(Dette er en smaksprøve fra romanen som jeg jobber med, Trygdesnylterboken. Postes her fordi jeg vil ha en prat med deg om litterære valg, se neste post.)
Forskjellige steder har forskjellige superhelter. Gotham City har Batman. Jungelen i Bengal har Fantomet. Og Homedal hadde Trygdesnyltermann.
Homedal var ikke en dal, Homedal var flat. Ingen sa at de bodde i Homedal, innbyggerne bodde på Homedal. Når selve stedsnavnet var en løgn, kunne man ikke forvente bedre av innbyggerne. Homedal lå lavt på de fleste statistikker. Med et klart unntak for trygdeutbetalinger. Der tronet Homedal på topp i landet. Kun et par bydeler i indre østlige del av hovedstaden greide å heve i nærheten så mye trygd per innbygger som Homedal.
Politikerne kranglet om grunnen til at så mange ble trygdet på Homedal, men de fant aldri ut den egentlige årsaken. En del av de trygdede på Homedal var selvfølgelig ærlige borgere som hadde blitt syke eller mistet jobben. Sikkert like mange her som ellers i landet.
Resten?
En svale gjør ingen sommer, og en mann gjør ingen statistikk. Men når det plutselig dukker opp en eliteutøver på et lite sted vil det ofte gro opp et miljø rundt ham som lærer og vokser i mesterens skygge, som plukker fruktene av hans visdom. Trygdesnyltermann var en slik mester, en ledestjerne som hadde dratt med seg hærskarer ut i trygdesnylteri.
Trygdesnyltermann levde av å avtale med trygdekontoret at han skulle utdanne seg til nye yrker. Disse avtalene kaltes handlingsplaner, og så lenge han hadde en godkjent handlingsplan fikk han trygd. Den eneste jobben hans var å overtale trygdekontorene om å gi ham ny handlingsplan når den forrige var utgått.
Det som skulle være umulig lyktes gang etter gang, ved hjelp av nitid planlegging, kløkt og sjarm. Trygdesnyltermann kjente detaljene i regelverket ti ganger bedre enn noen som jobbet på trygdekontoret. Han hadde stålkontroll på alle smutthullene. Han skiftet navn, meldte falske flyttinger og tilbakeflyttinger til han fikk en saksbehandler han kunne bruke. Deretter spanet han på henne fra biler og busker, tappet telefonen hennes i jakt på svake punkter som han kunne bruke i møtet. Trygdesnyltermann overlot ingenting til tilfeldighetene. Han var helproff.
Men enhver suksesshistorie må ta slutt. Etter at han hadde surfet vellykket på systemet i mange år, ble alle de svake saksbehandlerne luket vekk fra Trygdesnyltermanns sak. Han ble ubønnhørlig satt opp til møte med saksbehandleren de kalte Utkasteren, alle trygdemottakeres skrekk. Utkasteren sendte klienter ut av systemet når de svakere saksbehandlerne sviktet.
Fredagen da Trygdesnyltermann møtte Utkasteren var en spesiell dag. Utkasteren hadde tatt trygda fra tolv mennesker allerede før lunsj, og flere etter. Han manglet bare en for å slette sin egen norgesrekord. På arbeidskontoret var det en sitrende spenning, de andre ansatte svermet rundt i korridoren utenfor Utkasterens kontor for å få med seg når den nye rekorden ble slått.
Utkasteren ventet bak sitt skrivebord. Foran ham lå Trygdesnyltermanns mappe, tykk som en kinesisk telefonkatalog. Utkasteren var så utålmodig på å sette rekord at han forsøkte å ringe skranken for å få trygdesnylteren sendt inn før tiden. Det gikk ikke, telefonen var død, ledningen inn til kontoret hans var blitt slitt over dagen før under mystiske omstendigheter.
Det fikk liten betydning. Trygdesnyltermann møtte opp presis til avtalen. Han ankom ikke kontoret i dress, han kom iført fullt hockeykeeperutstyr, med hjelm og full polstring, det eneste som manglet var skøytene. Polstringen gjorde ham så bred at han bare såvidt kom seg inn døra.
- Hei, jeg vil søke om ny handlingsplan, sa Trygdesnyltermann.
- Avslått! sa Utkasteren.
- Men ...
- Jeg fatter ikke hvordan du har greid å få godkjent alt dette, sa Utkasteren og veide den tunge saksmappen i hånden. - Men det er over nå. Du er overmoden for sosialkontoret. Der får du akkurat nok til å klare deg.
- Men ...
- Og la meg røpe resten av fremtiden din. Nå er det slutt på polvarer, nå blir det rødsprit sammen med kollegaene dine som holder til i gatene rundt sosialkontoret. I begynnelsen renser du spriten gjennom loff, dernest slutter du å rense den, og når du blir dreven slutter du å kjøpe mat og lever av loffene som de andre filtrerer sprit igjennom. Utkasteren gestikulerte rødspritrensning med loff mens han snakket.
- Men ...
- Sosialkontoret ligger vis à vis kontoret for innvandrere nede i Byen. Byplanlegging, kalles det. Buss fire går dit hver hele og halve time. Ut med deg.
- Men i følge hjemmel 32-3 paragraf 12 er du forpliktet til å høre på meg før du avslår søknaden.
- Du vet og jeg vet at du kan spare deg bryderiet.
- Ting må gjøres riktig.
Utkasteren trommet fingrene utålmodig i bordet. Rekorden var så nære nå.
- Paragrafene er til for å holdes, minnet Trygdesnyltermann om.
- OK, si det du har å si, gryntet Utkasteren.
- Jo, nå skal du høre. Feilen jeg har gjort til nå er at jeg har prøvd å utdanne meg til yrker jeg ikke har anlegg for. Jeg har gått i meg selv og funnet ut at det jeg gjør best er å tigge.
- Det kan du ha rett i, sa Utkasteren og dunket på den tjukke mappa.
- Derfor har jeg pønsket ut Den Flate Mann, og jeg søker om en handlingsplan for å utvikle Den Flate Mann videre.
- Dream on.
- La meg demonstrere. Ser du disse flate, harde platene ved håndleddene mine, de er som skapt for at man skal ligge flatest mulig. Hvis du kan rulle stolen din ut på gulvet kan jeg demonstrere tigging etter Den Flate Manns metode.
Utkasteren rullet seg en meter ut til siden for skrivebordet. Trygdesnyltermann la seg ned foran føttene hans, med hodet ned i bakken, han så ut som en bedende hockeyspillende muslim.
- Se hvor flat jeg blir, sa Trygdesnyltermann.
- Du er ikke i nærheten av flat.
- Derfor trenger jeg penger til videreutvikling. Hør nå, VÆR så snill å godkjenn handlingsplanen min, messet Trygdesnyltermann.
- Det der kommer aldri til å virke, sa Utkasteren.
Med et lite rykk kastet Trygdesnyltermann seg fremover og grep rundt leggen til Utkasteren. Han festet et fast grep med begge hendene og krøllet seg sammen til en ball.
- VÆR så snill å godkjenn handlingsplanen min, gjentok han.
- Slipp meg! brølte Utkasteren og forsøkte å riste på leggen. Den satt bom fast. Han reiste seg og ga Trygdesnyltermann et solid spark med den andre foten.
- Legg merke til hvordan polstringen tar av for sparket, sa Trygdesnyltermann. - Kanskje et av de fremste fortrinn med Den Flate Mann. Slik jeg ser det.
Utkasteren lente seg ned og prøvde å løsne grepet til motstanderen. Men de flate platene rundt håndleddene i hockeykeeperutstyret gjorde det umulig å komme til.
- Det er greit. Vi får se hvor lenge du holder ut, sa Utkasteren, og slepte med seg Trygdesnyltermann bak skrivebordet, hvor han satte seg ned og begynte med dagens papirarbeid.
De forble i samme positur i godt over en time, Utkasteren tildelte Trygdesnyltermann jevnlige spark men mannen i keeperutstyret holdt like fast. Utkasteren merket at han gradvis mistet følelsen i foten. Han merket også noe annet.
- Jeg må på toalettet, sa han.
- VÆR så snill å godkjenn handlingsplanen min, sa Trygdesnyltermann.
- Slipp! sa Utkasteren.
Han grep etter telefonen og skulle til å ringe etter hjelp før han husket at telefonen hans var død. Han knurret irritert mens han gransket den avslitte telefontråden, og forbannet skjebnen som hadde lagt linja død akkurat i dag. Deretter slepte han med seg Trygdesnyltermann den tunge veien til toalettet. De få metrene tok flere minutter, mens han sopte gulvet rent med trygdesnylterklampen. Vel fremme oppdaget han at å nå helt inntil porselenet var vanskelig med en polstret mann rundt leggen.
- Hvis du ikke slipper meg urinerer jeg på deg, sa han.
- VÆR så snill å godkjenn handlingsplanen min, sa Trygdesnyltermann.
Utkasteren var ikke i humør for nåde i dag. Ikke i dag heller. Han løsnet beltet og holdt ord.
- Jeg møter arbeidssky svin som deg hver dag. Og jeg må være ærlig, dette har jeg alltid drømt om, sa Utkasteren mens trykket lettet. Han lot strålen jobbe grundig frem og tilbake over trygdesnylteren. Han avsluttet ærendet og trakk Trygdesnyltermann med seg tilbake til skrivebordet.
Utkasterens tålmodighet varte en time til. Deretter begynte han å rope etter folkene som gikk utenfor kontoret. En gledesstrålende kontorist, saksbehandler Gunn Linarbakk, stakk hodet inn døråpningen.
- Vi hørte du ropte! Hva ble den nye rekorden? sa Linarbakk.
- Jeg har ikke satt noen rekord ennå, sa Utkasteren surt, og rullet stolen ut fra bordet så Linarbakk kunne se trygdesnylteren rundt foten.
- Hva i huleste ... sa Linarbakk.
- Vi diskuterer handlingsplan i henhold til hjemmel 32-3 paragraf 12, mumlet bylten rundt Utkasterens legg.
- Du må ringe politiet så jeg blir kvitt denne fyren, sa Utkasteren.
- Vent litt, vi må være enige om spillereglene. Går du til politiet, går jeg til avisen, sa Trygdesnyltermannen.
- Greit for meg, sa Utkasteren.
- Hvilken overskrift tror du selger best? Saksbehandler sparker liggende trygdesøker eller Statsansatt urinerte på klient? sa Trygdesnyltermann.
Det ble stille inne på det lille kontoret.
- Selv liker jeg den med urineringen best. Jeg tipper de går for den, la Trygdesnyltermann til.
- Har du virkelig ... sa Linarbakk og lot resten henge i luften.
- Bare litt, sa Utkasteren.
- Det forklarer lukten, sa Linarbakk. Hun så slett ikke like entusiastisk ut.
Utkasteren forsøkte å forklare det vakre og rettferdige i å dusje klientene på denne måten, men stoppet og begynte på nytt flere ganger etter hverandre slik at han egentlig bare lagde lyder.
- Hvis du slår meg ærlig og redelig, ved å holde ut lenger enn meg, går jeg ikke til avisen. Tar du en utfordring, Utkaster? Mann mot mann? sa Trygdesnyltermann.
- Det er kanskje best om vi løser dette uten politiet, sa Utkasteren henvendt til Gunn Linarbakk. - Jeg får ikke til å sparke hardt nok slik han holder meg. Kan du sparke ham?
- Om jeg kan sparke ham? spurte Gunn Linarbakk lett vantro.
- Han vil ikke slippe.
Linarbakk lot seg ikke overtale. Flere saksbehandlere kom til og fikk se det bisarre synet. Heller ingen av disse hadde påfallende lyst til å sparke mannen som lå kveilet som en ball rundt Utkasterens fot. De lette etter sprekker eller svake punkter i utrustningen til Trygdesnyltermann for å prøve å lirke ham løs. Men Den Flate Mann var kompakt.
- Han må jo slippe før eller siden, sa Linarbakk. - Det beste er nok å vente ham ut. Vi kan skaffe deg middag her på kontoret.
Utkasterens kollegaer gikk.
Klokken tre fikk Utkasteren en pizza og noen flasker cola.
- Liker du pizza? Hvis du slipper foten skal du få et stykke, sa Utkasteren mens han gomlet maten i seg. - Et lite et, la han til.
- VÆR så snill å godkjenn handlingsplanen min, sa Trygdesnyltermann.
Klokken fire ble det mørkt i gangen utenfor Utkasterens kontor. Folk begynte å ta helg der ute.
Klokken halv seks la Utkasteren om taktikken.
- Tenk på de mektige fossefallene langs norskekysten. Tenk på vannet som flommer ned uten stans. Tenk på Manneken Pis i Brüssel og alle andre verdens fontener som spruter strømmer av vann, se for deg vannet som plasker ned og blir til dråper mot den harde overflaten. Føler du ikke at du snart må på do?
- En av fordelene jeg spesielt vil fremheve med Den Flate Manns antrekk er at det er god plass til toalettanordning innenfor polstringen, sa Trygdesnyltermann.
Rett før klokken ni reiste Utkasteren seg med et brøl, slepte seg bort til hattestativet, løftet det og dengte løs på Trygdesnyltermann mens han ropte - SLIPP MEG! SLIPP! Utkasteren lot slagene hagle over trygdesnylteren, armene hans og pusten hans ble tyngre og til slutt fikk han inn en solid treffer på sitt eget kne. Han falt bakover og ble liggende på gulvet. Her nede var urinstanken påtagelig.
Klokken elleve var colaen drukket opp. Han slepte seg halvveis til servanten, det ble for tungt, han slepte seg tilbake til skrivebordet.
- Du må også drikke snart, sa Utkasteren.
- En annen av fordelene med Den Flate Mann er at det er plass til drikkeflaske, sa Trygdesnyltermann.
En tydelig slurpelyd kom nede fra hockeydrakten.
Det knekte Utkasteren.
- Hva om ..., Utkasteren stønnet, hvert fiber i kroppen hans protesterte, - Hva om jeg innvilger deg en handlingsplan på tjueseks uker?
- Jeg skal ha åtti uker.
- For utvikling av tiggeteknikk? Er du sprø? Jeg kommer til å bli ledd ut.
- VÆR så snill å godkjenn handlingsplanen min, messet Trygdesnyltermann og ga foten en ekstra god klem.
- Femtito uker?
- Åtti.
Like før midnatt brøt Utkasteren sammen i stille gråt og innvilget Trygdesnyltermanns handlingsplan på åtti uker med full trygd.
Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg
8. januar 2009
10. november 2008
Navleintervju
Det hender jeg får spørsmål som har med Blodføre å gjøre. Blodføre er boken jeg utga i fjor. Jeg trodde forfattere fikk skumle spørsmål om symbolisme, budskap og dialektikk, men det har jeg hørt lite av. De to vanligste kategoriene av spørsmål er
- Hvor mye har boka di solgt/er du fornøyd med salget?
- Skriver du på noe nytt/kommer det noe nytt snart?
Når jeg får disse spørsmålene, på trikken, på fest eller whereever, føler jeg meg som en ekte forfatter. Det vil derfor være uhyre dumt av meg å besvare disse spørsmålene i bloggen, for da vil jeg ikke få dem i det virkelige livet, og da får jeg ikke følt meg som en forfatter.
Heldigvis for deg er jeg uhyre dum.
- Hvor mye har Blodføre solgt?
Det vet jeg ikke. Bøker er ikke som blogger, lesertallene kommer med enorm forsinkelse. Det jeg har fått betalt for er det vi solgte i 2007, det vil si de månedene som gjenstod av året etter boka ble utgitt 13.september. Det totale salgstallet på nyttårsaften var 1525. Heri medregnet 1000 til bibliotekene.
Hva vi har solgt i 2008 vet jeg ikke, men jeg tror ikke vi har nådd 2000.
- Fornøyd med debuten?
Tja. Jeg er selvfølgelig fornøyd med å bli utgitt, jeg syns boken ser bra ut, det eneste jeg ville endret er at jeg burde brutt flere kommaregler. Salgstallet er bra for en ukjent debutant, men jeg tror jeg lagde meg urealistiske forventninger, både fordi fem forlag sa mye pent om manuset, og fordi vi fikk et par uker på en bestselgerliste rett etter utgivelsen. Etterpå ble det veldig tyst. Men det tar tid å bli lagt merke til i bokbransjen.
Jeg savner også å lese høyt for forsamling. Jeg har hatt faser hvor jeg har ønsket å gå for en karriere som stand-up-komiker, og høytlesende forfatter er en rolle man kan dra i den retningen. Men jeg var for sjuk da boka kom, og fikk aldri noe tilbud om å snakke senere.
- Skriver du på noe nytt?
Sure do, baby. Jeg skriver to romaner parallelt. Jeg klarer ikke bare tulle hele tiden og heller ikke bare være alvorlig hele tiden. Jamfør undertittelen på denne bloggen. Så jeg skriver en seriøs roman og en humoristisk, og jobber noen uker i strekk på hver. (Når jeg skriver på den seriøse, blir bloggen tullete, og når jeg skriver humorroman, blir bloggen seriøs.)
De to bøkene jeg jobber med nå har arbeidstitler "Kim & Fuzz" og "Drepe Hertug Skule". Jeg vet ikke hvor mye jeg vil si om dem før manusene er ferdige. Men Hertug Skule kjenner Rølerbloggens fastere lesere fra før. Kim&Fuzz bruker i perioder konseptet fra bloggen Livet Bak Murene, det vil si erfaringer fra ME-isolasjon overført til en story fra fengselsmiljø. Jeg var nylig på research i isolatcellene på Ila Fengsel. Ellers bygger historien på overnaturlige fenomener som jeg føler jeg har vært i kontakt med. Kim og Fuzz er spesiell fordi historien hverken er opplevd eller oppdiktet. Jeg så storyen som film på innsiden av øyelokkene i den perioden jeg var sykest, som pillefri hallusinasjon eller åpenbaring.
Ut fra det jeg har sagt om hvordan jeg arbeider, har du selvfølgelig dedusert deg til at jeg skrev en annen bok samtidig med Blodføre. Det stemmer, veldig bra. Den heter Trygdesnylterboken. Det er en syk, syk bok, så kan hende må det en syk, syk forlegger til for å få den utgitt. Men jeg gliser bare jeg tar på den manusbunken. Dessverre er den under omarbeiding og heller ikke utgivbar nå.
I tillegg har jeg en tykk novellesamling med 34 noveller, (hvorav ca halve bunken, utaktisk nok, ligger ute i bloggen). Planen min var opprinnelig å gi ut novellesamlingen nå, men muligens er det et bedre karrieretrekk å gi ut en roman som bok nr. 2, sier de som har greie på sånt.
Vi får se hva som skjer med utgivelser. Jeg er lykkelig når jeg skriver, det er det det handler om for meg.
- Hvem er din muse? (spørsmål fra Virrvarr)
Og min muse (inspirasjonsgudinne fra gresk mytologi) vil hun se i menneskeham.
Jeg føler at inspirasjonen kommer veldig "utenfra", men jeg vet ikke om den føles lik for forskjellige prosjekter. Den føles gjerne sånn:
Men inspirasjonen skulle ha menneskekropp. Og jeg kaller den Lennon:
- Hvor mye har boka di solgt/er du fornøyd med salget?
- Skriver du på noe nytt/kommer det noe nytt snart?
Når jeg får disse spørsmålene, på trikken, på fest eller whereever, føler jeg meg som en ekte forfatter. Det vil derfor være uhyre dumt av meg å besvare disse spørsmålene i bloggen, for da vil jeg ikke få dem i det virkelige livet, og da får jeg ikke følt meg som en forfatter.
Heldigvis for deg er jeg uhyre dum.
- Hvor mye har Blodføre solgt?
Det vet jeg ikke. Bøker er ikke som blogger, lesertallene kommer med enorm forsinkelse. Det jeg har fått betalt for er det vi solgte i 2007, det vil si de månedene som gjenstod av året etter boka ble utgitt 13.september. Det totale salgstallet på nyttårsaften var 1525. Heri medregnet 1000 til bibliotekene.
Hva vi har solgt i 2008 vet jeg ikke, men jeg tror ikke vi har nådd 2000.
- Fornøyd med debuten?
Tja. Jeg er selvfølgelig fornøyd med å bli utgitt, jeg syns boken ser bra ut, det eneste jeg ville endret er at jeg burde brutt flere kommaregler. Salgstallet er bra for en ukjent debutant, men jeg tror jeg lagde meg urealistiske forventninger, både fordi fem forlag sa mye pent om manuset, og fordi vi fikk et par uker på en bestselgerliste rett etter utgivelsen. Etterpå ble det veldig tyst. Men det tar tid å bli lagt merke til i bokbransjen.
Jeg savner også å lese høyt for forsamling. Jeg har hatt faser hvor jeg har ønsket å gå for en karriere som stand-up-komiker, og høytlesende forfatter er en rolle man kan dra i den retningen. Men jeg var for sjuk da boka kom, og fikk aldri noe tilbud om å snakke senere.
- Skriver du på noe nytt?
Sure do, baby. Jeg skriver to romaner parallelt. Jeg klarer ikke bare tulle hele tiden og heller ikke bare være alvorlig hele tiden. Jamfør undertittelen på denne bloggen. Så jeg skriver en seriøs roman og en humoristisk, og jobber noen uker i strekk på hver. (Når jeg skriver på den seriøse, blir bloggen tullete, og når jeg skriver humorroman, blir bloggen seriøs.)
De to bøkene jeg jobber med nå har arbeidstitler "Kim & Fuzz" og "Drepe Hertug Skule". Jeg vet ikke hvor mye jeg vil si om dem før manusene er ferdige. Men Hertug Skule kjenner Rølerbloggens fastere lesere fra før. Kim&Fuzz bruker i perioder konseptet fra bloggen Livet Bak Murene, det vil si erfaringer fra ME-isolasjon overført til en story fra fengselsmiljø. Jeg var nylig på research i isolatcellene på Ila Fengsel. Ellers bygger historien på overnaturlige fenomener som jeg føler jeg har vært i kontakt med. Kim og Fuzz er spesiell fordi historien hverken er opplevd eller oppdiktet. Jeg så storyen som film på innsiden av øyelokkene i den perioden jeg var sykest, som pillefri hallusinasjon eller åpenbaring.
Ut fra det jeg har sagt om hvordan jeg arbeider, har du selvfølgelig dedusert deg til at jeg skrev en annen bok samtidig med Blodføre. Det stemmer, veldig bra. Den heter Trygdesnylterboken. Det er en syk, syk bok, så kan hende må det en syk, syk forlegger til for å få den utgitt. Men jeg gliser bare jeg tar på den manusbunken. Dessverre er den under omarbeiding og heller ikke utgivbar nå.
I tillegg har jeg en tykk novellesamling med 34 noveller, (hvorav ca halve bunken, utaktisk nok, ligger ute i bloggen). Planen min var opprinnelig å gi ut novellesamlingen nå, men muligens er det et bedre karrieretrekk å gi ut en roman som bok nr. 2, sier de som har greie på sånt.
Vi får se hva som skjer med utgivelser. Jeg er lykkelig når jeg skriver, det er det det handler om for meg.
- Hvem er din muse? (spørsmål fra Virrvarr)
Og min muse (inspirasjonsgudinne fra gresk mytologi) vil hun se i menneskeham.
Jeg føler at inspirasjonen kommer veldig "utenfra", men jeg vet ikke om den føles lik for forskjellige prosjekter. Den føles gjerne sånn:
Men inspirasjonen skulle ha menneskekropp. Og jeg kaller den Lennon:
18. oktober 2008
En ny type bokanmeldelse
I min ungdom slukte jeg bøker som en sulten sarlacc sluker stormtropper, men nå legger jeg fra meg ni bøker for hver jeg leser ferdig. Dette føler jeg er pinlig.
Men hvis Bjørn Stærk kan anmelde filmer han ikke har sett ferdig, kan jeg anmelde bøker jeg ikke har lest. I helga har jeg holdt cup mellom åtte bøker, jeg leste et stint fra hver, og kåret vinnere ut fra hvilke bøker jeg hadde mest lyst til å lese videre i.
Kvartfinale 1
Loe - Behn
Erlend Loe - Muleum
Handler om en som har mistet familien sin i flykrasj og depper. Jeg tenker at den umodne fortellerstemmen som er valgt gir lite rom for språklig ekvillibrisme, og at temaet gir lite rom for humor, noe som er hovedgrunnen til å lese Loe. Men på side 14 er jeg allerede rørt så jeg kjenner det.
Leser 18 sider
Ari Behn - Entusiasme og raseri
Starter med en teaser i Las Vegas som ikke virker på meg, folkene virker usympatiske, og jeg henger meg opp i skrivetekniske ting jeg ville forandret, det gjorde jeg ikke hos Loe. Navnene på karakterene er usannsynlige (Vera Sara, Kryx), det funker ikke. Akkurat da jeg skal legge boken vekk blir han veldig selvbiografisk, Ari Behn snakker om seg selv gjennom hovedpersonen, og de neste sidene sluker jeg fort på seoghør-motivasjon.
Leser 20 sider.
Vinner: Loe
Kvartfinale 2
Fosnes Hansen - Camus
Erik Fosnes Hansen - Løvekvinnen
Handler om en dame som ser ut som en løve. Det betyr sirkusmiljø, og jeg blir friket ut av sirkus. Fosnes er konge på infotainment, men jeg vet ikke om jeg trenger info om dette.
Leser 25 sider
Albert Camus - Pesten
Den franske klassikeren ser ut til å mangle hovedperson, eller, hovedpersonen er en by som rammes av pest. Til nå er boken en detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet i pestepidemi. Ikke det jeg først ville valgt som lesestoff.
Kvaliteten ligger i språket, som er elevert og dannet, jeg liker følelsen språket gir meg. Samtidig er det pretensiøst å like det, jeg liker språket fordi jeg føler meg invitert inn i finere kretser, hevet over almuen.
Leser 20 sider
Vinner: Camus
Kvartfinale 3
LSC - Schätzing
Lars Saabye Christensen - Halvbroren
Sympatisk fortellerstemme, men veldig detaljrik tekst, dialoger fulle av hverdagssetninger, jeg vil til poenget fortere, jeg er fra zappegenerasjonen, goddamnit.
Leser 11 sider
Frank Schätzing - Svermen
Denne tyske millionselgeren som tildels foregår i Trondheim, viser seg å begynne med et frampek. I første setning får vi vite at en person skal dø, hvorpå forfatteren sløser bort 23 sider på å avlive ham.
Jeg hater frampek. Det er en journalistting å gjøre, journalister flytter poengene høyt opp i teksten. En forfatter skal komme med poenget sent, bygge opp til det og skape spenning.
Schätzing er også mer langdryg enn jeg vil ha ham. I 22 spenningsløse sider var boka på vei ut av cupen, men så viser det seg at måten mannen dør på er såpass original at jeg sitter igjen med betydelig nysgjerrighet.
Leser 23 sider
Vinner: Schätzing
Kvartfinale 4
Hornby - Larsen
Duell mellom to bøker jeg tidligere har prøvd på og gitt opp, av henholdsvis tematiske og språklige årsaker.
Nick Hornby - Fritt Fall
Boka starter med reklame for å ta livet sitt. Det gjør akkurat like vondt å lese som sist. Ikke nubbesjans.
Leser 20 sider
Mads Larsen - Pornopung
Lagt bort forrige gang pga menneskesyn og bannefrekvens. Starter ti sider uti og leser et par sider. Jeg kan ikke late som om temaet, spillet mellom damer og menn på byen, ikke interesserer meg.
Leser 12 sider.
Vinner: Larsen
Semifinale
Larsen vs Camus vs Schätzing vs Loe
Vi har altså boken Pesten, hvor det beskrives i detalj hvordan rotter kravler i hopetall opp fra kloakken og kreperer i gatene. (lest 25 sider) Likevel gir Pornopung en eklere følelse. Larsen er nå opptatt av å trykke dildoer opp rektalt på damene. Larsen skal ha for at han tar den helt ut, han er hensynsløs mot sitt eget renommé, og det blir det gjerne lesverdige bøker av. Pornopung er den mest slitte og sønderleste av disse åtte bibliotekbøkene. Men han virker plagsomt ureflektert i forhold til det å ha sex med flest mulig som målsetning.(lest 32 sider)
De to nevnte bøkene ryker ut.
Vinnere: Loe og Schätzing
Finale
Schätzings Svermen drar til med et kapittel i Trondheim, og mannen kan faktisk byen. Jeg sluker. Det sender ham til finalen. Men neste kapittel, i Canada, er tyngre. Jeg er fortsatt irritert fordi han er for pratsom. Boka er like under 1000 sider.
lest 41 sider
Loes Muleum utvikler seg også i suicidal retning. Men jeg takler det, han behandler ikke temaet med ironisk distanse. Fortellerstemmen minner om motebloggere, han imiterer en 18 år gammel jente som skriver i dagbokform. Jeg har utviklet sympati for hovedpersonen, og fortsetter.
lest 57 sider
Vinner: Muleum, Erlend Loe
Men hvis Bjørn Stærk kan anmelde filmer han ikke har sett ferdig, kan jeg anmelde bøker jeg ikke har lest. I helga har jeg holdt cup mellom åtte bøker, jeg leste et stint fra hver, og kåret vinnere ut fra hvilke bøker jeg hadde mest lyst til å lese videre i.
Kvartfinale 1
Loe - Behn
Erlend Loe - Muleum
Handler om en som har mistet familien sin i flykrasj og depper. Jeg tenker at den umodne fortellerstemmen som er valgt gir lite rom for språklig ekvillibrisme, og at temaet gir lite rom for humor, noe som er hovedgrunnen til å lese Loe. Men på side 14 er jeg allerede rørt så jeg kjenner det.
Leser 18 sider
Ari Behn - Entusiasme og raseri
Starter med en teaser i Las Vegas som ikke virker på meg, folkene virker usympatiske, og jeg henger meg opp i skrivetekniske ting jeg ville forandret, det gjorde jeg ikke hos Loe. Navnene på karakterene er usannsynlige (Vera Sara, Kryx), det funker ikke. Akkurat da jeg skal legge boken vekk blir han veldig selvbiografisk, Ari Behn snakker om seg selv gjennom hovedpersonen, og de neste sidene sluker jeg fort på seoghør-motivasjon.
Leser 20 sider.
Vinner: Loe
Kvartfinale 2
Fosnes Hansen - Camus
Erik Fosnes Hansen - Løvekvinnen
Handler om en dame som ser ut som en løve. Det betyr sirkusmiljø, og jeg blir friket ut av sirkus. Fosnes er konge på infotainment, men jeg vet ikke om jeg trenger info om dette.
Leser 25 sider
Albert Camus - Pesten
Den franske klassikeren ser ut til å mangle hovedperson, eller, hovedpersonen er en by som rammes av pest. Til nå er boken en detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet i pestepidemi. Ikke det jeg først ville valgt som lesestoff.
Kvaliteten ligger i språket, som er elevert og dannet, jeg liker følelsen språket gir meg. Samtidig er det pretensiøst å like det, jeg liker språket fordi jeg føler meg invitert inn i finere kretser, hevet over almuen.
Leser 20 sider
Vinner: Camus
Kvartfinale 3
LSC - Schätzing
Lars Saabye Christensen - Halvbroren
Sympatisk fortellerstemme, men veldig detaljrik tekst, dialoger fulle av hverdagssetninger, jeg vil til poenget fortere, jeg er fra zappegenerasjonen, goddamnit.
Leser 11 sider
Frank Schätzing - Svermen
Denne tyske millionselgeren som tildels foregår i Trondheim, viser seg å begynne med et frampek. I første setning får vi vite at en person skal dø, hvorpå forfatteren sløser bort 23 sider på å avlive ham.
Jeg hater frampek. Det er en journalistting å gjøre, journalister flytter poengene høyt opp i teksten. En forfatter skal komme med poenget sent, bygge opp til det og skape spenning.
Schätzing er også mer langdryg enn jeg vil ha ham. I 22 spenningsløse sider var boka på vei ut av cupen, men så viser det seg at måten mannen dør på er såpass original at jeg sitter igjen med betydelig nysgjerrighet.
Leser 23 sider
Vinner: Schätzing
Kvartfinale 4
Hornby - Larsen
Duell mellom to bøker jeg tidligere har prøvd på og gitt opp, av henholdsvis tematiske og språklige årsaker.
Nick Hornby - Fritt Fall
Boka starter med reklame for å ta livet sitt. Det gjør akkurat like vondt å lese som sist. Ikke nubbesjans.
Leser 20 sider
Mads Larsen - Pornopung
Lagt bort forrige gang pga menneskesyn og bannefrekvens. Starter ti sider uti og leser et par sider. Jeg kan ikke late som om temaet, spillet mellom damer og menn på byen, ikke interesserer meg.
Leser 12 sider.
Vinner: Larsen
Semifinale
Larsen vs Camus vs Schätzing vs Loe
Vi har altså boken Pesten, hvor det beskrives i detalj hvordan rotter kravler i hopetall opp fra kloakken og kreperer i gatene. (lest 25 sider) Likevel gir Pornopung en eklere følelse. Larsen er nå opptatt av å trykke dildoer opp rektalt på damene. Larsen skal ha for at han tar den helt ut, han er hensynsløs mot sitt eget renommé, og det blir det gjerne lesverdige bøker av. Pornopung er den mest slitte og sønderleste av disse åtte bibliotekbøkene. Men han virker plagsomt ureflektert i forhold til det å ha sex med flest mulig som målsetning.(lest 32 sider)
De to nevnte bøkene ryker ut.
Vinnere: Loe og Schätzing
Finale
Schätzings Svermen drar til med et kapittel i Trondheim, og mannen kan faktisk byen. Jeg sluker. Det sender ham til finalen. Men neste kapittel, i Canada, er tyngre. Jeg er fortsatt irritert fordi han er for pratsom. Boka er like under 1000 sider.
lest 41 sider
Loes Muleum utvikler seg også i suicidal retning. Men jeg takler det, han behandler ikke temaet med ironisk distanse. Fortellerstemmen minner om motebloggere, han imiterer en 18 år gammel jente som skriver i dagbokform. Jeg har utviklet sympati for hovedpersonen, og fortsetter.
lest 57 sider
Vinner: Muleum, Erlend Loe
13. juni 2008
Hva gjør at man liker et dikt?
Prinsesse Lea arrangerer en konkurranse hvor hun vil at vi skal sende henne sitt favorittdikt. Og det fikk meg til å tenke, hva gjør at man liker et dikt?
Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)
Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:
Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.
Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.
Egeland har mer Bukowski.
Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.
Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.
Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.
---
Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.
Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)
Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:
I know it sounds ridiculous, but speaking from experience
It may seem romantic, and thats no defense
Love will always get to you
Sooner or later, sooner or later, this happens to everyone
To everyone
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.
Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.
It was a couple of days later
I got even: I fucked his
girl.
Then I went down and knocked on his door
well, Alabam, I fucked your woman and now I'm going to
kick you all the way to
h*ll
the poor guy started crying, he put his hands over his face and just cried
I stood there and watched him
I said, I'm sorry,
Alabam.
Egeland har mer Bukowski.
Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.
Och vi kommer inte längre
Vi är tillbaks på noll
Men ingen kommer sörja
Vi har spelat ut vår roll
Vi glömmer hela skiten
Det betyder ingenting
Vi skulle kommit längre
Men räckte inte till
Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.
Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.
I want it to be perfect
Like before
I want to change it all
I want to change
---
Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.
25. desember 2007
Om strategi
Som jeg nevnte begynte jeg å sende postkort til Kagge ti år før jeg sendte han bokmanuset. At denne brilliante strategien kun ledet til seks måneders venting og deretter standardrefusjon, kan forlede deg til å tro at strategien er fullstendig ubrukelig. Før du trekker konklusjoner, er det derfor viktig å se på hvilken type postkort som ble sendt. Forsidene så gjerne slik ut:
... og på baksiden stod det tekster som
Polfarer Erling Kagge
Oslo?
Norge
Se, Erling, skikkelig KAGGE, hæ?
Kjærlig hilsen Elin og Eskil
Det hører med til historien at Erling aldri hadde hørt om disse Elin-og-Eskil-menneskene før de begynte å sende kort. Så, kanskje burde ikke refusjonen komme veldig overraskende på meg.
... og på baksiden stod det tekster som
Polfarer Erling Kagge
Oslo?
Norge
Se, Erling, skikkelig KAGGE, hæ?
Kjærlig hilsen Elin og Eskil
Det hører med til historien at Erling aldri hadde hørt om disse Elin-og-Eskil-menneskene før de begynte å sende kort. Så, kanskje burde ikke refusjonen komme veldig overraskende på meg.
24. desember 2007
Hvor mange nei fikk du før du fikk ja da du ville gi ut Blodføre
(Spørsmål fra anonym leser)
Det korte svaret er to.
Jeg begynte allerede i 1996 med å forberede Erling Kagge på tidenes komme, ved å sende ham postkort hver gang jeg dro på ferie. Etter års manipulering med sporadiske postkort sendte jeg ham bokmanuset i 2006.
Jeg oppfattet Kagge som et usnobbete forlag med samme smak som meg, de står blant annet utenfor forleggerforeningen. Etter min mening lener norske forlag for mye mot det finkulturelle og for lite mot populærkulturen, og jeg ønsker å skrive populærkultur. Hvis jeg må velge vil jeg heller underholde leseren enn å imponere henne, og jeg synes britisk og amerikansk litteratur og hollywoodfilm er bedre forbilder innen historiefortelling enn mye av den norske litteraturen.
Etter fire måneder uten lyd kontaktet jeg igjen Kagge Forlag. Da var manuset mitt søkk borte. Jeg sendte dem en ny bunke papir. Ytterligere to måneder gikk, så kom standardrefusjonen, det vil si et upersonlig brev de sender til mange. Det gjorde forbausende vondt å få boken refusert.
Cappelen var et naturlig neste steg, fordi jeg hadde vunnet en novellekonkurranse på forlaget. Etter to måneders venting ble jeg refusert også av Cappelen, men jeg slapp standardrefusjon. Dette tror jeg er uvanlig, tilbakemelding på manus er som regel et hint om at det fins interesse. Cappelen har ingenting å tjene på å behjelpe et bokmanus de ikke vil utgi, så det var ålreit av dem.
Jeg brukte fire-fem måneder på å omarbeide manus etter innvendinger fra Cappelen, venner og denne bloggens lesere. Nå hadde jeg brent av langt over et år siden jeg begynte forlagsprosessen, og jeg hadde bare prøvd to forlag. Derfor trykte jeg opp en brutal haug med manus, fant adresser og fakta om noenogtjue forlag, og sendte til de fjorten jeg likte best, samtidig.
Nå nesten ett år senere har fem av de fjorten forlagene ikke svart. Et par har meldt at manus er mottatt. Ett forlag informerte meg høflig om at de bare ga ut fagbøker. Ett sendte en standardrefusjon. To forlag var interesserte i et samarbeid som eventuelt kunne lede til kontrakt. Tre forlag antok manuset uten slike betingelser, og sendte kontraktsforslag. Tiden de fem interesserte forlagene brukte på å svare varierte fra fem dager til ti måneder.
Det korte svaret er to.
Jeg begynte allerede i 1996 med å forberede Erling Kagge på tidenes komme, ved å sende ham postkort hver gang jeg dro på ferie. Etter års manipulering med sporadiske postkort sendte jeg ham bokmanuset i 2006.
Jeg oppfattet Kagge som et usnobbete forlag med samme smak som meg, de står blant annet utenfor forleggerforeningen. Etter min mening lener norske forlag for mye mot det finkulturelle og for lite mot populærkulturen, og jeg ønsker å skrive populærkultur. Hvis jeg må velge vil jeg heller underholde leseren enn å imponere henne, og jeg synes britisk og amerikansk litteratur og hollywoodfilm er bedre forbilder innen historiefortelling enn mye av den norske litteraturen.
Etter fire måneder uten lyd kontaktet jeg igjen Kagge Forlag. Da var manuset mitt søkk borte. Jeg sendte dem en ny bunke papir. Ytterligere to måneder gikk, så kom standardrefusjonen, det vil si et upersonlig brev de sender til mange. Det gjorde forbausende vondt å få boken refusert.
Cappelen var et naturlig neste steg, fordi jeg hadde vunnet en novellekonkurranse på forlaget. Etter to måneders venting ble jeg refusert også av Cappelen, men jeg slapp standardrefusjon. Dette tror jeg er uvanlig, tilbakemelding på manus er som regel et hint om at det fins interesse. Cappelen har ingenting å tjene på å behjelpe et bokmanus de ikke vil utgi, så det var ålreit av dem.
Jeg brukte fire-fem måneder på å omarbeide manus etter innvendinger fra Cappelen, venner og denne bloggens lesere. Nå hadde jeg brent av langt over et år siden jeg begynte forlagsprosessen, og jeg hadde bare prøvd to forlag. Derfor trykte jeg opp en brutal haug med manus, fant adresser og fakta om noenogtjue forlag, og sendte til de fjorten jeg likte best, samtidig.
Nå nesten ett år senere har fem av de fjorten forlagene ikke svart. Et par har meldt at manus er mottatt. Ett forlag informerte meg høflig om at de bare ga ut fagbøker. Ett sendte en standardrefusjon. To forlag var interesserte i et samarbeid som eventuelt kunne lede til kontrakt. Tre forlag antok manuset uten slike betingelser, og sendte kontraktsforslag. Tiden de fem interesserte forlagene brukte på å svare varierte fra fem dager til ti måneder.
14. november 2007
Tjen penger på Blodføre
Hvis du både har lest Blodføre og er medlem av Bokklubben kan du anmelde boka og få betalt for det. Mener jeg Delirium sa. Jeg husker ikke hvor mye du får, kanskje størrelsesorden tredve kroner. Du får pengene i form av rabatt hos dem.
Selv kunne jeg gjerne tenkt meg en anmeldelse på den siden, fordi forfatterbloggen min er linket til den. Det hadde gjort seg bra med et terningkast eller to der, de anmeldelsene kan bli lest i lang tid.
Salget av Blodføre har stoppet litt opp. Det er ikke en uvanlig utvikling for debutanter, men det er litt nedtur likevel fordi alt gikk så bra i starten. Det var nå jungeltelegrafen skulle begynne å virke, altså at de som har lest boken og likt den anbefaler den videre. Får håpe det gir effekt når julehandelen begynner. Ikke fordi jeg er blakk, men fordi jeg håper å få utgi flere bøker.
Hvis du vil hjelpe en debutant og anmelde boken kan du klikke her, anmeld-knappen er nederst til høyre.
Selv kunne jeg gjerne tenkt meg en anmeldelse på den siden, fordi forfatterbloggen min er linket til den. Det hadde gjort seg bra med et terningkast eller to der, de anmeldelsene kan bli lest i lang tid.
Salget av Blodføre har stoppet litt opp. Det er ikke en uvanlig utvikling for debutanter, men det er litt nedtur likevel fordi alt gikk så bra i starten. Det var nå jungeltelegrafen skulle begynne å virke, altså at de som har lest boken og likt den anbefaler den videre. Får håpe det gir effekt når julehandelen begynner. Ikke fordi jeg er blakk, men fordi jeg håper å få utgi flere bøker.
Hvis du vil hjelpe en debutant og anmelde boken kan du klikke her, anmeld-knappen er nederst til høyre.
11. november 2007
Quiz om bøker
Avil forlanger at jeg blogger utdrag av noen boktekster. Og min kjære leser skal gjette på hvilke bøker vi snakker om. Jeg gir deg utdrag fra to romaner og en biografi fra forskjellige tiår. Å klare en av disse tre er helt konge, og det er enda mer konge å hinte om hva svaret er istedet for å si det rett ut. For det har Torgrim Eggen sagt.
Sunnmøringer har gjort utmerket inntrykk på meg, men åpenbart ikke på alle. Denne klassiske utskjellingen av sunnmøringer pågår med høy intenitet over tretten sider, deretter gradvis avtagende:
Neste bok:
Siste bok:
Dette er et meme, så jeg tagger litteraturstudinen.
Sunnmøringer har gjort utmerket inntrykk på meg, men åpenbart ikke på alle. Denne klassiske utskjellingen av sunnmøringer pågår med høy intenitet over tretten sider, deretter gradvis avtagende:
Til alle tider har sunnmøringene hatt en egen besynderlig evne til å spre redsel og dårlig samvittighet blant nordmenn. De er et av de minste folkestammer i landet, - likevel makter de å holde resten av folket i en tilstand av evig terror. (..) Noen av dem har svart hår og ser ut som tatere, andre har rødt hår og fregner og ser ut som mordere. (...) Aldri har man hørt om en sunnmøring som har begått underslag, drukket brennevin, deltatt i pardans, bannet, klatret i en lyktestolpe, eller badet naken på en strand. De er uangripelige. De er Norges mest forhatte mennesker.
Plutselig, stille, uten at noen har merket det, over natten, har sunnmøringene erobret Norge. Hva Danmark aldri forsøkte seg på; og hva Sverige ville mislykkes med; det greide Sunnmøre. Sunnmøringene brøt seg ikke inn. De skrevet ikke over Langfjellene; de grov seg ikke under; nasjonen hadde gjort seg porøs; de sivet inn i Norge. Deres kupp vil, når historien en gang skal skrives, bli nevnt som det osmotiske kupp.
Neste bok:
Jeg var nesten svimmel av forvirring og takket for hjelpen. Eskil stoppet meg i det jeg skulle legge på røret.
- Det går an å være enda mer uheldig enn Norge også.
- ?
- Hvis fem av seks VM-grupper hadde et slaktoffer som tapte alle sine kamper, og de tre andre lagene slo hverandre innbyrdes, så er det mulig å få seks poeng (to seire) og likevel bli slått ut.
- Glem det, Eskil.
Siste bok:
La meg si det slik, det at jeg lot meg overtale av Trompe og Tryta til å bli med på ambush den dagen er vel ikke det smarteste jeg har funnet på i livet, men du vet hvordan det er. Har man sagt A får man si B, og når man har kommet til D så er det umulig å komme seg unna uten å tape ansikt. De som har levd en stund vet vel at det ikke er så fryktelig farlig å miste ansiktet sitt, det vokser alltids ut et nytt, men jeg var yngre den gang og trodde ansikter var noe man bare hadde et begrenset utvalg av. Så ambush ble det.
Dette er et meme, så jeg tagger litteraturstudinen.
18. september 2007
De første dagene etter Blodføre
Anmeldelsene av Blodføre har vært bra, det er stort sett bare en ting boken får tyn for og det er at man finner det usannsynlig at NATO kunne arrangert et slikt kappløp. Jeg respekterer anmeldernes oppfatning, men jeg vil gjerne si noen trøstens ord til de som fant historien plausibel og som nå føler at de kan for lite om NATO og verden rundt seg:
- I beskrivelsene av NATOs indre liv har jeg støttet meg på min far, som er gammel forsvarspamp og kjenner møterommene i NATOs hovedkvarter i Brüssel fra innsiden.
- Forlegger Håkon Harket, som antok boka og har bidratt i redigeringsarbeidet, har også forsket på utenriksforhold og vet hva NATO er.
- USA og en rekke andre NATO-land utnyttet en bølge av irritasjon i folket etter en Saudi-Arabers angrep på World Trade Center til å invadere Irak, et land som ikke hadde noe med angrepene å gjøre. Er Irak-invasjonen, med Powells bløffetale i FN om våpen som ikke fantes, og Bush' ønske om å avsette Saddam fordi 'he tried to kill my father' en troverdig NATO-historie?
- Norges beste bok de siste årene handler om en mann som flytter ut i Nordmarka og blir kompis med en elgkalv.
Nuvel. Jeg er stolt av anmeldelsene og har ingenting å klage over. Tenkte å legge dem ut i margen her (og da velger jeg seff selv hva jeg siterer, for sånn er reglene og det vet du godt).
Boken har vært vanskelig å få tak i i en del bokhandler den første uken, men jeg har inntrykk av at det bedrer seg nå. Og det virker som om en del har funnet en løsning på problemet. Her er bestselgerlista til Haugen bok for uke 37 (klikkbar):
Plassen foran Ragde. Det er bare en bokhandel, men jeg synes dette er gedigent. *klype arm* Tusen takk til alle dere som har kjøpt!
- I beskrivelsene av NATOs indre liv har jeg støttet meg på min far, som er gammel forsvarspamp og kjenner møterommene i NATOs hovedkvarter i Brüssel fra innsiden.
- Forlegger Håkon Harket, som antok boka og har bidratt i redigeringsarbeidet, har også forsket på utenriksforhold og vet hva NATO er.
- USA og en rekke andre NATO-land utnyttet en bølge av irritasjon i folket etter en Saudi-Arabers angrep på World Trade Center til å invadere Irak, et land som ikke hadde noe med angrepene å gjøre. Er Irak-invasjonen, med Powells bløffetale i FN om våpen som ikke fantes, og Bush' ønske om å avsette Saddam fordi 'he tried to kill my father' en troverdig NATO-historie?
- Norges beste bok de siste årene handler om en mann som flytter ut i Nordmarka og blir kompis med en elgkalv.
Nuvel. Jeg er stolt av anmeldelsene og har ingenting å klage over. Tenkte å legge dem ut i margen her (og da velger jeg seff selv hva jeg siterer, for sånn er reglene og det vet du godt).
Boken har vært vanskelig å få tak i i en del bokhandler den første uken, men jeg har inntrykk av at det bedrer seg nå. Og det virker som om en del har funnet en løsning på problemet. Her er bestselgerlista til Haugen bok for uke 37 (klikkbar):
Plassen foran Ragde. Det er bare en bokhandel, men jeg synes dette er gedigent. *klype arm* Tusen takk til alle dere som har kjøpt!
12. september 2007
En dag igjen...
I morra er det frislepp av Blodføre ... og jeg aner ikke hva som venter.
Jeg har snakket med Adresseavisen og Dagbladet om boka. Intervjuene kommer mest sannsynlig på trykk i morgen.
EDIT: adressa ja, dagbladet nei.
Jeg har snakket med Adresseavisen og Dagbladet om boka. Intervjuene kommer mest sannsynlig på trykk i morgen.
EDIT: adressa ja, dagbladet nei.
30. august 2007
Omslaget til min første bok
Omslaget til Blodføre er klart. Bildene viser noen detaljer.
September blir en spennende måned. Jeg har jo ikke gjort dette før, så det er vanskelig å vite hva man har i vente.
September blir en spennende måned. Jeg har jo ikke gjort dette før, så det er vanskelig å vite hva man har i vente.
12. juli 2007
Bonusmateriale til bok
Som bonusmateriale til DVD er det ofte med en film om filmen. Dette er en tekst om teksten. Romanen Blodføre som skal ut i høst er redigert grundig tre ganger, vi følger den fjerde og siste revideringen. Etter dette skal forlaget rette skrivefeilene.
Mandag
Før en ny gjennomlesning har jeg alltid angst for at jeg har husket feil og at boka suger som en flymotor. Men de første kapitlene beroliger meg. En jente sa en gang at tærne hennes 'krøllet seg i leseglede', da tenkte jeg at det var godt kommet på. Nå kjenner jeg, for andre gang i livet, at det faktisk er fysiologisk mulig.
I kapittel seks stopper det opp. Tunge ting skal forklares, og det glir ikke godt. Det er en emosjonell berg-og-dalbane å lese sin egen bok, jeg er høyt oppe når det funker og langt nede når det ikke gjør det. Dagen går med før jeg finner ut at enkelte tidlige replikker sender oppmerksomheten i feil retning, slik at teksten som kommer noen linjer senere oppleves tung. Som jeg nevner her, metaforer som ikke har med saken å gjøre er distraherende. Jeg vil ha optimal lesbarhet.
De neste kapitlene glir godt. Humøret er tilbake. Til en skummel russisk jeger sier Dal'she nas dvoye. Det har jeg slengt inn fra en T.a.T.u.-sangtekst, jeg aner ikke hva det betyr, for alt jeg vet sier den skumle mannen at 'kjærligheten stråler vakkert ut fra din sjel'. Det holder ikke nå som boka skal ut. Jeg må skaffe russisk ordbok.
Tirsdag- onsdag
Boka glir fortsatt godt. Stephen King sier at mot slutten av et bokprosjekt er han så lei av teksten at han tenker "just take the old smelly thing away from me". Jeg har det motsatt, det gjør så forferdelig vondt å lese sin egen tekst når den ikke fungerer, og det har blitt mindre smerte for hver gang.
I dag har det vært mest ombytting av kapitler. Og kapittel 9, som var det eneste forlaget var misfornøyd med nå, måtte dø. På grunn av ommøblering har kapittelet havnet for langt frem i boka. Det blir som å flytte en tone i en melodi, den eksakt samme teksten som ga meg gåsehud i førsteversjonen, er nå død som gammel cola. Jeg slakter det og et beslektet kapittel (12) og lager et helt nytt kapittel 25.
Jeg bruker det ekte navnet på et hotell, jeg lurer på om det er helt lurt. Hotellet fremstår som et bordell, og selv om jeg kan stå for beskrivelsen er det ikke sikkert innehaveren blir blodfan.
Torsdag-fredag
Jeg er over midtveis nå. Det er nå leseren virkelig begynner å få betalt. Boka er deilig her ute, iblant glemmer jeg at jeg jobber og bare leser avgårde. Men stort sett er det fortsatt arbeid, i dag er nettet vanskelig tilgjengelig og det går med mye tid til å bekrefte sikkert at Basiliuskatedralen i Moskva er den samme som Vasilijkatedralen.
De siste tingene man hiver inn er ofte de som fungerer dårligst, derfor prøver jeg å unngå å legge til nye momenter nå, slik at jeg har redigert alt i teksten minst en gang. Derfor var jeg også nervøs for de siste endringene fra forrige revidering, og går locobanan når det viser seg at en av dem sitter som et skudd. Jeg sletter kapittelet som skulle vært nummer 54. Vi hadde et problem med at skurken blir for menneskelig, og dermed for lite skummel. Han fungerer bedre nå som man vet mindre om ham.
Mandag-Tirsdag
Hjernen er sommersløv, men boka er bare deilig og skaper ikke trøbbel. Jeg løser det siste problemet: en sekvens som ble fjernet da jeg drepte kapittel 9, men som var nødvendig å ha med, passet fint inn i kapittel 54.
Jeg har hatt alle slags merkelige følelser i forhold til boka. Jeg har vært sjalu på min egen historie. Jeg har følt at historien er mye bedre enn min formuleringsevne, at jeg ikke er verdig til å skrive den ned, at det blir for åpenbart at jeg er en amatør som har snublet over et gullegg. Jeg har følt meg erotisk tiltrukket av den, på en slik måte at jeg tenker at om boka var en dame ville jeg **** (det er her Borat gnir håndflatene mot hverandre). Jeg har hatt følesen av å sitte på noe av stor verdi, og kjent et Gollum-aktig begjær for å aldri gi den ut, bare beholde manuset for meg selv, sitte i et hjørne av rommet med begge hendene rundt papirbunken og hvese myyy prescioussss.
Man kan sikkert bli klin hakke sprø av å jobbe med en bok i ti år.
Jeg lurer på om epilogen skal ha kapittelnummerering, da jeg får en sterk fornemmelse av at boka er ferdig. Jeg har ennå ikke lest over alt for fjerde gang, men bokideen kom fra intuisjonen, utformingen av boka ble styrt av intuisjon, så hvis intuisjon sier at jeg er ferdig, er jeg ferdig.Ferie nå.
Bilder fra Taigaen, hvor mye av handlingen foregår.
27. juni 2007
Situasjonsrapport fra bokprosjektet
I mars, etter at Blodføre var antatt, fikk jeg en konsulentuttalelse fra forlaget der de ikke la fingrene imellom på hva de ikke likte. Etter det har vi gått to runder hvor jeg har endret og de har uttalt seg på nytt.
Jeg har nylig fått tredje uttalelse, forlaget er nå blide og sier mye pent, det er bare småting igjen og forhåpentlig bare behov for en runde til før korrektur. Det kan selvfølgelig være at vi lever i en boble hvor vi lurer hverandre, og at boka blir griseslaktet når anmelderne får kloa i den*, men for meg føles det virkelig som om ting faller på plass og at Blodføre blir seriøst bra.
Planen framover er at juli går med til runde tre og så starter forlaget på korrekturen i august. Når boka kommer ut vet jeg ikke, men det blir etter alle solemerker til høsten.Jeg fikk ideen til Blodføre i januar 1998. Så det ser ut til at vi akkurat rekker å komme under ti år på prosessen... riktignok har jeg ligget på trynet i en seng mange av de årene.
På grunn av runde tre kan det være jeg blir litt mindre tilgjengelig fra og med mandag. Det er nå jeg pleier å slette meg fra facebook, men jeg skal prøve å la være.
Bilder: Muligens blir bokomslaget inspirert av Sibirlandskap. Gleder meg til å se det.
17. juni 2007
Heimdal Blues
Heimdal Håndballklubb har lagt ned seg selv. Andre steder i landet skjer det rett og slett ikke at et lag i den øverste divisjonen i TV-sendt idrett legger ned seg selv. Men dette er Heimdal.
Jeg har skrevet 380 bloggposter nå uten å sagt særlig om hjemplassen min. Det er ikke tilfeldig. Men greit, la oss snakke om Heimdal.
Med Heimdal mener jeg her bydelene Kolstad, Huseby, Flatåsen, Romulslia, Tonstad, Rosten, Hårstad, Åsheim, Kattem, Stabbursmoen, Lundåsen og Gamle Heimdal, med landområdene som regnes til bydelen tilsammen 40.000 innbyggere, omtrent som Ålesund og Bodø.
Jeg har bodd 13 år på Tonstad og 10 på Flatåsen, sum 23 år på Heimdal. De voksne som bor på Heimdal er stort sett ikke født her. Jeg tilhører den første generasjonen som har vokst opp på et urbant Heimdal. Ergo mangler stedet fullstendig en egen identitet, ergo er det ikke noe supportermiljø rundt klubbene, ergo gikk Heimdal HK undas. Bare 11 byer i Norge har flere innbyggere enn Heimdal, likevel makter vi ikke å holde oss med et herrefotballag over tredjedivisjonsnivå. Vi kravler rundt i gørr og fornedrelse år etter år.
Dette er Trondheims svar på østsiden av Oslo og London, Bronx og Harlem i New York, her er husene billigst, sosialutbetalingene størst, gjengproblemer og pøbel mest tydelig, vi har de styggeste husene, ingen monumenter, Trondheim bystyre lokaliserer universiteter og tårn andre steder, det eneste byen har lagt hit er søppelfyllinga og asylmottaket, gatene andre steder i byen har navn etter konger, oppdagere, forfattere, store og kjente mennesker, gatene på Heimdal har navn etter ukjente kommunale embedsmenn og hekser som ble brent på bålet, som om bystyret vil fortelle oss at vi er født til anonymitet og kriminalitet, og slik har det gått, det har knapt kommet store mennesker fra Heimdal, alt vi kunne skryte av var namsosingen Åge Aleksandersen, som med god klaring rakk å få inspirasjon til albumet "Ramp" før han nå har flyttet til Rosenborg Park.
Ok da, kanskje Tommy Ingebrigtsen kan gå for heimdaling, høkkert-attituden hans er ihvertfall klassisk for stedet. Så det vi kan er å fly langt på ski, og kvaliteten du trenger da er å kunne sette utfor et stupbratt ovarenn uten å begripe at du kan slå deg helseløs, vi er symptomatisk nok best i den ene disiplinen hvor omløp i hodet er en ulempe.
Jeg sa vi hadde "ingen monumenter", det er ikke helt sant. Monumentet vårt er et latterlig høyt hotell plantet i myra ved motorveien. Det var nær ved å bli kåret til Norges dummeste byggverk, hadde det ikke blitt slått av et enda dummere, en gangtunnel som bare stoppet midt under veien.
Hvor tunnelen som ble Norges dummeste byggverk lå?
Heimdal.
---
Sightseeing på Heimdal:
Sørsia Gerilja - Blør for sør.
Gangstarap blir ihvertfall mer troverdig "når du bor i et føkkings høl".
Jeg har skrevet 380 bloggposter nå uten å sagt særlig om hjemplassen min. Det er ikke tilfeldig. Men greit, la oss snakke om Heimdal.
Med Heimdal mener jeg her bydelene Kolstad, Huseby, Flatåsen, Romulslia, Tonstad, Rosten, Hårstad, Åsheim, Kattem, Stabbursmoen, Lundåsen og Gamle Heimdal, med landområdene som regnes til bydelen tilsammen 40.000 innbyggere, omtrent som Ålesund og Bodø.
Jeg har bodd 13 år på Tonstad og 10 på Flatåsen, sum 23 år på Heimdal. De voksne som bor på Heimdal er stort sett ikke født her. Jeg tilhører den første generasjonen som har vokst opp på et urbant Heimdal. Ergo mangler stedet fullstendig en egen identitet, ergo er det ikke noe supportermiljø rundt klubbene, ergo gikk Heimdal HK undas. Bare 11 byer i Norge har flere innbyggere enn Heimdal, likevel makter vi ikke å holde oss med et herrefotballag over tredjedivisjonsnivå. Vi kravler rundt i gørr og fornedrelse år etter år.
Dette er Trondheims svar på østsiden av Oslo og London, Bronx og Harlem i New York, her er husene billigst, sosialutbetalingene størst, gjengproblemer og pøbel mest tydelig, vi har de styggeste husene, ingen monumenter, Trondheim bystyre lokaliserer universiteter og tårn andre steder, det eneste byen har lagt hit er søppelfyllinga og asylmottaket, gatene andre steder i byen har navn etter konger, oppdagere, forfattere, store og kjente mennesker, gatene på Heimdal har navn etter ukjente kommunale embedsmenn og hekser som ble brent på bålet, som om bystyret vil fortelle oss at vi er født til anonymitet og kriminalitet, og slik har det gått, det har knapt kommet store mennesker fra Heimdal, alt vi kunne skryte av var namsosingen Åge Aleksandersen, som med god klaring rakk å få inspirasjon til albumet "Ramp" før han nå har flyttet til Rosenborg Park.
Ok da, kanskje Tommy Ingebrigtsen kan gå for heimdaling, høkkert-attituden hans er ihvertfall klassisk for stedet. Så det vi kan er å fly langt på ski, og kvaliteten du trenger da er å kunne sette utfor et stupbratt ovarenn uten å begripe at du kan slå deg helseløs, vi er symptomatisk nok best i den ene disiplinen hvor omløp i hodet er en ulempe.
Jeg sa vi hadde "ingen monumenter", det er ikke helt sant. Monumentet vårt er et latterlig høyt hotell plantet i myra ved motorveien. Det var nær ved å bli kåret til Norges dummeste byggverk, hadde det ikke blitt slått av et enda dummere, en gangtunnel som bare stoppet midt under veien.
Hvor tunnelen som ble Norges dummeste byggverk lå?
Heimdal.
---
Sightseeing på Heimdal:
Sørsia Gerilja - Blør for sør.
Gangstarap blir ihvertfall mer troverdig "når du bor i et føkkings høl".
28. mai 2007
Rider igjen
Jeg står i butikken. Eller, ikke inne i butikken, jeg står bak kassene, blant spilleautomatene. Et skilt ber folk om å passe på veska si, et annet nekter skolebarn å ta veska si med inn i butikken. Enda et sted hvor barn ikke er folk. Jeg har ikke veske, jeg har en stokk som jeg lener meg på mens jeg ser meg rundt. Ti tusen varer vil bli kjøpt, de danner et kor av visuelle skrik om oppmerksomhet, det er en fargeeksplosjon, for mye bråk, jeg kan ikke fokusere. Lydene er også for mange. Men ikke så mange som jeg husket.
No sleep
No sleep until I am done with finding the answer
Jeg ser på to småunger bak kassen, to venninner, en hvit og en svart, som meg glaner de inn i butikken uten å gå inn, kanskje sliter de med veskeforbudet. De kunne vært førskoleunger, men ranslene på ryggen deres røper at de er seks-sju år gamle. Jeg regner etter.
Forrige gang jeg var i en butikk, var de ikke født.
Won't stop
Won't stop before I find a cure for this cancer
Jeg har vært housebound siden forrige årtusen, bundet av husets fire vegger, i tre-fire år også av kanten på senga. Kroppen min har vært et ubevegelig kjøttfengsel. Smerten, svettetoktene, spasmene, søvnløsheten, apatien, panikkangsten, depresjonen, årene i mørke og stillhet er nå redusert til en ti sekunders film som iblant dundrer lynraskt gjennom hodet mitt.
Somehow
I just don't wanna stay and wait for a wonder
Skal du få betennelse, velg en annen kroppsdel enn hjernen. Det tar så lang tid å bli bra.
Lately I been walking, walking in circles
watching
waiting for something
Feel me touch me heal me, come take me higher
Jeg går ikke inn i selve butikken, jeg kan ikke gå så langt. Ikke ennå. Jeg går tilbake til bilen. Flat Hill ser annerledes ut enn for sju år siden. Bensinstasjonen er borte, videosjappa er borte, postkontoret er borte. Veldig borte, som om de aldri eksisterte. Butikken jeg gikk ut av, og parkeringsplassen jeg står på, var gress og skogholt sist jeg var her. Som magi.
I've been waiting
In the shadows
For my time
Jeg setter bilen i gir og ruller ut av parkeringsplassen. Jeg er en vanlig mann på vei hjem fra nærbutikken, en av tusen den dagen, ingen tar notis av meg.
I've been living
For tomorrows
All my life
Min lengsel var usynlig. Min jubel er uhørbar.
No sleep
No sleep until I am done with finding the answer
Jeg ser på to småunger bak kassen, to venninner, en hvit og en svart, som meg glaner de inn i butikken uten å gå inn, kanskje sliter de med veskeforbudet. De kunne vært førskoleunger, men ranslene på ryggen deres røper at de er seks-sju år gamle. Jeg regner etter.
Forrige gang jeg var i en butikk, var de ikke født.
Won't stop
Won't stop before I find a cure for this cancer
Jeg har vært housebound siden forrige årtusen, bundet av husets fire vegger, i tre-fire år også av kanten på senga. Kroppen min har vært et ubevegelig kjøttfengsel. Smerten, svettetoktene, spasmene, søvnløsheten, apatien, panikkangsten, depresjonen, årene i mørke og stillhet er nå redusert til en ti sekunders film som iblant dundrer lynraskt gjennom hodet mitt.
Somehow
I just don't wanna stay and wait for a wonder
Skal du få betennelse, velg en annen kroppsdel enn hjernen. Det tar så lang tid å bli bra.
Lately I been walking, walking in circles
watching
waiting for something
Feel me touch me heal me, come take me higher
Jeg går ikke inn i selve butikken, jeg kan ikke gå så langt. Ikke ennå. Jeg går tilbake til bilen. Flat Hill ser annerledes ut enn for sju år siden. Bensinstasjonen er borte, videosjappa er borte, postkontoret er borte. Veldig borte, som om de aldri eksisterte. Butikken jeg gikk ut av, og parkeringsplassen jeg står på, var gress og skogholt sist jeg var her. Som magi.
I've been waiting
In the shadows
For my time
Jeg setter bilen i gir og ruller ut av parkeringsplassen. Jeg er en vanlig mann på vei hjem fra nærbutikken, en av tusen den dagen, ingen tar notis av meg.
I've been living
For tomorrows
All my life
Min lengsel var usynlig. Min jubel er uhørbar.
20. mai 2007
Kan man tøyse og likevel bli tatt på alvor?
Jeg skal utgi bok. Den heter Blodføre og er en thriller. Mye av redigeringen handler om å luke ut humor, fordi humoren min tenderer til å ta alvoret og dermed spenningen ut av situasjonen.
Boken fungerer nå *happy*. Men denne bloggen er ikke bare alvor, og jo mer alvorlig jeg er på andre arenaer, jo mer tuller jeg her. Bokanmeldere er ofte seriøse mennesker og ofte eldre enn meg, og jeg er redd en anmelder som har lest bloggen ikke vil kunne sette terning seks på noe som er alvorlig ment fra min hånd. Humor slår ihjel alvor.
Dette er en velprøvd problemstilling i kulturlivet:
Jeg skiftet som kjent URL-adresse for å bli vanskeligere å finne. Men jeg frykter fortsatt at dette nettstedet skal skade karrieren som bokarbeider. Bloggmiljøet gir mest respons til outrert humor og tabloide vinklinger, seriøse blogger uten personlig touch får som regel leve sine liv i stillhet. Er det i det hele tatt mulig å både blogge populært og beholde folks respekt?
Boken fungerer nå *happy*. Men denne bloggen er ikke bare alvor, og jo mer alvorlig jeg er på andre arenaer, jo mer tuller jeg her. Bokanmeldere er ofte seriøse mennesker og ofte eldre enn meg, og jeg er redd en anmelder som har lest bloggen ikke vil kunne sette terning seks på noe som er alvorlig ment fra min hånd. Humor slår ihjel alvor.
Dette er en velprøvd problemstilling i kulturlivet:
- Synnøve Svabø startet sin karriere som "stuntreporter" og fikk lurt statsminister Jagland til å klå seg på puppene. Da hun senere prøvde seg som seriøs programleder floppet hun - seerne tok henne ikke alvorlig.
- Komikeren Kristian Valen prøvde seg med seriøse musikkvideoer, det så latterlig ut i manges øyne og førte til bloggmeldinger av typen "jeg så Kristian Valen på gata i går og vet du hva, han gråt ikke" (men sangene solgte riktignok bra).
- Kanskje skriver Tande-P bra krim, men ville du vært mer motivert for å leve deg inn i en krim av Tande-P enn i en krim av en ukjent forfatter?
- Tok du fortsatt den triste sangteksten Adieu på alvor da du fant ut at moromannen Herodes Falsk hadde skrevet den?
Jeg skiftet som kjent URL-adresse for å bli vanskeligere å finne. Men jeg frykter fortsatt at dette nettstedet skal skade karrieren som bokarbeider. Bloggmiljøet gir mest respons til outrert humor og tabloide vinklinger, seriøse blogger uten personlig touch får som regel leve sine liv i stillhet. Er det i det hele tatt mulig å både blogge populært og beholde folks respekt?
25. mars 2007
Røldag: Det finnes ikke store ord på trøndersk
Det finnes ikke store ord på trøndersk
vi si vel helst itj meir enn det vi må
men vi har vært i lag i så lang tid no
og det e nån ting æ vil du ska forstå
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Og om æ no hadd vært nå tæss i engelsk
så hadd æ sikkert lagd et fint refræng
om kjærlighet som smell og eksplodere
dampe hett og gløde evig læng
Sånn har dem det gjern' dem som søng på engelsk
så skilles dem og fær på nye sprell
æ love dæ itj mer enn det æ hold dæ
men vi har nå holdt i lag allikevel
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Det største ordet æ har hørt på trøndersk
va stillheta di etter du sa "ja"
og æ skjønt at du sleit med klump i halsen
da va det mer enn bittelitt du sa
Og om den no skull kom, den fæle dagen
når du si at du helst vil fær din vei
om trønder'n i mæ nækte mæ å svar dæ
så ska du vit at det æ gjærn vil sei:
e at det var trivelig hver gang du tok i mæ
så koselig når du låna mæ ei hand
æ må ha vært heilt vanvittig glad i dæ
æ ælske dæ mer enn littegrann
---
Hertugen forsøker å fremføre diktet:
Bare for å vise melodien. Så må eventuelt mer begavede artister som føler seg kallet gjerne ta den videre.
vi si vel helst itj meir enn det vi må
men vi har vært i lag i så lang tid no
og det e nån ting æ vil du ska forstå
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Og om æ no hadd vært nå tæss i engelsk
så hadd æ sikkert lagd et fint refræng
om kjærlighet som smell og eksplodere
dampe hett og gløde evig læng
Sånn har dem det gjern' dem som søng på engelsk
så skilles dem og fær på nye sprell
æ love dæ itj mer enn det æ hold dæ
men vi har nå holdt i lag allikevel
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Det største ordet æ har hørt på trøndersk
va stillheta di etter du sa "ja"
og æ skjønt at du sleit med klump i halsen
da va det mer enn bittelitt du sa
Og om den no skull kom, den fæle dagen
når du si at du helst vil fær din vei
om trønder'n i mæ nækte mæ å svar dæ
så ska du vit at det æ gjærn vil sei:
e at det var trivelig hver gang du tok i mæ
så koselig når du låna mæ ei hand
æ må ha vært heilt vanvittig glad i dæ
æ ælske dæ mer enn littegrann
---
Hertugen forsøker å fremføre diktet:
Bare for å vise melodien. Så må eventuelt mer begavede artister som føler seg kallet gjerne ta den videre.
4. februar 2007
Anmeldelse av Hjorthens bok
Av di eg ble anmeldt selv, må jeg opprette den kosmiske balansen ved å anmelde noen andre. Slik lyder min dystre plikt. Selv om jeg ikke har skrevet bokanmeldelse siden ungdomsskolen, og den gangen valgte å anmelde telefonkatalogen.
Dagens bok er "Ut av det blå, inn i det svarte" av Arne Hjorth Johansen. Boken er utgitt på www.lulu.com, hvor alle kan utgi bøker, den har altså ikke gått gjennom forlag. Jeg likte tittelen, passe mystisk, omslaget på paperback'en er glanset og lekkert, førsteinntrykket holder forlagsstandard.
Jeg oppdager her at det er noe annet å lese bok med tanke på å anmelde den. Man blir langt mer kritisk. Det føles lettere å finne intelligente argumenter mot enn for.
Starten på boken fungerer bra. Jeg-personen, Simen, og hans kamerater bryter seg inn på en fabrikk. Forfatteren er rask med å etablere en antagonist, altså heltens fiende; den skumle Sofagas som vokter fabrikken. Sofagas har evner utenom det vanlige. Mye av spenningen i innledningen hviler på hvor skummel Hjorth greier å gjøre Sofagas.
Hovedhistorien er typisk for fantasysjangeren, mye ytre handling, mye bevegelse, hovedkarakteren flyttes til nye lokasjoner, nesten som film i bokform.
Mellom historien om fabrikkinnbruddet, pågripelsen, flukten og jakten som oppstår har Hjorth skutt inn kapitler hvor hovedpersonen behandler sitt forhold til Hilde. Disse kapitlene er mer preget av indre handling. Iblant er det vellykket
Skriftstørrelsen er mindre enn man er vant til fra bøker som har gått gjennom forlagsprosessen. Jeg merker aldri skrivefeil i Hjorth Johansens blogg, men kanskje fordi jeg skulle anmelde verket legger jeg i romanen merke til enkelte skrive- og kommafeil man ikke er vant til i bøker. Det er en vanesak og ikke noe stort problem, men sammen med at Hjorth Johansen iblant blir meta og snakker rett til leseren, danner disse små dryppene av manglende profesjonalitet en uheldig effekt:
Jeg ville anbefalt Arne Hjorth Johansen å fremstå mer selvsikker når han skriver litteratur. Han har nemlig ingenting å skjemmes over:
Etter en noe nølende fase tar boka seg opp fra og med der man får vite hva som ligger bak Sofagas' uvanlige evner, og hvor det trekkes linjer bakover i de mørkere delene av norsk historie. Herfra og ut er boken engasjerende og skaper en trolsk stemning som matcher godt med naturen i Telemark, hvor historien utspiller seg.
"Ut av det blå, inn i det svarte" åpner til terningkast fire, fortsetter med terningkast tre, men ligger i andre halvdel på en stødig femmer. Og hvis forlag leste ferdig bøker før de bedømte den ville du neppe kunnet kjøpe boken i Hjorthebloggen til en pris godt under det bokhandlerbøker koster.
Dagens bok er "Ut av det blå, inn i det svarte" av Arne Hjorth Johansen. Boken er utgitt på www.lulu.com, hvor alle kan utgi bøker, den har altså ikke gått gjennom forlag. Jeg likte tittelen, passe mystisk, omslaget på paperback'en er glanset og lekkert, førsteinntrykket holder forlagsstandard.
Jeg oppdager her at det er noe annet å lese bok med tanke på å anmelde den. Man blir langt mer kritisk. Det føles lettere å finne intelligente argumenter mot enn for.
Starten på boken fungerer bra. Jeg-personen, Simen, og hans kamerater bryter seg inn på en fabrikk. Forfatteren er rask med å etablere en antagonist, altså heltens fiende; den skumle Sofagas som vokter fabrikken. Sofagas har evner utenom det vanlige. Mye av spenningen i innledningen hviler på hvor skummel Hjorth greier å gjøre Sofagas.
Ja visst var vi redde, men det var mer enn det. Jeg kan bare snakke for meg selv, men det jeg følte var ikke vanlig redsel. Det var en forutanelse, et svartsinn som omsluttet oss, en uforklarlig visshet om at denne gangen ville det gå oss ille.
Hovedhistorien er typisk for fantasysjangeren, mye ytre handling, mye bevegelse, hovedkarakteren flyttes til nye lokasjoner, nesten som film i bokform.
Mellom historien om fabrikkinnbruddet, pågripelsen, flukten og jakten som oppstår har Hjorth skutt inn kapitler hvor hovedpersonen behandler sitt forhold til Hilde. Disse kapitlene er mer preget av indre handling. Iblant er det vellykket
Jeg blir bare tung og klossete og til slutt snubler jeg i mine egne ben og faller på ryggen i gresset.... men i starten opplevde jeg disse kapitlene forstyrrende for flyten i den spenningsdrivende historien. Etterhvert tjener de sin hensikt.
Trekker henne etter meg.
Vi ler.
Det er hennes musikk, men hun synger den for meg.
Først da kan jeg høre den...
Skriftstørrelsen er mindre enn man er vant til fra bøker som har gått gjennom forlagsprosessen. Jeg merker aldri skrivefeil i Hjorth Johansens blogg, men kanskje fordi jeg skulle anmelde verket legger jeg i romanen merke til enkelte skrive- og kommafeil man ikke er vant til i bøker. Det er en vanesak og ikke noe stort problem, men sammen med at Hjorth Johansen iblant blir meta og snakker rett til leseren, danner disse små dryppene av manglende profesjonalitet en uheldig effekt:
Jeg er en enkel mann,(..) muligens vil du min kjære leser, som kanskje er en lærd mann med kunnskap om mye og mangt fnyse av min opplevelse og avfeie det som vrøvl fra en forteller som åpenbart aldri har åpnet en bok...Dette er hovedpersonens ord, men kan også tolkes som at forfatteren er usikker på sine egne kvaliteter. En leser trenger å føle at forfatteren har noe å si henne, trenger å føle at historien har noe stort i gjære, og stilen i meta-avsnittene skader denne illusjonen. Dette er ikke en hovedperson som har høye tanker om sine egne fortellerevner. En stil man kan kjenne igjen fra bylinen i Hjorth Johansens blogg ("uttaler seg om ting han ikke har greie på"), og som nok fungerer bedre i den sammenhengen, siden bloggere i større grad enn forfattere har nytte av å fremstå sympatiske.
Jeg ville anbefalt Arne Hjorth Johansen å fremstå mer selvsikker når han skriver litteratur. Han har nemlig ingenting å skjemmes over:
Etter en noe nølende fase tar boka seg opp fra og med der man får vite hva som ligger bak Sofagas' uvanlige evner, og hvor det trekkes linjer bakover i de mørkere delene av norsk historie. Herfra og ut er boken engasjerende og skaper en trolsk stemning som matcher godt med naturen i Telemark, hvor historien utspiller seg.
"Ut av det blå, inn i det svarte" åpner til terningkast fire, fortsetter med terningkast tre, men ligger i andre halvdel på en stødig femmer. Og hvis forlag leste ferdig bøker før de bedømte den ville du neppe kunnet kjøpe boken i Hjorthebloggen til en pris godt under det bokhandlerbøker koster.
6. januar 2007
Palindrom
Palindromer er ord som kan leses begge veier, som bob og rotor. Jeg synes det er for dårlig, når de først skulle lage seg et ord for begrepet palindrom, at de ikke da valgte et palindrom. Palinilap, for eksempel. Eller Mordrom. Tungt ondskapens-hotell-inspirert ord.
Men man kan kanskje ikke vente seg mye tilpasningsdyktighet når det gjelder ord som beskriver ord. "Palindrom" er sikkert klekket ut av samme type folk som kom opp med presens partisipp og pluskvamperfektum. Jeg ser dem for meg. "Hva skal vi kalle disse tegneserieordene som enhver snørrunge forstår, skal vi gå for "ag"? Eller "onomatopoetikon"? Hva sier dere gutter, er vi i form i dag?"
Beklager. Det var palindromer vi skulle snakke om. Jeg har ikke alltid hatt et liv, så jeg har hatt god tid til å klekke ut palindromer. I følge Guinness rekordbok er norgesrekorden for enkeltord ordet regninger, altså 9 bokstaver.
Til det vil jeg bemnerke følgende:
Du burde også finne nynorskrekorden her. Reikningar er ikke engang et palindrom.
Har man meningsløst god tid kan man også lage palindromer av lengre tekster, som for eksempel:
Håper de påfallende glimrende menneskene som heter Musum der ute skjønner at grellheten kun skyldes "kunstneriske" årsaker.
Til slutt en oppgave for deg. Hva er spesielt med følgende setning:
Men man kan kanskje ikke vente seg mye tilpasningsdyktighet når det gjelder ord som beskriver ord. "Palindrom" er sikkert klekket ut av samme type folk som kom opp med presens partisipp og pluskvamperfektum. Jeg ser dem for meg. "Hva skal vi kalle disse tegneserieordene som enhver snørrunge forstår, skal vi gå for "ag"? Eller "onomatopoetikon"? Hva sier dere gutter, er vi i form i dag?"
Beklager. Det var palindromer vi skulle snakke om. Jeg har ikke alltid hatt et liv, så jeg har hatt god tid til å klekke ut palindromer. I følge Guinness rekordbok er norgesrekorden for enkeltord ordet regninger, altså 9 bokstaver.
Til det vil jeg bemnerke følgende:
russerdressur (13)
ressursrusser (13)
rabarbrabar (11)
rokokkokor (10)
etterrette (10)
revelever (9)
Du burde også finne nynorskrekorden her. Reikningar er ikke engang et palindrom.
Har man meningsløst god tid kan man også lage palindromer av lengre tekster, som for eksempel:
Ni fromme dagleger moser Otta, Etna og Eidsivating.
Os regner Ted som regent etter René.
Negre biter Åsm*l.
Hadde min ravn løk?
Vil Sanna at laks skal ta Annas liv?
Skal varg ete Musum eller grelle Musum ete gravlaks?
Vil Sanna at laks skal ta Annas liv?
Køln var ni med Dahlum såret i Bergen.
En er rett.
Et negermos, De!
Trenger Sogn IT-avis?
Diego ante at Tore som regel ga dem morfin.
Håper de påfallende glimrende menneskene som heter Musum der ute skjønner at grellheten kun skyldes "kunstneriske" årsaker.
Til slutt en oppgave for deg. Hva er spesielt med følgende setning:
Da han så at alle saueøynene var stjålet satte saueøyeeieren i et angstskrik.
8. desember 2006
Diktets vekst og fall
OK, OK, men dette kan være din beste sjanse til å få en kjapp repetisjon av norsk poesihistorie uten eksaltert babbel.
1700-tallet
Muligens er det for drøyt å påstå at Norge ikke ville blitt til uten diktene. Men det er faktum at under dansketiden ble tanken om et fritt, selvstendig Norge født av Det Norske Selskab, en klubb for norske diktere i Køben. Det mest kjente diktet fra perioden er kanskje Johan Nordahl Bruns "For Norge, kjæmpers fødeland". Vi skal se på et par macho vers fra Claus Frimann
1800-tallet
Vi var fortsatt ufrie, nå i union under Sverige, og å dyrke Norges fortreffelighet var fortsatt dominerende i dikt som i annen norsk kunst. (Såkalt nasjonalromantisme). Henrik Wergeland er et eksempel på en mann som hadde politisk betydning gjennom dikt.
Norsk kunst ligger som regel noen år etter Europa. Norsk dikting på 1800-tallet var et unntak. Diktere som Ibsen og Bjørnson var blant de internasjonale trendsetterne. Vi drar et kjent et fra Bjørnson siden han har bursdag i dag:
1900-45
Det er naturlig å dele 1900-tallet i før og etter andre verdenskrig. Før krigen holdt man på de klassiske formene med rim og rytme i diktningen. Kjente diktere fra epoken var nobelprisvinner Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Nordahl Grieg som ble skutt ned i fly under krigen, og kommunisten Arnulf Øverland.
Lyrikk var viktig i motstandskampen, dikt lar seg lett huske og resitere uten at de behøver å skrives ned. Jeg liker dette Øverland-diktet med handling fra OL i München 1936, da nazistene måtte stå på tribunen og se en av helt feil rase banke Hitlerjugenden:
1945-2000
Diktene ble moderne, rim og rytme var ikke lenger et krav, noe som ga dikteren spillerom til å uttrykke eksakt hva han følte uten at diktingen ble dels kryssordoppgave. Perioden inneholder også gode tradisjonelle diktere som André Bjerke.
Fortsatt var det mulig å bli riksskjendis som dikter. Jeg kunne representert perioden med teknisk dyktigere diktere som Jan Erik Vold, Michael Krohn eller Lars Saabye Christensen, men jeg falt for dette av Harald Sverdrup, en krigsveteran som utga erindringene sine i diktform i 1982.
2000-tallet
Nå i 2006 har Dagbladet fjernet sitt daglige dikt, og den eneste poeten som jevnlig kommer ut til folket gjennom massemedia er dermed TV-sportens John Hervig Carlsen. Få norske diktere rører meg mer, og det er naturlig å representere perioden med denne ikke bare fremtredende men totalt dominerende lyrikeren:
Så hva sier dere, NRK-sporten, på tide å la norsk dikterkunst dø en verdig død? Eller skal dere fortsette å pisse på grava?
1700-tallet
Muligens er det for drøyt å påstå at Norge ikke ville blitt til uten diktene. Men det er faktum at under dansketiden ble tanken om et fritt, selvstendig Norge født av Det Norske Selskab, en klubb for norske diktere i Køben. Det mest kjente diktet fra perioden er kanskje Johan Nordahl Bruns "For Norge, kjæmpers fødeland". Vi skal se på et par macho vers fra Claus Frimann
Svøpe seg i silke
Kniplingstråd at pilke
Var ei Nordmanns vis
Bruke sten til hodepute
Når han var i marken ute
Det var Nordmanns vis
Pikers sko å kysse
Pattebarn å dysse
Var ei Nordmanns vis
Med en halvt avhugget hage
Sin venninnes kyss at tage
Det var Nordmanns vis
1800-tallet
Vi var fortsatt ufrie, nå i union under Sverige, og å dyrke Norges fortreffelighet var fortsatt dominerende i dikt som i annen norsk kunst. (Såkalt nasjonalromantisme). Henrik Wergeland er et eksempel på en mann som hadde politisk betydning gjennom dikt.
Norsk kunst ligger som regel noen år etter Europa. Norsk dikting på 1800-tallet var et unntak. Diktere som Ibsen og Bjørnson var blant de internasjonale trendsetterne. Vi drar et kjent et fra Bjørnson siden han har bursdag i dag:
Ja vi elsker dette landet
Som det stiger frem
Furet værbitt over vannet
Med de tusen hjem
Elsker elsker det og tenker
På vår far og mor
Og den saganatt som senker
Drømme på vår jord
1900-45
Det er naturlig å dele 1900-tallet i før og etter andre verdenskrig. Før krigen holdt man på de klassiske formene med rim og rytme i diktningen. Kjente diktere fra epoken var nobelprisvinner Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Nordahl Grieg som ble skutt ned i fly under krigen, og kommunisten Arnulf Øverland.
Lyrikk var viktig i motstandskampen, dikt lar seg lett huske og resitere uten at de behøver å skrives ned. Jeg liker dette Øverland-diktet med handling fra OL i München 1936, da nazistene måtte stå på tribunen og se en av helt feil rase banke Hitlerjugenden:
Niggeren Owens sprinter
Germanerne stuper sprengt
Det blonde stadion undres
Føreren mørkner strengt
Men tenk da med trøst på alle
Jødiske kvinner og menn
Som sprang for livet i gaten -
dem nådde dere igjen!
1945-2000
Diktene ble moderne, rim og rytme var ikke lenger et krav, noe som ga dikteren spillerom til å uttrykke eksakt hva han følte uten at diktingen ble dels kryssordoppgave. Perioden inneholder også gode tradisjonelle diktere som André Bjerke.
Fortsatt var det mulig å bli riksskjendis som dikter. Jeg kunne representert perioden med teknisk dyktigere diktere som Jan Erik Vold, Michael Krohn eller Lars Saabye Christensen, men jeg falt for dette av Harald Sverdrup, en krigsveteran som utga erindringene sine i diktform i 1982.
Regnet kysser en soldat på munnen
Lett lener hun seg mot ham
lukter krutt og blå bensin
Fra hans drømte grep om henne
spruter skuddserier som blomstrer
i en bruderød bukett
i fiendens underliv og bryst
og hånd og munn
og splintrer dennes siste Ja
2000-tallet
Nå i 2006 har Dagbladet fjernet sitt daglige dikt, og den eneste poeten som jevnlig kommer ut til folket gjennom massemedia er dermed TV-sportens John Hervig Carlsen. Få norske diktere rører meg mer, og det er naturlig å representere perioden med denne ikke bare fremtredende men totalt dominerende lyrikeren:
Ole Einar gjør dette med glans
både skyting og sterk dobbeldans.
Borte på Simostranda
med kaffe i handa
der sitter en stolt pappa Hans.
Så hva sier dere, NRK-sporten, på tide å la norsk dikterkunst dø en verdig død? Eller skal dere fortsette å pisse på grava?
Abonner på:
Innlegg (Atom)