Skarverennet

På slutten av skisesongen går et skirenn som heter Skarverennet, fra Finse til Ustaoset. For oss skøytere som mener at klassisk skigåing er suspekt som konkurranseaktivitet er dette eneste mulighet til å gå et skikkelig turrenn i Norge.

Her er det skiløperne avslutter sesongen. Det er ikke mye fyll i langrennsmiljøet, seriøse skiløpere er avholds og pietistiske elleve måneder i året.

Den tolvte måneden forsøker de å ta igjen all drikkingen som charter-Svein og resten av folket fordeler jevnt på hele året. De drikker som uttørkede svamper. Denne lange hardøkten, som tilsvarer det vi o-løpere kaller whiskey- og cigarsesongen, starter for de fleste på målstreken på Skarverennet.

Jeg generaliserer veldig nå, det er selvfølgelig ikke alle av disse finstemte langrennsmaskinene som begynner å pimpe alkohol når kommer i mål på Skarven.

Mange klarer ikke å vente og begynner å pimpe på Jägertoppen, åtte kilometer før målgang. Herfra går det bare nedover på alle tenkelige måter. Jägertoppen er oppkalt etter et alkoholmerke som er imponerende synlig til at Jägertoppen ligger i et land med reklameforbud.

Så fester man hele dagen og utover natta, og dundrer sponsorbilene sine inn i lyktestolper så man kan få nye til neste sesong, og alt er hysjhysj, lensmannen på Geilo ville aldri gått til media og fortalt at han slepte en sørpe full Marit Bjørgen ut av en AUDI mens Therese Johaug løp ustøtt inn i skogen. De hadde bare tatt en prat på kammerset. Må slutte nå, Marit, blir så mye glasskår i veibanen, folk kan punktere.

OK. Nå overdriver jeg. Men det er mye VIP-behandling og kontinental kultur.

Men det er ikke bare fyll, det er mye vakkert å se.

Heidi Weng. Jobber på spreng. Tjener masse peng. Heidi Heidi Weng.

Jeg var på Skarverennet med Rune og faren hans, og Øyvind, som var arbeidskompis med Runes pappa. Og Øyvinds barnebarn, Simen, og kompisen hans, Jørgen. Vi hadde fint hotell og fikk mye god mat. Her er vi i hagen til Øyvind på Kongsberg.

Løperne tar tog til start, og det toget er overfylt som indiske tog. Folk sitter på taket og henger ut av vinduene.

OK. Nå overdriver jeg igjen. Men toget er ganske fullt, greit?

Jeg trodde jeg var teknisk finslepen og kom til å herje. Dessverre var Rune teknisk bedre i alle terrengtyper og i mye bedre form.

I forrige århundre, da jeg bevegde meg fortere enn ham, kan jeg ha kommet i skade for å grunnlegge en relativt brutal intern sjargong. Å først kommunisere på en måte som ville fått Petter Northug til å fremstå som empatisk og fintfølende, og deretter få ME, er taktisk svakt. Nå får jeg igjen med renter. Mil etter mil med ydmykelse.

Rune har rykket for førtitredje gang og venter oppi bakken. - Jeg kom hit for å gli på skiene, ikke stabbe meg fram, sier Rune.

Jeg skylder på skiene. Vi bytter ski. Det endrer ingenting.

Men det er fint på fjellet. Det skal fjellet ha. Og heldigvis er det ingen som bryr seg om sluttiden.

Om Norges sjanser for å gå til fotball- VM

I Dagbladets nettutgave på fredag kom Norsk Regnesentral frem til at Norge har 4 prosent sjanse til å gå til Fotball-VM. I papir-VG dagen etterpå hevdet jeg at sjansene våre er nært det dobbelte:

(Klikk på bildet for å lese teksten)

Slik får jeg 8% og de 4%:

Det er tre ting som må skje for at Norge får delta i fotball-VM i Sør-Afrika neste år:

• Norge må bli nr 2 i gruppa med 12 poeng:
  • Jeg sier 20% sjanse, de sier 16%.
  • Da regner jeg med en viss lineær avhengighet mellom de to gjenstående kampene, det vil si at norsk seier i nest siste kamp øker sannsynligheten for norsk seier i siste.

• Norge må ikke bli dårligst av de ni gruppetoerne.
  
  • Jeg sier 85%-90% sjanse, de sier 50%
    
  • Det er her uenigheten ligger, jeg kommer tilbake til dette.
    

• Norge må vinne en play-off-kamp:
  • Jeg sier 50%, de sier 50%.
  • Føles optimistisk, men skitt au.

For å komme frem til at Norge har 85%-90% sjanse til å ikke bli dårligste toer, har jeg kjørt de andre VM-gruppene gjennom en såkalt Monte-Carlo-simulering. Det vil si at jeg legger inn resultatet i alle kampene som er spilt. Kampene som ikke er spilt får en prosentsjanse-vurdering av utfallet.

Et par eksempler på slike:
Hellas- Luxembourg, 90% sjanse for H, 5% for U, 5% for B
Danmark-Sverige, 40% H, 30% U, 30% B.

Så genererer maskinen en mengde tabeller hvor resultatet i de gjenstående kampene 'tendenstrekkes' (som Norsk Tipping ville kalt det) etter denne prosentfordelingen. Maskinen teller deretter hvor mange av disse utfallene som vil sende Norge ut av VM, og hvor mange som kan slippe oss igjennom. Fordi Monte Carlo-simuleringen kjøres sykt mange ganger, ligger den matematiske usikkerheten langt mindre i metoden enn i prosentsjanse-settingen, og den er ikke så verst objektiv når man tar utgangspunkt i bookmakerodds.

Under følger dataene jeg fikk ut.

I hver gruppe har jeg listet hvert lands sjanse for å vinne gruppa, og sjansen for å bli nummer to.
Deretter Norges sjanse til å slå toeren, forutsatt to ettmålsseiere i Norges to siste kamper.
Den siste linjen behandler tilfellet hvor Norge vinner med kalassifre.


Gruppe 1:
Albania vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Sverige vinner 3% og blir nr to 22% av gangene
Ungarn vinner 8% og blir nr to 39% av gangene
Danmark vinner 84% og blir nr to 11% av gangene
Malta vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Portugal vinner 3% og blir nr to 25% av gangene
Sjansen for at Norge slår toeren her er 33%
Og med klare norske seiere kan du legge til 8%

Gruppe 2:
Hellas vinner 54% og blir nr to 32% av gangene
Sveits vinner 37% og blir nr to 38% av gangene
Latvia vinner 3% og blir nr to 9% av gangene
Israel vinner 5% og blir nr to 20% av gangene
Luxembourg vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Moldova vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Sjansen for at Norge slår toeren her er 8%
Og med klare norske seiere kan du legge til 7%

Gruppe 3:
Slovakia vinner 61% og blir nr to 18% av gangene
Nord-Irland vinner 9% og blir nr to 19% av gangene
Slovenia vinner 9% og blir nr to 20% av gangene
Polen vinner 11% og blir nr to 21% av gangene
Tsjekkia vinner 7% og blir nr to 20% av gangene
San Marino vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Sjansen for at Norge slår toeren her er 52%
Og med klare norske seiere kan du legge til 12%

Gruppe 4:
Tyskland vinner 73% og blir nr to 25% av gangene
Russland vinner 26% og blir nr to 72% av gangene
Finland vinner 0% og blir nr to 1% av gangene
Wales vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Azerbajdsjan vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Liechtenstein vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Sjansen for at Norge slår toeren her er 0%
Og med klare norske seiere kan du legge til 0%

Gruppe 5:
Spania vinner 97% og blir nr to 2% av gangene
Bosnia vinner 2% og blir nr to 70% av gangene
Tyrkia vinner 0% og blir nr to 23% av gangene
Belgia vinner 0% og blir nr to 3% av gangene
Estland vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Armenia vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Sjansen for at Norge slår toeren her er 21%
Og med klare norske seiere kan du legge til 16%

Gruppe 6:
England vinner 96% og blir nr to 3% av gangene
Kroatia vinner 2% og blir nr to 57% av gangene
Ukraina vinner 1% og blir nr to 35% av gangene
Hviterussland vinner 0% og blir nr to 4% av gangene
Kazakstan vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Andorra vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Sjansen for at Norge slår toeren her er 5%
Og med klare norske seiere kan du legge til 4%

Gruppe 7:
Serbia vinner 60% og blir nr to 37% av gangene
Frankrike vinner 39% og blir nr to 56% av gangene
Litauen vinner 0% og blir nr to 1% av gangene
Østerrike vinner 0% og blir nr to 1% av gangene
Romania vinner 0% og blir nr to 2% av gangene
Færøyene vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Sjansen for at Norge slår toeren her er 10%
Og med klare norske seiere kan du legge til 0%

Gruppe 8:
Italia vinner 79% og blir nr to 14% av gangene
Irland vinner 16% og blir nr to 62% av gangene
Bulgaria vinner 3% og blir nr to 22% av gangene
Kypros vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Montenegro vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Georgia vinner 0% og blir nr to 0% av gangene
Sjansen for at Norge slår toeren her er 28%
Og med klare norske seiere kan du legge til 5%



Disse tallene gir tilsammen 85%-94% sjanse for norsk playoff, avhengig av målforskjell. Ikke 50%, som Dagbladet og Regnesentralen hevder. At det gir 8% istedet for 4% VM-sjanse er ikke så viktig, men forskjellen er at Dagbladet sier at Norge selv med to seiere mest sannsynlig ikke får spille play-off-kamp om en VM-plass. For meg har det spilt en rolle å få formidlet følgende til landslaget: Stå på noe vanvittig i de siste to kampene, for to seiere vil mest sannsynlig bli belønnet med play-off-kamp.

Men hvem skal de stole på av meg og Regnesentralen? Jeg er jo langt fra det 'mattegeniet' VG sier at jeg er. Jeg er en helt vanlig mann, uten noen master- eller doktorgrad i matematikk.

Men det er ikke første gangen jeg og Norsk Regnesentral kommer frem til forskjellige tall. Så la meg synke ned i litt godmodig mobbing. Før Frankrike-VM dro de til med noen herlige beregninger hvor de brukte Poissonfordeling til å simulere målene i hver enkelt kamp. Matematisk sett er det er som å skyte spurv med kanon, og i tillegg bomme. Poissonfordelingen endte i prosentsjanser som ville rent enhver bookmaker konkurs, blant annet fikk Paraguay 0,1% sjanse til å avansere fra grunnspillet før første kamp var spilt. Paraguay gled ubeseiret gjennom grunnspillet.

Bunnrekorden deres kom vel likevel før EM 2004 da de ga Hellas 0,0% sjanse til å vinne EM. Den bommen er vanskelig å slå.

Gi jernet, Drillos.

Fotball-EM i Norge? Tror ikke det.

OK, så stakk idretten fingeren i jorda og trakk Tromsøs OL-søknad. Norge er et av de minste landene som har arrangert et OL, vi har tilogmed fått to, og hvis man prøver å se altruistisk på det, fra et globalt ståsted, er det kanskje ikke kjempenaturlig med enda et, bare fem olympiader etter Lillehammer.

Men Tromsø er ihvertfall i kjerneområdet for snø, et polar-OL kunne blitt spektakulært. Norge er ikke i kjerneområdet for gressflater.

Likevel lever fortsatt idéen om å arrangere Fotball-EM her. Planen er at Norge og Sverige skal arrangere EM sammen. Tanken ble født da UEFA, den europeiske fotballorganisasjonen, hadde svensk president og norsk visepresident. Da hadde Norden i det minste noe lobbytyngde. Likevel tapte man den første kampen om EM. Siden da har det nordiske presidentskapet mistet makten til en franskmann. Likevel tar man ikke hintet.

Hva ville du gjort hvis du var UEFA:

Arrangørene av EM må stille med minst åtte EM-anlegg med plass til minst 30.000 tilskuere. Dessuten må man minst ha en arena for finalespill som kan ta 50.000-60.000 tilskuere.

Det er minimumskravene.

Dette er en liste med 161 fotballbaner i verden som er store nok til å arrangere EM-finale. Null av dem ligger i Norge. Dette er en liste over de 168 europeiske banene som tilfredsstiller minimumskravet på 30.000 for å arrangere EM-kamper. Null av dem ligger i Norge. Hvis du markerer av alle fotballbanene det går an å arrangere EM på på et Europakart, får du en sky av markører over kontinentet. Null av dem ligger i Norge.

Bør UEFA da velge et av områdene hvor det ligger baner man kan bruke, eller skal man velge det hvite området i nord hvor det ikke ligger slike baner? Hva tror du? Pleier VM i utfor å legges til Nederland? Går skiflygnings-VM i Danmark snart? Går ishockey-VM ofte i Sahara?

Selv om Norge planlegger å bygge slike baner, blir det fire baner såvidt over minimumskravet. Publikumsmessig og stemningsmessig blir det et minimums-EM. Tallmessig sett det kjipest tenkelige EM man kan få.

Greit nok, man kan gjøre sånt for å bre idretten til et fotball-U-land. Men fotball er allerede Norges største idrett.

Minimumskravet ble dessuten satt mens EM var et arrangement for 16 lag. Siden da er EM utvidet til 24 lag. Man kan forvente at minimumskravene vil øke tilsvarende. Det snakkes om ti arenaer med 40-50.000 tilskuere. Skulle Norge mot alle odds lykkes i å få EM og bygge disse, blir det flere enn Lyn-supporterne som kan synge om tjue tusen tomme seter som jubler for klubben hver søndag.

Tromsø-OL var ihvertfall en sexy tanke. Fotball-EM her er bare bullshait.

Ond gammel mann

Vi står i skogen midt på svarte natta og lyser på kartene våre. Den lille gutten og jeg. De har sendt et forsvarsløst barn ut på nattorientering i oktobermørket.
- Vet du hvor vi er? spør jeg ham. Jeg trenger ikke spørre. Jeg ser svaret.
Vi er fortapt i natten. Trærne rager mørkt mot en dus, skybefengt måne. Grenene er svarte klør som strekker seg etter oss.

Jeg er egentlig en snill mann. Jeg bryr meg om folk, jeg har mine takkebrev fra hjelpeorganisasjoner og jeg har gått i gudstjenester uten å frike helt ut. Jeg har bellonaskjorte og FIVH-medlemsskap. Jeg prøver.

Men plasser meg i en konkurransesituasjon, og jeg gjør reisen Jekyll - Hyde på rekordtid.

Ta for eksempel aktiviteten min på det før omtalte Scrabble-nettstedet. Jeg driter i å spille bra, jeg spiller bare så fort jeg klarer, slik at den andre får minimal tenketid. Jeg legger korte ord uten vokaler, de blokkerer brettet og gjør det vanskelig for motspiller å legge. Jeg bytter ut obskure bokstaver jeg kunne lagt, så motspilleren skal få dem. Jeg passer når jeg kan legge, jeg legger en bokstav når jeg kunne lagt fler. Eneste formål er å dra ut tiden så motspiller skal synke lenger ned i en gjørme av minuspoeng. Scrabble transformerer meg til en gjennomført møkkamann. Og jeg lar det skje, for sabotasjen holder meg på toppen av rankingen. Foran de som faktisk kan å spille spillet.

Jeg spretter lett over lik når jeg konkurrerer. Jeg hadde glemt det, men alt kommer tilbake til meg nå. Kanskje litt for sent. Daten som var formålet med BloggeUngkaren er endelig gjennomført. Jeg kunne ha konversert den søte damen hele kvelden om hva vi bør gjøre for å stoppe kriger og gi gode liv til sultne mennesker. Men det utartet i biljard og backgammon. Aksjen min sank som islandske banker med møllesteiner rundt renteføttene.

Disse nylige hendelsene kunne jeg ha tatt innover meg da jeg i aften stod der i mørket sammen med femti kilo av nasjonens fremtid. Jeg kunne ha startet ferden mot et nytt og bedre menneske. Jeg kunne lagt en støttende hånd rundt ham, sagt, slapp av gutt, jeg har vært ute en natt før. Om noen minutter har du og jeg funnet posten, og vi sitter i målteltet og pimper varm kakao.

For etter noen minutter i den mørke skogen fant jeg faktisk posten. Den unge lovende stanget fortsatt ute i buskaset. Jeg hadde sjansen til å rope "her er posten". Jeg hadde sjansen til å hoste, nynne 1812-ouverturen eller bade posten i lys. Men neida. Da jeg så postflagget slo jeg momentant av hodelykta. Deretter smøg jeg meg frem i månelyset. No fucking way at kiddo skulle få se Soria Moria i lyskjeglen min.

For alt jeg vet er han der ute ennå.

Måtte gudene ha nåde med min sjel.

Bartelag mot bortelag revisited

Det kribler nedover ryggmargen når jeg hører det første stadionbrølet. Kjernen roper Dommerj*vel taktfast i kor, og jeg gliser bredt av velvære. Jeg er tilbake på Lerkendal, etter ni år.

Vi er fullstendig urimelige, vi piper hver gang en av våre går i bakken fordi dommeren ikke gir frispark, selv når det er helt åpenbart riktig av dommeren, vi hyler og bærer oss, vi er et tusenhodet bittert monster som sulter etter det ene målet vi trenger for å gå videre i UEFA-cupen. Monsteret oppfatter at spillerne løper for lite, monsteret synger "Det e itjnå som kjæm ta sæ sjøl."

På gresset er det kamp mellom Rosenborg og Djurgården. Inni meg er det kamp mellom Trondheim og Oslo. Jeg vet jeg skal flytte, men ikke hvor.

T syntes fotballkamp var veldig bra idé, Iversen løfter seg i lufta, T's far kom på besøk, jeg skjønner hva som skjer og jubler før de andre, T er gjerne med på en kamp senere, ballen går i bue over keeper, 1-0.

Stemningen på Lerkendal skifter som ved et trylleslag, det bitre tusenhodete monsteret er plutselig i godlune, det synger sanger og klapper, det har gått rett fra alt er galt til alt er bare kult.

Rosenborg spiller seg fri på venstresiden, Ø syntes kamp var en fantastisk idé, et lavt innlegg går foran mål, Ø måtte være i Selbu og hente et møbel rett før kampstart, Konan legger en følsom fot på ballen, Ø måtte dessverre stå over. 2-0.

Monsteret har lært seg nye lyder siden sist. Når lyden gikk fra tribune til tribune var det bare RO- SEN- BORG, nå varierer de med ERR - BE - KÅÅ. Jeg ser meg rundt på tribunene, noen påstod at begge kjønn hadde begynt å gå på fotballkamp mens jeg lå nede, men nå ser jeg at det var bare jug.

Vår mann går ned i straffefeltet, S stod på en golfbane langt unna da jeg ringte, Iversen går til krittmerket, S syntes fotball var en god ide og ba meg om å ringe neste gang jeg vil på kamp, Iversen putter trygt. 3-0.

Lerkendal pleide alltid å våkne til ved 3-0. Men sist jeg stod her skjedde det ofte, vi var midt i seiersrekken på 13 seriegull, vi var fryktet i Europa, vi vant gruppa vår i champions league. Nå, ni år senere, ligger vi på trynet i gjørma og blir rævkjørt av hvert norske veikryss som kan stable elleve mann på bena. Men i Europacup har vi, enn så lenge, snev av gammel storhet.

Vi jobber oss frem på høyresiden, H lovde å bli med neste gang, Skjelbred får ballen og jeg tenker at da blir det ihvertfall ikke mål på noen sekunder, H satt på jobben og var i ferd med å avslutte et viktig prosjekt, Skjelbred proves me wrong og poler ballen rett i mål, 4-0.

Stemningen er euforisk, en mann foran meg tenner et vakkert bengalsk lys og blir overfalt av en haug overivrige vakter. Fyrverkeri er forbudt. Jeg irriteres av ukulheten og merker at jeg holder med skurken.

Det er mølje ved den ene stolpen, L var glad for å høre fra meg, dommeren blåser av uforståelige grunner straffe til oss, L's datter skulle på turnøving, dommeren var visst ingen j*vel likevel, L måtte frakte datteren, Iversen gjør det han har betalt for, 5-0.

Kampen er over, vi står igjen og klapper tusenvis av hender sammen. Så går jeg ut i Trondheimsnatten. Det har vært gøy. Men jeg er alene, tross en halv dag i telefonen for å skaffe noen å se kamp med. Trondheim har ikke råd til flere sånne kvelder, Oslo gjorde akkurat dette veldig bra i forrige uke. Vi noterer kveldens resultater.

Rosenborg - Djurgården, 5-0. Oslo - Trondheim, 5-0.

Men det kan bli en nedtur å skulle heie på Vålerenga.

Sporten som ble ledd ihjel

I kveld klokken 23.15 blir Arne født. Det er han som skal bli den siste kappgjenger. Når jeg nå skal fortelle historien om Arne må jeg skifte til et fortellerperspektiv på slutten av dette århundret. For å tro på historien må du da tro at jeg kan se fremtiden, og jeg skjønner det ikke er lett for deg. Men se her nå. Om ett sekund fra nå kommer du til å lese ordet gaffeltryne. Jepp, der ser du. Tenk over hvor stort internettet er (stort), tenk over hvor få steder ordet gaffeltryne er nevnt (fem), tenk over hvor usannsynlig det var at du skulle lese gaffeltryne akkurat nå. Overbevis deg selv om at jeg ikke bare gjetter når jeg snakker om fremtiden.

Fint. Da kan vi gå videre.

Arne vokste opp i Norge, og hadde lang skolevei. Han var ment å ta buss til skolen. Men Arne var en klønete liten nerdegutt, som gikk i sine egne tanker og ikke alltid husket å knyte skolissene sine eller kle på seg jakka skikkelig. De andre guttene satte pris på å påpeke Arnes mangler overfor ham, og gjerne understreke poengene med lett til moderat dulting og dytting.

Derfor begynte Arne å gå til skolen. Hver dag, i all slags vær. Å bare gå var kjedelig, men da han fikk armbåndsur til åtteårsdagen begynte han å konkurrere med seg selv, hver dag prøvde han å gå skoleveien fortere enn dagen før.

For å gå fortest mulig la han seg til en vaggende gange, og føttene ble løftet så lite over asfalten som mulig. Dette var uhyre morsomt for Arnes klassekamerater, som hang ut av rutene og vrælte av hånlatter når bussen passerte.

Arne gikk seg voksen. Da han var seksten fant han ut at folk konkurrerte i kappgang. Han begynte å trene systematisk, for Arne ville til OL. Da han ble tjuetre hadde han endelig gått på beste tid i verden. Han kunne vinne OL.

Men mobbingen av kappgjengere var ikke et lokalt fenomen. Stadig flere lo av denne sporten. Stand-up-komikere reiste rundt i verden og gjorde narr av skinn og bein som vraltet seg frem langs veiene, de spredte budskapet om den latterlige sporten som predikanter en gang spredte kristendommen. Og i 2032, det året Arne skulle delta i OL, ble kappgang tatt av OL-programmet. IOC ville ikke gjøre seg selv til latter, sa de.

Over hele verden ga gode kappgjengere opp, mange av dem gikk over til jogging og ble middels gode løpere. Men Arne ville ikke gi seg. Fortsatt kunne han bli verdensmester. Arne trente videre.

Men i 2033 skjedde to hendelser. Planeten Merkur eksploderte, som de fleste la godt merke til, og kappgang ble tatt av programmet for VM i friidrett, noe nesten bare Arne la merke til. Arne lot seg likevel ikke knekke, han trente videre for å bli Europamester.

Europamesterskapet ville heller ikke bli til latter, i 2034 ble EM-kappgangen lagt ned. Kappgjengerne sluttet i hopetall, det var ikke noen som ville drite ut seg selv ved å arrangere NM, DM eller KM i kappgang. Til slutt fantes det ikke kappgangkonkurranser igjen. Arne måtte gå alene. Men han ga ikke opp.

I 2041 eksploderte planeten Venus. Samme år ble kappgangforbundet lagt ned. Hva som drepte Venus greide ikke astrologene å finne ut av, men hovedmistenkt i drapet på kappgangen var folks unisone latter.

Arne vraltet videre ut hele 2040-tallet. Det fantes ikke lenger kappgangdommere som kunne fortelle ham om han holdt bena på bakken, men han lagde en mekanisme med ekkolodd under joggeskoene som fortalte ham om han ville vært diskvalifisert eller om han fortsatt gikk.

2050-tallet kom, og Arne gjorde veiene med den samme gamle vaggende teknikken, akkompagnert av den samme gamle latteren. Iblant på disse turene passerte han gamle konkurrenter, de var ofte de som lo høyest, de kunne sitte på uterestaurantene med solbriller og storflire mens de klasket seg på lårene.

2060-tallet kom, Arne var blitt en gammel mann, knærne var slitne, ryggen var sliten, men han lot hår og skjegg gro, og vagget videre langs asfalten som en julenisse uten reinsdyr. Folk fortsatte å la seg more av denne levningen fra en svunnen epoke.

I 2061 landet digre romskip i alle verdens hovedsteder, samtidig. På Times Square, på den himmelske freds plass, foran Det Hvite Hus, Eiffeltårnet, Kreml og Stortinget.

De utenomjordiske som steg ut av romskipene så ut som mennesker, bare en halv meter høyere og en hel del sterkere. De fortalte at de for lenge siden hadde grunnlagt livet på Jorden, og de var nå tilbake for å finne ut om Jorden hadde brakt menneskeheten videre. Hvis menneskene på Jorden hadde utviklet noe som menneskene på andre planeter ikke hadde funnet på, var Jorden vellykket og kunne leve videre. Hvis ikke måtte Jorden sprenges, som de andre mislykkede planetprosjektene.

Statslederne samlet det de hadde. Amerikas president viste frem det nyeste innen romfartsteknologi. De utenomjordiske ristet på hodet og følte seg som på et museum. Italias president viste frem nyeste modell Ferrari, Finlands president stilte med den nyeste mobilteknologien, de utenomjordiske lot seg ikke imponere. De utenomjordiske fikk se ubåter, kebabovner, partikkelakseleratorer, nesehårfjernere og Scarlett Johansson, men uansett hva jordelederne hadde å vise frem, hadde de utenomjordiske kommet lengre.

Men Jorden kunne fortsatt overleve på fysiske fremskritt. Verdens beste bokser stilte, proppfull av anabol føde, og forsøkte å banke den utenomjordiske representanten. Jordens mann gikk i bakken etter ett slag. Jordens beste vektløfter prøvde seg, men klarte ikke halvparten av det en vanlig kvinne greide hos de utenomjordiske. Jordens beste fotballspillere ble samlet på Wembley til historiens viktigste fotballkamp, og Jorden tapte 0-24.

I idrettsgren etter idrettsgren kom jordboerne til kort. Til slutt var det ikke flere håp igjen. De utenomjordiske startet sørfra og fikk underskriften fra hver enkelt statsleder på at Jorden var ubrukelig og bare kunne kastes. Da de kom til Norge, lengst mot nord, var den norske kongen den siste som skulle underskrive. Dyster av alle menneksenes nederlag var han selv overbevist over menneskehetens ubrukelighet. Han stod klar med pennen på slottsbalkongen og så nedover Karl Johan for siste gang.

Der nede så han en gammel, skjeggete mann som vagget oppover gaten. Vagt i minnet husket kongen noe fra sin ungdom.
- Mine herrer, det fins en idrettsgren vi har glemt å konkurrere i, sa han til de utenomjordiske, og pekte mot Arne.
- Hva er det? sa de utenomjordiske.
- Kappgang.
- Det står ikke i våre notater.
- Det er vanlig gåing, sa kongen.
- Lett, sa de utenomjordiske.

Arne ble kontaktet og stilt mot den utenomjordiske representanten. Arnes motstander var nesten en meter høyere og tredve år yngre, med sprengdigre muskler. Starten gikk ved slottstrappen. Den utenomjordiske brukte sine kjempekrefter og nådde nesten dobbelt så langt som Arne for hvert steg. Men han hadde ikke Arnes slepne teknikk, han kunne ikke som Arne gli uanstrengt og naturlig frem på asfalten. Det var ikke den utenomjordiske som fikk overtaket. Arne dro fra. Meter for meter.

Arne vagget gjennom gatene, og merket den eiendommelige forskjellen. For første gang på femti år var det ingen som lo når han gikk. Nordmennene, som i likhet med alle andre hadde forberedt seg på dommedag, stod og måpte i veikanten. I det Arne svingte inn på veien som var hans gamle skolevei, var det en modig mann som begynte å klappe. Andre tok etter. Da Arne passerte sin gamle skole gikk han på en bølge av jubel.

I dagene som fulgte prøvde de utenomjordiske andre teknikker, de kveilet seg frem som åmer, de holdt en hånd i bakken mens de løp, men Arne parkerte dem alle. Etter noen dagers testing ga de utenomjordiske opp å gå fra den gamle mannen. De reiste hjem, etter å ha erklært Jorden som levedyktig, som planeten som hadde nådd lengst i universet innen gåing.

I 2089 døde Arne som en populær og lykkelig mann. Skriften på hans gravsten er: Det er få forunt å vite hva som egentlig er viktig.

Tjue år siden. Åtte år siden. Nå.

August 1988

Esquil 1988 glir gjennom terrenget, han er nervøs, dette mesterskapet er viktig, og terrenget er vanskelig. Han pleier å bli nummer fjorten, og fjorten holder ikke. Han har bedt til Gud om å få lov til å gjøre det bra. Det gjør han en gang i året.

August 2000

Esquil 2000 er også nervøs. Han ligger i senga i mørket og venter på henne. Hun har besøkt ham regelmessig, men det er fire måneder siden de har kunnet snakke sammen. Den første måneden pleide hun å komme klokken 13 hver dag. Den andre måneden, annenhver dag. Den tredje måneden dro hun på ferie til England. Nå kommer hun bare tirsdager og torsdager.

August 2008

Esquil 2008 er mindre nervøs enn de to andre, men spent, det er han. Han parkerer bilen, det blå skiltet med rullestolen som forteller verden at han er invalid, er godt synlig i frontruta. Han gir det fingeren og snører på seg de gamle løpeskoene. De har ikke vært på foten på ni år. De gnager.

Esquil 1988 tar igjen landets 8.beste løper, som startet to minutter foran. Esquil 1988 har sikret seg ryggen til en dreven kartleser, han kan legge kartet i lomma og henge med inn til en god plassering. Kanskje en fjerde-femteplass. Men før Esquil 1988 rekker å gli inn i hengemodus gjør konkurrenten et valg som Esquil 1988 ikke er enig i. Mannen tar den øverste gressletten. Esquil 1988 vil løpe på den nederste.

Tiden nærmer seg. Esquil 2000 bikker seg over på siden, og lar armen falle slapt frem til sengekanten. Dagens arbeidsinnsats. Hun kommer inn i rommet. Selv om øynene er dekt av et bind, skjærer lyset i som laserstråler i hodet når døra åpner seg. Han har ikke kunnet se henne på fire måneder, bare føle henne. Hun setter seg på sengekanten og griper hånden, holder den, lydløst.

Esquil 2008 tar de første løpestegene. Føttene er som tømmerstokker, det finnes ikke fraspark, det finnes ikke styrke i leddene. Spenst og balanse tilsvarer å ha stylter som føtter. Men det går fremover. Han stabber inn blant trær han kjenner, men ikke har sett på ti år.
Også Esquil 2008 tar igjen løperen som startet foran. Mannen har vært på skovtur. Konkurranseinstinktet vekkes, Esquil 2008 forsøker å følge etter. Ideen dreper ham nesten. Motstanderen løper to meter for hver meter Esquil løper.

Esquil 1988 dundrer gjennom løypen i kjempetempo, han kjenner ingen slitenhet, han flyter. Han nærmer seg den vanskeligste posten i løypen, den vanskeligste i hele sesongen. Og går spikerrett i. Nervene kommer. Han skjønner at gullet er innen rekkevidde.

Esquil 2000 er bekymret for forholdet, men kan ikke spørre henne. Hun kommuniserer riktignok med ham, når hun er i huset skriver hun korte lapper, som han klarer å lese sent på kvelden. Lappene er søte og pyntet med hjerter. Det fins ikke faresignaler i dem.
Men selv uten ord, lyd og synsinntrykk føler han at noe er galt. Hånden hennes er kald. Og hun lukter parfyme. Hun får utslett av parfyme, hun har ikke parfymert seg for hans skyld på mange år.
Hun blir ikke lenge.

Esquil 2008 får lykkekick av å finne den første posten. På den neste er kicket erstattet med eksploderende pulsslag som truer med å sprenge skallen. Bakkene fortsetter, under seg har han manet-føtter, små myke tentakler som er mest til pynt. Kroppen har et vanvittig blodslit. Sjelen har det vanvittig herlig.

Esquil 2000 ligger igjen alene i mørket. Tankene durer som en kvern. Han kan ikke spørre noen om sin mistanke. På veggen, to meter unna, henger postkortene hun sendte ham fra England. Hans mor hang dem på veggen som oppmuntring, fordi han ikke var frisk nok til å lese i det hele tatt den måneden kortene kom. Nå vil han ha føtter som kan bære ham de to metrene bort til veggen, så han kan plukke ned postkortene og lete etter tegn. Men veggen er et fjernt, mytisk land.

Esquil 1988 tvinger seg selv til å løpe saktere enn kroppen vil. Han vil holde hodet konsentrert, livredd for å miste storløpet på en tabbe på slutten. Men han har en hjerne som liker å dra sangtekster ut fra assosiasjoner. I det han leser seg inn og skal finne et siktepunkt mot nest siste post drar den Kylie Minogue-hit'en den sommeren
I've got to be, got to be certain.
I've got to be so sure

Esquil 2000 leter etter sovepillen som en blind mann, hånden famler i mørket, hver bevegelse tar minutter, til han gir opp, slår på lyset og tar den svimle ekle følelsen som lys gir. Batteriet av pilleglass skjærer i øynene, hjernen synger.
I've lived my life in the valleys
I've lived my life on the hills
I've lived my life with a broken heart
I've lived my life on pills

Hun kom ikke neste uke. Hun spontanflyttet til en annen by. En måned senere var han skilt.

Åtte år har gått, fingrene hans sjekker ikke lenger automatisk etter gifteringen, han sier ikke lenger navnet hennes, det plager ham ikke lenger at stereoanlegget blinker 'single'. Flashbackene som slo inn når han så ting som minte ham om henne, har forstummet for mange år siden. Men i det Esquil 2008 kommer inn døra i orienteringsdrakten, kicker overraskende et minne inn. For det er ni år siden han hadde på seg disse klærne, men det er enda mye lengre siden han var single i dem.
Han husker at han pleide å fortelle om løpet. Hun var god til å late som om hun brød seg.
Han rister av seg følelsen, går inn i dusjen, oppdager lårmusklene. Hjernen er fortsatt syngende, men det triste soundtracket er borte.
Ja så har jeg fått lår. Så har jeg fått lår, i år. Lår. Tralala lår. Tralala lår. Tralala lår. I år.

Esquil 1988 kommer i mål, og går spent mot resultatveggen. Han makter ikke holde seg kul når navnet hans kommer opp, han må slippe et jubelrop. Det er ikke at han endelig er mester, det er ikke alle de store navnene han har slått. Det er differansen han har vunnet med. Prosentmessig som å vinne OL-finalen på 100 meter med ett sekund. De andre på ti, en mann på ni blank. Det perfekte løp.

Esquil 2000 sovner ikke, tross pillen. Han blir liggende våken enda en natt, kjenne på den totalhavarerte kroppen. Smerten forteller at det kommer til å ta tid. I beste fall. På naborommet står en rullestol han bare kan drømme om. Han plages av tanken på om han noen gang kommer til å gå igjen.

Esquil 2008 forsøker å tøye ut, som i gamle dager, og lærer at tømmerstokker ikke er spesielt tøyelige. I samme rom står den tjue år gamle pokalen. Han har til nå trodd at den markerer hans største triumf i denne idretten.
Han innser at han tok feil.

---

Background story:
Frykten for helbredelsen
Kort Melding

Dette vil skje i OL

I neste uke begynner Olympiske Leker. Det blir mye sport på TV, og sånt tar tid. For å spare deg for å følge sendingene, tar jeg en titt i krystallkulen for deg.

Fredag 8.
Kineserne markerer at de har forstått det dypere poenget med åpningsseremoni. De kutter ut dans og dilldall, samler en gedigen bunke pengesedler på midten av stadion, og tenner på.

Lørdag 9.
Sykling, menn: Arvesen ligger usynlig i feltet hele dagen. I siste runde går Arvesen i brudd og kommentatorene bananas. En kort stund leder han hele OL. Mot slutten blir han tauet inn av et tog av italienere og havner på 24. plass. Etter at dopingsakene er gjort opp får han bronsemedalje i posten.

Søndag 10.
Etter en skytterfinale for menn gråter samtlige deltagere, enten fordi de tapte eller vant. Dette er ny olympisk rekord.

Onsdag 14.
Norge vinner håndballkamper tre dager på rad. Russland sliter. Ekspertene forklarer at seirene skyldes Marit Breiviks myke, inkluderende lederstil, mens de autoritære russiske trenerne på sin side skremmer jentene fra å prestere.

Lørdag 16.
Hundremeterfinalen består av åtte sorte menn. De gir oss tidenes raskeste hundremeter i OL. På pallen havner Powell, Gay og Bolt. Ingrid Kristiansen uttaler at 'Dem har nok ikke bare spist pudding dem der, nei'.

Mandag 18.
Isinbayeva vinner stavsprang kvinner og slår verdensrekorden med en centimeter. På neste høyde, en centimeter høyere, gjør hun tre elendige forsøk. En høyde som hun forøvrig klarer lett helgen etter OL.
Gunn-Rita Dahle uttaler til norsk media at 'vi er heilt sjanseløse på gull i år'.

Tirsdag 19.
Norge vinner kvartfinalen i håndball klart. Aviskommentatorene lurer på om Marit Breiviks myke lederstil kan bli det nye idealet for ledere over hele verden.
Steinar Hoen mener Gunn-Rita er alt for pessimistisk på Norges vegne og at hun drar ned andre utøvere ved å si at de er sjanseløse.

Onsdag 20.
Gunn-Rita sier at hun ikke mener Norge når hun sier vi, hun mener seg selv og ektemannen.

Torsdag 21.
Brasil vinner finalen i kvinnefotball, Norge taper bronsefinalen. Men en av de brasillianske spillerne viser seg å være heterofil. Dette er imot de uskrevne reglene. Norge får bronse når Brasil diskvalifiseres.
Gunn Rita Dahle lurer på om hun og typen kanskje er den dårligste syklisten som noensinne har vært med i OL. 'Vi frykter sisteplassen', melder hun.

Fredag 22.
Gunn-Rita Dahle leker med konkurrentene og tar OL-gull i terrengsykling. Hun og typen er 'gysla overraska'.

Lørdag 23.
Russland vinner håndballfinalen. Norge taper bronsefinalen og blir noe overraskende uten medalje. Ekspertene forklarer oss hvorfor Marit Breiviks myke lederstil blir for veik, og spør om det er på tide med ny trener.

Søndag 24.
Spyd menn. Torkildsen tar ledelsen i første kast. Teromäki er fullstendig satt ut av konkurransenerver, rister og skjelver og dryler spydet ut i lengdegropa der det spidder en funksjonær til bakken. Det oppstår en hel del blod. Alt blodet friker ut Torkildsen, som må avbryte konkurransen. Medaljene går til baltiske kastere som ingen hadde hørt om før mesterskapet.

Idrettspsykologi

I fotball heter det at det ofte kommer mål rett etter mål. Det er en kritisk fase rett etter en scoring, hvor det andre laget har en økt sannsynlighet til å score. Fotball-kommentatorene gjentar og gjentar denne teorien, men jeg har aldri hørt dem gi en forklaring på den. Min hypotese har vært at laget som får en i ræva tar seg et skippertak.

Men nå har jeg vært med i Scrabble-NM. I Scrabble får man 50 bonuspoeng hvis man blir kvitt alle brikkene sine. Å få bonus i en viktig kamp føles dermed som å score i fotball. Og hver gang, etter jeg fikk en bonus, sugde jeg hardt i de neste trekkene. Jeg misset åpenbare ord, jeg la på felt som ga patetiske poengsummer, selv om godfeltene lå åpne til bruk.

Det som skjer er at jeg etter en bonus flytter fokus fra prestasjon til resultat. Jeg glemmer å fokusere på 'arbeidsoppgavene', hjernen begynner istedet å jobbe med 'jøss nå kan jeg faktisk vinne dette', den begynner å smake på seiersfølelsen og tenker på konsekvensene av en seier.

Jeg tror det samme skjer med fotballag som nettopp har scoret mål. De tenker tabell og poeng istedet for løp og bevegelser. Så suger de et par minutter, og vips får de en i mot.

Damer som banker menn

Forrige helg slengte Margrethe Løgavlen seg med i det danske ultramaraton-mesterskapet, det vil si 100 kilometer løping. Hun la seg et stykke bak herreteten i starten, men etter som gutta foran henne fikk merke kjøret, løp hun fra alt som var, damer og menn. I mål var hun 12 minutter foran nummer to, mannen som ble dansk mester. I samme slengen satte hun også ny nordisk rekord. Den som har løpt ti mil raskest av Nordens 25 millioner mennesker er altså en kvinne.

Jeg så landsskytterstevnet på TV for to år siden. Det var som vanlig mange gubber i kongelaget. Men et par damer skulle skyte helt til slutt. Først av dem var Kine Gjerstad Eide, hun var bare rundt 20 år gammel. Hun trengte 98 for å gå opp i delt ledelse. Men hun satte 99, og tok teten alene. Dameseieren var allerede sikret, men det gjenstod en dame, Mette Elisabeth Finnestad. Hun lå på skive en, den skiven med mest press. Og av alle i kongelaget ble hun den eneste som skjøt bare blink, 100 poeng. Dobbeltseier til damene foran alle gutta.

I 1979 la Diana Nyad ut på en svømmetur fra øya Bimini. Øya ligger 160 kilometer fra Floridakysten. Diana svømte kontinuerlig i mer enn to dager, og da hun la nevene på Floridakysten hadde hun svømt verdens lengste svømmetur, lengre enn noen mann.

Diana satte også en hel del andre rekorder, hun slo for eksempel en femti år gammel rekord i å svømme rundt øya Manhattan. Hun dominerte langdistansesvømmingen og var bedre enn alle menn i et tiår.

Verdensrekorden henens ble stående i atten år, til 1997. Da ble den slått. Ikke av en mann, men av Susie Maroney.

Jeg burde kanskje holde med mitt eget kjønn. Men jeg syns slike historier er himla artige.

En j**** k**

Vålerengas manager Martin Andresen fant det nylig hensiktsmessig å kalle Moldes trener "en &%$£@ kuk". Som nevnt før sensurerer Rølerbloggen ord av typen som står midt i Andresens utsagn. Det interessante er måten fornærmelsen ble refert på i VG. Der kom banneordet uavkortet på trykk, mens det stolte mannelemmet var brutalt nedskåret til k**. Aftenposten gjorde det samme. Det er altså cirka like mye ytringsfrihet her og i landets to største aviser, men vi er ikke på linje vedrørende hvilke ord man kan ytre fritt.

Jeg vil prøve å forklare mer inngående hvorfor jeg sensurerer bannskap. Dette er ikke en religiøs blogg, faktisk mener konservative kristenbloggere lett at jeg driver med farlig vrøvl som frarøver folk frelse (på grunn av at jeg ikke kjøper bibelens skapelsesberetning. Forresten litt uheldig at denne teksten kommer rett etter min teori om at vi stammer fra aper og aliens, for jeg er en rimelig sosialt integrert person for alle praktiske formål og vil gjerne ikke se for koko ut på nett. Men her vi går.)

Da jeg ble veldig syk, for syk til å snakke, bevege meg, tåle lys, lyd eller mennesker i samme rom, var det ikke spesielt muntert inne i hodet mitt. Det viste seg å bo et monster der som gjerne så at jeg tok livet mitt. Det messet ordet s***mord om og om og om og om igjen. Man ligger i mørket 24 timer i døgnet og alt som foregår i tankene er dette ordet. Nå var det heldigvis umulig, jeg hadde ikke krefter til den siste store utloggingen.

Det ordet blir altså sensurert i bloggen, for når jeg hører det våkner monsteret litt til live igjen. Ordet vekker et blaff av følelsen av det bunnløst svarte som regjerte i kroppen min i mange år. Den samme følelsen vekkes av alle ord som påberoper ondskap. Det vil si mange norske banneord, mens engelske som 'fucking' og 'shit' går greit. De norske banneordene oppleves som slag mot et helt bestemt punkt inne i hjernen, de første årene kunne banneordene slå meg helt ut. Hvis jeg så på TV og det kom et slikt ord, måtte jeg slå av TV'en, slå av lyset og ligge og ta meg igjen en stund. Særlig ille var det med flere etter hverandre, det er som å få to slag på eksakt samme sted, det andre slaget gjør mer vondt.

Nå er banneordenes kraft nesten helt borte, men jeg merket effekten da jeg ble lyst i bann i kommentarfeltet mitt nylig, formodentlig på spøk. Jeg visste ikke før da at bannlysing stod på sensurlisten. Men fellesnevneren for det jeg ikke tåler ser ut til å være påberoping av ondskap.

Og jeg tar bort banneordene i kommentarfeltet fordi jeg tror ingen av oss har godt av dem. Jeg tror ondskap smitter mellom mennesker, gjennom ord og handlinger. Ondskapen i oss danner sjelden en stor svart klump som du lett legger merke til, slik den gjorde i meg, men hvis vi skal holde oss til svart-hvit-bildet, et avisrastemønster hvor små hvite og svarte prikker danner bildet av hele personen, som bitte små svarte prikker i en hvit sjel som gir mat til dårlig selvfølelse, negative tankebaner, avhengigheter, alt som ikke er nødvendigvis direkte ondt, men dårlig for deg. Ondskap grumser til sjelen din, den saboterer livet ditt, og selv om handlinger nok smitter verre enn ord, så vil jeg gjøre det lille jeg kan for å redusere innflytelsen til The Dark Side Of The Force.


Jøss er du her ennå? Da kan du få en bonustekst. Teksten under handler om hvordan jeg gradvis reduserte den svarte skyen som ropte at jeg skulle drepe meg. Det tok mange år, mens disse 'drømmekampene' ble stadig lettere:

Jeg kjemper mot intethet. Vesner av det onde. Om nettene, om dagene. Intethet er det du ville kalt djevler. Og det er akkurat det intetheten vil, den vil du skal kalle den ved benevnelsene, altså banneordene. Ordene kaller på intetheten, maner den frem. Et av mine våpen i kampen mot intetheten er å ikke bruke ordene. Det fins godt i verden, og det fins intethet.

Intetheten bygger seg opp over flere dager. En ubehagelig følelse i kroppen som øker så sakte at du ikke merker det, du tror det alltid har vært sånn. Kroppen blir som en transformator, et kjøleskap, den stråler, den er som middelaldertorturredskapet jernjomfru, en kiste med nåler inni, du vil flykte fra kroppen men klarer ikke, du må være inni den og holde ut.

Å møte intetheten face-on er grusomt. De første gangene var jeg livredd. Jeg står foran noe svart, ikke svart som i noe svartfarget, men svart som en total mangel på lys, et sort hull. Jeg føler intens ondskap stråle mot meg. Jeg kan kjenne den kosmiske viktigheten av kampen, virkelighetens verden blir triviell i sammenligning, når jeg kjemper mot intetheten føles det som om det er dette livet mitt handler om.
Det hender om nettene, i drømmene mine, eller det kan hende om dagene, jeg kan runde et hjørne og føle intethet rett foran meg. Da stiller jeg meg på det beste punktet i området. Jeg kan føle meg frem til gode steder, for eksempel er det et godt punkt like ved fotenden av senga mi, og et godt punkt på akkurat samme sted i etasjen over.
Når jeg har funnet punktet kjemper jeg kampen. Mitt våpen er lys. I disse kampene ser jeg meg selv som en kule av lys, en sol. Lyset strømmer ut av meg, intetheten stritter imot, den presser hat, begjær og mørke mot meg. Av og til vinner jeg, lyset kommer inn i intethetens øyne og ned i hjertet dens, ned i senteret av intetheten. Når lyset mitt dit, kan intetheten selv bli lys. Det skjer bare hvis jeg møter en svak intethet. En sterkere intethet flykter. Noen av disse kan jeg ta igjen ved å la lyset rundt meg vokse til en større kule, vokse fortere enn intetheten greie å flykte. Da brenner intetheten opp mot kanten av kula. Selv røyken må samles og brennes til alt er borte.

De sterkeste intethetene greier jeg ikke å gjøre til lys, og heller ikke brenne opp. De flykter, men de dør ikke. Og de kommer tilbake. Skal det bli slutt på krigene mine er det disse jeg trenger å slå. Jeg prøver å splitte dem til mindre enheter som jeg senere kan gjøre til lys. Men jeg får ikke tak på dem, jeg kan ikke en gang se dem klart.

Slagene tapper meg for krefter, etter en natts kamp er jeg helt utslitt når jeg våkner, jeg kan ikke gjøre noe på dagtid. Kampene er jobben min.

She talked about the armies
That marched inside her head
And how they made her dreams go bad
But oh how happy she was
How proud she was
To be fighting in the war
In the empty world

(The Cure)

I disse ryktetider ...

Idrettskjendiser fra Nedre Buskerud som ikke er 32 år og derfor ikke har voldtatt unge gutter:

Håndballspiller Glenn Solberg (36) fra Drammen
Skiskytter Frode Andresen (35) fra Hønefoss
Håndballspiller Frode Hagen (34) fra Drammen
Bokser Kay Tverberg (30) fra Drammen

Skiskyttere fra Tyskland som ikke beskyldes for doping:

Magdalena Neuner
Kathrin Hitzer
Kati Wilhelm
Frank Luck
Andreas Birnbacher

Test Of Logic as a Foreign Language

Skiskytteren Ole Einar Bjørndalen får en del kjeft av NRK-kommentator Kjell Kristian Rike fordi han har begynt med rem på stående skyting. Kjell Kristian mener at Ole skyter bedre uten. Jeg skal ikke ta stilling i saken, Rike røler jo iblant han også, det interessante er Bjørndalens svar:

“Jeg har holdt på med skiskyting i 20 år, og hvis jeg mener den remmen er bra, så er den det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”

OK, Ole Einar, la oss se på sekunderingene.

“Jeg har kjørt båter i 25 år, og hvis jeg sier at det ikke er undervannsskjær her, så er det ikke det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”
- Skipperen på “Rocknes.”

“Æ ha vorre ordførar i 30 år, og viss æ sei at vi ska investere heile kommunekassa hos Terra, så ska vi de. Æ e da ikkje dum i hodet heiller.”
- Anonym nordlandsordfører

“Jeg har holdt på med politikk i 40 år, og hvis jeg mener det er smart å invadere Irak, så er det det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”
- George Bush.

“Jeg har snakket med folk i 60 år, og hvis jeg sier at Yssen er dum i hodet, så er hun det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”
- Gerd Liv Valla

Sa du 20 år, Ole Einar? Du ligger et stykke bak.

Kari slår til igjen?

Noen husker kanskje at Mika Myllylä, Harri Kirvisniemi, Jari Isomätse, Virpi Kuitunen og noen til på det finske langrennslandslaget ble tatt for doping i 2001, og at treneren som hadde kjøpt dopet het Kari Pekka Kyrö.

To år senere ble Kari Pekka Kyrös kjæreste, Kaisa Varis, også tatt for doping. En telefax avslørte at Kari Pekka Kyrö stod bak nok en gang.

Nå går Kaisa ned for doping igjen. Hun har brukt samme stoff som sist, og VG spekulerer i om Kari Pekka Kyrö også denne gangen har med saken å gjøre. Kari Pekka Kyrö kunne benektet, men vil ikke snakke om det.

Jeg har den personlighetsbristen at jeg ser på dopingsaker som glimrende underholdning. Jeg mangler sympati for synderne. Og ofrene for jukset er idrettsmennesker i verdenstoppen, som jeg ikke unner å bli frarøvet medaljer, men som jeg ikke kan tyne ut tårer for i en verden hvor mange har større problemer. Jeg ser heller ikke noe til at dopingsaker i en idrett skaffer idretten mindre interesse. Jeg skjønner ikke at ansiktene på TV legger seg i de samme foldene som i kriminalsaker med voldtekts- og mordofre. It's just a game.

Det er på tide med reprise av min *host* største YouTube-hit. Kari Pekka Kyrö:

Dopingtips og -triks fra et rutinert svin

Som jeg nevnte i denne posten opplevde jeg en gang dopingeffekt av bakfyll. Jeg er sjanseløst langt unna mer idrettskarriere, så jeg kan like godt dele mine øvrige erfaringer med prestasjonsfremmende midler:

• Som 17-åring satt jeg på venterommet på RBK-klinikken og ventet på at far min skulle kjøre meg til et løp. Venterommet inneholdt pappkrus, kaffekanne og en gutt som aldri hadde smakt kaffe og som kjedet seg noe fryktelig. Da pappa kom var kaffejomfrudommen tatt med opptil flere beger. Han kjørte meg til løpet, som jeg vant mistenkelig klart. Etter dette eksperimenterte jeg mer med kaffe, godt innenfor lovlige grenser, men opplevde at det bare hadde merkbar effekt den ene gangen stoffet var nytt for kroppen.
• Jeg besøkte en kompis i Colorado i ti dager på 1600-meters høyde, og reiste derfra rett til et løp i Danmark. Jeg hadde da hatt ME i fire år, og trodde tiden da det var mulig å vinne løp var forbi, men høydeoppholdet utlignet sykdommen.
• Paralgin Forte stod på dopinglisten. Jeg hadde fotsmerter i militæret som legen nektet å akseptere, så jeg gikk skiskyting med stoffet i kroppen, og lærte ihvertfall at det ikke er doping. Jeg ble sløv og sigen og brydde meg lite om å komme fort frem.
• I militæret møtte jeg også en vektløfter med en del pilleglass som han var opptatt av å gjemme unna for befalet. Han mente han hadde piller som på no time kunne øke O2-opptaket mitt så jeg ville banke rekorden min på 3000 meter-løypa. Jeg sa det var en latterlig påstand, jeg trodde all doping bestod av lange kurer. Han fikk meg til å teste. Jeg husker ikke hva pillene het, men jeg sjekket middelet mot dopinglista, og de stod ikke der. Jeg la innpå to piller rett før den neste 3000-testen. Løpet føltes akkurat som det forrige, jeg løp ensom i tet begge gangene, men tiden ble over et minutt bedre med piller. Opplevelsen var ikke spesielt motiverende for videre idrettskarriere. Man har ikke lyst til å gjøre seg avhengig av tettbygde, lyssky typer.

Går Vibeke Skofterud fortere på ski i fylla?

Vibeke Skofterud tok ansvar for en flaske vin kvelden før hun gikk først over målstreken i Davos. Skofterud er til vanlig ikke kjent for å ta seg først over målstreker, hun har aldri vunnet individuelt verdenscuprenn. Hadde hun fordel av alkoholen?

• I min karriere som orienteringsløper merket jeg meg at de fleste ble reduserte i bakrus, men spesielt en av konkurrentene mine virket å ha fordel av å gå på fylla før løpene. I starten hadde han også fordelen av at vi undervurderte ham når han kom omtrent rett fra fest til løpet, men etter en del forsmedelige nederlag ante jeg mønsteret.

• På idrettslinja jeg gikk på videregående, fortalte legenden at en tidligere elev hadde vært skikkelig bakfull da han vant sin eneste NM-tittel, på selveste 5-mila i langrenn.

• Jeg fikk oppleve effekten en gang, med tung bakrus på et viktig løp i russetiden. Jeg merket tidlig at hjernen var en nedruset suppe og at jeg ikke kom til å finne en eneste post, så jeg la meg i rygg på norgesmesteren. (Slik henging er regnet som juks i o-løp, men jeg var et umoralsk svin i den tiden.) Jeg var som bedøvd og kjente ikke smerten, så jeg sjanglet med til min beste norgescupplassering den sesongen. Etter løpet ble jeg indisponert, og måtte bare ligge på trynet resten av kvelden mens de andre fortsatte russefeiringen. Helt sikkert ikke sunt.
  

Min konklusjon er dessverre at alkohol i enkelttilfeller kan ha kortsiktig positiv effekt på utholdenhetsprestasjoner.

Men jeg vil ikke anbefale dopet til noen. Alle idrettsutøvere jeg kjente både før og etter de la til seg vanen med alkoholfesting, hadde langsiktig negativ utvikling på karrieren etter at de begynte å drikke. Miljøene hvor avhold stod sterkt, nådde lengst som seniorer.

I morgen faller Norge en plass på FIFA-rankingen

Dette har hendt i tidligere episoder:

På nittitallet var jeg landslagets mann på FIFA-rankingen. Jeg hadde stålkontroll. Så inntraff tre hendelser.
I 1999 ble jeg for sjuk til å regne mer.
I 2000 ble rankingen gjort om fra en viktig sak til en kuriositet.
I 2006 ble formlene bak rankingen forandret.
Stålkontroll rustet, forvitret og havnet på skraphaugen.

I høst ble rankingen brått gyldig og viktig igjen. Avisene begynte å ringe meg. Det førte til en del hektisk hoderegning frem mot deadlines.

I dagens episode er jeg lei av å uttale meg på bakgrunn av hawaiimatematikk, og har besluttet å sikre meg en form for kontroll igjen. Total stålkontroll er, dessverre, en umulig oppgave. For det første må jeg lage en database med to hundre lands landkamper, og regne ut poengsummer for hvert resultat, det dreier seg om ca åtte tusen intrikate regnestykker som må regnes riktig. Sju inngangsverdier for hver kamp, femtiseks tusen tall.

Selv om jeg skriver inn de femtisekstusen tallene rett og regner rett er jeg dømt til å bomme på FIFAs tall. For blant faktorene som bestemmer hvor mye poeng man får for et resultat, er motstanderens nivå. Og her har ikke FIFA brukt den offisielle FIFA-rankingen, neida, for hver måned årene 1996-2006 har de regnet ut sine egne, hemmelige lister. Når jeg skal regne ut poengsum for en kamp fra denne epoken må jeg altså sitte og gjette hvordan landene var plassert på den hemmelige rankinglisten fra den aktuelle måneden.

Målet er å sakte øke og bedre databasen. Å blogge neste FIFA-ranking på forhånd så alle i etterkant kan se om og hvor mye jeg bommer burde være en fin motivasjon. Databasen min er liten ennå, men heldigvis går det an å flyte på rutinen, siden det spilles mindre kamper om vinteren.

FIFA-ranking 17.Desember 2007, stipulert

1 Argentina 1523
2 Brasil 1502
3 Italia 1498
4 Spania 1349
5 Tyskland 1298
6 Tsjekkia 1290
7 Frankrike 1243
8 Portugal 1241
9 Nederland 1170
10 Kroatia 1129

11 Hellas 1114
12 England 1113
13 Romania 1088
14 Skottland 990
15 Mexico 982
16 Tyrkia 924
17 Colombia 907
18 Bulgaria 882
19 Nigeria 880
20 USA 876

21 Paraguay 873
22 Polen 866
23 Russland 861
24 Sverige 853
24 Kamerun 853
26 Israel 852
27 Serbia 844
28 Uruguay 831
29 Norge 827
30 Ukraina 824

31 Danmark 797

Norge var på 28. plass i november, jeg spår 29. plass nå. Den offisielle rankingen skal komme på mandag. Da må vi ta en titt på hvordan det gikk. Bortsett fra det ruler Truls bloggen frem til jul.



Postpost: Min 15 år gamle mailadresse eskil@stud.ntnu.no avlives neste fredag. Hvis du ikke har fått den nye adressen, fås den på den gamle.

Gullkorn fra kommentatormunn II

I forrige episode fulgte vi Karl Petter Løken da han informerte om at

Vi er flinkere til å komme godt opp i de tyske jentene

Dagens melding er fra skiskyting. Rennet pågår ennå, og jeg lar meg fascinere av Kjell Kristian Rikes evne til å provoseres hver eneste gang producer viser et annet bilde enn han selv ville vist. Siden TV-opplevelsen består av lyd og bilde, og lyden nå stort sett handler om at bildet suger, kan man ikke da heller bare ansette en papegøye som messer dette er en dårlig sending, dette er en dårlig sending, ARRK Kjellemann vil ha kjeks, dette er en dårlig sending?

Men til dagens sitat, som er fra Kjell Kristian Rike:

Hanevold har virkelig gjort fra seg

Møkkatrekning

Norge havnet i VM-gruppe 9:

Norge
Island
Nederland
Skottland
Makedonia

Problemet for en FIFA-rankingglad mann som meg er at det mangler et lag her. Vi er i gruppen med fem lag, lagene i alle de andre gruppene får spille to ekstra kamper mot et skikkelig tegneserielag.

Så hvorfor er det et problem? Jo. Østerrike, som var i VM sist vi var i VM, var i dagens trekning rangert på nest laveste nivå, med sine venner fra Island og Albania. Så dypt har de sunket, ikke fordi de suger, men fordi de arrangerer neste EM. Dermed var de forhåndskvalifiserte og slapp å spille kvalifiseringskamper. Kvalkamper teller enormt mye mer enn privatlandskamper på rankingen, og i mangel av slike har Østerrike falt som en stein. Det samme problemet i mindre skala får Norge nå, siden vi mistet to sikre seiere.

Vi kan selvfølgelig sikre oss to ekstra kamper ved å bli nummer to i gruppen og gå til play-off. Men (sitat wiki):

Det er ett toerlag som ikke kommer til å spille play-off. Det er det toerlaget som får lavest poengsum av alle toerlagene.

Norge skal spille to kamper færre enn lagene i de andre gruppene, det kan bli svett å plukke like mange poeng som dem da. FIFAs sider sier ingenting om spesialregler for vår gruppe, men jeg håper de tenker ut en mer avansert måte å sammenligne toerlag på enn dette.

Møkkatrekning.

Ekstra spenning i kveld

Norge skal spille fotballkamp mot Malta i kveld. Det holder neppe til EM-plass uansett resultat, men det fins andre spenningsmomenter med kveldens kamper. Jeg gjorde noen utregninger rundt dette for VG, og tenkte å ta detaljene her når jeg likevel har tallene klare.

Vi er det 15. beste europeiske laget på siste offisielle FIFA-ranking. Uoffisielt falt vi til 17.plass etter Tyrkiakampen. Vi trenger å være blant de 18 beste når vi våkner i morgen for å få seeding i 2.gruppe til neste VM-kvalifisering. Det er stor forskjell på andre og tredje gruppe, det kan bety forskjellen på å møte England og Nord-Irland.

Med norsk seier mot Malta
blir vi mellom nummer 15 og 20, avhengig av resultatet i kampene til lagene rundt oss på rankingen. Resultater vi ikke liker er:

Tyrkia-Bosnia Herzegovina HU
Ukraina-Frankrike H
Sverige-Latvia H
Serbia-Polen H
Slovenia-Bulgaria B

Vi burde tåle at tre av disse skjer, men ikke fire (ca 23% sjanse) eller fem (ca 5% sjanse).

Det vil si at med seier over malta er vi over 70% sikre på å bli seedet gunstig til VM-kvalifiseringen.

Med tap mot Malta
blir vi mellom nummer 18 og 22, og vi er avhengige av at alle disse kampene går inn:

Ukraina-Frankrike B
Danmark-Island UB
Nord-Irland-Spania UB
Serbia-Polen B

Det gir oss kun et par prosents sjanse for å bli 2.seedet med tap.

Med uavgjort mot Malta vil jeg grovt anslå at sjansen er 20-30% for å bli seedet.

Det ligger usikkerhet i tallene, siden det bare er Norges rankingtall jeg har fulgt over tid. Så i VG sa jeg at Norge i to av tre tilfeller blir seedet i 2.gruppe med seier mot Malta, og i ni av ti tilfeller blir seedet i 3.gruppe med tap, for å ha mitt helt på det tørre. Litt feigt kanskje. Men, konklusjon, viktig kamp i kveld.

Og hvis EM ryker, fuck EM. Å nå EM er like vanskelig å nå som VM, men VM er mye kulere.