hagen og fikk tak i en del storfint besøk.
Toppolitikere er som regel veldig karismatiske, den typen folk man blir glad i med en gang, den menneskelige ekvivalenten til listepop. Jan Simonsen var for eksempel veldig sånn. Også John Alvheim var en helt annen mann uten kamera på seg, han var en skikkelig trivelig bestefarstype. Den eneste toppolitikeren jeg har møtt som ikke er sprengkarismatisk er Børge Brende, (også ex-FpU'er), og det gir meg ekstra tro på ham, siden han må ha klatret veien på dyktighet alene.
Carl I. Hagen fikk jeg også oppover. Han var den som oppførte seg mest likt inntrykket fra TV. Tjuefire-timers-politiker den mannen, lite personlig touch selv blant kampfellene, selv om han sa ting mer rett ut enn han ville gjort til et kamera.
Min tid som nestformann sluttet offisielt da egoistene slo seg sammen og kastet liberalistene ut av partiet i 1994, deriblant de fleste i FpU, deriblant meg. FpU brente sine egne medlemslister som takk. Men før det hadde egoistene allerede foreslått å ekskludere meg personlig, fordi jeg marsjerte ut av nominasjonsmøtet i 1993 etter at de nominerte en skattesvindeldømt pornoimportør til Stortinget.
Vi hadde egoister i FpU også. Det lokallaget jeg var nestleder i slet med økonomien fordi kassereren hadde stukket av med kassa. Et par år etter jeg var ekskludert skjedde det igjen, da var det lederen som tok kassa.
Å oppdage FrP innenfra er som å løfte på en stein i skogen, den kan se pen og pyntelig ut ovenfra, men på undersiden kravler og yngler det som ikke tåler dagslys. Rasismen og egoismen var godt merkbar. Du kan få bakoversveis av å høre det disse folkene har å melde "off the record". Eksempel: "Samene kom kravlende opp av et hull på finnmarksvidda sammen med orm og andre krypdyr. Vi må finne det hullet og sende dem tilbake".
Det må bemerkes at de FrP'erne jeg snakker om nå kjente jeg bare overfladisk. De fleste mennesker har noe positivt med seg hvis man lærer å kjenne dem bedre. FpU'erne jeg ble kjent med var bra folk. Men så var FpU på den tiden bl.a. for fri innvandring, og ganske annerledes enn dagens FrP.
Vel, jeg skal ikke gå i politiske detaljer. Norge har gått til høyre, jeg har gått til venstre og the idiot days are over.
24. juni 2006
Idiot Days 1: Biljakten
Trondheimsnatt. Vi dundret langs folketomme småveier med ville hester under panseret og ville hormoner under huden. Vi var unge og gale og jeg var i tillegg blakk, bitter og hevngjerrig etter en halv natt med min talentløse pokerspilling.
Vi akselererte oss opp til motorveitempo da en bonde i grønn audi kom susende sørfra i langt over fartsgrensa og jeg ante en åpning for revansj, en liten triumf før jeg rundet av denne mislykkede pokernatten. Jeg var over hele gassen allerede før Gjeller'n hadde sagt
- Han tar du.
Det ble hele konversasjonen, vi visste begge at jeg eide denne bonden, jeg konsentrerte meg om å manøvrere mitt tyske fartsvidunder inn i god posisjon. Vi cruiste på en seks felts motorvei, tre felt i hver retning, en slik vei som ville hatt fri fart i bilens hjemland, men her i land of the not-so-brave home of the sykkelhjelm var veien brennemerket med et tall. Bilen min vansmektet under det nådeløse norske fartsregimet, i natt skulle den frigjøres.
Vi dundret gjennom fartsgrensa, vi dro oss opp i hundreogførerkort, vi passerte hundreogfengsel, og jeg måtte holde tunga rett i munnen i det kritiske øyeblikket da vi parkerte den grønne Audien. Han lå i det midterste feltet og jeg måtte holde mitt spastiske kjøretøy i ro i ytre fil mens rattet ristet som et pressluftbor med abstinens. Men når vi endelig var forbi bonden og hadde tre filer helt for oss selv, når farten kunne fortsette et voksent stykke over hundreogfengsel, da falt bilen til ro, rattet ristet ikke lenger, bilen var hjemme nå, hjemme i de hastighetene den var bygd for, den var fri og vi fløy lavt inn mot byen.
Bilen var fri og jeg var fri. Fartsgrenser var aldri min greie, de slo ikke an, fartsgrensene tilhørte samfunnet, og samfunnet var De Andre, ikke venner og slekt, men de som hadde fornedret meg og holdt meg nede i atten år, de som hadde jagd meg ut av butikker bare fordi noen guttunger stjeler og jeg var guttunge, de som hadde jagd meg ut av hager, prylt meg opp for småting og nektet meg å gå forbi husene deres, for i norske nabolag behandles De Andres unger som spedalske, gjerder og hekker overalt, hallo Norge, hva ER det med gjerder og hekker, er vi i krig, ser ungene i nabolaget ut som de har dynamitt klistret til kroppen? Samfunnet nektet å se meg, nektet å godta at en fjortis kan finne regnefeil, de ville heller drite seg ut en halv dag enn å høre et minutt på meg, de holdt meg nede i alle disse årene men så, i likhet med alle andre onde korporasjoner, gjorde samfunnet en feil, en skjebnesvanger tabbe, de ga meg førerkort, og brått satt jeg inni et tusenkilos drapsvåpen av stål og da var det game over, samfunnet, denne gutten skulle ALDRI mer bli pissa på.
Bonden var knust, skamslått, Audien ble mindre og mindre i speilet, en krympende penisforlenger, for sånn er det med bøndene, de kan kjøre som villmenn i eseltråkkene ute på landet men når de får se asfalt strekke seg over mer enn ett kjørefelt gjør de i buksene.
Velkommen til byen, lille grønne Audi, her bestemmer Jeg.
Vi suste over brua og jeg skulle gjerne ha slakket av nå, farten kostet, her helt i ytterkant av bilens yteevne var jeg også i ytterkant av meg selv. Men jeg kunne ikke slippe bonden innpå igjen, det var et poeng å vise suckeren at slik kjørte vi til vanlig her i Trondheim, bare en normal natt i denne bilens liv, håneida kamerat, jeg la ikke på en kilometer for din skyld, ikke innbill deg noe.
Tre felt ble til to, vi krummet langs et flerplans veikryss som skulle holde til å svimeslå bonden, da et merkelig lys farget innertaket i bilen min.
Et blinkende blålys, som fra en ambulanse. Jeg så over mot krysset, kunne det være en slik bil der, nei, broene og veiene var folketomme.
Jeg sjekket bakspeilet.
Pulsen min hentet inn speedometeret på et hundredels sekund.
Den grønne Audien var tilbake. Han lå tett i hekken min. For bare litt siden var han en hel bro, hele Nidelvens bredde, bak meg, og jeg hadde banket sylindrene hardt helt siden da. Han måtte ha most fartsrekordene for å ta meg igjen.
Dette var ikke noen vanlig bonde, dette var et monster på hjul.
Og det blinkende lyset i taket mitt ga seg ikke. Det kom heldigvis ikke fra Audien, jeg så ikke noe blålys på taket hans. Jeg dundret videre i samme fart til jeg hørte sirenene.
Sirenene var brutalt høye, sirenene fortalte historien, denne Audien var ikke en traktor, den hadde makt og autoritet, i natt hadde jeg spilt høyt og tapt en gang for mye.
Jeg kjørte inn til siden. Audien kjørte inn til siden. Sjåføren kom ut og over til min bil. Jeg svetter alltid i politiets nærvær når jeg er uskyldig. Nå som det for alvor brant på dass var jeg helt kald.
- Du kjørte for fort, sa han. No shit.
- Du også, sa jeg.
- Bare at jeg er politi, sa han og viste meg identifikasjon, ikke et kult badge men et kjipt hvitt kort. Jeg gransket det grundig. Sannelig. POLITI, nei, skulle du sett.
Og han fortalte meg Tallet mitt. Tallet var langt lavere enn det Gjeller'n hadde tolket under vår dirrende speedometernål, men Tallet sang fortsatt sangen om sprinkler og paller.
Jeg hadde ikke den ringeste anelse om kilometre i timen, speedometer, hva er det for noe, alt jeg sa var at jeg såvidt greide å passere ham, vi måtte hatt omtrent samme fart, og han hadde ikke blålysene på da jeg passerte ham, han var ikke under utrykning, og siden han var politi må jo farten ha vært lovlig.
Jeg spilte trassig, mellom linjene hvisket jeg at hør nu snutbög, mine baller er kanskje dine, men dine baller er mine. Jeg signerer ingenting, jeg lengter etter rettssak, for hvis jeg går ned, copper, går du ned med meg for åpen scene.
Han krevde vognkort og førerkort takk, beordret meg til å vente, og satte seg tilbake i Audien. Vi så ham snakke til politiradioen sin. Lenge. Jeg gikk ut og ruslet rundt bilen hans, gransket den, ga beng i at fyren satt der inne, jeg speidet gjennom ruta hans etter videokamera og laserpistoler. Han hadde nada. Jeg oppdaget de blinkende blålysene, de satt lavt i grillen, derfor hadde jeg bare sett refleksen i taket mitt.
Jeg tok meg tilbake til Gjeller'n og bilen min, hvor vi lurte på hva som tok så lang tid. Det gjør jeg fortsatt.
Langt ute på natta kom politimannen over for å returnere papirene mine.
- Du har nettopp fått førerkort, fastslo han.
- Ja.
- Har du tenkt å fortsette å kjøre som dette?
- Nei, sa jeg og ristet på hodet, det kunne ikke falle meg inn, kjøre sånn? jeg? nehei.
- Det er midt på natten og lite folk på veien. Jeg skal kalle det ungdommelig dumskap og la deg gå denne gangen. Men la det være en lærepenge, greit?
- Greit.
Audien startet og forsvant over horisonten. Han vant kappkjøringen. Men jeg kunne ikke bry meg mindre, jeg trodde knapt min egen flaks.
Nå som det hele var over var jeg slett ikke like tøff. Den Store Skjelven tok meg. Jeg måtte vente en stund før jeg startet bilen. Vi gled ut på veien, roolig, med fartsgrensen som ny sjef.
Og jeg holdt meg der.
Slik dør idealer. Jeg skulle aldri mer bli pissa på, samfunnet skulle aldri få knekke meg. Men når jeg ser tilbake må jeg innrømme det. Jeg tok lærepengen. Denne asfaltcowboyen ble temt den natten.
Vi akselererte oss opp til motorveitempo da en bonde i grønn audi kom susende sørfra i langt over fartsgrensa og jeg ante en åpning for revansj, en liten triumf før jeg rundet av denne mislykkede pokernatten. Jeg var over hele gassen allerede før Gjeller'n hadde sagt
- Han tar du.
Det ble hele konversasjonen, vi visste begge at jeg eide denne bonden, jeg konsentrerte meg om å manøvrere mitt tyske fartsvidunder inn i god posisjon. Vi cruiste på en seks felts motorvei, tre felt i hver retning, en slik vei som ville hatt fri fart i bilens hjemland, men her i land of the not-so-brave home of the sykkelhjelm var veien brennemerket med et tall. Bilen min vansmektet under det nådeløse norske fartsregimet, i natt skulle den frigjøres.
Vi dundret gjennom fartsgrensa, vi dro oss opp i hundreogførerkort, vi passerte hundreogfengsel, og jeg måtte holde tunga rett i munnen i det kritiske øyeblikket da vi parkerte den grønne Audien. Han lå i det midterste feltet og jeg måtte holde mitt spastiske kjøretøy i ro i ytre fil mens rattet ristet som et pressluftbor med abstinens. Men når vi endelig var forbi bonden og hadde tre filer helt for oss selv, når farten kunne fortsette et voksent stykke over hundreogfengsel, da falt bilen til ro, rattet ristet ikke lenger, bilen var hjemme nå, hjemme i de hastighetene den var bygd for, den var fri og vi fløy lavt inn mot byen.
Bilen var fri og jeg var fri. Fartsgrenser var aldri min greie, de slo ikke an, fartsgrensene tilhørte samfunnet, og samfunnet var De Andre, ikke venner og slekt, men de som hadde fornedret meg og holdt meg nede i atten år, de som hadde jagd meg ut av butikker bare fordi noen guttunger stjeler og jeg var guttunge, de som hadde jagd meg ut av hager, prylt meg opp for småting og nektet meg å gå forbi husene deres, for i norske nabolag behandles De Andres unger som spedalske, gjerder og hekker overalt, hallo Norge, hva ER det med gjerder og hekker, er vi i krig, ser ungene i nabolaget ut som de har dynamitt klistret til kroppen? Samfunnet nektet å se meg, nektet å godta at en fjortis kan finne regnefeil, de ville heller drite seg ut en halv dag enn å høre et minutt på meg, de holdt meg nede i alle disse årene men så, i likhet med alle andre onde korporasjoner, gjorde samfunnet en feil, en skjebnesvanger tabbe, de ga meg førerkort, og brått satt jeg inni et tusenkilos drapsvåpen av stål og da var det game over, samfunnet, denne gutten skulle ALDRI mer bli pissa på.
Bonden var knust, skamslått, Audien ble mindre og mindre i speilet, en krympende penisforlenger, for sånn er det med bøndene, de kan kjøre som villmenn i eseltråkkene ute på landet men når de får se asfalt strekke seg over mer enn ett kjørefelt gjør de i buksene.
Velkommen til byen, lille grønne Audi, her bestemmer Jeg.
Vi suste over brua og jeg skulle gjerne ha slakket av nå, farten kostet, her helt i ytterkant av bilens yteevne var jeg også i ytterkant av meg selv. Men jeg kunne ikke slippe bonden innpå igjen, det var et poeng å vise suckeren at slik kjørte vi til vanlig her i Trondheim, bare en normal natt i denne bilens liv, håneida kamerat, jeg la ikke på en kilometer for din skyld, ikke innbill deg noe.
Tre felt ble til to, vi krummet langs et flerplans veikryss som skulle holde til å svimeslå bonden, da et merkelig lys farget innertaket i bilen min.
Et blinkende blålys, som fra en ambulanse. Jeg så over mot krysset, kunne det være en slik bil der, nei, broene og veiene var folketomme.
Jeg sjekket bakspeilet.
Pulsen min hentet inn speedometeret på et hundredels sekund.
Den grønne Audien var tilbake. Han lå tett i hekken min. For bare litt siden var han en hel bro, hele Nidelvens bredde, bak meg, og jeg hadde banket sylindrene hardt helt siden da. Han måtte ha most fartsrekordene for å ta meg igjen.
Dette var ikke noen vanlig bonde, dette var et monster på hjul.
Og det blinkende lyset i taket mitt ga seg ikke. Det kom heldigvis ikke fra Audien, jeg så ikke noe blålys på taket hans. Jeg dundret videre i samme fart til jeg hørte sirenene.
Sirenene var brutalt høye, sirenene fortalte historien, denne Audien var ikke en traktor, den hadde makt og autoritet, i natt hadde jeg spilt høyt og tapt en gang for mye.
Jeg kjørte inn til siden. Audien kjørte inn til siden. Sjåføren kom ut og over til min bil. Jeg svetter alltid i politiets nærvær når jeg er uskyldig. Nå som det for alvor brant på dass var jeg helt kald.
- Du kjørte for fort, sa han. No shit.
- Du også, sa jeg.
- Bare at jeg er politi, sa han og viste meg identifikasjon, ikke et kult badge men et kjipt hvitt kort. Jeg gransket det grundig. Sannelig. POLITI, nei, skulle du sett.
Og han fortalte meg Tallet mitt. Tallet var langt lavere enn det Gjeller'n hadde tolket under vår dirrende speedometernål, men Tallet sang fortsatt sangen om sprinkler og paller.
Jeg hadde ikke den ringeste anelse om kilometre i timen, speedometer, hva er det for noe, alt jeg sa var at jeg såvidt greide å passere ham, vi måtte hatt omtrent samme fart, og han hadde ikke blålysene på da jeg passerte ham, han var ikke under utrykning, og siden han var politi må jo farten ha vært lovlig.
Jeg spilte trassig, mellom linjene hvisket jeg at hør nu snutbög, mine baller er kanskje dine, men dine baller er mine. Jeg signerer ingenting, jeg lengter etter rettssak, for hvis jeg går ned, copper, går du ned med meg for åpen scene.
Han krevde vognkort og førerkort takk, beordret meg til å vente, og satte seg tilbake i Audien. Vi så ham snakke til politiradioen sin. Lenge. Jeg gikk ut og ruslet rundt bilen hans, gransket den, ga beng i at fyren satt der inne, jeg speidet gjennom ruta hans etter videokamera og laserpistoler. Han hadde nada. Jeg oppdaget de blinkende blålysene, de satt lavt i grillen, derfor hadde jeg bare sett refleksen i taket mitt.
Jeg tok meg tilbake til Gjeller'n og bilen min, hvor vi lurte på hva som tok så lang tid. Det gjør jeg fortsatt.
Langt ute på natta kom politimannen over for å returnere papirene mine.
- Du har nettopp fått førerkort, fastslo han.
- Ja.
- Har du tenkt å fortsette å kjøre som dette?
- Nei, sa jeg og ristet på hodet, det kunne ikke falle meg inn, kjøre sånn? jeg? nehei.
- Det er midt på natten og lite folk på veien. Jeg skal kalle det ungdommelig dumskap og la deg gå denne gangen. Men la det være en lærepenge, greit?
- Greit.
Audien startet og forsvant over horisonten. Han vant kappkjøringen. Men jeg kunne ikke bry meg mindre, jeg trodde knapt min egen flaks.
Nå som det hele var over var jeg slett ikke like tøff. Den Store Skjelven tok meg. Jeg måtte vente en stund før jeg startet bilen. Vi gled ut på veien, roolig, med fartsgrensen som ny sjef.
Og jeg holdt meg der.
Slik dør idealer. Jeg skulle aldri mer bli pissa på, samfunnet skulle aldri få knekke meg. Men når jeg ser tilbake må jeg innrømme det. Jeg tok lærepengen. Denne asfaltcowboyen ble temt den natten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)