12. mai 2008

En j**** k**

Vålerengas manager Martin Andresen fant det nylig hensiktsmessig å kalle Moldes trener "en &%$£@ kuk". Som nevnt før sensurerer Rølerbloggen ord av typen som står midt i Andresens utsagn. Det interessante er måten fornærmelsen ble refert på i VG. Der kom banneordet uavkortet på trykk, mens det stolte mannelemmet var brutalt nedskåret til k**. Aftenposten gjorde det samme. Det er altså cirka like mye ytringsfrihet her og i landets to største aviser, men vi er ikke på linje vedrørende hvilke ord man kan ytre fritt.

Jeg vil prøve å forklare mer inngående hvorfor jeg sensurerer bannskap. Dette er ikke en religiøs blogg, faktisk mener konservative kristenbloggere lett at jeg driver med farlig vrøvl som frarøver folk frelse (på grunn av at jeg ikke kjøper bibelens skapelsesberetning. Forresten litt uheldig at denne teksten kommer rett etter min teori om at vi stammer fra aper og aliens, for jeg er en rimelig sosialt integrert person for alle praktiske formål og vil gjerne ikke se for koko ut på nett. Men her vi går.)

Da jeg ble veldig syk, for syk til å snakke, bevege meg, tåle lys, lyd eller mennesker i samme rom, var det ikke spesielt muntert inne i hodet mitt. Det viste seg å bo et monster der som gjerne så at jeg tok livet mitt. Det messet ordet s***mord om og om og om og om igjen. Man ligger i mørket 24 timer i døgnet og alt som foregår i tankene er dette ordet. Nå var det heldigvis umulig, jeg hadde ikke krefter til den siste store utloggingen.

Det ordet blir altså sensurert i bloggen, for når jeg hører det våkner monsteret litt til live igjen. Ordet vekker et blaff av følelsen av det bunnløst svarte som regjerte i kroppen min i mange år. Den samme følelsen vekkes av alle ord som påberoper ondskap. Det vil si mange norske banneord, mens engelske som 'fucking' og 'shit' går greit. De norske banneordene oppleves som slag mot et helt bestemt punkt inne i hjernen, de første årene kunne banneordene slå meg helt ut. Hvis jeg så på TV og det kom et slikt ord, måtte jeg slå av TV'en, slå av lyset og ligge og ta meg igjen en stund. Særlig ille var det med flere etter hverandre, det er som å få to slag på eksakt samme sted, det andre slaget gjør mer vondt.

Nå er banneordenes kraft nesten helt borte, men jeg merket effekten da jeg ble lyst i bann i kommentarfeltet mitt nylig, formodentlig på spøk. Jeg visste ikke før da at bannlysing stod på sensurlisten. Men fellesnevneren for det jeg ikke tåler ser ut til å være påberoping av ondskap.

Og jeg tar bort banneordene i kommentarfeltet fordi jeg tror ingen av oss har godt av dem. Jeg tror ondskap smitter mellom mennesker, gjennom ord og handlinger. Ondskapen i oss danner sjelden en stor svart klump som du lett legger merke til, slik den gjorde i meg, men hvis vi skal holde oss til svart-hvit-bildet, et avisrastemønster hvor små hvite og svarte prikker danner bildet av hele personen, som bitte små svarte prikker i en hvit sjel som gir mat til dårlig selvfølelse, negative tankebaner, avhengigheter, alt som ikke er nødvendigvis direkte ondt, men dårlig for deg. Ondskap grumser til sjelen din, den saboterer livet ditt, og selv om handlinger nok smitter verre enn ord, så vil jeg gjøre det lille jeg kan for å redusere innflytelsen til The Dark Side Of The Force.


Jøss er du her ennå? Da kan du få en bonustekst. Teksten under handler om hvordan jeg gradvis reduserte den svarte skyen som ropte at jeg skulle drepe meg. Det tok mange år, mens disse 'drømmekampene' ble stadig lettere:


Jeg kjemper mot intethet. Vesner av det onde. Om nettene, om dagene. Intethet er det du ville kalt djevler. Og det er akkurat det intetheten vil, den vil du skal kalle den ved benevnelsene, altså banneordene. Ordene kaller på intetheten, maner den frem. Et av mine våpen i kampen mot intetheten er å ikke bruke ordene. Det fins godt i verden, og det fins intethet.

Intetheten bygger seg opp over flere dager. En ubehagelig følelse i kroppen som øker så sakte at du ikke merker det, du tror det alltid har vært sånn. Kroppen blir som en transformator, et kjøleskap, den stråler, den er som middelaldertorturredskapet jernjomfru, en kiste med nåler inni, du vil flykte fra kroppen men klarer ikke, du må være inni den og holde ut.

Å møte intetheten face-on er grusomt. De første gangene var jeg livredd. Jeg står foran noe svart, ikke svart som i noe svartfarget, men svart som en total mangel på lys, et sort hull. Jeg føler intens ondskap stråle mot meg. Jeg kan kjenne den kosmiske viktigheten av kampen, virkelighetens verden blir triviell i sammenligning, når jeg kjemper mot intetheten føles det som om det er dette livet mitt handler om.
Det hender om nettene, i drømmene mine, eller det kan hende om dagene, jeg kan runde et hjørne og føle intethet rett foran meg. Da stiller jeg meg på det beste punktet i området. Jeg kan føle meg frem til gode steder, for eksempel er det et godt punkt like ved fotenden av senga mi, og et godt punkt på akkurat samme sted i etasjen over.
Når jeg har funnet punktet kjemper jeg kampen. Mitt våpen er lys. I disse kampene ser jeg meg selv som en kule av lys, en sol. Lyset strømmer ut av meg, intetheten stritter imot, den presser hat, begjær og mørke mot meg. Av og til vinner jeg, lyset kommer inn i intethetens øyne og ned i hjertet dens, ned i senteret av intetheten. Når lyset mitt dit, kan intetheten selv bli lys. Det skjer bare hvis jeg møter en svak intethet. En sterkere intethet flykter. Noen av disse kan jeg ta igjen ved å la lyset rundt meg vokse til en større kule, vokse fortere enn intetheten greie å flykte. Da brenner intetheten opp mot kanten av kula. Selv røyken må samles og brennes til alt er borte.

De sterkeste intethetene greier jeg ikke å gjøre til lys, og heller ikke brenne opp. De flykter, men de dør ikke. Og de kommer tilbake. Skal det bli slutt på krigene mine er det disse jeg trenger å slå. Jeg prøver å splitte dem til mindre enheter som jeg senere kan gjøre til lys. Men jeg får ikke tak på dem, jeg kan ikke en gang se dem klart.

Slagene tapper meg for krefter, etter en natts kamp er jeg helt utslitt når jeg våkner, jeg kan ikke gjøre noe på dagtid. Kampene er jobben min.


She talked about the armies
That marched inside her head
And how they made her dreams go bad
But oh how happy she was
How proud she was
To be fighting in the war
In the empty world

(The Cure)

10 kommentarer:

www.jorunnsverden.com, Bloggstart 010308. sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Willow sa...

Unnskyld, unnskyld!
Det var bare på spøk, det skjønte du heldigvis! Noe som "rollefiguren" min ville ha sagt.

beamer sa...

Du er tøff som har kommet deg igjennom dette, og du er tøff som deler. For meg virker du som en veldig sosialt integrert person :-)

Esquil sa...

willow, for all del, alt i orden. du lærte meg noe om meg selv.

takk, beamer, det er godt å høre :)

Esquil sa...

jeg rakk forresten å lese den slettede kommentaren. den var fin og jeg satte pris på den :)

lothiane sa...

Jeg liker denne posten. Den er tankevekkende og til dels gjenkjenbar. Jeg reagerer kanskje ikke så mye på slike ord som du nevner, men jeg kan få samme reaksjon av beskrivelser av ondskap. Jeg ser sjelden nyheter, nettopp fordi jeg da ikke klarer å skjerme meg for alt det vonde mennesker gjør mot hverandre.

Det vi fokuserer på forsterkes. Det tror jeg på, så jeg forsøker fokusere mest mulig positivt og føler jeg har det best når jeg klarer det.

Jeg skulle ønske vi alle klarte finne flere slike gode punkter, som du beskriver.

www.jorunnsverden.com, Bloggstart 010308. sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
askepott sa...

Dette var en fin og åpen post om noe som i utgangspunktet kanskje er litt tabu (det er ikke mange som er åpne om at de har ønsket å ta s***mord). Nettopp dèt setter jeg utrolig pris på hos deg.. det og evnen til å forklare vanskelige temaer på en måte som "vi andre" forstår.

Fortsett slik, Esquil. :)

Prinsesse Lea sa...

Du gir meg den skamfulle følelsen jeg får når jeg fleiper med fylleangst eller snakker varmt om kald pils foran noen som viser seg å være alkoholikere.

For joda, jeg både drekker og banner, uten å mene å påkalle ondskap og uten å være en fæl og grunn person (synes jeg). Jeg synes jeg mister noen trinn av skalaen når jeg prøver å kutte ut banninga, men jeg forsøker å begrense det.

Og jeg synes avisenes selektive sensur i eksempelet ditt var merkelig!

Esquil sa...

takk, lothiane, mye fornuft i det du sier der


takk, askepott :)
'ønsket' er ikke helt dekkende, føler jeg, man blir overtatt av noe som ikke er seg selv.

lea: jeg bannet jo som en vulkan jeg også ut forrige århundre, så mye at venner påpekte det. det syntes jeg bare var tøft. så fikk jeg altså denne opplevelsen. jeg er ikke ute etter å dømme andre, jeg er ikke engang sikker på at samme 'regler' gjelder for alle, jeg tror vi er på jorden med forskellige hensikter.