Da er det min etappe i Nordstafett. Jeg er utfordret av bza til å se kvinnekampen med tippeøyne.. eh.. omvendt.
Jeg maner frem min indre kvinne, venter til rett tidspunkt, og sjekker ut NRK hvor tippekampen går. Men tippekampen har måttet vike for "Kjell Kristian Rike gjør ting han ikke kan", også kalt VM i sykkel. Min indre kvinne blir lykkelig og ser muligheten for å heller bivåne Brann på TV2 i morgen. Men det er strengt tatt ikke en tippekamp. Tippekampen er lørdag klokken 16, tippekampen er noe fatter'n sovner inn til etter lørdagsmiddagen. Og når min indre kvinne husker at hunken Martin Andresen er suspendert kan Brann egentlig brenne uansett.
TV4 blir redningen. Dagens tippekamp er Brommapojkarna - Õrebro, fra de store dybdene i det svenske divisjonssystemet. En deilig svensk tjei intervjuer smellfeite gubber før kampen om Brommapojkarnas tilskuersnitt på 844 sjeler per kamp. Etter først å ha lyst til å klore ut øynene på bimboludderet i sjalusi for den lekre kroppen hennes, kjenner jeg mine bryster duve i raseri over at menn får snacks å se på i sportsredaksjonene mens vi kvinner må kope på avdankede dvaske kæller. Hvor er likestillingen?
Kampen starter og jeg får annet å tenke på. Mannebein over hele banen. Men de blir så små på skjermen, man ser dem ikke skikkelig. Jeg ser på ett rødt lag og et hvitt lag og lurer på hvem som er hvem og hva som er vitsen med hele greia. Jeg er en generasjon X-kvinne, og mens mange generasjon Y-jenter glatt kan digge en fotballkamp mellom all SMS-taztinga, er vi modne kvinner kjølige til fenomenet. Vi begriper ikke offside, vi fatter ikke hvorfor corner er mål, vi skjønner ikke hvorfor de ikke bare kan ta ballen med hendene eller få en ball hver.
Det kommer nærbilde av Persson på det røde laget. Han er HOT. Jeg får se ham i et sekund, og så er han bitteliten og jeg mister ham i alt rotet. Underbevisstheten tar makten, brått ser jeg på Glenn på Voice TV. Glenn har sleiken på plass, Glenn har oppknappet skjorte som viser brøsthår, og ikke minst er Glenn i NÆRBILDE, hele tiden. Glenn makes me feel like a natural woman - helt til jeg husker hva jeg egentlig skulle se på. Det føles meningsløst å zappe tilbake, de små fotballspillerne på den store åkeren sin gjør det bare ikke for meg.
Etter elleve minutter scorer det røde laget og dermed finner jeg ut at de er Brommapojkarna. Jeg venter på feiring i bar overkropp. Jeg venter i sitrende spenning. Min indre mann minner meg på den nye regelen om at bar overkropp gir gult kort og derfor utgår. Er det mulig? Hvor ER likestillingen?
Jeg føler jeg har fattet poenget, de spiller en stund, de lager mål, de spretter rundt og gnir seg inntil hverandre, men deretter er det jo det samme om igjen.
Jeg har sett en scoring, jeg har sett alt. ZAP.
Take it away, Glenn.
------
Neste etappe skal skrives av ho Anne. Både det innlegget, dette og alle de andre i stafetten havner på Nordstafett sine sider.
