Mat og orddeling 2

Kebabspesialisten, Grønland. Mat: 3 Meny: 6.

Mat og orddeling 1

Dette blir en mobilblogg-matspalte hvor restauranten vurderes på en 1-6 skala etter matens kvalitet, samt menyens underholdningsverdi. Stay tuned!

Spalten starter i Brugata, Oslo, hvor vi fant denne motreaksjonen på all den tvilsomme orddelingen i Oslos restaurantmiljø.

Vegetarmat i Trondheim V: Ti besøk i en post

O'Martins, Stavne
Lite vegetarpreg her også, jeg gikk for Egg og Bacon. At jeg brant meg på eggeplommen så ganehuden min nå henger i en lefse, er muligens min egen skyld, men håret jeg fant i maten var ikke mitt. Terning 1
Restauranten fikk ny sjanse, på taco. Jeg er en sucker for mexikansk fôr, og i sin prisklasse ruler O'Martins byen på dette området. Terningkast 5 på tacomåltidet.
Snitt: 3

V i l l a I t a l i a, Heimdal
Jeg kjørte salat, dvs. endelig et ekte vegetarmåltid. Salaten hadde klart hermetikkpreg, de samme råvarene du finner på super'n, og porsjonen var for liten, trass i at prisen signaliserte noe annet. Lokalet og betjeningen var hhv. bra og høflig. Men jeg vil være mett når jeg går, Terningkast 2.

Egon, Søndre Gate
Vegetarfajitas. Spicy og kreativ. Helt egen klasse på vegetarfeltet til nå. Terningkast 6.

Egon, City Syd
Jeg valgte Pizzabuffet for å slippe å vente på maten. Grei, men kjedelig trø-i-deg-så-mye-du-kan-for-kroner-dittogdatt-pizza. Slik pizza pleier å ha tykk bunn og bred skorpe utenfor fyllet, så kunden skal bli fort mett. Men Egon skal ha for at de ikke red de sleipe triksene i boka for hardt. Lokalene midt inni et kjøpesenter er langt mindre sjarmerende enn den før nevnte Egon. Terningkast 4

Peppes Pizza, Heimdal:
Valgte salat med noe kjøtt i. Originale råvarer, dvs. ikke hermetikk, stor porsjon, greit måltid, bra lokale, meget sjarmerende betjening. Terningkast 5.

Venezia, Heimdal
Hot Pizza. Så hot at jeg svettet, og så mye mat at jeg ble seriøst mett. Helt glimrende. Terningkast 6.

Fellini, Heimdal
Salat. Helt grei. Fin plass. En sterk 4'er

YX, Kvål
Tine mente jeg måtte prøve YX. For å kunne sammenligne satset jeg på burgeren. Den var helt grei, men ikke nær Statoilburgeren på Nidarvoll, som jeg kanskje burde gitt enda mer enn fire. Terningkast 3.

Grønn Pepper, Fjordgata
Grønn Pepper har Taco, og det er for godt til å spise vegetar. Helt vellykket måltid, veldig nær toppkarakter, men muligens liker jeg taco for bra til å være objektiv. så, Terningkast 5

Dette er alle jeg har besøkt til nå. Statoil og BigBite er oppjustert, siden jeg var litt vel streng i starten.

Venezia 6
Egon, Søndre 6
Grønn Pepper 5
Statoil Nidarvoll 5
Peppes Heimdal 5
Fellini 4
Egon, City Syd 4
O'Martins 3
YX Kvål 3
Restaurant F e m B o r d 2
V i l l a I t a l i a 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1
B i g B i t e 1

Vegetarmat i Trondheim IV: Big Bite

Minneapolise mente at det ikke kom til å bli spist vegetarmat i det hele tatt i denne spalten. Det kan jeg ikke ha på meg. Så denne gangen, på Big Bite, Nordre Gate, bestilte jeg en dugelig salat.

Dama brukte hendene til å legge salatingrediensene oppi bollen. Hun klemte vann ut av mais, kinakål, pakrika, uten hansker på hendene. Det var et litt uvanlig syn, men jeg regnet med at hun visste hva hun gjorde. Restaurantfolk bruker jo hendene til å lage mat med, du bare ser det ikke til vanlig.

Jeg fikk min salat og appelsinjuice, fant et bord og gjorde meg klar til å spise. Da hostet damen som hadde fikset salaten i hånden sin. Jeg ble skeptisk. Jeg er bakteriefrik, og hun åpenbart forkjølet. Hun fikset drikke til noen kunder, og hostet mer i hånden. Enhåndshost rett i håndflaten. Jeg har lært at hvis du er sjuk og mangler gode alternativ, skal du hoste inn i albuen.

Nå var spørsmålet: hadde hun vasket hendene før hun nevlet i maten min? Jeg husket ikke. Jeg kunne selvfølgelig spørre henne. Men hun kunne neppe svare noe annet enn "ja" på det spørsmålet, og jeg ville ikke stolt på et "ja". Så, uansett "ja" eller "nei" kunne jeg ikke spise maten. Jeg bestemte meg for å ikke si noe, og heller vente til neste gang det ble bestilt salat, for å se hva hun gjorde. Hvis hun vasket hendene grundig da, var det greit.

Men en annen ansatt tok over matlagingen. Min dame tok imot bestillinger, helte drikke til folk, og hostet i hendene. Hun skiftet juicebeholder, tørket disken, og hostet i hendene. Jeg betraktet henne i ti minutter, da hadde hun befølt det meste bak kassen med hostehendene uten å ha vasket seg en eneste gang.

Jeg burde ha pratet med henne. Men jeg var sliten og ikke klar for en ubehagelig samtale. Så jeg bare forlot restauranten med salaten urørt. Konklusjoner: Terningkast en til meg for feighet. Terningkast null til Big Bite. Og fortsatt ikke spist vegetarmat i vegetarmatspalten.

Vegetarmat i Trondheim III: Jeg slakter fine restauranter

Tidligere i vegetarserien har jeg besøkt to bensinstasjoner. Nå skal vi se på den andre enden av prisskalaen, det vil si to av Trondheims aller ypperste restauranter, C r e d o og Restaurant F e m B o r d.

Konseptet med så fine restauranter er at man skal føle seg spesiell, man skal føle seg hevet over almuen, og i en tid hvor vanlige mennesker på mange måter har tilgang til mer luksus enn Solkongen i Versailles hadde under enevoldstiden, er ikke dette lett å få til. Toalettet på Restaurant F e m B o r d var derfor et nydelig rom utført i blankpolert blått, en severdighet i seg selv, de kunne solgt billetter. Det var blomsteroppsatser og dempet belysning, jeg hadde en hvit rose foran nesa når jeg pisset. Her kan gjestene lukte på hvite roser mens de miger og tenke javel, OK, så må også jeg slå lens, men jeg har en hvit rose foran nesen, jeg er jaggu mye bedre enn andre.

På en slik restaurant er man for fin for å tørke hendene på papir, etter endt seanse med den hvite rosen møter gjestene stabler med hvite vaskekluter som de tørker puselankene med og deretter slenger i skittentøyskurven etter en gangs bruk. Begge restaurantene fulgte denne løsningen.

Og når middelklasserestaurantene også booster vaskepulverbudsjettet må de finne på noe nytt. Snart står menn i smoking klar for å tørke gjestene bak med parfymerte hender, smokingen er kritthvit så du kan se at mannen ikke er brukt før, og når oppdraget er utført får mannen sparken slik at gjestene slipper å bli tørket bak av hender som har tørket andre.

Nok om det. Vi skulle snakke om mat.

Konseptet på Credo og Restaurant F e m B o r d er at man ikke har hovedretter, man følger en gastronomisk løype med mange småretter, restauranten bestemmer i praksis hva du spiser. (Vegetarmat er altså ute av spørsmålet. Etter fire restauranter i vegetarmatserien har jeg ennå ikke spist vegetar. Dette er som forventet.) På C r e d o gikk selskapet mitt for fem-seks retter, på F e m B o r d ble det åtteretters middag.

På C r e d o startet måltidet for min del med torskeskinn. Jepp. Jeg spiste huden på en torsk og betalte for det. Antagelig lo de seg kvartfordervet inne på kjøkkenet, men alle ansatte jeg observerte virket alvorlige. Torskeskinnet var crispy og potetgullaktig, kokken fikk vist at han kunne få fiskeslo til å smake skapelig, kokkeonani er nok mye av konseptet på disse stedene. Men jeg så frem til neste rett siden jeg gjerne ville ha noe jeg forbandt med mat.

Den gang ei. Jeg røpte at jeg ikke var så keen på sukker i maten. Dette tok de på alvor, og sa at de da ikke kunne påta seg ansvaret med å fore meg. Jeg var ikke tvunget til å forlate restauranten, jeg kunne bli sittende og se mine venner spise, men noe mer mat kunne jeg ikke få.

So that's it. Jeg dro fra C r e d o sultnere enn da jeg kom. Men fikk du ikke toskeskinn? sier du. Jo, men jeg måtte også vente en ørken av tid på maten. Jeg husker da jeg var liten og pappa lærte meg at jo finere restaurantene var, jo lenger måtte du vente på maten. Næhæi, tenkte jeg, det må da være omvendt.

Det samme tenkte jeg forøvrig også da pappa lærte meg om rente, jeg mente det kunne ikke stemme at rente fungerte slik at de som har mye får mer, og de som har lite får mindre. Det var jo urettferdig. Men pappa hadde rett. Som unger ser vi at det er en syk verden, men vi blir voksne, vi legges i samfunnets lenker, vi aksepterer rente, og vi aksepterer å vente i evigheter på mat som koster både det hvite i øyet, det gule i øret og det grønne i nesen.

Etter opplevelsen på C r e d o var jeg blitt klokere av skade, på Restaurant F e m B o r d understreket jeg at jeg ikke var allergisk mot sukker, bare intolerant, slik at de ikke skulle nekte meg servering. Det gikk bra, servitrisen var hyggelig, grei og tilpasningsvillig.

Siden jeg har ME kan jeg ikke være mer enn ca en time på restaurant. Så borddamen og jeg sluttet oss til mine venner en halv time uti måltidet, i håp om å treffe forretten presis. Da hadde ikke etegildet begynt, kokken satt antagelig fortsatt i lotusstilling og samlet inspirasjon. Etter lengre tids venting åpenbarte seg den minste tallerkenen jeg har sett i praktisk bruk, mye mindre enn askebeger og tefat, det var dukkeservice møter fingerbøl. Oppi lå det bittesmå biter av skate, fisken som drepte Steve Irwin (bildet). Denne symbolske hevnen smakte provoserende godt. Provoserende fordi det var så lite av den. Jeg har som regel mer mat mellom tennene.

Nye flak av tid løsnet og forsvant i evigheten. Da klokken tikket opp mot timen uten at det hadde kommet noe egentlig mat på bordet, og nå snakker vi nærmere en og en halv time for mine venner, måtte borddamen og jeg takke pent for oss. Den til da hyggelige kelnerdamen opplyste at det tok tid å spise på denne restauranten. No shit, Sherlock. Nok en gang måtte jeg gå sultnere enn da jeg kom.

For femti år siden fikk man mat på restaurantene og ikke på bensinstasjonene. Nå får man mat på bensinstasjonene og ikke på restaurantene.

Men avtredet til Restaurant F e m B o r d skal ha poeng. Da har vi foreløpige terningkast i matspalten:

Statoil Nidarvoll 4
Restaurant F e m B o r d 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1

Vegetarmat i Trondheim II: Statoil Nidarvoll

Planen i dag var å teste ut McDonalds på Nidarvoll. Men døgnrytmen min er fortsatt pult, og jeg kom dit en halv time etter stenging. Valget falt dermed på Statoil Nidarvoll.

I kassen møtte jeg samme problem som sist, all aktuell mat hadde kjøtt i seg. Salat med kjøtt har vi prøvd, så jeg gikk for burgeren. Dama bak kassen var kul og sjarmerende og trekker opp.

Burgeren ble anbrakt på passasjersetet, oppå et teppe, mens jeg kjørte for å finne et trivelig sted å spise. Da jeg akselererte på vei ut på motorveien, valgte burgeren å leke med sentrifugalkraften. Den skled nådeløst og uvergelig vekk fra meg som tapt kjærlighet. Katastrofen var et faktum, og jeg stoppet i panikk i akselerasjonsfeltet på E6 for å redde stumpene.

Dressingen og det ene brødet hadde lagt seg godt til klint ned i bilsetet, tilfeldigvis like ved flekken av bringebærsmoothie fra episode en, som forøvrig nå har blitt rustrød. Smoothie og dressing ligger nå i kronologisk rekkefølge slik at vegetarmatserien min kan leses av på setekanten i mammas bil.

Kjøttet fra burgeren, samt det andre brødet, mye av salaten og baconet kunne jeg plukke opp fra sidelomma på passasjerdøra. Jeg er bakteriefrik, så under normale omstendigheter skulle måltidet vært avsluttet der. Men jeg var ulvesulten, og burgerkjøttlefsa var varm og god mot huden min og så opp på meg med store bedende kuøyne. Spiiis mmmeg, sa den.

Jeg restaurerte hamburgeren sånn omtrent, som om det var et bygg-din-egen-burger-byggesett jeg hadde kjøpt. Siden jeg var redd for å gjenta tabben spiste jeg maten der jeg var, i akselerasjonsfeltet på motorveien. Ikke den mest innbydende restauranten jeg har vært i, men veldig eksotisk.

Burgeren var velkomponert, brødet mykt, salaten myk, alt rett temperert, ingen harde kalde kinakålstubber som skilte seg ut. Kjøttet var godt unna michelinguiden, og selv med ekstra krydder fra bildøren var krydringen lite spenstig, men alt i alt en forbausende bra burger fra Statoil.

Jeg frikjenner Statoil for de små sandkornene jeg slet med mellom tennene, siden de sannsynligvis stammet fra sidelommen i bildøren, så alt i alt

Terningkast: 4

Vegetarmat i Trondheim I

Dette er bloggens nye matspalte, jeg tester ut vegetarmulighetene i byen. Og siden døgnrytmen min er fucked var det i dag bare døgnåpne bensinstasjoner som var aktuelle. Valget falt på S h e l l T i l l e r, min barndoms bensinstasjon.

Bensinstasjonen ligger uidyllisk til mellom firefeltsveiene Østre Rosten og E6, i omgivelser preget av lagerbygninger, skitten snø og grått asfaltstøv. Menyen forteller historien om bestialske dyredrap, det er bare kjøttmat på varmrettmenyen. Vi lander på en "Fresh salat m/pasta og kylling" som det minst kjøttbaserte, og en smoothie som drikke.

Salaten nytes i bilen, og begge er iskalde. Pastaen er dvask, salaten er dvask, vegetarretten min har kjøtt og kjøttet er ekkelt. Jeg har kratere inne i munnen som maten faller ned i og legger seg rundt de åpne nervene, og siden temperaturen er så lav og restauranten mangler tannpirkere blir det ville tilstander i kjeven og mye smerte og lidelse.

Smoothien er mitt livs første. Jeg trodde konseptet med drikke var at det skal slukke tøsten, men den seige guffen er omtrent like bra som sirup på tørsteslukking. Smoothien går fort tom, jeg legger den fra meg på passasjersetet i bilen, hvor den våkner til live og ejakulerer ned i setet. Nå lukter setet i mammas bil bringebærsmoothie, og jeg håper bare lukten har bedre fremtidsprognoser enn melk.

Alt i alt en gjennomført råtten kulinarisk opplevelse.

Terningkast: 1