Heia Regjeringa del 2

Da har homsene lov til å gifte seg. Eller, det hadde de jo fra før, men nå kan de gifte seg med hverandre. De kan tasse opp kirkegulvet med homseføttene sine, ta hverandre i homsehendene og tre homseringene på homsefingrene mens biskoper, prester og kirkegjengere rives i filler innvendig.

Og det er en bra ting. Det er en stor ting. For tiltrekning er ikke et valg man gjør. Biskop Kvarme har ikke selv valgt å bli tiltrukket av kvinner fremfor korgutter. Han har ikke engang valgt hvilke kvinner han blir tiltrukket av, kanskje måtte han dumpe en dame hvor alt det andre stemte fordi han blir tiltrukket av damer som har hekk som tankskip.

Det er en universiell sannhet: Tiltrekning er ikke et valg. Hvis man skulle tro noen krefter i oss kom fra Gud, burde tiltrekning og kjærlighet være høyt på listen. Å være homo er ikke så gøy, jeg tror ikke noen velger det frivillig, eller ut fra mote. Jeg fikk følge bevisstgjøringsprosessen på nært hold, fordi jeg var gift med en jente som forlot meg for å leve ut sin homofili. Dette er krefter mye større enn menneskene.

Jeg tror også på Gud. Men noe av det første bibelen forteller meg, gjennom en rekke selvmotsigelser, er at vi må tenke sjøl. Den har ikke alle svarene. Man må sette følelsen av hva som er riktig foran en 2000 år gammel tekst. Det har religiøse gjort til alle tider. Homodiskrimineringen ble utviklet i epoker da befolkningsmangel kunne være et problem. Nå ligger det motsatte problemet nærmere. Følelsen min sier tydelig at vi trygt kan tillate våre medmennesker fri utfoldelse av gjensidig kjærlighet.

Skål for at den formelle diskrimineringen er død. La oss håpe den uformelle følger.



(Forrige heia regjeringa.)

Vegelsinn og 28 andre ord

Jeg er tagget av Mirakel til å si 29 ord om meg selv, ett for hver bokstav i alfabetet. Men sånt får jeg ikke til, det blir telling not showing. Hvis jeg er en skeivronka blodpult sjarkhora skal jeg ikke fortelle deg det i rene ord, du skal lese det mellom linjene. For å gi deg noen linjer å lese mellom (som om du ikke har fått nok fra før), tar jeg det første ordet jeg assosierer med bokstavene og skriver korte anekdoter om dem.

Angst - fort gjort å føle prestasjonsangst når man skal fylle et meme med 29 bokstaver og hjernen er såpass i koma av tannpine at jeg underpresterer i det meste jeg gjør for tiden.

Bardu - jeg var i Bardøh i militæret, fikk tredve netter utendørs i arktisk vinter, og lærte på kroppen hvorfor bardudialekten har så sytete tonefall.
Meg til V, Jonnis til H:

Cytoplasma - Det må jeg virkelig si, det ser ut som om du har store mengder cytoplasma i deg i dag. Bra for deg.

Dødens Gruppe - dette er navnet fotballjournalistene bruker på den gruppen i fotballmesterskap som holder det jevneste og høyeste nivået. Disse gruppene blir ofte bikkjeslagsmål for å kvalifisere seg videre. Under EM nå utgjør Italia, Frankrike, Nederland og Romania "Dødens Gruppe".

De samme journalistene bruker også uttrykket "drepe kampen" hvis den i praksis blir avgjort før den er over. En konkurranse som blir avgjort tidlig er altså død. Men en gruppe som holder jevnt høyt nivå, kan ikke forventes å bli avgjort tidlig. Gruppen som kalles dødens gruppe, kan forventes å leve lengre enn de andre gruppene. Sånt plager en matematiker.

Elefantkuk - min kvinne og jeg satt på utendørsrestaurant i Thailand, og på gaten rett ved bordet stod en elefanttaxi og ventet på kunder. Vi hadde elefantbuken i hodehøyde, det meningsløst digre lemmet hang en meter fra maten, og jeg følte meg uendelig puslete og liten.

Flystreik - et ord jeg har så innmari på hjernen. I likhet med Flybuss. Jeg liker tungebevegelsen som skal til for å si fly.

Gustf - Svenskekongen skrev ved en anledning navnet sitt i akutt mangel av A, på en stein hvor signaturen skulle hogges inn. Sånt gjør at pappa alltid omtaler ham "knugen".

Hermafroditt - det jeg skrev her ble sensurert av hensyn til mennesker med navnet Frode.

Infanteriløp - sikkert eneste idrettsgren jeg er ubeseiret i, bortsett fra alle de jeg ikke har prøvd.

Josefine - Dette var det jeg trodde sangen Beat It het. Michael sang Just Beat It, jeg hørte Josefine.

Kollektivfelt - Jeg lurer på hvorfor de kaller det kollektivfelt, når drosjene får lov å kjøre der. Hvis en mann eier en bil og skal fra A til B, må det totalt kjøres fra A til B. Bestiller han istedet en drosje, som venter på tur i punkt C, må det kjøres fra C til A til B og gjerne tilbake til C. Med tyngden av en ekstra person i bilen. Drosjetrafikk er selvfølgelig bra for noe, men det er miljøuvennlig, individualistisk og anti-kollektivt.

Liedon Pargas - tema for en av de ørten hundre sangene jeg lagde mens jeg lå ensom i mørket. Jeg trodde at Liedon Pargas var et finsk orienteringslag. Da jeg kom ut i lyset og kunne sjekke fakta, viste det seg at jeg hadde blandet sammen to navn og at det ikke fins noe som heter Liedon Pargas. Det ubrukelige diktet starter med

Liedon pargas
drikker vargtass
slipper tarmgass

Mi faccia lustrare le scarpe per favore - den ene av de to setningene jeg kan på italiensk. Den betyr: "vil De være så vennlig å pusse skoene mine".

Nazitegn - en del av skolebøkene mine fra barneskolen har svære hakekors på utsiden. Jeg ante ikke hva det betød, bare at det var forbudt å skrive det, og å bryte sensurregler fascis.. fascinerte meg tidlig. Nå tar jeg seff fullstendig avstand fra sånt svineri.

Otto von Bismarck - mannen som samlet Tyskland, er en av de fine fyrene i historien. Når det gjelder gode sitater var han attenhundretallets Churchill.
"Politikk er det muliges kunst" stammer fra ham, "Tyskland skal samles med blod og jern" er også kjent. Andre:
"Jeg har sett tre keisere nakne, og synet var ikke inspirerende."
"Tro aldri på noe i politikken inntil det har blitt offisielt benektet."
"For å beholde respekt for pølser og lover, bør man ikke se på mens de lages."
"Hvis du vil lure verden, fortell sannheten."

Potetmel - Å sniffe hvitt pulver på fest med folk man ikke kjenner, har mye den samme effekten på omgivelsene som å tegne nazitegn på skolebøkene.

Qbakåre - er det helt greit å ikke hete. Merker jeg. Men Dobbeltkåre burde være et navn.

Røler - enkelte ser ut til å tro at bloggnicket mitt er Esquil Røler. Det er feil. Røler er et verb og beskriver lydene man lager på nachspielet like før man ikke lenger lager lyd.

Skolefriminutt - I et friminutt tegnet jeg karikaturtegning av læreren. En annen elev gikk opp og skrev lærerens navn under. Da timen begynte og læreren kom, så han straks tegningen og ble eitrende mørkerødt forbannet. Ingen av oss turde å tilstå, så han brukte timen på å ta elevene en for en ut på gangen, for å forhøre samtlige vitner om hvem som var skyldig. Forhørene skjedde alfabetisk, jeg er sist i alfabetet og fikk en laaang ventetid. Til gjengjeld fikk jeg siste ord. Jeg baserte forsvaret på at det aldri streifet mine tanker at tegningen lignet på læreren. Det holdt. Men eleven som skrev navnet fikk melding med hjem.

Tiden gikk og eleven som fikk melding, hadde fått alt for mange meldinger. Faren var blitt hissig. Derfor gjorde jeg det godt igjen ved å forfalske farens underskrift for gutten, slik at han kunne vise læreren at faren hadde lest meldingene, uten at den grumme fader fikk se dem. Forfalskningen holdt til å lure læreren vår. Men vår helt oppbevarte sin meldingsbok noe utrygt for foreldre. Og forfalskningene var aldri gode nok til å lure faren. Ouch.

Underskog - mytisk nettsted som sånne som meg ikke slipper inn på. Men jeg velger å tro at de bedriver perversiteter. Navnet "underskog" må jo bare være kode for kjønnshår.

Vegelsinn - Vegelsinn er et ord som beskriver et skiftende sinn. Jeg snakker om vegelsinn her for å ta opp konkurransen med Iversen om verdensherredømme over googlesøkene på vegelsinn.
- Vegelsinn, av alle ting? spør du.
- Ja, sier jeg. - Vegelsinn.
- Men seriøst, vegelsinn?
- Jepp. vegelsinn.
Jeg skulle skrevet radioreklame. Der handler det også om å gjenta produktnavnet (vegelsinn) flest mulig ganger.

Wubba wubba wubba - I det andre semesteret på NTNU Gløshaugen fikk jeg vondt i ryggen og kunne ikke følge forelesninger. Mens resten av klassen hørte på foreleseren lå jeg på magen over to puffer hjemme i stuen, med hodet over læreboka og MTV på full guffe. De andre lærte mye fornuftig og har i dag fine jobber. Jeg lærte at
MTV now plays more videos an hour
More videos a day
than ever before
doodle doodle dee
wubba wubba wubba

XXX - har ofte lurt på om dette betyr "kjærlig hilsen" eller har noe med porno å gjøre. Nå har jeg sjekket:

I once received this e-mail:

"An e-mail addressed to you has been blocked by 'PornControl', due to its obscene content. The offending content was 'xxx'."

It turned out that my friend had signed off with, "See you soon, Jenny. xxx"

xxx betyr for noen kyss kyss kyss, men har sine meget uheldige assosiasjoner.

You Can Give And Recieve Love - De første gangene jeg hørte Unforgiveable Sinner, trodde jeg Lene sang "You Can Give And Recieve Love". Tolkningen, stavelse for stavelse, må ha vært You=Un, Can=for, Give=give, And=ab, Re=le, cieve=sin, Love=ner. Ja jeg vet, det skal ikke være mulig.

Zoo - Den første kassetten jeg kjøpte var Zoos Beste, av Zoo fra Stokmarknes, bandet til Kjetil Stokkan. Mye fordi den var fire ganger billigere enn de andre kassettene. Mange år senere snakket jeg med en i Zoo. Jeg trodde han skulle like at han var den første jeg kjøpte, men han hadde aldri hørt om "Zoos Beste" og ble ikke hyggelig i det hele tatt. Jeg hadde startet musikksamlingen med en piratkassett.

Æhh.. jeg har vel besudlet internettet med nok BS for i dag?

Øhh.. jo.. jeg tror det.

Årsaken til at jeg blogger dette akkurat nå, er at Mirakel har tatt opp tråden etter Ungkaren. Hun, Sorgenfri og Confiteor skal velge en heldig ungkar til en date. Så om du skulle ha abstinens etter Ungkaren kan du gå hit for mer bloggreality.

Uavhengighetsdag

Det starter som regel med en dårlig periode.

Tanker som var helt nøytrale dagen før, føles triste. Et sosialt liv som var tilfredsstillende, blir over natten ikke det, jeg lager for eksempel et problem ut av at jeg mangler single venner, at ingen der ute trenger meg like mye som jeg trenger dem. Og hun som ikke svarer, svarer ikke på grunn av de årsakene hun oppgir, men på grunn av at hun ikke liker meg lenger. Regnværsskyer på den indre himmelen, kroppen er ubehagelig, man føler at man ikke er der man vil være, men aner ikke om det fins et sted man kan trives.

Denne historien har soundtrack.

Sykdommen ligner veldig på noen parti i Darudes Sandstorm, hvor temaet gjentar seg fortere og fortere og fortere til gjentagelsene knapt kan skjelnes fra hverandre. Temaet, musikken, tankene, symptomene, munner ut i et klimaks, et crescendo. Og så - er det ikke over. Det tar fullstendig av.

Det kan skje på neste kjøretur. Jeg vet hvor langt jeg kan kjøre før jeg må hjem og legge meg, jeg kjenner det i kroppen når grensen nærmer seg. Men plutselig uteblir symptomene og jeg bare fortsetter å kjøre. Det kan skje på neste gåtur. Plutselig vil kroppen bare ha mer og mer av det som dagen før ville gjort den syk. Fremgangen skjer ikke sakte, den skjer i store trappetrinn, plutselige doblinger av tidligere yteevne. Regnværsskyene smuldrer hen, det er fyrverkeri inni og jeg går rundt og gliser, jeg fylles av varme og glede. Som da jeg gikk inn i nattkupéen på min første tur til Oslo. Som da jeg plutselig gikk en kilometer lenger enn forventet og våknet av rusen ved bredden av et vann jeg hadde savnet. Eller som Uavhengighetsdag.

Uavhengighetsdag startet med en av disse dårlige periodene, påfulgt av det ville innfallet å kjøre til Støren. Denne husklyngen rundt en jernbanestasjon har jeg ikke noe annet forhold til enn at det akkurat da føltes passe langt å kjøre. Stedet ligger fem mil fra Trondheim, dobbelt så langt som kapasiteten min. Jeg kunne ikke kjøre både til Støren og tilbake uten pause imellom, altså var jeg avhengig av å enten finne et hotell eller ligge i bilen.

Herberget hadde rom. Så jeg slapp å sove i bilen. Og jeg slapp å sove enda en natt i den mørke kjelleren hvor jeg har opplevd tusen av mitt livs verste døgn. Lett forbauset tilbrakte jeg natten i en hotellseng.

Bortsett fra sykehus hadde jeg fra før to overnattinger hjemmefra dette århundret (den ene ble vist i NRKs program om meg). Begge disse var slitsomme opplevelser som fortalte meg at jeg ikke ennå var frisk nok. Så jeg var spent på om det ble enda en natt med kroppstemperatur som svingte fra for varm til for kald og klisset, seig svette over hele kroppen.

Har du sett filmen Groundhog Day? Bill Murray er fanget i den samme dagen. Han lever den om og om og om igjen, hver natt legger han seg i en småby han ikke hører til i, og hver morgen våkner han til den samme sangen på radioen, de samme folkene i hotellgangen. Hver natt flyttes han ett døgn tilbake, livet står stille og dagene er helt like. Akkurat som livet mitt var. Dagene mine i det mørke rommet var ekstremt like, maten kom på de eksakt samme tidspunktene, det var den eksakt samme maten hver dag, og resten av døgnet så jeg inn i det eksakt samme stappmørket på innsiden av øyelokkene. Når dagene er så like oppstår en del merkelige effekter. Man tenker de samme tingene til de samme tidspunktene hver dag. En periode sjekket jeg klokken en gang hver formiddag, og hver dag når jeg så på klokken var den 11.44. Jeg prøvde selvfølgelig å bryte mønsteret for å bevise min frie vilje. Når tanken om å se på klokken kom, tenkte jeg, nå skal jeg ikke se på den, jeg skal spare de kreftene, for jeg skjønner at klokken er 11.44, Noen minutter senere sjekket kroppen min klokken som en autorefleks, uten at tanken gikk via bevisstheten. Og klokken viste 11.44.

En dag, når Bill Murray var blitt snill nok, var marerittet plutselig over. Livet sluttet å gå en dag tilbake hver natt. Han våknet, klokkeradioen spilte en annen sang, og han innså at det var neste dag.

Jeg følte meg som Bill Murray da jeg våknet i senga på Støren den morgenen. Jeg slo øynene opp og følte meg noe så sjeldent som utvilt. Det var blitt Neste Dag i livet mitt. Jeg var blitt frisk nok til å restituere andre steder enn hjemme, ergo, jeg var frisk nok til å reise, og ville bli frisk nok til å flytte hjemmefra. Morgenen på Støren var min Uavhengighetsdag.

Støren er noen måneder siden, etter det har jeg blant annet vært i Oslo. Nylig slapp kroppen meg igjen til på et nytt nivå, jeg doblet evnen min til å gå. Pulsen dundret i tohundre bare jeg gikk opp en bakke, lårene ble stive som om jeg hadde løpt. Følelsen av å bli varm av fysisk aktivitet, som jeg ikke hadde kjent på snart ti år, var mer feberaktig enn jeg husket den. Men jeg kom meg lengre inn i skogen. Jeg har sett stedene i Trondheim jeg kan nå med bil, men det er mange steder i skogene rundt byen som jeg har savnet og som jeg nå kan se igjen.

Idrettspsykologi

I fotball heter det at det ofte kommer mål rett etter mål. Det er en kritisk fase rett etter en scoring, hvor det andre laget har en økt sannsynlighet til å score. Fotball-kommentatorene gjentar og gjentar denne teorien, men jeg har aldri hørt dem gi en forklaring på den. Min hypotese har vært at laget som får en i ræva tar seg et skippertak.

Men nå har jeg vært med i Scrabble-NM. I Scrabble får man 50 bonuspoeng hvis man blir kvitt alle brikkene sine. Å få bonus i en viktig kamp føles dermed som å score i fotball. Og hver gang, etter jeg fikk en bonus, sugde jeg hardt i de neste trekkene. Jeg misset åpenbare ord, jeg la på felt som ga patetiske poengsummer, selv om godfeltene lå åpne til bruk.

Det som skjer er at jeg etter en bonus flytter fokus fra prestasjon til resultat. Jeg glemmer å fokusere på 'arbeidsoppgavene', hjernen begynner istedet å jobbe med 'jøss nå kan jeg faktisk vinne dette', den begynner å smake på seiersfølelsen og tenker på konsekvensene av en seier.

Jeg tror det samme skjer med fotballag som nettopp har scoret mål. De tenker tabell og poeng istedet for løp og bevegelser. Så suger de et par minutter, og vips får de en i mot.

Varme opp for Karin Park

Tirsdag 10. juni skal bandet jeg spiller i, Fuzzball, varme opp scenen på Storås Utested i Trondheim. Vi går først på, klokken 20.00, og jeg starter hele greia med gitarsolo. Etter oss følger n00bs, Noen Å Hate, Crap, Vom og Karin Park. Det er fri inngang.

Dette er jomfrukonserten, så vi safer med kjente låter av Dylan, Guns'n'Roses og muligens noe småsnacks fra Nirvana. Personlig tror jeg ikke jeg kan ta menneskeheten videre med gitarspill, mine ambisjoner ligger på låtskriving. Derimot stiller bandet med en 13-årig wonderboy på den andre gitaren. Sjekk.

Den siste roseseremonien, 4->1

De fire finaledamene er nå plassert i hver sin limousin. Jepp, vi har råd til fire limoer, Rølerbloggen har dobbelt så stort budsjett som enhver TV-kanal.

I den første limoen sitter Marilyn. Marilyn ruller opp til den rosebladbelagte utendørsscenen. Og jeg skal forsøke å analysere hvorfor finalistene har kommet hit, i håp om avdekke universielle sannheter om sjekking.

Marilyn markerte seg tidlig ved å legge skikkelig innsats i svarene helt fra starten. Både i måten hun svarte på og mottok roser på. Det tydet på at hun virkelig ville vinne. Hun sparte heller ikke på flørting og komplimenter, og Ungkaren har vist seg nesten skuffende påvirkbar for sånt.

Marilyn satset på Marilyn Monroe som et ikon, som ikke er dumme assjosiasjonsbilder å lure inn i hjernen på Ungkaren. Monroe har eleganse og klasse.

Marilyn virket smart og morsom. Det største plusspoenget scoret hun likevel ikke i Ungkaren-postene, men i Damer som banker menn-posten:

Jeg lå likt med en gruppe gutter de siste kilometerene inn mot mål. (..) De vant spurten, men jeg knuste dem med over 4 minutter sammenlagt...

Det viste seg at Marilyn drev utholdenhetsidrett. Og det har jeg anlegg for selv. Det er en fordel å være god i noe som sjekkeobjektet er god i.

Mens vi venter på rose-dommen får Marilyn pris for innsatsen:

Fordi jeg liker å drite meg ut, skal jeg også forsøke å gjette hvem finalistene er:

Marilyn ga meg en følelse som HvaHunSa tidligere har gitt meg, begge sjekker rimelig offensivt. Men at hun driver utholdenhetsidrett gjør at jeg ikke tror Marilyn er en blogger jeg kjenner godt, og selv om jeg kjenner mange løpedamer IRL tror jeg ikke noen av dem er henne. Det at jeg tror Marilyn er et nytt bekjentskap har også bidratt til å bringe henne langt.

Lilja

Lilja røk ut av første runde, da hun skrev om Harry Potter og lurte meg til å tro at hun var for ung. Deretter vant hun andra chansen, vinnertrikset hennes var kanskje å kommentere i bloggen kvelden før andra chansen, mens Ungkaren tradisjonelt har skrekk for å få null respons:

Lilja gleder seg til å få en ny mulighet til å sjarmere Norges kjekkeste bloggeungkar i morgen! ;-) Håper forresten at du, Esquil, ikke lar deg skremme av at unge piker som ikke får rose i første runde ikke vil ta nei for et svar...

Smiger er alltid lurt. Kommentaren gjorde meg ekstra oppmerksom på det hun skrev i andra chansen, det er ellers lett å drukne i mengden. Jeg likte måten Lilja skriver på, hun virker å være en humørspreder. Selv om hun røk ut på Harry Potter-saken, viste den også at hun har evne til å ta opp mye kunnskap, som er et pluss.

For alt dette tildeles Lilja:

Lilja greier jeg ikke plassere. Hun er ut fra barne-TV-opplysningen ca. 28, men hun føles yngre. Hun føltes litt som Virrvarrs 19-årige talentfulle søster, som neppe deltar.

Når jeg blar tilbake ser jeg at jeg ganske tidlig har dannet meg oppfatninger av folk, og at de senere kommentarene de avgir stort sett får mindre betydning. Jeg tror at hvis man gjør et godt førsteinntrykk, og deretter ikke krangler eller lager dårlig stemning, kommer man langt.

Mona

Mona virket som en Bra Dame.

Hun kunne være morsom:

Og superlangbein er kanskje morsom og interessant, men kjekk? Hadde han vært trønder, innbiller jeg meg at han hadde vært langrennsløper (langbeinsløper) med slimete kjeft.

Og smart (som man også ser på språket):

2. Hva ved deg er lettest å beundre?
Jeg er typisk skoleflink, og det synes på vitnemålene mine.

Men det jeg likte best var kanskje måten hun reagerte på da hun ble kastet ut i en kort periode:

Nå ble jeg mer skuffet enn jeg burde. Ikke har jeg grønne tentakler engang. Men takk for oppmerksomheten, esquil, det var moro så lenge det varte. Og til dere jenter: Takk for kampen, og lykke til videre!

Smart å 'bli skuffet', får meg til å tro at vi har et bånd. Og veldig smart å takle skuffelse så pent, det er en menneskelig egenskap jeg setter høyt.

Mens vi venter får Mona pris:


Jeg aner ikke hvem Mona er, men jeg vil tippe hun er en dyktig blogger jeg ikke kjenner veldig godt. Kanskje for eksempel Serendipity eller Frøken Skavlan.


Kamikaze:
Kamikaze startet ungkaren med å si:

Jeg ville spist middag med George Bush, og vi skulle spist burger med arsenikkdressing.

Det kunne endt der, for jeg liker ikke snakk om å ta livet sitt, det er en kjepphest jeg har. Men hun berget videre, heldigvis, på den svarte humoren.

På oppgave to, "hva er et bra kyss", svarte hun kortfattet og reservert, og hun var den nest siste som karret seg videre til topp 10. For å få med de jeg likte videre planla jeg at hun skulle ryke ut i neste runde.

Men i runde tre fikk hun toppscore på alle tre spørsmålene. Hun var morsom. Kvinnesakssvaret hennes likte jeg fordi jeg selv som kvinnesaksvennlig mann har fått mye kjeft fra feminister (om hun traff på flaks eller kjennskap vet jeg ikke), og fordi den siste formuleringen er elegant.

Kvinnekampen, eller kjønnskampen som jeg heller vil kalle den, hadde gått mye bedre hvis feminister og andre som synes kjønn betyr litt for mye i samfunnet vårt, kunne holde opp med å hakke på hverandre og ta for seg dem som er virkelig uenige med dem. Splitt og hersk fungerer best hvis du splitter dem som er imot deg, ikke dem som er på din side.

Dermed begynte Kamikaze klatringen gjennom feltet.

I runde fire leverte hun et grisebra svar på symbolet for kjærligheten (Mandelbrots fraktal). At hun taklet dette temnaet så bra var overraskende etter at hun ikke virket for romantisk i runde to. Etter dette var Kamikaze i favorittgruppa.

I runde fem merket jeg meg at jeg lo flere ganger av hennes svar enn de andres til sammen. Det var egentlig avgjort etter den runden, og Ungkaren ble derfor en runde kortere enn planlagt.

Kamikaze har ikke flørtet seg hit så mye som hun har skrevet seg hit. For å bli interessert trenger jeg noe jeg kan beundre, og Kamikaze skriver beundringsverdig. Hun er den rettmessige vinneren av BloggeUngkaren 2008.

Kamikaze, vil du ha den siste rosen?


Da jeg gjettet at Kamikaze var 30 år og fra Vestlandet, falt mistanken samtidig på Sonja. Det stemmer også med humor og matematikkunnskaper. Men mens Talicia og Askepott ble avslørt på at de gir meg samme følelse som sine alter egos, føles ikke Kamikaze som Sonja. Kamikaze føles mørkere og mer tilbakeholden. Så, jeg er ikke sikker på hvem du er.

Tusen takk til alle som har deltatt i Ungkaren 2008! Takk for alle de fine ordene, de sterke tekstene og den gode stemningen som ble skapt. For meg har det vært det artigste prosjektet evah, jeg håper det har vært underholdende for deltagere og lesere også.

Nå skal jeg hit...

Skyggesiden ved å treffe bloggere

Jeg har truffet en del bloggere de siste dagene. Jeg har også truffet en del ikke-bloggere for første gang. Så nå kan jeg sammenligne.

Med bloggere har man en base å begynne på, og man vet i utgangspunktet at man ikke er for ulike. Det gjør at bloggetreffene i snitt har vært mer vellykket enn de andre treffene.

Men å treffe bloggere har sine skyggesider. Chat fra i natt:

Eskil: bra dame. men jeg sølte det bort.
Tine: lols
Tine: kjipt
Tine: hva skjedde
Eskil: nja. vi matchet nok ikke like bra som bloggerne jeg har møtt
Tine: Å? hvem passer deg?
Eskil: (nevner en rekke bloggere jeg kommuniserer bra med, hvorav magre 33% er i akseptabel aldersavstand fra meg.)
Tine: knis. bestefar.
Eskil (indignert): jeg sa bare at bloggesamtalene gled mer naturlig

Real Life-samtale fra i dag, X vet ikke stort mer om meg enn det utseendet kan fortelle:

X: (Snakker om e-coli-bakterier som kobler seg til hverandre med en streng og utveksler DNA i levende live)
Eskil: Jeg har ikke hørt om dette før. Er det ny kunnskap?
X: DNA og sånt ble jo funnet på 50-tallet, men jeg tror det som står i det kapitlet er funnet ut de siste ti årene.
Eskil: OK. Det er jo ti år siden jeg lærte dette.
X: Åja, du hadde biologi på videregående.
Eskil (nøgd): Nei ... *host* vi lærte litt om DNA i kjemien ...

Det er etter sommeren tjue år siden videregående.

Og jeg bør slutte å fortelle deg sånt og heller fjerne alle aldersopplysninger fra nett :)

BloggeUngkaren Finale

I bloggen har vi de siste ukene prøvd å leke en slags Ungkaren i bloggversjon, med deltagere av alle slags obskure kjønn. Opprinnelig var det 40 deltagere, i tillegg prøvde 25 seg i andra chansen. Nå har vi kommet frem til finalen. Fyra brudar gjenstår:

På torsdag vinner en av dem heder, ære og middag med Ungkaren.

Dagens oppgave til deltagerne:
Du har med Ungkaren hjem til familien. Hva skjer?

I Jentehuset står det hvem som er hvem. Jeg ser en del frem til å lese det kommentarfeltet ...