Takk!

Jeg får mye mail og kommentarer og henvendelser for tiden, og det er hyggelig! Jeg greier ikke svare på alt, men ikke ta det personlig, jeg er bare litt sliten.

Merker at jeg savner noen å feire bokutgivelsen med, men jeg er ikke pigg nok til f.eks. å sitte i en restaurant og ete, feiringen ble en pizza fra grillkiosken på Heimdal som jeg spiste alene i bilen mens jeg frøs.

Men dele det kan jeg likevel, det er mange som er med på å forme en bok selv om det bare står ett navn på omslaget. Jeg vil takke Rambukk for et tresifret antall gode rettinger, Beach og Earl Grey for utmerket prøvelesning, min mor, far, bror og mine venner for gjennomlesninger av første utkast, heriblant Lanzetudor, Kristian Stensrud, Jørgen Tegdan, Leif Sigurd Hafskjold, Begardo, Rondesyn og faren; Piften og folka på poeten.no og Ms. Darcy og folka på dikt.no, forfatter Christopher Grøndahl og HB som har hatt mye å si for at jeg begynte å skrive bok, Ole Jacob Hoel og Cathrine Krøger for gode råd, Pia Larsen og Dagfinn Møller i Cappelen, den første forlagssjefen som antok boka og som fikk meg til å gå bananas (tillater meg å sitere: "meget velskrevet manus, av 300 mottatte manus de siste 23 år, det første jeg ikke har kunnet legge fra meg av en norsk forfatter"), Håkon Harket i Press som antok boka og har vært en drøm å ha med å gjøre, Helge Jordheim som var konsulent, Thomas Mala som organiserer salget, Thomas Mjølhus, de som leste korrektur og trykket, Ina Pedersen som har laget omslaget, og alle som har kommentert i denne bloggen for bidrag til min utvikling og litterære selvtillit.

Gjensyn

Det er en praktfull solskinnsdag på Ranheim, med blå himmel, grønt gress og sjøen i bakgrunnen. Jeg stanser bilen på parkeringsplassen, jeg har knapt kjørt så langt som dette hittil i århundret. Men det går bra, jeg tåler lengre og lengre turer.

Jeg tar stokken og karrer meg ut, jeg må gå et stykke fra parkeringsplassen. Jeg er her for å besøke bestemoren min. Det er åtte år siden sist jeg besøkte henne, jeg bodde på samme siden av byen som henne i et par år, men besøkte henne bare en gang. Den ene gangen kunne jeg bare være der en kort stund. Sånn var det alltid, festmiddager og sammenkomster ble forlatt for eksamener som skulle leses på og oppgaver som måtte løses. Begravelsen for tante, datteren hennes, stakk jeg tidlig av fra for å løpe orientering.

Men bestemor var alltid der, en stille, beskjeden kvinne som var flink med hendene. Hun har strikket det meste av ullsokkene mine, og hun snekret en brevhylle med navnet mitt på. Hyllen hang rett over hodet mitt i de sju årene jeg var sengeliggende. Jeg tenkte en del på bestemor da. Jeg har vært et dårlig barnebarn, men nå er jeg frisk nok, nå er jeg kommet for å gjøre det godt igjen.

Jeg har klart mye i ukene som har gått siden jeg kom meg ut. Det begynner å gå rutine i å gjøre nye ting, kickene blir mindre. Jeg har vært på grillparty, jeg har hørt vennene mine snakke sammen. Det er et savn man kanskje ikke forstår, men hvis det i det hele tatt forekom samtale i løpet av årene i kjelleren var jeg en del av den, for å høre jevnaldrende snakke sammen måtte jeg se reality-TV. Jeg kunne ikke se venner på fem år, i den perioden var jeg bitter på vennene mine fordi ikke en eneste av dem kunne karre seg på TV.

Jeg har fått en dragning mot barer. Hvis jeg drar dit sammen med venner og må prate er det hyggelig, men slitsomt. Hvis jeg går dit alene slipper jeg å prate og kan nyte besøket. Derfor blir det en del aleneturer på bar for tiden. Det er ikke kultur for det i Trondheim. I begynnelsen så jeg med jevne mellomrom på klokka og utgangsdøra, lot som om jeg ventet på noen for å slippe å bli oppfattet som en loner. Nå gir jeg blanke. Jeg sitter i et hjørne og ser på folk, føler på stemningen, bare det å være ute blant mennesker er en nytelse.

Jeg har sett igjen det meste av byen min siden jeg kom ut, ihvertfall av det man kan se fra inni bil. Hvis jeg stikker innom et solarium under kjøreturen får jeg ligget, og dermed kan jeg komme lenger hjemmefra. Jeg begynner å bli brun.

Ute på Ranheim surrer jeg rundt på gressplenene, jeg finner ikke frem. Bestemor bor ikke lenger der hun bodde for åtte år siden, ingen gjør det, og mamma har sagt jeg skal styre mot en tuja, men jeg vet ikke hva en tuja er, jeg kan ikke skille en tuja fra et vanlig grantre. Jeg bekymrer meg for om gåkapasiteten min snart er oppbrukt og at jeg må dra med uforrettet sak.

Da jeg ble liggende og oppdaget at jeg var ute av stand til å tåle lys og lyd, kjente jeg på kroppen at det kom til å ta lang tid å bli bra. I beste fall. Jeg ble redd for at jeg hadde sett en del mennesker for siste gang. Særlig en gammel mann jeg var blitt glad i og som hadde kreft. Nå sju år senere har han fortsatt kreft, han har dessuten skaffet seg parkinsons og gule stafylokokker, men han lever. De kan gi ham alle sykdommene i verden, han gir ikke opp. Han er gammel bokser. Som de sa i den siste Rocky-filmen: Det handler ikke om hvor hardt du slår, det handler om hvor mye juling du kan ta og fortsatt kjempe videre.

Når han ikke er smittsom lenger håper jeg å se ham. Men i dag er det bestemor.

Jeg finner gravstenen som ligger ved siden av tujaen. Den har blomster foran, noen har lagt en rekke runde stener på den. Jeg ser bestemors navn innrisset i granitt og føler meg fortsatt mest av alt som et dårlig barnebarn.

Da hun døde var jeg ute av stand til å snakke med noen, jeg tok sorgen kort og hardt og fortsatte kampen mot min egen sykdom. Jeg arvet en bibel av henne, bibelen bestefar pleide å lese juleevangeliet fra på julaften.

Dette skulle være min versjon av begravelsen jeg aldri kunne gå i. Men det er ingen begravelse, jeg føler meg alene her. Graven oppleves som stenen og blomstene jeg ser, og ikke noe mer. Kanskje er det en bra ting. Hodet er kaotisk, jeg forsøker å få tak i hva jeg føler. Prøver å få fatt i fortiden som forsvant.




---

Flere ut av mørket-historier:
Som en tidsreise
Rider igjen

Som en tidsreise

Så er man ute igjen. De grå, støvete veiene som dere bare passerer over, skiltene og husene som dere har sett en million ganger, er severdigheter for meg. Jeg subber rundt i trafikken langt under fartsgrensene mens SUV'er forsøker å tute inn trommehinnene mine, og bare SER.

Dere har ufattelig mange farger og lukter der ute.

Jeg har glemt trafikkreglene og finner ikke igjen førerkortet, men kjører hver dag. Jeg har latt meg imponere av "nye" Home Valley sentrum, jeg har sett "nye" bensinstasjoner innenfra, kjørt meg fast i "nye" blindveier, sett fargevalgene på "nye" Lerkendal stadion (hva TENKTE dere på?), gått inn i dvd-sjapper for første gang (eller heter de videosjapper ennå?), glodd på damer (følt muslim-kommer-til-norge-effekten), luktet på og lyttet til skogen, sett havet.

Havet var det største, ikke bare bokstavelig talt. Jeg har aldri hatt noe forhold til havet, men i årene innesperret merket jeg et behov for å se det igjen. Da jeg endelig kom dit følte jeg noe stort og åndelig som jeg ikke oppdaget mens jeg levde i hverdagsstøyet. Jeg kan godt forstå at naturmenneskene trodde på en egen sjøgud.

Jeg har sett mine venners barn, de av dem som bor nær nok. Det var gedigent. De sendte meg alltid bildene, jeg har lest om koner, hus, biler og unger, men det var først da jeg så ungene med egne øyne at underet gikk opp for meg.

Et sted lenger bak, hvis jeg kjenner etter, ligger vemodet. Man rykker opp en divisjon, men starter på bunnen, som det minst velfungerende mennesket. Alt jeg har fortrengt i disse årene blir synlig og tydelig. Verden min gikk videre. Jeg stod igjen.




(Rider igjen I)

Valgkamp

Kjære leser! Jeg elsker deg. Jeg begjærer deg. Jeg har blogget før du kom og trist nok vil jeg sikkert blogge også etter at du har dratt, uansett lesere eller ikke, og at du iblant kaster solskinn fra dine øyne ned på dette usle nettstedet for en kort periode i våre lange liv lyser opp min hverdag.

Derfor vil jeg gi deg to festivalpass til Slottsfjellfestivalen 2007 ved Tønsberg, verd 1700 riksdaler. Der spiller Ane Brun, Bo Kaspers, Timbuktu, Cumshots, Black Debbath og mange andre, se listen selv. Jeg vil sette billettene opp som premie i en quiz. Sammen med en annen fet premie. Og jeg lover at quizen blir snill og grei denne gangen.

Eneste problemet er at festivalpassene må vinnes først. Og de må vinnes fra Sonitus' sommerkonkurranse, hvor Bloggebyen skal stemme frem beste festivalminne.

Mitt bidrag er fra svensk femdagars. Et lite utdrag for å minne deg på historien:

Ca. halvveis til start var det på tide å presse ut nerveskvetten. Da jeg er hankjønn er det forsåvidt ganske enkelt, man tar oppstilling 5-10 meter fra veikanten med ryggen vendt mot de forbipasserende. Dem var det forøvrig ganske mange av i Svensk 5-dagers på denne tiden. Vel, jeg satte i gang, men midt under seansen fant gårsdagens avføringspiller ut at det var på tide å vise verden at de var vel så effektive som klysteret.

Det er flere fine bidrag, jeg ber ikke om annet enn at du ser på de tre nominerte innleggene, og stemmer på det du liker best.

Rider igjen

Jeg står i butikken. Eller, ikke inne i butikken, jeg står bak kassene, blant spilleautomatene. Et skilt ber folk om å passe på veska si, et annet nekter skolebarn å ta veska si med inn i butikken. Enda et sted hvor barn ikke er folk. Jeg har ikke veske, jeg har en stokk som jeg lener meg på mens jeg ser meg rundt. Ti tusen varer vil bli kjøpt, de danner et kor av visuelle skrik om oppmerksomhet, det er en fargeeksplosjon, for mye bråk, jeg kan ikke fokusere. Lydene er også for mange. Men ikke så mange som jeg husket.

No sleep
No sleep until I am done with finding the answer

Jeg ser på to småunger bak kassen, to venninner, en hvit og en svart, som meg glaner de inn i butikken uten å gå inn, kanskje sliter de med veskeforbudet. De kunne vært førskoleunger, men ranslene på ryggen deres røper at de er seks-sju år gamle. Jeg regner etter.

Forrige gang jeg var i en butikk, var de ikke født.

Won't stop
Won't stop before I find a cure for this cancer

Jeg har vært housebound siden forrige årtusen, bundet av husets fire vegger, i tre-fire år også av kanten på senga. Kroppen min har vært et ubevegelig kjøttfengsel. Smerten, svettetoktene, spasmene, søvnløsheten, apatien, panikkangsten, depresjonen, årene i mørke og stillhet er nå redusert til en ti sekunders film som iblant dundrer lynraskt gjennom hodet mitt.

Somehow
I just don't wanna stay and wait for a wonder

Skal du få betennelse, velg en annen kroppsdel enn hjernen. Det tar så lang tid å bli bra.

Lately I been walking, walking in circles
watching
waiting for something
Feel me touch me heal me, come take me higher

Jeg går ikke inn i selve butikken, jeg kan ikke gå så langt. Ikke ennå. Jeg går tilbake til bilen. Flat Hill ser annerledes ut enn for sju år siden. Bensinstasjonen er borte, videosjappa er borte, postkontoret er borte. Veldig borte, som om de aldri eksisterte. Butikken jeg gikk ut av, og parkeringsplassen jeg står på, var gress og skogholt sist jeg var her. Som magi.

I've been waiting
In the shadows
For my time

Jeg setter bilen i gir og ruller ut av parkeringsplassen. Jeg er en vanlig mann på vei hjem fra nærbutikken, en av tusen den dagen, ingen tar notis av meg.

I've been living
For tomorrows
All my life

Min lengsel var usynlig. Min jubel er uhørbar.