Serien om ny musikk er kvartveis til hundre, og vi feirer med Jordin Sparks nye hit i Amerika, Tattoo. Sangen kommer til norsk radio om et halvt års tid.
Jordin vokste opp i Arizona, som etnisk indianer, hun og faren bodde i et telt ved motorveien hvor de solgte hjemmelagde indianersuvenirer.
Faren misbrukte henne seksuelt i mange år. Til slutt flyktet Jordin inn til storbyen Phoenix. Her var det umulig å finne jobb eller bosted for en indianerjente, så hun levde på gaten. Om dagen tigget hun penger i bysentrum, om nettene sov hun ute i forstedene for å holde seg unna narkotikamiljøet. Hun lærte at gatemusikanter gjorde bedre penger enn tiggerne, så hun skaffet en gitar. Mens hun satt på gaten komponerte hun sine egne sanger. En dag stoppet en mann fra et større plateselskap foran jenta på asfalten.
Resten er historie. Tattoo er i dag en gigahit i USA.
OK da, Jordins saga var bare et produkt av min fantasi. Dama er enda en idolartist. Men det er merkelig hvor mye bedre musikken blir av en god historie, ikke sant? :)
11. januar 2008
10. januar 2008
Se radiohode steke i sitt eget fett
Da er faktisk bloggelitedebatten 2008 igang, fire dager etter skjema. For nye lesere, en elitedebatt handler om at noen som føler seg "utafor", definerer dem som er "innafor". Det kan starte uskyldig, så kan dette eventuelt utarte i mer og mindre sure oppstøt, mer og mindre kamuflert, fra andre som føler seg utafor, rettet mot de som det året var så uheldige/heldige å bli definert i target-gruppen for skittkastingen.
Elitedebatter har man i alle bloggmiljø jeg har noen kjennskap til, de har sin egen i Sverige og sin egen på forfatterbloggen, og sin egen i hver skolegård i Norge. Det er gøy for noen av de som er med, men når det utarter er det innadvent, destruktivt metagnål av typen som hindrer blogging fra å bli noe mer enn blogging.
2006-debatten ble startet av Tonje. På denne tiden i fjor startet radiohode 2007-debatten med posten om glasstaket som sperret ham fra å entre "blogger-kjernen/-eliten". Dette fikk han en drøss av responser på, blant annet sa den åpenbart clairvoyante Fjordfitte:
(Det gjør meg til "noen" i siste avsnitt).
Årets post, fra den rutinerte Martin Drange, starter med
Det er altså her det blir morsomt. Han som startet 2007-debatten er nå i målgruppa for 2008-debatten. Radiohode svarer
åååå. deja vu.
Kjære radiohode. Du er eliten, du har jo praktisk talt skapt begrepet. Siden Martin er så høflig skal jeg hjelpe deg å lese det som står mellom linjene: grunnen til at Martin har færre lesere enn han ønsker, er du og ditt kyniske renkespill, der du linker til noen og gir en varm dag i andre, din elitisme og kosing i noens kommentarfelt mens du komplett overser ærlige, hjertegode mennesker som dag ut og dag inn bare gjør sitt beste for å lage en bra blogg.
Nå, radiohode. Siden du jo er en mann med et godt og riktig verdisyn. Hvordan trives du i ... eh hva var dine egne ord, bloggingens frimurerlosje?
Revolusjoner spiser fortsatt sine egne barn. Jeg misliker fortsatt bruken av begrepet bloggelite, men fuck it, jeg kommer til å elske årets elitedebatt. :)
Elitedebatter har man i alle bloggmiljø jeg har noen kjennskap til, de har sin egen i Sverige og sin egen på forfatterbloggen, og sin egen i hver skolegård i Norge. Det er gøy for noen av de som er med, men når det utarter er det innadvent, destruktivt metagnål av typen som hindrer blogging fra å bli noe mer enn blogging.
2006-debatten ble startet av Tonje. På denne tiden i fjor startet radiohode 2007-debatten med posten om glasstaket som sperret ham fra å entre "blogger-kjernen/-eliten". Dette fikk han en drøss av responser på, blant annet sa den åpenbart clairvoyante Fjordfitte:
Jeg gjetter at hvis Maren, Radiohode og Betty42 fortsatt blogger i 2008 kommer de til å møte seg sjøl i døra i klikkdebatten versjon 08. De kommer til å oppdage at det bare er mulig å følge med på et visst antall blogger, at ikke alle blogger der ute er like interessante for dem heller og at nye bloggere føler seg utenfor deres gode selskap.
Og så kommer en av dem til å skrive en like meningsløs post som dette. Og noen kommer til å minne om at den store blogg -og linkedebatten 2008 ble forutsett allerede 11. januar 2007.
(Det gjør meg til "noen" i siste avsnitt).
Årets post, fra den rutinerte Martin Drange, starter med
Hei radiohode (..) jeg forbinder ihvertfall navnene deres med å være en del av liksom..eliten. Bloggeliten.
Det er altså her det blir morsomt. Han som startet 2007-debatten er nå i målgruppa for 2008-debatten. Radiohode svarer
Vel. Du har jo holdt på lengre enn meg, så du er vel nærmere svaret? Du får spørre en av dem som faktisk er i eliten, da? :-)
mvh
radiohode (med liten "r")
åååå. deja vu.
Kjære radiohode. Du er eliten, du har jo praktisk talt skapt begrepet. Siden Martin er så høflig skal jeg hjelpe deg å lese det som står mellom linjene: grunnen til at Martin har færre lesere enn han ønsker, er du og ditt kyniske renkespill, der du linker til noen og gir en varm dag i andre, din elitisme og kosing i noens kommentarfelt mens du komplett overser ærlige, hjertegode mennesker som dag ut og dag inn bare gjør sitt beste for å lage en bra blogg.
Nå, radiohode. Siden du jo er en mann med et godt og riktig verdisyn. Hvordan trives du i ... eh hva var dine egne ord, bloggingens frimurerlosje?
Revolusjoner spiser fortsatt sine egne barn. Jeg misliker fortsatt bruken av begrepet bloggelite, men fuck it, jeg kommer til å elske årets elitedebatt. :)
9. januar 2008
Blogger blir sjef for avis
Da Sonitus i sin tid ba meg rangere de elleve viktigste bloggerne, tok jeg med SV'eren Snorre Valen som overraskelsen på venstresiden av laget, skjønnet inn foran RU-leder Mimir. Både Snorres blogg og Sonitus ' liste er borte fra nett, men Snorre har vist seg tilliten verdig, han er blitt daglig leder for den nyoppstartede Arbeider-Avisa i Trondheim.
Som jeg sa da iNorden nylig intervjuet meg, det er denne veien jeg tror utviklingen går. (Søkke dette ble klysete. Da ditt og datt intervjuet meg blablabla. Bjørn over med meg.) Fra Bloggosfæren Quo Vadis:
Arbeider-Avisa var Trondheims nummer to-avis til den ble nedlagt på nittitallet. Jeg leste mye i blekka i barndommen, da var den en koselig sak, avisen hadde litt Mattisborgen-feeling. Etterhvert minnet den mer om Peterandrejs nå nedlagte norske blogg, den ble horete og lekte VG. En lokalavis som har krigstyper på forsiden ser ganske latterlig ut de dagene det bare er agurker å ta av, i tillegg var avisen så til de grader på vei ned at selv krigstypene var fritatt for korrektur. Arbeider-Avisa presterte på dødsleiet en hel del av de fysisk største skrivefeilene jeg har sett i livet.
Håper Snorre går langt tilbake hvis han skal hente inspirasjon fra tidligere utgaver. Kjempemasse lykke til!
Som jeg sa da iNorden nylig intervjuet meg, det er denne veien jeg tror utviklingen går. (Søkke dette ble klysete. Da ditt og datt intervjuet meg blablabla. Bjørn over med meg.) Fra Bloggosfæren Quo Vadis:
Om en del år sitter det bloggere og ex-bloggere overalt i ledende posisjoner i næringsliv og media. Da kan mediebildet i landet se ganske annerledes ut. Blogging er interessant ikke bare pga. hva det er i dag, men like mye hva det kan bli.Arbeider-Avisa blir den første som ledes av noen fra Bloggebyen, det skal bli spennende å se om det har noen effekt på avisen.
Arbeider-Avisa var Trondheims nummer to-avis til den ble nedlagt på nittitallet. Jeg leste mye i blekka i barndommen, da var den en koselig sak, avisen hadde litt Mattisborgen-feeling. Etterhvert minnet den mer om Peterandrejs nå nedlagte norske blogg, den ble horete og lekte VG. En lokalavis som har krigstyper på forsiden ser ganske latterlig ut de dagene det bare er agurker å ta av, i tillegg var avisen så til de grader på vei ned at selv krigstypene var fritatt for korrektur. Arbeider-Avisa presterte på dødsleiet en hel del av de fysisk største skrivefeilene jeg har sett i livet.
Håper Snorre går langt tilbake hvis han skal hente inspirasjon fra tidligere utgaver. Kjempemasse lykke til!
Republikanernes debatt sett med norske øyne
Siden jeg så på Demokratenes debatt, måtte jeg for skams skyld se på republikanernes også, selv om jeg grudde meg for hva de hadde å si om verden. Jeg har fokusert på kandidatenes utenrikspolitikk.
John McCain (som var Bush's konkurrent om å bli kandidat i år 2000, og som ble slått på skitne triks): Jeg så John McCain første gang på Letterman-show, da virket han som en fin fyr med lun og fin humor. Han har også vært spurt av demokratene om å bli presidentkandidat for dem, så han må befinne seg nær midten av amerikansk politikk. Han snakker klart og forståelig. Men jeg tar ikke av. Han har kjempet aktivt for den siste økningen av soldater i Irak. Han virker dessverre ikke å stå veldig langt unna Bush's linje. Han roser Bush sin utenrikspolitikk og minner om at det ikke skjedde flere angrep etter 9/11.
Ikke i USA, nei.
Mitt Romney (søkkrik anti-innvandringsmann): Han høres ut som Cain, han roser Bush. Fokuserer på ikkemilitære løsninger og samarbeid med allierte, men vil også ha flere tropper. Krangler med Paul som er mindre angrepshissig, men også med Huckabee som virker mer angrepshissig.
Fred Thompson (ex-skuespiller, har bl.a. spilt i Die Hard 2): Fokuserer på truslene mot USA. Syns tabben var at USA angrep Irak med for få soldater. Jeg liker ikke det jeg hører, han sprer mer paranoia. Virker ikke supersmart.
Rudy Giuliani (som var borgermester i New York 11.september 2001): Denne mannen er en katastrofe. Han mener Bush har gjort alt rett, bortsett fra å sende mer soldater til Irak, han mener det amerikanske militæret er alt for lite. For LITE? Hallo?
Sitat: "Utenrikspolitikken til USA er totalt irrelevant for at USA angripes." Mannen er syk i hodet.
Mike Huckabee (den kristne): Snakker tydelig, ser ut som Kevin Spacey. Likelig fremtoning. Men han vil også ha en større hær, vil gi militæret mer handlingsrom, og kritiserer Romney, som jeg syns er angrepshissig nok, for å være lite angrepsvillig. Men han er er innvandringsvennlig enn Romney.
Ron Paul: WOW! Jeg har en ny helt! MANN! Og dette skal være en republikaner? Han mener USA blir angrepet av muslimer fordi USA selv okkuperer og intervenerer i muslimske land. Selvfølgelig for oss, radikalt for republikanerne. Her er en forkortet replikkveksling fra en annen debatt, mellom ytterpunktene Ron Paul og Rudi Giuliani, Ron Paul først og sist:
- De angriper oss fordi vi er der borte. Vi har bombet Irak i 10 år. Vi har vært i Midtøsten i flere år. Vi forstår oss ikke på den irasjonelle politikken i Midtøsten. Hva ville vi sagt, dersom Kina plasserte tropper i vårt land? Vi ville protestert.
- Det er en helt utrolig påstand, fra en som har vært gjennom angrepene fra 11. september, at vi inviterte angrepet fordi vi angriper Irak. Jeg vil spørre kandidaten om å trekke tilbake påstanden og fortelle oss at han ikke egentlig mente det han sa.
- Hvis vi tror at vi kan gjøre hva vi vil rundt om i verden og ikke fostre hat, da har vi et problem. De kommer ikke hit og angriper oss fordi vi er rike og frie, de kommer hit og angriper oss fordi vi er der.
Ron Paul har et innenriksprogram jeg ikke ville stemt på, han er tross alt republikaner. Han vil trekke USAs tropper ut av andre land, men også ta landet ut av FN og NATO, det ligner isolasjonslinjen som landet fulgte før 2.verdenskrig, og det kan gjøre det vanskeligere å få dem med på klimaavtaler. Men han stemte mot Irak-krigen, og han stemte mot Patriot Act, loven som gir USA lov å angripe andre land på mistanke. ("Det er første gangen USA aksepterer som sin politikk å starte kriger. Jeg forstår det ikke."). Dette er helt klart min mann blant republikanerne.
Konklusjoner:
Mens demokratenes kandidater var ganske like, var republikanernes mye mer forskjellige, og debatten hetere. Republikanernes utenriksdebatt var som å se innsatte i en mentalinstitusjon hakke på den eneste friske mannen som om han var den syke.
Jeg har nå sett alle de ti kandidatene. Barack Obama og Ron Paul var de eneste som stemte mot Irakkrigen (Richardson kunne ikke stemme). Den jeg opplever som mest karismatisk (likelig som person) er Obama, fulgt av Hillary Clinton og Mike Huckabee.
Skal jeg rangere dem fra hvem jeg tror vil gi mest fred i verden til hvem som vil gi minst, blir det slik (mellomrommene markerer distanse):
FRED
Ron Paul
Bill Richardson
Barack Obama
Hillary Clinton/John Edwards
Mitt Romney
John McCain/Mike Huckabee
Fred Thompson
Rudy Guiliani
FULL KRIG
John McCain (som var Bush's konkurrent om å bli kandidat i år 2000, og som ble slått på skitne triks): Jeg så John McCain første gang på Letterman-show, da virket han som en fin fyr med lun og fin humor. Han har også vært spurt av demokratene om å bli presidentkandidat for dem, så han må befinne seg nær midten av amerikansk politikk. Han snakker klart og forståelig. Men jeg tar ikke av. Han har kjempet aktivt for den siste økningen av soldater i Irak. Han virker dessverre ikke å stå veldig langt unna Bush's linje. Han roser Bush sin utenrikspolitikk og minner om at det ikke skjedde flere angrep etter 9/11.
Ikke i USA, nei.
Mitt Romney (søkkrik anti-innvandringsmann): Han høres ut som Cain, han roser Bush. Fokuserer på ikkemilitære løsninger og samarbeid med allierte, men vil også ha flere tropper. Krangler med Paul som er mindre angrepshissig, men også med Huckabee som virker mer angrepshissig.
Fred Thompson (ex-skuespiller, har bl.a. spilt i Die Hard 2): Fokuserer på truslene mot USA. Syns tabben var at USA angrep Irak med for få soldater. Jeg liker ikke det jeg hører, han sprer mer paranoia. Virker ikke supersmart.
Rudy Giuliani (som var borgermester i New York 11.september 2001): Denne mannen er en katastrofe. Han mener Bush har gjort alt rett, bortsett fra å sende mer soldater til Irak, han mener det amerikanske militæret er alt for lite. For LITE? Hallo?
Sitat: "Utenrikspolitikken til USA er totalt irrelevant for at USA angripes." Mannen er syk i hodet.
Mike Huckabee (den kristne): Snakker tydelig, ser ut som Kevin Spacey. Likelig fremtoning. Men han vil også ha en større hær, vil gi militæret mer handlingsrom, og kritiserer Romney, som jeg syns er angrepshissig nok, for å være lite angrepsvillig. Men han er er innvandringsvennlig enn Romney.
Ron Paul: WOW! Jeg har en ny helt! MANN! Og dette skal være en republikaner? Han mener USA blir angrepet av muslimer fordi USA selv okkuperer og intervenerer i muslimske land. Selvfølgelig for oss, radikalt for republikanerne. Her er en forkortet replikkveksling fra en annen debatt, mellom ytterpunktene Ron Paul og Rudi Giuliani, Ron Paul først og sist:
- De angriper oss fordi vi er der borte. Vi har bombet Irak i 10 år. Vi har vært i Midtøsten i flere år. Vi forstår oss ikke på den irasjonelle politikken i Midtøsten. Hva ville vi sagt, dersom Kina plasserte tropper i vårt land? Vi ville protestert.
- Det er en helt utrolig påstand, fra en som har vært gjennom angrepene fra 11. september, at vi inviterte angrepet fordi vi angriper Irak. Jeg vil spørre kandidaten om å trekke tilbake påstanden og fortelle oss at han ikke egentlig mente det han sa.
- Hvis vi tror at vi kan gjøre hva vi vil rundt om i verden og ikke fostre hat, da har vi et problem. De kommer ikke hit og angriper oss fordi vi er rike og frie, de kommer hit og angriper oss fordi vi er der.
Ron Paul har et innenriksprogram jeg ikke ville stemt på, han er tross alt republikaner. Han vil trekke USAs tropper ut av andre land, men også ta landet ut av FN og NATO, det ligner isolasjonslinjen som landet fulgte før 2.verdenskrig, og det kan gjøre det vanskeligere å få dem med på klimaavtaler. Men han stemte mot Irak-krigen, og han stemte mot Patriot Act, loven som gir USA lov å angripe andre land på mistanke. ("Det er første gangen USA aksepterer som sin politikk å starte kriger. Jeg forstår det ikke."). Dette er helt klart min mann blant republikanerne.
Konklusjoner:
Mens demokratenes kandidater var ganske like, var republikanernes mye mer forskjellige, og debatten hetere. Republikanernes utenriksdebatt var som å se innsatte i en mentalinstitusjon hakke på den eneste friske mannen som om han var den syke.
Jeg har nå sett alle de ti kandidatene. Barack Obama og Ron Paul var de eneste som stemte mot Irakkrigen (Richardson kunne ikke stemme). Den jeg opplever som mest karismatisk (likelig som person) er Obama, fulgt av Hillary Clinton og Mike Huckabee.
Skal jeg rangere dem fra hvem jeg tror vil gi mest fred i verden til hvem som vil gi minst, blir det slik (mellomrommene markerer distanse):
FRED
Ron Paul
Bill Richardson
Barack Obama
Hillary Clinton/John Edwards
Mitt Romney
John McCain/Mike Huckabee
Fred Thompson
Rudy Guiliani
FULL KRIG
8. januar 2008
Fallitterklæring
Tanken var å blogge hundre poster på en måned. Jeg anser meg ikke lenger skikket til å nå målet, og fratrer min stilling i prosjektet med umiddelbar virkning.
Det ble over 50 på en halv måned, så jeg fikk smakt på tempoet, og speedblogging var egentlig litt gøy. Men nå er ikke formen lenger som den skal være.
Målet var å sende lesertallene opp til et nytt nivå. Etter en bra start i første uke stoppet fremgangen i uke to og lesertallene stanget i det samme taket som de har stanget i siden 2006. Men for all del, det er et bra nivå for en fyr som meg.
Konklusjoner:
Av triksene jeg planla floppet ideen om å putte søkeord i overskriftene. Og jeg gir Hjorthemannen rett i at det ikke er mye lesere å hente på å poste oftere enn en gang daglig (men kanskje øker det kommentarmengden).
Det som til en viss grad lyktes var Kudos og Twingly (dvs. pinge Dagbladartikler). Men her er du helt avhengig av å ha saken din på forsidene av de to nettstedene, hvis ikke kommer det cirka null trafikk. Da romjula var over ble konkurransen for hard for meg på kudos, men radiohode og Minneapolises blogger har levd bra på kudos de siste dagene, de er langt mer populære enn meg der inne. Saken din trenger fart i starten for å ikke falle ut av forsiden før den får en sjanse, så Kudos kan manipuleres mye hvis man har tilgang på ti PC'er. Men jeg er ikke en slik gutt.
Dagbladet skiftet også forsidesakene oftere etter romjula. Det er et slit å holde bloggetempoet som trengs for å få noe særlig ut av Dagbladet. Muligens er leserne voksnere og mer samfunnsinteresserte enn de man får fra kudos.
Flere lesere til Bloggebyen kan i neste omgang bety flere blogger og et mer virilt miljø. I den grad man skal bry seg om lesertall bør vi bloggere ikke tenke på hverandre som konkurrenter. Vi er på lag.
Det ble over 50 på en halv måned, så jeg fikk smakt på tempoet, og speedblogging var egentlig litt gøy. Men nå er ikke formen lenger som den skal være.
Målet var å sende lesertallene opp til et nytt nivå. Etter en bra start i første uke stoppet fremgangen i uke to og lesertallene stanget i det samme taket som de har stanget i siden 2006. Men for all del, det er et bra nivå for en fyr som meg.
Konklusjoner:
Av triksene jeg planla floppet ideen om å putte søkeord i overskriftene. Og jeg gir Hjorthemannen rett i at det ikke er mye lesere å hente på å poste oftere enn en gang daglig (men kanskje øker det kommentarmengden).
Det som til en viss grad lyktes var Kudos og Twingly (dvs. pinge Dagbladartikler). Men her er du helt avhengig av å ha saken din på forsidene av de to nettstedene, hvis ikke kommer det cirka null trafikk. Da romjula var over ble konkurransen for hard for meg på kudos, men radiohode og Minneapolises blogger har levd bra på kudos de siste dagene, de er langt mer populære enn meg der inne. Saken din trenger fart i starten for å ikke falle ut av forsiden før den får en sjanse, så Kudos kan manipuleres mye hvis man har tilgang på ti PC'er. Men jeg er ikke en slik gutt.
Dagbladet skiftet også forsidesakene oftere etter romjula. Det er et slit å holde bloggetempoet som trengs for å få noe særlig ut av Dagbladet. Muligens er leserne voksnere og mer samfunnsinteresserte enn de man får fra kudos.
Flere lesere til Bloggebyen kan i neste omgang bety flere blogger og et mer virilt miljø. I den grad man skal bry seg om lesertall bør vi bloggere ikke tenke på hverandre som konkurrenter. Vi er på lag.
Demokratenes debatt sett med norske øyne
Jeg har sett helgens debatt melliom de fire heteste demokratiske presidentkandidatene i USA. Vi snakker ti youtubeklipp, klipp 1 er sett av 73000, klipp 2 er sett av 17000, altså frafallsrate over 75%, så jeg har lidd for deg.
Deltagere er Barack Obama (han med brunfarge), Hillary Clinton (kona til Bill), John Edwards (visepresidentkandidat i 2004, glatt sørstatsmann), og Bill Richardson som jeg ikke kjente fra før. Jeg liker på forhånd Obama best og Hillary nestbest.
Første tema: Hva vil dere gjøre for å hindre at Al Qaida i Pakistan får kloa i Pakistans atombomber?
Obama vil angripe i Vest-Pakistan, uansett hva Musharraf (Pakistans president) synes. Jeg fører opp minuspoeng.
Edwards vil jobbe for å avskaffe atomvåpen. Pent, men drømmeri.
Richardson vil faktisk be musharraf om å gå av. Pent, men drømmeri.
Hillary vil bl.a. styrke afghanske tropper. Mye tåkeprat men også nyansert.
Obama presiserer at han vil be om Pakistans tillatelse før han går til handling, det motsatte av det han sa i innledningen.
Programlederen sier at enkelte analytikere mener at USA har 50% sjanse for å få en atombombe i hodet om ti år (dette føles veldig paranoid på meg). Han spør hva kandidatene vil gjøre for å hindre det:
Edwards: tåkeprat, strong leadership og blablabla.
Obama: tåkeprat, vil ut av irak. pluss.
Hillary: tåkeprat, homeland security og blablabla, som eksempel på det jeg kaller tåkeprat, hun vil skremme de landene som huser terrorister, på samme måte som Sovjet ble skremt fra å bruke våpnene sine under den kalde krigen. Altså gjøre Musharraf så redd at han går etter Osama selv. Siden jeg regner Bush som skummel nok ser jeg dette som en bullshit-løsning.
Richardson vil redusere antall atombomber i verden, mye det samme som Edwards sa på forrige spm. Han vil også redusere USAs avhengighet av fossil energi. Vil også fokusere på human rights. Musikk i mine ører. Masse poeng til Richardson.
Hillary virker å kunne mye, men kommuniserer mest rotete. Obama kommuniserer klarere til mitt hode, og er mest karismatisk. Richardson har den mildeste utenrikspolitikken, og det har jeg sansen for.
Debatten går over til å handle om helsepolitikk. Hillary kjører Obama på defensiven på ting han har sagt før, og scorer, samtidig er Obama en utsøkt høflig mann.
Edwards kontrer på Hillary. Hillary blir hissig. Edwards kommer nok heldigst ut. Richardson er det ingen som bryr seg med å ta hardt, han er for langt etter på meningsmålingene. Han virker sympatisk, men ett knepp intelligent enn de tre andre.
Neste tema: Irak
Hillary vil ut av Irak. Sier mye jeg liker.
Richardson: enig, men mer emosjonell over tapene i Irak. Sier at dette er hvorfor han vil bli president. Jeg liker mannen bedre og bedre.
Obama: stemte mot Irak-krigen fra starten (jeg tror ikke Hillary gjorde det). Klar tale. Alle er enige her.
Edwards: nevner at volden i Basra gikk ned da britene trakk seg ut.
Han har veldig spesifikke uttrekningsplaner, er tydelig, men vil ha igjen en liten styrke (nesten a la Norges uttrekning).
Richardson vil raksere ut enn Edwards. Enda flere poeng til Richarson.
Litt kjedelig, siden alle egentlig er enige. Alle sier mye stygt om Bushpolitikken, og det varmer mitt hjerte.
Nå kommer en runde med enkeltutspørringer. Obama og Edwards er regnet for mer forandringsvennlige enn Hillary, og Obama er også regnet som mer likandes enn henne. Hillary bes om å kommentere dette, og sier "That hurt my feelings". Salen ler.
Hillary minner om hvor likandes Bush var i 2000. Hun mener de skal stemme på erfaringen hennes. Hun mener at første kvinnepresident er en stor forandring. Hun gjør bra poenger her, beste innsats fra henne i kveld.
Obama er morsom. fin humor, han er helt alvorlig mens han sier morsomme ting, som Knut Nærum. Han påstås å være for langt til venstre. Det har jeg ikke merket, ikke i utenrikspolitikken.
Richardson skryter mye. Hillary skryter også mer enn Obama og Edwards.
Edwards snakker om å hive ut hvitsnipper fra Det Hvite Hus. Han kjemper for "middelklassen", muligens mener han hvite arbeidere, han snakker som de som kjemper for arbeiderne i Norge.
Hillary bitcher en del med Obama, Obama tar ikke særlig igjen. Edwards er mye mer kompis med Obama enn med Hillary, kanskje han håper å bli visepresidentkandidat igjen.
Konklusjon:
Jeg liker Richardson best, politisk. De tre andre er uforandret, for meg føles de politisk som ganske like valg. Som person liker jeg fortsatt Obama best. Han er skikkelig kul. Edwards sliter jeg med. Hillary er midt i mellom, det hadde vært kult med en damepresident, men jeg har sett både mer karismatiske og mer klartalende damer. Jeg var heller ikke helt i hundre over Bill Clintons utenrikspolitikk. Men tross det vet man bedre hva man får med Hillary, og kanskje er det hennes sterkeste argument.
Uansett er alle bedre enn en republikaner. Vi i Norge har viet mest oppmerksomhet til demokratenes valgkamp, men valget kan fort ende med en republikaner som president. For demokratenes kandidat ser ut til å bli enten svart eller dame, og det er vanskeligere salgbart i folket totalt sett enn den hvite mannen Edwards. Men demokratene tenkte på valgbarheten forrige gang, da de valgte John Kerry som kandidat foran den mer karismatiske Howard Dean, og at det gikk såpass dårlig tror jeg har sitt å si for at det går mot en farget eller kvinnelig kandidat i år.
Hvem av de to det blir vet jeg ikke. Jeg tror Dagbladet avskriver Clinton for tidlig for å få en overskrift. Fokus er nå på valget i New Hampshire, og målingene derfra presenteres ofte i norsk media som om de gjalt hele landet, men på de nasjonale meningsmålingene er det ennå jevnt.
Deltagere er Barack Obama (han med brunfarge), Hillary Clinton (kona til Bill), John Edwards (visepresidentkandidat i 2004, glatt sørstatsmann), og Bill Richardson som jeg ikke kjente fra før. Jeg liker på forhånd Obama best og Hillary nestbest.
Første tema: Hva vil dere gjøre for å hindre at Al Qaida i Pakistan får kloa i Pakistans atombomber?
Obama vil angripe i Vest-Pakistan, uansett hva Musharraf (Pakistans president) synes. Jeg fører opp minuspoeng.
Edwards vil jobbe for å avskaffe atomvåpen. Pent, men drømmeri.
Richardson vil faktisk be musharraf om å gå av. Pent, men drømmeri.
Hillary vil bl.a. styrke afghanske tropper. Mye tåkeprat men også nyansert.
Obama presiserer at han vil be om Pakistans tillatelse før han går til handling, det motsatte av det han sa i innledningen.
Programlederen sier at enkelte analytikere mener at USA har 50% sjanse for å få en atombombe i hodet om ti år (dette føles veldig paranoid på meg). Han spør hva kandidatene vil gjøre for å hindre det:
Edwards: tåkeprat, strong leadership og blablabla.
Obama: tåkeprat, vil ut av irak. pluss.
Hillary: tåkeprat, homeland security og blablabla, som eksempel på det jeg kaller tåkeprat, hun vil skremme de landene som huser terrorister, på samme måte som Sovjet ble skremt fra å bruke våpnene sine under den kalde krigen. Altså gjøre Musharraf så redd at han går etter Osama selv. Siden jeg regner Bush som skummel nok ser jeg dette som en bullshit-løsning.
Richardson vil redusere antall atombomber i verden, mye det samme som Edwards sa på forrige spm. Han vil også redusere USAs avhengighet av fossil energi. Vil også fokusere på human rights. Musikk i mine ører. Masse poeng til Richardson.
Hillary virker å kunne mye, men kommuniserer mest rotete. Obama kommuniserer klarere til mitt hode, og er mest karismatisk. Richardson har den mildeste utenrikspolitikken, og det har jeg sansen for.
Debatten går over til å handle om helsepolitikk. Hillary kjører Obama på defensiven på ting han har sagt før, og scorer, samtidig er Obama en utsøkt høflig mann.
Edwards kontrer på Hillary. Hillary blir hissig. Edwards kommer nok heldigst ut. Richardson er det ingen som bryr seg med å ta hardt, han er for langt etter på meningsmålingene. Han virker sympatisk, men ett knepp intelligent enn de tre andre.
Neste tema: Irak
Hillary vil ut av Irak. Sier mye jeg liker.
Richardson: enig, men mer emosjonell over tapene i Irak. Sier at dette er hvorfor han vil bli president. Jeg liker mannen bedre og bedre.
Obama: stemte mot Irak-krigen fra starten (jeg tror ikke Hillary gjorde det). Klar tale. Alle er enige her.
Edwards: nevner at volden i Basra gikk ned da britene trakk seg ut.
Han har veldig spesifikke uttrekningsplaner, er tydelig, men vil ha igjen en liten styrke (nesten a la Norges uttrekning).
Richardson vil raksere ut enn Edwards. Enda flere poeng til Richarson.
Litt kjedelig, siden alle egentlig er enige. Alle sier mye stygt om Bushpolitikken, og det varmer mitt hjerte.
Nå kommer en runde med enkeltutspørringer. Obama og Edwards er regnet for mer forandringsvennlige enn Hillary, og Obama er også regnet som mer likandes enn henne. Hillary bes om å kommentere dette, og sier "That hurt my feelings". Salen ler.
Hillary minner om hvor likandes Bush var i 2000. Hun mener de skal stemme på erfaringen hennes. Hun mener at første kvinnepresident er en stor forandring. Hun gjør bra poenger her, beste innsats fra henne i kveld.
Obama er morsom. fin humor, han er helt alvorlig mens han sier morsomme ting, som Knut Nærum. Han påstås å være for langt til venstre. Det har jeg ikke merket, ikke i utenrikspolitikken.
Richardson skryter mye. Hillary skryter også mer enn Obama og Edwards.
Edwards snakker om å hive ut hvitsnipper fra Det Hvite Hus. Han kjemper for "middelklassen", muligens mener han hvite arbeidere, han snakker som de som kjemper for arbeiderne i Norge.
Hillary bitcher en del med Obama, Obama tar ikke særlig igjen. Edwards er mye mer kompis med Obama enn med Hillary, kanskje han håper å bli visepresidentkandidat igjen.
Konklusjon:
Jeg liker Richardson best, politisk. De tre andre er uforandret, for meg føles de politisk som ganske like valg. Som person liker jeg fortsatt Obama best. Han er skikkelig kul. Edwards sliter jeg med. Hillary er midt i mellom, det hadde vært kult med en damepresident, men jeg har sett både mer karismatiske og mer klartalende damer. Jeg var heller ikke helt i hundre over Bill Clintons utenrikspolitikk. Men tross det vet man bedre hva man får med Hillary, og kanskje er det hennes sterkeste argument.
Uansett er alle bedre enn en republikaner. Vi i Norge har viet mest oppmerksomhet til demokratenes valgkamp, men valget kan fort ende med en republikaner som president. For demokratenes kandidat ser ut til å bli enten svart eller dame, og det er vanskeligere salgbart i folket totalt sett enn den hvite mannen Edwards. Men demokratene tenkte på valgbarheten forrige gang, da de valgte John Kerry som kandidat foran den mer karismatiske Howard Dean, og at det gikk såpass dårlig tror jeg har sitt å si for at det går mot en farget eller kvinnelig kandidat i år.
Hvem av de to det blir vet jeg ikke. Jeg tror Dagbladet avskriver Clinton for tidlig for å få en overskrift. Fokus er nå på valget i New Hampshire, og målingene derfra presenteres ofte i norsk media som om de gjalt hele landet, men på de nasjonale meningsmålingene er det ennå jevnt.
7. januar 2008
Meme musikkvideo-style
1. Hvor er mobilen din? Over the hills and far away - Gary Moore
2. Skildre kjæresten din? Got none - Robert Post
3. Håret ditt? Dirrty - Christina Aguilera
4. Moren din? Angels - Robbie Williams
5. Faren din? Born to run - The Boss
6. Hva er favorittingen din? Electric guitars - Prefab Sprout
7. Hva drømte du om i natt? War - FGTH
8. Hva drikker du helst? Waterboys - The Whole Of The Moon
9. Drømmebilen? Hybrid Theory(album) - Linkin Park
10. Hvilket rom er du i nå? Empty Rooms - Gary Moore
11. Eksen din? Hey Headmaster - PSB
12. Din største skrekk? Stop ME - The Smiths
13. Hva vil du være om ti år? The King of Rock'n'Roll -Prefab Sprout
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Alone - Heart
15. Hva er du ikke? I'm not in love - 10cc
19. Det siste du gjorde? If You Don't Know Me By Now - Simply Red
20. Hva har du på deg? Back in Black - AC/DC
22. Favorittboka di? Unwritten - Nathasha Bedingfield
23. Det siste du spiste? Animal - Def Leppard
24. Livet ditt? Rollercoaster - Everything But The Girl
25. Humøret ditt? Sad eyes - Bruce Springsteen
26. Dine beste venner? Furry Happy Monsters - R.E.M.
27. Hva tenker du på akkurat nå? You - Ten Sharp
28. Bilen din? I have nothing - Whitney Houston
29. Hva gjør du akkurat nå? Hungry Like The Wolf - Duran Duran
30. Sommeren din? Being Boring - PSB
31. Sivilstatus? Singel - Natasha Bedingfield
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Nevermind (album) - Nirvana
33. Når lo du sist? Today - Smashing Pumpkins
34. Når gråt du sist? Boys Don't Cry - The Cure
35. Skole? School's Out - Alice Cooper
2. Skildre kjæresten din? Got none - Robert Post
3. Håret ditt? Dirrty - Christina Aguilera
4. Moren din? Angels - Robbie Williams
5. Faren din? Born to run - The Boss
6. Hva er favorittingen din? Electric guitars - Prefab Sprout
7. Hva drømte du om i natt? War - FGTH
8. Hva drikker du helst? Waterboys - The Whole Of The Moon
9. Drømmebilen? Hybrid Theory(album) - Linkin Park
10. Hvilket rom er du i nå? Empty Rooms - Gary Moore
11. Eksen din? Hey Headmaster - PSB
12. Din største skrekk? Stop ME - The Smiths
13. Hva vil du være om ti år? The King of Rock'n'Roll -Prefab Sprout
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Alone - Heart
15. Hva er du ikke? I'm not in love - 10cc
19. Det siste du gjorde? If You Don't Know Me By Now - Simply Red
20. Hva har du på deg? Back in Black - AC/DC
22. Favorittboka di? Unwritten - Nathasha Bedingfield
23. Det siste du spiste? Animal - Def Leppard
24. Livet ditt? Rollercoaster - Everything But The Girl
25. Humøret ditt? Sad eyes - Bruce Springsteen
26. Dine beste venner? Furry Happy Monsters - R.E.M.
27. Hva tenker du på akkurat nå? You - Ten Sharp
28. Bilen din? I have nothing - Whitney Houston
29. Hva gjør du akkurat nå? Hungry Like The Wolf - Duran Duran
30. Sommeren din? Being Boring - PSB
31. Sivilstatus? Singel - Natasha Bedingfield
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Nevermind (album) - Nirvana
33. Når lo du sist? Today - Smashing Pumpkins
34. Når gråt du sist? Boys Don't Cry - The Cure
35. Skole? School's Out - Alice Cooper
6. januar 2008
Vegetarmat i Trondheim II: Statoil Nidarvoll
Planen i dag var å teste ut McDonalds på Nidarvoll. Men døgnrytmen min er fortsatt pult, og jeg kom dit en halv time etter stenging. Valget falt dermed på Statoil Nidarvoll.
I kassen møtte jeg samme problem som sist, all aktuell mat hadde kjøtt i seg. Salat med kjøtt har vi prøvd, så jeg gikk for burgeren. Dama bak kassen var kul og sjarmerende og trekker opp.
Burgeren ble anbrakt på passasjersetet, oppå et teppe, mens jeg kjørte for å finne et trivelig sted å spise. Da jeg akselererte på vei ut på motorveien, valgte burgeren å leke med sentrifugalkraften. Den skled nådeløst og uvergelig vekk fra meg som tapt kjærlighet. Katastrofen var et faktum, og jeg stoppet i panikk i akselerasjonsfeltet på E6 for å redde stumpene.
Dressingen og det ene brødet hadde lagt seg godt til klint ned i bilsetet, tilfeldigvis like ved flekken av bringebærsmoothie fra episode en, som forøvrig nå har blitt rustrød. Smoothie og dressing ligger nå i kronologisk rekkefølge slik at vegetarmatserien min kan leses av på setekanten i mammas bil.
Kjøttet fra burgeren, samt det andre brødet, mye av salaten og baconet kunne jeg plukke opp fra sidelomma på passasjerdøra. Jeg er bakteriefrik, så under normale omstendigheter skulle måltidet vært avsluttet der. Men jeg var ulvesulten, og burgerkjøttlefsa var varm og god mot huden min og så opp på meg med store bedende kuøyne. Spiiis mmmeg, sa den.
Jeg restaurerte hamburgeren sånn omtrent, som om det var et bygg-din-egen-burger-byggesett jeg hadde kjøpt. Siden jeg var redd for å gjenta tabben spiste jeg maten der jeg var, i akselerasjonsfeltet på motorveien. Ikke den mest innbydende restauranten jeg har vært i, men veldig eksotisk.
Burgeren var velkomponert, brødet mykt, salaten myk, alt rett temperert, ingen harde kalde kinakålstubber som skilte seg ut. Kjøttet var godt unna michelinguiden, og selv med ekstra krydder fra bildøren var krydringen lite spenstig, men alt i alt en forbausende bra burger fra Statoil.
Jeg frikjenner Statoil for de små sandkornene jeg slet med mellom tennene, siden de sannsynligvis stammet fra sidelommen i bildøren, så alt i alt
Terningkast: 4
I kassen møtte jeg samme problem som sist, all aktuell mat hadde kjøtt i seg. Salat med kjøtt har vi prøvd, så jeg gikk for burgeren. Dama bak kassen var kul og sjarmerende og trekker opp.
Burgeren ble anbrakt på passasjersetet, oppå et teppe, mens jeg kjørte for å finne et trivelig sted å spise. Da jeg akselererte på vei ut på motorveien, valgte burgeren å leke med sentrifugalkraften. Den skled nådeløst og uvergelig vekk fra meg som tapt kjærlighet. Katastrofen var et faktum, og jeg stoppet i panikk i akselerasjonsfeltet på E6 for å redde stumpene.
Dressingen og det ene brødet hadde lagt seg godt til klint ned i bilsetet, tilfeldigvis like ved flekken av bringebærsmoothie fra episode en, som forøvrig nå har blitt rustrød. Smoothie og dressing ligger nå i kronologisk rekkefølge slik at vegetarmatserien min kan leses av på setekanten i mammas bil.
Kjøttet fra burgeren, samt det andre brødet, mye av salaten og baconet kunne jeg plukke opp fra sidelomma på passasjerdøra. Jeg er bakteriefrik, så under normale omstendigheter skulle måltidet vært avsluttet der. Men jeg var ulvesulten, og burgerkjøttlefsa var varm og god mot huden min og så opp på meg med store bedende kuøyne. Spiiis mmmeg, sa den.
Jeg restaurerte hamburgeren sånn omtrent, som om det var et bygg-din-egen-burger-byggesett jeg hadde kjøpt. Siden jeg var redd for å gjenta tabben spiste jeg maten der jeg var, i akselerasjonsfeltet på motorveien. Ikke den mest innbydende restauranten jeg har vært i, men veldig eksotisk.
Burgeren var velkomponert, brødet mykt, salaten myk, alt rett temperert, ingen harde kalde kinakålstubber som skilte seg ut. Kjøttet var godt unna michelinguiden, og selv med ekstra krydder fra bildøren var krydringen lite spenstig, men alt i alt en forbausende bra burger fra Statoil.
Jeg frikjenner Statoil for de små sandkornene jeg slet med mellom tennene, siden de sannsynligvis stammet fra sidelommen i bildøren, så alt i alt
Terningkast: 4
Abonner på:
Innlegg (Atom)