Jeg var den eneste på skolen som hadde Apachesykkel. Men de andre kidsa på Tonstad barne- og høkkertskole hadde inntatt for mye sprittusj, lynol og hasj til å oppdage at jeg eide skolens kuleste sykkel. Det er jeg bitter for den dag i dag. I en verden av blinde er den enøyde konge, heter det. Det er ikke min erfaring med menneskenaturen. I en verden av blinde er den enøyde føkkings ukule dust.
En mann satte dog pris på sykkelen, en kvalitetsbevisst ung herre ved navn Jim Roger. Jim Roger gikk to klassetrinn over meg, Jim Roger hadde kniv, og Jim Roger benyttet min sykkel, i friminuttene, hjem fra skolen, etc. Han satset på å skremme meg til taushet, men jeg mangler det genet, så jeg gikk til øvrigheta med sykkeltyveriene. Det satte Jim Roger bare sånn passe pris på. De neste årene demonstrerte han sin ekvillibrisme innen psykisk terror med kniv.
En dag under dette terrorregimet fant jeg en ganske liten, ulåst hengelås uten nøkkel på gata. Tankene gikk umiddelbart til Jim Roger, og nærmere bestemt mopeden hans. En beskjeden hengelås festet over kjedet burde lage bra med bonanza i kranken.
Jeg tok med låsen hjem og la mine onde planer i detalj. Jim Rogers moped stod rett utenfor vinduet hans, så jeg ventet på ly av mørket. I denne perioden oppdaget jeg at hengelåsen passet perfekt over det innerste leddet på tommelen min. Så perfekt buet, så kaldt og rettferdig var hevnens stål mot min hud, metallet klemte tommelen akkurat passe, litt godt vondt, og enda litt bedre vondt når jeg lukket låsen -
Jepp. Jeg lukket låsen. Og som sagt, ingen nøkkel. Jeg satt ved middagsbordet da det skjedde, og min eiegode mor og kjære bror var nær ved å forgå i latterkrampe mens jeg slet av all makt for å få hevnens stål av tommelen. Såpe og Zalo prellet av, møkkalåsen nektet, fortvilelsen steg.
Jeg trakk ut på gata og fant min mann på låser. Mannen kunne sikkert dirket seg ut av Ullersmo og tilbake inn en annen vei, men låsen min ble for mye for ham.
På flere måter. Også han var nær døden av latter.
Etter en lang kveld ble jeg nødt til å oppsøke Heimdal Politikammer. Politimannen fikk lirket en papplate inn mellom stålet og huden, deretter trakk han den største avbitersaksen jeg har sett og klippet låsen rett av. Også han hadde dette karakteristiske fliret rundt kjeften.
Så Jim Roger fikk aldri hengelås i kjedekassa. Jeg lærte noe om hevngjerrighet der. Jeg lærte noe om hengelåser. Og jeg lærte noe om skadefryd. Å glede sine medmennesker er ikke vanskeligere enn å sette lås på en kroppsdel i noen timer.
---
Plass 3,4 og 5 på lista
11 kommentarer:
Huff da..
Hos meg er det ingen sympati og hente hvis det er riktig at du hadde apachesykkel, men morsomt å se "ekvilibrist" uttrykket igjen, det var lenge siden sist.
*Apachesykkel!, så utrolig barnslig*
:)
*sukk* the story continues
det er jo schitprat habben. apachesykkelen min hadde chopperkvaliteter og ville høstet anerkjennede nikk fra the teutuls.
Når man må sykle "under stanga" stort sett hele barndommen, lærer man seg fort å hate apachesykkelen.
Skadefryd er den eneste ekte, sanne glede, vet du. Hva skjedde forresten med Jim Roger? Ble det gjennomført en senere hevnaksjon? Fikk terroren en brå slutt? Eller har du levd i terrorfrykt helt siden?
Jeg flytta, og har ikke sett ham på sikkert femten år. Men da en jente jeg kjente fortalte meg at hun var blitt sammen med ham, invidde jeg henne i noen sannheter om den nye typen hennes. Forholdet varte jo ikke lenge etter det, men jeg var egentlig bare ærlig, det var ikke ment som noen hevn.
Folk som plager andre har det tross alt sjelden greit selv. Jeg håper det ikke har gått alt for ille med ham.
Jeg hadde selvsagt også apachesykkel, og kan underskrive på at det er den kuleste sykkelen. Selvfølgelig er den forbeholdt de tøffe gutta, ikke rart Habben aldri fikk taket Apachen.
Du er en bra mann, Hjorthen. Det er det jeg alltid har ment. Du er en bra mann.
Jeg hadde en gammel BMX. Sykling var ikke min greie, det gikk så fort. Det var først da jeg begynte å spille fotball på slutten av barneskolen jeg fnt meg i at jeg måtte sykle hit og dit. Inntil da hadde jeg vel egentlig lurt mora mi til altfor mange kjøreturer. Lat gutt.
Men! Jeg skal fornærme deg litt, for dette var sikkert ikke hensikten din: Jeg syns dette var noe av det mest sjarmerende stykket litteratur på rølerbloggen siden sist du ga oss novelle. Vi vil ha noveller! Og mer pinligheter. Kan du fortsette til 20 eller 30? Uff, jeg må stikke. Klemz.
*hvese av latter*
Jævla godt skrevet. Hvis denne siden fortsatt er en greie, må du gjerne gi lyd på fopsahl@gmail.com
Legg inn en kommentar