Jeg skrur stereoen opp ett hakk under de franske strofene i Kents FF. Den Nye Fyren sitter i lenestolen min, med den ene foten henslengt over armlenet, mens han super øl og rugger i takt med musikken. Han irriterer meg, armlenet er løst nok fra før, men jeg gidder ikke si noe. Det er ikke han jeg har lyst til å snakke med, jeg vil heller konversere dama han dro med inn og som han tydeligvis ikke er sammen med. Men alle andre er opptatt i høylydte samtaler, og han ser på meg.
- Jeg så deg på TV i fjor, sier han.
- Jaha, sier jeg.
Det blir stille. Han så meg på TV og følte for å fortelle meg det. Jeg venter på noe mer, en kompliment, i det minste en kvalitetsvurdering av det han så, men jeg kan ikke godt gi meg til å fiske det frem.
- Var ikke du på landslaget og gode greier? sier han endelig.
- Ja.
- Sammen med Alsgaard?
- Ja.
Jeg kan holde ut dette. Vi snakker om meg.
- Hvorfor sluttet du?
- Jeg ble skadet.
- Synd. Du kunne jo blitt kjendis.
Jeg blir nostalgisk, jeg blir fort det av de brune flaskene vi suger på i kveld. Jeg husker ventingen på nye innkallelser, jeg husker da de sendte Øyvind og Sture til VM og lot meg bli igjen hjemme, selv om jeg hadde gruset dem i seks-sju av ni løp det året. Det lange sinte brevet jeg skrev til landslagsledelsen, men som fattern nektet meg å sende. Skuffelsen da jeg ringte Anders og fant ut at han var på Beito på landlagssamling. Selv om jeg offisielt var på landslaget hadde ikke ledelsen kalt meg inn. Som å bli dumpa av en dame, steg for steg, når du skjønner noe har skjært seg er det for sent å gjøre noe, du sitter på et tog vekk som ikke kan snus eller stoppes.
Thomas hadde sekstisju søskenbarn, sa han, og vi lo, Anders var nysgjerrig, han ville vite hvordan det var mulig å ha sekstisju søskenbarn, og Thomas la ut på forklaringen.
Vi satt på en benk ved en innsjø i Sveits i varm februarsol og gjorde det samme som jeg gjør nå, vi drakk øl, en vanvittig frihetsfølelse fylte meg, jeg var nitten og hadde knapt vært hjemmefra uten foreldrene mine, nå satt jeg i Alpene og drakk alkohol jeg hadde kjøpt selv. Jeg kunne høre moderens kjefting i bakhodet, regla om at alkohol og røyk er skillet mellom vinnere og tapere i samfunnet, bare du holder deg unna avhengigheter går det deg bra, mors stemme ble stillere og stillere, det knugende presset fra oppdragelsen lettere og lettere for hver slurk.
At Thomas og Anders drakk sjokkerte meg første gang. Jeg var sytten og ankom festen deres med brus. Jeg trodde til da at skiløpere på toppnivå ikke drakk, men der satt de med hver sin øl. Jeg følte meg kjempeteit, som å møte opp i smoking når alle andre går i dongeri, men samtidig hadde jeg prinsippene hjemmefra, min mor hadde forklart i detalj om skrumplever og ødelagte ekteskap som følger i alkoholens farvann, hun lette i skuffer og skap etter minste tegn på rusmidler, hun rakk å beskylde meg urettmessig for rus eller bakrus et titalls ganger før jeg smakte min første øl. Jeg hadde lært leksa grundig, alkohol var totalforbudt. Jeg avslo bestemt da Anders forsøkte å sjenke meg, men følte meg som kongen av de ukule.
Jeg tenkte at avholdslinja i det minste burde gi meg et fortrinn i konkurranse. Men da Anders møtte opp bakfull til et renn, hentet meg igjen med et minutt og parkerte meg i neste motbakke, begynte jeg å tvile. Det rennet var selve nådestøtet for min avholdenhet. Det viser seg at alkohol kan fungere som doping i langrenn, hvis du har flaks, Anders og Thomas fortalte legendene om skiløpere som hadde vunnet i bakfylla, om Øyvind som ble norgesmester på femmil med promille, om Lars som satte verdensrekord i hopp med promille, og jeg lot meg overtale. Etter sesongslutt drakk jeg meg sveiseblind for første gang.
Jeg drakk meg full på ublandet hjemmebrent, ren sprit, rett ned, det har jeg klart bare en gang, før kroppen lærte hva smaken innebærer av kaos, jeg ble hemningsløs og oppførte meg som en komplett idiot, men jeg spøy aldri. Jeg drakk ren sprit uten å kaste opp, og klamret meg til den smule respekten det ga meg.
Den sveitsiske innsjøen blinket i februarsola, trenerne var langt borte, jeg hentet frem vodkaflasken fra innerlomma og bød på en runde. Jubelen var stor, he-hey sa de og smakte, men drakk ikke skikkelig, de kysset tuten. Jeg hylte nedpå. Thomas hadde forklart hvordan han kunne ha sekstisju søskenbarn, Anders hadde sammenlignet med sine åtte, og Anders ville vite hvor mange jeg hadde.
- Jeg vet ikke, svarte jeg.
- Vet du ikke? Alle vet vel sånt?
- Nei. Jeg vet av fem, men jeg har kanskje ti, femten, tyve, jeg aner ikke.
- Det er ikke mulig.
- Jo. Jeg har fem-seks onkler og tanter som jeg ikke vet navnene på, ikke hvor bor, og ikke hvor mange unger de har.
- Hvorfor ikke?
- Fordi mamma ikke vil snakke om faren sin, sa jeg.
Hver gang jeg prøver å snakke med mor om morfar, preller ordene av henne som vann på voks. De få opplysningene jeg har er at hun er født utenfor ekteskap, som et sidesprang mellom storbonden og tjenestepiken, og at storbondens familie deretter avviste og trakasserte tjenestepiken og så til de grader at de måtte flytte til et annet sted. Morfar døde da mamma var seks, og alt jeg vet om han er navnet, Anton Storaunet.
- Trist å høre, sa Anders da historien var fortalt.
- Egentlig ikke, sa jeg.
Det er ikke min historie, den har ikke betydd noe for livet mitt, i våre dager har ikke bibelsk skyld og skam samme betydning. Jeg har bare vagt ant påvirkningen fra mors oppvekst. Den eneste gangen hun har slått meg var da jeg kalte en kamerat 'lausunge'.
Jeg drakk vodka fortere enn Thomas og Anders drakk øl. Vi ravet gjennom gatene i sveitserbyen på jakt etter et diskotek, jeg tullet med folk på veien, jeg hang over skuldra på Thomas og liksomintervjuet ham,
- føler du selv at formen er fin?
- hvor viktig blir det å opprettholde veskebalansen?
og så videre, jeg gjorde meg fullere enn jeg var, jeg klatret opp i et tre langs hovedgaten, jeg var midtpunktet og elsket det.
De neste timene vet jeg ikke noe om.
Jeg våknet inne i et mørkt, trangt rom, et toalett, jeg var svimmel og kvalm og mitt indre kjentes ut som kraftige tunge bølger som veivet meg frem og tilbake.
Jeg gikk ut av avlukket, jeg befant meg på diskotekets toalett. Jeg sjekket klokken, den var 03:45, tre kvarter etter utestedets stengetid. Mens jeg vasket hendene i servanten vasket en rengjøringshjelp seg inn på toalettet. Kvinnen ga seg til å hudflette meg på schwytzerdytsch mens hun bokstavelig talt kjeppjagde meg ut på gaten med vaskekosten.
Alpebyen var kaldere nå som sola var borte, jeg var dårlig kledd. Avtalen var at Frode skulle hente oss i totiden, nå var Frodes bil ikke å se. Hotellet vi bodde på befant seg førti-femti kilometer unna. Jeg sjanglet meg til en telefonkiosk, sporet opp nummeret og ringte. Hotellet var ikke større enn at nattportieren var den sovende eieren, som ble sur som polsk nedbør da jeg ringte. Jeg ba mannen pent om å vekke Frode Estil. Han skjønte akkurat nok av det jeg sa til å hente en nordmann.
Feil nordmann. Han hentet Trond. Landslagstreneren. Jeg var overstadig beruset og vekte lederen midt på natten under en landslagssamling. Jeg stotret ut noen unnskyldninger og spurte om han kunne sende en bil for å hente meg. Jeg beskrev hvor jeg stod og lovte å vente der til de kom. Han holdt stemmeleiet imponerende bra under kontroll.
I ettertid kunne jeg sverge på at det var jeg som stod stille og byen som flyttet på seg. Men byen var kald og jeg antar jeg holdt meg i bevegelse, normaltilstanden for staut norsk idrettsungdom. Resultatet ble ihvertfall at jeg ikke fant bilen, og bilen ikke fant meg. Lederne brukte store deler av natten på å kjøre rundt i den sveitsiske byen og lete. Jeg satt på en benk som en annen uteligger og så sola stå opp. Jeg var kald, trøtt og hadde en ekkel følelse i hele meg.
Utpå formiddagen kom jeg meg endelig ut til hotellet ved hjelp av en taxi som kostet det hvite i øyet. Jeg møtte lederne, de aksepterte forklaringen og unnskyldningene mine, i følge ordene var alt i orden. Men Trond var en mann som alltid smilte, jeg innså at det var første gang jeg så ham holde et alvorlig ansikt gennom en hel samtale. Etter at tilgivelsen var gitt virket han påfallende lite interessert i å snakke med meg.
Det er med sorgfølelse jeg tenker tilbake på samlingen i Sveits, den som ble min siste treningssamling med landslaget. Fortsatt er det et savn at jeg aldri ble så god som jeg kunne blitt, og det føltes blodig urettferdig at akkurat jeg ble frosset ut av laget, som syndebukk for en usunn kultur som ikke var min. Anders og Thomas begynte alkoholkarrierene tidligere og drakk oftere enn meg. At jeg ble for full den kvelden var det beste beviset på min manglende alkoholrutine.
- Du drakk deg ut av landslaget? oppsummerer Den Nye Fyren.
- Ja, sier jeg, og speider etter dama han hadde med seg.
- Det står det respekt av. Skål!
- Gidder du å ta foten ned fra armlenet?
Vorspielet er over, gjestene er på vei ut. De skal på byen, jeg planlegger å roe ned hjemme. De andre har tatt på seg jakkene, men Den Nye Fyren henger seg opp i postkortet fra Vinjeøra, et kort jeg har fått av min mormor.
- Vinjeøra. Der har jeg vært ofte. Jeg har slekt der, sier han.
- Åja? Hva heter de, sier jeg og får en rar følelse. Vinjeøra er ikke stor.
- Storaunet, sier han.
Storaunet. Min ukjente morfars slekt. Mor har fortalt meg at dette kan skje. Under studiene ble hun kjent med en mann som brått viste seg å være hennes søskenbarn.
- Du stammer ikke fra Anton Storaunet? spør jeg.
- Nei. Bestemor heter Jorid. Og onklene mine heter Aksel, Geir og Even. Det er alle slektningene jeg har som heter Storaunet.
- OK.
Falsk alarm. Dama han hadde med seg takker meg for festen og er på vei ut i gangen. Jeg står på nippet til å starte samtalen jeg aldri fikk med henne, da Den Nye Fyren griper tak i meg.
- Var det Anton du sa? Broren til bestemor het det. Men han døde for veldig lenge siden.
- Han døde i 1951, sier jeg og fryser på ryggen.
Vi regner slektstrematematikk. Den Nye Fyren er min tremenning.
- Folka mine snakket en del om Anton, sier han.
- Få høre.
- Han var ikke helt god. De sa han drakk seg ihjel.
- Alkis?
- Så til de grader. De fortalte at han banket, sier han og starter i toneleiet "god historie", men noe i øynene mine stopper ham, han aborterer utsagnet og vil vite hvordan det er mulig at jeg ikke har hørt om Anton Storaunes drikkfeldighet.
---
Gjestene har dratt, utenfor vinduene har nattemørket overtatt. Kent fader ut den siste akkorden og tar kveld. Jeg ser verden i et nytt lys, min mors fanatiske avhold på egne og mine vegne, min mages evne til å tåle etanol, avslutningen på landslagskarreren, genene mine, alt revurderes, skuffer i sjelen trekkes ut og vendes, skuffer og skap i huset åpnes og tømmes. Jeg bøyer meg over oppvaskbenken med flasker i begge hendene og dynker byens kloakk i sprit.
Viser innlegg med etiketten røldag. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten røldag. Vis alle innlegg
17. november 2007
8. september 2007
Røldag: Sjåføren og Vitnet
Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.
På Elverum har de lyskryss. Jeg har aldri sett et lyskryss. Jeg var alltid hjemme på gården for å passe på mor. Men en dag da jeg var seksten var det ingen hjemme jeg kunne passe på. Da bestemte jeg meg for å haike til Elverum og se lyskrysset.
Jeg smurte meg niste, la den i sekken, tok den på ryggen og gikk ned til riksveien. Det var tidlig om morgenen. Jeg stod i veikanten og holdt tommelen opp, men først kom det ingen biler. Og etterpå kom det biler som ikke stoppet. Jeg tenkte på å gå hjem igjen.
Da møtte jeg Sjåføren.
Sjåføren hadde sølvgrå trailer. Han stoppet traileren foran meg så det hylte i bremsene. Han lente seg ut og spurte hvor jeg skulle.
- Jeg skal til Elverum, sa jeg.
- Hopp inn, sa Sjåføren og åpnet døra. Jeg klatret opp i traileren, og Sjåføren satte den i bevegelse. Den var stor. Det var stort.
- Fint vær i dag, sa Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Og tørr asfalt. Det liker jeg.
- Det var fint vær i går også, sa jeg.
- Ja, sa han. Vi sa ikke mer på en stund, vi satt og så skogen suse forbi på begge sider av veien.
- Vil du høre en historie? spurte Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Har du hørt om Fridtjof Nansen?
- Ja, sa jeg, for jeg hadde ikke hørt om Fridtjof Nansen. Men hvis jeg sa nei ville Sjåføren kanskje tro at jeg var dum, og jeg er ikke dum, jeg har bare ikke hatt like mye skole som de andre ungene. Derfor var det riktig av meg å svare ja.
Og Sjåføren fortalte.
- En gang for over hundre år siden ville Fridtjof Nansen nå Nordpolen. Han reiste med en solid skute opp til der isen rundt Nordpolen begynner. Og så lot han skuta fryse fast i isen. Da var han rett nord for Russland. Skuta sto bom fast i isen i tre år, og da isen rundt den tinte igjen, var ikke skuta nord for Russland, den var mellom Island og Grønland. De hadde bevegd seg nesten tvers over nordpolisen.
- Ja, sa jeg.
- Jeg ljuger ikke. Skuta fins ennå, den står i et museum i Oslo.
- Jeg tror ikke du ljuger.
- Så hva sier historien deg?
- Vet ikke.
- Den sier deg at hele nordpolisen er et enormt samlebånd. Ikke sant? Hvis du plasserer noe der oppe, beveger det seg akkurat som når du plasserer noe på et samlebånd.
- Ja, sa jeg.
- Og jeg spør, n; Når de klarer å bygge et så digert samlebånd under Nordpolen, hvordan kan vi vite at det ikke finnes andre samlebånd?
- Vet ikke.
- Helt riktig! Vi kan ikke vite det. Du er ikke så dum, du! sa Sjåføren. Jeg ble glad. Han fortsatte å snakke.
- Jeg mener at det fins samlebånd under sjøen. Hva ser du når du legger fra land? Du ser landet bak deg bli mindre og mindre, så ser du hav overalt, og så ser du et nytt land bli større og større. Alt det kan de klare med filmtriks nå til dags. Båten står på et samlebånd, og når båten går fremover, flytter samlebåndet båten tilbake, slik at båten egentlig er på samme sted hele tiden. Det er samme prinsippet som på løpemaskinene de har på helsestudioer. Tredemøller, heter de. Du tror du beveger deg, men du står stille.
- Kanskje det, sa jeg. Jeg hadde aldri tenkt sånn før.
- Og det samme gjelder på veiene. Vi er på en tredemølle nå. Ser du skogen som fyker forbi, se hvor likt alt ser ut. Filmtriks, spør du meg.
Jeg så på skogen. Trestammene flagret så fort forbi oss at jeg ikke fikk sett ordentlig på hvert tre. Skogen så nesten likedan ut hele tiden. Ikke helt lik, men ganske nære.
- Jøss, utbrøt jeg.
- De er flinke, nikket Sjåføren.
- Så vi står egentlig stille nå, og så er det veien som beveger seg?
- Akkurat! Det er som jeg sier, du er ikke så dum!
- Men hvem er det som har bygd alt dette?
- Det vet jeg ikke. De vil ikke at vi skal finne det ut. Jeg tror at hvis du står stille på en vei lenge nok, vil du havne et helt annet sted, sånn som Nansen gjorde på nordpolisen. Men hvis du prøver å stå helt stille på veien veldig lenge, kommer politiet og jager deg. Jeg har prøvd.
- Oi.
- Og jeg tenker, dette store samlebåndet som veien ligger på, må ha en toppfart. Hvis du kjører fortere enn samlebåndet greier å flytte veien tilbake, så vil du fortsette fremover, ikke sant? Da kommer du til slutt til å kjøre gjennom filmlerretene, eller hva det er de har satt opp rundt oss, og da får du se hva som skjuler seg bak. Derfor har vi fartsgrenser. Hvis du prøver å kjøre for fort, hvem er det som stopper deg da? Jo, nettopp, politiet.
- Tror du politiet samarbeider med dem som har laget samlebåndene?
- Jeg er sikker på at de gjør det.
- Men er ikke fartsgrensene der for at det ikke skal dø så mange folk i trafikken?
- Det er det de vil du skal tro. Men er du enig i at det dør færre folk i trafikken hvis det blir færre ulykker?
- Ja.
- Er du enig i at det blir færre ulykker hvis det blir mindre trafikk?
- Ja.
- Er du enig i at det ville bli mindre trafikk hvis alle bilene var kortere tid på veien?
- Ja.
- Og er du enig i at bilene ville være kortere tid på veien hvis de kjørte fortere?
- Ja.
- Der ser du. Fartsgrensene lager mer ulykker, ikke mindre. De er der bare for å beskytte samlebåndet fra å bli oppdaget.
Det var en a-ha-opplevelse for meg. Jeg hadde aldri tenkt så langt. Men noe skurret.
- Hvis det er samlebånd overalt, med filmlerreter rundt, hvorfor ser man ikke hva som er bak når man går opp i lufta med fly? spurte jeg.
- FLY?? Sjåføren spyttet ordet ut. - Fly er bare kinoer som rister. Jeg mener, et fly er av stål. Det veier mer enn denne traileren. Hvordan kan du tro at fly kan fly? Hvordan kan NOEN tro at fly kan fly?
Jeg rødmet av min egen lettlurthet. Sjåføren fortsatte.
- Flyet ble funnet opp rett etter polturen til Nansen. Det var ikke tilfeldig. De fant det opp da fordi de trengte det da. Når historien om Nansen fikk noen til å lure på om verden var full av samlebånd, kunne mange andre si at de hadde sett verden fra luften i et fly og at det ikke var slik.
- Ja, sa jeg.
- De har skrumpet inn hele verden med disse samlebåndene. Alle menneskene er samlet i bare noen få byer nå, resten av verden er stjålet. Jeg har vært ofte i både Oslo og Trondheim. Akkurat som trærne som fyker forbi her er husene i Oslo og Trondheim ikke helt like, men nesten. De er variasjoner over samme tema. Byene har de samme skiltene, fotgjengerovergangene og lyktestolpene. Både Trondheim og Oslo har Kongens gate, Dronningens gate, Prinsens gate og så videre. Jeg lover deg, gutt, Oslo og Trondheim er den samme byen.
Når jeg kjører ut fra Trondheim står jeg på samlebåndet i seks-sju timer og ser på filmer av grantrær. Samtidig bytter de om på bygningene. Deretter dreier de samlebåndet slik at jeg kjører inn i den byen jeg kom fra. Bare at nå står det Oslo på skiltene.
Jeg nikket på hodet. Sjåføren hadde levd lenge og sett en del. Hvis han sa det, var det nok sånn det hang sammen. Han svingte den digre traileren inn på en rasteplass og stoppet.
- Lurer du ikke på hva jeg har i traileren? sa han.
- Jo, sa jeg, - Hva har du i traileren?
- Nå skal du få se, sa han. Han gikk ut og bak traileren. Jeg fulgte etter og så på mens han åpnet tilhengeren. Inni stod en ekte racerbil. En skikkelig konkurransebil, lav og bred, med feite dekk.
- Det er en Formel 3000-bil. Noe av det raskeste som fins på hjul, sa Sjåføren.
- Hva skal du med den?
- Jeg skal avsløre hva som finnes utenfor. Jeg skal kjøre så fort nedover dalen at samlebåndet ikke henger med.
- Tøft!
- Da kan jeg garantere at politiet vil prøve å stoppe meg. Mange har prøvd å kjøre fra politiet før, og de som ikke stoppes på andre måter, ender alltid i en veisperring. Jeg tror den veisperringen står rett foran det siste filmlerretet. Kan du komme bare noen meter forbi veisperringen i samme fart, vil du greie det. Derfor har jeg et ess i ermet. Han pekte på setet i racerbilen.
- Vet du hva det er?
- Nei.
- Det er et katapultsete. Sjåføren smilte. - Like før jeg kræsjer i veisperringen skyter jeg meg ut. Da flyr jeg over den og fortsetter fremover et stykke.
- Men da ødelegger du racerbilen!
- Den må ofres. Sannheten er viktigere. Sjåføren satte seg i racerbilen og rullet den rolig ut av hengeren. Jeg var nesten lettet da jeg oppdaget at det ikke var noe passasjersete.
- Hva med meg nå, da?
- Du er Vitnet, gutt. Du må bli igjen for å fortelle menneskene sannheten. Sjåføren satte på seg hjelmen og manøvrerte bilen så den stod i riktig retning.
- Ønsk meg lykke til, ropte han.
- Lykke til, ropte jeg.
Han tok av med et enormt brøl, det luktet svidd gummi og alt støvet på rasteplassen ble til en grå sky. Jeg løp langs veien og så ham forsvinne mot horisonten. Han lå fint på asfalten.
Jeg fikk ikke sett lyskrysset på Elverum den dagen. Jeg hadde sett nok av verden for en dag. Hjem haiket jeg med en annen og mye kjedeligere mann. Det tok lang tid, og hele veien tenkte jeg på hvordan det gikk med Sjåføren.
Da jeg kom hjem var Sjåføren på nyhetene. Han hadde kjørt fra alle lensmennene og slettet alle fartsrekorder nedover dalen. Akkurat som Sjåføren spådde, endte turen i en politisperring. De viste bilder av to varevogner som lå veltet i veibanen. Racerbilen var blitt en utbrent metallklump, knøvlet inn i veggen på den ene varebilen. Veibanen var strødd med bildeler. Men jeg så det tydelig. Det var ikke noe sete der, verken i bilen eller på asfalten.
De sa at Sjåføren var død. Men de viste aldri noen bilder av hvordan det så ut bak politisperringen. Ikke noen bilder av katapultsetet. Ikke noen bilder av liket til Sjåføren.
Jeg er sikker på at Sjåføren er på den andre siden nå.
Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.
-----
Postpost: Dette var siste episode i den skjønnlitterære serien Røldag, som begynte i mars. Jeg er godt fornøyd med at jeg greide å holde serien gående såpass lenge. Bloggplanene fremover er å fullføre Ungkaren og deretter sveive igang Den Gyldne Q, Norges lengst levende bloggkåring.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.
På Elverum har de lyskryss. Jeg har aldri sett et lyskryss. Jeg var alltid hjemme på gården for å passe på mor. Men en dag da jeg var seksten var det ingen hjemme jeg kunne passe på. Da bestemte jeg meg for å haike til Elverum og se lyskrysset.
Jeg smurte meg niste, la den i sekken, tok den på ryggen og gikk ned til riksveien. Det var tidlig om morgenen. Jeg stod i veikanten og holdt tommelen opp, men først kom det ingen biler. Og etterpå kom det biler som ikke stoppet. Jeg tenkte på å gå hjem igjen.
Da møtte jeg Sjåføren.
Sjåføren hadde sølvgrå trailer. Han stoppet traileren foran meg så det hylte i bremsene. Han lente seg ut og spurte hvor jeg skulle.
- Jeg skal til Elverum, sa jeg.
- Hopp inn, sa Sjåføren og åpnet døra. Jeg klatret opp i traileren, og Sjåføren satte den i bevegelse. Den var stor. Det var stort.
- Fint vær i dag, sa Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Og tørr asfalt. Det liker jeg.
- Det var fint vær i går også, sa jeg.
- Ja, sa han. Vi sa ikke mer på en stund, vi satt og så skogen suse forbi på begge sider av veien.
- Vil du høre en historie? spurte Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Har du hørt om Fridtjof Nansen?
- Ja, sa jeg, for jeg hadde ikke hørt om Fridtjof Nansen. Men hvis jeg sa nei ville Sjåføren kanskje tro at jeg var dum, og jeg er ikke dum, jeg har bare ikke hatt like mye skole som de andre ungene. Derfor var det riktig av meg å svare ja.
Og Sjåføren fortalte.
- En gang for over hundre år siden ville Fridtjof Nansen nå Nordpolen. Han reiste med en solid skute opp til der isen rundt Nordpolen begynner. Og så lot han skuta fryse fast i isen. Da var han rett nord for Russland. Skuta sto bom fast i isen i tre år, og da isen rundt den tinte igjen, var ikke skuta nord for Russland, den var mellom Island og Grønland. De hadde bevegd seg nesten tvers over nordpolisen.
- Ja, sa jeg.
- Jeg ljuger ikke. Skuta fins ennå, den står i et museum i Oslo.
- Jeg tror ikke du ljuger.
- Så hva sier historien deg?
- Vet ikke.
- Den sier deg at hele nordpolisen er et enormt samlebånd. Ikke sant? Hvis du plasserer noe der oppe, beveger det seg akkurat som når du plasserer noe på et samlebånd.
- Ja, sa jeg.
- Og jeg spør, n; Når de klarer å bygge et så digert samlebånd under Nordpolen, hvordan kan vi vite at det ikke finnes andre samlebånd?
- Vet ikke.
- Helt riktig! Vi kan ikke vite det. Du er ikke så dum, du! sa Sjåføren. Jeg ble glad. Han fortsatte å snakke.
- Jeg mener at det fins samlebånd under sjøen. Hva ser du når du legger fra land? Du ser landet bak deg bli mindre og mindre, så ser du hav overalt, og så ser du et nytt land bli større og større. Alt det kan de klare med filmtriks nå til dags. Båten står på et samlebånd, og når båten går fremover, flytter samlebåndet båten tilbake, slik at båten egentlig er på samme sted hele tiden. Det er samme prinsippet som på løpemaskinene de har på helsestudioer. Tredemøller, heter de. Du tror du beveger deg, men du står stille.
- Kanskje det, sa jeg. Jeg hadde aldri tenkt sånn før.
- Og det samme gjelder på veiene. Vi er på en tredemølle nå. Ser du skogen som fyker forbi, se hvor likt alt ser ut. Filmtriks, spør du meg.
Jeg så på skogen. Trestammene flagret så fort forbi oss at jeg ikke fikk sett ordentlig på hvert tre. Skogen så nesten likedan ut hele tiden. Ikke helt lik, men ganske nære.
- Jøss, utbrøt jeg.
- De er flinke, nikket Sjåføren.
- Så vi står egentlig stille nå, og så er det veien som beveger seg?
- Akkurat! Det er som jeg sier, du er ikke så dum!
- Men hvem er det som har bygd alt dette?
- Det vet jeg ikke. De vil ikke at vi skal finne det ut. Jeg tror at hvis du står stille på en vei lenge nok, vil du havne et helt annet sted, sånn som Nansen gjorde på nordpolisen. Men hvis du prøver å stå helt stille på veien veldig lenge, kommer politiet og jager deg. Jeg har prøvd.
- Oi.
- Og jeg tenker, dette store samlebåndet som veien ligger på, må ha en toppfart. Hvis du kjører fortere enn samlebåndet greier å flytte veien tilbake, så vil du fortsette fremover, ikke sant? Da kommer du til slutt til å kjøre gjennom filmlerretene, eller hva det er de har satt opp rundt oss, og da får du se hva som skjuler seg bak. Derfor har vi fartsgrenser. Hvis du prøver å kjøre for fort, hvem er det som stopper deg da? Jo, nettopp, politiet.
- Tror du politiet samarbeider med dem som har laget samlebåndene?
- Jeg er sikker på at de gjør det.
- Men er ikke fartsgrensene der for at det ikke skal dø så mange folk i trafikken?
- Det er det de vil du skal tro. Men er du enig i at det dør færre folk i trafikken hvis det blir færre ulykker?
- Ja.
- Er du enig i at det blir færre ulykker hvis det blir mindre trafikk?
- Ja.
- Er du enig i at det ville bli mindre trafikk hvis alle bilene var kortere tid på veien?
- Ja.
- Og er du enig i at bilene ville være kortere tid på veien hvis de kjørte fortere?
- Ja.
- Der ser du. Fartsgrensene lager mer ulykker, ikke mindre. De er der bare for å beskytte samlebåndet fra å bli oppdaget.
Det var en a-ha-opplevelse for meg. Jeg hadde aldri tenkt så langt. Men noe skurret.
- Hvis det er samlebånd overalt, med filmlerreter rundt, hvorfor ser man ikke hva som er bak når man går opp i lufta med fly? spurte jeg.
- FLY?? Sjåføren spyttet ordet ut. - Fly er bare kinoer som rister. Jeg mener, et fly er av stål. Det veier mer enn denne traileren. Hvordan kan du tro at fly kan fly? Hvordan kan NOEN tro at fly kan fly?
Jeg rødmet av min egen lettlurthet. Sjåføren fortsatte.
- Flyet ble funnet opp rett etter polturen til Nansen. Det var ikke tilfeldig. De fant det opp da fordi de trengte det da. Når historien om Nansen fikk noen til å lure på om verden var full av samlebånd, kunne mange andre si at de hadde sett verden fra luften i et fly og at det ikke var slik.
- Ja, sa jeg.
- De har skrumpet inn hele verden med disse samlebåndene. Alle menneskene er samlet i bare noen få byer nå, resten av verden er stjålet. Jeg har vært ofte i både Oslo og Trondheim. Akkurat som trærne som fyker forbi her er husene i Oslo og Trondheim ikke helt like, men nesten. De er variasjoner over samme tema. Byene har de samme skiltene, fotgjengerovergangene og lyktestolpene. Både Trondheim og Oslo har Kongens gate, Dronningens gate, Prinsens gate og så videre. Jeg lover deg, gutt, Oslo og Trondheim er den samme byen.
Når jeg kjører ut fra Trondheim står jeg på samlebåndet i seks-sju timer og ser på filmer av grantrær. Samtidig bytter de om på bygningene. Deretter dreier de samlebåndet slik at jeg kjører inn i den byen jeg kom fra. Bare at nå står det Oslo på skiltene.
Jeg nikket på hodet. Sjåføren hadde levd lenge og sett en del. Hvis han sa det, var det nok sånn det hang sammen. Han svingte den digre traileren inn på en rasteplass og stoppet.
- Lurer du ikke på hva jeg har i traileren? sa han.
- Jo, sa jeg, - Hva har du i traileren?
- Nå skal du få se, sa han. Han gikk ut og bak traileren. Jeg fulgte etter og så på mens han åpnet tilhengeren. Inni stod en ekte racerbil. En skikkelig konkurransebil, lav og bred, med feite dekk.
- Det er en Formel 3000-bil. Noe av det raskeste som fins på hjul, sa Sjåføren.
- Hva skal du med den?
- Jeg skal avsløre hva som finnes utenfor. Jeg skal kjøre så fort nedover dalen at samlebåndet ikke henger med.
- Tøft!
- Da kan jeg garantere at politiet vil prøve å stoppe meg. Mange har prøvd å kjøre fra politiet før, og de som ikke stoppes på andre måter, ender alltid i en veisperring. Jeg tror den veisperringen står rett foran det siste filmlerretet. Kan du komme bare noen meter forbi veisperringen i samme fart, vil du greie det. Derfor har jeg et ess i ermet. Han pekte på setet i racerbilen.
- Vet du hva det er?
- Nei.
- Det er et katapultsete. Sjåføren smilte. - Like før jeg kræsjer i veisperringen skyter jeg meg ut. Da flyr jeg over den og fortsetter fremover et stykke.
- Men da ødelegger du racerbilen!
- Den må ofres. Sannheten er viktigere. Sjåføren satte seg i racerbilen og rullet den rolig ut av hengeren. Jeg var nesten lettet da jeg oppdaget at det ikke var noe passasjersete.
- Hva med meg nå, da?
- Du er Vitnet, gutt. Du må bli igjen for å fortelle menneskene sannheten. Sjåføren satte på seg hjelmen og manøvrerte bilen så den stod i riktig retning.
- Ønsk meg lykke til, ropte han.
- Lykke til, ropte jeg.
Han tok av med et enormt brøl, det luktet svidd gummi og alt støvet på rasteplassen ble til en grå sky. Jeg løp langs veien og så ham forsvinne mot horisonten. Han lå fint på asfalten.
Jeg fikk ikke sett lyskrysset på Elverum den dagen. Jeg hadde sett nok av verden for en dag. Hjem haiket jeg med en annen og mye kjedeligere mann. Det tok lang tid, og hele veien tenkte jeg på hvordan det gikk med Sjåføren.
Da jeg kom hjem var Sjåføren på nyhetene. Han hadde kjørt fra alle lensmennene og slettet alle fartsrekorder nedover dalen. Akkurat som Sjåføren spådde, endte turen i en politisperring. De viste bilder av to varevogner som lå veltet i veibanen. Racerbilen var blitt en utbrent metallklump, knøvlet inn i veggen på den ene varebilen. Veibanen var strødd med bildeler. Men jeg så det tydelig. Det var ikke noe sete der, verken i bilen eller på asfalten.
De sa at Sjåføren var død. Men de viste aldri noen bilder av hvordan det så ut bak politisperringen. Ikke noen bilder av katapultsetet. Ikke noen bilder av liket til Sjåføren.
Jeg er sikker på at Sjåføren er på den andre siden nå.
Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.
-----
Postpost: Dette var siste episode i den skjønnlitterære serien Røldag, som begynte i mars. Jeg er godt fornøyd med at jeg greide å holde serien gående såpass lenge. Bloggplanene fremover er å fullføre Ungkaren og deretter sveive igang Den Gyldne Q, Norges lengst levende bloggkåring.
1. september 2007
Røldag: Den Ufullendte
I Røldag får dere vanligvis bare se de novellene jeg lykkes med. I dag tenkte jeg å fremvise et abortert foster.
Hjorthemannen utfordret meg for en tid tilbake til å skrive en novelle som inneholdt bestemte ord.
Jeg kokte det ned til
Marianne Auli,
strap-on,
blackjack,
hijab.
Så langt kom jeg:
---
Problemet her er dels at det blir smutsig, det er ikke helt den stemningen jeg er ute etter å skape. Men også at en novelle skal ha et plot, for meg er en god slutt det meste av poenget med å skrive novelle, og dette passet ikke helt med slik jeg-karakteren trenger å være i resten av storyen. Ikke noe galt med selve ordene, men det kler ham ikke å småpludre og filosofere, denne mannen skal være ravende gal, og galskapen ligger i det han ikke sier, ikke i det han sier.
Skal prøve å fullføre den en dag.
Hjorthemannen utfordret meg for en tid tilbake til å skrive en novelle som inneholdt bestemte ord.
Jeg kokte det ned til
Marianne Auli,
strap-on,
blackjack,
hijab.
Så langt kom jeg:
---
Det er dag 59 etter Friheten. Jeg står foran hyllene i supermarkedet og synger for frokostblandingene,---
I've got a strap-on where my dick used to be
I've got a strap-on where my dick used to be
I'm so cold, I'm so cold, I'm so cold, I'm so cold,
da jeg husker at det er ikke sånt folk gjør. Jeg har blitt vant til å snakke med meg selv og synge for meg selv, jeg levde alene i så lang tid. Ingen Jeanette i de dagene, eneste damebekjentskapet var et bilde fra en gammel Dagblad-forside. Det er sånt vi gjør vi som er på anstalt,
Elling hadde Gro Harlem Brundtland i våtdrakt, jeg har mer klasse, mitt bilde var av Marianne Aulie. Jeg kunne selvfølgelig benyttet ekte porno til å underholde de basale behov, kanskje er det høfligere, Marianne Aulie visste jo ikke at bildene skulle misbrukes på det groveste da Dagbladet trykket dem. Men på en annen måte føles det uskyldigere og renere når damene har klær på, og jeg tror ikke jeg er sprø der, jeg tror mange er som meg, og jeg tror det er derfor VG og Dagbladet er så nøye med å putte pene damer på forsiden daglig, de selger ikke nyheter, de selger runkemateriale. Jeg lurer på hvordan parallellen blir i muslimske land. Romantikere som meg fantaserer om damer i burka, mens de som tilsvarer vestlige pornobrukere jobber til damer i hijab?
- Skal det ikke egentlig være Ice-box? sa hun.
- Hæ? svarer jeg.
- Der du sang strap-on.
- Åh. Det var ikke meningen å synge høyt. Jeg må slutte med det der.
Problemet her er dels at det blir smutsig, det er ikke helt den stemningen jeg er ute etter å skape. Men også at en novelle skal ha et plot, for meg er en god slutt det meste av poenget med å skrive novelle, og dette passet ikke helt med slik jeg-karakteren trenger å være i resten av storyen. Ikke noe galt med selve ordene, men det kler ham ikke å småpludre og filosofere, denne mannen skal være ravende gal, og galskapen ligger i det han ikke sier, ikke i det han sier.
Skal prøve å fullføre den en dag.
25. august 2007
Røldag: Berømte Første Ord (r)
Det er ikke hver dag det er røldag, så prosjektet fortsetter på søndag. Denne vant en novellekonkurranse hos C a p p e l e n forlag i fjor:
Berømte første ord
Det var dagen før Gauder skulle bli født. Hans sjel skulle igjen puttes inn i et menneske der nede på planeten, og han var i perlehumør. Endelig så alt ut til å klaffe. Han skled innom depotet for den siste utrustningen. Som alltid var det Callisto som stod bak disken.
- Jøss, Callisto, arme sjel, er du her ennå? Du må ha stått her i en evighet, sa Gauder.
- En komma to evigheter for å være nøyaktig. De ga meg dette gulluret da jeg passerte en evighet. Callisto lente seg tungt mot en støvete reol og sukket.
- Det er jo mer stabilt enn de jobbene vi får der nede. Jeg har prøvd rotter, gribber, en masse bakterier, krill, frosk, you name it. Men så har jeg da hatt et hundeliv også.
- Et hundeliv? Ikke verst.
- Nei, det var bra. Men nå har jeg virkelig noe på gang. Menneske! Her har du ordreseddelen.
- Woo!
- Jeg har virkelig jobbet med dette. Når jeg først får en av toppjobbene, vil jeg ha det helmaks. Så jeg investerer det jeg har spart opp av karma på dette livet. Jeg må vel gjennom femhundre liv som gjødselbille etterpå. Men skal det være, så skal det være.
- Du skal til Norge, står det. Er det så bra, da? Det er kaldt der. Skal jeg slenge på deg litt ekstra fedme så du ikke fryser?
- Nei, takk for omtanken, men det går bra. Jeg skal bo der den korte stunda de har olje. Penger, Callisto! Det varmer, vettu. Jeg ville dessuten dit.
- Hvorfor? Callisto spurte mest av høflighet mens han svevde rundt for å hente de riktige egenskapene. Gauders blikk smalnet en aning.
- På grunn av alle de livene som krill. All frykten, maktesløsheten, den paniske flyktingen frem og tilbake i kaldt saltvann. Callisto, det var så urettferdig, du aner ikke. Men jeg sverget en ed. Jeg har jobbet målbevisst i uminnelige tider. Og nå, om ikke så lenge, sitter jeg der nede og eter hvalkjøtt! Gauders stemme skjulte skadefryden dårlig.
- Ja, du er heldig, sa Callisto lett ironisk idet han gled inn over disken igjen med mange egenskaper som Gauder ikke hadde sett før.
- Skal vi se. Her har du intelligens, dette er kjønnsdriften din og denne ruglete saken er humor, sa Callisto. Gauder gransket humoren sin med en misfornøyd mine. Den var grov og skitten.
- Har du ikke en som er mer ... raffinert? spurte han.
- Dessverre. Jeg eier praktisk talt ikke humor for tiden. Du får klare deg med denne. Bortover disken her ligger alt du skal ha, i samme rekkefølge som på ordreseddelen. Du får se om ting stemmer, sa Callisto. Gauder tok på seg sitt bredeste smil.
- Er dette virkelig mitt bredeste smil? spurte han, litt skuffet.
- Ja. Men si meg, har du fått evnen til å glede deg over små ting?
- Nei, jeg tror ikke det ...
- Jeg hadde en mistanke om det. Callisto noterte i blokka si.
- Og så har jeg så forferdelig dårlig samvittighet, klagde Gauder.
- Mhm. Var det noe mer da? spurte Callisto og så opp av notatblokka.
- Nei, sa Gauder. Callisto suste inn mellom samvittighetsreolene og ble borte en stund.
Gauder plukket på seg alt som lå på disken. Han kjente at det kriblet. I morgen skulle han starte et nytt og bedre liv. Som han gledet seg! Han skulle snakke, kjøre biler, slå i hjel fluer. Dette kom til å bli helt topp. Han var i godlune igjen da Callisto kom tilbake med en gullende ren samvittighet og en forbausende god evne til å glede seg over små ting.
- Liker du deg? spurte Callisto.
- Ja, tusen takk, jeg liker meg veldig godt! sa Gauder.
- Du kunne vært mer sympatisk, om jeg skal være helt ærlig.
- Ja, men det er da ikke mitt problem, er det vel? Jeg tenkte jeg kunne spare inn litt der. Jeg har jo plenty med sjarm. Dette blir så bra! Gauder lo en kneggende latter mens han dreide rundt et par ganger.
- Send meg ut! Trykk på knappen, Callisto! Jeg skal ut på livet! sa Gauder.
Callisto stoppet ham med et kremt.
- Har du tenkt over hvilken plage du skal ha? spurte han.
- Plage? Nei takk! Denne gangen tenkte jeg å ha det perfekt.
- Beklager, men det går nok ikke. Forskrift 32525, rettferdighetslovens paragraf B. Du skal øverst i næringskjeden nå, og da må du ha minst en plage. Callisto så avventende på Gauder mens geipen sank ned på den stakkars sjelen.
- Nei! Det kan du ikke mene? sa han.
- Jo. Her er det ingen kjære Gud. Men jeg kan la deg velge plage selv. Mot en liten godtgjørelse naturligvis. Litt karma, sånn under bordet. Jeg vil ikke stå på depotet i enda flere evigheter, sa Callisto lavt.
- Hrm. Enda flere liv som gjødselbille. Men, greit nok, du har en deal. Hva kan du by på? spurte Gauder. Callisto lente seg under disken, hentet frem lagerlistene og begynte å bla.
- Vel. Vi har noen farsotter igjen enda, tror jeg. Hmm. Vi er tomme for pest, kolera, tyfus, la meg se ... her er en som gutta på labben mekket ganske nylig. AIDS. Ganske populær.
- Nei, jeg vil ikke ha noen farsott. Jeg har vært bakterie, jeg vet hva vi driver med. Det blir som når kokken på restauranten ikke vil spise maten de serverer fordi han vet hvordan de lager den. Nei takk. Ikke farsott.
- Ja vel. Da har vi nøttekassa. Boksen med mentale problemer. Du kan få paranoia, schizofreni, angst, depresjoner, vannskrekk, fotballgalskap, arachnofo...
- Stopp. Fotballgalskap? Regnes det som en plage? Det høres bra ut, den tar jeg! Gauder lyste opp.
- OK, men det er klare regler for hvilket lag du skal holde med. Du skal til Trøndelag i Norge og da må det bli, la meg se, Sportsklubben Brann.
- Nei, vis nåde! Alt annet enn Brann!
- Tenkte meg det. Men her er noe som passer for en sjel som deg. Alvorlig sykdom i familien. På den måten har du ikke plagen selv, men du må pleie en person som har den.
- Kanskje det. La meg tenke litt på den. Har du noe annet? En plage som liksom ikke er så ... ehm ... plagsom? Gauder trommet med fingrene mot disken. Dette gikk ikke helt som han hadde tenkt.
- Tja. Vi har avdelingen for skade. Den er populær. Hofteskade, kneskade, tennisalbue, den type ting.
- Det høres bedre ut. Jeg tar gjerne skade, sa Gauder lettet. Såpass kunne han tåle.
- Greit. La meg notere. Hjerne ... skade. Da skulle alt være klart. Ha et fint liv!
Callisto trykket på startknappen. Gauder ble slynget mot jorda med et fårete smil om munnen.
Berømte første ord
Det var dagen før Gauder skulle bli født. Hans sjel skulle igjen puttes inn i et menneske der nede på planeten, og han var i perlehumør. Endelig så alt ut til å klaffe. Han skled innom depotet for den siste utrustningen. Som alltid var det Callisto som stod bak disken.
- Jøss, Callisto, arme sjel, er du her ennå? Du må ha stått her i en evighet, sa Gauder.
- En komma to evigheter for å være nøyaktig. De ga meg dette gulluret da jeg passerte en evighet. Callisto lente seg tungt mot en støvete reol og sukket.
- Det er jo mer stabilt enn de jobbene vi får der nede. Jeg har prøvd rotter, gribber, en masse bakterier, krill, frosk, you name it. Men så har jeg da hatt et hundeliv også.
- Et hundeliv? Ikke verst.
- Nei, det var bra. Men nå har jeg virkelig noe på gang. Menneske! Her har du ordreseddelen.
- Woo!
- Jeg har virkelig jobbet med dette. Når jeg først får en av toppjobbene, vil jeg ha det helmaks. Så jeg investerer det jeg har spart opp av karma på dette livet. Jeg må vel gjennom femhundre liv som gjødselbille etterpå. Men skal det være, så skal det være.
- Du skal til Norge, står det. Er det så bra, da? Det er kaldt der. Skal jeg slenge på deg litt ekstra fedme så du ikke fryser?
- Nei, takk for omtanken, men det går bra. Jeg skal bo der den korte stunda de har olje. Penger, Callisto! Det varmer, vettu. Jeg ville dessuten dit.
- Hvorfor? Callisto spurte mest av høflighet mens han svevde rundt for å hente de riktige egenskapene. Gauders blikk smalnet en aning.
- På grunn av alle de livene som krill. All frykten, maktesløsheten, den paniske flyktingen frem og tilbake i kaldt saltvann. Callisto, det var så urettferdig, du aner ikke. Men jeg sverget en ed. Jeg har jobbet målbevisst i uminnelige tider. Og nå, om ikke så lenge, sitter jeg der nede og eter hvalkjøtt! Gauders stemme skjulte skadefryden dårlig.
- Ja, du er heldig, sa Callisto lett ironisk idet han gled inn over disken igjen med mange egenskaper som Gauder ikke hadde sett før.
- Skal vi se. Her har du intelligens, dette er kjønnsdriften din og denne ruglete saken er humor, sa Callisto. Gauder gransket humoren sin med en misfornøyd mine. Den var grov og skitten.
- Har du ikke en som er mer ... raffinert? spurte han.
- Dessverre. Jeg eier praktisk talt ikke humor for tiden. Du får klare deg med denne. Bortover disken her ligger alt du skal ha, i samme rekkefølge som på ordreseddelen. Du får se om ting stemmer, sa Callisto. Gauder tok på seg sitt bredeste smil.
- Er dette virkelig mitt bredeste smil? spurte han, litt skuffet.
- Ja. Men si meg, har du fått evnen til å glede deg over små ting?
- Nei, jeg tror ikke det ...
- Jeg hadde en mistanke om det. Callisto noterte i blokka si.
- Og så har jeg så forferdelig dårlig samvittighet, klagde Gauder.
- Mhm. Var det noe mer da? spurte Callisto og så opp av notatblokka.
- Nei, sa Gauder. Callisto suste inn mellom samvittighetsreolene og ble borte en stund.
Gauder plukket på seg alt som lå på disken. Han kjente at det kriblet. I morgen skulle han starte et nytt og bedre liv. Som han gledet seg! Han skulle snakke, kjøre biler, slå i hjel fluer. Dette kom til å bli helt topp. Han var i godlune igjen da Callisto kom tilbake med en gullende ren samvittighet og en forbausende god evne til å glede seg over små ting.
- Liker du deg? spurte Callisto.
- Ja, tusen takk, jeg liker meg veldig godt! sa Gauder.
- Du kunne vært mer sympatisk, om jeg skal være helt ærlig.
- Ja, men det er da ikke mitt problem, er det vel? Jeg tenkte jeg kunne spare inn litt der. Jeg har jo plenty med sjarm. Dette blir så bra! Gauder lo en kneggende latter mens han dreide rundt et par ganger.
- Send meg ut! Trykk på knappen, Callisto! Jeg skal ut på livet! sa Gauder.
Callisto stoppet ham med et kremt.
- Har du tenkt over hvilken plage du skal ha? spurte han.
- Plage? Nei takk! Denne gangen tenkte jeg å ha det perfekt.
- Beklager, men det går nok ikke. Forskrift 32525, rettferdighetslovens paragraf B. Du skal øverst i næringskjeden nå, og da må du ha minst en plage. Callisto så avventende på Gauder mens geipen sank ned på den stakkars sjelen.
- Nei! Det kan du ikke mene? sa han.
- Jo. Her er det ingen kjære Gud. Men jeg kan la deg velge plage selv. Mot en liten godtgjørelse naturligvis. Litt karma, sånn under bordet. Jeg vil ikke stå på depotet i enda flere evigheter, sa Callisto lavt.
- Hrm. Enda flere liv som gjødselbille. Men, greit nok, du har en deal. Hva kan du by på? spurte Gauder. Callisto lente seg under disken, hentet frem lagerlistene og begynte å bla.
- Vel. Vi har noen farsotter igjen enda, tror jeg. Hmm. Vi er tomme for pest, kolera, tyfus, la meg se ... her er en som gutta på labben mekket ganske nylig. AIDS. Ganske populær.
- Nei, jeg vil ikke ha noen farsott. Jeg har vært bakterie, jeg vet hva vi driver med. Det blir som når kokken på restauranten ikke vil spise maten de serverer fordi han vet hvordan de lager den. Nei takk. Ikke farsott.
- Ja vel. Da har vi nøttekassa. Boksen med mentale problemer. Du kan få paranoia, schizofreni, angst, depresjoner, vannskrekk, fotballgalskap, arachnofo...
- Stopp. Fotballgalskap? Regnes det som en plage? Det høres bra ut, den tar jeg! Gauder lyste opp.
- OK, men det er klare regler for hvilket lag du skal holde med. Du skal til Trøndelag i Norge og da må det bli, la meg se, Sportsklubben Brann.
- Nei, vis nåde! Alt annet enn Brann!
- Tenkte meg det. Men her er noe som passer for en sjel som deg. Alvorlig sykdom i familien. På den måten har du ikke plagen selv, men du må pleie en person som har den.
- Kanskje det. La meg tenke litt på den. Har du noe annet? En plage som liksom ikke er så ... ehm ... plagsom? Gauder trommet med fingrene mot disken. Dette gikk ikke helt som han hadde tenkt.
- Tja. Vi har avdelingen for skade. Den er populær. Hofteskade, kneskade, tennisalbue, den type ting.
- Det høres bedre ut. Jeg tar gjerne skade, sa Gauder lettet. Såpass kunne han tåle.
- Greit. La meg notere. Hjerne ... skade. Da skulle alt være klart. Ha et fint liv!
Callisto trykket på startknappen. Gauder ble slynget mot jorda med et fårete smil om munnen.
18. august 2007
Røldag: Mafioso
Mafiosoen må ha blitt feig, han åpner ikke når jeg ringer på. Det går nedover med gamle helter. Men jeg kan forstå ham. En mafioso som spiller kortene sine så feil som han har gjort har sjelden noe godt i vente når det ringer på døra.
Jeg åpner låsen og går inn. Mafiosoen sitter i stolen sin inne på stuen. Han reiser seg ikke selv om han får besøk. Det slår meg at han er blitt eldre siden sist, prosessen går raskt nå, håret er gråere, rynkene tyngre, posene under øynene større, som om ansiktshuden gir opp og vil ned på gulvet. Øynene røper ham, han er ikke for gammel til å føle frykt, og han vet hva som kommer.
- Hei, mafioso, sier jeg, jeg tar av meg skoene og setter dem i gangen. Det er ikke nødvendig å skitne til teppene hans. Man skal tross alt vise respekt.
- Jeg er ikke en mafioso, sier han.
- Whatever, sier jeg. Jeg går mot stolen hans, men må ta en kort avstikker for å bære salongbordet ut av veien.
Han har kapitulert på forhånd. Før ville han ha reist seg, ytt motstand, i det minste forsøkt å stikke. Nå sitter han i lenestolen som om det er et tebesøk på gang.
- Er det ikke nok nå? spør han i et plaget tonefall.
Jeg møter blikket hans og rister svakt på hodet. Det er ikke nok.
- Onsdag 23.september, sier jeg.
- Er det ille? spør han.
- Ja, sier jeg.
Jeg slår han i ansiktet, hardt, tre ganger med flat hånd på venstre side, to ganger på høyre. Han stønner, han klynker som en bikkje, men han klarer seg.
- Beklager. Det skulle være omvendt, sier jeg.
- Du mener jeg skulle slått deg?
- Nei.
Jeg langer ut knyttneven rett på haken hans.
Vold avler vold, Vold du mottar er forferdelig vanskelig å stenge inne, før eller siden bobler den til overflaten, og kan du slå noen, vel, da slår du før eller siden. En sjef plager en ansatt. Den ansatte går hjem og slår sin kone. Konen straffer sønnen. Sønnen går ut og banker lekekompisen. Kompisen banker en mindre unge. Ungen banker en enda mindre unge. Voldens kjeder kan være lange, både i tid og rom. Vold kan ulme i et menneskesinn i årevis før den bryter ut og gis videre.
Min far straffet meg for hver minste ting jeg gjorde galt. Mistet jeg et egg i gulvet ble det juling. Glemte jeg lys på, juling. Stod feil apparater i stikkontaktene, juling. Han satte meg til alle mulige oppgaver, jeg vasket gulv, klipte plen, måkte snø, skiftet dekk, gikk med avisene, bar ut reklame i nabolaget, solgte blomster på dørene, plukket søppel langs europaveien, betalingen tok han. Alt jeg fikk var juling når jobbene ikke var utført til punkt og prikke. Iblant fikk jeg juling helt uten grunn.
Han banket meg over alt på kroppen, det fins ikke en muskel, ikke ett ben, ikke en knokkel hvor jeg ikke har hatt vondt gjennom oppveksten. Det var et universalkurs i smerte. Smerte i føttene er ikke så ille, jeg foretrakk juling på føttene og armene. Smerte er generelt vondere jo nærmere hodet den sitter, smerter i kjeven og kraniet gjør vondest. Men det var likevel verst når han banket meg så hardt at jeg hadde vondt i de indre organene, de gangene jeg ropte "Nei! Stopp! Ikke ødelegg kroppen min! Jeg må leve i den hele livet!", den sterkeste smerten kom fra skrekken med å ligge der etterpå og lure på om noe var ødelagt inni meg, om jeg kom til å dø.
Etterhvert lærte jeg meg knep, jeg ble likegyldig, distanserte meg, sjelen rømte, jeg var ikke egentlig tilstede i kroppen mens den fikk bank. Fordelen er at du blir nummen og kjenner ikke smerten like godt. Ulempen er at du lever ikke 100%, du går bedøvd gjennom tilværelsen, du mister litt av den du er.
Jeg sa det aldri til noen. Jeg skjemtes av at faren min banket meg. Men jeg oppdaget at det hjalp å skrive. Jeg har tykke dagbøker fulle av beskrivelser om hvordan han slo meg. Åttifire voldsepisoder beskrevet i klinisk detalj:
"Toogtredve slag med beltereim mot bar overkropp, alle siktet inn mellom fjerde og sjuende ribbein ovenfra, de åtte siste med beltet feil vei. Blødde fra kutt der beltespenna traff ribbenene."
"hardt spark mot venstre legg stående foran toalettet, falt og slo brystkassen mot ribbena, slet med å puste. Han trykte hodet mitt ned i cisternen. Holdt hodet under vann og urin i tre ganger ca. femten sekunder."
"Slo meg i bakhodet med en bordlampe. Fikk meg i bakken med ett slag. Sparket meg fem ganger mot midtryggen og en gang i korsryggen mens jeg lå nede."
Slik fortsetter serien i åttifire episoder. Senere har jeg satt røde kryss over åttitre episoder, jeg har tilgitt dem. Det har kostet blod, slit, svette og tårer.
For min del, slit og svette.
For hans del, blod og tårer.
Nå mangler bare en side i dagboken sitt røde kryss. Onsdag 23. september 1986.
Jeg ga ham tre på venstre og to på høyre, det skulle være omvendt. Slikt irriterer meg. Normalt ville jeg utlignet feilen ved å gjøre om et venstreslag til et høyreslag ved en senere anledning, men nå er det siste episode. Jeg biter det i meg. Ingen er perfekte.
Den gamle mannen kjemper imot mens jeg sleper ham mot kjelleren, men jeg er trent for dette. Jeg åpner døra og ser ned trappen. Kanskje står det opp noen spiker som ikke var løse i 1986, men jeg lover at det stod opp spiker den gangen som har blitt fjernet. Han er medtatt, men husker nok hvor han skal, for han stålsetter seg og holder armene foran ansiktet.
- Mafioso, hører du meg? spør jeg.
Han stønner, knapt hørbart, som svar.
- Når du kommer ned til bunnen er du min far igjen.
Jeg åpner låsen og går inn. Mafiosoen sitter i stolen sin inne på stuen. Han reiser seg ikke selv om han får besøk. Det slår meg at han er blitt eldre siden sist, prosessen går raskt nå, håret er gråere, rynkene tyngre, posene under øynene større, som om ansiktshuden gir opp og vil ned på gulvet. Øynene røper ham, han er ikke for gammel til å føle frykt, og han vet hva som kommer.
- Hei, mafioso, sier jeg, jeg tar av meg skoene og setter dem i gangen. Det er ikke nødvendig å skitne til teppene hans. Man skal tross alt vise respekt.
- Jeg er ikke en mafioso, sier han.
- Whatever, sier jeg. Jeg går mot stolen hans, men må ta en kort avstikker for å bære salongbordet ut av veien.
Han har kapitulert på forhånd. Før ville han ha reist seg, ytt motstand, i det minste forsøkt å stikke. Nå sitter han i lenestolen som om det er et tebesøk på gang.
- Er det ikke nok nå? spør han i et plaget tonefall.
Jeg møter blikket hans og rister svakt på hodet. Det er ikke nok.
- Onsdag 23.september, sier jeg.
- Er det ille? spør han.
- Ja, sier jeg.
Jeg slår han i ansiktet, hardt, tre ganger med flat hånd på venstre side, to ganger på høyre. Han stønner, han klynker som en bikkje, men han klarer seg.
- Beklager. Det skulle være omvendt, sier jeg.
- Du mener jeg skulle slått deg?
- Nei.
Jeg langer ut knyttneven rett på haken hans.
Vold avler vold, Vold du mottar er forferdelig vanskelig å stenge inne, før eller siden bobler den til overflaten, og kan du slå noen, vel, da slår du før eller siden. En sjef plager en ansatt. Den ansatte går hjem og slår sin kone. Konen straffer sønnen. Sønnen går ut og banker lekekompisen. Kompisen banker en mindre unge. Ungen banker en enda mindre unge. Voldens kjeder kan være lange, både i tid og rom. Vold kan ulme i et menneskesinn i årevis før den bryter ut og gis videre.
Min far straffet meg for hver minste ting jeg gjorde galt. Mistet jeg et egg i gulvet ble det juling. Glemte jeg lys på, juling. Stod feil apparater i stikkontaktene, juling. Han satte meg til alle mulige oppgaver, jeg vasket gulv, klipte plen, måkte snø, skiftet dekk, gikk med avisene, bar ut reklame i nabolaget, solgte blomster på dørene, plukket søppel langs europaveien, betalingen tok han. Alt jeg fikk var juling når jobbene ikke var utført til punkt og prikke. Iblant fikk jeg juling helt uten grunn.
Han banket meg over alt på kroppen, det fins ikke en muskel, ikke ett ben, ikke en knokkel hvor jeg ikke har hatt vondt gjennom oppveksten. Det var et universalkurs i smerte. Smerte i føttene er ikke så ille, jeg foretrakk juling på føttene og armene. Smerte er generelt vondere jo nærmere hodet den sitter, smerter i kjeven og kraniet gjør vondest. Men det var likevel verst når han banket meg så hardt at jeg hadde vondt i de indre organene, de gangene jeg ropte "Nei! Stopp! Ikke ødelegg kroppen min! Jeg må leve i den hele livet!", den sterkeste smerten kom fra skrekken med å ligge der etterpå og lure på om noe var ødelagt inni meg, om jeg kom til å dø.
Etterhvert lærte jeg meg knep, jeg ble likegyldig, distanserte meg, sjelen rømte, jeg var ikke egentlig tilstede i kroppen mens den fikk bank. Fordelen er at du blir nummen og kjenner ikke smerten like godt. Ulempen er at du lever ikke 100%, du går bedøvd gjennom tilværelsen, du mister litt av den du er.
Jeg sa det aldri til noen. Jeg skjemtes av at faren min banket meg. Men jeg oppdaget at det hjalp å skrive. Jeg har tykke dagbøker fulle av beskrivelser om hvordan han slo meg. Åttifire voldsepisoder beskrevet i klinisk detalj:
"Toogtredve slag med beltereim mot bar overkropp, alle siktet inn mellom fjerde og sjuende ribbein ovenfra, de åtte siste med beltet feil vei. Blødde fra kutt der beltespenna traff ribbenene."
"hardt spark mot venstre legg stående foran toalettet, falt og slo brystkassen mot ribbena, slet med å puste. Han trykte hodet mitt ned i cisternen. Holdt hodet under vann og urin i tre ganger ca. femten sekunder."
"Slo meg i bakhodet med en bordlampe. Fikk meg i bakken med ett slag. Sparket meg fem ganger mot midtryggen og en gang i korsryggen mens jeg lå nede."
Slik fortsetter serien i åttifire episoder. Senere har jeg satt røde kryss over åttitre episoder, jeg har tilgitt dem. Det har kostet blod, slit, svette og tårer.
For min del, slit og svette.
For hans del, blod og tårer.
Nå mangler bare en side i dagboken sitt røde kryss. Onsdag 23. september 1986.
Jeg ga ham tre på venstre og to på høyre, det skulle være omvendt. Slikt irriterer meg. Normalt ville jeg utlignet feilen ved å gjøre om et venstreslag til et høyreslag ved en senere anledning, men nå er det siste episode. Jeg biter det i meg. Ingen er perfekte.
Den gamle mannen kjemper imot mens jeg sleper ham mot kjelleren, men jeg er trent for dette. Jeg åpner døra og ser ned trappen. Kanskje står det opp noen spiker som ikke var løse i 1986, men jeg lover at det stod opp spiker den gangen som har blitt fjernet. Han er medtatt, men husker nok hvor han skal, for han stålsetter seg og holder armene foran ansiktet.
- Mafioso, hører du meg? spør jeg.
Han stønner, knapt hørbart, som svar.
- Når du kommer ned til bunnen er du min far igjen.
11. august 2007
Røldag: Gressklippermannen (r)
- Jeg er så glad for at vi ikke hadde sex første kvelden, sier hun.
Jeg skvetter. Ut av det blå begynner hun å snakke om sex. For ti sekunder siden snakket vi om kunst. Jeg trodde en skikkelig pike som henne heller ville snakke om malerier enn sex, og siden vi er hjemme i min stue og det var mine kunstplakater vi snakket om greide jeg til og med å høres ut som om jeg hadde peiling. Jeg sa at abstrakt kunst neppe hadde eksistert hvis ikke fotografiet ble oppfunnet. Og hun meldte tilbake at hun var glad den første daten vår ikke endte i sex.
Hun er brisen nå, når hun åpner munnen kan jeg se at leppene hennes er lett blåfarget av vinen.
- Siden du ikke prøvde deg tror jeg at du er ... at du tenker lenger frem.
- Det stemmer, sier jeg.
Det er den tredje daten vår, og vi har ikke vært i nærheten av sex. Jeg kysset henne farvel etter de to første møtene, da jeg kysset henne farvel den andre gangen kommenterte hun at jeg var forsiktig. Hun ville sikkert heller ha klint, men det var farvelkysset og ikke naturlig å trø til da.
- Jeg vil ikke ha en sånn one-night-stand-fyr, sier hun.
- Nei.
- Men dere bærer ikke akkurat skilter på dere.
- Hva mener du?
- Jo, at det fins menn som opptrer høflig og skikkelig hele kvelden, de snakker om klassisk musikk og kultur og litteratur og arkitektur, og før man skjønner at man er lurt ligger man under dem og peser.
- Javel, sier jeg.
- Jeg er glad for at du ikke er sånn, sier hun.
- Nei, jeg er ikke sånn, sier jeg
- Jeg har merket det, sier hun.
Hun henter en ny flaske vin, og når hun kommer tilbake setter hun seg nær meg i sofaen, svært nær, temaet sex henger i lufta og utenfor vinduene begynner naboens gressklipper å dure.
Det er sent lørdags kveld, likevel finner naboen det for godt å halshugge plantene sine i øredøvende leven.
Jeg løfter meg fra sofaen og går ut på verandaen. Jeg henger over ham, fra andre etasje av blokka. Det er naboens slask av en sønn på mangeogtyve år som ruller motor. Han skulle ikke klipt plen nå, han skulle ikke en gang bodd hjemme, folk i hans alder skal være på byen en lørdags kveld.
- STOPP! roper jeg.
Han stopper faktisk maskineriet, og ser på meg med en påtatt oppgitt mine, han later som om dette skjer ofte.
- Er det nødvendig å slå plena NÅ? sier jeg.
- Ja, for hvis jeg gjør det i morra kommer du ut og klager på at det er søndag.
- Men det har regnet i dag.
- So what?
- Det er farlig å klippe plena når gresset er vått. Du kan gli og skade deg
på klipperen.
Ytterdøra i naboens hus åpner seg, nabogubben stikker hodet ut.
- Hva er det? roper han til poden.
- Gressklippermannen rider igjen, roper den unge mannen mer enn høyt nok mens han peker opp mot meg.
- Drit i ham. Bli ferdig, sier naboen.
Jeg prøver å si noe, men ordene blir overdøvet av gressklipperen som starter opp. Jeg blir stående et halvt minutt og se på slasken mens han klipper den fuktige plena si i firkantmønster. Ikke som jeg, jeg klipte frem og tilbake.
Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.
Jeg retretterer irritert inn i leiligheten min igjen.
- Kaller de deg Gressklippermannen? sier hun fra sofaen. Jeg nikker som svar og setter meg en smule lengre fra henne enn jeg satt da jeg gikk ut.
- Hvorfor akkurat Gressklippermannen? sier hun.
- Fordi de er psykopater, sier jeg.
Og mener det. Disse menneskene har kjent meg i halve livet mitt, de kjenner historien min, de vet akkurat hva jeg synes om gressklippere, likevel kaller de meg Gressklippermannen. Det vitner om en total mangel på empati, null medfølelse, ingen evne til å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv, klassisk psykopati. I arv fra far til sønn.
Jeg fyller tyngre artilleri i stereoanlegget og prøver å overdøve den hensynsløse duringen. Lydblandingen som følger hjelper ikke meg. Men hun smiler, drikker og ser ikke ut til å plages. Hun hører Iron Maiden, jeg hører gressklipper.
Gressklippere er så hemningsløst toskete. Hvorfor klipper folk plener? Hvorfor kan ikke folk la gresset leve slik naturen har skapt det? Hele denne nasjonale hagekonkurransen får magen min til å vri seg, det må da finnes en million mer meningsfylte tidsfordriv enn å slipe ned gresstuster med roterende stål.
Nabolaget her er en saueflokk, når en sleper ut klipperen trigger det noe i de nedvaskede hjernene til de andre, de hiver seg over sine egne klippere og legger gressklipperlyd over strøket, for ingen vil ha lengre gress enn naboen. De er en gjeng med bønder, bønder i byen, og de er genetisk programmerte til å slå disse mikroåkerene sine til krampa tar dem og gråten tar meg. Om de bare kunne hute seg ut på landet, der de hører hjemme, og la ekte byfolk i fred!
Hvis jeg noen gang blir eier av et hus med hage skal gresset få gro, alt jeg skal plante i hagen er et skilt. Skiltet skal erklære at jeg har kjempet mot plena, og at plena vant. Ikke bare det, teksten skal være på engelsk, til glede for en og annen gammel rocker som vil nikke gjenkjennende. Skiltet skal si I fought the lawn and the lawn won.
Hun flytter hånden sin fra mitt venstre til mitt høyre kne og tilbake, hun gjør noen langsomme, sirkulerende bevegelser med fingrene sine rundt mine kneskjell. Et godt triks. Jeg visste ikke at Iron Maiden inviterte til romantikk, men i kveld er hun på hugget. Jeg er fanget mellom henne og sofaens armlen, og jeg vet ikke om jeg liker utviklingen.
Henne, derimot, liker jeg svært godt. Og deri ligger problemet. Jeg tror jeg vil beholde henne. Og dette er bare den tredje daten vår. Vi trenger minst femten til før vi kan bli intime.
Iron Maiden har gitt seg.
Vi kliner til lyden av gressklippersolo.
Og den tar meg tilbake. Jeg husker det våte gresset og kneika som måtte klippes. Jeg lot klipperen trille ned den lille, bratte bakken, så flyttet jeg den et hakk og trakk den opp etter meg. Da jeg kom til kanten av kneika og skulle dra klipperen opp en siste gang, var jeg lei av å trå på det glatte, våte gresset. Jeg satte føttene på steinmuren som dannet grensen til naboens hage og dro klipperen med full kraft opp mot kroppen min.
Steinen var glattere enn gresset. Føttene glapp.
Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.
Jeg satt i pappas bil på vei til sykehuset og prøvde å finne ut hvor skadet jeg var. Men jeg var høy på mitt eget adrenalin, jeg kjente ingen smerte, ingenting. Det var blod over alt, shortsen var blandet med kjøttet, jeg var en lapskaus av tøy, blod og menneske. Kirurgene måtte ta oppgaven med å finne ut hva som var igjen av meg.
Kliningen vil ikke ta slutt. Hun smaker Faustino. Hun henter meg ut av minnene, jeg glemmer gressklipperen, det er deilig, hun fører meg inn i et landskap av myk hud og bløte lepper, hun kravler over meg i sofaen. Jeg merker ikke hvor hun har fingrene før det er for sent.
Hånden hennes har nådd innsiden av beltet mitt. Den leter, flytter seg lenger ned, leter mer. Hun ser på skrittet mitt. Hun ser på meg med store spørrende øyne. Som ved et trylleslag er hun edru.
Jeg løfter hånden hennes ut av buksene mine. Jeg har sett dette for mange ganger. Jeg kjenner fortsettelsen.
Lyden av naboens gressklipper øker i det fyren runder garasjen.
Om bare gress kunne gråte, tenker jeg. Om hvert enkelt av de grønne stråene kunne hyle like mye som et menneske gjør når det blir klippet. Da ville verden vært fri for gressklippere.
Jeg skvetter. Ut av det blå begynner hun å snakke om sex. For ti sekunder siden snakket vi om kunst. Jeg trodde en skikkelig pike som henne heller ville snakke om malerier enn sex, og siden vi er hjemme i min stue og det var mine kunstplakater vi snakket om greide jeg til og med å høres ut som om jeg hadde peiling. Jeg sa at abstrakt kunst neppe hadde eksistert hvis ikke fotografiet ble oppfunnet. Og hun meldte tilbake at hun var glad den første daten vår ikke endte i sex.
Hun er brisen nå, når hun åpner munnen kan jeg se at leppene hennes er lett blåfarget av vinen.
- Siden du ikke prøvde deg tror jeg at du er ... at du tenker lenger frem.
- Det stemmer, sier jeg.
Det er den tredje daten vår, og vi har ikke vært i nærheten av sex. Jeg kysset henne farvel etter de to første møtene, da jeg kysset henne farvel den andre gangen kommenterte hun at jeg var forsiktig. Hun ville sikkert heller ha klint, men det var farvelkysset og ikke naturlig å trø til da.
- Jeg vil ikke ha en sånn one-night-stand-fyr, sier hun.
- Nei.
- Men dere bærer ikke akkurat skilter på dere.
- Hva mener du?
- Jo, at det fins menn som opptrer høflig og skikkelig hele kvelden, de snakker om klassisk musikk og kultur og litteratur og arkitektur, og før man skjønner at man er lurt ligger man under dem og peser.
- Javel, sier jeg.
- Jeg er glad for at du ikke er sånn, sier hun.
- Nei, jeg er ikke sånn, sier jeg
- Jeg har merket det, sier hun.
Hun henter en ny flaske vin, og når hun kommer tilbake setter hun seg nær meg i sofaen, svært nær, temaet sex henger i lufta og utenfor vinduene begynner naboens gressklipper å dure.
Det er sent lørdags kveld, likevel finner naboen det for godt å halshugge plantene sine i øredøvende leven.
Jeg løfter meg fra sofaen og går ut på verandaen. Jeg henger over ham, fra andre etasje av blokka. Det er naboens slask av en sønn på mangeogtyve år som ruller motor. Han skulle ikke klipt plen nå, han skulle ikke en gang bodd hjemme, folk i hans alder skal være på byen en lørdags kveld.
- STOPP! roper jeg.
Han stopper faktisk maskineriet, og ser på meg med en påtatt oppgitt mine, han later som om dette skjer ofte.
- Er det nødvendig å slå plena NÅ? sier jeg.
- Ja, for hvis jeg gjør det i morra kommer du ut og klager på at det er søndag.
- Men det har regnet i dag.
- So what?
- Det er farlig å klippe plena når gresset er vått. Du kan gli og skade deg
på klipperen.
Ytterdøra i naboens hus åpner seg, nabogubben stikker hodet ut.
- Hva er det? roper han til poden.
- Gressklippermannen rider igjen, roper den unge mannen mer enn høyt nok mens han peker opp mot meg.
- Drit i ham. Bli ferdig, sier naboen.
Jeg prøver å si noe, men ordene blir overdøvet av gressklipperen som starter opp. Jeg blir stående et halvt minutt og se på slasken mens han klipper den fuktige plena si i firkantmønster. Ikke som jeg, jeg klipte frem og tilbake.
Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.
Jeg retretterer irritert inn i leiligheten min igjen.
- Kaller de deg Gressklippermannen? sier hun fra sofaen. Jeg nikker som svar og setter meg en smule lengre fra henne enn jeg satt da jeg gikk ut.
- Hvorfor akkurat Gressklippermannen? sier hun.
- Fordi de er psykopater, sier jeg.
Og mener det. Disse menneskene har kjent meg i halve livet mitt, de kjenner historien min, de vet akkurat hva jeg synes om gressklippere, likevel kaller de meg Gressklippermannen. Det vitner om en total mangel på empati, null medfølelse, ingen evne til å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv, klassisk psykopati. I arv fra far til sønn.
Jeg fyller tyngre artilleri i stereoanlegget og prøver å overdøve den hensynsløse duringen. Lydblandingen som følger hjelper ikke meg. Men hun smiler, drikker og ser ikke ut til å plages. Hun hører Iron Maiden, jeg hører gressklipper.
Gressklippere er så hemningsløst toskete. Hvorfor klipper folk plener? Hvorfor kan ikke folk la gresset leve slik naturen har skapt det? Hele denne nasjonale hagekonkurransen får magen min til å vri seg, det må da finnes en million mer meningsfylte tidsfordriv enn å slipe ned gresstuster med roterende stål.
Nabolaget her er en saueflokk, når en sleper ut klipperen trigger det noe i de nedvaskede hjernene til de andre, de hiver seg over sine egne klippere og legger gressklipperlyd over strøket, for ingen vil ha lengre gress enn naboen. De er en gjeng med bønder, bønder i byen, og de er genetisk programmerte til å slå disse mikroåkerene sine til krampa tar dem og gråten tar meg. Om de bare kunne hute seg ut på landet, der de hører hjemme, og la ekte byfolk i fred!
Hvis jeg noen gang blir eier av et hus med hage skal gresset få gro, alt jeg skal plante i hagen er et skilt. Skiltet skal erklære at jeg har kjempet mot plena, og at plena vant. Ikke bare det, teksten skal være på engelsk, til glede for en og annen gammel rocker som vil nikke gjenkjennende. Skiltet skal si I fought the lawn and the lawn won.
Hun flytter hånden sin fra mitt venstre til mitt høyre kne og tilbake, hun gjør noen langsomme, sirkulerende bevegelser med fingrene sine rundt mine kneskjell. Et godt triks. Jeg visste ikke at Iron Maiden inviterte til romantikk, men i kveld er hun på hugget. Jeg er fanget mellom henne og sofaens armlen, og jeg vet ikke om jeg liker utviklingen.
Henne, derimot, liker jeg svært godt. Og deri ligger problemet. Jeg tror jeg vil beholde henne. Og dette er bare den tredje daten vår. Vi trenger minst femten til før vi kan bli intime.
Iron Maiden har gitt seg.
Vi kliner til lyden av gressklippersolo.
Og den tar meg tilbake. Jeg husker det våte gresset og kneika som måtte klippes. Jeg lot klipperen trille ned den lille, bratte bakken, så flyttet jeg den et hakk og trakk den opp etter meg. Da jeg kom til kanten av kneika og skulle dra klipperen opp en siste gang, var jeg lei av å trå på det glatte, våte gresset. Jeg satte føttene på steinmuren som dannet grensen til naboens hage og dro klipperen med full kraft opp mot kroppen min.
Steinen var glattere enn gresset. Føttene glapp.
Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.
Jeg satt i pappas bil på vei til sykehuset og prøvde å finne ut hvor skadet jeg var. Men jeg var høy på mitt eget adrenalin, jeg kjente ingen smerte, ingenting. Det var blod over alt, shortsen var blandet med kjøttet, jeg var en lapskaus av tøy, blod og menneske. Kirurgene måtte ta oppgaven med å finne ut hva som var igjen av meg.
Kliningen vil ikke ta slutt. Hun smaker Faustino. Hun henter meg ut av minnene, jeg glemmer gressklipperen, det er deilig, hun fører meg inn i et landskap av myk hud og bløte lepper, hun kravler over meg i sofaen. Jeg merker ikke hvor hun har fingrene før det er for sent.
Hånden hennes har nådd innsiden av beltet mitt. Den leter, flytter seg lenger ned, leter mer. Hun ser på skrittet mitt. Hun ser på meg med store spørrende øyne. Som ved et trylleslag er hun edru.
Jeg løfter hånden hennes ut av buksene mine. Jeg har sett dette for mange ganger. Jeg kjenner fortsettelsen.
Lyden av naboens gressklipper øker i det fyren runder garasjen.
Om bare gress kunne gråte, tenker jeg. Om hvert enkelt av de grønne stråene kunne hyle like mye som et menneske gjør når det blir klippet. Da ville verden vært fri for gressklippere.
4. august 2007
Røldag: Nattens Ørn
Jeg glir mellom trærne, gjennom stupmørke, kommer ut av skogen og står på en parkeringsplass langt inne i Bymarka. Jeg er skitten og svett, klokken er to timer over midnatt. Det er kanskje merkelig nok. Men det mest merkelig er at det er en annen person her. En diger mann med attitude i blikket, en fyr du ikke ville møtt i en mørk bakgate, langt mindre en beksvart parkeringsplass midt i skogen. På den annen side, du ville nok ikke møtt meg heller. Han står ved bilen sin og holder en spade, han har grønne klær og helt hvitt ansikt. I mitt stille sinn døper jeg ham Den Hvite Mannen, selv om jeg skjønner at han er hvit fordi lyset fra hodelykten min er hvitt.
- Nå, fant du postene? spør han, uten å se ut som om han bryr seg, han kjenner meg ikke, han kan ikke verdsette postenes vanskelighetsgrad. Ut fra tonefallet hans mistenker jeg at han gjør narr, men jeg lar tvilen komme ham til gode.
- Jo jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, messer jeg mens jeg peker på kartet. Han åpner bagasjelokket og lemper spaden nedi. Den er full av jord. Jeg møter en mann midt i skogen midt på natten med en spade full av jord. Jeg har ingen spørsmål.
- Si meg, orientering, er ikke det rimelig teit? spør han.
- Dette er ikke orientering. Det er nattorientering, sier jeg.
Jeg elsker nattorientering. Du setter ut i skogen i stupmørke, alt du har er en lykt på hodet, det er som å løpe i en tunnel av lys, det kjennes ut som om du løper ti ganger fortere enn om dagen. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Natt-o ligner ikke mer på orientering enn tunfisk ligner på kjærlighet. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene, det hjelper meg i jobben.
- ... hjelper meg i jobben, sier jeg.
- Særlig.
- Jo. Politi har et nært forhold til orientering, forklarer jeg. Se her, sier jeg og viser ham kartet. Kartflaket, som passende nok heter Buråsen, er lagd av Politiets Idrettslag.
- Er du politi?
Jeg svarer ikke. Pinlig taushet oppstår. Dette er noe jeg trener på, å utholde pinlig taushet mens et spørsmål henger i luften. Den som behersker tausheten behersker situasjonen. Min mangel på respons provoserer ham, men jeg holder masken, tolererer ubehaget.
- Jeg mener fortsatt det ser teit ut å løpe rundt i skogen med de klærne. Det ser homo ut, sier han.
- Det er din mening.
- Du har myr og gjørme over hele leggen, lukter vondt gjør det også. Kan en voksen mann bli mindre stilig, spør han, et sekund virker det nesten som om han er ute etter en slåsskamp.
- Byr du opp til dans? spør jeg og gjør meg stor.
- Nei, jeg prøver bare å gi deg et hint, avslutter Den Hvite Mannen. Han er ferdig, han setter seg inn i Den Hvite Bilen, en BMW, og kjører inn i natten, mot byen. Jeg roer meg ned, tar tak i biltaket mitt og tøyer ut lårmusklene.
----
Det er en tid nå siden møtet med Den Hvite Mannen, men jeg minnes det, fordi jeg møtte ham igjen i kveld. Dette er hva som skjedde.
Jeg sitter hjemme i stua og slappet av foran TV'en, da Radovan ringer.
- Vi har en sak til deg, sier han.
- Jaha, sier jeg.
- En død mann i Tonstadbrinken 88. Det er et brunt hus i enden av veien.
- Jeg kommer så kjapt jeg kan.
- Skynd deg.
Jeg kjører så fort jeg kan tillate meg. Jeg vet jeg snart skal se et lik på nært hold, men dette er jobben min, jeg er profesjonell. Jeg trekker på meg gummihanskene mens jeg kjører. Jeg ser det brune huset, snur bilen og rygger inn de siste metrene. Jeg klikker opp bagasjerommet, hopper ut av bilen, finner førstehjelpsskrinet og ringer på døren. Jeg er fortsatt kald. Mens jeg venter trekker jeg plast over skoene.
Radovan åpner, han sier ikke noe, jeg sier ikke noe, jeg følger ham inn i huset, ned en kjellertrapp og vips. Der ligger den døde kroppen og farger et parkettgulv rødt. En ung mann frarøvet livet. Han er ikke høy, knapt 1.70, men han er veltrent. Tankene mine burde sikkert gått til famile og venner, men jeg tenker at det er typisk for menn av lav høyde å kompensere med å pumpe jern.
- Hvem er han, spør jeg, mens jeg går ned på knær foran ham og planlegger hvor jeg skal begynne.
- Han er svensk. Tror han heter Thomas, men de kalte ham bare Svensken.
- Svensken, gjentar jeg.
Jeg tenker i et blaff på Den Hvite Mannen, han som trodde jeg var politi. Akkurat nå føler jeg meg som politi, tilkalt til et åsted for en kriminell handling. Eksperten som skal løse gåten.
Men jeg er ikke politi. Jeg løser ikke gåter. Jeg løser problemer.
- Var det du som skjøt? spør jeg Radovan.
- Ja, sier han.
- Og du vet hva du skal gjøre med våpenet?
- Ja.
- Hvorfor var dette nødvendig?
- Han var i gjengen som skjøt Zoran.
- Er Zoran død?
- Ja. Husker du Zoran?
Jeg husker Zoran. Jeg har snakket noen ganger med ham, uten at jeg kjente ham. Jeg visste ikke at han var død. Liket jeg sitter foran gjør ikke inntrykk, men å få høre at Zoran er død gjør inntrykk. Ikke et klump-i-halsen-sprenglyst-til-å-gråte-inntrykk, men jeg snakket med ham og nå er han borte, det minner meg på at vi alle skal dø, det gir meg et glimt av overblikk over livet og dets forgjengelighet.
Jeg trykker på brystkassen ved inngangssåret til kulen. Blodet har ikke koagulert god nok plugg der, rød veske pipler ut. Jeg løfter liket halvt opp og bandasjerer Svensken rundt brystet. Bandasjen blir svakt rød, men lekker ikke. Det får holde. Jeg vasker ham ren for blod.
- Har du et hull klart til ham, spør Radovan.
- Jeg har alltid et hull, svarer jeg.
- Skal du kutte ham opp?
- Jeg tror jeg kan behandle denne i ett stykke. Hvis du hjelper meg opp trappa.
Vi bukserer Svensken ned i en svart søppelpose. Radovan tar tak rundt føttene på liket, jeg under armene, vi bærer ham opp trappen, gjennom vindfanget og ut av huset. Den ti sekunders kritiske etappen fra ytterdøren til bagasjerommet går bra. Ingen har sett oss.
Vi har ikke sølt en dråpe. Jeg instruerer Radovan i detalj om hvordan han skal vaske blodet fra kjellergulvet. Jeg tar forklaringen ned på så elementært nivå at han blir fornærmet, men jeg er ikke der for å ta vare på følelsene hans, jeg er der for å sikre at ting blir gjort profesjonelt.
Jeg frolater åstedet og kjører gjennom natten. Antrekket ligger klart i bilen. Jeg er godt trent i å skifte mens jeg kjører. Å ta på seg batterivesten, nylonoverdelen og hodelykten går selvfølgelig lett, det er bare å styre med en hånd eller knærne og å svippe plagget over øynene mens man ikke trenger å se. Å skifte til nylonbukse er vanskeligere, men røde lys i Tonstadkryssene løser saken.
Jeg ruller ut i marka, natten er mild, parkeringsplassen ved Buråsen er tom. Jeg stopper bilen og smetter på meg piggskoene, finner frem kart og kompass. Svensken får foreløpig ligge i fred i bagasjerommet. Minuttene med liket på ryggen er de kritiske, jeg vil forsikre meg om at de forløper så smertefritt som mulig.
Jeg løper inn i den tette skogen med lykten tent og armene strakt ut som en ørn i flukt. Jeg søker en passasje hvor jeg ikke vil kjøre meg fast i granbar og trelegger selv med et lik på skuldrene. Etter noen minutters stanging frem og tilbake i tett skog er jeg fremme. Hullet som skal bli Svenskens grav ligger tett inntil et grantre. Det er skjult av en lem og deretter jord og lyng, jeg gjør slike jobber grundig og omstendelig som en gartner på timelønn. Det ser ut som uberørt skog, ingen har noen sinne funnet hullene mine. Jeg huker meg ned, fjerner jordlaget forsiktig, åpner lemmen og gjør hullet klart for å by Svensken den siste hvile.
Jeg glir tilbake mellom trærne, gjennom stupmørke, kommer ut av skogen og står igjen på parkeringsplassen langt inne i Bymarka. Jeg er skitten og svett, klokken er to timer over midnatt. Og nok en gang står det en annen person på parkeringsplassen. Irritasjon og angst danser vals inni meg. Jeg kjenner ham igjen, det er Den Hvite Mannen. Han har de samme grønne klærne som sist, men denne gangen ingen spade. Han står ved Den Hvite Bilen og ser på meg, sikkert mindre overrasket enn jeg er, han har sett bilen min på forhånd.
- Så du er her igjen, sier han.
- Ja, sier jeg.
Jeg bærer nylon, men han virker ikke interessert i å gjenoppta orienteringsmobbingen. Vi er begge mer defensive enn sist, jeg har en død mann i bagasjerommet og håper på at Den Hvite Mannen skal forsvinne så raskt som mulig. Jeg legger hendene på biltaket og tøyer ut lårmusklene. Han bare står ved bilen sin, rett opp og ned, mer ukomfortabel enn provokativ, det virker som om han venter på at jeg skal gå. Jeg har ingen spørsmål.
Jeg bestemmer meg for å trekke meg og finne en annen parkeringsplass som utgangspunkt. I det jeg åpner bildøren kommer en tredje bil rullende inn på parkeringsplassen. Vi ser begge hvem det er.
Politiet. Håndjern. Sprinkler. Jeg får en intens lyst til å sette meg på bagasjelokket, bruke kroppen min som ekstra lås.
Kjøretøyet stopper. Innholdet er to uniformerte politimenn. Den ene kommer ut med lommelykt, den andre sitter igjen i bilen.
- Hva er det som foregår her? spør politimannen, og lyser på Den Hvite Mannen. Lyset er enda hvitere enn mitt.
- Jeg tenkte å spasere en tur, sier Den Hvite Mannen.
- Du tenkte å spasere en tur?
- Ja. Jeg liker å gå tur.
- Om natta?
- Ja. Er det noen lover mot det?
- Du skal spasere i skogen klokken to om natta fordi du liker det?
- Ja ...
Politimannen lyser lenge på Den Hvite Mannen. Fyren prøver å imitere øynene til en speiderjente.
- Og du, sier han og lyser på meg. - Er dere her sammen?
- Nei, jeg aner ikke hvem han er. Jeg kom hit noen sekunder før dere, sier jeg, mens lyskjeglen glir opp og ned langs kroppen min som lyskastere langs en fengselsmur. Politimannen gransker min orienteringsdrakt.
- Trener du til Tio-mila? sier politimannen.
- Ikke akkurat nå, Tio går på våren.
- Stemmer. Fant du postene?
- Jo, jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, lirer jeg av meg og viser stedene på kartet.
- Jaha, sier han, vender lykta vekk fra meg og tilbake til Den Hvite Mannen.
- Og du liker altså å gå tur ...
Politimannen går bort til Den Hvite Bilen og lyser frem og tilbake gjennom bilrutene inn i kupéen. - Kan du være så vennlig å åpne bagasjerommet? fortsetter politimannen.
- Bagasjerommet? spør Den Hvite Mannen.
- Ja. Bak på bilen din.
Den Hvite Mannen rører seg ikke, han snakker ikke.
- Hallo? sier politimannen.
- Jeg har mistet nøkkelen, stønner den Hvite Mannen.
Nøkkelen står i bildøra, rett bak Den Hvite Mannens rygg. Politimannen runder ham, lett irritert, river nøkkelen ut av døra og låser selv opp hekken på Den Hvite Bilen.
Jeg nærmer meg nysgjerrig når luken går opp. Jeg ser svart plast, jeg ser politimannens hender trekke den svarte plasten til side, jeg ser hår, jeg ser et menneskehode, og jeg kjenner det igjen. Det er Zoran. Håret og ansiktet er rødfarget av hans eget størknede blod. De har ikke vasket ham før begravelsen, ikke bandasjert ham, posen er rød av blod på innsiden. Jeg studerer interessert disse håndverksmessige forskjellene.
De setter håndjern på Den Hvite Mannen og tar med ham over til politibilen, legger en hånd på hodet hans og presser ham ned så han passer i baksetet. Jeg blir avhørt som vitne. Nei, jeg kjenner ham ikke, jeg vet ikke hva han heter, jeg har sett ham i ti sekunder før dere kom. Det tar kort tid. De instruerer meg til å holde meg unna Den Hvite Bilen, og så er jeg luft for dem. Jeg møter Den Hvite Mannens blikk der han sitter inne i politibilen. To menn, samme oppdrag, forskjellige skjebner. Jeg smiler ikke, jeg lar ham i fred.
Noen minutter senere kjører jeg vekk. De har ikke en gang spurt meg om navnet mitt. Jeg har ingen bekymringer, natten er ennå ung. Det fins andre parkeringsplasser, det fins andre hull.
Jeg elsker nattorientering. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene. Det hjelper meg i jobben.
- Nå, fant du postene? spør han, uten å se ut som om han bryr seg, han kjenner meg ikke, han kan ikke verdsette postenes vanskelighetsgrad. Ut fra tonefallet hans mistenker jeg at han gjør narr, men jeg lar tvilen komme ham til gode.
- Jo jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, messer jeg mens jeg peker på kartet. Han åpner bagasjelokket og lemper spaden nedi. Den er full av jord. Jeg møter en mann midt i skogen midt på natten med en spade full av jord. Jeg har ingen spørsmål.
- Si meg, orientering, er ikke det rimelig teit? spør han.
- Dette er ikke orientering. Det er nattorientering, sier jeg.
Jeg elsker nattorientering. Du setter ut i skogen i stupmørke, alt du har er en lykt på hodet, det er som å løpe i en tunnel av lys, det kjennes ut som om du løper ti ganger fortere enn om dagen. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Natt-o ligner ikke mer på orientering enn tunfisk ligner på kjærlighet. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene, det hjelper meg i jobben.
- ... hjelper meg i jobben, sier jeg.
- Særlig.
- Jo. Politi har et nært forhold til orientering, forklarer jeg. Se her, sier jeg og viser ham kartet. Kartflaket, som passende nok heter Buråsen, er lagd av Politiets Idrettslag.
- Er du politi?
Jeg svarer ikke. Pinlig taushet oppstår. Dette er noe jeg trener på, å utholde pinlig taushet mens et spørsmål henger i luften. Den som behersker tausheten behersker situasjonen. Min mangel på respons provoserer ham, men jeg holder masken, tolererer ubehaget.
- Jeg mener fortsatt det ser teit ut å løpe rundt i skogen med de klærne. Det ser homo ut, sier han.
- Det er din mening.
- Du har myr og gjørme over hele leggen, lukter vondt gjør det også. Kan en voksen mann bli mindre stilig, spør han, et sekund virker det nesten som om han er ute etter en slåsskamp.
- Byr du opp til dans? spør jeg og gjør meg stor.
- Nei, jeg prøver bare å gi deg et hint, avslutter Den Hvite Mannen. Han er ferdig, han setter seg inn i Den Hvite Bilen, en BMW, og kjører inn i natten, mot byen. Jeg roer meg ned, tar tak i biltaket mitt og tøyer ut lårmusklene.
----
Det er en tid nå siden møtet med Den Hvite Mannen, men jeg minnes det, fordi jeg møtte ham igjen i kveld. Dette er hva som skjedde.
Jeg sitter hjemme i stua og slappet av foran TV'en, da Radovan ringer.
- Vi har en sak til deg, sier han.
- Jaha, sier jeg.
- En død mann i Tonstadbrinken 88. Det er et brunt hus i enden av veien.
- Jeg kommer så kjapt jeg kan.
- Skynd deg.
Jeg kjører så fort jeg kan tillate meg. Jeg vet jeg snart skal se et lik på nært hold, men dette er jobben min, jeg er profesjonell. Jeg trekker på meg gummihanskene mens jeg kjører. Jeg ser det brune huset, snur bilen og rygger inn de siste metrene. Jeg klikker opp bagasjerommet, hopper ut av bilen, finner førstehjelpsskrinet og ringer på døren. Jeg er fortsatt kald. Mens jeg venter trekker jeg plast over skoene.
Radovan åpner, han sier ikke noe, jeg sier ikke noe, jeg følger ham inn i huset, ned en kjellertrapp og vips. Der ligger den døde kroppen og farger et parkettgulv rødt. En ung mann frarøvet livet. Han er ikke høy, knapt 1.70, men han er veltrent. Tankene mine burde sikkert gått til famile og venner, men jeg tenker at det er typisk for menn av lav høyde å kompensere med å pumpe jern.
- Hvem er han, spør jeg, mens jeg går ned på knær foran ham og planlegger hvor jeg skal begynne.
- Han er svensk. Tror han heter Thomas, men de kalte ham bare Svensken.
- Svensken, gjentar jeg.
Jeg tenker i et blaff på Den Hvite Mannen, han som trodde jeg var politi. Akkurat nå føler jeg meg som politi, tilkalt til et åsted for en kriminell handling. Eksperten som skal løse gåten.
Men jeg er ikke politi. Jeg løser ikke gåter. Jeg løser problemer.
- Var det du som skjøt? spør jeg Radovan.
- Ja, sier han.
- Og du vet hva du skal gjøre med våpenet?
- Ja.
- Hvorfor var dette nødvendig?
- Han var i gjengen som skjøt Zoran.
- Er Zoran død?
- Ja. Husker du Zoran?
Jeg husker Zoran. Jeg har snakket noen ganger med ham, uten at jeg kjente ham. Jeg visste ikke at han var død. Liket jeg sitter foran gjør ikke inntrykk, men å få høre at Zoran er død gjør inntrykk. Ikke et klump-i-halsen-sprenglyst-til-å-gråte-inntrykk, men jeg snakket med ham og nå er han borte, det minner meg på at vi alle skal dø, det gir meg et glimt av overblikk over livet og dets forgjengelighet.
Jeg trykker på brystkassen ved inngangssåret til kulen. Blodet har ikke koagulert god nok plugg der, rød veske pipler ut. Jeg løfter liket halvt opp og bandasjerer Svensken rundt brystet. Bandasjen blir svakt rød, men lekker ikke. Det får holde. Jeg vasker ham ren for blod.
- Har du et hull klart til ham, spør Radovan.
- Jeg har alltid et hull, svarer jeg.
- Skal du kutte ham opp?
- Jeg tror jeg kan behandle denne i ett stykke. Hvis du hjelper meg opp trappa.
Vi bukserer Svensken ned i en svart søppelpose. Radovan tar tak rundt føttene på liket, jeg under armene, vi bærer ham opp trappen, gjennom vindfanget og ut av huset. Den ti sekunders kritiske etappen fra ytterdøren til bagasjerommet går bra. Ingen har sett oss.
Vi har ikke sølt en dråpe. Jeg instruerer Radovan i detalj om hvordan han skal vaske blodet fra kjellergulvet. Jeg tar forklaringen ned på så elementært nivå at han blir fornærmet, men jeg er ikke der for å ta vare på følelsene hans, jeg er der for å sikre at ting blir gjort profesjonelt.
Jeg frolater åstedet og kjører gjennom natten. Antrekket ligger klart i bilen. Jeg er godt trent i å skifte mens jeg kjører. Å ta på seg batterivesten, nylonoverdelen og hodelykten går selvfølgelig lett, det er bare å styre med en hånd eller knærne og å svippe plagget over øynene mens man ikke trenger å se. Å skifte til nylonbukse er vanskeligere, men røde lys i Tonstadkryssene løser saken.
Jeg ruller ut i marka, natten er mild, parkeringsplassen ved Buråsen er tom. Jeg stopper bilen og smetter på meg piggskoene, finner frem kart og kompass. Svensken får foreløpig ligge i fred i bagasjerommet. Minuttene med liket på ryggen er de kritiske, jeg vil forsikre meg om at de forløper så smertefritt som mulig.
Jeg løper inn i den tette skogen med lykten tent og armene strakt ut som en ørn i flukt. Jeg søker en passasje hvor jeg ikke vil kjøre meg fast i granbar og trelegger selv med et lik på skuldrene. Etter noen minutters stanging frem og tilbake i tett skog er jeg fremme. Hullet som skal bli Svenskens grav ligger tett inntil et grantre. Det er skjult av en lem og deretter jord og lyng, jeg gjør slike jobber grundig og omstendelig som en gartner på timelønn. Det ser ut som uberørt skog, ingen har noen sinne funnet hullene mine. Jeg huker meg ned, fjerner jordlaget forsiktig, åpner lemmen og gjør hullet klart for å by Svensken den siste hvile.
Jeg glir tilbake mellom trærne, gjennom stupmørke, kommer ut av skogen og står igjen på parkeringsplassen langt inne i Bymarka. Jeg er skitten og svett, klokken er to timer over midnatt. Og nok en gang står det en annen person på parkeringsplassen. Irritasjon og angst danser vals inni meg. Jeg kjenner ham igjen, det er Den Hvite Mannen. Han har de samme grønne klærne som sist, men denne gangen ingen spade. Han står ved Den Hvite Bilen og ser på meg, sikkert mindre overrasket enn jeg er, han har sett bilen min på forhånd.
- Så du er her igjen, sier han.
- Ja, sier jeg.
Jeg bærer nylon, men han virker ikke interessert i å gjenoppta orienteringsmobbingen. Vi er begge mer defensive enn sist, jeg har en død mann i bagasjerommet og håper på at Den Hvite Mannen skal forsvinne så raskt som mulig. Jeg legger hendene på biltaket og tøyer ut lårmusklene. Han bare står ved bilen sin, rett opp og ned, mer ukomfortabel enn provokativ, det virker som om han venter på at jeg skal gå. Jeg har ingen spørsmål.
Jeg bestemmer meg for å trekke meg og finne en annen parkeringsplass som utgangspunkt. I det jeg åpner bildøren kommer en tredje bil rullende inn på parkeringsplassen. Vi ser begge hvem det er.
Politiet. Håndjern. Sprinkler. Jeg får en intens lyst til å sette meg på bagasjelokket, bruke kroppen min som ekstra lås.
Kjøretøyet stopper. Innholdet er to uniformerte politimenn. Den ene kommer ut med lommelykt, den andre sitter igjen i bilen.
- Hva er det som foregår her? spør politimannen, og lyser på Den Hvite Mannen. Lyset er enda hvitere enn mitt.
- Jeg tenkte å spasere en tur, sier Den Hvite Mannen.
- Du tenkte å spasere en tur?
- Ja. Jeg liker å gå tur.
- Om natta?
- Ja. Er det noen lover mot det?
- Du skal spasere i skogen klokken to om natta fordi du liker det?
- Ja ...
Politimannen lyser lenge på Den Hvite Mannen. Fyren prøver å imitere øynene til en speiderjente.
- Og du, sier han og lyser på meg. - Er dere her sammen?
- Nei, jeg aner ikke hvem han er. Jeg kom hit noen sekunder før dere, sier jeg, mens lyskjeglen glir opp og ned langs kroppen min som lyskastere langs en fengselsmur. Politimannen gransker min orienteringsdrakt.
- Trener du til Tio-mila? sier politimannen.
- Ikke akkurat nå, Tio går på våren.
- Stemmer. Fant du postene?
- Jo, jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, lirer jeg av meg og viser stedene på kartet.
- Jaha, sier han, vender lykta vekk fra meg og tilbake til Den Hvite Mannen.
- Og du liker altså å gå tur ...
Politimannen går bort til Den Hvite Bilen og lyser frem og tilbake gjennom bilrutene inn i kupéen. - Kan du være så vennlig å åpne bagasjerommet? fortsetter politimannen.
- Bagasjerommet? spør Den Hvite Mannen.
- Ja. Bak på bilen din.
Den Hvite Mannen rører seg ikke, han snakker ikke.
- Hallo? sier politimannen.
- Jeg har mistet nøkkelen, stønner den Hvite Mannen.
Nøkkelen står i bildøra, rett bak Den Hvite Mannens rygg. Politimannen runder ham, lett irritert, river nøkkelen ut av døra og låser selv opp hekken på Den Hvite Bilen.
Jeg nærmer meg nysgjerrig når luken går opp. Jeg ser svart plast, jeg ser politimannens hender trekke den svarte plasten til side, jeg ser hår, jeg ser et menneskehode, og jeg kjenner det igjen. Det er Zoran. Håret og ansiktet er rødfarget av hans eget størknede blod. De har ikke vasket ham før begravelsen, ikke bandasjert ham, posen er rød av blod på innsiden. Jeg studerer interessert disse håndverksmessige forskjellene.
De setter håndjern på Den Hvite Mannen og tar med ham over til politibilen, legger en hånd på hodet hans og presser ham ned så han passer i baksetet. Jeg blir avhørt som vitne. Nei, jeg kjenner ham ikke, jeg vet ikke hva han heter, jeg har sett ham i ti sekunder før dere kom. Det tar kort tid. De instruerer meg til å holde meg unna Den Hvite Bilen, og så er jeg luft for dem. Jeg møter Den Hvite Mannens blikk der han sitter inne i politibilen. To menn, samme oppdrag, forskjellige skjebner. Jeg smiler ikke, jeg lar ham i fred.
Noen minutter senere kjører jeg vekk. De har ikke en gang spurt meg om navnet mitt. Jeg har ingen bekymringer, natten er ennå ung. Det fins andre parkeringsplasser, det fins andre hull.
Jeg elsker nattorientering. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene. Det hjelper meg i jobben.
28. juli 2007
Røldag: Norwegian
Norwegian (sang, egen melodi)
Policemen stop me while I’m on vacation
I’m dancing naked in the local mall
I tell them they look sweet when they are angry
and I see it in their eyes I break the law
ref:
But I don’t understand, I am Norwegian
Do you understand any Norwegian?
Yo no comprendo yo soy noruego
You can't understand any Norwegian
A lady’s on the bed of my hotel room
the sun is rising time has come for shame
she’s talking about rings and about weddings
and I see it in her eyes she wants my name
But I don’t understand, I am Norwegian ....
Summer’s gone, my holiday is over
Norway I have never missed you more
I sit and wonder how they got so angry
I am crying from my cell: 'let me go home'
But they don’t understand any Norwegian ...
Policemen stop me while I’m on vacation
I’m dancing naked in the local mall
I tell them they look sweet when they are angry
and I see it in their eyes I break the law
ref:
But I don’t understand, I am Norwegian
Do you understand any Norwegian?
Yo no comprendo yo soy noruego
You can't understand any Norwegian
A lady’s on the bed of my hotel room
the sun is rising time has come for shame
she’s talking about rings and about weddings
and I see it in her eyes she wants my name
But I don’t understand, I am Norwegian ....
Summer’s gone, my holiday is over
Norway I have never missed you more
I sit and wonder how they got so angry
I am crying from my cell: 'let me go home'
But they don’t understand any Norwegian ...
7. juli 2007
Røldag: Hooligans
AAAAARRRGH!
roper du i det du kommer inn
med din rustensexy ru stemme
og jeg fylles med varme
for jeg har lengtet
AAAAARRRRGH!
svarer jeg vellystig
og vi går hverandre i møte
kan nesten ikke komme frem tidsnok
Og du knuser en stol på veien
bare for min skyld
du holder stolbenet foran deg
som om det var en nyplukket blomsterbukett
som du vil gi meg
og det gjør du
om og om igjen
for du er vakker
men farlig
kjøttet ditt tar så mykt imot knyttnevene mine
før de stopper mot harde bein
som om kroppen din forråder deg et tidels sekund
og lar meg få ane noe av ditt egentlige
før den husker hvordan du skal være
du legger hendene dine ømt på ørene mine
ser meg dypt inn i øynene
du tar fart
og jeg sitrer av forventning
jeg vet at om et sekund kommer du nære
så nær som bare vi kan være
og jeg rykker hodet ned
så din nese brekker mot min panne
og blir et stort rødt kyss
blodet sprer seg på din t-skjorta
som roseblad brer seg ut på snø
du er et portrett
som jeg har skapt
Og jeg vet hva vi har
Det er ingen andre enn jeg
som kan hate deg like intenst
som du gjør selv
Og det er ingen andre enn du
som kan hate meg like intenst
som jeg gjør selv
roper du i det du kommer inn
med din rustensexy ru stemme
og jeg fylles med varme
for jeg har lengtet
AAAAARRRRGH!
svarer jeg vellystig
og vi går hverandre i møte
kan nesten ikke komme frem tidsnok
Og du knuser en stol på veien
bare for min skyld
du holder stolbenet foran deg
som om det var en nyplukket blomsterbukett
som du vil gi meg
og det gjør du
om og om igjen
for du er vakker
men farlig
kjøttet ditt tar så mykt imot knyttnevene mine
før de stopper mot harde bein
som om kroppen din forråder deg et tidels sekund
og lar meg få ane noe av ditt egentlige
før den husker hvordan du skal være
du legger hendene dine ømt på ørene mine
ser meg dypt inn i øynene
du tar fart
og jeg sitrer av forventning
jeg vet at om et sekund kommer du nære
så nær som bare vi kan være
og jeg rykker hodet ned
så din nese brekker mot min panne
og blir et stort rødt kyss
blodet sprer seg på din t-skjorta
som roseblad brer seg ut på snø
du er et portrett
som jeg har skapt
Og jeg vet hva vi har
Det er ingen andre enn jeg
som kan hate deg like intenst
som du gjør selv
Og det er ingen andre enn du
som kan hate meg like intenst
som jeg gjør selv
30. juni 2007
Røldag: Feit og lat
Vi er små, små mennesker. Vi bruker livene våre på små ting som vi føler er viktige. Ikke fordi de spiller noen rolle i den store sammenhengen, men fordi vi trenger å tro at de gjør det. Noen megler aksjer hele livet. Noen vasker gølv. Noen sorterer bøker. Så lenge de ser det i et lite perspektiv har de det bra. Og noen faller utenfor, får sparken på trynet ut, får hele arbeidslivet på avstand og ser hvor meningsløst det hele er. Hvor liten rolle hver enkelt spiller. Det er ikke gøy.
Som trær. Trær ser per definisjon ikke skogen for bare trær. Og de vil ha det sånn. Hvis de visste hvor liten del av skogen de selv utgjør, ville trærne blitt tungt deprimerte.
Slik lå jeg og tenkte denne natten. Jeg konkluderte med at greia ikke er å gjøre noe fornuftig. Det holder med å tro at du gjør det. Jeg hadde ikke noen jobb, og kom neppe til å få det på en lang stund, men hvis jeg bare fant et prosjekt skulle det gå bra.
Det var ski-VM i byen, og gratis å se på utenfor stadion. Jeg trengte et flagg. Det stod plutselig helt klart for meg hvor intenst jeg trengte et flagg. Det kom til å være nok norske flagg der oppe. Jeg stirret på det store italienske flagget som hadde blitt med meg hjem fra et nachspiel en gang og blitt min gardin. Jeg innså at jeg var utvalgt til å være italiener under ski-VM.
Jeg hadde et par dager på meg til femmila, som var det siste løpet i VM. Disse dagene brukte jeg til planlegging. Jeg lånte meg en mobiltelefon. Jeg skaffet meg allierte, i form av dama mi og Gjeller'n, en kamerat som ser passe italiensk ut. Og jeg stakk innom RBK-shop og kjøpte svarte trykkbokstaver av den største typen de hadde. Trykkbokstavene limte jeg på flagget med strykejern.
Natta før løpet trakk Gjeller'n og jeg ut i VM-skogen. Vi overnattet i teltleiren i den såkalte Bråbakken sammen med mange andre som også ventet på femmila. Fyllefestene i Bråbakken under ski-VM hadde allerede kostet liv, en fyr sovnet god og full inne i teltet sitt med propanen på og gasset seg ihjel, fred være med hans minne. En del av skientusiastene i teltene rundt oss hadde vært på TV og sagt med alvorlige ansikter at ”sånt gjør inntrykk” og ”det er ikke så mye drikking i teltleiren”. Nå var alle de alvorlige ansiktene drita fulle. Finner og nordmenn sang i kor den eneste drikkevisa begge leirer hadde klart å lære. ”Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ, Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ” og så videre. Myllylä var kristen asket og et fint ironisk tema for en drikkevise. At mannen var sprøytemisbruker visste vi ikke da.
Utpå natta tok jeg meg ut til TV-kameraene i Pilegrimen, hvor det var passering 14, 30 og 47 km. Jeg festet det ferdigpreparerte italienske flagget på gjerdet langs løypa, like ved reklameskiltene og midt i glaninga til kameraene. ”Fauner é grasso e pigro” stod det med stor skrift på det hvite feltet i flagget. Silvio Fauner var regjerende mester på distansen, og det virket nærliggende at italienere som kom opp hit ville heie på ham. Selv om han ikke hadde fått det til denne sesongen. Denne litt merkelige sesongen da de hadde begynt å blodteste løperne før start og en del gamle storheter plutselig befant seg på andre og tredje blad av resultatlista.
Tidlig neste morgen gikk Gjeller'n og jeg tilbake til åstedet og stilte oss opp rett bak flagget. Vi hadde kledd oss så kontinentalt som vi kunne, det vil si unngått grå vadmel som ytterste plagg. Gjeller'n hadde stående ordre om å oppføre seg italiensk, hva nå det måtte bety for ham. Kameramennene skulle ledes til å vise dette eksotiske innslaget blant publikum mest mulig.
Slik vi stod så vi bokstavene på flagget opp ned hvis vi lente oss over gjerdet. Gjeller'n lurte på hva det stod.
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”En tolkning kan jo være at ’Fauner er størst. Han er kongen.’ Grasso, vet du, omtrent som great. Stor.”
Nede i bakken var det en italiener blant publikum, vi måtte spille dumme hvis han kom opp til oss. Han fikk øye på flagget og kom ganske nære, men han hørte vi snakket norsk og snudde. Teksten på flagget så han ikke, den vendte ut mot løypa.
Første runden gikk bra. Da Fauner passerte lente jeg meg frem og kauket "Trentacinque con non una cartolina e dodici per una cartolina illustrata con non pio di cinque parole". Dette mer for å forklare kameramennene at vi faktisk var italienere enn for å forklare Fauner hvor mye italienske prospektkort koster. Jeg ba også Giorgio Vanzetta om å pusse skoene mine av samme grunn.
Flagget kom på TV ca ti-femten ganger og Gjeller'n og jeg fikk nærbilde av trynene våre i ruta. Problemet var at kameraet sveipet så fort over flagget at man måtte gå inn for det for å lese teksten. Dama satt hjemme og fulgte med på skjermen, via mobiltelefonen i pausen fikk vi beskjed om hvordan flagget skulle flyttes for optimal effekt.
Men da kom en annen nysgjerrig italiener, Pietro Piller Cottrer som vant femmila i kollen samme året, opp mot oss. Ingen bombe at en mann med det mellomnavnet blir skiløper. Piller var fristilsekspert og dette var en klassisk femmil, så han hadde fri. Akkurat da satt vi tre meter bak flagget, vi gadd ikke å stå inntil gjerdet mens det ikke skjedde noe i løypa. Piller oppdaget bokstavene, kanskje gjenkjente han Fauners navn som kunne skimtes gjennom flagget. Piller var fra Sappada, samme by som Fauner, og Fauner var hans mentor og læremester i skiidrettens mysterier. Piller ble naturligvis ekstra nysgjerrig, og lente seg over sperringa for å lese de andre bokstavene.
Det var klart og tydelig at han ikke valgte min tolkning av teksten. Hodet virret rundt på ham, og et innfult blikk sveivde over oss. Men vi snakket norsk og lot som om vi ikke enset ham, så vi falt utenfor mistanke. Han så antagelig etter mistenksomme italienere. Han gikk ned til den førstnevnte italieneren, som satt med et håndflagg et stykke unna, og underkastet stakkaren nådeløse forhør. Gjeller'n ble skeptisk.
”Hva står det egentlig på dette flagget ditt?”
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”Fauner er feit og lat.”
Piller kom tilbake sammen med en førtiåring i Italias overtrekksdrakt, antagelig en av lederne sine, og viste ham teksten. De la slagplan, lederen gikk og Piller-Cottrer ble igjen. Han stilte seg opp ved siden av flagget, ikke rett bak. Hver gang kamera sveivde over teksten, slengte han et stort Padania-flagg foran bokstavene. Padania er det nord-italienske separatister vil kalle landet sitt når de får løsrevet seg. Sånn sett kan Padanias flagg som rituelt slenges foran det italienske tolkes som en politisk markering. Muligens skjønte Piller dette etterhvert, han så i hvert fall ganske ukomfortabel ut.
Da Bjørn Dæhlie passerte på andrerunden flokket alt folket frem til sperringen for å heie. Det var noe sånt Piller hadde ventet på, han ville ta ned flagget men var ikke tøff nok til å gjøre det mens alle så ham. Mens vi lente oss over flagget løsnet Piller den ene tråden. Gjeller'n stod med hånda si på både sperringen og flagget, og da tråden løsnet holdt han flagget tilfeldigvis igjen for at det ikke skulle falle ned. Slik stod Gjeller'n og Piller side om side resten av andrerunden, begge med en hånd på flagget. Situasjonen var spent, men om han nå hadde skjønt at vi var fienden ville han tydeligvis ikke ha åpen konfrontasjon.
Da alle de beste hadde passert etter to runder gikk vi for å sette oss igjen. Gjeller'n løsnet grepet og flagget falt slapt ned på løypa. Vi lot som vi ikke la merke til dette, vi ville heller ikke ha bråk. Kanskje fikk det Piller til å tro at ingen i strøket eide flagget. Han var fornøyd da flagget lå på bakken og han og lederen tok med sekkene og dro ned mot stadion. Vi diskuterte om vi skulle få ham til å signere flagget da han dro, men han så ikke ut som om han var i humør.
På tredjerunden flyttet vi flagget lenger opp i bakken og holdt det ut da de tre beste passerte. Nå ble imidlertid avstanden til kameraet vel stor, så denne runden fikk bare titterne med mange tommer TV-skjerm lest hvor feit og lat Fauner var.
Myllylä hadde funnet frem godsprøyta, og vant løpet. Erling Jevne tok sølv. Fauner ble listeflesk. Det beste TV-bildet av flagget vårt kom da medaljevinnerne skulle vises i sakte film til slutt i TV-sendingen. Bronsemedaljør Dæhlie går i slow motion opp bakken vår, og idet bildet fryses for å skifte til Jevne, kunne alle italienere klart og tydelig lese forklaringen på hvorfor Fauner skuffet så stort i årets mesterskap.
Selv var jeg godt fornøyd da jeg pakket sammen og gikk tilbake til arbeidsledigheten. Tre dager ihjelslått på en meningsfylt måte.
Ikke minst hadde jeg støttet teorien min. Vi er små, små mennesker. Uhyggelig små.
Som trær. Trær ser per definisjon ikke skogen for bare trær. Og de vil ha det sånn. Hvis de visste hvor liten del av skogen de selv utgjør, ville trærne blitt tungt deprimerte.
Slik lå jeg og tenkte denne natten. Jeg konkluderte med at greia ikke er å gjøre noe fornuftig. Det holder med å tro at du gjør det. Jeg hadde ikke noen jobb, og kom neppe til å få det på en lang stund, men hvis jeg bare fant et prosjekt skulle det gå bra.
Det var ski-VM i byen, og gratis å se på utenfor stadion. Jeg trengte et flagg. Det stod plutselig helt klart for meg hvor intenst jeg trengte et flagg. Det kom til å være nok norske flagg der oppe. Jeg stirret på det store italienske flagget som hadde blitt med meg hjem fra et nachspiel en gang og blitt min gardin. Jeg innså at jeg var utvalgt til å være italiener under ski-VM.
Jeg hadde et par dager på meg til femmila, som var det siste løpet i VM. Disse dagene brukte jeg til planlegging. Jeg lånte meg en mobiltelefon. Jeg skaffet meg allierte, i form av dama mi og Gjeller'n, en kamerat som ser passe italiensk ut. Og jeg stakk innom RBK-shop og kjøpte svarte trykkbokstaver av den største typen de hadde. Trykkbokstavene limte jeg på flagget med strykejern.
Natta før løpet trakk Gjeller'n og jeg ut i VM-skogen. Vi overnattet i teltleiren i den såkalte Bråbakken sammen med mange andre som også ventet på femmila. Fyllefestene i Bråbakken under ski-VM hadde allerede kostet liv, en fyr sovnet god og full inne i teltet sitt med propanen på og gasset seg ihjel, fred være med hans minne. En del av skientusiastene i teltene rundt oss hadde vært på TV og sagt med alvorlige ansikter at ”sånt gjør inntrykk” og ”det er ikke så mye drikking i teltleiren”. Nå var alle de alvorlige ansiktene drita fulle. Finner og nordmenn sang i kor den eneste drikkevisa begge leirer hadde klart å lære. ”Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ, Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ” og så videre. Myllylä var kristen asket og et fint ironisk tema for en drikkevise. At mannen var sprøytemisbruker visste vi ikke da.
Utpå natta tok jeg meg ut til TV-kameraene i Pilegrimen, hvor det var passering 14, 30 og 47 km. Jeg festet det ferdigpreparerte italienske flagget på gjerdet langs løypa, like ved reklameskiltene og midt i glaninga til kameraene. ”Fauner é grasso e pigro” stod det med stor skrift på det hvite feltet i flagget. Silvio Fauner var regjerende mester på distansen, og det virket nærliggende at italienere som kom opp hit ville heie på ham. Selv om han ikke hadde fått det til denne sesongen. Denne litt merkelige sesongen da de hadde begynt å blodteste løperne før start og en del gamle storheter plutselig befant seg på andre og tredje blad av resultatlista.
Tidlig neste morgen gikk Gjeller'n og jeg tilbake til åstedet og stilte oss opp rett bak flagget. Vi hadde kledd oss så kontinentalt som vi kunne, det vil si unngått grå vadmel som ytterste plagg. Gjeller'n hadde stående ordre om å oppføre seg italiensk, hva nå det måtte bety for ham. Kameramennene skulle ledes til å vise dette eksotiske innslaget blant publikum mest mulig.
Slik vi stod så vi bokstavene på flagget opp ned hvis vi lente oss over gjerdet. Gjeller'n lurte på hva det stod.
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”En tolkning kan jo være at ’Fauner er størst. Han er kongen.’ Grasso, vet du, omtrent som great. Stor.”
Nede i bakken var det en italiener blant publikum, vi måtte spille dumme hvis han kom opp til oss. Han fikk øye på flagget og kom ganske nære, men han hørte vi snakket norsk og snudde. Teksten på flagget så han ikke, den vendte ut mot løypa.
Første runden gikk bra. Da Fauner passerte lente jeg meg frem og kauket "Trentacinque con non una cartolina e dodici per una cartolina illustrata con non pio di cinque parole". Dette mer for å forklare kameramennene at vi faktisk var italienere enn for å forklare Fauner hvor mye italienske prospektkort koster. Jeg ba også Giorgio Vanzetta om å pusse skoene mine av samme grunn.
Flagget kom på TV ca ti-femten ganger og Gjeller'n og jeg fikk nærbilde av trynene våre i ruta. Problemet var at kameraet sveipet så fort over flagget at man måtte gå inn for det for å lese teksten. Dama satt hjemme og fulgte med på skjermen, via mobiltelefonen i pausen fikk vi beskjed om hvordan flagget skulle flyttes for optimal effekt.
Men da kom en annen nysgjerrig italiener, Pietro Piller Cottrer som vant femmila i kollen samme året, opp mot oss. Ingen bombe at en mann med det mellomnavnet blir skiløper. Piller var fristilsekspert og dette var en klassisk femmil, så han hadde fri. Akkurat da satt vi tre meter bak flagget, vi gadd ikke å stå inntil gjerdet mens det ikke skjedde noe i løypa. Piller oppdaget bokstavene, kanskje gjenkjente han Fauners navn som kunne skimtes gjennom flagget. Piller var fra Sappada, samme by som Fauner, og Fauner var hans mentor og læremester i skiidrettens mysterier. Piller ble naturligvis ekstra nysgjerrig, og lente seg over sperringa for å lese de andre bokstavene.
Det var klart og tydelig at han ikke valgte min tolkning av teksten. Hodet virret rundt på ham, og et innfult blikk sveivde over oss. Men vi snakket norsk og lot som om vi ikke enset ham, så vi falt utenfor mistanke. Han så antagelig etter mistenksomme italienere. Han gikk ned til den førstnevnte italieneren, som satt med et håndflagg et stykke unna, og underkastet stakkaren nådeløse forhør. Gjeller'n ble skeptisk.
”Hva står det egentlig på dette flagget ditt?”
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”Fauner er feit og lat.”
Piller kom tilbake sammen med en førtiåring i Italias overtrekksdrakt, antagelig en av lederne sine, og viste ham teksten. De la slagplan, lederen gikk og Piller-Cottrer ble igjen. Han stilte seg opp ved siden av flagget, ikke rett bak. Hver gang kamera sveivde over teksten, slengte han et stort Padania-flagg foran bokstavene. Padania er det nord-italienske separatister vil kalle landet sitt når de får løsrevet seg. Sånn sett kan Padanias flagg som rituelt slenges foran det italienske tolkes som en politisk markering. Muligens skjønte Piller dette etterhvert, han så i hvert fall ganske ukomfortabel ut.
Da Bjørn Dæhlie passerte på andrerunden flokket alt folket frem til sperringen for å heie. Det var noe sånt Piller hadde ventet på, han ville ta ned flagget men var ikke tøff nok til å gjøre det mens alle så ham. Mens vi lente oss over flagget løsnet Piller den ene tråden. Gjeller'n stod med hånda si på både sperringen og flagget, og da tråden løsnet holdt han flagget tilfeldigvis igjen for at det ikke skulle falle ned. Slik stod Gjeller'n og Piller side om side resten av andrerunden, begge med en hånd på flagget. Situasjonen var spent, men om han nå hadde skjønt at vi var fienden ville han tydeligvis ikke ha åpen konfrontasjon.
Da alle de beste hadde passert etter to runder gikk vi for å sette oss igjen. Gjeller'n løsnet grepet og flagget falt slapt ned på løypa. Vi lot som vi ikke la merke til dette, vi ville heller ikke ha bråk. Kanskje fikk det Piller til å tro at ingen i strøket eide flagget. Han var fornøyd da flagget lå på bakken og han og lederen tok med sekkene og dro ned mot stadion. Vi diskuterte om vi skulle få ham til å signere flagget da han dro, men han så ikke ut som om han var i humør.
På tredjerunden flyttet vi flagget lenger opp i bakken og holdt det ut da de tre beste passerte. Nå ble imidlertid avstanden til kameraet vel stor, så denne runden fikk bare titterne med mange tommer TV-skjerm lest hvor feit og lat Fauner var.
Myllylä hadde funnet frem godsprøyta, og vant løpet. Erling Jevne tok sølv. Fauner ble listeflesk. Det beste TV-bildet av flagget vårt kom da medaljevinnerne skulle vises i sakte film til slutt i TV-sendingen. Bronsemedaljør Dæhlie går i slow motion opp bakken vår, og idet bildet fryses for å skifte til Jevne, kunne alle italienere klart og tydelig lese forklaringen på hvorfor Fauner skuffet så stort i årets mesterskap.
Selv var jeg godt fornøyd da jeg pakket sammen og gikk tilbake til arbeidsledigheten. Tre dager ihjelslått på en meningsfylt måte.
Ikke minst hadde jeg støttet teorien min. Vi er små, små mennesker. Uhyggelig små.
22. juni 2007
Røldag: Vandreren
Leirskolen ligner en militærkaserne. Jeg stopper bilen på parkeringsplassen og setter av min søster Anne.
- Sikker på at ungene klarer å finne frem hit uten deg? sier jeg.
- Ja, Franka er jo med bussen, sier hun, jeg hører på stemmen hennes at hun går i forsvarsposisjon.
- Franka?
- Franka er spesiallæreren til Kyrre. Og det er selvfølgelig en bussjåfør der også. Så når du likevel skulle innover ...
- Ja, slapp av, Anne.
- Jeg har jo forberedelser å gjøre.
Jeg skjønner forsvarsposisjonen nå, jeg har resonnert meg frem til hva hun er redd folk skal tro. Ømt og kjærlig vrir jeg kniven rundt i såret. Det er sånt man har storebrødre til.
- Så det har ikke noe med å gjøre at du ville slippe tre timers busstur fra Trondheim til Røros med atten bråkunger, smiler jeg.
Forsvarstalen som nå renner ut av henne er vel forberedt. Bullseye. Jeg lytter egentlig ikke, jeg lar henne snakke ut mens jeg nikker og sier ja, og "det har du rett i".
Vi tar farvel. Vi skal oppleve de to ytterpunktene av bråk denne uken. Hun skal være på leirskole med en ungdomsskoleklasse, jeg skal sitte mutters alene inne på hytta og lese til eksamen.
Jeg kjører videre, ned til Røros og forbi. Jeg følger greie veier gjennom dalterreng, deretter dårlige veier som klatrer seg opp mot tregrensen. Den smale grusveien svinger seg innover fjellet, det er sent og jeg hadde glemt hvor intenst jeg misliker å kjøre alene til hytta. Nå utenom ferietiden fins det ikke folk her inne, jeg er nervøs for å få motortrøbbel eller kjøre i grøfta. Jeg lener meg over rattet med rattstammen mot brystkassen og følger nøye med på krøttersporet.
Noen mil ubehagelig nervøs kjøretur er over. Jeg parkerer bilen på det som egentlig er en møteplass som biler skal bruke til å passere hverandre. Jeg tar med meg bøkene, låser bilen, og går den tynne stien opp til hytta. Jeg er roligere nå som jeg ikke kjører. Å være alene i mørket er jeg god til. Kanskje mangler jeg fantasi til å se for meg bjørner og ulver der ute, eller kanskje skyldes det mye tid i mørket fra jeg var liten av.
Jeg ser ikke langt foran meg, men jeg ser med en gang jeg runder hyttehjørnet at noe er galt. Dørmatten ligger slengt med den jordbrune siden opp, hyttenøkkelen vår står i døren. Nøkkelen pleier å ligger under matten. Hvis noen vil bryte seg inn i en hytte på fjellet vil de klare det uansett, og vi tenker at det er bedre at de finner nøkkelen enn at de ødelegger noe.
Nå har det altså skjedd, og selv om planen lyktes og ingen ruter er knust, er jeg ikke spesielt lykkelig.
Jeg åpner døra, inne i hytta er luften halvvarm, noen har fyrt i peisen for kanskje bare et halvt døgn siden. Jeg kjenner med en gang en ubehagelig drittlukt. Jeg går inn i stuen. I hjørnet ligger en dunge brune kabler. Et menneske har brukt stuen vår som toalett.
Irritert tar jeg feiebrettet, måker opp møkka, bærer den til utedoen og tømmer brettet. Tilbake i hytta setter jeg opp alt av vinduer og dører og går løs på en intens, lokal gulvvask. Jeg ser hele tiden etter ting som kan være stjålet, men kanoen er på plass, den gamle TV-en står der den skal, jeg kommer ikke på en eneste gjenstand som mangler.
Når oppvasken er over, og grønnsåpeduften endelig har vunnet over odøren av møkk, går jeg inn på soverommet.
Jeg skvetter.
Det ligger en skjeggete liten gubbe på gulvet. Det slo meg aldri at inntrengeren fortsatt kunne være her.
Han har bygd seg et reir av dyna mi, han sover oppå den og med klærne på. Han er kledd som en lassis, ser ut som en lassis, lukter som en lassis. Jeg er førtifem grader på vei til å gi ham et dugelig spark. I siste liten behersker jeg meg og slipper ned skuddfoten.
Jeg skjønner hvem han er, jeg har hørt om denne fyren. Han vandrer fra hytte til hytte, bryter seg inn, men er ellers harmløs. Han stjeler tørrmat og losji. Da jeg leste avisartiklene om ham beundret jeg denne mannen for å leve et liv totalt på siden av samfunnet, helt annerledes enn alle andre. Nå som jeg har måkt møkka hans må jeg innrømme at fascinasjonen har tapt seg noe.
Fyren blir sikkert hundset og plaget nok som det er. Jeg lar ham sove i fred.
Jeg setter meg på stua og fyrer opp i peisen, jeg finner frem bøkene og forsøker å lese, men jeg er ukonsentrert og har ett øye på soveromsdøra. Han er liten, han skal være harmløs, han er ubevæpnet, men kvelden ligger mørk rundt hytta og fantasien min var åpenbart ikke helt død. Jeg sikrer meg ildrakeren og stiller den bak stolen min som forsvarsvåpen.
Endelig siger døra opp på gløtt. Jeg forventer at han vil snu og rømme ut gjennom soveromsvinduet når han ser meg. Men det gjør han ikke. Han glaner på meg lenge, jeg kan se det ene øyet hans i mørket bak dørsprekken.
- Jeg er ikke farlig, sier jeg.
- Kan jeg få bli her i natt? spør han.
- OK, men bare i natt, sier jeg.
Han kommer ut, går med en subbende gange og setter seg ved peisen, han velger plassen i sofagruppen som er lengst unna meg. Han har halvåpne, fuktigrøde øyne, mest av alt ser han søvnig ut.
- Har du fjernet talismanen, sier han.
- Hva?
Han peker mot hjørnet som han brukte som toalett.
- Jeg har sopt møkka di ja, hvis det er det du mener, sier jeg.
- Det er ikke bra. Den skal holde onde ånder unna.
- Ah. Godt arbeid. Jeg vil tro den kunne holdt det meste unna.
- Det er ondskap rundt oss nå. Der ute.
- Vel, glem det, du får ikke lov å drite på stua igjen, sier jeg.
Han ser misfornøyd ut.
- Du kan jo sove på utedoen. Den er full av talismaner, sier jeg.
- Du forstår ikke dette, sier han.
Han sitter lett urolig, med flakkende blikk. Han spør ikke om hva jeg leser på, om det er min hytte, eller snakker om været som normale folk ville gjort, han bare sitter der. Stillheten er ikke plagsom, det knitrer i peisen og den hårete lille mannen virker hundre prosent ufarlig, han minner meg om en forvokst kosebamse, en star-wars-ewok. Jeg vet jeg bør jage ham og lese på prøven. Men jeg er en sånn som snakker med uteliggere og tiggere, spik hakke gale folk gjør meg alltid nysgjerrig.
- Hvem er du, spør jeg ham.
- Vil ikke si det.
- Hvor er du fra?
- Vil ikke si det.
- Har du familie?
- Vil ikke si.
Så mye for konversasjon. Han er trøtt og vil sove videre, han legger seg tilbake på dyna mi på gulvet. Jeg gidder ikke protestere. Når jeg legger meg tar jeg det andre soverommet og sover i mine foreldres dobbeltseng.
Når jeg våkner neste dag, er han borte.
Jeg forsøker å lese hele dagen, tro meg, men det går ikke. Læreboka er grusom, et monster av en tekst, jeg måtte vært lenket fast og øyenlokkene mine måtte vært sperret opp med fyrstikker hvis jeg skulle klart å komme meg igjennom. Jeg gjør alle mulige andre småting, spikker flis inn i peisen, går korte runder ut i naturen, lager alt for mange kopper kaffe, kaster kjekssmuler ut av vinduet etter fuglene.
Sent på ettermiddagen, i skumringen, kommer han tilbake. Jeg ser ham passere utenfor vinduene, jeg hører ham åpne døra.
- Kan jeg få overnatte en natt til, roper han inn til meg.
- Kanskje, sier jeg.
Han kommer inn, lukker døra, men tar ikke av skoene.
- Er du redd for å si ja fordi du tror at jeg skal flytte inn for godt?
- Kanskje, sier jeg, lett overrasket over tilløpet til sosial resonneringsevne.
- Ikke bekymre deg. Snart må jeg videre. Ondskapen flytter på seg, da må jeg flytte på meg.
- Du får overnatte på en betingelse. At i kveld svarer du på spørsmålene mine, sier jeg.
Han godtar betingelsen. Jeg får ham til å ta av seg på bena og brygger kaffe til oss. Alt for å slippe å lese.
- Er det et fint liv å gå fra hytte til hytte? spør jeg.
- Det er ikke det livet jeg ville ha valgt, sier han.
- Så hvorfor gjør du det, spør jeg.
- Fordi jeg har drept et menneske, sier han, helt uten latter i blikket.
- Du har drept et menneske, gjentar jeg, usikker på hvor mye jeg skal tro på ham. Påstanden minner meg om et par samtaler jeg har hatt med tiggere, noen av dem skal alltid ljuge på seg oppsiktsvekkende livshistorier som dekke for den patetiske de har.
- Ja. Men jeg var nødt til å drepe ham.
- Fortell.
- Jeg bodde i et land som var i en helt håpløs krig. Folk døde på begge sider, ingen av landene kom noen vei, alle var lei av å sloss, unntatt lederen. Han fortsatte å sende oss til nedslaktning. Troppen min hadde som oppgave å lyse inn i mørket på jakt etter fienden. Vi var lysende skyteskiver, vi var der for å dø. Noen av oss ble enige om å få slutt på krigen. Planen var å drepe vår egen leder når sjansen bød seg. Jeg fikk sjansen først. Da jeg hadde drept lederen ble jeg også nødt til å rømme fra landet, sier han.
Jeg gransker ham. Mannen har brune øyne, men hvit hud. Han ser ut som en vanlig europeer, snakker norsk østlandsdialekt, kanskje har han litt kraftige r'er, men ikke noe jeg ville tenkt på som en aksent. Denne historien passer ikke til noe land i Europa jeg har hørt om.
- Og hva het lederen? spør jeg.
- Nabortoje. Andor Nabortoje.
- Og landet?
- Guhadsku. Vi kriget mot Ahtoninerne.
- Athoninerne, faktisk.
- Ja. Fra jeg var fem år gammel og til jeg var tjue.
- Så krigen sluttet da du dro?
- Ja, et par måneder senere.
- Hvordan vet du det, hvis du dro?
- Fordi jeg har vært tilbake i Guhadsku og snakket med mine allierte.
- Nettopp. For avisene dekte jo krigen din heller dårlig.
- Du tror meg ikke. Men jeg sier deg, du skal ikke spøke med den krigen. Den ødela alt for alle.
- Så hvor er du fra? Månen?
- Nei, sier han fornærmet.
- En annen planet?
- Nei. Dust. Jeg er fra Norge, som du.
- Så Guhadsku ligger i Norge.
- Ja.
- Akkurat. Jeg må ha sovet i den geografitimen. Du kan ikke vise det meg på et kart?
Han sier ikke mer, han virker fornærmet, kan hende har jeg smilt for mye av eventyret hans.
Jeg tar frem boka og prøver å lese. Med ett blir jeg bekymret.
- Men seriøst, har du drept en mann?
- Ja.
- Hvem?
- Nabortoje, sier jeg. Jeg var nødt.
- Hvordan drepte du ham?
- Med et Gorodajtta-diamantbor. Diameteren er større enn folk, og spissen på boret er av en million karat ren diamant.
- En million karat? Blir ikke det mange kilo?
- Jo. Diamanten kuttet ham i to like lett som du knipser.
- OK. Glem at jeg spurte.
- Du har ikke sett så store diamanter?
- Nei, det skal du ha.
Mannen er akkurat så sprø som man kunne forvente. Jeg har ikke lyst til å høre eventyrene hans, jeg har lyst på sannheten, men den er ikke på billigsalg. Av barn og fulle folk, tenker jeg, og får en idé. Jeg vil sprite opp kaffen hans for å få ham på gli.
Jeg romsterer rundt i skapene etter pappas hjemmebrent. Han sitter i sofaen og spør om han kan slå på TV'en. Jeg sier ja, går ut i uthuset, finner plastdunken og tar den med inn.
Han ser på TV, mottaket suger, dagsrevyen er radio med snø. Jeg hører egentlig ikke etter, jeg er opptatt med å koke opp enda en kjel med den andre ingrediensen til karsk. Det tar en tid før jeg oppfatter hva nyhetsoppleseren snakker om.
"Tjueto personer er savnet etter at en gruve ved Røros har rast sammen. En skoleklasse som var på sightseeing er fanget under steinmassene, fem hundre meter under jordoverflaten."
"Det var her, ved den nedlagte malmgruven Storwartz, at ..."
Sightseeing i en gruve. Det høres ut som en leirskoleting å gjøre. Jeg får en veldig vond følelse da det går opp for meg hvor sannsynlig det er at søsteren min er nede i gruva. I håp om å få inn bilder begynner jeg å vri på antennen. Nye sjokk kommer. Nyhetsoppleseren forteller i en bisetning at skoleklassen er fra Trondheim.
Bildene viser en politimann som blir intervjuet foran et fjellandskap.
- Sjakten er fullstendig tettet med stein. Hvordan kan dere i det hele tatt tro at det fins levende mennesker der nede? sier intervjueren.
- Vi har inntrykk av at det er selve sjakten som har rast sammen. Sightseeingen foregikk i en vannrett gruvegang der nede. seismografen viser at denne gangen sannsynligvis fortsatt er intakt, sier politimannen.
- Hvor lang tid vil det ta å grave seg ned dit?
- Selv med full innsats vil det ta flere uker å rydde sjakten. Det er vanskelig å komme til.
- Hvor lenge er det trolig at oksygenet i gruvegangen varer?
- I følge eksperter fra Norges Geologiske Undersøkelser, er det snakk om atten timer til ett døgn for tjueto personer.
- Er det mulig at noen overlever i "flere uker?"
- Hvis de andre døde i raset, er det tenkelig at en person har nok luft i et par uker. Men vannmangel vil også bli et problem. Det er lite trolig at vi finner levende personer der nede, men så lenge det finnes en mulighet vil vi ikke gi opp redningsarbeidet.
Studio viser bilder fra en skole i Trondheim som jeg kjenner alt for godt. "Det var en skoleklasse fra denne skolen ..."
Jeg har panikk. Jeg går runder på stuegolvet.
- Søsteren min er i den gruven, sier jeg til gjesten min.
- Jaha, sier han, uten spor av empati.
Jeg slår av komfyren og setter unna kaffekjelen, slenger på meg jakken, oppfordrer ham om å holde seg stueren mens jeg er borte, går ut i mørket og ned til bilen. Jeg tester om mobiltelefonen tar. Nytteløst, jeg trenger å kjøre et stykke før jeg kan ringe. Jeg har glemt nøkkelen til bilen. Den er i hytta. Jeg går opp til hytta, henter nøkkelen, og er på vei ned stien igjen. Når jeg kommer ned til bilen har jeg fortsatt en følelse av at noe mangler, og i det jeg hører ham rope, husker jeg hva.
Den tette, hårete mannen kommer etter meg med mobiltelefonen min. Jeg ser min egen hånd skjelve når jeg tar imot den.
- Du har tenkt deg til Røros, sier han.
- Ja, sier jeg, mens jeg setter meg inn i bilen.
- Kan du kjøre meg til Hummelfjell? Det er på veien.
Skitten mann på rent sete frister ikke, men han har nettopp gjort meg en tjeneste. Jeg slipper ham inn.
Vi suser avgårde så grusen spruter, jeg kjører som en villmann til jeg når svingen hvor mobilen pleier å virke. Jeg bråstanser bilen og slår nummeret til min mor. Hun gråter når hun tar telefonen. Det er svar nok. Jeg spør likevel.
- Er Anne der nede? sier jeg.
- Ja.
- Har noen snakket med henne?
- Nei, hun er jo under fem hundre meter med stein.
- Tror de at hun er i live?
- De sier det er mer sannsynlig at hun lever enn at hun er død. Ennå ...
- Bra.
- Det må være så grusomt for henne ... hvis hun sitter der nede... hun må jo også skjønne ... for hun vet hvor langt nede de er.
- Ikke tenk sånn, mamma. Så lenge det er liv er det håp, sier jeg, og tror ikke på det selv.
Jeg legger på og kjører videre, mot gruven.
- Du må love at du aldri forteller det jeg har sagt deg, sier passasjeren.
- Hva da? sa jeg.
- Alt sammen. Krigen, attentatet, diamantboret, alt.
Ah. Eventyret hans. Jeg kunne ikke bry meg mindre akkurat nå.
- Det skal nok gå greit, sier jeg.
- Lover du?
- Ja, jeg lover.
På Os, ved foten av Hummelfjell, vil jeg sette av passasjeren.
- Kan du ikke kjøre meg helt opp i alpinanlegget, sier han.
- Jeg har det virkelig travelt, sier jeg.
- Dette er viktig, sier han.
- Viktigere enn liv og død? spør jeg.
- Like viktig.
Jeg tror ikke et sekund på ham. Han skal inn i nok et folketomt fjellområde og drite på flere hyttegulv mens Anne dør under Røros. Likevel kjører jeg ham de to kilometrene opp i fjellet. Det er dypt rotfestet i meg å skysse folk helt frem. Da jeg var snørrunge og fikk skyss til og fra fotballtreninger, kjørte mine venners fedre meg alltid hjem til døra. Mens min far aldri skysset mine venner til døra. Det var pinlig og fornedrende. Jeg tør ikke tillate meg å bli min far, ikke på det punktet.
Vi er fremme ved det sommerstengte Hummelfjell alpinanlegg. Jeg stopper bilen så grusen spruter og vil helst ha mannen ut av bilen så fort som mulig. Men han holder igjen døra.
- Du har vært god mot meg, sier han.
- Bra, sier jeg kort og ser rett frem.
- Du er det første gode mennesket jeg har møtt på mange år.
- Takk.
- Det ordner seg for gode mennesker. Du kommer nok til å få tilbake søsteren din, sier han.
Ordene knekker meg. Dette er punktet da jeg skjønner at søsteren min kommer til å dø, og at jeg ikke har fortjent det som skjer. Jeg kjenner tårene presse på.
- Det er ikke sånn den ekte verden fungerer, sier jeg.
- Du vet ikke nok om den ekte verden.
- Og det sier du.
- Ja. For du fjernet jo talismanen. Og for eksempel vet du ikke at det fins hele byer tusenvis av meter under oss. Forfulgte nordmenn, folk som kunne bli brent på bål som trollmenn og hekser, folk som ble kalt nisser, alver, vetter, dverger, nøkk og draug, grov seg ned dit for mange hundre år siden, sier han.
- Jeg har også hørt den sangen. "Nisser og dverge, bygger i berge, men vi skal drive dem alle herut ..."
- Ja, nettopp. Og så synger de om å sprenge dem i lufta med krutt.
- Ja. Det er en barnesang.
Jeg blir endelig kvitt den gale mannen. Han går innover Hummelfjellet, jeg kjører ned til Os, forbi Røros og opp til gruvene. Oppe på den golde fjellsletten hvor de utgamle gruvebygningene ligger er det fullt oppbud av brannbiler, politi, gravemaskiner, journalister og fjernsynskameraer. Politiet stopper meg og vil jage meg ned igjen, det er for mange skuelystne, men jeg forklarer at jeg er pårørende. Tårevåte øyne er identifikasjon god nok. Han slipper meg forbi.
Gruvesjakten ser fortsatt ut som et dypt mørkt hull for meg, men de som står nærmere sier at hullet et stykke nede er sperret av stein. Menn med lykter på hjelmene heises ned, jeg hører motordur og ser steiner bli heist opp. Det går alt for sent. Det hjelper ikke om man hadde hatt ti tusen folk og maskiner på oppgaven, hullet er for trangt, bare noen få kan komme til. Jeg vil hjelpe, jeg vil løfte stein, men arbeidslederen gir beskjed om at jeg er i veien og at det beste jeg kan gjøre er å være et annet sted.
Jeg havner på parkeringsplassen sammen med foreldre, besteforeldre og andre pårørende av ungene som er der nede. Vi har lyst til å skaffe bor og grave en helt ny sjakt. En geo-forsker forklarer oss om og om igjen hvorfor den raskeste og tryggeste løsningen er den som skjer. Telefonen min hviler knapt, min mor, min far, slekt og venner ringer til meg for å få rapporter. Jeg har bare dårlige nyheter.
Det mest frustrerende er følelsen av å ikke kunne gjøre noe. Kvelden kommer. Jeg bør kjøre til Røros og legge meg på hotell, men jeg får meg ikke til å forlate stedet. Denne natten kan bli den siste jeg har en søster, jeg vil være så nær henne som mulig. Jeg legger meg i baksetet på bilen, krøller meg sammen med jakken min som teppe og prøver å få noe hvile.
Tidlig på morgenen vekkes jeg av at telefonen igjen ringer. Jeg registrerer at solen har stått opp, og at gravearbeidet ser akkurat ut som sist jeg sjekket. Menn bærer fortsatt ut stein, haugen utenfor vokser alt for sakte. Fortsatt i halvsøvne fomler jeg frem telefonen.
Tallene på tastaturet påstår at det er Anne. Jeg blir lys våken. Søsteren min ringer fra under jorden.
- Hallo? sier stemmen hennes, den rekker å sprekke i løpet av de to stavelsene.
- Hallo, sier jeg rørt.
- Hvor er du? sier hun.
- Jeg er på parkeringsplassen utenfor gruveinngangen, sier jeg. Det kan være min siste sjanse til å få snakke med min søster. Eller kanskje. Bare det at hun har mobilmottak der nede gir meg et ørlite håp.
- Kan du komme og hente oss? Stemmen hennes er sløv, hun snakker sakte.
- Vi prøver, Anne, vi prøver alt vi kan.
- Jeg vet ikke hvor jeg er ...
- Du er nede i gruva. Storwartz gruve. Den har rast sammen. Men vi prøver å hjelpe dere.
- Nei ... det er ikke sant.
- Jo, Anne. Hvor mange av dere lever.
- Alle er her. Hør på meg, da. Vi var nede i gruva, det er riktig. Det gikk et ras og alt ble mørkt. Men nå står vi på en tynn grusvei. Bak meg er det et fjell ...
- Hva?
- ... og under oss en dal full av trær. Det er fugler her.
- Er du utendørs? Ser du himmelen?
- Ja. Jeg aner ikke hvordan vi kom hit. Det siste jeg husker er at vi var nede i gruva. Vi hørte bergingsarbeidet, plutselig kom det masse lys inn til oss, og deretter husker jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som skjedde. Alle føler seg mer og mindre groggy, jeg føler meg ihvertfall som om jeg har vært bedøvd.
- Utrolig.
- Ja.
- SIer du at du hørte bergingsarbeidet?
- Ja. Det durte i hele fjellet. Det gikk utrolig fort, vi kunne høre at lyden kom nærmere hvert sekund.
- Det er ikke mulig.
- Det var veldig rart.
- Det er ikke mulig, gjentar jeg.
- Det var en dyp borelyd. Og det rareste var at lyden ikke kom ovenfra, men nedenfra.
Gjennom telefonen hører jeg ungegnål i bakgrunnen, unger roper.
- Hva skjer, spør jeg.
- Noen av elevene har sett en skiheis lenger nede i lia, sier hun.
- En skiheis? gjentar jeg. Det går kaldt nedover ryggen min.
- Ja. Og et skilt. Du kommer ikke til å tro på hvor vi er, sier min søster oppspilt.
Jeg snur meg mot bilsetet hvor den skitne mannen satt.
- Ikke si at dere er på Hummelfjell, sier jeg.
- Jo. Hvordan visste du det?
Nisser og dverge bygger i berge;
men vi skal mine dem alle her ut.
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i luften med krutt.
Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.
Fjellet skal beve under vår neve;
hurra, minerer, nu knaller ditt skudd!
Nisser og dverge bygger i berge,
hurra, nu miner vi nissene ut
(H. Wergeland)
- Sikker på at ungene klarer å finne frem hit uten deg? sier jeg.
- Ja, Franka er jo med bussen, sier hun, jeg hører på stemmen hennes at hun går i forsvarsposisjon.
- Franka?
- Franka er spesiallæreren til Kyrre. Og det er selvfølgelig en bussjåfør der også. Så når du likevel skulle innover ...
- Ja, slapp av, Anne.
- Jeg har jo forberedelser å gjøre.
Jeg skjønner forsvarsposisjonen nå, jeg har resonnert meg frem til hva hun er redd folk skal tro. Ømt og kjærlig vrir jeg kniven rundt i såret. Det er sånt man har storebrødre til.
- Så det har ikke noe med å gjøre at du ville slippe tre timers busstur fra Trondheim til Røros med atten bråkunger, smiler jeg.
Forsvarstalen som nå renner ut av henne er vel forberedt. Bullseye. Jeg lytter egentlig ikke, jeg lar henne snakke ut mens jeg nikker og sier ja, og "det har du rett i".
Vi tar farvel. Vi skal oppleve de to ytterpunktene av bråk denne uken. Hun skal være på leirskole med en ungdomsskoleklasse, jeg skal sitte mutters alene inne på hytta og lese til eksamen.
Jeg kjører videre, ned til Røros og forbi. Jeg følger greie veier gjennom dalterreng, deretter dårlige veier som klatrer seg opp mot tregrensen. Den smale grusveien svinger seg innover fjellet, det er sent og jeg hadde glemt hvor intenst jeg misliker å kjøre alene til hytta. Nå utenom ferietiden fins det ikke folk her inne, jeg er nervøs for å få motortrøbbel eller kjøre i grøfta. Jeg lener meg over rattet med rattstammen mot brystkassen og følger nøye med på krøttersporet.
Noen mil ubehagelig nervøs kjøretur er over. Jeg parkerer bilen på det som egentlig er en møteplass som biler skal bruke til å passere hverandre. Jeg tar med meg bøkene, låser bilen, og går den tynne stien opp til hytta. Jeg er roligere nå som jeg ikke kjører. Å være alene i mørket er jeg god til. Kanskje mangler jeg fantasi til å se for meg bjørner og ulver der ute, eller kanskje skyldes det mye tid i mørket fra jeg var liten av.
Jeg ser ikke langt foran meg, men jeg ser med en gang jeg runder hyttehjørnet at noe er galt. Dørmatten ligger slengt med den jordbrune siden opp, hyttenøkkelen vår står i døren. Nøkkelen pleier å ligger under matten. Hvis noen vil bryte seg inn i en hytte på fjellet vil de klare det uansett, og vi tenker at det er bedre at de finner nøkkelen enn at de ødelegger noe.
Nå har det altså skjedd, og selv om planen lyktes og ingen ruter er knust, er jeg ikke spesielt lykkelig.
Jeg åpner døra, inne i hytta er luften halvvarm, noen har fyrt i peisen for kanskje bare et halvt døgn siden. Jeg kjenner med en gang en ubehagelig drittlukt. Jeg går inn i stuen. I hjørnet ligger en dunge brune kabler. Et menneske har brukt stuen vår som toalett.
Irritert tar jeg feiebrettet, måker opp møkka, bærer den til utedoen og tømmer brettet. Tilbake i hytta setter jeg opp alt av vinduer og dører og går løs på en intens, lokal gulvvask. Jeg ser hele tiden etter ting som kan være stjålet, men kanoen er på plass, den gamle TV-en står der den skal, jeg kommer ikke på en eneste gjenstand som mangler.
Når oppvasken er over, og grønnsåpeduften endelig har vunnet over odøren av møkk, går jeg inn på soverommet.
Jeg skvetter.
Det ligger en skjeggete liten gubbe på gulvet. Det slo meg aldri at inntrengeren fortsatt kunne være her.
Han har bygd seg et reir av dyna mi, han sover oppå den og med klærne på. Han er kledd som en lassis, ser ut som en lassis, lukter som en lassis. Jeg er førtifem grader på vei til å gi ham et dugelig spark. I siste liten behersker jeg meg og slipper ned skuddfoten.
Jeg skjønner hvem han er, jeg har hørt om denne fyren. Han vandrer fra hytte til hytte, bryter seg inn, men er ellers harmløs. Han stjeler tørrmat og losji. Da jeg leste avisartiklene om ham beundret jeg denne mannen for å leve et liv totalt på siden av samfunnet, helt annerledes enn alle andre. Nå som jeg har måkt møkka hans må jeg innrømme at fascinasjonen har tapt seg noe.
Fyren blir sikkert hundset og plaget nok som det er. Jeg lar ham sove i fred.
Jeg setter meg på stua og fyrer opp i peisen, jeg finner frem bøkene og forsøker å lese, men jeg er ukonsentrert og har ett øye på soveromsdøra. Han er liten, han skal være harmløs, han er ubevæpnet, men kvelden ligger mørk rundt hytta og fantasien min var åpenbart ikke helt død. Jeg sikrer meg ildrakeren og stiller den bak stolen min som forsvarsvåpen.
Endelig siger døra opp på gløtt. Jeg forventer at han vil snu og rømme ut gjennom soveromsvinduet når han ser meg. Men det gjør han ikke. Han glaner på meg lenge, jeg kan se det ene øyet hans i mørket bak dørsprekken.
- Jeg er ikke farlig, sier jeg.
- Kan jeg få bli her i natt? spør han.
- OK, men bare i natt, sier jeg.
Han kommer ut, går med en subbende gange og setter seg ved peisen, han velger plassen i sofagruppen som er lengst unna meg. Han har halvåpne, fuktigrøde øyne, mest av alt ser han søvnig ut.
- Har du fjernet talismanen, sier han.
- Hva?
Han peker mot hjørnet som han brukte som toalett.
- Jeg har sopt møkka di ja, hvis det er det du mener, sier jeg.
- Det er ikke bra. Den skal holde onde ånder unna.
- Ah. Godt arbeid. Jeg vil tro den kunne holdt det meste unna.
- Det er ondskap rundt oss nå. Der ute.
- Vel, glem det, du får ikke lov å drite på stua igjen, sier jeg.
Han ser misfornøyd ut.
- Du kan jo sove på utedoen. Den er full av talismaner, sier jeg.
- Du forstår ikke dette, sier han.
Han sitter lett urolig, med flakkende blikk. Han spør ikke om hva jeg leser på, om det er min hytte, eller snakker om været som normale folk ville gjort, han bare sitter der. Stillheten er ikke plagsom, det knitrer i peisen og den hårete lille mannen virker hundre prosent ufarlig, han minner meg om en forvokst kosebamse, en star-wars-ewok. Jeg vet jeg bør jage ham og lese på prøven. Men jeg er en sånn som snakker med uteliggere og tiggere, spik hakke gale folk gjør meg alltid nysgjerrig.
- Hvem er du, spør jeg ham.
- Vil ikke si det.
- Hvor er du fra?
- Vil ikke si det.
- Har du familie?
- Vil ikke si.
Så mye for konversasjon. Han er trøtt og vil sove videre, han legger seg tilbake på dyna mi på gulvet. Jeg gidder ikke protestere. Når jeg legger meg tar jeg det andre soverommet og sover i mine foreldres dobbeltseng.
Når jeg våkner neste dag, er han borte.
Jeg forsøker å lese hele dagen, tro meg, men det går ikke. Læreboka er grusom, et monster av en tekst, jeg måtte vært lenket fast og øyenlokkene mine måtte vært sperret opp med fyrstikker hvis jeg skulle klart å komme meg igjennom. Jeg gjør alle mulige andre småting, spikker flis inn i peisen, går korte runder ut i naturen, lager alt for mange kopper kaffe, kaster kjekssmuler ut av vinduet etter fuglene.
Sent på ettermiddagen, i skumringen, kommer han tilbake. Jeg ser ham passere utenfor vinduene, jeg hører ham åpne døra.
- Kan jeg få overnatte en natt til, roper han inn til meg.
- Kanskje, sier jeg.
Han kommer inn, lukker døra, men tar ikke av skoene.
- Er du redd for å si ja fordi du tror at jeg skal flytte inn for godt?
- Kanskje, sier jeg, lett overrasket over tilløpet til sosial resonneringsevne.
- Ikke bekymre deg. Snart må jeg videre. Ondskapen flytter på seg, da må jeg flytte på meg.
- Du får overnatte på en betingelse. At i kveld svarer du på spørsmålene mine, sier jeg.
Han godtar betingelsen. Jeg får ham til å ta av seg på bena og brygger kaffe til oss. Alt for å slippe å lese.
- Er det et fint liv å gå fra hytte til hytte? spør jeg.
- Det er ikke det livet jeg ville ha valgt, sier han.
- Så hvorfor gjør du det, spør jeg.
- Fordi jeg har drept et menneske, sier han, helt uten latter i blikket.
- Du har drept et menneske, gjentar jeg, usikker på hvor mye jeg skal tro på ham. Påstanden minner meg om et par samtaler jeg har hatt med tiggere, noen av dem skal alltid ljuge på seg oppsiktsvekkende livshistorier som dekke for den patetiske de har.
- Ja. Men jeg var nødt til å drepe ham.
- Fortell.
- Jeg bodde i et land som var i en helt håpløs krig. Folk døde på begge sider, ingen av landene kom noen vei, alle var lei av å sloss, unntatt lederen. Han fortsatte å sende oss til nedslaktning. Troppen min hadde som oppgave å lyse inn i mørket på jakt etter fienden. Vi var lysende skyteskiver, vi var der for å dø. Noen av oss ble enige om å få slutt på krigen. Planen var å drepe vår egen leder når sjansen bød seg. Jeg fikk sjansen først. Da jeg hadde drept lederen ble jeg også nødt til å rømme fra landet, sier han.
Jeg gransker ham. Mannen har brune øyne, men hvit hud. Han ser ut som en vanlig europeer, snakker norsk østlandsdialekt, kanskje har han litt kraftige r'er, men ikke noe jeg ville tenkt på som en aksent. Denne historien passer ikke til noe land i Europa jeg har hørt om.
- Og hva het lederen? spør jeg.
- Nabortoje. Andor Nabortoje.
- Og landet?
- Guhadsku. Vi kriget mot Ahtoninerne.
- Athoninerne, faktisk.
- Ja. Fra jeg var fem år gammel og til jeg var tjue.
- Så krigen sluttet da du dro?
- Ja, et par måneder senere.
- Hvordan vet du det, hvis du dro?
- Fordi jeg har vært tilbake i Guhadsku og snakket med mine allierte.
- Nettopp. For avisene dekte jo krigen din heller dårlig.
- Du tror meg ikke. Men jeg sier deg, du skal ikke spøke med den krigen. Den ødela alt for alle.
- Så hvor er du fra? Månen?
- Nei, sier han fornærmet.
- En annen planet?
- Nei. Dust. Jeg er fra Norge, som du.
- Så Guhadsku ligger i Norge.
- Ja.
- Akkurat. Jeg må ha sovet i den geografitimen. Du kan ikke vise det meg på et kart?
Han sier ikke mer, han virker fornærmet, kan hende har jeg smilt for mye av eventyret hans.
Jeg tar frem boka og prøver å lese. Med ett blir jeg bekymret.
- Men seriøst, har du drept en mann?
- Ja.
- Hvem?
- Nabortoje, sier jeg. Jeg var nødt.
- Hvordan drepte du ham?
- Med et Gorodajtta-diamantbor. Diameteren er større enn folk, og spissen på boret er av en million karat ren diamant.
- En million karat? Blir ikke det mange kilo?
- Jo. Diamanten kuttet ham i to like lett som du knipser.
- OK. Glem at jeg spurte.
- Du har ikke sett så store diamanter?
- Nei, det skal du ha.
Mannen er akkurat så sprø som man kunne forvente. Jeg har ikke lyst til å høre eventyrene hans, jeg har lyst på sannheten, men den er ikke på billigsalg. Av barn og fulle folk, tenker jeg, og får en idé. Jeg vil sprite opp kaffen hans for å få ham på gli.
Jeg romsterer rundt i skapene etter pappas hjemmebrent. Han sitter i sofaen og spør om han kan slå på TV'en. Jeg sier ja, går ut i uthuset, finner plastdunken og tar den med inn.
Han ser på TV, mottaket suger, dagsrevyen er radio med snø. Jeg hører egentlig ikke etter, jeg er opptatt med å koke opp enda en kjel med den andre ingrediensen til karsk. Det tar en tid før jeg oppfatter hva nyhetsoppleseren snakker om.
"Tjueto personer er savnet etter at en gruve ved Røros har rast sammen. En skoleklasse som var på sightseeing er fanget under steinmassene, fem hundre meter under jordoverflaten."
"Det var her, ved den nedlagte malmgruven Storwartz, at ..."
Sightseeing i en gruve. Det høres ut som en leirskoleting å gjøre. Jeg får en veldig vond følelse da det går opp for meg hvor sannsynlig det er at søsteren min er nede i gruva. I håp om å få inn bilder begynner jeg å vri på antennen. Nye sjokk kommer. Nyhetsoppleseren forteller i en bisetning at skoleklassen er fra Trondheim.
Bildene viser en politimann som blir intervjuet foran et fjellandskap.
- Sjakten er fullstendig tettet med stein. Hvordan kan dere i det hele tatt tro at det fins levende mennesker der nede? sier intervjueren.
- Vi har inntrykk av at det er selve sjakten som har rast sammen. Sightseeingen foregikk i en vannrett gruvegang der nede. seismografen viser at denne gangen sannsynligvis fortsatt er intakt, sier politimannen.
- Hvor lang tid vil det ta å grave seg ned dit?
- Selv med full innsats vil det ta flere uker å rydde sjakten. Det er vanskelig å komme til.
- Hvor lenge er det trolig at oksygenet i gruvegangen varer?
- I følge eksperter fra Norges Geologiske Undersøkelser, er det snakk om atten timer til ett døgn for tjueto personer.
- Er det mulig at noen overlever i "flere uker?"
- Hvis de andre døde i raset, er det tenkelig at en person har nok luft i et par uker. Men vannmangel vil også bli et problem. Det er lite trolig at vi finner levende personer der nede, men så lenge det finnes en mulighet vil vi ikke gi opp redningsarbeidet.
Studio viser bilder fra en skole i Trondheim som jeg kjenner alt for godt. "Det var en skoleklasse fra denne skolen ..."
Jeg har panikk. Jeg går runder på stuegolvet.
- Søsteren min er i den gruven, sier jeg til gjesten min.
- Jaha, sier han, uten spor av empati.
Jeg slår av komfyren og setter unna kaffekjelen, slenger på meg jakken, oppfordrer ham om å holde seg stueren mens jeg er borte, går ut i mørket og ned til bilen. Jeg tester om mobiltelefonen tar. Nytteløst, jeg trenger å kjøre et stykke før jeg kan ringe. Jeg har glemt nøkkelen til bilen. Den er i hytta. Jeg går opp til hytta, henter nøkkelen, og er på vei ned stien igjen. Når jeg kommer ned til bilen har jeg fortsatt en følelse av at noe mangler, og i det jeg hører ham rope, husker jeg hva.
Den tette, hårete mannen kommer etter meg med mobiltelefonen min. Jeg ser min egen hånd skjelve når jeg tar imot den.
- Du har tenkt deg til Røros, sier han.
- Ja, sier jeg, mens jeg setter meg inn i bilen.
- Kan du kjøre meg til Hummelfjell? Det er på veien.
Skitten mann på rent sete frister ikke, men han har nettopp gjort meg en tjeneste. Jeg slipper ham inn.
Vi suser avgårde så grusen spruter, jeg kjører som en villmann til jeg når svingen hvor mobilen pleier å virke. Jeg bråstanser bilen og slår nummeret til min mor. Hun gråter når hun tar telefonen. Det er svar nok. Jeg spør likevel.
- Er Anne der nede? sier jeg.
- Ja.
- Har noen snakket med henne?
- Nei, hun er jo under fem hundre meter med stein.
- Tror de at hun er i live?
- De sier det er mer sannsynlig at hun lever enn at hun er død. Ennå ...
- Bra.
- Det må være så grusomt for henne ... hvis hun sitter der nede... hun må jo også skjønne ... for hun vet hvor langt nede de er.
- Ikke tenk sånn, mamma. Så lenge det er liv er det håp, sier jeg, og tror ikke på det selv.
Jeg legger på og kjører videre, mot gruven.
- Du må love at du aldri forteller det jeg har sagt deg, sier passasjeren.
- Hva da? sa jeg.
- Alt sammen. Krigen, attentatet, diamantboret, alt.
Ah. Eventyret hans. Jeg kunne ikke bry meg mindre akkurat nå.
- Det skal nok gå greit, sier jeg.
- Lover du?
- Ja, jeg lover.
På Os, ved foten av Hummelfjell, vil jeg sette av passasjeren.
- Kan du ikke kjøre meg helt opp i alpinanlegget, sier han.
- Jeg har det virkelig travelt, sier jeg.
- Dette er viktig, sier han.
- Viktigere enn liv og død? spør jeg.
- Like viktig.
Jeg tror ikke et sekund på ham. Han skal inn i nok et folketomt fjellområde og drite på flere hyttegulv mens Anne dør under Røros. Likevel kjører jeg ham de to kilometrene opp i fjellet. Det er dypt rotfestet i meg å skysse folk helt frem. Da jeg var snørrunge og fikk skyss til og fra fotballtreninger, kjørte mine venners fedre meg alltid hjem til døra. Mens min far aldri skysset mine venner til døra. Det var pinlig og fornedrende. Jeg tør ikke tillate meg å bli min far, ikke på det punktet.
Vi er fremme ved det sommerstengte Hummelfjell alpinanlegg. Jeg stopper bilen så grusen spruter og vil helst ha mannen ut av bilen så fort som mulig. Men han holder igjen døra.
- Du har vært god mot meg, sier han.
- Bra, sier jeg kort og ser rett frem.
- Du er det første gode mennesket jeg har møtt på mange år.
- Takk.
- Det ordner seg for gode mennesker. Du kommer nok til å få tilbake søsteren din, sier han.
Ordene knekker meg. Dette er punktet da jeg skjønner at søsteren min kommer til å dø, og at jeg ikke har fortjent det som skjer. Jeg kjenner tårene presse på.
- Det er ikke sånn den ekte verden fungerer, sier jeg.
- Du vet ikke nok om den ekte verden.
- Og det sier du.
- Ja. For du fjernet jo talismanen. Og for eksempel vet du ikke at det fins hele byer tusenvis av meter under oss. Forfulgte nordmenn, folk som kunne bli brent på bål som trollmenn og hekser, folk som ble kalt nisser, alver, vetter, dverger, nøkk og draug, grov seg ned dit for mange hundre år siden, sier han.
- Jeg har også hørt den sangen. "Nisser og dverge, bygger i berge, men vi skal drive dem alle herut ..."
- Ja, nettopp. Og så synger de om å sprenge dem i lufta med krutt.
- Ja. Det er en barnesang.
Jeg blir endelig kvitt den gale mannen. Han går innover Hummelfjellet, jeg kjører ned til Os, forbi Røros og opp til gruvene. Oppe på den golde fjellsletten hvor de utgamle gruvebygningene ligger er det fullt oppbud av brannbiler, politi, gravemaskiner, journalister og fjernsynskameraer. Politiet stopper meg og vil jage meg ned igjen, det er for mange skuelystne, men jeg forklarer at jeg er pårørende. Tårevåte øyne er identifikasjon god nok. Han slipper meg forbi.
Gruvesjakten ser fortsatt ut som et dypt mørkt hull for meg, men de som står nærmere sier at hullet et stykke nede er sperret av stein. Menn med lykter på hjelmene heises ned, jeg hører motordur og ser steiner bli heist opp. Det går alt for sent. Det hjelper ikke om man hadde hatt ti tusen folk og maskiner på oppgaven, hullet er for trangt, bare noen få kan komme til. Jeg vil hjelpe, jeg vil løfte stein, men arbeidslederen gir beskjed om at jeg er i veien og at det beste jeg kan gjøre er å være et annet sted.
Jeg havner på parkeringsplassen sammen med foreldre, besteforeldre og andre pårørende av ungene som er der nede. Vi har lyst til å skaffe bor og grave en helt ny sjakt. En geo-forsker forklarer oss om og om igjen hvorfor den raskeste og tryggeste løsningen er den som skjer. Telefonen min hviler knapt, min mor, min far, slekt og venner ringer til meg for å få rapporter. Jeg har bare dårlige nyheter.
Det mest frustrerende er følelsen av å ikke kunne gjøre noe. Kvelden kommer. Jeg bør kjøre til Røros og legge meg på hotell, men jeg får meg ikke til å forlate stedet. Denne natten kan bli den siste jeg har en søster, jeg vil være så nær henne som mulig. Jeg legger meg i baksetet på bilen, krøller meg sammen med jakken min som teppe og prøver å få noe hvile.
Tidlig på morgenen vekkes jeg av at telefonen igjen ringer. Jeg registrerer at solen har stått opp, og at gravearbeidet ser akkurat ut som sist jeg sjekket. Menn bærer fortsatt ut stein, haugen utenfor vokser alt for sakte. Fortsatt i halvsøvne fomler jeg frem telefonen.
Tallene på tastaturet påstår at det er Anne. Jeg blir lys våken. Søsteren min ringer fra under jorden.
- Hallo? sier stemmen hennes, den rekker å sprekke i løpet av de to stavelsene.
- Hallo, sier jeg rørt.
- Hvor er du? sier hun.
- Jeg er på parkeringsplassen utenfor gruveinngangen, sier jeg. Det kan være min siste sjanse til å få snakke med min søster. Eller kanskje. Bare det at hun har mobilmottak der nede gir meg et ørlite håp.
- Kan du komme og hente oss? Stemmen hennes er sløv, hun snakker sakte.
- Vi prøver, Anne, vi prøver alt vi kan.
- Jeg vet ikke hvor jeg er ...
- Du er nede i gruva. Storwartz gruve. Den har rast sammen. Men vi prøver å hjelpe dere.
- Nei ... det er ikke sant.
- Jo, Anne. Hvor mange av dere lever.
- Alle er her. Hør på meg, da. Vi var nede i gruva, det er riktig. Det gikk et ras og alt ble mørkt. Men nå står vi på en tynn grusvei. Bak meg er det et fjell ...
- Hva?
- ... og under oss en dal full av trær. Det er fugler her.
- Er du utendørs? Ser du himmelen?
- Ja. Jeg aner ikke hvordan vi kom hit. Det siste jeg husker er at vi var nede i gruva. Vi hørte bergingsarbeidet, plutselig kom det masse lys inn til oss, og deretter husker jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som skjedde. Alle føler seg mer og mindre groggy, jeg føler meg ihvertfall som om jeg har vært bedøvd.
- Utrolig.
- Ja.
- SIer du at du hørte bergingsarbeidet?
- Ja. Det durte i hele fjellet. Det gikk utrolig fort, vi kunne høre at lyden kom nærmere hvert sekund.
- Det er ikke mulig.
- Det var veldig rart.
- Det er ikke mulig, gjentar jeg.
- Det var en dyp borelyd. Og det rareste var at lyden ikke kom ovenfra, men nedenfra.
Gjennom telefonen hører jeg ungegnål i bakgrunnen, unger roper.
- Hva skjer, spør jeg.
- Noen av elevene har sett en skiheis lenger nede i lia, sier hun.
- En skiheis? gjentar jeg. Det går kaldt nedover ryggen min.
- Ja. Og et skilt. Du kommer ikke til å tro på hvor vi er, sier min søster oppspilt.
Jeg snur meg mot bilsetet hvor den skitne mannen satt.
- Ikke si at dere er på Hummelfjell, sier jeg.
- Jo. Hvordan visste du det?
Nisser og dverge bygger i berge;
men vi skal mine dem alle her ut.
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i luften med krutt.
Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.
Fjellet skal beve under vår neve;
hurra, minerer, nu knaller ditt skudd!
Nisser og dverge bygger i berge,
hurra, nu miner vi nissene ut
(H. Wergeland)
16. juni 2007
Røldag: Myalgisk Encefalopati
Ved første øyekast virker parkeringsetasjen helt øde, som man kan forvente såpass sent på kvelden. Dyre, tungt nedstøvete biler står oppstilt langs betongveggene. Det dunkle lyset og det grå støvet på bakken og bilene gjør det vanskelig å skjelne farger. Men ser man nøye etter kan man skimte silhuetter inne i noen av kjøretøyene. Herr Johansen sitter i en av dem, i en bil som ikke har kjørt på årevis, og ikke skal ut i kveld heller. Inne ved veggen ved en bod sitter fru Wiig på huk og plukker på tørre pynteblomster. Bak en grå skillevegg, på en ubrukt parkeringsplass, henger enkefru Hansén tungt over gåstolen. Lydene fra ventileringsanlegget er det eneste som bryter stillheten. De gamle menneskene i mørket snakker ikke sammen. De bare venter.
Stålporten hever seg. En mørk limousin ruller sakte og nesten lydløst inn i parkeringshuset. Piggdekkene knaser mot betongen. Fru Wiig slipper blomstene og trekker ut mot midtgangen. Enkefru Hansén triller gåstolen klar av betongveggen og lener seg fremover for å se best mulig. Limousinen stanser ved heisen. En ung jente i brudekjole stiger ut av bilen. Det er Line, eneste beboer under femti i terrassehuset. Hun tar seg pent ut, men de har tross alt sett henne før. Spørsmålet er hvem hun har giftet seg med. Hvem som er den nye beboeren. Har hun funnet seg en søkkrik kakse som er klar til å dø på henne så fort de kommer opp trappene?
Ut av bilen stiger en mørkkledd mann. Han har ryggen vendt vekk fra tilskuerne på vei mot heisen. I det heisdøra går opp snur han seg og ser utover parkeringshuset. Han ser bare biler og betong, ingen folk. Men han mener han hører et lavt, unisont lettelsessukk, som et fotballstadion som puster befriet ut etter en farlig bortelagssjanse. Mystisk, tenker han, i det han går inn i heisen.
Fru Hansén er i perlehumør da hun treffer fru Wiig på vei til heisen.
- Det var da en kjekk mann hun hadde funnet seg. Og så ung! Og frisk! Fru Hansén sprudler.
- Ja, vet du hva, jeg var nesten redd hun skulle komme slepende med en millionær med hjertefeil, jeg. Sånt har jo skjedd før. Du husker vel nittisju-sesongen? svarer fru Wiig
- Ja, huff. Det var harde tider. Nei, denne her så bedre ut. Han kan da umulig være en dag over tredve.
- Ufarlig, vil jeg si.
- Helt klart ufarlig. De to gamle damene stablet gåstolene og seg selv inn i heisen.
- Gud, ryggen dreper meg, sier Hansén.
- Åh, jeg vet hva du snakker om, jeg plages slik med hoften for tiden.
- Det blir nok siste gang i dette livet jeg klarer å komme meg helt hit ned. Enkefru Hansén sukker tungt og smiler. Wiig gransker venninnens ansikt nøye.
- Du går virkelig for gull i år, du, gjør du ikke?
- Jo, jeg tror kanskje dette blir mitt år. Jeg kjenner det på kroppen. Du får holde meg sekundert.
Januar
Fru Wiig sitter i peisestua og ser over notatene sine, sirlig innført i en liten kladdebok. Den siste felleskaffen i januar er over og de andre beboerne i terrassehuset har gått tilbake til sine leiligheter. Bare enkefru Hansén er igjen. Hun sprer en kabal utover bordet, innimellom ser hun opp på venninnen med boken.
Fru Wiig lukker boken og åpner kjeften.
- Det har vel vært mest prat om Johansen. Han fikk slag såpass tidlig i måneden. Taktisk lurt.
- Han har åpnet alt for hardt.
- Nå. Han ligger på sykehuset ennå, det er en ganske klar førsteplass. På andre ligger fru Nestby med dryppene sine. Og Gerhardsen i fjerde har fått fantastisk mye ut av podagraen sin denne måneden, han holder faktisk tredjeplassen på det.
- Podagra? Pføy. Ryggen min har verket noe helt utrolig i vinter.
- Du må nok komme opp med noe nytt snart er jeg redd, jeg har deg nede på tolvte nå.
- Åh, det er tidlig ennå. Noen overraskelser?
- Tja. Denne brudgommen til Line i tredje har visst ligget hele måneden i senga. Han har fått noe kraftig influensa eller noe sånt.
- Jasså? Så ungdommen slenger seg med i feltet? Men han er vel ute og spretter igjen snart. De holder aldri ut særlig lenge.
- Nei, det holder nok ikke til øvre halvdel en gang det der.
April
Fru Hansén stavrer seg bortover gangen, senker farten i det hun passerer vinduet i Johansens dør, ringer på, slipper et smertestønn i det Johansen åpner døren, og holder frem buketten.
- Men fru Hansén, kommer du med tulipaner til meg? sier Johansen.
- Ja, jeg hørte du var friskmeldt fra slaget. Det må jo feires.
- Friskmeldt og friskmeldt ... det ville du feire ja, tenker jeg.
Johansen slipper inn fru Hansén og planter blomstene i en vase.
- Skikkelig Kiss o' Death, sier han.
- Hva mener du? spør fru Hansén.
- Du tror du er ferdig med meg nå, fru Hansen. Du tror jeg er slått. Men jeg har fortsatt prostataplager.
- Jeg har isjas, kontrer fruen.
- Jeg har også inkonstinens.
- Jeg har dobbelsidig prolaps.
- Du har både isjas og prolaps?
- Jeg sier deg, Johansen, ryggen dreper meg, smiler fru Hansén.
- Nåh. Det får så være, sier Johansen, slår handa ut som om han slår etter en flue og går for å sette på kaffen.
- Jeg hører han går godt, gutten, kommenterer han inne fra kjøkkenet.
- Hvem?
- Den nye. Mannen til Line. Han har ligget inne siden januar.
- Han med influensa? Hvor skrøpelig lager de ungdommen nå til dags?
- Si det.
- Vel. Han har kommet til feil terassehus. Han vet ikke hva han er opp mot her.
Juli
Med skjelvende hender åpner Hansén brevet fra sykehuset. Der står det svart på hvitt. Prøveresultatene levner inegn tvil. Hun har Diabetes II. En klokkeren, dobbel diabetes. Fra nå av er det alvor.
Hun tar strake veien til fru Wiig, hun skynder seg slik at hun glemmer gåstolen, når hun er nesten fremme må gå hun hele veien tilbake for å hente den. Vel fremme hos fru Wiig klasker hun prøvesvaret i bordet.
- Der. Ikke mer kaker for meg. Nei. Jeg har nok spist min siste krumkake, mitt siste vaffelhjerte, fra nå av er det bare piller og sprøyter, sier Hansén.
- Jasså, så her har du forklaringen. Det var da enda godt de fant ut noe.
- Hva gir du meg for den?
- Tja ... du er forbi Johansen, selvfølgelig, og fru Nesby holder seg frisk hun også. Podagraen til Gerhardsen holder nok ikke mot dette. Fru Engelsen har selvfølgelig sin osteoporose, men det er lenge siden det røk noe, jeg tror sannelig du har henne også. Ellers går det mest i lave stoffskifter og mindre giktutbrudd rundt om kring i huset.
- Men ... det vil jo si at jeg ...
- Nei.
- Jo, det må jo ...
- Nei. Vi har den unge mannen i tredje. Han tåler ikke lyd, han tåler ikke lys, han får ikke i seg mat, han kan ikke gå, han kan ikke snakke. Og slik har han ligget i flere måneder. De planlegger å fore ham med slange gjennom nesen.
- Det er jo uhørt. Du kan ikke sette en tredveåring på topp for influensa?
- Det er ikke influensa, det er noe nymotens de kaller Mylgisk Enfa ... ence ... ME.
- Emm e?
- De sier så.
- Maken. Det er da ikke måte på hva de finner på nå til dags.
Oktober
Den lysende isbjørnen i fru Hanséns leilighet blinker, det betyr at telefonen ringer. Hun kan også høre telefonringingen lett, men den lysende isbjørnen for tunghørte matcher så fint med krykkene og gåstolen i entréen. Fru Hansén løfter røret og presenterer seg.
Det viser seg å være fru Tveit fra enkepalasset. De hilser, går raskt igjennom været og hvordan barnebarna har det, og kommer til saken. Fru Tveit kan by på en lumsk lubago og utmaler raust detaljene overfor fru Hansén.
- Jeg skjønner hvordan du har det, isjasen er ikke blitt snillere her i gården, svarer fru Hansén.
- Sier du det, jeg hørte da at det ikke står så verst til.
- Jo, jeg har jo også fått denne diabetesen, du vil ikke tro hvor skrøpelig det er med meg nå. Vet du hva, fru Wiig mener det knapt er noen i huset som har det verre enn meg akkurat nå. Kanskje bare en. Og du vet at fru Wiig tar ikke feil om slikt.
- Ja jeg hørte om det der. Hvor gammel er han som har det verre sa du? Var det tjuesju han var?
Fru Hansén krummer leppene i irritasjon. Noen har tystet. Listen toppes av en guttehvalp og noen har tystet til enkepalasset. Kan det bli verre. Nå ler de seg vel rett ihjel der borte.
- Nei, tjuesju, jeg mener da han er over tredve, sier Hansén.
- Å, han er over tredve, nei da er det ikke rart, sier fru Tveit.
Desember
Juleaften med familien er overstått, gavepapir revet av, barnebarn skjemt bort og sendt hjem. Beboerne i Solsiden Terrasser møtes i peisestuen for å dele ut den store gaven. Bare det unge paret mangler. De gamle sitter ved bordene uten å samtale særlig, stemningen er dyster.
- Er det ingen av oss rutinerte som har noe å stille opp, sier herr Johansen.
- Franzen sier han har tilløp til Parkinson.
- Tilløp til Parkinson? Hva er det? Alzheimers med tiltykning til Parkinsons i kastene?
- Nei. Bare lett skjelving på hendene.
- Og er det noe nytt om gutten? Han skulle vel ikke ha blitt frisk i løpet av uken?
- Han ligger inne i mørket, med bind for øynene og plugger i ørene. De sier han ikke tåler å få julegaver en gang, han tåler absolutt ingen forandringer i omgivelsene sine.
Fru Hansén klarner stemmen. Det hun skal si faller henne tungt.
- Dere som har tenkt å stemme på meg, kan godt stemme på noen andre. Vi gamle må stå sammen om en kandidat. Hvis ikke får vi høre denne historien fra Enkepalasset resten av livet, sier hun.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén. Vi kan ikke fornekte sannheten. Jeg må be dere om å skrive et navn på lappene deres.
- Vent, jeg tror kanskje jeg har noe gikt på gang.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén.
I det fru Hanséns fingre krummer seg rundt pennen, uler sirenene utenfor terassehuset. En ambulanse stopper rett utenfor inngangen. De gamle strømmer til vinduet.
- Hvem er den til?
- Det kan bare være en.
- Har du sett, også på julaften. Han er litt av en dramadronning, den gutten.
- Ungdommen skal jo gjøre alt så amerikansk nå til dags.
Ambulansepersonellet kommer opp til tredje etasje, den samme etasjen som peisestuen, og den samme etasjen som den unge mannen. De gamle kommer seg ut i gangen tidsnok til å se båren bli trillet mot den unge mannens dør.
Og forbi.
Båren skal ikke hente den unge. Båren skal til erkegamle herr Lind som sitter alene og ikke liker noen, som kjeppjager folk hvis de banker på.
Kjeppjagde.
Nå bærer sykehusets menn ut herr Lind i gangen. Han har åpenbart vært død noen dager, han er kald og stiv.
Det er en andektig stemning i flokken mens liket passerer, noen gjør korsets tegn, andre tar av seg skaut eller hatt og bøyer nakken i en siste respekt for den døde.
- Det slutter aldri å forundre meg. Man sitter der og tror morgendagen skal bli som i dag, og så bare ... sier fru Hansén, og klarer ikke si mer.
- Du kan så si, svarer fru Wiig.
- Guds veier er uransakelige.
- Du kan så si.
- Avgjort på sudden death i år igjen.
Stålporten hever seg. En mørk limousin ruller sakte og nesten lydløst inn i parkeringshuset. Piggdekkene knaser mot betongen. Fru Wiig slipper blomstene og trekker ut mot midtgangen. Enkefru Hansén triller gåstolen klar av betongveggen og lener seg fremover for å se best mulig. Limousinen stanser ved heisen. En ung jente i brudekjole stiger ut av bilen. Det er Line, eneste beboer under femti i terrassehuset. Hun tar seg pent ut, men de har tross alt sett henne før. Spørsmålet er hvem hun har giftet seg med. Hvem som er den nye beboeren. Har hun funnet seg en søkkrik kakse som er klar til å dø på henne så fort de kommer opp trappene?
Ut av bilen stiger en mørkkledd mann. Han har ryggen vendt vekk fra tilskuerne på vei mot heisen. I det heisdøra går opp snur han seg og ser utover parkeringshuset. Han ser bare biler og betong, ingen folk. Men han mener han hører et lavt, unisont lettelsessukk, som et fotballstadion som puster befriet ut etter en farlig bortelagssjanse. Mystisk, tenker han, i det han går inn i heisen.
Fru Hansén er i perlehumør da hun treffer fru Wiig på vei til heisen.
- Det var da en kjekk mann hun hadde funnet seg. Og så ung! Og frisk! Fru Hansén sprudler.
- Ja, vet du hva, jeg var nesten redd hun skulle komme slepende med en millionær med hjertefeil, jeg. Sånt har jo skjedd før. Du husker vel nittisju-sesongen? svarer fru Wiig
- Ja, huff. Det var harde tider. Nei, denne her så bedre ut. Han kan da umulig være en dag over tredve.
- Ufarlig, vil jeg si.
- Helt klart ufarlig. De to gamle damene stablet gåstolene og seg selv inn i heisen.
- Gud, ryggen dreper meg, sier Hansén.
- Åh, jeg vet hva du snakker om, jeg plages slik med hoften for tiden.
- Det blir nok siste gang i dette livet jeg klarer å komme meg helt hit ned. Enkefru Hansén sukker tungt og smiler. Wiig gransker venninnens ansikt nøye.
- Du går virkelig for gull i år, du, gjør du ikke?
- Jo, jeg tror kanskje dette blir mitt år. Jeg kjenner det på kroppen. Du får holde meg sekundert.
Januar
Fru Wiig sitter i peisestua og ser over notatene sine, sirlig innført i en liten kladdebok. Den siste felleskaffen i januar er over og de andre beboerne i terrassehuset har gått tilbake til sine leiligheter. Bare enkefru Hansén er igjen. Hun sprer en kabal utover bordet, innimellom ser hun opp på venninnen med boken.
Fru Wiig lukker boken og åpner kjeften.
- Det har vel vært mest prat om Johansen. Han fikk slag såpass tidlig i måneden. Taktisk lurt.
- Han har åpnet alt for hardt.
- Nå. Han ligger på sykehuset ennå, det er en ganske klar førsteplass. På andre ligger fru Nestby med dryppene sine. Og Gerhardsen i fjerde har fått fantastisk mye ut av podagraen sin denne måneden, han holder faktisk tredjeplassen på det.
- Podagra? Pføy. Ryggen min har verket noe helt utrolig i vinter.
- Du må nok komme opp med noe nytt snart er jeg redd, jeg har deg nede på tolvte nå.
- Åh, det er tidlig ennå. Noen overraskelser?
- Tja. Denne brudgommen til Line i tredje har visst ligget hele måneden i senga. Han har fått noe kraftig influensa eller noe sånt.
- Jasså? Så ungdommen slenger seg med i feltet? Men han er vel ute og spretter igjen snart. De holder aldri ut særlig lenge.
- Nei, det holder nok ikke til øvre halvdel en gang det der.
April
Fru Hansén stavrer seg bortover gangen, senker farten i det hun passerer vinduet i Johansens dør, ringer på, slipper et smertestønn i det Johansen åpner døren, og holder frem buketten.
- Men fru Hansén, kommer du med tulipaner til meg? sier Johansen.
- Ja, jeg hørte du var friskmeldt fra slaget. Det må jo feires.
- Friskmeldt og friskmeldt ... det ville du feire ja, tenker jeg.
Johansen slipper inn fru Hansén og planter blomstene i en vase.
- Skikkelig Kiss o' Death, sier han.
- Hva mener du? spør fru Hansén.
- Du tror du er ferdig med meg nå, fru Hansen. Du tror jeg er slått. Men jeg har fortsatt prostataplager.
- Jeg har isjas, kontrer fruen.
- Jeg har også inkonstinens.
- Jeg har dobbelsidig prolaps.
- Du har både isjas og prolaps?
- Jeg sier deg, Johansen, ryggen dreper meg, smiler fru Hansén.
- Nåh. Det får så være, sier Johansen, slår handa ut som om han slår etter en flue og går for å sette på kaffen.
- Jeg hører han går godt, gutten, kommenterer han inne fra kjøkkenet.
- Hvem?
- Den nye. Mannen til Line. Han har ligget inne siden januar.
- Han med influensa? Hvor skrøpelig lager de ungdommen nå til dags?
- Si det.
- Vel. Han har kommet til feil terassehus. Han vet ikke hva han er opp mot her.
Juli
Med skjelvende hender åpner Hansén brevet fra sykehuset. Der står det svart på hvitt. Prøveresultatene levner inegn tvil. Hun har Diabetes II. En klokkeren, dobbel diabetes. Fra nå av er det alvor.
Hun tar strake veien til fru Wiig, hun skynder seg slik at hun glemmer gåstolen, når hun er nesten fremme må gå hun hele veien tilbake for å hente den. Vel fremme hos fru Wiig klasker hun prøvesvaret i bordet.
- Der. Ikke mer kaker for meg. Nei. Jeg har nok spist min siste krumkake, mitt siste vaffelhjerte, fra nå av er det bare piller og sprøyter, sier Hansén.
- Jasså, så her har du forklaringen. Det var da enda godt de fant ut noe.
- Hva gir du meg for den?
- Tja ... du er forbi Johansen, selvfølgelig, og fru Nesby holder seg frisk hun også. Podagraen til Gerhardsen holder nok ikke mot dette. Fru Engelsen har selvfølgelig sin osteoporose, men det er lenge siden det røk noe, jeg tror sannelig du har henne også. Ellers går det mest i lave stoffskifter og mindre giktutbrudd rundt om kring i huset.
- Men ... det vil jo si at jeg ...
- Nei.
- Jo, det må jo ...
- Nei. Vi har den unge mannen i tredje. Han tåler ikke lyd, han tåler ikke lys, han får ikke i seg mat, han kan ikke gå, han kan ikke snakke. Og slik har han ligget i flere måneder. De planlegger å fore ham med slange gjennom nesen.
- Det er jo uhørt. Du kan ikke sette en tredveåring på topp for influensa?
- Det er ikke influensa, det er noe nymotens de kaller Mylgisk Enfa ... ence ... ME.
- Emm e?
- De sier så.
- Maken. Det er da ikke måte på hva de finner på nå til dags.
Oktober
Den lysende isbjørnen i fru Hanséns leilighet blinker, det betyr at telefonen ringer. Hun kan også høre telefonringingen lett, men den lysende isbjørnen for tunghørte matcher så fint med krykkene og gåstolen i entréen. Fru Hansén løfter røret og presenterer seg.
Det viser seg å være fru Tveit fra enkepalasset. De hilser, går raskt igjennom været og hvordan barnebarna har det, og kommer til saken. Fru Tveit kan by på en lumsk lubago og utmaler raust detaljene overfor fru Hansén.
- Jeg skjønner hvordan du har det, isjasen er ikke blitt snillere her i gården, svarer fru Hansén.
- Sier du det, jeg hørte da at det ikke står så verst til.
- Jo, jeg har jo også fått denne diabetesen, du vil ikke tro hvor skrøpelig det er med meg nå. Vet du hva, fru Wiig mener det knapt er noen i huset som har det verre enn meg akkurat nå. Kanskje bare en. Og du vet at fru Wiig tar ikke feil om slikt.
- Ja jeg hørte om det der. Hvor gammel er han som har det verre sa du? Var det tjuesju han var?
Fru Hansén krummer leppene i irritasjon. Noen har tystet. Listen toppes av en guttehvalp og noen har tystet til enkepalasset. Kan det bli verre. Nå ler de seg vel rett ihjel der borte.
- Nei, tjuesju, jeg mener da han er over tredve, sier Hansén.
- Å, han er over tredve, nei da er det ikke rart, sier fru Tveit.
Desember
Juleaften med familien er overstått, gavepapir revet av, barnebarn skjemt bort og sendt hjem. Beboerne i Solsiden Terrasser møtes i peisestuen for å dele ut den store gaven. Bare det unge paret mangler. De gamle sitter ved bordene uten å samtale særlig, stemningen er dyster.
- Er det ingen av oss rutinerte som har noe å stille opp, sier herr Johansen.
- Franzen sier han har tilløp til Parkinson.
- Tilløp til Parkinson? Hva er det? Alzheimers med tiltykning til Parkinsons i kastene?
- Nei. Bare lett skjelving på hendene.
- Og er det noe nytt om gutten? Han skulle vel ikke ha blitt frisk i løpet av uken?
- Han ligger inne i mørket, med bind for øynene og plugger i ørene. De sier han ikke tåler å få julegaver en gang, han tåler absolutt ingen forandringer i omgivelsene sine.
Fru Hansén klarner stemmen. Det hun skal si faller henne tungt.
- Dere som har tenkt å stemme på meg, kan godt stemme på noen andre. Vi gamle må stå sammen om en kandidat. Hvis ikke får vi høre denne historien fra Enkepalasset resten av livet, sier hun.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén. Vi kan ikke fornekte sannheten. Jeg må be dere om å skrive et navn på lappene deres.
- Vent, jeg tror kanskje jeg har noe gikt på gang.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén.
I det fru Hanséns fingre krummer seg rundt pennen, uler sirenene utenfor terassehuset. En ambulanse stopper rett utenfor inngangen. De gamle strømmer til vinduet.
- Hvem er den til?
- Det kan bare være en.
- Har du sett, også på julaften. Han er litt av en dramadronning, den gutten.
- Ungdommen skal jo gjøre alt så amerikansk nå til dags.
Ambulansepersonellet kommer opp til tredje etasje, den samme etasjen som peisestuen, og den samme etasjen som den unge mannen. De gamle kommer seg ut i gangen tidsnok til å se båren bli trillet mot den unge mannens dør.
Og forbi.
Båren skal ikke hente den unge. Båren skal til erkegamle herr Lind som sitter alene og ikke liker noen, som kjeppjager folk hvis de banker på.
Kjeppjagde.
Nå bærer sykehusets menn ut herr Lind i gangen. Han har åpenbart vært død noen dager, han er kald og stiv.
Det er en andektig stemning i flokken mens liket passerer, noen gjør korsets tegn, andre tar av seg skaut eller hatt og bøyer nakken i en siste respekt for den døde.
- Det slutter aldri å forundre meg. Man sitter der og tror morgendagen skal bli som i dag, og så bare ... sier fru Hansén, og klarer ikke si mer.
- Du kan så si, svarer fru Wiig.
- Guds veier er uransakelige.
- Du kan så si.
- Avgjort på sudden death i år igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)