23. april 2015

Skarverennet

På slutten av skisesongen går et skirenn som heter Skarverennet, fra Finse til Ustaoset. For oss skøytere som mener at klassisk skigåing er suspekt som konkurranseaktivitet er dette eneste mulighet til å gå et skikkelig turrenn i Norge.


Her er det skiløperne avslutter sesongen. Det er ikke mye fyll i langrennsmiljøet, seriøse skiløpere er avholds og pietistiske elleve måneder i året.




Den tolvte måneden forsøker de å ta igjen all drikkingen som charter-Svein og resten av folket fordeler jevnt på hele året. De drikker som uttørkede svamper. Denne lange hardøkten, som tilsvarer det vi o-løpere kaller whiskey- og cigarsesongen, starter for de fleste på målstreken på Skarverennet.


Jeg generaliserer veldig nå, det er selvfølgelig ikke alle av disse finstemte langrennsmaskinene som begynner å pimpe alkohol når kommer i mål på Skarven.



Mange klarer ikke å vente og begynner å pimpe på Jägertoppen, åtte kilometer før målgang. Herfra går det bare nedover på alle tenkelige måter. Jägertoppen er oppkalt etter et alkoholmerke som er imponerende synlig til at Jägertoppen ligger i et land med reklameforbud.



Så fester man hele dagen og utover natta, og dundrer sponsorbilene sine inn i lyktestolper så man kan få nye til neste sesong, og alt er hysjhysj, lensmannen på Geilo ville aldri gått til media og fortalt at han slepte en sørpe full Marit Bjørgen ut av en AUDI mens Therese Johaug løp ustøtt inn i skogen. De hadde bare tatt en prat på kammerset. Må slutte nå, Marit, blir så mye glasskår i veibanen, folk kan punktere.

OK. Nå overdriver jeg. Men det er mye VIP-behandling og kontinental kultur.



Men det er ikke bare fyll, det er mye vakkert å se.


Heidi Weng. Jobber på spreng. Tjener masse peng. Heidi Heidi Weng.



Jeg var på Skarverennet med Rune og faren hans, og Øyvind, som var arbeidskompis med Runes pappa. Og Øyvinds barnebarn, Simen, og kompisen hans, Jørgen. Vi hadde fint hotell og fikk mye god mat. Her er vi i hagen til Øyvind på Kongsberg.



Løperne tar tog til start, og det toget er overfylt som indiske tog. Folk sitter på taket og henger ut av vinduene.

OK. Nå overdriver jeg igjen. Men toget er ganske fullt, greit?




Jeg trodde jeg var teknisk finslepen og kom til å herje. Dessverre var Rune teknisk bedre i alle terrengtyper og i mye bedre form.

I forrige århundre, da jeg bevegde meg fortere enn ham, kan jeg ha kommet i skade for å grunnlegge en relativt brutal intern sjargong. Å først kommunisere på en måte som ville fått Petter Northug til å fremstå som empatisk og fintfølende, og deretter få ME, er taktisk svakt. Nå får jeg igjen med renter. Mil etter mil med ydmykelse.


Rune har rykket for førtitredje gang og venter oppi bakken. - Jeg kom hit for å gli på skiene, ikke stabbe meg fram, sier Rune.


Jeg skylder på skiene. Vi bytter ski. Det endrer ingenting.

Men det er fint på fjellet. Det skal fjellet ha. Og heldigvis er det ingen som bryr seg om sluttiden.