Vegetarmat i Trondheim III: Jeg slakter fine restauranter

Tidligere i vegetarserien har jeg besøkt to bensinstasjoner. Nå skal vi se på den andre enden av prisskalaen, det vil si to av Trondheims aller ypperste restauranter, C r e d o og Restaurant F e m B o r d.

Konseptet med så fine restauranter er at man skal føle seg spesiell, man skal føle seg hevet over almuen, og i en tid hvor vanlige mennesker på mange måter har tilgang til mer luksus enn Solkongen i Versailles hadde under enevoldstiden, er ikke dette lett å få til. Toalettet på Restaurant F e m B o r d var derfor et nydelig rom utført i blankpolert blått, en severdighet i seg selv, de kunne solgt billetter. Det var blomsteroppsatser og dempet belysning, jeg hadde en hvit rose foran nesa når jeg pisset. Her kan gjestene lukte på hvite roser mens de miger og tenke javel, OK, så må også jeg slå lens, men jeg har en hvit rose foran nesen, jeg er jaggu mye bedre enn andre.

På en slik restaurant er man for fin for å tørke hendene på papir, etter endt seanse med den hvite rosen møter gjestene stabler med hvite vaskekluter som de tørker puselankene med og deretter slenger i skittentøyskurven etter en gangs bruk. Begge restaurantene fulgte denne løsningen.

Og når middelklasserestaurantene også booster vaskepulverbudsjettet må de finne på noe nytt. Snart står menn i smoking klar for å tørke gjestene bak med parfymerte hender, smokingen er kritthvit så du kan se at mannen ikke er brukt før, og når oppdraget er utført får mannen sparken slik at gjestene slipper å bli tørket bak av hender som har tørket andre.

Nok om det. Vi skulle snakke om mat.

Konseptet på Credo og Restaurant F e m B o r d er at man ikke har hovedretter, man følger en gastronomisk løype med mange småretter, restauranten bestemmer i praksis hva du spiser. (Vegetarmat er altså ute av spørsmålet. Etter fire restauranter i vegetarmatserien har jeg ennå ikke spist vegetar. Dette er som forventet.) På C r e d o gikk selskapet mitt for fem-seks retter, på F e m B o r d ble det åtteretters middag.

På C r e d o startet måltidet for min del med torskeskinn. Jepp. Jeg spiste huden på en torsk og betalte for det. Antagelig lo de seg kvartfordervet inne på kjøkkenet, men alle ansatte jeg observerte virket alvorlige. Torskeskinnet var crispy og potetgullaktig, kokken fikk vist at han kunne få fiskeslo til å smake skapelig, kokkeonani er nok mye av konseptet på disse stedene. Men jeg så frem til neste rett siden jeg gjerne ville ha noe jeg forbandt med mat.

Den gang ei. Jeg røpte at jeg ikke var så keen på sukker i maten. Dette tok de på alvor, og sa at de da ikke kunne påta seg ansvaret med å fore meg. Jeg var ikke tvunget til å forlate restauranten, jeg kunne bli sittende og se mine venner spise, men noe mer mat kunne jeg ikke få.

So that's it. Jeg dro fra C r e d o sultnere enn da jeg kom. Men fikk du ikke toskeskinn? sier du. Jo, men jeg måtte også vente en ørken av tid på maten. Jeg husker da jeg var liten og pappa lærte meg at jo finere restaurantene var, jo lenger måtte du vente på maten. Næhæi, tenkte jeg, det må da være omvendt.

Det samme tenkte jeg forøvrig også da pappa lærte meg om rente, jeg mente det kunne ikke stemme at rente fungerte slik at de som har mye får mer, og de som har lite får mindre. Det var jo urettferdig. Men pappa hadde rett. Som unger ser vi at det er en syk verden, men vi blir voksne, vi legges i samfunnets lenker, vi aksepterer rente, og vi aksepterer å vente i evigheter på mat som koster både det hvite i øyet, det gule i øret og det grønne i nesen.

Etter opplevelsen på C r e d o var jeg blitt klokere av skade, på Restaurant F e m B o r d understreket jeg at jeg ikke var allergisk mot sukker, bare intolerant, slik at de ikke skulle nekte meg servering. Det gikk bra, servitrisen var hyggelig, grei og tilpasningsvillig.

Siden jeg har ME kan jeg ikke være mer enn ca en time på restaurant. Så borddamen og jeg sluttet oss til mine venner en halv time uti måltidet, i håp om å treffe forretten presis. Da hadde ikke etegildet begynt, kokken satt antagelig fortsatt i lotusstilling og samlet inspirasjon. Etter lengre tids venting åpenbarte seg den minste tallerkenen jeg har sett i praktisk bruk, mye mindre enn askebeger og tefat, det var dukkeservice møter fingerbøl. Oppi lå det bittesmå biter av skate, fisken som drepte Steve Irwin (bildet). Denne symbolske hevnen smakte provoserende godt. Provoserende fordi det var så lite av den. Jeg har som regel mer mat mellom tennene.

Nye flak av tid løsnet og forsvant i evigheten. Da klokken tikket opp mot timen uten at det hadde kommet noe egentlig mat på bordet, og nå snakker vi nærmere en og en halv time for mine venner, måtte borddamen og jeg takke pent for oss. Den til da hyggelige kelnerdamen opplyste at det tok tid å spise på denne restauranten. No shit, Sherlock. Nok en gang måtte jeg gå sultnere enn da jeg kom.

For femti år siden fikk man mat på restaurantene og ikke på bensinstasjonene. Nå får man mat på bensinstasjonene og ikke på restaurantene.

Men avtredet til Restaurant F e m B o r d skal ha poeng. Da har vi foreløpige terningkast i matspalten:

Statoil Nidarvoll 4
Restaurant F e m B o r d 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1