Fuck The System 12 - The Movie

Scener og sitater fra storfilmen Fuck The System

I en galakse langt langt borte, hersker det onde Imperiet. Her ser vi fra venstre Admiral Rabbagast, Keiser Iversen og Lorden. De betrakter byggingen av den grusomme Bloggsfæren, hvor de har tenkt å bedrive hemningsløs elitekosing.


Betty Skywalker (til venstre) forlater sin hjemplanet og slår seg sammen med de andre opprørerne, Prinsesse Anja og Han Sadie, i kampen mot de onde undertrykkerne.


Jabba The Hjorth har fanget Betty, og vår helt er i ferd med å ofres til den sultne Fjordfitte.


Jabba the Hjorth: Hvis du bare kjente makten til den mørke siden. Obi-Wan fortalte deg aldri hva som hendte med din far.
Betty Skywalker: Han fortalte meg nok!
Jabba the Hjorth: Nei. Jeg er din mor, Betty!
Betty Skywalker: Nei, det er ikke sant! Det er umulig!
Jabba The Hjorth: Søk i hjertet ditt. Du vet at det er sant.
Betty Skywalker: NEEEII! NEEEEEIII!


Betty Skywalker: Yoda nevnte en annen?
Obi-Wan: Den andre han snakket om er din søster.
Betty Skywalker: Men jeg har ingen søster.
Obi-Wan: Hmm. For å beskytte dere fra Keiser Iversen, ble dere gjemt fra deres far da dere ble født. Dette er grunnen til at din søster forble anonym.
Betty Skywalker: Anja! Anja er min søster.
Obi-Wan: Og, ikke å forglemme, din bror.
Betty Skywalker: Anja er min søster og min bror!


RA2-DIO2: hvis du bare kjente makten til den mørke siden. Obi-Wan fortalte deg aldri hva som hendte med din far.
Betty Skywalker: Han fortalte meg nok!
RA2-DIO2: Nei. Jeg er din fars helt spesielle badeleke.
Betty Skywalker: Nei, det er ikke sant! Det er umulig!
RA2-DIO2: Søk i den brune guffen på underarmen din. Du vet at det er sant.
Betty Skywalker: NEEEII! NEEEEEIII!


Rancor Tine: hvis du bare kjente makten til den mørke siden. Obi-Wan fortalte deg aldri hva som hendte med din far.
Betty Skywalker: Han fortalte meg nok!
Rancor Tine: Nei. Jeg er din datter.
Betty Skywalker: Nei, det er ikke sant! Det er umulig!
Rancor Tine: Søk i hjertet ditt. Du vet at det er sant.
Betty Skywalker: Det går ikke an at absolutt alle i denne filmen er i slekt.
Rancor Tine: Jo. Hvorfor tror du ellers vi ser under middels bra ut?
Betty Skywalker: NEEEII! NEEEEEIII!


Betty Skywalker: Du er faren min, ikke sant?
Lorden: Nei.
Betty Skywalker: OK, kult, jeg trodde...
Lorden: Jeg er deg.
Betty Skywalker: NEEEII! NEEEEEIII!


Oppdraget har lyktes, Bloggsfæren eksploderer

Løknyheter

Kong Børge gjorde meg oppmerksom på den satiriske 'nyhetskanalen' Onion News Network. Videoene springer ut fra satireblekka The Onion i Wisconsin, USA. The Onion ble grunnlagt i 1988, men hevder selv den ble grunnlagt i 1756.

Videoklippene deres har gitt meg mye glede de siste dagene. Her er en fin debatt om hvorvidt myndighetene spionerer nok på de paranoide schizofrene. Mange gode ideer her ...

Grunnen til at jeg ler så mye av dette er sikkert at Onion News Network ikke er kjempeberømt (selv om ONN selv påstår at kanalen kan bli sett i 811 land), og at jeg bare såvidt henger med intellektuelt. Humor har dessverre et ekskluderende element, når du føler du er i en begrenset gruppe som kan nyte humoren er det morsommere enn sånt som alle tar, som f.eks. "Mot i brøstet". Samme fenomenet gjør at amatørmessig internhumor iblant føles veldig morsomt. Tror jeg.

OK da, slå av tiggende-hund-blikket, du skal få litt porno også:

Mange flere finner du her.

Ekstrembasehopperen

Basehopping ser tøft ut. Men et hopp fra en høy bygning med glatte vegger som det på bildet, er ikke mye farligere enn et tandemhopp for nybegynnere fra fly. Alt handler om valg av lokasjon. Noen basehoppere velger seg vekk fra problemene, andre velger seg til dem. De første kalles tedrikkere, posesnusere og sengevætere. De siste kalles ekstrembasehoppere.

Rølerbloggen presenterer
Ekstrembasehopper The Movie



Disclaimer: Jeg oppfører meg som en arrogant dust i videoen fordi jeg spiller en rolle, ikke fordi jeg er sånn. Det samme gjelder for Cribs-videoen.

Rølr butik

Det går ikke lenger an å skjule at Rølerbloggen har pinlig lave inntekter. Timelønnen min har nå falt under barnearbeidertaksten i Den Sentralafrikanske Republikk. Du skuler rett inn i et latent konkursbo. Derfor har jeg utarbeidet en del produkter som jeg vurderer å selge gjennom bloggen.

Først ut er vodkaen Sjelden:

Sjelden smaker som vodka, hverken mer eller mindre. Men den har et fortrinn. Du som setter pris på det sterke, er vant til flakkende blikk og hosting når arbeidsgiver, svigerfamilie, hushai eller andre spør om alkoholvanene dine. Men fra nå av kan du flekke engleøyne og uttale: Jeg drikker sjelden.

Aldri er en mer eksklusiv vodka enn Sjelden. Hvis Sjelden er økonomiklasse, er Aldri business class. OK, så er innholdet akkurat det samme. Men denne vodkaen oppgraderer samtalene dine til
- Og hvordan er kandidatens forhold til alkohol?
- Jeg drikker aldri.

- Drikker du, svigersønn?
- Jeg drikker aldri. Og det er jeg konsekvent på. Nesten fanatisk.

og så videre.

"Ikke" er for sjåføren. Du gjetter rett, inni flasken er vodkaen fortsatt den samme. Når politikonstabelen vifter deg inn i veikanten og spør om du har drukket, kan du si "jeg drakk ikke, og det har jeg vitner på." Hvorpå kompisene i baksetet med like ærlige øyne kan bekrefte, "det stemmer, konstabel, han drakk ikke."

Eksempel fra den tilsvarende serien for røykere.
- Jeg vil ikke leie ut leiligheten til røykere.
- Men jeg røyker aldri.
- Da så.

Møt biffen Vegetarmat. Biffen er så rå at du kan ane rauting når du tar den ut av pakken, etter måltidet kan du føle hvordan blodcellene må kjøre kolonnekjøring i årene. Den er utviklet fordi det fins vegetarianere som anser kroppene til kjøttetere som dyrekirkegårder, og nekter å ha sex med kjøttetere. Noen av vegetarianerne kan være søte.

Møter du en slik, kan du nå oppriktig bruke setninger som "vegetarmat er det beste jeg vet" og "til middag spiser jeg bare vegetarmat".

Til slutt en godbit for barna. 'Mamma, kan jeg spise en gulrot før middag?'

Takk til Røverdatter for inspirasjon. Jeg har riktignok en mistanke om at andre har hatt ideen før meg, all den tid det russiske ordet 'vodka' betyr 'vann'...

Hva skal du stemme i høst?

Aner du ikke hva du skal stemme ved årets valg? Fortvil ikke! Bare start på spørsmål 1, beveg deg rundt i teksten etter de instruksjonene du får, og vips vet du hva du bør gjøre.

---

1. Dreper du maten din selv?
JA gå til 4
NEI gå til 7

2. Stem AP

3. Stem RV

4. ..i Nord-Norge?
JA gå til 11
NEI gå til 9

5. Liker du mennesker?
JA gå til 6
NEI gå til 16

6. Liker de deg? (Vanlige mennesker altså, ikke mora di)
JA gå til 12
NEI gå til 15

7. Sjekker du bibelen i blant?
JA gå til 18
NEI gå til 13

8. Stem V

9. Stem SP

10. Så du går altså på trygd?
JA gå til 19
NEI gå til 2

11. Stem Kystpartiet

12. Gikk det bra på skolen?
JA gå til 17
NEI gå til 10

13. Har du meninger?
JA gå til 14
NEI gå til 8

14. ..som du helst vil være alene om?
JA gå til 3
NEI gå til 5

15. Stem H

16. Stem FrP

17. Så du er både skolelys og populær.
Særlig. Du kødder nå, ikke sant?
JA gå til 1
NEI gå til 20

18. Stem KrF

19. Stem SV

20. Du ljuger så du tror det selv. Bli politiker!

På kjøret

Min far kjøpte i vanvare en Dina-plate, og ga den til meg. Jeg testet den av høflighet, og var spent på om de gamle greiene skulle komme tilbake, men nei. Jeg følte ingen ting. Jeg gikk til vinduet, så ut over byen, og tenkte tilbake til mørke kapitler i min fortid. En gledeståre krystalliserte seg i øyekroken, for til tonene av Dina visste jeg sikkert at de dagene var over.

En gang var jeg en ubesudlet ung gutt. Jeg hørte på TNT, DumDum, Raga, Guns'n'roses og alt det de andre hørte på. Det fins grenser for hva du kan putte i ørene i Trøndelag, vi har for eksempel aldri representert Norge i Grand Prix, hvis artistene våre prøver seg der blir de nektet å spille på utestedene. Man må holde stammeblodet rent.

Men et sted på veien gikk noe galt. Jeg tror det var da Nirvana kom. Kurt Cobain ødela meg. Jeg klarte bare ikke grunge. Og plutselig hørtes all musikken ut som grunge. Jeg begynte å skli ut.

Eksperimenteringen startet i Polen under en interrail. I en luguber sjappe fant jeg en fyr som solgte tvilsom vare til fem kroner skuddet. Jeg tenkte, det var ikke så farlig, det var bare nysgjerrighet, jeg var ikke en del av et miljø, jeg skulle reise fra sjappa og aldri mer komme tilbake. Så jeg gikk meg rett på NKOTB.

Det ble med en engangshendelse vi kunne le av i ettertid. Kompisene ga meg Bros i bursdagsgave neste mars, jeg bare haha og gikk rett og byttet den.

Men tre år senere, i 1995, møtte jeg "Thomas". Vi havnet sammen i et telt i Sverige, og trengte noe å høre på. Vi tok Svensk Grand Prix-musikk hver dag den uka. Diggiloo diggiley. Det viste seg at "Thomas" slet med det samme som meg. Det skulle bli "Thomas" som introduserte meg for de harde stoffene. Take That.

Jeg pumpet i meg flere doser Take That daglig det neste året, jeg maktet ikke stå imot, jeg trødde stoffet rett inn i ørene uten filter og ble mer og mer ødelagt. Jeg kunne ikke se folk i øynene på gata, jeg kunne ikke se meg selv i speilet. Jeg lærte godt hvordan gulvet foran kassa i platesjappa så ut.

Derfra gikk det bare nedover. Jeg gikk over på Aust Sjutton. Hvis du stiller NKOTB-kassetten foran meg i dag flirer jeg bare, hvis du legger i Take That-skivene takker jeg glatt nei, men lader du med Aust Sjutton og observerer meg i et ubevoktet øyeblikk, kan du fortsatt se rykningene i playfingeren. Dette stoffet setter seg i kroppen for livet.

Det gikk mot slutten av nittitallet og slutten av alt som het ære og selvrespekt. I fucking did it all. Det var bare å plassere det foran nesen min, jeg tok det. Boyzone. Blue. Backstreet Boys. Solid Harmonie. Max Martin kunne knapt skrive en sang til noensomhelst artist uten at de abstinensdirrende fingrene mine fikk kloa i den. Hørte jeg en sang som "I saw you Dancing" holdt det ikke med singelen, neida, jeg kjørte hele Yaki-Da-albumet rett inn i sneglehuset. Og jeg kjøpte tilbake Bros-abumet jeg hadde byttet.

Jeg husker lite av de årene, men jeg ser sporene i CD-samlingen og skjønner hvordan det må ha vært. Det må ha vært sånn:

Det gikk som det måtte gå. Kroppen maktet ikke kjøret. Jeg totalhavarerte og ble liggende i mørket i flere år, ørene tålte ikke en fløyelstone mer, øynene maktet ikke flere voksede, glattrakede mannebrystkasser. I over et år hørte jeg absolutt ingenting. Da jeg endelig kunne fungere igjen var Gary Moore det tyngste innen rekkevidde, jeg kunne knapt bevege meg men spilte meg igjennom Wild Frontiers-albumet, noen sekunder av gangen. Det tok meg en måned.

Gradvis kom evnene tilbake, men ikke svakheten for politisk ukorrekt musikk. Siden da har jeg aldri sett meg tilbake.

Jeg er trønder igjen.

Røldag: Festivalminne

- Det er en stund siden de hendelsene som du nå skal fortelle om fant sted. Hvorfor har du valgt å gå ut med dem først nå?

- Jeg føler at jeg må dele mine erfaringer med andre for å hindre at flere må lide seg igjennom det samme som meg. Det har tatt lang tid å komme over disse tingene, men nå som jeg har fått det på såpass avstand føler jeg at jeg kan se tilbake på hendelsene og trekke svakt på smilebåndet. Det er denne selvironien som har hjulpet meg gjennom den harde tiden.

- Hva var det egentlig som hendte der borte i Sverige denne sommeren?

- Det er en lang historie. Sammen med to venner skulle jeg delta i svenske 5-dagers-festivalen i orientering. Vi dro ned med tog en stund i forveien. Ung og uerfaren som jeg var, trodde jeg at også svensker spiser brød, og tok derfor ikke med mors hjembakte. Da vi inntok den første livsmedel-forretningen fant vi imidlertid bare loff, samt grovbrød med gråsteinskonsistens og ditto farge, ingen mellomting. Gråsteinenes priser og utseende innba ikke til utstrakte investeringer, altså ble det loff. Og mer loff. Og forstoppelse. Og mer loff. Og mer forstoppelse. Etter fire dager på loffen klarte jeg ikke mer. Jeg hadde foretatt mange besøk på de svenske toalettene, men ingen hadde hittil blitt kronet med suksess. Jeg følte meg tyngre og tyngre i underlivet, og neste dag skulle konkurransene begynne. Som den vandrende drittsekken jeg var blitt, hadde jeg redusert sjansene mine betraktelig. Drevet til vanvidd av smerter og forventningspress oppsøkte jeg siste utvei: et svensk apotek. Jeg stod forresten bak Verdensmesteren i køa. Han skulle ha middel mot løs mage - heldiggrisen! Vel, selv kjøpte jeg to engangsklyster og tredve avføringstabletter, hvorpå jeg oppsøkte nærmeste herrtoa. Klysteret holdt hva det lovet, og den påfølgende blow-out'en var kanskje min eneste lykkelige stund denne ferien. Men det var i denne rusen at jeg også gjorde noe jeg kanskje ikke burde ha gjort: Jeg feiret suksessen med en dobbelt dose avføringspiller for å hindre mer trøbbel. Deretter svevde jeg - noen kilo lettere - tilbake til teltet.

- Men det var ikke over ennå?

- Akk, nei, det hadde knapt begynt. Neste morgen dro jeg glad og fornøyd til løpet. Da jeg kom til arenaen hadde jeg selvsagt glemt å ta med meg jakka mi av bussen. I den lå lommeboka med alle pengene, bankkortene, førerkortet, identifikasjonene mine og returbillettene hjem til Norge. Oppladninga ble dermed ikke den beste, jeg jaget rundt og satte klagebu, polis, himmel og jord i bevegelse, helt til det var i seneste laget å gå til start. Jeg løp derfor. Ca. halvveis til start var det på tide å presse ut nerveskvetten. Da jeg er hankjønn er det forsåvidt ganske enkelt, man tar oppstilling 5-10 meter fra veikanten med ryggen vendt mot de forbipasserende. Dem var det forøvrig ganske mange av i Svensk 5-dagers på denne tiden. Vel, jeg satte i gang, men midt under seansen fant gårsdagens avføringspiller ut at det var på tide å vise verden at de var vel så effektive som klysteret.

- Uffda...

- Ja, det kan du si. Jeg tipper at det nå sitter et tresifret antall svensker rundt om i broderlandet og forteller sine venner og bekjente om det bisarre synet de fikk se den morgenen. Og venner og bekjente ler godt og forteller historien videre til andre. Historien om nordmannen som løp baklengs/sidelengs inn i skogen med buksa på knærne og åpen kran i begge ender.

- Vi kan forstå at det har tatt lang tid å komme over dette. Men hvordan gikk det i løpet?

- Joda, jeg måtte i skogen ytterligere to ganger på vei til start, men takket være høyt trykk og hurtig løping imellom kom jeg akkurat tidsnok. Og løpet gikk veldig bra i begynnelsen. Etter fem poster hadde jeg null tidstap, og både tenningen og løpsformen var på topp. Da kom det beskjed fra tarmsystemet igjen. Jeg ville imidlertid ikke tape mer tid enn nødvendig, så da jeg var ferdig somlet jeg ikke bort tid med å lete etter blader og mose - oppvasken fikk jeg ta etter løpet. Etter den fine starten kjente jeg nemlig lukten av laubær og edle metaller. Nå kunne jeg svakt ane lukten av noe annet også, uten at vi skal gå nærmere inn på det. Vel, på neste post bommet jeg et anseelig antall minutter, og bommingen forplantet seg som den så ofte gjør også videre til resten av løypa. Dermed ble det svært gunstige etableringsvilkår for det jeg ikke fjernet uti skogen. Resultatet var at jeg fikk en ganske spesiell gangart til dusjen. Hvor jeg foretok oppvasken som varte i over en halvtime. Det var forferdelig.

- Hvorfor var det forferdelig? Det må da ha vært godt å bli kvitt dritten?

- Det var forferdelig av to grunner. For det første er dusjene i svensk 5-dagers enorme fellesdusjer, hvor du står oppå en slags scene når du dusjer deg. Jeg følte at jeg etterhvert hadde fanget oppmerksomheten til de fleste rundt meg. Man lurte nok på hva jeg hadde baki der å gjøre så lenge. Naturligvis satte jeg opp mitt mest lidende ansiktsuttrykk for å ikke forlede publikum til å tro at jeg nøt det, men allikevel. For det andre ble jeg ikke kvitt plagene. Om ikke ganglaget inn i dusjen hadde kvalifisert til bevilgning fra "Silly Walks Department", så hadde garantert det ut fra dusjen gjort det. Og plagene ble bare verre utover dagen. Nok en gang ble jeg drevet til det svenske apoteket.

- Hva er så galt med det da?

- Har du prøvd å stå inne på et svensk apotek i disse AIDS-tider, blant eldre svenske damer og herrer, og bestille "salve mot sårhet i endetarmen"?

- Neei..

- Men det har jeg! De så ikke spesielt pent på meg. Damen bak disken spurte "Har Ni hemorroider?", og jeg svarte "Nei, jeg er bare så forferdelig sår der". Blikkene mørknet, og jeg fikk tilslutt kjøpt en salve som skulle vise seg å ha det edle formål å fordoble smertene mine. Egentlig skulle jeg ha lett etter jakka mi etterpå, men nå var det blitt så forferdelig å gå at jeg resten av dagen bare kunne ligge på magen inne i teltet. Jeg kunne altså nesten ikke bevege meg, og det var fire løp igjen av festivalen! Og jeg var raka fant, åtti mil hjemmefra og med århundrets sjuttu!! Etter dette skal ingen komme og snakke til meg om hjemlengsel!



------
Som den seriøse idrettsutøveren jeg engang var, har jeg deltatt på få musikkfestivaler om sommeren. Men jeg har sjekket med Hjorthemannen, og begrepet "festival" kan tolkes vidt. Dermed er dette mitt innlegg i Sonitus' Sommerkonkurranse.

Slikt vil vi ikke se i bloggen

Jeg vil gjerne bli respektert og sett opp til, jeg vil gjerne at dere skal tenke "Esquil har levd lenge og sett en del, når han sier noe er det sikkert sant". Dette er viktig for meg, så dere ikke stiller for mange spørsmål den dagen jeg ber dere skaffe våpen og omringe Stortinget.

For at dere skal beholde respekten for meg blir mye av det jeg lager til bloggen sensurert. For noen måneder siden prøvde jeg f.eks. å starte egne nyhetssendinger, men sånt som dette kan vi naturlivis ikke vise i bloggen:


Men det fins proffe folk, de som virkelig behersker disse teknikkene. Nyt denne, hvor Tom Green utgir seg for å være sennepsinspektør:

I'm not worthy. Hvis du vil se mer Tom Green anbefaler jeg Slutmobile, hvor han lakkerer lesbiske sexscener på sine foreldres bil og lager dokumentar av reaksjonene deres.

"It's 3 o'clock in the morning and I think my parents really like lesbians". Jeg skjemmer dere bort.

Til min neste kone

Hei, kjære!

Jeg håper du har det bra, hvorenn du er. Jeg håper du er singel, og hvis du ikke er det håper jeg at du er i et forhold hvor mannen er en patetisk mannsling uten særlig utstyr og som gråter når dere har sex. Jeg håper at han snorker som et pressluftbor, lukter sjøldau flodhest og sliter med inkontinens, flatulens og prematur ejakulasjon. At den eneste væsken kroppen hans greier å holde på er håndvesken din, noe han gjør mistenkelig ofte og med knekk i håndleddet. Det er et sånt forhold jeg håper du er i. Det jeg ikke håper er at du er mannen i dette forholdet, som går og venter på kjønnsskifteoperasjonen.

Du skal vite at jeg har tenkt en del på deg i det siste, inspirert av Mirakels serie hvor hun ser på krav til sin neste type. Jeg hadde også mange krav for hvordan du skal være, men jeg har ikke lyst til å si dem til deg, for når jeg treffer deg har jeg tenkt å lure deg til å tro at du var drømmedama hele tiden. Jeg tror man kan sette opp så mange krav en vil, så kommer denne mystiske x-faktoren og ødelegger alle planer.

Det er som om sjelene var stjerner, noen er nær hverandre og andre langt unna, og de som er nær hverandre passer sammen, og finner man en sånn sjel er det dumt hvis man avskriver den fordi den er plassert i en kropp som er 1 cm kortere enn kravet. Men jeg tror du er intelligent. Og yngre enn meg, men kanskje ikke tyngre enn meg. Og at du har en egenskap jeg beundrer. Beundringen er viktig for forelskelsen har jeg merket, men den har lite sammenheng med sjelefrende-greia, beundring kan lede en til å tiltrekkes av folk man knapt liker. Så jeg har mest tro på stjerneteorien. Men så er det også sånn med stjerner at to som ser nær hverandre ut fra jorda kan være veldig langt fra hverandre når man undersøker nærmere.

Og nå er det sent på kvelden og kanskje ligger du i soverommet ditt og kanskje du til og med ser stjernehimmelen fra senga di, mens pressluftboret durer og går i nabosengen. Og du vender deg og ser tusener av lysår ut i verdensrommet mens du drømmer om en skikkelig mann. Og kanskje, selv om du er der og jeg er her, ser vi på den samme stjernen samtidig.

Vennene mine del 2

1. Treningskompisene mine, fra den gangen vi var veltrente. Nr 1. fra venstre er doktor, veldig arbeidsom kar som kan dra damer gjennom en betongvegg. Nr.2 fra venstre er min mann i jernbaneverket, en tøffing som har tålt mer juling enn de fleste. Nr 3 er meg selv. Nr 4 er han som holdt opp rypene i forrige bildeserie. Han tegner veiene i hovedstaden.


2. Dette bildet har jeg kalt "Oberstløytnanten og sexslaven hans." Fyren til høyre er tidligere landslagsløper, nå har han emigrert til Slovakia hvor han programmerer Java for vestlige firma. Vestlig lønn, østlige utgifter, genial mann.


3. Hun til høyre er søskenbarnet mitt. Hun synger i kirkekor. Han til venstre er rett og slett et dyr.


4. Denne mannen sikret Norge en bronsemedalje i Fysikk-OL. Har bodd i på Ugla, på Montebello og i Bærum, nå bor han i Bergen og jobber som fysiker.


5. Dette er ikke det det ser ut som. De har aldri vært sammen, og tro du meg, de kommer aldri til å bli det.

6. Disse to turtelduene regnes som rette ektefolk av den Nederlandske stat. De møttes på matte&fysikk-linja ved NTNU.


7. Dette er mannen som står mellom deg og trygda. Som det kanskje fremgår av bildet er han glad i boybandmusikk.


8. Hun er sivilingeniør og mor til to barn.


9. Mannen til høyre har damedrag nok til å få sånn cirka all sexen i hele verden. Han bor i Oslo og trener et fotballag.


10. Denne reklamekampanjen for Dolce & Gabbana ruller akkurat nå over verden, bl.a. på billboards i Milano og i magasinet Vogue. Bror min, som gjesteblogget her, har designet et av produktene på bildet. Litt stolt av broren min nå.

OBS: Har du sett, jaggu klarte jeg å sette billedtekstene i omvendt rekkefølge igjen. Beklager det der altså.

Fremtidsdrøm

Talkshow på TV et stykke inn i fremtiden. Programlederen sier:

- Da tar vi mot Kjersti Bekk. Kjersti fortjener en applaus, hva, folkens?
(klappklappklappklappklapp)
- Kjersti, du har altså besluttet å legge opp. Når tok du avgjørelsen?
- Du kan si at den har modnet over tid. Jeg kjenner jo at kroppen ikke er like ung som før.
- Men du har hatt en lang og innholdsrik karriere som vi skal se nærmere på i dette programmet. Når begynte du?
- Jeg debuterte da jeg var seksten.
- Det er ganske gammelt, er det ikke?
- Det er nok det.
- Men talentet var jo synlig ganske tidlig. Vi skal se på noen videoopptak fra tidlig i karrieren som pappa har tatt opp.
- Ikke pappa nei.
- Ikke?
- Nei, er du gal.
(Seerne ser video. Etterpå følger applaus.)
- Du rødmer?
- Ja, hehe, det er jo alltid pinlig å se seg selv.
- Men dette var jo ren klasse. Vi ser på bevegelsene at talentet var der helt fra starten.
- Jo takk. Jeg hadde en erfaren veileder i Frode Kyvaag.
- Vi skal se på mer video, dette er fra da du var ...
- Tjueto. Dette er jo et helt annet ballspill.
- Og de andre som er med i videoen er?
- Caroline Dyhre Breivang og Randi Ghustad.
(Seerne ser video. Etterpå følger applaus. Etterpå mer video og mimring fra karrieren. Ikke et sete er tørt i salen.)
- Når man ser slikt skulle man jo ønske at du kunne holdt på for bestandig.
- Jo, men dette er jo førti år siden. Det hadde ikke sett likedan ut nå.
- Så din avgjørelse om å ikke ha mer sex er ugjenkallelig.
- Man skal jo aldri si aldri her i livet, men slik jeg føler det nå har jeg nok hatt mitt siste samleie, ja.
- Da gir vi Kjersti Bekk en stor applaus!

SLIK vil jeg ha seniorprogrammene på TV når jeg blir gammel.

--

PS: egentlig skulle LordX ha gjesteblogget her, men han blånektet, så dette var et forsøk på å gjesteblogge for gjestebloggeren.

Vennene mine, del I

Jeg flyttet nylig fra sånn ca. St. Hjorthens plass, ved den store Vampusstatuen sentralt i Bloggebyen, og ut hit til Møkkabloggerstien et stykke utenfor ring fjorten. Det kostet meg nesten 80% av treffene, de fleste var googlere, men jaggu tror jeg også vi fikk ristet av vennene mine fra det virkelige liv.

Siden vennene mine ikke leser lenger, er reglene faktisk slik at jeg har lov å poste bilder av dem.


1. Denne mannen har gjort så mye sinnssykt at det er et under at han har vokst opp. Blant annet liker han å klatre på husfasaden og taket når han er på fest.


2. Til høyre en studiekamerat av meg fra hovedfag informatikk, til venstre min brors exkjæreste.


3. Den nuskete skapningen hun holder har jeg skaffet henne.


4. Denne mannen hadde jernkondis, gull fra junior-NM og sølv fra junior-VM. Men du ser det til stadighet, man begynner forsiktig med litt jakt, kanskje sper man på med noe curling, og så klarer man ikke stoppe før man står der med golfkølla i hånda. Det går nedover med gamle helter.


5. Disse to kunne løpe fra de fleste. Tror faktisk vi har enda en VM-medaljør her.


6. Disse har nylig blitt sammen. Han til høyre er norsk, nattklubbeier, siv.ing. og sjømann, navnet hans fins i stort antall i alle norske kirker. Kjæresten er tysk.


7. Denne mannen fikk sine femten minutter da han forsvant i Trollheimen under rover-opptaksprøven. Nå forvalter han den delen av nasjonalformuen vår som ligger under havbunnen.


8. Talent som nok gikk lei av å skulle leve opp sine berømte foreldre. Men, artig dame.


9. En av disse kan ha pønsket ut innmaten i mobiltelefonen din, den andre jobber i Yahoo. Jeg har tilbrakt mange netter med disse to gjennom årene. Gjerne begge to samtidig.


10. En helt normal dag for min bror.

OBS: Bildetekstene ser ut til å ha blitt byttet med hverandre, etter et bestemt mønster. Ett poeng til den som finner mønsteret.

Gjengen i bakgrunnen på det siste bildet er forresten startfeltet i kvinnenes Tiomila, som er en diger orienteringsstafett. Faksimile fra Expressen.

Rølerbloggen Cribs

Det kom noe overraskende på meg at jeg tilhørte eliten. Jeg prøvde å nekte, men det blir brukt som bevis mot meg.

Så OK da. Jeg inngår i et hemmelig elitenettverk med, som Maren sier, Drusilla, Fjordfitte, LordX, Vampus og noen til. Vi har en øm og kjærlig tone mens vi ifølge betty "Koser i hverandres kommentarfelt" og legger våre onde planer for hvordan vi skal undertrykke almuen.

Eliten har visse fordeler. Den som har sett MTV Cribs vet at de bedrestående har det privilegium å vise frem sine svømmebassenger, walk-in-closets, (klesskap som ser ut som mindre klesbutikker), kjøkken som dekker hele etasjer, himmelsenger som kan tas inn på satellittbilder, osv.

Men selv om man er elite, er det et stykke til man kan være med på Cribs. Programmet avslører at det er harde krav til å få flekke huset sitt på den måten:
- Du må være så dum at den ene hjernehalvdelen din rett og slett mangler.
- Og den andre hjernehalvdelen er ute og leter etter den første.
- Du må være så tett i nøtta at lys bøyer seg rundt deg.
- Du må være så himmelropende stupid at ... øh... nå mistet jeg tråden..

... ehm.. hva snakket jeg om?

øhhh...jo, cribs. Her er mitt cribs-bidrag: