Mandag 2009

Morratrøtt. Men vi er i gang, jeg er klar til å fotografere en hel uke.

Jeg starter dagen med hvitvask, og vaskepulveret starter dagen med å legge en haug hvitt pulver på det stedet i leiligheten hvor det er kjipest å komme til. Jeg håper det ikke er et omen.

Min gode venn, internettpusheren Get, melker meg gjennom en telefon som ser ut til å ringe av seg selv. Jeg ringer til Get for å si opp telefonen. Get henviser meg til et mytisk skjema som skal finnes på internett. Dette er blitt en fin tradisjon mellom Get og meg. Og akkurat som sist finner jeg ikke ut av nettsidene deres. Jeg har tross alt bare et par universitetsgrader i data. Jeg får ikke sagt opp, jeg er fanget i korporasjonens nett, dømt til å dreneres for penger til jeg sitter bak en pappkopp på asfalten utenfor.

Jeg er tom for brød og må på Kiwi før frokost. Tomraautomaten viser en film som er animert oppå min brors bilder. Betjeningen stormer til og lurer på hvorfor jeg filmer automaten. Jeg må roe dem ned, nei, jeg filmer ikke, jeg tar bilder, nei, jeg kjenner hun som er avbildet på automaten, det er min brors kone, nei, det er noen bilder, det er ikke ragnarokk, dommedag og verdens undergang.
Vi snakker tidlig mandags morgen. Dette kan bli en lang uke.

Keyboardet får satt en stygg takling på meg etter frokost. Smerten utsetter arbeidsdagen.Trikk tretten kommer først. Enda et omen.
Seier til trikk tretten innebærer at veien til jobben går lukt forbi Vaar Herre Konge.

Og så er jeg på jobb.

Litteraturhusets toppetasje. De andre her skaper litteratur, jeg programmerer java.
Damen i grønt har utgitt bok og har vært i toppen av Tordenbloggen. Hun tilhører den feministiske bloggegenerasjonen som preget bloggsfæren for et par år siden. Slik at jeg ikke kan være trygg på at hun ikke klipper av meg ballene med en rusten hekksaks.


Jeg forsøker å programmere en automatisk blogganmelder. Det er mye nytt å lære seg, java er grumpy, feilmeldingene hagler, og det er fort gjort å bli gal.


Avil har også jobbet på litteraturhuset. Jeg møtte henne aldri, men kaffen hennes har blitt et kjært minne.
Javaen møter sin overmann, Orakelet fra Tatrafjellene er i storform, og dagen slutter med et viktig gjennombrudd.

Arbeidsløshetsdagen er over, jeg rusler fra litteraturhuset til Centrum Athletica.


Spontant finner jeg ut at det skal spinnes. Speedometrene i bildets høyre hjørne er pulsmålerne våre.
Jeg ligger rolig i feltet i starten, men går i et meningsløst og vanvittig brudd på slutten. En gammel idrettsskade.

Jeg kom hit for å kjøre styrkeprogrammet mitt, men idiotavslutningen på spinningen har tatt kreftene mine. Jeg må kjøre forkortet versjon.

Rusler hjem til Løkka, høy på endorfin.

Jeg setter et speilegg i blodet og tar en time på sofaen for å se hva Winston Churchill skrev om vikingene i sin englandshistorie. Vi kommer forbausende bra ut av det. Vi voldtok og mishandlet dem. Han syns vi er staute og kjekke folk.

Mørket har falt over Oslo by, jeg sykler til leiligheten til norgeshistoriens beste blogger. Jeg har vært der før, men Lorden forblir en sagnomsust skikkelse som jeg aldri har møtt. Jeg skal dit fordi leieboeren hans har gitt meg middag i bursdagsgave.

Dette er Guri. Guri og jeg flyttet til denne byen omtrent samtidig, og har forsøkt å ta vare på hverandre mens røttene våre har lett etter sprekker og kroker som kan gi oss fotfeste i den store byen når vindene blåser.

Ut av sin pure vilje har Guri avfødt en nynorsk tekst om en kinesisk dikter på trehundretallet. Den skal leveres før midnatt. Jeg luker vekk småfeil i teksten mens Guri lager mat.

Guri putter i meg en del asiatisk mat som jeg ikke har smakt før, deriblant ting som ikke har noe europeisk navn. Dette er hjertet til en alien. Eller noe sånt.
"Jeg så ikke Ottar-tatoveringen før det var for sent", quoting en skamslått Jokke i Pondus.
Vi spiser kinesisk vegetarianermat,

... hører på Pixies, Metallica og Britney,... diskuterer feminisme og Minneapolise ...

... og overlever en flaske Gato Negro.
Klokka er 03 og Esquil er på vei hjem. Med en sykkel som er mer mørklagt enn London i 1942 og med rødvin i blodet, møter han Onkel Politi i en mørk gate.

Men alt går bra. For husk dette, barn, har man drukket skal man ikke sykle på sykkelen.