"5.plass" Sparebankcup i langrenn
Jeg kunne fortsatt ikke å gå på ski. Men jeg hadde en del kompiser i skimiljøet, og jeg kjente til sammenlagtkonkurransen som het Sparebank-cupen. En dag under en joggetur kom jeg over dette løpet med tynn deltagelse og cup-poeng på billigsalg. En kompis av meg var påmeldt, men hadde ikke møtt opp. Jeg ante at jeg hadde muligheten til å slå ham sammenlagt i cupen bare ved å fullføre løpet. Det ville sikret meg gode dager på skolen.
Jeg snoket til meg startnummeret han ikke hadde hentet. Jeg blodsprang hjem for å hente ski, og blodsprang tilbake igjen mens jeg bar skiutstyret. Det var 20 min hver vei, så da jeg startet langrennet hadde jeg løpt i en time og var passe kake. Jeg hadde ikke tid til å smøre om, det lå gammelt klister under skiene, og rennet var selvfølgelig i fristil. Siden jeg løp en del bedre enn jeg skøytet, fikk jeg i tillegg den lyse ideen å ta av meg skiene og løpe opp bakkene. Denne taktikken kostet mye tid, siden bindingene var umulig å få på igjen når skoa var pakket inn i snø. I tillegg ser det seff erketeit ut å løpe skirenn med skiene i henda, men tro meg, jeg hadde lite skikred å tape. Jeg så omtrent like teit ut med skiene på beina.
Jeg endte fjorten minutter bak nest siste mann, og jeg ble trippeldisket; for å gå på andres startnummer, for å gå uten å ha løst lisens, og for løping underveis.
